En hel verden, både industiland og utviklingsland, må forenes under en slagkraftig klimaavtale som kan sikre fremtidige generasjoner en jord å leve på. Et problem med den nåværende Kyoto-avtalen som utløper i 2012, er at flere av de store utslippsnasjonene ikke har undertegnet den. Jeg håper holdningene i disse landene har forandret seg de siste årene.

SANKSJONSMIDLER: For å få til en internasjonal klimaavtale som forplikter til betydelig reduksjon i utslipp av klimagasser, er det nødvendig å få til sanksjoner som har slagkraft. Et problem i internasjonal sammenheng er at de finnes få reelle sanksjonsmuligheter som det internasjonale samfunnet kan bruke mot land som bryter avtaler.

I nasjonal sammenheng snakker man gjerne om "pisk og gulrot", og det er nettopp disse mekanismene som må iverksettes også internasjonalt for at man sammen skal kunne nå et mål. Det må foreligge reelle sanskjoner for å bryte avtalen, og disse må være av en slik art at det virkelig svir å bryte den. Samtidig er det et poeng at det å faktisk oppfylle sine forpliktelser skal lønne seg.

Men med få sanksjonsmidler er det vanskelig å faktisk få til en slik avtale i praksis.

HANDEL: En tanke er at handelsavtalen som fremforhandles gjennom Verdens handelsorganisasjon kan smeltes sammen med en eventuell klimaavtale, slik at primissene for begge avtaler fremforhandles over samme bord. På denne måten kan man i teorien bruke handelsbetingelser mellom nasjoner som belønning eller straff mot de nasjonene som skulle bryte med sine utslippsforpliktelser.

Et land som oppfyller sine forpliktelser om utslippsreduksjon kan dermed nyte bedre betingelser for handel, mens man i motsatt fall kan bli møtt med økonomiske sanksjoner.

FORDELING: Et problem vil dessverre være at de rike landene vil bli gunstig stilt, siden dette er tilfelle i WTO-systemet. De rike landene kan dermed lett bruke handelsbetingelser mot de fattige landene for å få de fattige landene til å ta på seg en større del av utslippene. Det er et godt prinsipp at de som står for de største utslippene også gjør de største kuttene, men ikke alle er enige i dette.

Det å gi opp nasjonal suverenitet, selv om det er snakk om lite, sitter langt inne for de fleste nasjoner.

Situasjonen er uansett den at uten et effektivt internasjonalt sanksjonsregime vil en klimaavtale ikke kunne fungere effektivt. Gjennom WTO kan man håndheve både pisk og gulrot, men disse kan lett misbrukes for egen gevinst av de rike landene som hovedsaklig sitter med kontrollen over begge deler.

Og en avtale uten konsekvenser er kun ord på et papir.

Økologisk mat er ikke heldig for verdenssamfunnet, og spesielt de fattige, mener mangemillionær og Bunnpris-sjef Trond Lykke.

Innkjøpsdirektør Martin Klafstad føyer også til følgende:

Hvis alle skulle produsert økologisk mat, hadde vi måttet utvide jordas jordbruksareal uforsvarlig mye

Om herrene Lykke og Klafstad var så brennende engasjerte i miljø og fattigdom som de vil gi inntrykk av kunne de ha gjort aldri så lite research før de åpnet kjeftene sine i riksdekkende media, og da ville de funnet ut at

Model estimates indicate that organic methods could produce enough food on a global per capita basis to sustain the current human population, and potentially an even larger population, without increasing the agricultural land base. [1]

Dette sitatet er hentet fra en undersøkelse som ble publisert i 2006 og som er gjort av forskere ved Universitetet i Michigan, USA. Se "Organic agriculture and the global food supply". I følge Agropub.no kommer dataene som er brukt i undersøkelsen fra 91 kilder fra 53 land og 12 stater i USA og observasjonene spenner fra en sesong til over 20 år. Det undersøkelsen tok for seg var om det var hold i påstandene om at økologisk landbruk gir for små avlinger og at man ikke kan greie å holde nitrogennivået i matjorda høyt nok uten kunstgjødsel.

Organic farming can yield up to three times as much food on individual farms in developing countries as low-intensive methods on the same land, according to new research that refutes the long-standing claim that organic farming methods cannot produce enough food to feed the global population.

(...) in developed countries, yields were almost equal on organic and conventional farms. [2]

Forskere ved Universitetet i Michigan har tatt for seg argumentene som blir brukt mot økologisk landbruk og de har fastslått at det er bare myter at et økologisk landbruk vil gi for lite mat til verdens befolkning, et økologisk landbruk vil faktisk kunne gi mer enn nok mat til en stadig økende verdensbefolkning. De har anslått at jordbruket i utviklingsland kan kunne gi tre ganger så store avlinger som i dag og at avlingene i industriland vil være omtrent like store som ved konvensjonell drift. De har også funnet ut at det finnes mer enn nok organisk gjødsel som kan sikre nitrogeninnholdet i jorda.

The authors found that the higher yields could be accomplished using existing quantities of organic fertilizers, without putting more farmland into production, by using green manures - cover crops plowed into the soil to provide natural soil amendments.[3]

Forskerne fant altså ut at større avlinger kunne oppnås ved å bruke eksisterende mengder med organisk gjødsel, slik som grønn gjødsel og dekkplanter, og at man slettes ikke trengte å ta i bruk mer jordbruksland. I tillegg kan man benytte samdyrking, vekstskifte, biologisk sjukdomsregulering, husdyrgjødsel og kompost. La meg bare minne på at dette ikke er noe nymotens påfunn, men heller gjenoppdaging og videreutvikling av det landbruket som ble drevet på jorda før kunstgjødselen og sprøytemidlenes inntog.

Som Professor of Natural Resources ved University of Michigan Ivette Perfecto, en av bidragsyterne i undersøkelsen, sier til Environment News Service (ENS):

Corporate interest in agriculture and the way agriculture research has been conducted in land grant institutions, with a lot of influence by the chemical companies and pesticide companies as well as fertilizer companies. All have been playing an important role in convincing the public that you need to have these inputs to produce food [4]

Professor Perfecto konkluderer også med følgende:

My hope is that we can finally put a nail in the coffin of the idea that you can't produce enough food through organic agriculture [5]

Ja, det hadde vært noe. Og ikke bare ville det føre til mer mat og mindre miljø- og klimaskader, det er også all grunn til å mene at det vil hjelpe verdens fattige:

Organic agriculture also breaks the vicious circle of indebtedness for agricultural inputs which causes an alarming rate of farmers' suicides [6]

ENS skriver at mer enn 2400 bønder har begått selvmord i løpet av de to siste åra i Vidarbha-regionen i India som følge av økonomisk desperasjon som har fulgt fallende bomullspriser og fordi bøndene der er avhengige av å kjøpe dyre frø og kjemikalier.

Agropub.no skriver at forskerne har konkludert med at overgangen til økologisk landbruk innebærer flere agronomiske, økonomiske og utdanningsmessige utfordringer, blant annet vil et storskala økologisk landbruk kreve støtte fra forskningsinstitutt som jobber med agroøkologiske metoder for jordfruktbarhet og sjukdomsregulering, et sterkt veiledningsapparat og en engasjert offentlighet.

I dag er det en stor kjemisk industri som tjener store penger på landbruket. Denne industrien kommer ikke til å tjene på det økologiske landbruket. Utgangspunktet for at denne industrien har oppstått er hederlig og stammer unektelig mye ut av et engasjement for nok og bedre mat, men nå er det på tide å snu. Og det er opp til oss forbrukere å kreve økologisk mat og å sørge for at myndighetene satser på økologi. De som tjener mest på at landbruket blir økologisk er tross alt vi som bor på jorda og de som kommer etter oss.

Anbefalt lesning:

• Environment News Service - New Research Finds Organic Farming Can Feed the World
• Agropub.no -USA: økolandbruk kan fø verden

--

[1] Organic agriculture and the global food supply

[2-6] New Research Finds Organic Farming Can Feed the World

Norge er miljøets og utviklingslandenes beste venn og støttespiller. I alle fall prøver vi å gi inntrykk av det. Sannheten er nok at Norge er en internasjonal sinke innen økologisk vareutvalg og Fair Trade. Bare 0,77 prosent av matvarene som blir solgt her til lands er økologiske. Når det gjelder salget av Fair Trade-produkter er nok ikke situasjonen noe bedre.

PROTEKSJONISME: Tollen og avgiftene på importerte varer er der selvsagt fordi Norge ønsker å verne om sine egne næringsinteresser. Dumper vi plutselig masse billige matvarer på det norske markedet kan vi fort vinke farvel til et levende norsk lanbruk.

Intensjonen er forståelig, men jeg har problemer med å se hvordan skyhøye tollsatser på kakaobønner og kaffe bidar til å verne om det norske landbruket. Så vidt meg bekjent så har vi ingen tradisjon her i landet for omfattende planting av kaffe- og kakaoplantasjer.

FEILSLÅTT: Dette er selvsagt ikke noe som har gått norske myndigheter hus forbi. Offisielt skal de varene som vi importerer fra verdens fattigste land passere tollfritt over grensene våre. Problemet er at vi ikke klarer å gjennomføre dette i praksis. Som importør opplever vi igjen og igjen at Fair-Trade produkter fra utviklingsland pålegges totalt urimelige toller, gebyrer og avgifter fra staten.

Grunnen til at dette skjer er at svært mange av disse produktene kommer til Norge via EU, og blir dermed regnet under tredjelandsreglene. Det blir dermed umulig å selge disse produktene i Norge til en fornuftig pris når en kartong juice blir pålagt alt fra emballasjegebyrer til næringsmiddelavgifter.

USOLIDARISK: Norge har en lang tradisjon med bistand til utviklingsland, og bistand er definitivt et viktig tilskudd til utviklingen i verdens fattigste samfunn. Likevel bør kanskje Norge se litt nærmere på handelsvilkårene som de samme utviklingslandene opplever i møte med det norske markedet. Utviklingslandene sier til og med selv at de ønsker handel foran bistand fra de vestlige nasjonene.

De samme varene som Norge overskatter så til de grader kan fritt og gratis importeres til svenske og danske markeder. De samme markedene har også nærmere åtte ganger så mange økologiske produkter i omløp som det norske. Kanskje har vi noe å lære fra våre naboland om solidaritet?