Dette betyr IKKE at det er galt å straffe. Det ser ut til å være en dominerende holdning i samfunnet at det fins legitime og ikke-legitime kategorier for straff. Straff er noe en skal gjøre seg fortjent til. Det er noe med handlingene dine i seg selv, som gjør at en skal kunne avlede hvilken straff som er rett og rimelig. Omtrent som om straffen står skrevet på steintavler fra en skjeggape på en sky.

Det er en tanke som domineres av moralsk absolutisme. Fascistpartiet mener det ikke fins en straff som er rett, og det fins ikke en straff som er gal. Lover og regler er forskjellige fra land til land, og preferansene for hva som skal være tillatt og hva som skal være forbudt, er forskjellige fra person til person. Å hevde at noe er objektiverbart rett, og at en kan resonnere seg fram til hva som er rett, er en tanke fascistpartiet benekter.

For eksempel: dersom datteren din blir voldtatt, så ønsker du med høy sannsynlighet at voldtektsmannen skal straffes strengt. Dersom sønnen din voldtar ei jente, så ønsker du med høy sannsynlighet at han skal gå fri. Sympatiene dine avhenger av hvilken situasjon du sterkest frykter. De avgjøres ikke av steintavler fra himmelen.

Når en dumper tanken om etisk absolutisme, så sitter en igjen med preventive hensyn og hensynet til hevn for å straffe. Siden det ikke er ansett som stuerent å straffe ut ifra et perspektiv på hevn, så lurer en seg selv til å tro at det fins steintavler fra himmelen som beskriver nøyaktig hvor mange år i buret en skal få for voldtekt. Men hevn spiller en rolle for mennesker, det anses bare ikke som legitimt å snakke om det.

En ønsker å hevne seg, fordi den indre rettferdighetsministeren sier at noe som byr ham imot har skjedd. Og da ønsker rettferdighetsministeren å kjempe for at ens egne følelser blir objektiverbare. Om de ikke er objektiverbare, så betyr det at det ikke er handlingen i seg selv som alene er årsaken til sinnet du føler, og da skulle du jo ikke ha noen rett til å ville straffe, for da er det jo bare du som er problemet?

Sannheten er at dine følelser oppstår som følge av faktorer inn deg, og faktorer som har med selve ugjerningen å gjøre. Det er bare sånn det er, og det er hverken rett eller galt. Om du føler tilfredsstillelse ved å straffe, så er det BRA FOR DEG å straffe. Mer fundamentalt kan det ikke sies.

Preventive hensyn spiller også en rolle for om du synes straff er bra eller dårlig. Om du ikke liker at mennesker ruser seg på kokain, og du kan stoppe det ved å innføre strenge straffer på kokainbruk, så er du troendes til å støtte en forbud mot kokainbruk, selv om du selv ikke plages av kokainsniffere.

Den preventive virkningen av straff er ofte neglisjerbar. Fengsler virker heller som en inkubator for videre kriminalitet. Da er utgangspunktet for å straffe at folk ØNSKER å tro at fengsler har en virkning, og at de selv har et behov for hevn. Noe som er helt greit, men når en innser dette ser en seg kanskje tjent med noe annet. Noe annet vil kanskje være, rent kynisk, å ta livet av mennesker.

En aggressiv person som er dømt for mange tilfeller av legemsbeskadigelse og ran, vil fortsatt spre ubehageligheter for alle andre om han puttes bak lås og slå. Selv om han oppbevares på glattcelle resten av livet, vil han være en økonomisk belastning for samfunnet. Å ta livet av ham med fullnarkose og sprengstoff er en effektiv og skånsom metode som kan brukes for å kvitte seg med personer medlemmene våre ikke liker.

Ulempen er at samfunnet venner seg til å gjøre slutt på livet til andre mennesker, noe som kan medføre at folk blir mer brutale i sin alminnelighet i omgang med andre. En annen ulempe, er at personen som bedriver brekk og legemsbeskadigelse kan være en person som står deg selv nære.

Fascistpartiet gir medlemmene sine muligheten til å forme rettsystemet slik de selv vil. De kan f.eks kaste prinsippet for likhet for loven over bord, og f.eks støtte dødsstraff for alle de ikke liker, men milde straffer for personer i sin egen familie. Et internett-register kunne f.eks bidratt til denne klasseinndelingen av samfunnet.

Han har kontaktet flere forlag, deriblant flere store amerikanske forlag, som har vært begeistret for prosjektet hans.

- men (de er) bekymret for konsekvensene det vil få hvis de utgir boken, sier Rose til nyhetsbyrået Ritzau.

Dette er nok et av uendelig mange eksempler på at terroristene vinner igjen og igjen. Feige, feige Vesten, sier jeg...

I en artikkel på forskning.no, skrevet av kommunikasjonsrådgiver Elisabeth Kirkeng Andersen, blir "terrorens fem ulike effekter" nevnt.

Artikkelen er i sin helhet ganske interresant lesning, men jeg velger å sitere følgende ord:

"Terrorisme er en form for krisemaksimering. Målet er å skape frykt og handlingslammelse".

Ja, dèt målet har terroristene nådd i omfattende grad. Godt hjulpet av naive redaktører, journalister, politikere og andre som ikke ser ut til å forstå hva som står på spill.

Eller i hvert fall ikke tør å innrømme det.

Kilde: DagenMagazinet

Jeg håper det ble en verdig avskjed, for nå greier jeg ikke å slutte å tenke på dette mennesket jeg ikke vet hvem er.

Dagens demografiske utvikling kan få det til å se slik ut. Fødselsratene hos ikke muslimske i Europa er ikke stor nok til å opprettholde en befolkning av dagens størrelse. Innvandring hovedsakelig fra muslimske land, har bidratt til å opprettholde noe av nivået. De muslimske innvandrerne har derimot en fødselsrate som fører til at deres gruppe øker sin andel i Europa. Det kombinert med den økte innvandringen av muslimer, vil på lang sikt føre til at de vil utgjøre en svært betydningsfull gruppe i Europa. Antageligvis så betydningsfull at liberaliseringen av Europa vil reverseres og betydelig trekk fra muslimsk kultur vil overta.

Kvinnene tilbake til kjøkkenet og de homofile inn i skapene. Dette er også det samme som de sanne kristne ønsker. De kristne har nå en film på trappene, som tar for seg de demografiske problemene Europa står ovenfor. De frykter muslimene. Jeg frykter også de kristne. Dette blir en kamp om verdier.

Flere ganger i livet er det slik at man står overfor noen veiskiller og må foreta valg. Som ung er det kanskje ikke alltid så nøye gjennomtenkt de valg man tar, man kan alltids gå tilbake og velge nye og andre veier. Jo eldre man blir, jo vanskeligere synes jeg det blir å ta disse valgene.

Gjennom et 40 år langt liv så har man på mange måter holdt til der på motorveien, med bare en og annen avstikker, nå og da. Ofte har avstikkerne vært korte og vist seg å være blindveier, man har snudd og det har liksom ikke vært verre en det.

For noen år siden når jeg bodde i Oslo, følte jeg at jeg befant meg på en fryktelig humpete og svingete vei. Det ble også en del tunge motbakker og de var ikke bedre de veiene som gikk strake veien nedover. Det gikk så altfor fort nedover og plutselig sa det stopp! Vegen endte i en hard og brutal vegg. Bråstopp!

I slike situasjoner er det ikke bare å ta turen tilbake og gå veien om igjen. Plutselig står man der og man føler ikke at man har så mange valg. Det er som om man har parkert i garasjen og døren er slått igjen bak deg. Innelåst. Mørkt. Ensomt. Kaldt.

Det er vanskelig å tenke alternativer. Det er som å stå i bunnen av bakken igjen og man må gå bakken en gang til, bare at denne gangen innser man at man MÅ ta en annen vei for å nå målet. Kanskje innser man at man hadde gjort den feilen å tatt den veien man trodde var enklest å gå, den strakeste veien. Den som i himmelretning så rett så enkel ut og hvor målet så så veldig nært ut, men som viste seg at når man kom dit man trodde var målet så var målet enda lenger fram, enda brattere opp.

Noen ganger velger man rett og slett bare et helt annet stoppested. Det var det jeg gjorde. Jeg valgte å bosette meg i en helt annen by. En by jeg aldri hadde vært i før. Skien. jeg satte meg ned og tenkte over hva det var jeg ville med livet mitt. Hva er det som er viktig for meg?

Jeg fant ut at jeg ville ha et roligere liv. Jeg ville ha andre verdier inn i livet mitt. Jeg drømte om et lite hus og en liten hage - en jobb som jeg ikke behøvde å ødelegge helsen min på og en meningsfull fritid og gjerne ha råd og mulighet til å reise.

Mange av disse ønskene har jeg oppnådd. Dessverre ble denne sykeperioden lengre enn jeg hadde regnet med. Jeg har vært uheldig med flere ting etter at jeg kom hit til Skien. Jeg tok også her noen dumme veivalg - men de har ikke vært verre enn at jeg har hatt mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet igjen. Det som på mange måter har "reddet" meg var at jeg fikk mulighet til å gå høgskolen og ta Kultur bachelor. Gjennom skolen har jeg fått tilbake mye av den selvtilliten som ble borte på en eller annen vei jeg tok en gang. Det er tøfft å begynne skole igjen som 40 åring - men ikke så tøfft som det mange tror. Ikke så tøfft som det jeg trodde selv heller. Når NAV foreslo skole for meg første gangen lurte jeg vel nesten på om det hadde klikket for dem også.. I dag kan jeg takke dem for den muligheten de har gitt meg.

Nå står jeg overfor enda et veiskille. Jeg står midt i krysset og aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg må innrømme at jeg ser bare motbakker igjen. 5 år borte fra arbeidslivet er lenge. Arbeidslivet som en gang gjorde meg veldig syk. Nå står jeg der igjen og skal velge jobb. Dvs jeg skal velge hvilke jobber jeg skal søke, og så må jeg søke og så må jeg til intervjuer, og så må jeg vente og så må jeg kanskje velge mellom flere og så....

Jeg er ikke frisk. Jeg sliter veldig med depresjoner, panikkangst og nerver. I tillegg har jeg søvnapnè og astma. Jeg skulle i et møte hos saksbehandleren min hos NAV her om dagen og var så nervøs at jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle få slippe å gå dit. Jeg var overbevist om at hun nå skulle tvinge meg til noe eller at hun ville komme med ett eller annet problem. Et problem jeg ikke ville klare å løse slik at ett eller annet kom til å gå galt. Slik er det ofte med dårlige nerver. Folk med nerveproblemer er ofte ikke de beste optimister ;-) Selvfølgelig gikk møtet bra.

Møtet gikk bra, men jeg ble jo ikke akkurat friskere av det da. Men NAV må følge regler og hos NAV er og blir jeg bare et personnummer. Ikke blir jeg liksom friskere av at jeg VET at jeg må ut i jobb innen tre måneder ellers så fjernes dagpengene.

Det eneste jeg vil er å komme ut i jobb. Det eneste jeg vil er å være som alle andre. Ha jobb, ha penger, få lån, ha råd til å reise og å være frisk nok til å reise - og få lov til å reise. Når du går på attføring har du ikke lov til å reise nemmelig. Du får heller normalt ikke lån. Og klarer du å jobbe noe ekstra for å tjene noe ekstra så blir du trukket av dagpengene. Kanksje ikke mer enn rett å rimelig det altså. Men jeg vil altså være normal.

Damen på NAV spurte meg hva jeg vil jobbe med. Jeg vet ikke. Men det må være med kontakt med mennesker. Så nært mennesker som mulig - og gjerne i forbindelse med kultur. Men inni meg tror jeg at jeg havner bak en eller annen kjøttdisk igjen. I tresko på murgulv og dårlige bein og vonde betente armer.

Vel, som jeg sa. Jeg står nå her i dette veikrysset da. Jeg tar frem stress-less stolen og venter litt.. Bare litt til..

Som bakteppe for posten kan dere vite at her i huset hos oss har alle mennesker verdi i det å være menneske. Vi er av den oppfatning av at det finnes idioter og drittsekker av alle typer, og vi skjærer ingen over en og samme kam av den grunn. Vi tror også at det er minst tre sider av en sak, og at det sommer kommer frem i media ikke nødvendigvis er ensbetydende med sannheten..

Men tilbake til historien..
Etter at Lillegutt hadde fått på seg klær var det min tur til å gå i dusjen, og han ble sittende på baderomsgulvet med A-magasinet fra forrige helg.
På forsiden av denne utgaven er det et portrett av Mullah Krekar, og følgende samtale utspiller seg.

Lillegutt: "Mannen har skjegg"
Lenemor: "Ja, han har skjegg"
Lillegutt: " Mannen har mange skjegg"
Lenemor: "Ja, han har mye skjegg. Syns du at han ser litt rar ut?"
Lillegutt: "Han har fint skjegg"

På dette tidspunktet tenker jeg at jeg har et bra utgangspunkt for å lære Lillegutt noe verdifullt, og jeg satser friskt.

Lenemor: "Han kalles Mullah Krekar, og han bor i Oslo"
Lillegutt: "Han snakker mye"
Lenemor: "Ja, det har du helt rett i, han snakker mye, og om mange rare ting. Ikke alle liker det, og derfor er det mange som er sinte på han"
Lillegutt: "De er sinte på han"
Lenemor: "Ja, de er sinte på han, men det er ikke vi. For selv om noen sier rare og dumme ting, så kan vi like dem."
Lillegutt: "mmm.."
Lenemor: "Noen ganger sier jo også mamma og du dumme ting, men vi er glade i hverandre likevel"
Lillegutt: "Lillegutt og mamma er glad"
Lenemor: "Ja, vi er glade i hverandre, så man behøver ikke å mislike dem som sier dumme ting"

Lillegutt nikker her fornøyd, og fortsetter å stirre på A-magasinets forside. Jeg føler meg skikkelig pedagogisk og ganske fornøyd, og jeg skal til å gå i dusjen når Lillegutt finner ut at han har flere ting på hjertet.

Lillegutt: "Mamma skal dusje"
Lenemor: "Ja, nå skal mamma dusje, også skal vi spise frokost"
Lillegutt: "Krekar dusje med mamma"

Altså et sted går grensen.. :oops:

Jeg tok opp upopulære emner på bloggen min eller viklet meg inn i diskusjoner andre steder. Jeg frontet det man vil kalle for konservativt tankegods. Jeg har ikke vært like offensiv i det siste. Jeg tror ikke det er sunt å bli for rund heller, men jeg har merket at jeg har snudd meg mot en mer dialog-linje enn det jeg gjorde før.

Dette har nok sammenheng med at jeg har sett fruktene av den debatt-linjen jeg la meg på, og kort sagt: Folk misforstod meg og intensjonene mine. Jeg bidro selv til dette bildet. Det å alltid fokusere på å ha rett hele tiden i diskusjoner, går også ut over medmennesker, fordi man lett kan glemme å høre hva den andre sier.

Jeg har nok lært å ta til meg denne kunnskapen, uten at dette nødvendigvis betyr at jeg er mindre sikker på de verdikonservative standpunktene jeg hadde før også (på noen områder har jeg nok skiftet mening). Men det har kommet en åpning for nyanser som gjør at man lettere respekterer de meningene andre har.

Jeg er enig med Grøftekanten i at den sterkeste parten gjerne vinner uten å nødvendigvis ha rett i debatter. Det er en svakhet. Filosofer som har hatt sterk påvirkning på vestlig etikk, er jo faktisk sofistene, som ble beskyldt av sine motstandere for nettopp å vinne debatter med retoriske knep for å få et dårlig argument til å lyde bedre. Det er alltids noe å ha i bakhodet.

Og debatter kan også, som hun sier, være meningsløse når det ikke kommer noe godt ut av dem. Og så sitter man der minst like forvirret som før *_*

Jeg har lært meg å sette mer pris på dialog etterhvert.Der det er mulig skal det være et mål. På alle områder er det dessverre ikke mulig.

I politiske debatter kan man spissformulere budskap og argumenter på det groveste. Det kan være svært uheldig, som Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen peker på, med en tabloidisering av politiske debatter. Allikevel må det være tydelig i debattene hva som skiller partiene, så det blir klarere for folk hvem som passer for dem.

Har man noenlunde like utgangspunkt og verdier, er dialog det beste. Men mangler man disse røttene er debatt faktisk uungåelig. (Med mindre man feiger ut.)

Man kan f.eks ikke ha en dialog med et parti som er for utslettelse av en stats eksistens, eller med mennesker som mener at du ikke er verdt noe pga din rase,legning,religion eller hva det enn skulle være.

Totalpasifisme fungerer ikke i tilfeller der ens motstander ikke nøler med å bruke de verst tenkelige midler til å knuse en, om det da er i debattmessig eller i bokstavelig betydning. Kan en holde seg unna uten at noen blir skadet, gjør en dèt.

Men av og til ER faktisk angrep det beste forsvar, for å verne om mennesker. Livet handler av og til om å velge det minste av to onder.

Dessverre.

Heldigvis er den klar nok til at jeg har fått noen sinte reaksjoner, alltid et tegn på at jeg i det minste er inne på noe. Men den taper på at jeg har latt språket og mine egne flyktige tanker føre meg dit de vil, heller enn å velge et tydelig tema og en klar innfallsvinkel (og gjerne en konklusjon på forhånd), og holde meg til dem.

Timingen er det ingenting å si på, den sto på trykk samme dag som Mohammad Usman Ranas kronikk om "Den sekulære ekstremismen". Og "møtet mellom Vesten og islam", selv om begrepet er en grov forenkling av en komplisert prosess, gjør uansett møtet mellom religion og ikke-religion, mellom sekulære, synkretistiske og ekstremistiske strømninger, dagsaktuelt hver eneste dag.

Det er en vanskelig debatt. Det vil si, det er flere vanskelige debatter, men for meg som sekulær, liberal, etter forholdene urban aktør i (eller på siden av) samfunnsdebatten, koker det hele ned til spørsmålet om, nettopp, hva som skjer når noen kaller det diskriminering at de ikke får lov til å diskriminere.

Veldig mye av det andre er en no-brainer: du skal ikke drepe, true eller trakassere noen bare fordi du er uenig med dem, eller fordi de er uenige med deg; du skal behandle andre folk med respekt og tålmodighet; du skal ikke gi ungene og kjerringa (eller mannen, for den saks skyld) juling - og så videre.

Når det gjelder religiøse regler og overbevisninger som virker underlige og unødvendige, enten det dreier seg om assorterte forbud mot å spise bestemte matsorter (jeg liker diskordianismens forbud mot pølsebrød veldig godt), skjeggpåbudet til sikhene eller om foreskrevne handlinger som nattverd, skriftemål og fem daglige bønner, så er det helt greit for meg. Som fanatisk motstander av absolutte sannheter er jeg agnostiker, ikke ateist, og jeg skal ikke påberope meg en allmengyldig innsikt i hva som måtte eller ikke måtte føre til frelsen. Så lenge det faller godt innenfor min lov, kardemommeloven, er det fritt fram for min del. Og jeg har attpåtil en raus tolkning av hva som ligger i begrepet "være grei og snill".

Men så kommer vi til de forbudene som går rett til kjernen av en identitetskamp og kamp for anerkjennelse som har pågått over lengre tid. Og det er da det blir vanskelig. Hvorfor? Fordi det skurrer med mine grunnprinsipper å skulle fortelle noen andre hva de skal mene, og ikke minst å tvinge dem til å mene noe annet. Det er klart det er vikarierende argumentasjon når politiske eller religiøse ekstremister plutselig blir ihuga tilhengere av toleranse og ytringsfrihet, men det at de prøver å bruke idealenes retorikk mot idealenes realitet gjør ikke at idealene slutter å gjelde for dem.

Og det slutter ikke der. Men det må teksten. Dette må jeg komme tilbake til.

Når "regler" med tvilsom gyldighet settes foran vår medmenneskelighet, er det negativt og urett. De som forvalter midlene i sosialhjelpen vår har plikt til å hjelpe der det er nød. De kan ikke lage seg "regler" som hindrer dette. Men likevel skjer det, og ledere for sosialtjenesten forsvarer det!

Norge er et land der folk selv bestemmer hvor de vil bo. Dette er i tråd med menneskerettighetene. De som driver sosialkontorene har ideer om at de skal bestemme slikt for sine klienter. Det er reint maktmisbruk, og ikke noe sosialkontorene har rett til å bestemme. De bryter faktisk med menneskerettighetene! Mange sosialklienter opplever dette, også flyktninger, og det er nedverdigende. Det finnes ingen gode grunner for slik praksis i en landsdekkende hjelpetjeneste.

Når voksne mennesker tar med seg familien sin til et sted for å se etter arbeid, finner jeg det mer enn besynderlig at sosialkontoret ikke spiller på lag med dem. Hjelp til selvhjelp må være den ideelle måten å hjelpe folk på, også for et sosialkontor. Når sosialkontorene mister målet om selvhjelp og selvstendighet av syne, og ledere for sosialkontorene ikke ser dette, er det urovekkende. Sosialsjefer som ikke ser dette burde ta sine nisseluer og gå fra lederstillingen med umiddelbar virkning. Og om denne skavanken i vurderingsevne er vanlig på sosialkontorene (jeg frykter faktisk det), burde hele byråkratiet kjøres på en beinhard omskolering.

"Vi stiller oss solidarisk med de som lider" - uttalelse fra figurene i bloggen her

Det er vår plikt som nasjon og medmennesker å gi flyktninger hjelp på deres vilkår. Ja, jeg mener det:

Gi hjelpen på deres vilkår!

La dem bestemme hva de trenger og hvordan de skal få det, innenfor de rammene vi har for slik hjelp. Slik medbestemmelse kan hjelpe folk like mye som pengene, fordi det er med å gjøre dem til frie, selvstendige og stolte medlemmer av samfunnet vårt. Det er viktig å behandle folk som verdifulle, og å møte dem med respekt.

Dette er verdier vi vil samfunnet vårt skal bygge på. Dette er holdninger som har gjort det mulig for våre forgjengere å bygge et godt land å leve i. Gjennom å møte de som trenger det mest med slike holdninger, dyrker vi disse holdningene i dem, og i oss selv. Folk som jobber med flyktninger, trygdede, syke og sosialklienter må ha disse holdningene inne. Uten en forståelse for viktigheten av verdier for folk i sårbare posisjoner, er hjelpearbeidere ikke skikka til den jobben de har.

Dette gjelder altså for flere enn flyktninger. Alle mennesker som har havnet i grøfta, uansett grunn, blir bedre mennesker av å bli møtt med respekt! Mistillit og moralisme skaper ingenting annet enn mer elendighet. Det må og skal være en del av sosialkonsulentens arbeid å nullstille seg hver dag, slik at han/hun kan møte dagens klienter med evne til tillit og vilje til respekt. Det handler om å anerkjenne menneskers vilje til å bedre sitt eget liv, og å spille på lag med denne viljen.

"Norge" er et begrep som brukes av mange mennesker som merkelapp på noe positivt, en samling verdier og holdninger som vi gjerne vil at resten av verden skal ta til seg (så kunne det bli fred og frihet og mindre forurensning).
Utfordringen:
- å fylle begrepet "Norge" med gode gjerninger og konstruktive holdninger.
- å gjøre "Norge" til et åpent felleskap som hjelper folk å bygge sitt eget hus.
- å forstå at samfunnet er en prosess som aldri stopper. Det bygges hver dag i våre liv.
Samfunnet skal først og fremst bedømmes etter hvordan det tar vare på de som trenger hjelp. Derfor er dette viktig for oss alle.

I sangen "Gud signe Noregs land" av Arne Garborg er syvende vers slik:

I kjærleik varm og mild me legg vår vilje til,
då veks det fram. Då får det bløma blidt,
då får det spørjast vidt og alltid standa fritt
- for naud og skam.

Kloke ord fra en av våre forfedre. La oss handle slik at de gode holdningene vokser frem, i oss og i de som trenger vår hjelp.

La oss fylle Norge

med gode gjerninger

og sterke holdninger!

____________________________

Denne posten er inspirert av en sak med sultne flyktninger i Drammen.

Lov om sosiale tjenester sier følgende:

§ 1-1. Lovens formål.

Formålet med denne loven er