Sånn, da kan jeg gå videre og presentere noen flere av disse nye videoene på Youtube. I dag blir det noen trailere og en vignett. For i 2005 var jeg og engelsk-klassen min på videregående en tur i London. Dette lot jo ikke jeg gå i fra meg til å lage en reisefilm, med det treffende navnet "2005: A London Odyssey". Når den filmen så var ferdig redigert, følte jeg den trengte en trailer eller tre. Det ble kjapt tre trailere der ja, for å lage trailere er faktisk ganske gøy.

Den første traileren har stilen til en skrekkfilm, ta en kikk:

Jeg vet ikke helt va som skjer mot slutten der, men ut fra lyden må jeg anta at en baby blir drept av en sirkelsag. Nightvision på kameraet mitt er jo dessverre ikke så altfor bra. Klarer du forresten å finne bildet av Ruben Mannes? Der skremmes jo underbevisstheten din i det minste.

Trailer nummer to trengte en ny stil. Jeg ville lage helt forskjellige trailere til samme film, holde massene i full forvirring om hvordan filmen egentlig skulle bli. Så den andre traileren ble for eventyrfilmen 2005: ALO.

Dette er kanskje den av trailerne jeg er mest fornøyd med, siden den reiser seg til et såpass episk høydepunkt. Om Sindre Skjøld noensinne skulle komme til å snuble over denne, så unnskylder jeg for lydredigeringen. Jeg var ung og urutinert.

Den tredje og siste traileren fikk formen som en road movie a la Road Trip:

Alle vet jo at de typiske delene av en sånn trailer er punk-musikk og fantasifulle bildeoverganger, og her ser en bildet gå fra siden, toppen, på skrått, fra midten, ja alle overganger du kan tenke deg! Når jeg la denne ut på Youtube fikk jeg faktisk en mail fra Universal via Youtube som fortalte meg at jeg brukte musikk som de hadde copyright på, men de lar meg ha den ute viss de får ha litt reklame på siden for videoen. Det syns jeg er greit, og det var spennende å få en sånn mail.

Siste video for i dag er vignetten til programmet Lesekroken. Lesekroken var programmet vi lagde til særemne i norsk på videregående, med emnet humor. Programmet inneholdt intervjuer med forfatterne av bøkene vi hadde lest innen emnet, spilt av oss selv. Jeg er faktisk veldig glad i denne vignetten, men ikke føl noe press for å like den.

Min favorittdel er klippet 21 sekunder inn, der Frode står rett ved en hylle og så går bak den. Vet ikke helt hvorfor, men det er morsomt for meg.

Det er fremdeles noen videoer igjen upresentert på Youtube, og jeg har noen igjen på harddisken min også, så forvent flere blogginnlegg snarlig. I'm out!

I'M BACK!!

No, seriously, I'm out.

Jeg liker egentlig ikke å bli minna på tida fra 20. november 1989, som fortsatt står for meg som en svart dag i mitt liv og begynnelsen på den mørke middelalder i min sjel, til jeg flytta hjemmefra. Men det er en nødvendig konsekvens av å besøke Olaug, sia det var i den perioden vi blei kjent.

Blant anna har hun omtalt vår spede debut som forfattere i programmet til teaterstykket "Få meg på for faen", basert på boka ved samme navn. Det er en morsom episode fordi den er typisk for oss begge. Vi deltok begge i avisa Firdas novellekonkurranse for ungdom i 1993. Olaug fikk komme på trykk og skrøt av det på påskeleiren vi var på det året. Jeg sa ingenting om at jeg hadde vunnet 2.premien - de første pengene jeg fikk for å skrive. Hun hadde fått S på novella si på skolen, min hadde sannsynligvis fått M. Hun skriver også om hvordan hun ikke turde å sende noen tekster til Lefsa skoledagbok, der jeg fikk dikt på trykk to ganger.

Jeg hadde glemt episoden helt til hun spurte om å få bruke den. Det er nok mye jeg har glemt fra de åra. Seinere gikk vi i parallellklasse på videregående, men hadde ikke særlig mye  kontakt før i russetida. Da satt vi sammen på nachspiel og la store planer for framtida.  Og det påfølgende året gikk vi en periode på samme folkehøgskole, Forfatterskolen Heimly på Finnsnes.

I dag prata vi mye om at diktsamlinga mi kommer snart. Hun mente Firda burde intervjue meg i den anledning, men jeg er neimen ikke sikker. Ei stund prata jeg mye om den tida, men uten at det hjalp. Nå har jeg stort sett slutta å snakke om det. Og jeg veit ikke om jeg kan stille opp som bygdas store sønn, forfatteren. Tanken gjør meg en smule kvalm. Samtidig kan jeg ikke si noe om hvordan det virkelig var. Det vil være å sutre og stille meg lagelig til for hogg. Det har jeg gjort nok av. Så selv om jeg gjerne vil bruke alle muligheter for publisitet, slik at boka blir kjøpt og lest av flest mulig og jeg får et bra grunnlag for å leve av skrivinga, tror jeg ikke jeg har noe å si til Firda som egner seg på trykk. Det slår meg at min gamle dagdrøm om at hele bygda skulle bli utsletta av ei atomulykke fortsatt står ved lag, om enn mindre intenst.

Jeg hater å si det, men jeg er fortsatt redd dem. Redd for å bli latterliggjort, redd for å få opplevelsene mine stempla som innbilning, redd for den usynlige, hviskende ondskapen som kalles bygdedyret - og som selvsagt ikke finnes i følge bygdeboerne.

For å beholde sjela mi laga jeg et fiendebilde av dem, et bilde som sikkert ikke er helt korrekt, men som jeg trengte for å overleve. Det virka, åpenbart. Og nå er jeg beredt til å bruke akkurat samme våpen mot GID-klinikken om nødvendig. Jeg lærte i alle fall noe. Kanskje det stemmer at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, selv om det er en klisje? Jeg veit ikke.

Mens jeg var hos Olaug prøvde jeg å regne etter hvor lenge det er sia jeg var der sist. Det nærmer seg ti år. Fortsatt er jeg ikke klar til å møte fortida. Hadde det enda hatt form som et dyr; med skarpe tenner, ville øyne og giftig spytt. Da kunne jeg søkt viltnemnda om fellingstillatelse og gått på jakt med skarpladd våpen (hvis jeg hadde noe). Men hvordan dreper man et spøkelse, en tåkedott, en skygge? Kanskje med ord, men de orda har jeg ikke ennå.

(Som de fleste har merka er bygda ikke omtalt ved navn (Førde er en by og passer ikke helt til beskrivelsen). Det er med vilje.)