Selvom bloggen min er for de som vil lese om hvordan jeg har det osv, vil jeg også forberede eventuelle utvekslingstudenter på året de har foran seg. Jeg innrømmer at det er langt i fra fryd og gammen, og det er ikke helt det jeg forestilte meg, men jeg vet også at det er en del av selve opplevelsen. Det er langt i fra lett, det er en helt annen verden enn det jeg er vant til. Jeg har brøtet sammen på skolen, bare for å nevne noe. Allikevel prøver jeg å si til meg at dette er min livs sjanse. Dette er min sjanse til å oppleve noe jeg har drømt om så ufattelig lenge.

Dere der hjemme fortjener å vite hvordan jeg virkelig har det. Jeg skal bli bedre på å fortelle om oppturer og nedturer, og jeg vil til slutt si at ting begynner å bli bedre nå. Når man er såpass langt i fra hjemme og trygge omstendigheter, så skjønner man hvor mye man faktisk tar for gitt. Det er noe jeg har satt pris på å få merket allerede.

Jeg skal finne hjulene, onkel.

Gode minner fra utvekslingsaaret mitt i California,

Cathedral City

Se bilder fra utvekslingsaaret mitt her

www.victoriajulies.tk

Da har ting roet seg litt ned, og man har sånn ca kommet fram til en konklusjon på visse ting ;D Og nå har jeg forresten også kommet halvveis i mitt opphold her i Japan! Seks måneder to go~ 

For de som er interesserte, har jeg laget en spørsmålside der ting som ikke direkte har noe å gjøre med innleggene eller bildene jeg poster(dvs generelle spørsmål), kan postes.

På søndag 13. juli dro jeg og de andre utvekslingsstudentene (også de som bare er i Japan i sommerferien) til Nagashima Spa Land. I motsetning til navnet, hadde stedet ikke noe å gjøre med spa, det var nemlig Japans største fornøyelsespark! Den var dog ikke så stor som jeg hadde trodd, men det var i hvertfall veldig gøy der.

Sommerferien min begynte 18. juli, og den varer til 1. september. På siste skoledag var hele skolen med på en Shuugyoushiki(sommeravslutning), som egentlig bare bestod av at alle satt i seiza mens rektoren og noen andre lærere snakket om at man ikke skal ha det gøy i sommerferien, men gjøre lekser. Jeg tror de fleste av elevene ignorerte dem ganske grundig, og jeg for min del holdt på å duppe av flere ganger...

I starten av ferien dro jeg og familien først til stranda, og etterpå til et tempel, og en ryoukan med onsen, der vi overnattet en dag. Jeg kommer til å legge ut bilder fra denne turen, og ellers andre bilder jeg har tatt hittil så snart jeg får tid.

Stranden vi dro til lå i et annet prefektur enn der jeg bor, en ca to timers lang kjøretur. Stranden var veldig fin, og det var herlig å svømme i havet til en forandring. Varmen var dog ganske uutholdelig, og selv om vi bare var på stranda i et par timer, ble jeg grundig solbrent. Jeg har begynt å skjønne hvorfor ikke så mange japanere drar til syden nå; det finnes jo minst like fine strender i Japan! Etter stranda hoppet vi inn i bilen igjen og dro videre til hotellet. På veien stoppet vi for å spise, og besøkte et tempel i nærheten i samme slengen. Da vi kom fram til hotellet ble vi møtt av to damer iført full kimono. Hotellet var en ryoukan med onsen, så stedet hadde en veldig japansk følelse over seg. Det var første gangen jeg badet i en onsen, og jeg håper så absolutt ikke det blir den siste gangen. Det var kjempedeilig å bade i onsen, og minst like gøy å traske rundt i hotellet i yukata etterpå ;D For ikke å glemme de to minneverdige statuene inne i selve badet... Vi overnattet på hotellet en natt, og neste dagen dro vi innom en slags miniatyr-fornøyelsespark med badeland på veien hjem igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg har dratt til et badeland, så jeg og vertsøsteren min hadde det veldig gøy der i et par timer, før vi bestemte oss for å dra hjem igjen.

Jeg har nå lært meg hva skolen min, Keisei, er berømt for: at de er gode i baseball. Det er visst hovedårsaken til at folk i det hele tatt har lyst til å gå på Keisei. Keisei hadde for litt siden en ganske viktig kamp som jeg hadde hatt lyst til å dratt og sett på, men grunnet... vel, andre ting, fikk jeg ikke dratt. Uheldigvis tapte Keisei. Hadde vi vunnet, hadde neste kampen vært i Koushien, Osaka, og blitt dekket av tv-kanaler fra over hele Japan. 

Da har jeg også forresten endelig vært på det berømte "møtet," eller selskapet med Morita Foundation. Det ble holdt for å gi utvekslingselevene en sjanse til å takke Mortita, rett og slett. Jeg måtte selvfølgelig holde tale for alle sammen... igjen. Jeg har faktisk glemt(fortrengt?) det meste av det jeg sa, men etter hva jeg har hørt av andre, gikk det visst helt fint. De som var der, var lederene for YFU og AFS Japan, og en håndfull andre viktige personer, pluss utvekslingselevene som hadde fått stipend. Egentlig skulle selve lederen for Sony komme, men han kunne ikke grunnet et eller annet med OL i Beijing, etter det jeg husker. Men ja, SELVE lederen for hele Sony... Jeg ble vettskremt da jeg først ble fortalt at han skulle komme, og at jeg i tillegg måtte holde tale for ham! Nå som jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske han hadde vært der; for et minne det hadde blitt!

Jeg har forresten nådd et slags indre mål nå; jeg ble tatt for å være en japaner på telefonen! Jeg ble oppringt av Enatsu-san, sjefen for YFU Japan, og hun trodde hun snakket til vertsmoren min helt til jeg fortalte henne hvem jeg var ;D

Nå som jeg har sommerferie, og vennene mine har skole til kl to-tre om ettermmiddagen, har jeg utrolig lite å finne på. Derfor har jeg, dette kommer nok som et sjokk for de som kjenner meg, meldt meg inn i skolens badminton-klubb! Jeg er relativt dårlig når det gjelder badminton nå, men jeg har funnet ut at jeg liker badminton, så jeg er villig til å prøve det ut. Og så gir det meg en sjanse til å bli kvitt det jeg har lagt på meg siden jeg kom hit ;)

Til slutt vil jeg nok en gang unnskylde for den merkelige norsken min. Den har bare blitt merkeligere og merkeligere med tiden. Tro det eller ei, det går nok fortere og enklere for meg å snakke japansk enn norsk nå... Det kommer til å bli rart å komme hjem til Norge igjen og snakke norsk xD

Derfor sitter jeg har nå, med utrolig mange ting som skal gjøres. Hva pakker man for eksempel med seg? Jeg kommer ned til midtvinters og fem grader, men vær er jo som kjent ikke særlig stabilt, og sommern vil unektelig komme en gang når det lir mot oktober. Og dessuten må jeg jo tenke på at alt det jeg pakker med meg nå, må bli med på en liten rundreise i Mellom-Amerika før det tas med hjem igjen.

Hvordan skal jeg foreksempel finne meg et sted å bo? Først tenkte jeg hostal og backpackers den første tiden, men nå har jeg fått vite at språkkurset også tilbyr studentboliger eller at jeg kan bo hos en vertsfamilie. Hva i alle dager skal man velge?

Så jeg sitter her nå, midt i oppgaveskriving, eksamensnerver, 17. mai-forventning og all mulig slags planlegging og har et litt ambivalent forhold til hele turen. Jeg gleder meg så mye at jeg like godt kunne reist i morgen, men jeg skulle likevel ønske at noen kunne ta ansvaret for alt som innebærer planlegging og administrering. Jeg kommer til å ende opp med en sekk full av ting jeg ikke trenger, altfor lite peiling på hva jeg faktisk skal gjøre når jeg ankommer Argentina, et par feilsendte søknader og det blir garantert litt trøbbel i passkontrollen. Men hva gjør vel det?

I seks uker var jeg utplassert i praksis i Sunshine barnehage i Namibia, som en del av siste halvårs fordypning ved førskolelærerutdannelsen i Oslo. Utvekslingen som var en del av et brobyggingsprosjekt gjennom Namibiaforeningen, var en annerledes og spennende praksisperiode.

 

Hver dag da jeg gjorde min entre i barnehagen hørtes "teacher Tornerosa" langt borti gaten fra 55 ivrige, smilende barn

 

 

Det var ikke lett å får gjort så mye, til tider kunne jeg ha 40-50 barn rundt beina. Etterhvert innså jeg at barn og voksne var fornøyde med at jeg bare var sammen med dem.

Barnehagen jeg var i, hadde 55 barn i alderen to til seks år, og kun to voksne. Kommunikasjonen forgikk på engelsk, men barnegruppen hadde innslag av minst 7 stammespråk. Ett av dem var svært karakteristisk med sine klikkelyder.

Kristendommen satt tydelig preg på hverdagen; hver dag ble det bedt morgen- og matbønner og sunget kristne sanger. Sunshine barnehage lå rett ved sentrum og var en av de dyreste barnehagene i byen, og hadde høy status. 150 norske kroner kostet det for en måned, i motsetning til 20 kr som foreldrene oppe i slummen betalte. Likevel kan ikke barnehagens ressurser sammenlignes med norske forhold.

One, one, one, again...

I barnehagen hadde vi undervisning store deler av dagen med fire til seks-åringene, og kun to timer til barnestyrte aktiviteter, en totalt annerledes undervisningsform enn vi finner i Norge. Læreren stod foran klassen med pekestokk og lærte bort tall, bokstaver, om kroppen, frukt, farger osv.. Alle barna ble drillet i å si "one" om og om igjen. Her talte man ikke 1, 2, 3..

En av mine oppgaver i praksisperioden var å delta med undervisning. Jeg fikk sjansen til det for 33 barn, og viste litt av hvordan vi jobber i norske barnehager. Etter mitt fritt gjenfortalte "Bukkene Bruse- dramaspill" ble øvingslæreren min forbauset. Hun hadde ikke tenkt på at barna lærte gjennom drama, musikk og fortelling. En etter en kom barna opp og spilte sekvensen, selv de som ikke kunne engelsk språk!

"Tippety tapp, tippety tapp" hørte jeg fra lekende barn hver dag resten av perioden...

Man tar det man har

Selv om Sunshine barnehage etter Namibisk standard var rikere enn mange andre, kan man ikke sammenligne utstyr og materiell med det man finner i norske barnehager. Jeg har lært at man kan lage mye uttav små ressurser. Man tar hva man har. Jeg laget bøtter, siler og spader av avkappede vannflasker som barna iverig brukte i sanden. Mange av barna lagde flotte byggverk og lekte i flere timer.

Rollelek er også alltid gratis og universelt.

Ble slått

Selv om det idag er forbudt å slå etter grunnloven i Namibia, blir denne typen straff fortsatt uttøvd i stor grad. Når barna ikke var stille, kunne det vanke et slag med belte, kjegler eller håndflate. Det var virkelig tungt å se barna bli slått.

En gang måtte noen barn stå med armene opp i en halvtime som straff. Ett av barna måtte stå med en stol over hodet i tillegg. Det gjorde vondt å se.

I Namibia har man et helt annet syn på barnet enn det jeg er vant til. Den voksne har makt og autoritet ovenfor ungene, og var virkelig strenge av og til. Men da jeg opplevde dette kunne jeg heller ikke la vær å forstå lærerne; det skal ganske mye til å få 55 barn stille.

De voksne så ganske forundret og uforstående på meg mange ganger idet de fant meg krabbende, lekende med barna på gulvet.

Livsglede og livsrytme

Jeg har lært mye om meg selv som menneske, og har fått ett helt annet bilde av mennesker fra andre kulturer etter å ha møtt dem personlig. Jeg får også forståelse for deres arbeidsmåter, barnehagene har så andre fysiske forhold enn Norge.

Jeg har sett at barna er lykkelige i Namibia, tross små ressurser. Jeg har møtt en livsglede og livsrytme vi kan lære av.

Jeg håper at jeg har fått være med og bygge bro mellom det hvite og svarte, Namibia og Vesten, og har fått vist i barnehagen at jeg har verdsatt alle barna like mye.

Tilbake i kalde nord kan jeg fortsatt høre 55 barn synge "bro, bro brille" av full hals. Jeg ser alle som kjemper etter å bli fanget.

Jeg ser situasjoner med de glade barna i liflige rytmer. Herlige barnestemmer som sier "i love you teacher Tornerosa" sitter fortsatt friskt i minne.

...for jeg fant "mitt Afrika"

Kanskje på tide å starte ein reiseblogg der alle kjente og kjære kan få muligheten til å følge med på mitt nye liv i Cape Town, Sør-Afrika. Min nye heim dei neste 5 månadane. Eg har så og si forlatt det livet og dei trygge omgivelsane som eg kjenne best til fordel for noko nytt, spennande og ukjent. Å møte nye kulturar og menneske er utfordrande og interessant, og ofte møtt med ein form for kultursjokk eller kulturkræsj.

På det eine orienteringsmøte på skulen samanlikna den eine forelesaren kultursjokk med smaken av et eple (dersom man aldri har smakt eple før). Det er nytt og ukjent og man er gjerne litt skeptisk i byrjinga, men når man først tar seg ein bit er det helt fantastisk. Eg må innrømme at eg følte meg ganske så forvirra med ein gong eg kom hit fordi eg ikkje visste heilt kor eg skulle gå eller kor ting var. Men etter ei uke begynne eg å bli ganske godt kjent i området eg bur i og på Campus. Eg trives kjempegodt og nyte den første biten av eplet (det første nivået av kultursjokk: Lykke).

Cape Town er ein utrolig spennende by med et stort kulturelt mangfold. Møte mellom det europeiske og det afrikanske er ganske fasinerande. Cape Town har mange gangar blitt omtalt som ein av dei vakraste byane i verden, samtidig som den også har blitt kalt for kontrastenes by. Langs motorveien såg eg ein del slumområder som er ein stor kontrast til Cape Towns ”rikere” områder der de fleste av dei internasjonale studentane bur. Eg trur at mange turistar ikkje får sett denne sida av Cape Town, ettersom dei ofte opphelde seg på typiske turistplassar i sentrum av Cape Town. Sjølv håper eg å bli kjent med alle dei forskjellige sidene og ansikta til Cape Town før eg reise tilbake igjen til Norge.

Før eg reiste hit var eg skeptisk til at vi skulle bu så mange i lag, men no er eg veldig fornøyd med at eg kom i det huset der vi skulle være totalt 17 studentar. Eg bur i et ganske så internasjonalt hus der vi er tre fra Norge, to fra Tyskland, ei fra Nederland, to fra Sveits og resten fra U.S.A. På tross av kulturelle forskjellar og at vi er såpass mange som bur i lag har vi et utrolig godt samhold i gruppa. I går var vi alle på Camps Bay for å slappe av i sola. Det var utrolig deilig og mange av oss fikk nok for mykje sol (kanskje like greitt at det regna i dag sånn at huda får kvile litt). Dei fleste av oss var modige nok til å bade på tross av at det var veldig kaldt i sjøen. Eg prøva å ikkje tenke så mykje på at det er hai her og det er ganske lett å la være når man befinne seg i slike idylliske omgivelsar. Det var herlig å slappe av på stranda etter ei ganske så travel orienterings- og registreringsveke. Her er det ikkje akkurat nok med noen klikk på studentweben og så er man registrert, men her står man i lange køer og venter i timevis. Men alle timane i kø har gitt meg mange nye bekjente som eg ikkje ville blitt kjent med visst ikkje, så det komme jo noe positivt ut av det óg.

Første skoledag var den kjekkaste av alle. Da var vi på en ”Peninsula Tour” til Cape Point og Cape The Good Hope. Det var utrolig vakkert. Naturen her er veldig fin og fasinerande. Tok en del fine bilder den dagen ja. Vi såg også de skjønne pingvinene på Boulders Beach og besøkte en plass som heitte Ocean View. Der fikk vi god mat av de lokale som budde der og dei underholdt oss med dans og sang. Det var blant anna tre små Sør-Afrikanske guttar som gjorde et sterkt inntrykk når dei dansa ein slags form for breakdance. Dei var imponerande flinke!

Den kommande uka har vi fri frå skulen, så no skal vi leike turistar: Dra på Table Mountain, vinsmaking og Robben Island. Nokon av oss skal reise The Garden Route, mens eg og dei som eg er mest med har bestemt oss for å vente litt. Vi trenge vel litt meir tid på oss før vi er klare til å hoppe bungy. Ikkje bare hvilken som helst bungy, men verdens største. Eg er fortsatt bare i vurderingsfasen, der eg vurdera om eg kjem til å gjere det eller ikkje. Så får vi heller sjå om eg er modig nok når eg må ta det endelige valget: hoppe eller la være. Enn så lenge skal eg kose meg med museum, historie, vin, nye venner og nye omgivelsar.

”Eg lika smaken av eple”.

De bor i byen Inazawa, som ligger i Aichi-prefekturet. Det er rett ved prikken for Nagoya på kartet:

Inazawa har omtrent 137 000 innbyggere, noe som nesten tilsvarer Trondheim. Jeg er veldig fornøyd med vertsfamilien og plasseringen jeg fikk, og jeg tror det kommer til å bli bra.

Paa loerdag stod jeg opp tidlig, til aa vaere en loerdag, fordi jeg og Chris skulle dra for aa klippe oss hos den lokale frisoeren. Har vaert hos henne en gang foer ogsaa, og er egentlig ikke overbegeistra for klippinga hennes. Vi var der kl 9.30, og baade jeg og Chris var ferdig ca kl. 10.10 eller noe. Fort og gaeli' kan du si. Har ikke tenkt til aa klippe meg der igjen akkurat. Men men.. Til gjengjeld saa kosta det jo heller ikke saa mye da; 10 dollar (altsaa ca 55 kr) Men en billig frisoertime er ikke verdt en daarlig frisyre uansett.

Etter en mislykka klippetime dro jeg og Chris for aa shoppe. Jeg trengte nemlig litt basketballutstyr, for basketballtreninga begynner til uka!! Dro hele veien til Missouri for aa plukke opp mora til Chris, Dorothy. Vi dro innom en kjempestor sportsbutikk; Dick's Sporting Goods. Kikka paa sko og basketballshorts, men kjoepte ikke noe. Deretter dro vi videre til "The Great Mall", som egentlig ikke er saa "great" som det hoeres ut som. Er kjempestort,  men er ikke sa mange butikker der. Fikk handla en del for det da :) Fikk endelig kjoept meg et par Converse sko (Chucks). De er under halve prisen her! Goey! Ga vel ca 40 $ for de (220 kr). Hjemme i Norge koster de jo 500 kr. Kjoepte meg ogsaa litt nye klaer, det var salg pa de, saa for 33$ (180 kr) for ei hettejakke, en shorts og en tynn genser. Shortsen kosta faktisk bare 1.70$ dollar. Moro. Hele dagen gikk med til shopping. Tror ikke vi var hjemme foer saann i 9-10 tida paa kvelden. Da var det rett til sengs, for vi maatte tidlig opp dagen etter, da skulle vi nemlig paa Chiefs kamp!

 Soendag morgen dro jeg og Chris til Leawood, for aa ta en buss videre inn til Kansas City og Arrowhead Stadium; Kansas City Chiefs' hjemmebane. Football er kjempestore greier her, og er man fra Kansas eller Missouri saa heier man paa "the Chiefs". Det er omtrent som landslaget aa regne. Denne soendagen spilte de i mot Green Bay Packers fra Wisconsin. Saa og si alle publikummerne hadde paa seg supporterutstyr. Noen tok den litt lengre enn andre. Var mye rare folk aa se, blant annet Green Bay Packers' "cheeseheads". Wisconsin er kjent visst kjent for osten sin, saa mange av Green Bay fansen gikk rundt med hatter formet som store, gule oster. De saa egentlig ganske idiotisk ut - et morsomt syn. Fikk desverre ikke tatt noen bilder. Chris sa at hun trodde vi ikke fikk ta med fotoapparetet inn, saa jeg la det igjen i bilen. Det viste seg at vi kunne ha tatt det med allikevel, men men. Var utrolig mye folk der, det vrimla av roedkledde Chiefs fans og groennkledde Packers fans. Tailgating er en amerikansk footballtradisjon; folk moetes utenfor stadion foer kampen begynner og griller og "socialize", var tett i tett med biler og griller naar vi svingte inn paa parkeringsomraadet. Under kampen satt vi pa Nivaa 3, altsaa blant de oeverste plassene, saa vi hadde god oversikt over hva som skjedde nede paa banen. Billettene hadde vi faktisk faatt helt gratis; Kens bror, Jeff, kjenner en som har sesongbilletter som han ikke bruker, saa han bare gir de bort. Veldig kjekt for oss. Var en kjempeopplevelse aa vaere der.  Football er jo en stor del av den amerikanske kulturen. Desverre tapte Chiefs denne kampen..

Paa mandag var det vanlig skole igjen. I fotografiklassen har vi begynt aa scanne negativene vaare inn paa pc'n, for aa redigere dem. Har foreloepig bare redigert ett bilde, og det har jeg lagt ut paa foto.no. Hvis noen vil ta en kikk paa det saa er linken her. Etter skolen stakk jeg og Emilly innom the Y og trente litt. Kan vel kalle det litt "panikktrening", for basketballtreninga begynner NESTE UKE! Uaeh.. Har hoert masse om hvor hardt det er. Masse, masse, masse kondisjonstrening, og loep-til-du-spyr. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal klare det - uansett!  Saa vi faar se hvordan det gaar. Kommer i hvertfall til aa komme i god form etter 3 mnder med saa og si bare kondisjonstrening.

 Saa var det endelig tirsdag, og Garth Brooks konsert! :D Jeg visste ikke hvem han var foer vi kjoepte billetter til konserten, men jeg hadde, uten aa vite det, hoert noen av sanngene hans. Er han som har blant annet "If tomorrow never comes" (originalen) "Thunder Rolls", "Friends in low places" og "More than a memory". Er sikker paa at de fleste har hoert noen av de :) Garth er nesten som en legende her, eller, i hvertfall kjempestor. Han har solgt saapass bra med CD'r og tjent saa bra at han, i foelge han selv har mer penger enn hans barnebarns barnebarn kan bruke opp!! Det er mye penger altsa. Han har ikke hatt en eneste konsert siden 1996, fordi han har valgt aa bruke tida si paa familien sin og doetrene hans oppvekst, og naa skal han ha hele 9 konserter, og bare i Kansas City. Veit ikke hvorfor det akkurat var Kansas City han valgte, for han er fra Oklahoma og det er der han bor naa ogsaa. Saa det er ganske spesielt. Konserten fant sted i et helt splitter nytt bygg kalt Sprint Center. Det var kjempestort og kjempefint. Tror aldri jeg vaert paa en konsert med saa mye publikum. Har tatt noen bilder jeg skal proeve aa legge ut. Var ikke hjemme foer halv 1 paa natta, saa jeg var ganske troett dagen etter.

Som tidligere nevnt saa begynner basketballtreninga til uka, og i gaar stakk jeg innom YMCA etter skolen igjen, for aa oeve litt. Emilly proevde aa laere meg litt skyteteknikk. Ken kom ogsaa innom. Vi holdt paa helt til kl 18, saa jeg har vaert ganske stoel i armen i dag. Hehe.

Idag var det bare en helt vanlig skoledag. I fotografiklassen har vi begynt med noe som er kalt "Art Search"; vi skal finne informasjon om en eller annen kunstner, fotograf eller maler etc. Vi skal deretter samle info om dem, og holde et foredrag. Har faatt ei liste med artister vi kan velge blant, og siden Edvard Munch stod oppfoert paa den lista, saa valgte jeg selvsagt han :) Goey! Skrik er jo veldig kjent, saa gleder meg til aa fortelle om han. Etter Photografi hadde jeg Aerobics, og siden det var fredag saa fikk vi velge aktivitet. Noen fredager naar vi har aerobics saa pleier vi aa ha gym med guttene, og spille dodgeball eller kickball eller noe saant. I dag spilte vi noe som minnet om kickball. Er litt vanskelig aa forklare, skjoente det ikke helt selv foer vi var halvveis ut i spillet. Opplegget er som foelger; det er to lag. Maalet er aa loepet en runde rundt gymsalen, fra base til base. Det er 5 baser; 1-4 og Home Base. Minner paa en maate om stikkball, bortsett fra at man i stedet for aa slaa en ball, sparker en fotball/volleyball istedet. Det ene laget sparker og loeper, det andre staar ute paa banen og proever aa fange ballen og skyte paa folk. Hvis man har tre "catch", eller har skyti 3 pers., bytter man. Var ikke saa innmari god at det gjorde no', men det var ganske goey for det. I fjerde time var det Economics. Der ser vi vanligvis en info.film, og skriver notater og saant. Ganske slaekk klasse egentlig. Mr. Madden er hverken fan av lekser eller proever. Naar vi har proever i klassen hans saa faar vi vanligvis se proeva foer vi faar den, saann at vi kan slaa opp svara. Deretter tar vi proeva rett etterpa. Og, ja, da trenger man kanskje ikke aa lure paa hvorfor Amerikanere kanskje er stempla som litt dumme noen ganger? I siste time var det klart for "bare-gutter-ogsaa-meg-da-klassen". Haha. Jeg synes fortsatt at det er litt komisk. Hadde en vikar i dag. Er som regel en pensjonist, og det var det i dag ogsaa. Han lurte paa hvordan i alle dager jeg hadde havna i den klassen. Proevde aa laere noen av guttene litt norsk idag, saa naa kan de si baade "teip"og "viskelaer". Neste gang blir det vel "linjal" og "blyant" ogsaa tenker jeg ;)

Jeg og Emilly stakk innom the Y(MCA) i dag ogsaa. Spilte litt basketball med Corey (som er i Economics klassen min) og et par andre gutter. Ellers tok vi det litt slaekt, hang litt rundt og prata med folk.

Idag har jeg ogsaa sendt inn et deposit skjema til Explore America Tours, saa naa blir det Hawaii tur paa meg i mars! :D Yeey.. Det gleder jeg meg veeldig til! Og det blir sannsynligvis to turer til Chicago neste aar ogsaa. Foerst i februar med omraaderepresentanten min og jentene i gruppa der, og en i april med Science Club'n paa skolen. De ville ha meg med, saa sier jo ikke nei til det;) Har ogsaa snakka om aa dra aa besoeke Guro i Texas! Haaper virkelig det blir noe av! :D Kanskje i januar? Da blir det isaafall reising paa meg hver maaned etter jul!

Her i USA har de forreste begynt med juleforberedelsene allerede. Saa fort Halloween dekorasjonene var tatt ned, var det opp med julelysa i gatene. De har ikke tent de enda da, men det er fortsatt ganske tidlig. En radiokanal som vanligvis spiller pop/rock har allerede begynt med julemusikk 24/7, og paa tv'n sender de julereklamer. Og apropos tv reklamer; naa for tida sender de en reklame for et bankkort eller noe saant. Det er en far og soenn, sikkert i 60- og 30 aara, eller noe saant. De har funnet ut at slekta kommer fra.. ta tam ta tam; NORGE! Saa de reiser til Norge for aa utforske litt norsk kultur. Vi kan se at de er innom vikingskipmuseet, Ibsen favoritt restaurant/pub, norsk folkemuseum eller noe sant (er i hvertfall stavkirker og folkdans i bakgrunnen) og litt forskjellige andre steder. Det ender med at de drar til et bibliotek eller noe sant (husker ikke det norske ordet for det) for aa lese navna paa slektningene sine der. Det viser seg at de egentlig er fra - Sverige. Men uansett; det er Norge vi ser i reklamen. Veldig goey!

Haaper alt staar bra til med alle sammen hjemme idet kalde hoestvaeret! :)

Som sagt sa var aarets kjedeligste helg helga for to uker siden. Foeler meg skikkelig isolert der jeg sitter ute pa landet. Null maater og komme seg til og fra steder paa, uten om aa bli kjoert av vertsforeldra. Er ”bare” 10-15 min til sentrum, men det nytter ikke aa gaa noe sted forde. Folk kjoerer som gaerninger langs veiene her. Dessuten hadde vel folk sett rart pa meg hvis jeg hadde blitt sett gaaende langs veien her. Amerikanere gaar nemlig ikke, de kjoerer. Overalt. Naar jeg fortalte Chris at jeg pleide aa ga 5-10 min for a ta bussen, sa ble a nesten sjokkert! Sa det er litt uvant. Har jo heller ingen vertssoesken. Er meg og vertsforeldra mine 24/7. Maa innroemme at jeg er litt misunnelig paa de utvekslingselevene som har vertssoesken, saerlig paa sin egen alder. Skulle i det minste oenske at jeg bodde i gangavstand til noen. Men dengang ei. Tiffany som bor 4 min unna (med bil) jobber omtrent hele tiden, ellers kunne jeg sikker funnet paa noe med henne, men det er vanskelig aa faa til noe. Vertsforeldra mine er kjempegreie (ikke perfekte, men det er det vel ingen som er, saa jeg kan ikke klage.) tror bare jeg har vaert litt uheldig med kombinasjonen null vertsoesken og hus langt utpa landet. Jeg bor litt i feil retning ogsaa. Er normalt ingen som kjoerer i retning der jeg bor, fordi Paola, den naermeste store (stoerre) byen er den andre veien. Det skjedde riktignok een ting paa loerdag da. Vi fikk besoek av kusina til Ken som han bare har sett en gang foer, i en begravelse for mange aar siden. Hu hadde med seg mannen sin og en soenn paa 22. Koselig folk, men var ikke spesielt underholdende for meg. Fordi de skulle fa besoek, saa vasket de og stoevsugde huset, og det var jo i det minste litt postitivt. Det er jo andre gangen de gjoer det mens jeg er her. Flott. Haha.

Paa mandag fikk jeg en telefon fra Tom, omraaderepresentanten min. Han hadde faatt en ”bekymringstelefon” fra New Jersey (hovedkontoret til Case), saa han lurter paa hvordan det gikk med meg. Fikk pratet litt med han da, og det hjalp. Han foreslo at jeg og familien kunne komme aa besoeke de i helga, for de hadde visst noen planer som vi kunne vaere med paa.

Ellers var forrige uke ganske fin egentlig (altsaa forrige uke, etter den grusomme helga). Pa mandag saa dro jeg til skolen for aa se Junior Varsity teamet (altsaa de yngre fotballspillerne) spille football mot Paola, rivalene vaare. Paa fredag spilte Varsity teamet mot dem, og tapte hele 40-0. Det var litt skuffende. Men heldigvis vant JV 6-0 denne mandagen. Satt sammen med Emilly (hun som sitter ved siden av meg i Economics) under kampen. Alle utvekslingsguttene spiller paa JV teamet, saa jeg ble med en av de, italieneren Andrea, pluss noen andre av fotballguttene paa PizzaHut etter kampen.

Paa fredag dro jeg og Chris og bowlet sammen med noen ungdommer fra The Family Center, stedet der Ken er manager. Det var ”diskobowling”. Morsomt. Folka var veldig aalreite. Chrystel var en av dem, hun er 23. Hun vant kinobilletter naar vi var der. Tror det var ”foerpremiere” eller ”premiere” billetter til filmen American Gangster, og hun ba med meg :) saa det gleder jeg meg til! Vi bowlet fra klokka 22 til 0030, saa jeg var ganske stoel i armen dagen etter. Paa loerdag var vi bedt paa et ”bonfire” party med andre utvekslingselever i Spring Hills. Vi ble invitert fordi en av damene som jobbe hos Ken har en nabo som har en norsk utvekslingselev, Runar fra Bergen. Sa Ken kom i snakk med de, og de ba oss. Men foer vi dro dit, dro jeg og Chris og shoppet litt. Trengte litt diverse smaatterier. Kjoepte meg blant annet 3 CD’r. De er kjempebillige her. De dyrerste du finner koster saann ca 14-15 $, dvs ca 85 kr. Saann i 7 tida satte vi nesa mot Spring Hill, og ”the bonfire”. Var kjempegoey aa moete folka. Det er en gruppe paa 6 utvekslingselever som reiser med Aspect. Er en gutt fra Moldovia, en fra Brasil, ei jente og en gutt fra Tyskland og to norske gutter. Runar (som nevnt tidligere) og Sergio fra Aalesund. Fikk pratet en del engelsk og en del norsk den kvelden. Vi fikk egentlig ikke lov til aa snakke norsk i det hele tatt, sa det var litt rart, saerlig nar det bare var oss norske som snakket sammen, pa engelsk. Men men. Var i allefall kjempekoselig aa vaere der. I motsetning til min gruppe, saa har denna gruppa moeter ganske ofte. (Tror de pleier aa moetes en gang i maaneden) og jeg skal faa lov til aa vaere med paa de treffa! :) Det blir bra. Folka i min gruppe bor jo stort sett i Missouri, og det er et stykke unna.

Paa soendag dro jeg og Chris foerst en tur til deres kirkes ”chicken-noodle/chili”-ting. Husker ikke helt hva det kalles, men kan proeve aa forklare det; en gang hvert aar arrangerer kirka de gaar til en slags sammenkomst der folk fra hele stedet, uansett om du tilhoerer kirka eller ikke, en slags ”middag” i samfunnshuset. Du betaler en liten sum og kan spise et helt maaltid der, treffe paa masse folk, og hoere paa et band som spiller. Pengene som kommer inn gaar til aa betale kirkas forsikring. Etter det dro vi rett til Missouri, for aa besoeke Tom, omraaderepresentanten min. Han hadde invitert oss med til ”a corn maze”, altsaa en maislabyrint. Dro dit sammen med Tom, kona, datra deres, de to utvekslingselevene som bor hos han (Aurora og Paula), pluss noen andre folk. Var litt artig og spesielt aa gaa rundt i den labyrinten. Fikk desverre ikke tatt noen bilder derfra, for jeg la igjen kameraet mitt hjemme. Naar vi foelte at vi hadde gaatt rundt i den labyrinten lenge nok dro vi for aa spise middag, deretter dro vi hjem til Toms hus. Fikk prata litt med han i enerom, og snakka ut om litt forskjellige ting. Det hjalp litt paa hjemlengselen. Paa mandag denna uka sov jeg og Brooke over hos Makayla. Brooke og Makayla er de jeg pleier aa spise lunsj med pa hvite dager. Grunnen til overnattingsbesoeket var den kommende ”Mole Day”en dagen etter. Mole Day er noe Science greier. Mole (altsaa muldvarp) er navnet paa et nummer eller noe i kjemien. De har proevd aa forklare meg det, men har fortsatt ikke heelt skjoent akkurat hva det er. Men nummeret er altsaa 6.02 x 1023  23. oktober, klokka 6.02. Saa hvert aar har de en ”mole day breakfast”, klokka 6.02 om morran. Saa for at jeg skulle komme meg dit saapass tidlig fikk jeg sove over hos Makayla. Det var kjempekoselig. Vi hadde egentlig bestilt t-skjorter med muldvarper paa for Mole Day, men de hadde ikke kommet enda, saa vi lagde vaare egne, Makayla, Brooke, Kendra og jeg. Paa deres stod det I <3 Moles, mens jeg skreiv paa norsk paa min; Jeg <3 Muldvarper. Var morsomt pa skolen dagen etter, nar jeg hadde paa meg t-skjorta og folk proevde aa lese hva som stod der.

Ellers har det ikke skjedd stort annet denna (skole)uka. Paa fredag dro jeg til en kiropraktor for aa faa fylt ut en ”physical form”. Er en slags helsesjekk som jeg maa ha klar foer basketballen begynner. Idag (soendag), dro jeg, Chris og Ken for aa besoeke foreldra hans i Missouri. Der moette vi soestra til Ken, Anne, og familien hennes, og en av broedrene hans, Jeff, og hans familie. Deretter dro vi til en ”pumkin patch” sammen med de, for aa plukke ut vaare egne gresskar. Det var ganske goey. Har jo ikke gresskar i saa store mengder i Norge (saavidt jeg veit om i alle fall?) Etter besoeket paa gresskargaarden, dro jeg og Chris til Paola. Vi hadde nemlig kjoept billetter til et ”Mystery Dinner Theater”, altsaa; et spisested der de lot publikum faa vaere med aa loese et ”mysterium”. Det var skikkelig artig! Alle i blant publikum fikk utdelt en navnelapp med instruksjoner bakpaa. Altsaa skulle vi vaere en karakter, og ta del i ”skuespillet”. Mitt alias var ”Susie”, og jeg spilte heldigvis ikke noen stor rolle. Det var mange andre som skulle ”spille” kjente personer som Prince, Dr. Frankenstein, Dracula, og Eleanor Roosevelt. De maatte gjoere litt mer. Det var til og med ei som maatte synge bursdagssangen for en av publikummerne som hadde bursdag. Synes litt synd paa henne altsaa. Hele greia gikk ut paa at vi, publikum, var doede, alle sammen. Den eneste grunnen til at vi var der, var fordi vi hadde blitt teleportert til den ”virkelige verden” for aa delta paa et moete. Det var bare to profesjonelle skuespillere der, resten var det publikum som maatte ”ta seg av”. Er litt vanskelig aa forklare, men det var i hvertfall kjempegoey, saa goey at jeg og Chris planlegger og dra et annet sted som arrangerer det sammen en annen helg.

Det var det jeg hadde aa fortelle til naa! Blir sikkert mer aa fortelle til uka, da skal jeg blant annet paa en Kansas City Chiefs kamp :D Det er det det store, store footballaget her borte, saa det gleder jeg meg til!

 Blir forresten veldig glad hvis noen legger igjen kommentarer her :)

Har lagt ut noen bilder paa Facebook, og hvis dere foelger denne linken;  http://www.facebook.com/album.php?aid=27296&l=25ec6&id=730900890 , saa tror jeg det skal vaere mulig for alle aa se de, uansett om man er medlem eller ikke.