Denne sjablongteksten på en av posttermnalens pillarer i Schweigaardsgate er i ferd med å forsvinne. Reagan har forlengst forsvunnet. Terrorismen er der fortsatt.

Høsten 2005 stoppet vi på en bensinstasjon utenfor Notodden for å fylle på med godteri, bensin, aviser eller ett eller annet. Da jeg åpnet døra til bilen og skulle til å gå ut, ble jeg oppmerksom på en cd plate som lå på bakken. Den var ødelagt, trolig som følge av villet vold, og den bar den kryptiske påskriften "Mye bra country". Jeg gikk inn på stasjonen, men klarte ikke å rydde tankene fri for dramaet som måtte ha utspilt seg like utenfor, kanskje bare timer i forveien. Tilbake i bilen tok jeg varsomt opp cd-platen og løftet den mot himmelen en siste gang. Jeg tok dette bildet og sørget for at den ulykksalige platen endte sitt liv på en verdig måte - i søpla.

Hvorfor rørte platen ved mitt hjerte? 

Noen må på ett tidspunkt ha næret kjærlighet overfor musikken som var brent på denne platen. Det ligger arbeid og omtanke bak et brenneprosjekt. At vedkommende til og med har tatt seg tid til å titulere platen, vitner om at den på ett tidspunkt var et ønsket og kjærkomment innslag i en eller annen bil. 

Hva kan ha skjedd?

Kanskje var platen en gave fra en elskende til en annen? Kanskje tok kjærligheten slutt? Kanskje endret lytterens smak seg fra country til mer popinspirerte rytmer? Kanskje minnet countrymusikken om vonde barndomsopplevelser som plutselig fikk eieren til å vende seg mot sitt eget prosjekt? Dette er bare noen av mange plausible forklaringer. Svaret får vi aldri!