Den vestlige lavlandsgorillaen (med det herlige latinske navnet Gorilla Gorilla Gorilla) var i går redusert til 150000 stykker. I dag er den nesten doblet. Dagbladet rapporterer at en ekspedisjon langt inn i Kongo har funnet en stor populasjon omtrent her.

Hadde jeg vært redaktør av Dagblodet eller VG hadde jeg (etter å ha sparket mesteparten av staben min for deres forbrytelser mot menneskeheten siste tiår eller så) gitt gorillaene forsiden, brukt bildet som innleder nettreportasjen til Dagbladet og tatt fram krigstypene. Ett ord. HÅP.

I følge samme artikkel er halvparten av verdens aper og halvaper utrydningstruede (mennesket er av en eller annen grunn ikke en av dem). Så vis meg en større nyhet enn gorillaene i dag og jeg lover å le hjertelig av deg.

Det tok under et år. Det siste året har jeg kjøpt to laptoper (den ene var brukt og hadde defekt strømforsyning), to iPoder (jeg mistet den ene i skogen), en Time capsule (kombinert trådløst nettverk og 500 gig trådløs harddisk) og har planer om å kjøpe en Mac Mini til å putte i stereobenken, bare fordi jeg kan (jeg vil se hva Apples bebudede oppgradering av sortimentet innebærer).

Trenger jeg hjelp? Er det sykt å sitte å lese oppdateringene i iTunes´ App store fordi jeg venter en iPod Touch i posten en av dagene (jeg savner PDAene jeg hadde for noen år siden og er tross alt ikke gal nok til å kjøpe en iPhone med de kostnadene det medfører i Norge, mobilmongo som jeg er)? Er det normalt å betale MobileMe selv om det bare funker mesteparten av tiden? Jeg leser Apple-nyheter og hører på Apple-podcaster og det eneste jeg oppnår med dette er å ønske meg nye, bedre greier.

Alle voksne mennesker bør lese Naomi Kleins bok No Logo, selv om den begynner å bli noen år gammel. Der skriver  hun om branding, om taktikkene de store multinasjonale selskapene bruker for at deres varemerker skal identifiseres med visse verdier. Apple følger strategiene til punkt og prikke. Likevel biter jeg jo på. Fordi produktene deres er annerledes enn konkurrentene. Ofte er de penere (men hvem har bestemt at de er penest?), noen ganger mer stabile (men ikke så ofte som man skulle tro). I tillegg er Apple som oftest dyrest.

Jeg er ikke bare eplehore. Jeg har stor respekt for hva Nintendo har gjort for dataspillets utvikling. Jeg kunne gjerne tatoverert en Commodore-logo på skinka. En periode kjøpte jeg det meste som ble utgitt på Mute Records og leste tegneserier fra DCs underavdeling Vertigo (nå foretrekker jeg Marvel). Jeg liker golfdisker fra Innova. Jeg var en stund stor fan av Palms PDAer. Jeg reklamerer forsiktig for nettbutikken YesAsia oppe til høyre på denne siden. Og hvis jeg sitter på en god bunke ekstra tusenlapper en gang skal jeg ha meg en av de store synthene til Nord.

Samtidig napper jeg gjerne merkelappene av klærne jeg kjøper, for jeg vil ikke assosieres med merkevarer. Inkonsekvent? Neida. Joda. Neida. Joda.

De fanger oss uansett.

Dette er ikke så rart, helt tilbake i  norskstilene mine på ungdomsskolen er det tydelig at jeg egentlig bare kan skrive når noe er ubehagelig og jeg trenger lufting. Selv de beste filmanmeldelsene mine kretser rundt ubehagelige filmer. Jeg begynte å skrive låter for å få den verste soten ut av hodet mitt, i en periode der det mye knaket i sammenføyningene rundt meg.

Jeg har etterhvert blitt mer og mer lykkelig, særlig har de femten årene med Fru Ut til nå gjort svært godt. Jeg har blitt flinkere til å blande inn fiksjon i sangtekstene mine, til å fortelle historier, men fortsatt sliter jeg med at ting bare fungerer helt optimalt når jeg skriver om mørke, galskap, død eller dyp sorg.

Jeg skal forsøke å bli flinkere til å vise fram lyset, for i mitt liv er det absolutt mest av det. Hvis jeg kan lage en lignende samling om ti-femten år skal den være mer balansert, lettere og lysere i tonen. Jeg vil at mora mi skal kunne lese den uten å bli det minste urolig for hvordan jeg har det.

Jeg vil begynne med å  la være å skrive en sutrepost over hvor rart det er at jeg var på handletur i går, og rengjøringsutstyret jeg kjøpte kostet meg mer enn dataspillet. Såntno er vel tegn på at jeg begynner å bli mer voksen enn jeg kan like, men det er da også tegn på at jeg har bra med penger, et hus å vaske og en genial gutt (og kone, nevnte jeg henne)? Så hvorfor syte? Det er faenmeg sol ute også.

Så vil jeg utbringe en skål (i frokostjuice fra Eldorado, den er så god den!) for tre store kunstnere som har beriket menneskeheten. De har akkurat forlatt oss, alle tre, men de rakk nå å gjøre en god del greier først.

Henki Kolstad, en av de siste i en generasjon norske ikoner som bar norsk mediehistorie på sine skuldre ut av steinalderen og like opptil det moderne. En av våre første genuine filmstjerner, med en karriere du sikkert kan finne fine oppsummeringer av andre steder enn her.

Harald Heide Steen Jr, som ble tatt fra oss noen tiår for tidlig. Ikke bare var han en stor humorist (og en dyktig karakterskuespiller, se ham i Unni Straumes Til en Ukjent), men som i arbeidet sitt i NRK på 60-tallet var med på å forme det norske fjernsynet til det nasjonale samlingspunktet det var i flere tiår. Synge kunne han også. Og en del andre ting.

George Carlin er ukjent på våre lengdegrader, men han var en av USAs første og største standupkomikere av det mørkere slaget. Han var ikke like interessert i å sjokkere som f.eks en Lenny Bruce, men gjorde sitt surpomperi og sin galskap til stor poesi.

Dette ikke for å grine over at de er døde, men for å konstatere at dette er folk som vil leve evig i bevisstheten. For noen liv, for en kunst de rakk! For et fundament de som kommer etter kan bygge på! De ønsket seg sikkert noen minutter til (vel, ikke Carlin, han rakk neppe å tenke noe særlig på hva som traff ham), men det er nå en gang slik at man går i mål før eller siden. Vi vinker smilende farvel, det er vanskelig for meg å tro at de ønsket noe annet.

Norsk politikk har aldri vært tristere. Vi har det bedre  enn de fleste på kloden, men lederne våre er redusert til pengeknugende skrivebordsryttere uten andre visjoner enn å sørge for at lønnsøkning og renter utligner hverandre sånn noenlunde. De minner meg om Dilbert-stripa der Dilbert synes han friker skikkelig ut fordi han går med to penner i steden for to i skjortelomma.

Makta ligger hos sentralbanksjefen, hos rikingene politikerne mer enn gjerne henger sammen med og hos tabloidhorene i Akersgata, som skyter ned en statsråd nå og da for å lure oss til å tro at de passer på . Det er sørgelig å måtte konstatere at det  mest epokegjørende politiske grepet siste tiår kom fra en bedehusmullah som syntes det var dumt at folk skulle få lov til å røyke inne. Mye tyder på at neste gang får vi en Frp-regjering, for nå er alle politikerne like og det er de blåbrune som ikke har fått prøve seg. For å sitere Alan Moore, som selvfølgelig snakket om England: "It´s cold and it´s scary and I don´t like it anymore."

Heldigvis har det dukket opp et interessant alternativ, i form av en nyskapende tolkning av demokratiet. I  byen Voinesti i Romania hadde man valg på ordfører forleden, og Neculai Ivascu ble gjenvalgt. Det var bare det at Neculai Ivascu døde av leversvikt i inngangen til valgkampen, 63 år gammel. En av velgerne hans fortalte rumensk TV: "Jeg vet han er død, men jeg vil ikke at ting skal forandre seg."

Det å gjenvelge den sittende borgermesteren til tross for at han har tatt kvelden er vel noe av det mer  konservative man kan foreta seg. Han som ble nummer to (og til slutt ble utpekt til ordfører) kan neppe ha vært spesielt populær, selv om han tapte med bare et tjuetalls stemmer. Men mon tro om ikke dette er noe å begynne med her oppe også. Herved diskuteres noen av medlemmene i regjeringsalternativet til Post Mortem Samlingsparti (PMS). Fordi vi vil at ting skal forandre seg.

STATSMINISTER
Gerhardsen var jo trivelig, men jeg foreslår Henrik Wergeland. Han hadde visjoner, var sikkert en dugelig leder og en mann for de store anledninger. Trontalene hans hadde sikkert blitt minneverdige.

UTENRIKSMINISTER
Litt i overkant å gi dem forsvarsdepartementet,  men det er naturlig å se til vikingtiden. Håkon den Gode som utenriksminister kanskje?

UTDANNINGS-, FORSKNINGS- OG HVAFAENDETNÅHETERMINISTER
Ivar Aasen. Dermed ble vi kvitt det brysomme andre skriftspråket vårt.

FINANSMINISTER
Plenty med lokale onkel Skruer som har tatt kvelden. Fred Olsen kunne sikkert ha gjort en god jobb.

KOMMUNALMINISTER
Jeg likte alltid Hanna Kvanmo, hun kødda man ikke med. Hun kan få kommunaldepartementet. For øvrig er det et problem at svært mange av de aller mest kompetente kvinnene fortsatt er i live.

KULTURMINISTER
Jokke. Eller Alf Prøysen, kanskje?

Nomineringsprosessen fortsetter i kommentarfeltet, forhåpentligvis.  Kabalen er ikke helt lagt ennå, så gode forslag mottas med takk.

Akkurat nå er det om å gjøre å slukke den olympiske ilden. Kombinasjonen blødende og døde munker i Tibet og OL i Beijing er uspiselig. Dessuten har Kina har kina alltid hatt sine svin på skogen når vi snakker menneskerettigheter. Og noen vil ta dem for dyreplageri, noen vil ta dem for innblandingen i Darfur. Når kinesiske myndigheter begynner å kalle Dalai Lama´en ting i tillegg er det nok. Aldri har et OL vært mer omdiskutert, neppe Berlin 1936 engang.

Så kunne man selvfølgelig leke djevelens advokat: Dalai Lama´en selv har uttalt at Kina fortjener å arrangere OL. Å omtale 1.3 milliarder mennesker som undertrykte eller undertrykkere er en språklig forenkling som grenser til det rasistiske.

Hvordan man enn snur på det:  OL burde kanskje boikottes uavhengig av hvor det foregår av moralske, politiske og noen vil si rent estetiske årsaker. Og det er ekstra mange gode grunner til å boikotte et OL i Beijing.

Men tenk om det var oss?

Hvis du er gammel nok kan du tenke tilbake til den gangen en hel verden køddet med oss (og Japan). Vi (vel, noen av oss) svarte med å gå med WE KILL WHALES FOR FUN på t-skjorta. Tenk deg så at fakkelstafetten ble sabotert, myndighetene kritisert, vettene punktert og et helt folk stigmatisert, og at nesten alle som skulle være med ikke bare lot være å komme, men høylydt deklamerte at  Norge var et hvalmorderland. I stedet for en happening som gjorde at Ola N gikk med haka i været i et par år fikk vi en nasjonal tragedie, en skamplett på vår historie ("Det er typisk norsk å være hata") Og det uten at vi helt skjønte hvorfor?

1) Hva hadde dette gjort med oss som nasjon?

2) Hadde det reddet livet på en eneste hval?

Jeg har ingen svar, og trenger ikke noen heller.  Vi på nettet går, som alle andre, i flokk. Vi melder oss inn i facebook-grupper, skriver under på opprop, trykker et bilde eller to, så har vi gjort litt for en bedre verden. At overgangen fra stafettaksjoner til kjedebrev til rent spam er flytende blir for lite diskutert. Kanskje bør vi gjøre mer enn å sende informasjon i sirkel. Handling taler fortsatt høyere enn ord. Og kanskje bør vi kikke oss tilbake i blant, for å se hvordan status er for alle de andre tusen sakene vi støttet. Hva hendte med de andre munkene, de i Burma? Er det noen som følger med dem nå?

Vi må i hvert fall aldri slutte å bry oss. Eller slutte å tenke.