(Og den ble innledet med årets desidert dårligste bursdagsinvitasjon. *knegg*)

Yay!

05.05.05 så Undreverset dagens lys for første gang. Det er tre år siden.

Bilde: This Year's Love @ Flickr

Et lite søk på google over tåfis gir 2880 treff. Det synes jeg i bunn og grunn var overraskende lite. (Til sammenlikning gir Undreverset 17700 treff. Det kan selvsagt hende at det bare er en indikasjon på at Undreverset er et større hverdagsproblem enn tåfis. Ja, hva vet vel jeg ...).

Grunnen til at tærne mine lukter tåfis er at jeg har tasset rundt i fake-Crocs i dag. Det er egentlig til pass for meg siden de fake-Crocsa selvsagt ikke gir dem som oppfant dem en krone og sikkert er produsert av barnearbeidere i Kina. (Jeg skylder på Eurosko.)

Tåfis er en naturlig del av det å være menneske. Det er slettes ikke en synd å lukte tåfis, det synes jeg vi skal huske. Om Gud ikke mente at vi skulle lukte tåfis hadde han gjort noe med det. Egentlig er jeg ganske heldig og har tær som sjelden lukter tåfis. Heldig for meg, for da kan jeg gå bort på besøk uten å være redd for å lukte tåfis. Så det er i grunn de fake-Crocsa som er problemet. Kanskje jeg skal investere i nye ekte Crocs? Et søk på tåfis og Crocs ga bare 9 treff i alle fall, så det bør jo være lovende (med mindre Crocs-brukere har vanskelig for å innrømme tåfislukta).

Ok. Jeg merker at jeg ikke er så god på det her med å koseblogge. Nei, dette forsøket tok vel i grunn ikke helt av. Det er nok best at jeg holder meg til det jeg er best til, nemlig informasjon og kunnskap og generell pitbullblogging, derfor så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om butansyre til slutt. Butansyre finnes nemlig i svette og er også kjent under navnet smørsyre og det er denne organiske syra som lukter "tåfis". Så da vet dere det.

Sånn, nå skal jeg gå og skifte sokker og vaske både føttene og fake-Crocsa mine.

Sånn ellers kan jeg melde at PC'n min er syk i skjermen sin og må til pesedåktor i morgen. *krakilsk stemning i Undreheimen*

... men nå er alle julegavene innkjøpt og økologi- og Fair Trade-faktoren ligger veldig nær 100 %.
... men økologisk og Fair Trade-innpakningspapir, det har det visst blitt dårlig med.

Nå venter jeg bare på at Rudolf, som selvsagt spiser økologisk fôr og ikke fjerter klimagasser, skal komme og bringe dem til mottakerne på en klimavennlig måte.

(Beklager rare linjeskift, men jeg skriver dette i Opera. Nei, ikke den som blir gul.)

WordPress.com anbefales på det varmeste.

Det har ellers vært et ufattelig begivenhetsrikt bloggeår, som har bydd på mange interessante debatter og ikke minst mange hyggelige bloggbekjentskap. Takk til alle sammen! :D

Take the 100 Acre Personality Quiz!

Ikke akkurat en bombe vil jeg si ... ;)

Ellers oppdaget jeg i går ettermiddag at jeg har ødelagt folien på skjærebladet på ladyshaven min, og det er jo litt teit for i morgen har jeg en av de morsomme "datene" med fastlegen min, og ikke nok med at sånt er både pinlig og ubehagelig - jeg skal i alle fall ikke ha pels på leggene. Nei, jeg tror ikke legen bryr seg, men JEG gjør det. Ok?

Løsningen var å prøve å få liv i den gamle ladyshaven som strengt tatt skulle fått lov til å resirkulere seg selv til den evige grønne pil-trekant for lengst. Vel, etter et snaut døgn på lading skulle den til pers nå i kveld. Jeg grudde meg, for den er ikke et hjertelelig gjensyn og jeg tvilte i grunn på at den hadde satt noe særlig pris på å bli røska ut av skuffen den har bodd i et års tid for så å bli pumpa full av strøm i et døgn, liksom, og i ettertid kan man vel si at mine bange anelser stemte. Vel, siden den er vanntett er dusjen naturlig slagmark for et slikt møte. Jeg måtte godsnakke litt med den før den var villig til å sette bladene igang, og først tenkte jeg at den kurret da bedre enn jeg husket - men akk det skulle ikke vare. Overmodig som jeg var startet jeg med å lete fram huden under armhulene - og det gikk bra. Ikke en eneste gang beit ladyshaven meg gitt. Så var det leggene som skulle til pers. Da var lille Remington brått i et annet humør og knurret og gneldret som en liten lilla illsint terrier, der jeg bakset inne i det knøttlille dusjkabinettet. Nu vel. Nå sitter jeg her med litt sånn semibarberte legger og tenker at det hadde kanskje vært bedre med heldekkende pels. *notere* Smart med noen billighøvler i skapet sånn i tilfelle den fancy-schmancy ladyshaven slår seg vrang når du minst venter det*/notere*

Men i det minste er bekledningen godt planlagt. Forrige "date" med fastlegen kom litt brått på og vips stod jeg der som klippa ut av NRKs "Halvseint" og den genseren, nei, den ble ikke lengre enn den var den.

Og sokkene, de beholder jeg på.

Helt alene stod hun der

- på Taxi-holdeplassen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg befant meg, men jeg så henne, og ut fra intet kom en ung utgave av Pål Bang Hansen og kjørte en diger grå lurvete mikrofon opp i ansiktet på henne.

- Hva gjør De her?, spurte han Hennes Kongelige Høyhet Dronningen.

- Jeg venter på Taxi, sa hun. - Jeg skal spare miljøet, tilføyde hun kontant.

Det rimte ikke helt i mitt hode. Det rimte ikke i den unge Pål Bang Hansens hode heller.

- Men burde De ikke heller ta trikken, da?, sa unge Pål.

- Jo, det burde jeg kanskje, men det kan jeg ikke, svarte Hennes Kongelige Høyhet Dronningen.

- Nei, selvsagt kan De ikke det, svarte den unge utgaven av Pål Bang Hansen, - det tenkte jeg ikke på ... for det er jo det der med arbeidsmiljøloven.

- Ja, nettopp, svarte Dronning Sonja.

- Ja, så får De vel bare vente på en taxi da ...

Hennes Kongelige Høyhet Sonja smilte korrekt overbærende tilbake til den unge reporteren fra NRK.

Når jeg kjeder meg litt er det bare å skrike litt høyt om noe jeg vil skrike høyt om. Joa, det hender noen hysjer på meg, men det er mitt rom så det så, så jeg bestemmer. Eller jeg kan finne noe underfundig og vise fram til de som stikker innom på besøk.

Jeg kan late som om verden utenfor er satt på pause en stund. Kose meg med musikk og la andre lytte til hva jeg synes er fint og interessant, og jammen meg så pleier jeg å være så heldig at noen låner det et øre og liker akkurat det jeg liker å lytte til.

Eller jeg kan være veldig se-ri-øs og snakke i STO-RE ord om ting jeg synes alle andre skal synes er like viktige som meg, og jammen meg så er det noen som lytter til meg da også. Jeg blir rent bortskjemt av det. Virkelig!

Av og til er bloggen et avbrekk i hverdagen, av og til tar den for mye tid, og av og til blir jeg så sint på ting som skjer i og rundt bloggen at jeg helst burde blitt satt på blodtrykkmedisin og satt til avkjøling, men vel, i det hele tatt så storkoser jeg meg som halvrabiat blogger.

Og langs vegen som er min ego-trip håper jeg at jeg bidrar med noe. At mine tanker flyter sammen med andres tanker og dytter verden ett og ett skritt i en bedre retning. Jeg vet at de tankene jeg leser hos andre bloggere dytter mine tanker i en bedre retning. Jeg forstår mer, jeg ser mer, jeg observerer mer og jeg bryr meg mer.

En gammel sjel i en ennå ung kropp.

Det er sånn det føles i det minste.

Jeg fryser sånn.

Det er mørkt og kaldt ute -

og her inne har varmen ennå ikke fylt rommene.

Jeg har vært gammel lenge.

Nå ønsker jeg meg lyseblåstripet nattskjorte i myk ull/silke

~ Undre, the pragmatic poet

Første bloggpost i Undreverset var Sigbjørn Obstfelders dikt "Jeg ser" som jeg postet 5. mai 2005. Rent røveri var det å poste diktet uten å spørre Obstfelderen om lov, men det var den spede starten på Undreverset, så takk, Sigbjørn!

Nicket Undre, som i å undre seg, oppstod midt i en abortdiskusjon med legegutta borte på Morbus Norvegicus, så på sett og vis skylder jeg vel i det minste Morten Magelssen der borte en takk for at han er en slik bibeltro mann. Takker, Magelssen.

Før Undre herjet jeg diverse kommentarfelt under et og annet annet nick, som jeg skal la cyberstøvet få ligge som en beskyttende kappe over. Det ble nå til slutt slik at jeg følte at "Undre" var et navn som passet svært godt på og sammen med meg. Skikkelig fart på Undreverset (som er en aldri så arrogant omskriving av universet for den som ikke har fått med seg det) ble det ikke før i fjor sommer, og siden har snøballen rullet.

Som dere fikk med dere fikk Undreverset noen skikkelige trasstakter for noen uker siden. Jeg tenker vi skylder på den sedvanlige trassalderen som har en tendens til å sett inn i toårsalderen og lar det være med det.

Undreverset fikk lite omsorg og kjærlighet fra sin bloggeier det første året og så vel av sin eksistens, så det kom i grunn som en like stor overraskelse på meg som en del andre da bloggen utpå sommeren 2006 begynte å lage ytringer, i grunn trodde jeg vel det var noen slags desperate dødskramper, men da sommeren var over så holdt jammen meg lille Undreverset koken fremdeles og etter et miljøskifte sånn i slutten av oktober, så fikk jammen meg Undreverset fart i blodomløpet og vokste seg stor og sterk sånn tett oppunder jul. Etter trassanfallet sånn medio april har bloggen tatt det litt roligere, samt utviklet noen nykker, slik som stengte kommentarfelt m.m., men vi får ta oss en prat bloggen og jeg, og så får vi se hvordan det går videre.

Vi har i alle fall blitt kjent med utrolig mange fine blogger, bloggere og kommentatorer og slikt gjør livet verdt å leve både for en blogger og bloggforfatter. Så takk til dere! :-D

Sånn helt på tampen tenker jeg vi skal ta en oss tur ned mimrestien til Undres barndom og ta en kikk på gode gamle Labbetuss og se hvordan en skikkelig bursdagsfeiring skal gjøres (Unnskyld, Undreverset, jeg skal prøve å huske det nesten år!):

Det andre er at jeg har krympet inn på sidebaren min. Det har jeg gjort ved å flytte blogglinker over til en åpen Bloglines-konto, som ligger her (dere finner den også i bloggrollen min). Dette har jeg gjort fordi det har blitt så mange blogger jeg henger i etter hvert, så i et forsøk på å rydde litt i bloggen samler jeg dem der. Funker det så funker det, funker det ikke så ... øh ... funker det ikke.

*og nå skulle jeg veldig gjerne hatt en morsom sluttreplikk, men det har jeg ikke*

... Også lurer jeg på om noen vet hva jeg kan gjøre med Statcounter- og Sol Ratings-kodene, slik at de ikke ser ut som raknete gensere der nede Bloggrollen min.

Oppdatering (14/3):

Åheisan! Det glemte jeg jo å fortelle. I min bloggforfengelighet har jeg jo også skaffet meg et kart fra Clustr Maps for å se hvor i verden jeg får treff fra.

- "Gol", sa du?

Skjermdump fra dagens VG.no. Les hele artikkelen her

Jævla idioter! Skulle tro dere var spesialimporterte hele gjengen, jo!

Bare for å bedrive litt uvørden folkeopplysning igjen ...

Undres uvørdne dekk-Popquiz:

1. Når er datoen du må ha tatt piggdekka av bilen sør for Nordland fylke?
2. Hva er minste tillatte mønsterdybde på et sommerdekk?
3. Hva er minste tillatte mønsterdybde på et vinterdekk?
4. Hva skal vinterdekk være merket med?
5. Kan du kjøre på piggfrie vinterdekk om sommeren?
6. Når kan piggdekka tidligst settes på bilen igjen sør for Nordland?
7. Når på året kan du ikke bruke piggfrie vinterdekk?
8. I hvilken periode er det forbudt å bruke piggdekk i Nordland, Troms og Finnmark?
9. Kan du kjøre på sommerdekk når det er glatt etter første mandag etter andre påskedag?

Svar:

1. Første mandag etter andre påskedag.
2. 1,6 mm.
3. 3 mm
4. M+S, MS, M&S, M-S eller «Mud and snow»
5. Ja, men mønsterdybden må være minst 1.6 mm, men:
   • En må være klar over at vinterdekk er konstruert for vinterføre, og har ikke de samme egenskapene på sommerføre som sommerdekk. Piggfrie vinterdekk har blant annet ofte dårligere evne til å motvirke vannplaning, og de har lengre bremsestrekning på våt asfalt sommerstid enn sommerdekk.
6. 31. oktober
7. Det er ingen bergrensninger for når på året en kan bruke piggfrie vinterdekk.
8. 1. mai til og med 15. oktober.
9. Forskriften sier at kjøretøy må ikke brukes uten at det er sikret tilstrekkelig veggrep i forhold til føret, om nødvendig ved bruk av vinterdekk med eller uten pigger, kjetting eller liknende. Det er opp til føreren å vurdere om kjøretøyet er sikret tilstrekkelig veggrep på vegen en skal kjøre med de dekkene en bruker.

Kilde: Vegvesen.no

Dere lærte forhåpentligvis ingenting nytt!!!

Siden kommentaren kommer før eller senere: Kjernekaren Hitler var jo som kjent visstnok avholdsmann og ikke røykte han heller. Og gjett hva! Jeg røyker heller ikke, så da er vi ferdig med den.

Jeg har sålangt i mitt liv valgt å ikke drikke. Min kontakt med alkoholholdige drikker har derfor begrenset seg til hostesaft, solhattdråper og en og annen "bomslurk" når jeg har tatt feil glass. Nå er det flere grunner til at jeg ikke drikker alkohol, men summen av dem er at jeg ikke har noe positivt forhold til alkohol og velger å avstå fra den.

For meg er det helt greit å ikke drikke. Nå kan det være fordi jeg aldri har prøvd stuntet at jeg synes at det virker helt borti svartnatta å drikke til man stuper/spyr/pisser/driter på seg, MÅ ha alkoholholdig drikke for å kunne slappe av, tørre å snakke med folk, eller i det hele tatt ha øyekontakt med folk.

Folk ser veldig rart på en når en ikke drikker. Det er forlangt av en at man skal drikke. Drikker man ikke er man en "freak" (med mindre man er tapt for denne verdenen og vanker i kun sterkt religiøse miljøer, men da er avholdenheten en bagatell spør du meg). Og noen finner det veldig plagsomt å ha et edru menneske rundt seg når de selv er bedugne (sikkert fordi de vet at jeg, i motsetning til de, husker kvelden/natta dagen etter). Det som er plagsomt for meg ved å være den som ikke drikker er at jeg har førerkort og bil og dermed er "descignated driver". *takk til deg som spydde i bilen min, og det enda vi var så snille å plukke deg opp av grøfta etter at du datt ut av bilen i fart*

Det irriterer meg veldig dette at mange ikke synes å ha respekt for at andre velger å ikke drikke. For det er som regel et langt tøffere valg å holde på enn å drikke. Man går i de fleste tilfeller fullstendig motstrøms, og for noen blir det da lettere å gi etter for presset å drikke enn å ikke drikke.

Nå finnes det flust med alkoholfrie drikkevarer å ta av for oss som av forskjellige grunner ikke ønsker å drikke alkohol, men jeg klarer meg fint med:

• vann
• saft
• te
• Farris
• Olden
• Bon Aqua
• smoothies
• melkekaffe
• juice
• nektar
• brus
• melk
• kakao

Nå har alkoholen sine positive sider også. For eksempel funker den jo fint til å desinfisere med og til å konservere døde dyr på Norgesglass i. *Neida ...*

Jeg har ikke tenkt å alkoholen fra folket, men jeg vil bestemme selv om jeg skal drikke. Og jeg vil at det skal være like sosialt akseptert å ikke drikke som å drikke.

*og ypper noen på meg nede i kommentarfeltet nå skal jeg slå en hel masse fin alkoholstatistikk i hodet på vedkommende*

--

Jeg tror jeg tagger Iskwew som har ølen sin så lenge i kjøleskapet at den går ut på dato og Tiqui som har vært på eventyr i Sør-Amerika.

Jeg vet at den ble blåst liv i fordi jeg hadde behov for dialog, noe jeg har ennå, og jeg fikk dialog og jeg får fremdeles mange gode dialoger. (pluss til bloggen)

Da Undreverset ble blogg fikk jeg også et hjem på nettet og plutselig fikk jeg bedre kontakt med folk enn om jeg bare hadde fortsatt som "parasittblogger" i kommentarfeltene til andre bloggere. (pluss til bloggen)

Før Undreverset ble en fullblodsblogg, skrev jeg ofte særdeles lange kommentarer i andre bloggeres kommentarfelt (en ekte "parasittblogger" var jeg m.a.o.). Det var veldig snille bloggere jeg holdt hus hos, så jeg fikk aldri kjeft for dette (og det er da vitterlig et kompliment til bloggeren når kommentatorer begynner å snakke med hverandre i kommentarfeltene sine og ikke bare snakker til bloggeieren). Hjorthen kom for noen uker siden med noen hint om at han nok aldri så bittelitt savnet parasittblogginga mi, noe som er veldig hyggelig. Det var en veldig fin periode å være "parasittblogger" og ikke minst hos Hjorthen, for det er jo egentlig litt trygt og godt å kunne sveve rundt i andres kommentarfelt, lese og lære, og være litt uansvarlig, og jeg lærte utrolig mye nyttig om blogging, diskusjoner og meg selv gjennom den tida. (et lite minus til bloggen der)

Når man starter en blogg er man sjef i eget hus. Undreverset er mitt, og du kan bare prøve på å diktere meg. Jeg setter dagsorden her, og liker jeg ikke det du finner på i kommentarfeltet mitt kan jeg be deg gå. It's my prerogative! Jeg har også muligheten til å uanfektet spinne videre på andres bloggposter og kommentarer her om diskusjoner tar slutt eller forsvinner i retninger jeg ikke liker inne hos andre bloggere OG BRØLE SÅ HØYT JEG VIL om det jeg vil si! (PLUSS TIL BLOGGEN)

Det som kjennetegner de fleste bloggere, og meg med, er hangen til det skrevne ord. Jeg tror jeg mer enn én gang har skrevet på meg en aldri så liten rus. Jeg trenger å skrive, og når teksten flyter er det nesten ren lykke. Gjennom å lese andres tekster og å skrive og ikke minst få kommentert det man skriver, har man også en gyllen mulighet til å utvikle seg som forfatter av en tekst. (pluss til bloggen)

Ved å skrive mye og forholde seg til kommentarene man får utvikler man også sin egen stemme. Man finner sin stil. Sin tone. Jeg merker det kanskje ikke så godt med meg selv, men andre ser kanskje med en gang at de har med en Undre-tekst å gjøre. Det jeg ser er hvordan andre bloggere utvikler seg, hvordan de kanskje begynner litt famlende i uttrykket, men når de har brynt seg på kommentarfeltene sine en stund, ser jeg at de lærer å bli tydelige. Dette gjør man gjennom at man lærer hvordan andre oppfatter en, og at man nok også blir tryggere på sin egen stemme, sin egen identitet og sine egne holdninger. Baksiden av dette er kanskje at man kan bli for bastant, at man tviholder for mye på sin egen stemme? (pluss til bloggen blir det uansett)

Om man skal være litt mer pretensiøs så kan man tenke på det at man gjennom blogging får en aldri så liten mulighet til å påvirke samfunnet. Hvor reell denne muligheten til påvirkning er, kan en jo diskutere, men holder du kjeft er det iallfall ingen som kan høre deg. Sjøl har jeg så mange tanker i hodet om samfunnet, og om oss mennesker, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av dem, og da er bloggen min et sted hvor jeg kan si dem og jeg er til og med så heldig at jeg vet at her er det også alltids noen som hører meg. (pluss til bloggen!)

Blogger har gjerne en dobbel funksjon. Det ene er det høyst egoistiske behovet for å bli sett, hørt og påvirke, og det andre er det mer utopiske idealistiske ønsket om å gjøre verden til et bedre sted. Jeg vet at det å lese andres tanker og meninger i blogger og kommentarfelt utvikler meg som menneske og utvider mitt syn på og forståelse av mennesker og verden. Og selvsagt håper jeg at andre finner noe i mine ord som kan tilføre andres tanker noe positivt også *herlighet! selvsagt ønsker jeg det!*. (pluss til bloggen)

En av sakene som har stått høyt i Undreverset er homofiles rett til å bli sett på som like verdifulle mennesker som heterofile, og etter søkeordstatistikken min å dømme er det mange som har lest mine tanker om homofili. Nå skal det sies at det ikke er skrevet så mye om temaet her i bloggen, men budskapet mitt er klart: Homofili er en like legitim, naturlig og lovlig legning som heterofili, og de kristenfanatikerne som mener noe annet tar skammelig feil, og jeg håper det gjør noe godt for noen å lese at noen mener det jeg mener. (pluss til bloggen)

Når man forfekter sine meninger høyt og tydelig går det fort på bekostning av noe. For meg føler jeg at mine sterke meningsytringer gjør at jeg ønsker å verne om identiteten min mye mer enn jeg nok ellers ville ha gjort. Nå skal det sies at jeg uansett er et menneske som er veldig privat og ikke så lett slipper folk innpå meg. Jeg har på mange måter lyst til å fortelle "Verden" historien om Meg, mennesket bak nicket Undre, men det føler jeg ikke at Undreverset er et "trygt" sted å gjøre. Så bloggen er et tveegget sverd, den gir meg muligheten til å bli hørt, men med å bli hørt har man også risikoen for at mennesker man ikke vil at skal høre deg hører deg, eller at mennesker bruker ordene dine til noe du ikke vil. Jeg har sett episoder i blogger, der bloggeren plutselig har blitt konfrontert av mennesker bloggeren har skrevet om og at dette har skapt store problemer for bloggeren, eller at bloggere plutselig oppdager at noen nære dem "spionerer" på dem i bloggen deres og plutselig havner i dyp krise. For det er rart med det der. Selv om ordene jeg skriver her kan leses av alle som vil i hele verden (selv om nettopp det begrenser seg kraftig når man skriver på minoritetsspråket norsk ;) ), føles det sårtbart og for nære å tenke på at folk jeg kjenner kan lese meg. Jeg tror mange bloggere som meg føler (har en illusjon om) at bloggen er privat og mer anonym enn den er til tross for at den i høyeste grad er offentlig, at vi legger ned utallige spor om oss selv og alt man skriver i den dermed er noe man egentlig mister kontroll over så fort man har publisert det. Det positive med dette er at man kan bli mediet og omverdenen mer bevisst. Det negative er at man kan la seg villede til å tro at man har mer kontroll over personlige tanker og beretninger enn det man har, og utlevere detaljer man ikke burde ha utlevert. (litt pluss og litt minus til bloggen)

Hvor vil jeg videre i bloggen?

Jeg har vært ganske frustrert over Blogglandia etter jul. Metadebatter er stygge og slitsomme saker. Men det er greit å få røyket ut noen av "bloggrottene" innimellom også. Alt ettersom hvordan folk reagerer på metadebatter kan man ganske fort se hvem som er her for å få ære og berømmelse og som er mer interessert i nære sine egne ego enn å bidra til tankestrømmer og debatter, og hvem som faktisk er her for å utfordre seg selv og bidra med noe positivt til et større fellesskap (og det er vel tydelig hvilken av de to gruppene jeg foretrekker ...). Selv om jeg innimellom har fryktet jeg skulle irritere på meg magesår over metadebattene, tror jeg derfor at jeg skal velge å se på dem som noe positivt. Man får skilt klinten fra hveten og lærer ikke så rent lite om den menneskelige natur. (pluss til metadebatten)

Jeg har allerede nevnt debattene om homofili. De andre store debattene som kommer igjen og igjen i Blogglandia er voldtektsdebatten og abortdebatten. Når man ser hva enkelte kan harke opp av eder og galle fra sitt dyperste mørkeste indre i løpet disse debattene kan man nesten bli redd, men ikke mindre overbevist om at debattene er nødvendig for å få bunngrumset opp i dagslys slik at det ikke skal få fortsette å formere seg ufortrødent der nede i bekmørket. Således tror jeg bloggene har en viktig funksjon som diskusjonssted i samfunnet. (pluss til bloggen)

Jeg føler meg rimelig sikker på at om du har funnet en bloggvenn du har greid å beholde vennskapet med gjennom metadebatter, homofilidebatter, abortdebatter og voldtektsdebatter, da har du funnet et menneske som kan tenkes å bli en god og trygg venn. Det føles litt sånn for meg med en del av dere iallfall, og for at metadebatt-trollet ikke skal lukte elite-blod og komme og spise opp både dere og meg med, skal jeg ikke nevne navn her, og jeg tror uansett dere vet hvem dere selv er.

Og da er jeg ved det punktet som er noe av det viktigste ved å forfatte en blogg. Menneskene man veksler ord med. Det er en stor ære å oppleve å ha mennesker som vender tilbake til bloggen min for å lese hva jeg har skrevet. Takk skal dere ha! Noen av dere har kommet nærmere meg og kommer til å komme nærmere meg enn jeg kunne tro jeg skulle oppleve gjennom en blogg, og jeg setter stor pris på dere alle som én. Verdifulle og underbare mennesker er dere!

(og er du som leser dette en av de som er innom her og leser uten å legge igjen spor i kommentarfeltene, så si gjerne et lite "Hei".)

PS: Som dere skjønner blir dere ikke kvitt meg så fort. Beklager eller gratulerer, alt etter som. ;)

Sjøl er jeg virkelig redd for at om jeg hadde vært mann og begynt å få begynnende måne, hadde jeg blitt kretsmester i hentesveis. :-|

Men et word of advise guys: - Styr unna! Det er mye bedre at dere skaffer dere en god og kort hårklipp eller snauer skallen!

Undre presents videoen som heter "Comb Over - A Tribute", men velger å oversette den til "Hentesveis - bare si NEI!":