Når en lek blir seriøs. Så blir konsekvense akkurat som realitene i livet. Slik var denne fredagen. Det eneste de fleste viste. At dagen var dedikert til å være president. Altså regjerende for ett ubevist land. Selv om ingen av oss hadde dedikert tid til valgkamp eller å samle skarer til å bli våres velgere. Så ble hele skolen full av presidenter. Vi fikk alle ta del i ett spill fra Damaris. Som er en ideel organisasjon av ett slag.

Spillet gikk på at du var President Nulagi. For det oppfunnet Mobesi i Afrika. Som just hadde blitt frigjort fra England. Det var i realiteten en tidligere koloni som var rual og full bønder som hadde muligheten til å komme opp på ett respektabelt nivå økonomisk. Hvis vi i sammen tok de rette avgjørelser. Til sammen var det 4 avgjørende valg som gjorde spillet spennede. Spillet er i all enkelthet ikke lagt for å gi muligheter til det som er mulig i den virkelig verden. På grunn av dette så blir simulasjonen enkel, men samtidig en tankevekker.

Runde 1:
La meg presentere første spørsmålet. Som var så enkelt og avansert samtidig: Hvilken type økonomi vil du velge? Du kunne velge mellom Rual selvforsørgende økonomi (ren landbruksøkonomi), Mono økonomi (altså satse all produksjon på en type jordbrukstype for eksempel kaffe) elle moderne spredt økonomi (industrialisert markedsøkonomi). Vi tok håndavstemmening i blinde. For å si det slik at en fikk veldig mange stemme. Før dette var det ett par taler for de forskjellige økonomiske gevinster og tap ved å ta ett valg. Skal ikke utdype mitt synspukt mer enn jeg var uenig med det som vant avstemmeningen. Vinner var Rual selvforsørgende. Noe som i simulatoren gjorde at landet levde trygt i en periode, men skapte ikke noe økonomisk vekts.

Runde 2:
Nå har det gått litt over en time av skoledagen. Neste delen begynner. På grunn av valget så har ett naboland sett at de er sterkere militært enn Mobesi. Da fikk vi i plenum to alternativ. Enten ikke gjøre noen ting og satse på at naboen ikke var så agresiv eller låne penger fra utlandet for å kjøpe våpen og forsvare landet. Det ble valg. Der vi alle skulle inn i stemmerom og ha ett uoffiselt hemmelig valg. Timen var over enda en pause og skulle få svaret når pausen var ferdig. Vi gikk spente ut. Sikkert noen som åt på neglene og ønsket at de stemte på vinneren. Det ble solid seier til å sitte og vente på at naboen ikke skulle angripe. 66 mot 6 stemmer. Nå sier jeg fakta: Jeg var blant dem 6. De som kjenner meg hadde ikke trodd det.

Runde 3:
Så kom tredje del av spillet, der landet ble invadert. Så spillet egentlig over. Men konfrasieren lot oss ta det jeg stemte på gjelde for å redde landet. Noen er smarte nok til å gå til krig når noen vil løpe med AK i nabolaget. Ja, det er fortsatt ett spill. Vi fikk spørsmål om hvilke valg vi ville gjort med lånene som vi tok for å betale for våpenene. Alternativene skal jeg ta enkelt foran dere: Første, kutte tilbake på skoler og helse. Andre, kommersiell landbruk og skogbruk. Tredje var kutte skoler, helse og annet nødvendig + å satse mer på export og ha minimum invisteringer i det nødvendige for landet. Akkurat som det første spørsmålet så gikk det gjennom samme prosess for å få ett samlende resultat. Vi diskuterte i grupper. Men vi gikk fra ett bord til to bord. Så de sammenslåtte bordene ble til regioner i landet som måtte ha en talsmann. Min region valgte meg. Nok om det. Vi hadde en real diskusjon fra alle sider og stemmesanking for sin sak. Det ente opp med ett resultat som var for det første alternativet. Når alle regioner snakket i plenum med sine respektive ledere. Så ble resultatet for det samme. Det takket være korrupsjon i to grupper. En av lederene fikk sjokolade for å forandre resultatet. Så vi kan ikke si at norden er uten muligheter for korrupsjon. Selv om det ble funnet ut så ble resultatet gjeldene. For det er slik realiteten er. Når konfransieren fikk resultatet så ble det funnet ut at Verdensbanken og IMF ikke godtok ett slik resultat på grunn av mulighetene for gjennbetaling av lånet. Så vi måtte bare ta til takke for tredje alternativet.

Runde 4:
Nå ble det siste valget. Vi var ferdig med å være president Nulagi for Mobesi. Nye tider var i emning. Det ble forandring. Alle sammen endte opp som leder for Verdensbanken med det lydende navnet Dawson. Nå skulle vi bestemme skjebnen for landet vi hadde vært del i forme. Fra utsiden med makt. Slik som de gjør i virkeligheten. Mulighetene var tre: enten kutte gjelden til landet, kutte gjelden med krav eller å gi Mobesi straffen å refinansiering lånet med nye lån. Nå begynner det med store diskusjoner på hvert bord. Der alle sier sin mening. Diskusjonen går heftig blant enkelte. Noen skuer ned i jorden i frustrasjon over ingen forståelse for sin sak. Andre smiler fordi de får overbevist noen flere til sin sak. Slik går det til konfransier spør om noen har spesielle meninger. De fleste som rekker opp hånden for sagt sin del. Etter konfrontasjonen lirer konfrasier fram ett par ord og sier at dette var bare som takkevekker og ikke noe som forandrer spillet slik som de forgående spørsmål.

Dermed er spillet offisielt over. Nå ble det tid for at hvert bord skulle lage ett innslag på halv time afrikansk tid. Det ble afrikansk tid helt til konfransier mistet tålmodigheten. Har dessverre ikke noen bilder fra selve opptredene, men det er sikkert noen vakre bilder på andre hald studenters blogger. Peace.

Av: Andreas Viken Førster

Økt bistand er etter min mening svært viktig for utviklingen i Afrika. Men økt bistand alene løser ingenting. I Norge forsøker vi å nå målet om å gi 1 prosent av BNI til bistand, men vi tjener så mye penger på olje at det blir vanskeligere og vanskeligere å gi den ene prosenten. Likevel er det viktig at det legges press på myndighetene for å nå dette målet.

Samtidig som man fokuserer på beløp må man også vurdere hvordan bistandsmidler benyttes mest effektivt. Mye av Norges bistandspenger kanaliseres gjennom institusjoner som for eksempel Verdensbanken. Da blir det vanskeligere å se hva pengene faktisk brukes til enn om de går gjennom organisasjoner i sivilsamfunnet. Utviklingsfondets arbeid er lett å spore, og det er mulig å måle faktiske resultater av den jobben som gjøres.

Etter tsunamien i Asia i 2004 ga nordmenn rekordbeløp til organisasjoner som arbeidet i det rammede området. Det ble faktisk gitt så mye at den menneskelige kapasiteten i mottakerorganisasjonene ikke var stor nok til å benytte alle midlene med en gang. Likevel er det trist å se at folk som gir føler seg lurt på bakgrunn av feilinformasjon. Man har selvfølgelig rett til å vite hva de pengene man gir går til. Men jeg tør påstå at penger man gir til en bistandsorganisasjon går til å hjelpe de som trenger det, enten de er tsunamiofre i Indonesia eller sultrammede i Darfur.

Det vil alltid være eksempler på mislykkede prosjekter. Det er ikke til å unngå. Samtidig er det så mange suksesshistorier og vellykkede prosjekter som viser at bistand fungerer. Og det er da bedre å fokusere på det positive, men ikke uten å ta lærdom fra de gangene ting går galt.

Penger brukt på bistand er en viktig målestokk fordi det er så enkelt å si om man har nådd et mål, eller om man fortsatt har et stykke igjen. Men hvilke resultater pengebruken gir er vel så viktig. Og totalt sett er disse resultatene svært gode. Givergleden blant folk i Norge er stor, og den bør ikke ødelegges av noen dårlige eksempler innimellom. Vi bør være mer storsinnede enn som så.

]]> http://altanen.wordpress.com/2007/09/08/nationernes-velstand-pa-en-ny-made/ Sat, 08 Sep 2007 16:14:59 +0000 Nikolaj Hawaleschka Stenberg http://altanen.wordpress.com/2007/09/08/nationernes-velstand-pa-en-ny-made/ De fleste mennesker kan vel nikke genkendenden til titlen på Adam Smiths magnum opus fra tiden omkring den amerikanske oprørskrig, omend det nok er de færreste der har læst bogen; hvilket man vel godt kan forstå, for den er både kedelig og gammel.

Med udgangspunkt i titlen kunne man spørge sig selv: Hvorfra kommer nationernes velstand? Er en nations velstand måske mest afhængig af naturressourcer, eller skal de forarbejdes og forædles først? Og hvilken rolle har know-how, good governance og domstolsbeskyttelse i hele regnskabet? Det er præcis de spørgsmål, som nogle kloge hoveder fra Verdensbanken har sat sig ned og tænkt over. Resultatet er en 200 siders rapport (bog, velsagtens), som giver et interessant – og for mig nyt – indblik i, hvad udviklingslande skal gøre for at udvikle sig selv.

For at starte bagfra viser rapporten tydelig, at en stats selvudvikling og opbyggelse af civile og hæderlige institutioner er en forudsætning for vedholden vækst. Reason Magazine havde et interview med manden bag projektet og skrev bl.a.:

... most of humanity's wealth isn't made of physical stuff. It is intangible. [Their] extraordinary but vastly underappreciated report, Where Is The Wealth Of Nations?, found that "human capital and the value of institutions (as measured by rule of law) constitute the largest share of wealth in virtually all countries."

Konklusionen på det hele også klar og tydelig:

Establish the rule of law and educate their people. That's a lot harder to do than building giant dams or aluminum factories, but it would be a lot more effective in reducing poverty.

Det der så gør det hele meget sjovre er, at man siden 1970'erne jo rent faktisk har været bange for at transformere u-landes civile institutioner, udfra en tankegang om, at lokale forhold er vigtigere end vestlige modeller. Den tankegang kan nu skydes i jorden.

I går skriv jeg et indlæg om, at Verdensbankens direktør, Paul Wolfowitz, burde tage konsekvensen af den aktuelle nepotismeskandale, hvor Wolfowitz sørgede for, at hans kæreste fik et nyt job og en meget betragtelig lønforhøjelse. Her til morgen kom så nyheden om, at Paul Wolfowitz rent faktisk har valgt træde tilbage ved udgangen af juni måned, fordi det er "det bedste" for banken ifølge en udtalelse fra Wolfowitz.

Verdensbankens bestyrelse har meddelt, at den har accepteret Wolfowitz' udsagn om, at han handlede i god tro og at "der er begået fejl på begge sider". Det er dog lidt pudsigt, da et panel nedsat af netop bankens bestyrelse tidligere på ugen havde konkluderet, at Paul Wolfowitz handlede i strid med bankens kodeks i forbindelse med skandalesagen. Anyway, det er drejer sig vist mere om, at Paul Wolfowitz ønsker at tabe ansigt mindst muligt. Det vigtigste er dog, at han har taget den rigtige beslutning ved selv at tage sin afsked.

Jeg kan ikke lade være med at ryste på hovedet af Verdensbankens direktør, den tidligere viceforsvarsminister Paul Wolfowitz, der som bekendt har givet sin kæreste en klækkelig lønforhøjelse i forbindelse med, at han sørgede for at flytte hende fra en stilling i Verdensbanken til det amerikanske udenrigsministerium.

Hvad er det, der gør, at en så erfaren politiker ikke selv kan se, at den går altså bare ikke og at en sådan handling kun kan blive set som dobbeltmoralsk, når Wolfowitz tidligere selv har talt dunder om moral og etik til den organisation han er øverste chef for. Da Paul Wolfowitz tiltrådte i 2005, meldte han netop ud, at han ville kæmpe hårdt for at mindske korruption og nepotisme - både internt i Verdensbanken og i de tredjeverdenslande, som banken låner over 100 milliarder kroner til om året.

Og nu lader det endda til, at Wolfowitz har tænkt sig at klæbe til taburetten, fremfor selv at tage konsekvensen - det er utroligt, at denne ellers drevne politiker ikke selv kan indse, at han bør gå af før det bliver endnu mere pinligt.

- Medlemmene er forpliktet til å la deres nasjonale valuta bli utvekslet til utenlandsk valuta, ubegrenset, uten at det ilegges restriksjoner.
- Medlemmene er forpliktet til å informere IMF om alle finansielle og valuarelaterte endringer som vil kunne påvirke andre medlemsland.
- Medlemmene er forpliktet til å eventuelt modifisere sin finansielle og valutarelaterte politikk i samråd med IMF for å etterkomme hele medlemsskapet. (Driscoll:1998)

IBRD og IMF er overlappende institusjoner, men jeg skal i denne delen kun fokusere på IBRD virke og organisering. Som jeg var inne på i det overnevnte, fungerer IBRD i praksis som en låneinstitusjon, eller en bank. Forskjellen mellom IBRD og den vanlige bank er likevel vesentlige. IBRD har blant annet ingen mål å maksimere overskudd (UD Global Avdeling:14 januar 1998 – aka. Om Verdensbanken s.4), den legger forholdene til rette for lånetakerland ved å opptre maksimalt kredittverdig (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.2) og den skal i bunn og grunn legge forholdene til rette for langsiktige utviklingstiltak blant sine medlemsland.

Før jeg fortsetter skal jeg ta meg tid til å klargjøre bildet litt. IBRD, som ble startet via FN, er i dag en institusjon underlagt Verdensbankgruppen. Andre institusjoner innenfor samme gruppe er:

- IDA (International Development Association)
- IFC (International Finance Corporation)
- MIGA (Multilateral Investment Guarantee Agency)
- ICSID (The International Center for Settlement of Investment)

Jeg skal ikke gå inn på de enkelte institusjoners funksjon (med unntak av IDA), siden dette da ville føre til en overskridelse i min avgrensning til Verdensbanken. Disse fire institusjonene pluss IBRD inngår i Verdensbankgruppen, mens Verdensbanken kun består av IBRD og IDA (The World Bank:2003 – s.4).
IDA er et utviklingsfond som ble opprettet (i 1960) for å kunne tilby de fattigste landene (de som ikke hadde kapasitet til å finansiere et lån i IBRD) et svært gunstig lånetilbud. Dette inkluderer tilbakebetalingstid på 40 år, 10 års avdragsfrihet og ingen renter (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.8).

- Organisering:

For å kunne slutte seg til Verdensbanken som et medlemsland, er det et krav at landet på forhånd er medlem av IMF. Når landet først er blitt medlem, utpeker det en såkalt guvernør og en stedfortredende guvernør som skal representere medlemslandet i Board of Governors. Dette blir ofte landets finans- eller bistandsministers oppgave (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.6). Antallet i Board of Governors vil derfor tilsvare antall medlemsland.
Hvert medlemsland er også organisert medlem av en valggruppe. Denne valggruppen består oftest av flere land som er tilknyttet et valggruppekontor. Kontoret ledes av en eksekutivdirektør som igjen blir oppnevnt eller valgt av valggruppens medlemsland (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.7). De fem største medlemslandene i Verdensbanken utnevner sine egne eksekutivdirektører, mens de resterende eksekutivdirektører er representanter for hver sin valggruppe (World Bank:1971 – s.4). IBRD har 24 eksekutivdirektører, og det er USA, Japan, Tyskland, Frankrike og Storbritannia som er de største medlemslandene (når vi regner på aksjeandel) (World Bank:2003 – s.9). Det vil si at de resterende 19 plassene i The Board of Executiv Directors, som det heter, er igjen til de resterende medlemslandenes valgrupper.
The Board of Executive Directors møtes normalt 2 ganger i uken og er til daglig det øverste organet i Verdensbanken. Styret behandler forslag fra Verdensbankens ledelse, innen felt hvor banken er engasjert, samt spørsmål innen bankens egen utvikling (UD Global Avdeling:14 janual 1998 – s.7).
Bankens ledelse består av en president og fem managing directors, to senior-visepresidenter og 18 visepresidenter. Presidenten blir valgt av The Board of Executive Directors og er da president for hver av bankgruppens institusjoner. Til assistanse i sitt arbeid har presidenten også fem managing directors. Den uformelle normen her er at presidenten alltid er fra USA, mens presiddenten i IMF alltid er en europeer. Perioden presidenten sitter er fem år, andre periode kan være opp til fem år, og det er for øvrig ingen aldersbegrensning på vervet (World Bank:2003 – s.9f). Bankgruppen rapporterer til presidenten og fra ham går unformasjonen videre til The Board of Executive Directors.

Kontraktsteori i Verdensbanken:

Kan vi finne spor av kontraktsteori i Verdensbankens organisatoriske oppsett? For å kunne svare på dette skal jeg kort definere rammen hvor den kontraktsteoretiske tradisjon holder seg innenfor.
Kontraktsteori er, som navnet tilsier, basert på en kontraktinngåelse mellom borgere eller, borgere og et statsoverhode. Premissene er gjensidig bindende avtale og et visst avkall på frihet for å sikre fellesskapets interesser. Makten blir så delegert til ”én eller noen få personer mot løfte om et lovlydig og rettferdig styre” (Aschehoug og Gyldendal SNL:2005-07 – Kontraktsteori). I lys av denne rammedefinisjonen kan vi ta for oss verdensbankens organisatoriske oppsett og virke.
Først skal jeg ta for meg elementer vi finner i Verdensbanken som stemmer med denne rammedefinisjonen, deretter skal jeg gå nærmere inn på eventuelle relasjoner tilbake til de klassiske kontraktsteoretikerne. Til slutt skal jeg ta for meg organisasjonens globale rolle og hva slags påvirkning den kan påføre medlemsland. Jeg skal altså gjennomgå følgende punkter:

- Finner vi relasjoner til kontraktsteori benyttet i Verdensbankens organisasjonsoppsettet?
- På hvilken måte kan kontraktsteorien benyttet i Verdensbanken relateres tilbake til noen av de klassiske kontraktsteoretikerne?
- På hvilken måte virker Verdensbanken globaliserende, og hvilke konsekvenser kan dens rolle ha for dens medlemsland?

- Finner vi relasjoner til kontraktsteori benyttet i Verdensbankens organisasjonsoppsettet?

Hvis vi ser på overnevnte rammedefinisjon, kan vi trekke frem flere nøkkelbegrep som er viktige i kontraktsteorien:

- Kontraktsinngåelse
- Gjensidig bindene avtale
- Delvis avkall på frihet for å sikre felles interesser
- Makt delegert til én eller få mot lovlydig og rettferdig styre.

Når et medlemsland blir medlem av IBRD, og deretter IDA, er dette en kontrakt og en gjensidig bindende avtale mellom medlemslandet og Verdensbanken. Etter å ha blitt godkjent av The Board of Governors og blitt medlem av IMF må det nye medlemslandet betale 10% av medlemsavgiften. De resterende 90% kan bli innkrevd av Verdensbanken ved behov (World Bank:1971 – s.4).
Hvis medlemsavgiften kan defineres som en viss andel frihet som medlemslandet oppgir for å være med i det fellesskapet Verdensbanken er, og dermed også å være en bidrager til fellesskapet. Bidragsdelen kan igjen defineres som en handling som sikrer fellesskapets interesser, nemlig å kunne gi Verdensbanken kredittverdighet for å kunne tilby potensielle lånetakerland, med dårlig kapasitet, gunstige premisser for lån slik at Verdensbankens mål om langsiktig økonomisk utvikling kan realiseres. Avtalen som blir inngått mellom det nye medlemslandet og Verdensbanken er gjensidig bindende så lenge landet er medlem. Landet betaler medlemsavgiften, og Verdensbanken gir landet et antall stemmer bestemt etter størrelsen på medlemsavgiften pluss eventuelle ekstra aksjer medlemslandet velger å kjøpe fra Verdensbanken. Til slutt har vi selve maktfordelingen i Verdensbanken som er tydelig delegert videre gjennom flere ledd. Her snakker vi om maktdelegering helt fra det lokale til det overnasjonale. Fra folket som delegerer makten til sine lokale, regionale og nasjonale politikere til landets regjering som, via finans- eller bistandsminister (i rollen som guvernør ved Board of Governors) delegerer makt til eksekutivdirektøren som representerer den valggruppen landet er medlem i.
Verdensbanken opptrer altså, med sin medlemsbaserte maktdelegerte representative styreform, innenfor rammene for kontraktsteori. Spørsmålet er likevel, når vi dukker dypere inn i Verdensbankens organisatoriske styre, hvilke andre relasjoner vi kan trekke til denne politiske teorien og dens klassiske teoretikere.

- På hvilken måte kan kontraktsteorien benyttet i Verdensbanken relateres tilbake til noen av de klassiske kontraktsteoretikerne?

Jeg vil starte denne drøftingen med å trekke frem styrefunksjonen Verdensbanken benytter. Gjennom medlemmers sammenslutning i valggrupper, og ved oppnevning og valg av eksekutivdirektører som representanter for hver av disse valggruppene, er dette et representativt styre. Fellestrekket med representative styreformer er at makten ligger kortene, eller de som står bak den som representerer dem. I Stortinget ligger makten i antall stortingsrepresentanter fra partiet, mens verdensbanken har kun én representant for hver valggruppe (hvor hver valggruppe ofte kan inneholde flere medlemsland). Forskjellen er altså at mens stortingsrepresentantene, fra et gitt parti, kun utgjør én stemme hver (mens de til sammen sett utgjør partiets samlede stemmevekt), så utgjør eksekutivdirektøren, som representant for valggruppen, i seg selv en samlet stemme, basert på valggruppens samlede stemmevekt (World Bank:1971). Likheten dukker altså, i større grad, opp hvis man sammenligner eksekutivdirektøren med et politisk parti.

Som tidligere nevnt er det ingen mål for Verdensbankens å maksimere profitt, men heller å sikre langsiktig økonomisk utvikling hos sine lånetakerland. Her kan det være på sin side å trekke inn John Rawls og hans oppmerksomhet mot en riktig fordeling av goder. Han var opptatt av å kunne gi menneskene sosiale primærgoder, som innebærer friheter på flere plan (politisk, utdanning, arbeidsliv og økonomi), fordi dette er grunnlaget menneskene trenger for å kunne oppnå det man ønsket seg (Malnes & Midgaard:2004, 235). Verdensbankens mål om en finansiell utvikling på bakgrunn av lånene de utsteder, kan kanskje plasseres inn sammen med Rawls synspunkter. Den finansielle utviklingen vil være det første leddet i en utvikling som vil kunne strekke seg til å dekke flere av Rawls sosiale primærgoder. Verdensbanken har selv uttalt at ”economic policy may be linked to political policy and thus Bank decisions may be influenced by or have an influence on the domestic affairs of a country” (World Bank:1971, 7), hvilket bekrefter at et lands økonomiske utvikling godt kan påvirke eller påvirkes av landets politiske styre. Det skal likevel nok vanskelig gjøres, for Verdensbanken, å kunne realisere Rawls ideer om politisk liberalisme gjennom frihet for mennesket. Verdensbanken står ikke i en posisjon som tilsier at de kan realisere den selv. Flere av verdens land har styrer som fratar dets befolkning frihet, likhet og andre goder, men siden Verdensbanken ikke skal blande seg direkte inn i lands politiske forhold (World Bank:1971, 7) eller ta hensyn til politisk styresett når et nytt land søker medlemskap (World Bank:1971, 3), vil heller ikke Verdensbanken i noen vesentlig grad selv kunne tvinge medlemsland inn i en liberalistisk politisk retning. En slik endring via Verdensbanken måtte I så fall skje gjennom den økonomiske utviklingen og den eventuelle påvirkningen på landets politiske styre dette medfører.

Verdensbankgruppens (og dermed Verdensbankens) definerte Tusenårsmål viser at dens intensjoner er å redusere fattigdom, sult og dødelighet blant verdens utviklingsland (World Bank:2003, 35), men viser samtidig at målene ikke har karakter av forsøk på endring av noen utviklingslands politiske styreformer. På den ene side kan vi se at banken forøker å redusere den økonomiske ulikheten som er kraftig tilstedeværende i verden pr. i dag, og slik nærmer seg Rawls prinsipper om fordeling (Malnes & Midgaard:2004, 236), mens medlemslandenes, og eventuelt Verdensbankens, virkelige intensjoner for å bidra til utviklingshjelp nok kan diskuteres litt frem og tilbake. Det er i hvert fall, mens vi fortsatt er inn på Rawls, liten sannsynlighet for at Verdensbankens representative styre, via eksekutivdirektørene, skal være preget av et uvitenhetsslør så lenge stemmevektfordelingen er basert på de enkelte medlemslands tilleggskjøp av andeler i Verdensbanken. Medlemslandene innen hver valggruppe summerer opp andeler, og dette blir samlet den stemmevekten eksekutivdirektøren, i The Board of Executive Directors, representerer (World Bank:1971, 5). Dermed skal det vanskelig gjøres å ikke være klar over maktbalansen, og hvor mye makt den enkelte eksekutivdirektør representerer, og da er vi inne på maktspill, noe som leder inn på spørsmål om hvem som har makten i Verdensbanken. Verdensbanken legger ikke skjul på at de vestlige makter har en betydelig del å si i banken, blant annet på grunn av at stabens ansatte fra vestlige land lenge har vært av betydelig karakter. Dette har nå blitt forsøkt endret ved økt rekruttering fra andre verdensdeler (World Bank:1971, 6). Kan vi likevel påstå at Verdensbanken har et legitimt styre, sett fra et kontraktsteoretisk synspunkt?

Før jeg svarer på dette skal jeg trekke inn John Lockes betingelser for en legitim myndighetsutøvelse. Locke satte opp fire betingelser, og gikk, kort forklart, ut på å styre ved stående lover som var like for alle. Lovene skulle formes med folkets vel som mål, skatt kunne ikke innkreves uten samtykke fra folket eller deres representanter og, til slutt, den lovgivende myndighet kunne ikke overføres til andre enn hva folket har bestemt (Malnes & Midgaard:2004, 92). Dette var betingelser som skulle medføre et begrenset styre og sikre folkets rett til et rettferdig styre. Hvis disse betingelsene overføres til i dag og til Verdensbanken, kan man trekke inn bankens Articles of Agreement som blir dens lovbaserte rammeverk. Dette er et fast rammeverk hvor presidenten har eksklusiv rett på endringsforslag, mens The Board of Executive Directors vurderer og eventuelt godkjenner endringen (World Bank:1971, 5). Når et land blir medlem av Verdensbanken samtykker det samtidig å betale en årlig avgift. I overført betydning kan dette relateres til Lockes betingelse om å ikke innkreve skatt uten folkets samtykke. Den årlige avgiften blir beregnet ut ifra landets betalingskapasitet, og er altså med i betingelsene om medlemskap (World Bank:1971, 4). Landet kan i prinsippet frivillig bli medlem av banken eller la være. Til slutt er bankens myndighet plassert hos presidenten, som har det formelle ansvar for bankens styre og virksomhet, men som ikke er den lovgivende makt. Den lovgivende makt er Board of Executive Directors.

Etter denne gjennomgangen ser jeg at jeg godt kan plassere Verdensbankens styre inn i Lockes tanke om legitim myndighetsutøvelse, selv om vi må tenke medlemskap av nasjonalstater i en global organisasjon, og ikke kun som medlem av en nasjonalstat. Jean-Jacques Rousseau hevder igjen at et samfunnet med institusjoner kun er legitimt hvis det beror ”på frivillig tilslutning fra de mennesker det omfatter” (Malnes & Midgaard:2004, 94). Han har lignende syn som Rawls idet han mener at både likhet og frihet for mennesket er viktige ingredienser I en samfunnspakt Malnes & Midgaard:2004, 94f). Likevel ser ikke Rousseau syn ut til å passe inn i Verdensbankens styremønster idet han fokuserer på allmennviljen. Her påpeker han nødvendigheten av at lovgivningen må utgå fra helheten, og at alle stemmer må være talt med. Kan man virkelig si at avstemmingen I The Board of Executive Directors alltid utgår fra helheten? Er maktbalansen I forhold til medlemslandene god nok til vi kan si at helheten, de fleste eller i det minste flertallet påvirker lovgivningen? Her ligger det en balansefaktor i antall andeler kjøpt av de enkelte medlemsland. Dette er et moment som nok kan føre til at det ikke alltid er flertallet av medlemsland som for medhold, men flertallet av andeler.

Avslutning:
I løpet av denne oppgavedelen som har tatt for seg den økonomiske siden av FN, relatert til kontraktsteori og representert i form av Verdensbanken, har jeg gjennomgått Verdensbankens organisatoriske styre, og påpekt flere elementer som legger seg innenfor den kontraktsteoretiske rammedefinisjonen. Jeg har også påvist flere relasjoner tilbake til de klassiske teoretikerne, men samtidig eventuelt trukket frem ulike sider ved de klassiske teoriene som ikke passer inn i mønsteret.