Riksadvokat Tor-Aksel Busch gikk i forrige uke inn i rekken av borgere som ønsker å avskaffe juryordningen til fordel for en utvidet meddomsrett. Problemene knyttet til bruk av jury gjør seg særlig gjeldende i voldtektssaker.

Også jeg er med i denne etter hvert store gruppen kritikere av juryordningen. Jeg har aldri skjønt hvorfor juryordningen er blitt så høyt aktet, og hvorfor det er så mye mer rettferdig å bli dømt bare av mennesker uten en juridikum. Jeg synes juryordningen bør avskaffes over hele linja, og at en utvidet meddomsrett brukes i stedet.

Dette gjelder ikke bare i voldtektssaker, men disse sakene viser særlig godt hvorfor juryordningen ikke er en god løsning. Det har sammenheng med alle de andre aspekter ved voldtekt og hvordan behandling disse sakene får i rettssystemet vårt. I tillegg er det langt flere frifinnelser i voldtektssaker enn på noe annet område.

Halvparten av de som blir dømt for voldtekt i tingretten, frifinnes etter en ankebehandling i lagmannsretten – hvor en jury skal svare ”ja” eller ”nei” på skyldspørsmålet. Det er i seg selv hårreisende. Med tanke på hvor lang vei det for påtalemyndigheter og fornærmede er å gå før man i det hele tatt havner i retten, blir tallene uholdbare.

Voldtektsutvalget la i januar 2008 frem sin utredning ”Fra ord til handling”. Tallenes tale fra den nyeste utredningen vi har, er dyster lesing. Utvalget legger til grunn at et sted mellom 8 000 og 16 000 blir voldtatt eller forsøkt voldtatt i Norge hvert år. Å skaffe til veie nøyaktige tall er vanskelig eller umulig, fordi mørketallene på området er store. Det vi vet, er imidlertid mer enn nok til å kreve handling.

I 2006 ble bare 974 voldtekter anmeldt. Forklaringene på hvorfor så mange voldtekter ikke blir anmeldt er mange, og svært ulike avhengig av hvem man spør. Det er vanskelig å si noe sikkert om dette, fordi de fleste som blir voldtatt ikke bare unnlater å anmelde overgrepet – de velger også ikke å søke hjelp, og havner derfor utenfor alle statistikker. Noen faktorer er likevel trolig av betydnig.

-         De fleste som voldtas, voldtas av noen de kjenner. Sin kjæreste, ektefelle, ekskjæreste eller andre nærstående. Å anmelde en nærstående er åpenbart en større belastning enn å anmelde en fremmed.

-         Veien fra anmeldelse til domfellelse er svært lang, og oppleves for mange som gjennomgår det, som et nytt overgrep. Prosessen tar tid, og mange velger derfor i stedet å legge episoden bak seg, og forsøke å glemme den.

-         I dag er det fortsatt sånn at det å ha blitt utsatt for en voldtekt er skambelagt. Dette illustreres enklest ved å vise til nyhetssendinger hvor et offer for en voldtekt forklarer seg til en journalist – med ryggen til. Stemmen forvrenges slik at man ikke skal kunne gjenkjennes og identifiseres med det overgrep man er utsatt for. Sjelden eller aldri ser man offer for andre forbrytelser ha et så sterkt behov for anonymisering.

-         8 av 10 voldtektssaker henlegges av politiet. Dette sier ikke bare noe om at det i dette landet nesten aldri får konsekvenser dersom du voldtar noen, det sier også noe om at det nesten aldri får konsekvenser dersom du anmelder en voldtekt. Når man kjenner til disse tallene, er det åpenbart at motivasjonen til å anmelde synker.

Dersom et offer for en voldtekt mot formodning overvinner de ovennevnte hindrene, og anmelder voldtekten, fører det som nevnt mest sannsynlig ikke til at tiltale blir tatt ut. I det mindretall av saker som ikke blir henlagt, må man forsere hinderet det er å få dom 1. instans. Dømmes man her, og saken ankes til lagmannsretten, frifinnes som sagt halvparten av de tiltalte.

Voldtektsutsatte kvinner i dette landet er mer eller mindre rettsløs.

Å avskaffe juryordningen vil ikke være svaret på alle de utfordringer vi står overfor i bekjempelse av voldtekt. Jeg tror imidlertid det vil bidra på noen områder. I tillegg tror jeg utviklingen vil gå i helt gal retning dersom vi ikke gjør det.

For det er enklere å få en domfellelse for voldtekt dersom fagdommer er med på avgjørelsen.

Av enkelte forsvarsadvokater blir dette brukt som et argument for å beholde juryordningen, av hensyn til rettssikkerheten. Legdommere er rett og slett lettere å overbevise om en tiltalts uskyld enn fagdommere. 

Dette kan ha sammenheng med evne til å tvile og evne til å kunne være sikker på noe man ikke har sett, sammenholdt med tvilsprinsippet i strafferetten.

En ting må være klart;
Flere frifinnelser er ikke det samme som flere riktige resultat.

Jeg personlig frykter at det også ligger en dom over fornærmede i enkelte av frifinnelsene.

For at personen som voldtok deg skal dømmes, hjelper det om du er et godt offer. Du skal selvsagt være edru. Du skal ikke kjenne gjerningsmannen. Du skal i alle fall ikke ha blitt med han noe sted frivillig. Du skal ikke ha kysset han, danset med han eller flørtet med han. Du skal være anstendig kledd. Du skal ha kjempet imot, og ha merker på at du gjorde det. Du skal ha oppsøkt hjelp umiddelbart etter at overgrepet har skjedd.

Oppfyller du ikke de fleste av kriteriene over på ”bra offer”, får det mest sannsynlig ikke konsekvenser for gjerningsmannen dersom du voldtas.

Voldtektsoffer blir fortsatt ansvarliggjort for det overgrepet de blir utsatt for. Ikke bare påfører dette offeret skamfølelse, det flytter også ansvaret vekk fra overgriperen. Når Siri Rustad, avdelingsdirektør i UDI, kan uttale at det er kvinnenes ansvar å unngå voldtekt, sier det litt om hvordan holdningene blant norske kvinner og menn er.

Fortsetter påtalemyndigheten å få frifinnelser i hver tredje voldtetssak de fremmer, og i halvparten av alle saker som blir anket, sier det seg selv at det vil få den konsekvens at færre saker fremmes. De må da ta konsekvensen av at det skal så mye til å få en domfellelse, hvilket vil være enda strengere beviskrav og enda høyere terskel for å ta ut tiltale. For de voldtektsutsatte; enda mindre grunn til å anmelde. Og en enda lengre vei å gå.

Det er ingen menneskerett å bli dømt av sine likemenn. Det er en menneskerett å bli dømt av en upartisk og objektiv rett. Jeg mener ikke at juryen har vist seg som en slik.

Rettssikkerhet er ikke det samme som at du skal frifinnes for overgrep ingen har sett deg begå. Det skal ikke være fritt frem å voldta kvinner i dette landet.

Voldtekt handler ikke om seksualitet, det handler om makt.

Ingen som har blitt utsatt for et overgrep, skal måtte føle skam.

Det finnes ikke ”gode” og ”dårlige” offer.

Ingen inntak av alkohol eller avtak av klær fratar noen retten til å si nei.

Alt som ikke er ”ja”, er ”nei”.

postet av Dronninga av Hoppeslott

Og sammen maler dere fargerike snegler, blekkspruter, fisker og sjøanemoner. Barna fryder seg over alle de sterke fargene og denne avvekslingen i hverdagen. Mens du tenker: De har jo aldri fått se havet. Jeg må fortelle dem om vannet. Jeg må fortelle dem om hele den vide verden utenfor, slik at kanskje, kanskje, hvis de en dag slipper ut, er de litt forberedt.

- Kan vi dra og se havet en gang? spør Stefan. Ordene hans er ikke så tydelige, men du skjønner hva han mener. Du er moren hans, og du forstår hvert blikk og hvert ord. -Kanskje det, sier du. -Far er så opptatt med jobben, vet du. -Men kanskje en dag.

Om kveldene forteller du dem om verdensrommet. Du henger opp klistremerker av solen og stjernene, og du forteller dem at om natten lyser månen, og den er laget av gul ost.

Du får ikke bøker til barna, så det er vanskelig å lære dem å lese og skrive, men du prøver, og du greier å lære dem noen ord. Det er bare det at hjernen din er blitt så gammel og sløv, og du blander sammen ting og roter til alt. Ikke var du noe særlig tess på skolen selv heller, for du var så redd hele tiden.

Men du har til slutt greid å mase deg til en tv der nede i kjelleren, og den står på hele dagen. Du lar barna se på eventyrfilmer og lager fortellinger sammen med dem, historier om prinsesser og sjørøvere. Det er så viktig at de får andre impulser. Og så må de få lære om verden utenfor. For kanskje, kanskje en dag...

Du lar tankene gli til de tre andre barna, de som har fått se verden utenfor: Lisa, Monika og Alexander. Du unner deg bare å tenke på dem en kort stund, for det gjør så uendelig vondt. Far sier at de har det bra, men kan du stole på det? Du er så inderlig redd for Monika og Lisa nå. De er 14 og 16 år gamle, og de er sikkert slike vakre, fine jenter. Enn om far fatter interesse for dem også?

Du husker den dagen han tok dem fra deg. De var bare spedbarn da, og du gråt og gråt til hjertet var nær ved å sprenges, for du var så redd du aldri skulle få se dem igjen. Og samtidig var du takknemlig for at de fikk sjansen til et bedre liv. Og takknemligheten blandet seg med sorgen og laget en hard klump i brystet.

Nei, du må velge å tro at det går bra med Lisa og Monika. Far har jo deg. Du stiller alltid opp. Det er lenge siden du sluttet å protestere. Protester straffet seg, både for deg og barna. Du vet ikke akkurat når du sluttet å bry deg om å gjøre motstand, for det er lenge siden dagene, månedene og årene sluttet å ha noen reell betydning. Men du vet at du har vært i kjelleren i en mannsalder, for Kerstin er blitt voksen nå.

Din vesle Kerstin er blitt en voksen kvinne, men hun er så svak, så svak. De tre barna dine er syke og anemiske, alle sammen, og du vet ikke hvor lenge de vil overleve. Kerstin greier ikke å reise seg lenger, og hun er den eldste. Hun er så syk, så syk, og du er så inderlig redd for henne. Epilepsikrampene hennes blir stadig verre, og du sliter med å få far til å skaffe medisin. Du bryr deg ikke om hva han gjør med deg i bytte for medisinen, bare du får den. Men ofte får du bare aspirin og hostesaft, for det er det eneste som kan kjøpes reseptfritt.

Stefan og Alexander blir også svakere for hvert år. De vokser ikke som de skal. De er så små og tynne, så underutviklede.

Selv er du blitt en eldgammel kvinne. Du ser deg selv i speilet over vasken, og du vet at du har et begrenset antall år igjen. Håret er hvitt og dødt for lenge siden. Alle tennene har falt ut, leppene er tørre og sprukne og huden gjennomsiktig.

Du skulle ønske du kunne få dø. Du skulle ønske far hadde brukt prevensjon, så syv barn slapp å bli født i denne kjelleren, og samtidig kjenner du at brystet vil sprenges av kjærlighet til dem. Hva vil skje med dem hvis du dør? I dine svarteste stunder har du tenkt at du likevel vil være egoistisk. Bare gli vekk fra alt, la noen andre ta ansvaret. Men du kan ikke, for du er så redd for hva som vil skje.

Redselen har vært din følgesvenn hele livet. Den tar deg i hånden og leier deg videre, går der ved siden av deg og hvisker "tenk om... tenk om?"

Far har fortalt deg at dersom dere overmanner ham, vil det pumpes giftig gass inn i kjelleren. Du vet ikke om du skal tro på det. Men på den annen side: Han holdt deg jo lenket til veggen det første året, som et dyr. Og han har bygd glattcellene innerst i leiligheten. Både du og barna har fått oppleve hvordan det er å bli sperret inne der. Luften er enda tynnere der, så tynn at dere ikke får puste. Selv om dere alle har lunger og blodomløp som er trent opp til å fungere på små mengder oksygen.

Jeg skriver ikke noe om hva du tenker om din far, for jeg aner ikke. Jeg kan ikke forestille meg det. Fantasien min kommer til kort.

Jeg ser deg gjennom et slør av tårer. Du ligger på baderomsflisene og prøver å forklare barna hvordan en blekksprut ser ut. Dere maler den purpurrød.

Kilder: "My father chose me for himself", the Guardian
Dagbladet