Simone de Beauvoir stilte faktisk ikke disse spørsmålene da hun la ut på sin ferd mot å bli verdens kvinnelige pionér innenfor det intellektuelle feltet, filosofi. Hun holdt fakkelen høyt mens hun vandret gjennom en verden som hverken var skapt eller skrevet for slike som henne. Store deler av patriarkatets skyggeverdener og blindsoner lå likevel åpne, - for Simone:

Jeg hadde aldri følt meg mindreverdig, ingen hadde noen gang sagt til meg: "De tenker slik fordi de er en kvinne"; min kvinnelighet hadde aldri plaget meg på noen måte. " For meg," sa jeg til Satre, "har det rett og slett aldri hatt noen stor betydning."

(Simone de Beavoir i La Force des choses i En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi. 1995)

Du kjenner deg igjen i dette, gjør du ikke? Det er ingen som har hindret deg i å briljere villig vekk under en muntlig eksamen. Mastergraden er din, ærlig fortjent. Du har registrert at kompisen din sliter like mye når det er på tide å legge om til vinterdekk. Du har et klesskap som kan trylle ditt kjønn fram eller bort, alt etter hva som er passende og alt etter hva som skal oppnåes. Du føler deg ikke diskriminert.

Ikke Simone heller. Hun så ikke på seg selv som endel av en større ekskludert gruppe. Simone karret seg vei gjennom intellektuelle utfordringer og strukturelle smutthull. Simone var et omnipotent unikum og hun skal ha bunnløs ære for sine prestasjoner. Jeg anbefaler å gå Simones livshistorie nærmere i sømmene ved å lese Toril Mois bok 'Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til'. Boken gir en mektig oversikt over de deterministiske knutepunktene som forklarer Simones verden og gir derfor mange svar på spørsmål som: Hvorfor kom Simone de Beauvoir så langt? Hvorfor kom hun ikke lenger?

Første ting først: Simone skulle bli filosof og hun beskriver sin motivasjon på denne måten:

"Det var slett ikke vanlig for kvinner å velge dette faget, og Beauvoir visste godt at filosofiske kvinner var en uhyre sjelden forteelse: "Jeg ville være blandt disse pionerene", skriver hun. Når hun forteller oss om hvordan hun kom til å velge filosofi, understreker hun at hun var dypt inspirert av Léontine Zanta, den første kvinnelige doktor i filosofi i Frankrike:

"Jeg hadde lest i et blad en artikkel om en kvinnelig filosof som het frøken Zanta: hun hadde tatt doktorgraden og var fotografert sittende ved skrivebordet med alvorlig og fredfylt ansikt. Hun bodde sammen med en niese som hun hadde adoptert, og hadde dermed klart å forene sitt intellektuelle liv med sin kvinnelige sensibilitet. Jeg ville så gjerne at man en dag skulle skrive like rosende ting om meg!"" (Moi, T. Gyldendal Norsk Forlag. 1995:32.)

Men Beauvoirs filosofiske prosjekt ble lenge liggende på alteret til hennes store kjærlighet: Satre. For når en kvinne møter sin store kjærlighet, møter hun alltid noe større enn seg selv. Dette viste seg å være gjeldende også for Simone. I lang tid ble derfor Simone i stedet forfatter og Satres disippel.

Våren 1929 ble Simone de Beauvoir invitert av sine mannlige medstudenter Maheu, Nizan og selveste Satre til å forberede den muntlige delen av agréationseksamen, ved Sorbonne. Simone var forskremt da hun åpnet døren til Satres rom. Hennes oppgave var å hjelpe det elitistiske trekløveret gjennom filosofen Leibniz og Simone har avslørt at hun var stiv av sjenerthet mens hun kommenterte Leibniz' metafysiske tale hele den dagen. Torill Moi påpeker at selv om dette minner om intellektuell tortur, var det begynnelsen på et erotiko-teoretisk forførelsesspill: Noen få dager senere satt de to hovedpersonene, Jean-Paul og Simone, og diskuterte filosofi i Luxembourgparken. Simone var på dette tidspunktet 21 år, Jean Paul var nettopp fyllt 24. Denne sommerdagen hadde hun bestemt seg for at hun skulle bevege samtalen fra diskusjonen rundt relevante eksamensspørsmål mot hennes eget forsiktig spirende og sårbare prosjekt.

En morgen i Luxembourg-parken, nær Medici-fontenen, beskrev jeg for ham hovedtrekkene i den pluralistiske etikken jeg hadde snekret sammen for å rettferdiggjøre mennesker jeg var glad i, men som jeg ikke ønsket å ligne: han rev den i stykker. Jeg klamret meg til systemet mitt, fordi det ga meg fullmakt til å se på mitt hjerte som den instans som drømte om godt og vondt: Jeg kjempet i tre timer. Til slutt måtte jeg innrømme at jeg var slått: dessuten hadde jeg i løpet av diskusjonen innsett at mange av meningene mine bare var baset på fordommer, vond tro eller dårlige gjennomtenkte begreper, at jeg var på logisk villspor og at tankene mine var et virvar. " Jeg er ikke lenger sikker på hva jeg tenker, eller om jeg i det hele tatt kan sies å tenke", bemerket jeg fortumlet. Min forfengelighet var ikke såret: jeg var atskillig mer vitebegjærlig, enn herskesyk; jeg ville heller lære enn briljere. Men allikevel, etter så mange års arrogant ensomhet var det ille nok å oppdage at jeg ikke var den eneste og den unike, men en blant mange - på ingen måte først - og plutselig usikker på mine egentlige evner. (Mémoires d'une jeune fille rangée i Moi 1995:30)

Dette var jo ikke lett å hanskes med. Men ta innover deg scenarioet Simone tok del i. En vakker sommerdag, Simone og Jean-Paul, den nær forestående eksamen gir en jevn strøm av adrenalin og spenning og de to har intellektuell stålkontroll. De scenene som mer eller mindre spontant spilles ut gjennom intellektuelle øvelser og verbale plasseringer er ikke annet enn et overført bilde av den klassiske mannlige seksuelle nedleggelse av en kvinne. Jeg lurer på om Simones blikk fallt bort på hjertet av Medici fontenen, da hun som en tydelig forvandlet kvinne aksepterte Satres intellektuelle forføreriske posisjon.

Torill Moi skriver i alle fall at Beauvoir ved å se på seg selv som Satres disippel ikke tildeler seg selv en betydningsløs rolle. Nederlaget ved Medicifontenen, mener Moi, bør heller sees på som et kompromiss mellom ønsket å fascinere som kvinne og ønsket om å fascinere som intellektuell.

Kjenner du deg igjen i denne dramaturgien? Er du en linedanser som ballanserer på linjen hvor du forsøker å kommunisere intellektuell underlegenhet til mannlige kollegaer, så du ikke skal framstå som truende? Eller, har du noensinne kjent det romantiske kravet om å gi deg hen og dyrke din elskers fantasier og drømmer? Det er åpenlyst patriarkalsk ideologi om "kvinnelighet" som i utgangspunktet fører til et slikt dilemma for den intellektuelle kvinnen.

"I romanene vender Beauvoir stadig tilbake til den intellektuelle kvinnens begjær etter og investering i akkurat slike erotiko-teoretiske forhold. Her skal det bare bemerkes at Satres filosofiske deflorering av hennes tanker får Beauvoir til å tvile på alle aspekter av sitt tidligere liv. Ønsket om å utvikle en etikk med grunnlag i hjertets følelser forkastes som logisk mangelfullt, og beholdes ikke som utgangspunkt for en ny og mer overbevisende bearbeidelse. Hun kommer til og med til å tvile på om hun i det hele tatt tenker: for en stund er hennes tro på seg selv som et tenkende vesen nesten ødelagt." (Moi, T. Gyldendal Norsk Forlag. 1995:32.)

Beauvoir ble innstilt som nummer to, mens Satre ble tildelt førsteplassen for hans prestasjon ved agréationseksamen. I følge Deirdre Bairs biografi om Beauvoir, 1990, var juryen svært usikker på hvem av de to kandidatene som fortjente førsteplassen. Beauvoirs resultat er spesielt fremragende dersom man tar i betraktning at Satre hadde skolering fra den anerkjente skolen ENS. ENS hadde en helt overlegen status som utdanningsinstitusjon i Frankrike på den tiden og de drillet studentene på en måte som gjorde dem mekanisk godt forberedt til Sorbonne's diskursive tradisjoner. Satre kom også fra en mer velstående familie, han var eldre en Beauvoir, og når sant skal sies strøk kjære Satre på den samme eksamen året i forveien. Dette var hans andre forsøk, men nå leverte han tross alt eksamen som en halvgud tilbedt av skolens kvinnelige unikum. Førsteplassen gikk til Jean-Paul. Jeg kan formelig se for meg Simones lettelse.

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og tilhører den gruppen kvinner som ble voksne på 1920-tallet og 1930- tallet. Disse kvinnene opplevde på mange måter noen luker i det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Du har et bilde av de urbane ressurssterke kvinnene på denne tiden, har du ikke? Noen av dem på fest, med et langt elegant munnstykke smykket med en farlig glødende sigarett ytterst. Ikke i tospann. Solo. Kvinners sosiale roller utvidet seg på alle områder og dette ga distinkte utslag, ikke minst visuelt gjennom mediasamfunnets mange representasjoner. For første gang på mange tiår, kunne kvinnene kle seg i korte skjørt og vise frem sine bare legger. I 1927 knytter Josephine Baker et belte med smilende og antydende bananer rundt livet og går på scenen på Folies Bérgere. I 1920 får kvinner stemmerett i USA og 1. verdenskrig åpner fabrikkdørene for kvinner fra arbeiderklassen. Kvinner ble en viktig målgruppe for kommersiell markedsføring. Dette representerte også en kanal for eksponering av 'den moderne kvinnen'. Den moderne kvinnen ble avbildet og illustrert i reklamer som tok sikte på å selge alt fra ansiktskrem til biler. Og bilene var faktisk ment for kvinnene. Det var ikke bare i Frankrike disse endringene ga seg uttrykk. Slik opplevde Belle sin situasjon på Manhatten:

To kvelder i uken gikk Bella på Woods. Selv om det var hardt, og selv om hun følte seg dum, var hun fast bestemt på å lære seg stenografi og maskinskriving, for hun var klar over at hun måtte komme seg vekk fra fabrikkarbeidet. For Bella var det himmelvid forskjell mellom fabrikkarbeid og kontorarbeid. De unge kvinnene hun så i byen, kunne lett deles i to kategorier: de som liknet på henne selv, som hadde langt hår, ikke brukte sminke, og som gikk i halvlange loslitte skjørt (det siste gjaldt ikke Bella), og de andre som hadde kort hår, kortere skjørt, brukte leppestift, og så smarte og moderne ut. Hun forestilte seg at folk hadde forskjellige oppfatninger av de to kategoriene, men hun kjente ikke ordet klasse, og heller ikke oppdelingen av samfunnet i lavere, midtre og øvre lag. Hun forsto imidlertid det hun selv så.

Det var på Woods at hun møtte Sue Corry. Sue arbeidet også på fabrikk. Hun laget maskinstrikkede gensere, og forsøkte å utvide sine kunnskaper. Hun var presis like høy som Bella og hadde blondt hår som hun, men hun hadde en smart bobbet frisyre og brukte lys leppestift. Bella var begeistret for henne. Hun var klar over at hun aldri kunne be henne med hjem til seg, for Momma ville bli sjokkert over hennes utseende, men hun pleide jo heller ikke å be noen hjem. Sue var atten, et år eldre enn Bella. Hun hadde fregner i fjeset og et bredt, åpent smil. Bella skjønte ikke hvorfor Sue likte henne, men var ikke i tvil om at hun hadde vært heldig som hadde funnet en slik venninne. En dag spurte Sue om de skulle gå i butikker sammen.

Gå i butikker? Hva mente hun med det? Men Bella ville ikke avsløre sin uvitenhet, så hun spurte ikke. (...) lørdagen etterpå møttes de etter arbeidstid. Først gikk de rundt på Union Square og så på vinduer: S. Klein og Mays og noen mindre butikker. De gikk ikke inn noen sted før de kom til Woolsworth og der foreslo Sue at de skulle spise lunsj.

De satte seg ved baren, og en serveringsdame ga dem to fettete kort med liste over rettene. Belle studerte nøye kortet sitt. Det var ikke mange retter hun kjente. Men hun dekket over sin uvitenhet ved å spille kresen, og da Sue etter en stund bestilte bacon, salat og tomat på ristet loff, sa Bella: "Det lyder godt. Jeg tror jeg tar det samme." Så kom serveringsdamen inn med smørbrød og kaffe og satte det foran dem. Bella så omkring seg for å se om det var noen som kikket på dem, noen som syntes de var noen smarte og flotte unge damer. Hun følte seg raus og lett om hjertet og hadde medlidenhet med alle de krumbøyde kvinnene som gikk i sorte kåper og som bar på tunge innkjøpsvesker. Hun selv var en moderne ung kvinne som spiste på restaurant.

(French. Sin mors datter.1987. Aschehoug.)

Belles bevegelsesrom eksploderte da hun fikk jobb i fabrikken og jobben fungerte som et springbrett ut i en verden hvor hun kunne betrakte seg selv som noe kraftfullt og potent. Belle iscenesetter seg selv som selvstendig, smart, empatisk, raus og velsituert. Manhattens konsumkultur tilbyr Belle en flatterende rolle hvor det å disponere sine egne penger også gir henne innpass i en helt ny verden. Hun betyr noe når hun analyserer varer og tilbud. Hun har makt når hun bestemmer hva hun skal bruke sine ettertraktede penger på. Måten Belle reflekterer over alt dette på, hvordan hennes valg manifisteres i noe større, hvilke varer hun velger, frisyren hun ønsker seg og for hver butikk hun tør å gå inn i, omtolkes verden til å handle om henne. Belle maler sin horisont så bred og vid som hun bare makter.

På samme tid som Belle tydelig ser sin egen omnipotente situasjon i et smørbrød og en kaffe servert henne gjennom Manhattens kommersielle og håndgripelige symbolikk, leverer Simone de Beauvoir, som den niende franske kvinne og hittil den yngste kandidaten, sin eksamen agregé uten å reflektere særlig mye over sin kjønnede situering. Av og til skimtes kommentarer som at Satres yrkesliv etter avlagt eksamen er et pliktløp på mange måter, men for Simone representerer hvert aspekt av yrkeslivet frigjøring og selvrealisering. Dette er to eksistensielle ytterpunkter som er svært interessante for hva som motiverer karrierene til Frankrikes etterhvert høyest ansette intellektuelle par. Simones observasjoner av kjønnenes ulike praksis og mottakelse forbeholdes ofte det personlige planet. Det gjør ikke utsagnene mindre politisk i min mening, ei heller mindre sentrale når målet er å belyse menn og kvinners ulike samfunnsmessige stilling. Men veldig lenge ser ikke Simone, på tross av at hun identifiserer seg med det franske intellektuell feltets habitus, i hvor stor grad menn favoriseres. Ikke før Simone er nærmere 45 år blir denne erkjennelsen viktig for Simone, og til dels berømmer hun sin venn og elsker for sin sjebnesvangre oppdagelse. Her siteres den angivelige innsiktsforløsende samtalen mellom Satre og Beauvoir:

Simone: "Jeg hadde aldri følt meg mindreverdig, ingen hadde noen gang sagt til meg: "De tenker slik fordi de er en kvinne"; min kvinnelighet hadde aldri plaget meg på noen måte. " For meg," sa jeg til Satre, "har det rett og slett aldri hatt noen stor betydning.""

Satre: "Men likevel er De ikke blitt oppdratt på samme måte som en gutt: De burde kikke nærmere på saken"

Simone: "Jeg kikket, og det var en åpenbaring: denne verden var en maskulin verden, min barndom var full av myter skapt av menn, og jeg hadde slett ikke reagert på samme måte som en gutt ville gjort. Jeg ble så interessert at jeg ga opp prosjektet mitt om å skrive en personlig bekjennelse for heller å arbeide med kvinnens stilling i sin allminnelighet. Jeg gikk og leste på Nasjonalbiblioteket og studerte mytene om kvinneligheten."

(Simonede de Beauvoir i La Force des choses i En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi. 1995)

I 1949 gir Simone de Beauvoir ut 'Det annet kjønn'. Boken er rangert som en av de ti viktigste bøkene i det 20. århundret og den danner det ideologiske grunnlaget for feminismen. Lenge var boken oppført på Vatikanets indeks over forbudt bøker og den skapte oppstandelse i Frankrike. Toril Moi skriver i innledningen av boken 'Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til' at Beauvoir og andre intellektuelle kvinner av hennes generasjon selvsagt ikke befinner seg i samme situasjon som kvinner i vår tid. Men i tiårene etter at disse kvinnene tjente som gode eksempler på at kvinner fortjente en plass i akademia, gikk ikke utviklingen i en egaliterende retning og alt i alt forandret forholdene seg lite. Den virkelige økningen av antall kvinnelige studenter kom ikke før 1960-tallet og 1970-tallet. Takket være den tidens kvinnekamp tar vi frie utdanningsvalg- og yrkesvalg for gitt. Paradoksalt nok bemerker Torill Moi at dette har ført til en egalitær mystikk: akkurat som den unge Simone de Beauvoir tror mange unge kvinner i dag at de faktisk får samme behandling som menn på skoler og universiteter, for ikke og snakke om i næringslivet. Selv i dag står kvinner som har som mål å bli intellektuelle overfor personlige, samfunnsmessige og ideologiske hindringer som generelt ikke rammer de håpefulle mannlige konkurrentene.

De fleste av oss opererer langs de linjene som strekes opp av kjønnssystemene i våre samfunn. Kjønnssystemene er snarveier hvor vi kjapt kommuniserer hvem vi er og hvor vi mest sannsynlig er tilbøyelige til å bidra i samfunnsproduksjonen og ikke minst hvordan vi spiller ut sosiale relasjonelle dramaturgier. På denne måten stakes opp effektive og strømlinjeformede skjebnelinjer. Dette er en god livsdesign og du har all grunn til å være fornøyd dersom du befinner deg i en slik. Det er ikke alltid hensiktsmessig å finne opp dynamitten på nytt. Simone valgte å finne opp dynamitten på nytt. Hun er dagens kvinnekonge!

Hvor jeg skal?

Jeg drar til Perth i Australia, forhåpentligvis sammen med en kamerat. Her skal jeg studere Business Information System ved Curtin University of Technology. Med min bakgrunn som Webutvikler, kanalsjef og nettjournalist i Rogalands Avis i flere år har jeg jobbet i Content Managment System (CMS) over lengre tid. Jeg har også jobbet i flere system, som Microsoft Dynamics NAV (tidligere Microsoft Navision), ulike FUNN-løsninger og SAP.

Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg vil lære. Enkelt og greit. Og jeg vil lære noe jeg vil jobbe med. Når jeg sitter på jobben om dagen er det utrolig mye å lære - hver eneste dag. Men jeg har blitt dratt mer og mer over i en skrivende stilling der jeg gjerne bruker dagen på å tråle nettaviser for å lete opp nyheter jeg kan skrive om. Jeg lærer om journalistikk og jeg lærer mye om de temaene jeg skriver om hver eneste dag - til tross for at jeg på mystisk vis har fått «ansvar» for Top Model og Frøken Norge og denslags. Der trenger man som kjent ikke ha funnet opp kruttet - men det er nyttig å lære om ulike personligheter.

Hvorfor sa du?

Det var det med læringen igjen ja. Jeg vil lære, og bli bedre. Samtidig vil jeg lære om andre kulturer. Jeg kommer til å reise rundt for å oppdage og se meg rundt, slik at jeg ikke bare blir sittende i en kald, norsk boble og bli påvirket av Jens, Kristin, Per og Pål, men opparbeide muligheten til å se ting litt utenfra, for å få et annet perspektiv.

Hva skriver jeg her?

Her skriver jeg om turen. Jeg skal nok være borte noen år, og noen vil kanskje se hvordan det går. jeg satser på og få fotografert litt og holde de som er interesserte oppdatert på hva som skjer. Det blir sikkert mye unyttig vissvass, men jeg satser på å spikre sammen noe litt mer seriøst også. Kanskje blogger jeg om det som skjer i Norge - sett fra «Down Under». Kanskje legger jeg ut en video fra surfingen min. Who knows? Har du tips er det bare å fyre i vei ...

Signert: bt

Bildet ville blitt helt annerledes hvis man spurte studenter innen homanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Forslag til en slik undersøkelse:

Tror du at du vil få en jobb som er relevant for utdannelsen din i løpet av de neste ti åra? Over 50% ville trolig sagt nei.

Hvilke krav stiller du til en fremtidig arbeidsgiver? 70-100% stilling og tariff-lønn ville nok være godt nok for de fleste.

Alle studenter er altså ikke kravstore. Og det ville vært ganske spesielt om en stor andel hadde svart at de ville bli ledere, før de var ferdig utdanna. Jeg tror man skal være glad for at de fleste vil vente med sånne utfordringer til de vet hva det å jobbe er for noe.

Jeg er likevel ganske a-typisk i denne sammenhengen. En av de få tingene jeg tror jeg vil mestre godt er en lederposisjon. Alle tester jeg har tatt (også en skikkelig test via karrieresenteret på universitetet) viser at jeg har lederegenskaper. Dessverre er det slik at man ikke går rett inn i lederstillinger uten først å ha jobba litt lenger nede i systemet. Og egenskaper for å være arbeidstaker er det verre stilt med her i gården...

Jeg eier ikke selvdisiplin for fem flate øre. Ikke klarer jeg å spise sunt, ikke klarer jeg å stoppe å bite negler. Ikke klarer jeg å gjøre skolearbeidet og jeg vil ikke gå på en jobb jeg ikke liker eller som er kjedelig. Jeg klarer ikke en gang å komme meg til butikken for å få bytta den jævla boksen til tven.

Derfor lager jeg andre personer av meg selv, du veit hva jeg snakker om. Det er derfor jeg har denne ekstra bloggen. For dette er bare en ekstra-blogg. Den sanne meg finner du et annet sted ute i den vide internett-verdenen.

jeg er livredd. Jeg er redd for å ende opp alene. I en støvete, liten leilighet. At jeg skal sitte der stor og feit, mens alle andre lever gode liv (ikke nødvindigvis hele tiden, men mesteparten). At jeg stitter der stor og feit, helt alene. Dårlig med penger på grunn av en utdannelse jeg ikke tok og alle pengene går bort til mat. Trøste-spising. Kjede-spising. Jeg klarer overhode ikke å slappe av når jeg tenker på sånn. Verden går så fort avsted. Plutselg er eksamensdatoen der og jeg er overhode ikke forberedt.

Indigo er her for å oppløse de gamle strukturene. 
Ditt forslag kan være utslagsgivende. Alt er mulig.
Her kan du bidra til å designe en ny skoleframtid.

Den frivillige ledigheten kulminerer ofte med en uferdig masteroppgave. Jobb på Karrieresenteret avløser forskningen, som i utgangspunktet ble påbegynt for å utsette det alle er mest redde for, den virkelige verden. Den hvor nederlandsk litteraturkunnskap eller en mastergrad i sosialantropologi ikke gir deg annet enn jobb som sekretær i et middels stort transportfirma. De svake intellektuelle, som ikke makter å bryte seg frem i akademia, og heller ei i kreative- eller målrettede fagmiljø, blir sittende med den uferdige masteroppgaven. Men noen klarer seg, de fleste som har kommet seg forbi bachelornivå klarer seg visstnok. Og de oppgavene som blir ferdige, de er om like underlige ting som de uferdige, de som ligger på en harddisk i en mappe som ikke er åpnet på måneder, om ikke år. Det er det som er lykken ved å jobbe med en høyere utdannelse på Blindern, det at forskningen du driver i utgangspunktet er meningsløs. Ingen bryr seg. Det er din forskningstid, som du kan bruke på akkurat det du måtte ønske. Slikt blir det mye litteraturoppgaver om Harry Potter av. Men det blir også endel andre ting, som samfunnsøkonomioppgaver om hvordan skatere benytter byen, eller om hvordan førstegangsinnsatte i fengsel opplever straffen sin. Noen vil kanskje lese oppgaven din, de fleste vil ikke. Du skulle ikke skrive den for at andre skulle lese den, du skulle skrive den for at den…skulle skrives.

Når man en gang forlater lesesalen, må arbeidet du gjør vises frem for verden. Rapportene skal sendes ut, regnearkene skal virke, og forskningen må kritiseres av fagmiljøet. Det blir stadig mer fokus på kulturforskning av ulikt slag. Populærkulturen invaderer akademia, og blir tatt på alvor av generasjoner av barn som plutselig har vokst opp og fått stipendiat. Den meningsløse masteroppgaven har blitt til meningsbærende doktorgrader, og 10-poengskurs for unge bachelorstudenter ledet av entusiastiske akademikere uten tilknytning til virkeligheten.

Hvor enn meningsløst mye av akademisk arbeid kan virke, kan det også gi både nytte- og underholdningsverdi. Et godt eksempel på populærkulturelt forskningsarbeid fant jeg på internettet for en stund siden. Hans T. Zeiner-Henriksen, stipendiat ved musikkvitenskap har lagt ut en finfin innføring i chicagohousens verden, rett på internett! Med lyd og bilder, for å understreke den multimediaverden vi til stadighet blir mer indoktrinert i, forklarer Hans hvordan demokratisering av utøvelse og distribusjon av housemusikk i Chicago, ved siden av musikken i seg selv, har inspirert techno- og dancescener verden over.
Kanskje noe å tenke på neste gang du går på Villa.

http://folk.uio.no/hanst/Manchester/ChicagoHouse.htm

]]> http://jonassr.wordpress.com/2007/07/29/cg-datamaskin-i-skolen-er-det-negativt/ Sun, 29 Jul 2007 01:03:12 +0000 Jonas Rasch http://jonassr.no.wordpress.com/2007/07/29/cg-datamaskin-i-skolen-er-det-negativt/ Bruk av digitale verktøy skal være like grunnleggende som lesing, skriving, regning og muntlig uttrykksevne i Kunnskapsløftet. I 2008 skal Norge i følge Utdanningsforbundet "være blant de beste i verden når det gjelder utvikling og pedagogisk utnyttelse av IKT i undervisning og læring." Det er store diskusjoner om hva som er viktig for skolen i dag.
Bør egentlig datamaskinen være viktig i skolen? Ødelegger det for finansiering av musikkinstrumenter og andre investeringer?

I kronikken "Noen kritiske bemerkninger til ikt i skolen" av Inge Eidsvåg påpeker han at IKT fort kan ødelegge skolen som vi kjenner den. Eidsvåg mener at innkjøp av datamaskiner ikke må gå på bekostning av andre investeringer, som musikkinstrumenter og lignende.

"Datamaskiner blir fort foreldet, musikkinstrumenter varer i mange år." skriver han.

I grunn er det ikke snakk om å velge mellom musikkinstrument eller datamaskiner, Heidi Amesen Austlid, som er prosjektleder i IKT-Norge, mener at det blir som å velge mellom pulter eller bøker.

David Buckingham, professor ved London University og leder av Centre for the Study of Children, Youth and Media, hevder at mesteparten av teknologien som har blitt innført i skolen har vært mislykket. Dette kan ofte ha mye med at mesteparten av teknologien som har blitt forsøkt å bli innført i skolen har vært smal. Man bør satse litt bedre og hardere om man skal få det til.

Ole-Einar Bakøy, lærer ved Bodø Videregående Skole kunne fortelle Catch-Gamer at PC i skolen var en fiasko i den betydning at det ikke bidro til bedre undervisning, nettopp fordi det ikke ble planlagt godt nok. Bakøy kunne også fortelle at om han hadde fått bestemt ville han ha sendt lærerne på kurs, samt gitt elevene gode datakurs ved tanke på diverse læringsprogram i datamaskinen, samt "kanskje kjøpe inn software som var interessant for elevene å benytte i f.eks. matematikk. Det eneste de har fått i dag er en elendig kalkulator-emulator."

Tror spill kan være løsningen:
"Jeg tror spilling kommer til å bli en del av de digitale læreverkene. Spesielt dette med visuelle verktøy og 3D-"verdener" som kan lages der en kan utforske molekyler og økonomi( alla Simpsons-spill(kom. journ. jeg tror han mener "The Sims" her)) krigføring og strategi, romerske rike og ledelse, sykdom og smitte...
Det er så mange tema det går an å lage flotte interaktive rollespill på, og jeg tror elevene vil kaste seg inn in virtuell verden og leve seg inn i middelalderen med svartedauen og kriger(ala Wow) og forstå mye mer av kunnskapen uten å lese seg ihjel på kjedelige bøker."

Heidi Arnesen Austlid, prosjektleder IKT-Norge, mener at bøkene også kommer til å forbli, men at det stadig legges mer til rette for en mer digitalisert hverdag.

"NRK digitaliserer og tilrettelegger nå sitt arkivinnhold for skolen. Det gir nye muligheter for å grave i historisk materiale og benytte dette i læringssammenheng. Wikipedia er også blitt verdens største leksikon der samproduksjon av kunnskap er malen." Skriver Austlid i kronikken "Eidsvågs utdaterte teknologisyn".

Igjennom onlinespill blir språkkunnskapene utviklet, og samarbeidsevner og deling av erfaringer blir utvekslet. Dette har man sett mange eksempler på.

Eidsvåg stiller også spørsmålet "Skal timen brukes foran skjermen eller i skogen?", der man innerst inne vet at det er lite turer arrangert av skolen. Samtidig kan Austlid svare at en svensk rapport viser at barn som spiller mye onlinespill ikke er mindre aktive enn andre "De klatrer like mye i trær."

"Å si nei til et stadig mer digitalisert og høyteknologisk klasserom er å si ja til en skapende, livsnær og menneskelig skole. Jeg stemmer for det siste." avslutter Eidsvåg.

Hva synes du om saken? Er datamaskinen viktig i undervisningen? Er du med i kunnskapsløftet - fortell! Er PC kommet for å bli i skolen?

Si din mening om saken HER!

Dette ble gjort klart på en forsamling for den amerikanske bibliotekforeningen.

Under en konferanse for den amerikanske bibliotekforeningen i helgen fikk bibliotekarene beskjed om å spille flere spill. Et het tema var utforsking av hvordan bibliotek kan bli mer relevante for unge mennesker. Bibliotek står i dag i fare for å miste sin relevans og dø ut.

Mange unge studenter har vokst opp med spill, og har mye av erfaringen med tanke på ferdigheter og problemløsning har de fått fra nettopp data- eller konsollspill.

Professoren James Paul Gee ved universitetet i Madison, som har skrevet boken "Why Video Games Are Good for Your Soul", han fortalte at spillene var lagt opp til at man skal kunne lære seg frem til hvordan man spilte - bare ved å spille. Ingen bruker instruksjonsmanualen når det kommer til spill.

George M. Needman, nestleder for det amerikanske biblioteksenteret på nett hadde blant annet følgende konkrete råd til bibliotekarene:

Sonja Osnes, som er biblioteksjef på folkebiblioteket i Bodø kommenterer at de på grunn av lokalitetene ikke kommer til å holde LAN eller lignende enda, og mener at spill ikke kommer til å overta for bøkene. Bøkene kommer fremdeles til å være veldig sentrale, mener Osnes, men at ny teknologi var viktig å få inn i biblioteket, og at det var viktig i etablering av nytt bibliotek i Bodø.

Kilde: Inside Higher Ed

”Målet med reformen er at det beste i grunnopplæringen i Norge ivaretas og utvikles
videre – slik at elever og lærlinger settes bedre i stand til å møte kunnskapssamfunnets
utfordringer.” står det i rundskrivet ”Dette er kunnskapsløftet” fra det kongelige utdannings- og forskningsdepartement.

Kunnskapsløftet er en ny reform som skal ivareta bra grunnopplæring og utvikles videre. Reformen består av nye læreplaner, begreper, tidsplan og fag og timefordeling.

Det er foreldrene som skal kjøpe inn PC, for at dette ikke skal bli for dyrt for foreldrene er planen å erstatte skolebøker som ofte koster mye penger med datamaskin. Forlagene som lager skolebøkene har begynt med nettsted i stede. I starten var det snakk om at dette skulle koste ca. 150 kroner og at man måtte betale med enten visa eller payex. På disse nettstedene finnes oppdatert informasjon, kunnskap, og oppgaver samt noe interaktivitet(animasjoner og lignende).

Etter at alle hadde kjøpt inn bærbar datamaskin kom det en ny kunngjøring; å kjøpe PC var ikke obligatorisk, noe det hadde vært mens alle kjøpte inn data til skolestart.

Om man er skolelei er nå skolen en ypperlig plass til å gjemme seg bak spillemaskinen sin.

Men med nåtidens spill og leketøy på datamaskinen kan det være fare for minimalt av jobbing med skolearbeid. Bodø Videregående skole har stengt ute noe onlinespill. Man kan for eksempel ikke spille Counter-Strike 1.6 på nettet, men det er veldig populært å lage LAN-server. Dermed kan fokuset fort komme bort fra hypotenusen, Ibsen og engelsk grammatikk.

Er dette et problem i din klasse, Ole Einar?

Problemet eies vel først og fremst av elevene som spiller, hva man spiller er ikke det viktige. Men elever som spiller bråker ikke, og de spør ikke vanskelige spørsmål, så for læreren så er det nesten en fordel.

Kan du fortelle oss litt om Kunnskapsløftet og hva det går ut på i korte trekk?

Kunnskapsløftet er en reform som innebærer blant annet forkus på digital kompetanse. En kompetanse som ansees viktig for framtiden. Men vi lærere har kun elementær skolering i dette og har lite å gi elevene fra eget hode. Vi trenger masse kurs for å kunne gi god undervisning i emnet. Og det har vi ikke fått. Og da blir det kjedelig med en bærbar pc som ikke brukes så mye til faglig læring.

Hva ville du gjort dersom du bestemte?

Sende lærerne på kurs. Og også gi elevene gode datakurs i bruk av its learning, regneark, internettsurfing, digital dannelse, ergonomi og pc bruk, og kanskje kjøpe inn software som var interessant for elevene å benytte i f.eks. matematikk. Det eneste de har fått i dag er en elendig kalkulator-emulator.

Det er snakk om at neste års kull ikke skal ha bærbar PC i undervisningen - var PC i skolen en fiasko?

En fiasko i den betydning at jeg tror ikke det bidrog til å gi bedre undervisning og et "kunnskapsløft" generelt, fordi vi ikke fikk planlagt dette godt nok. PC-en kommer for å bli, men mer som et skriveredskap enn som en aktiv læremaskin i de nærmeste årene. Og ikke minst er den et kjærkommen underholdningsmaskin som gjør trøtte skoledager litt morsommere ... med litt spilling.

Kan du fortelle litt om hva du mener om Kunnskapsløftet og konsekvensene det får for elever/lærere?

Kunnskapsløftet prioriterer teknologi, realfag og data. Og det er jo mine yndlingsfag. Og der trengs pc software i alle mulige sammenhenger. De elevene som hater matte får et problem med enda med matematikk å slite seg igjennom. Men det aner meg at kravene senkes og at terskelen for å komme igjennom studiene er lettere, bare elevene møter opp. Vi er pålagt å gi mer tilbakemelding til elevene, og det er nesten umulig med 30 elever i klassen. Det å gi tilpasset opplæring og mer tilbakemelding gir oss lærere ekstra jobb, som ikke har med faglig formidling.

Fortell om din gamingbakgrunn, spiller du noen spill selv?

har spilt i snart 20 år. Og trenger en daglig dose for å roe nervene. Har spilt alt fra pacman til Battlefield. Og jeg elsker nettspill. Det er utrolig fascinerende og synes jeg lærer mye strategi med det. Og får et bilde av den sinnsyke råskapen krig er. (Er pasifist, og er det fremdeles). Spillene forteller mye mer om hva krig er enn historiebøkene. Jeg elsker spill og kjøper stadig vekk noe. Det eneste jeg ikke spiller er WoW... For det koster mye penger, hvis alle sønnene mine også skulle spille det. Men har egentlig veldig lyst.

Skjer det at elevene spiller spill i dine timer? Fortell hvordan du håndterer dette!

Jeg gir elevene i hovedsak ansvaret selv. Jeg orker ikke å kontrollere dem hvert eneste minutt. Jeg tror mange elever klarer å følge med selv om de spiller litt. Og det blir jo stillere timen når bråkmakerne og de med ADHD og alle andre syndromer skyter vilt rundt seg i et dataspill i stedet for å gå berserk i klassen. Men noen kunne fått adskillig bedre karakterer dersom de balanserte spillingen med litt oppgavearbeid også. Men det er klart at elevene sliter seg mentalt ut ved å stirre inn i en pc i 8 timer hver dag. Jeg tror at det å IKKE bruke pc i arbeid og studie blir snart ansett som mer kvalitet enn å stirre på en skjerm.

Du spiller Battlefield 2, Call of Duty 2 og mange andre spill, har du forståelse for elevene som spiller spill i skoletiden?

Jeg har masse forståelse for det, men mange glemmer at snart skal de søke seg inn på høgskoler og universitet. Og der er det ingen som spør etter rankingen din på battlefield.... bortsett fra andre medstudenter da.
Spilling gjør livet bedre etter min mening. Men det gjør jo en alkoholfri pils også... men å helle i seg en kasse eller spille hver dag er jo ikke smart i lengden. Det virkelige livet må leves det også.

Hva ville du gjort i en slik situasjon dersom du bestemte alt angående opplæringen, hadde du laget en ny reform?

Reformer er bra så lenge de fører noe bedre med seg. Men dessverre medfører de ofte bare endringer som IKKE medfører økt læring. Endringene må har forskning bak seg som viser at de virker. Ta for eksempel regelboka i matte.... en katastrofe for mange elever. Ta hoderegning og kalkulatorbruk. Hvem kan regne ut 7*8 i hodet? Ta studietid... Hvilke elever unntatt de 4 % ambisiøse benytter seg av det?

Gratisspill som "TrackMania Nations", "Jazz Jack Rabbit 2", "NRK Skichallenge 07" og "Transport Tycoon Deluxe" har blitt lastet fra downloadseksjonen på Catch-Gamer over 2000 ganger tilsammen, har du lagt merke til disse spillene i timene dine?

Som sagt. Det har jeg. Skichallenge 07 ser spesielt morsomt ut. Prøvde å installere det på pcen på jobben men jeg fikk så mange spørsmål om private data at jeg lot være. Liker ikke å slenge rundt med emailadresser og telefonnumre.

Kjenner du til alle spillene som spilles I timene dine? (hvis ja, hvilke spill?)

Ikke alle. Bare sett at folk har spilt dem og at de fenger.Jeg har sikkert spilt dem hvis jeg kjente noen som spilte dem og kunne utfordret dem. Men dessverre er de ikke den helt store kulturen blant lærerne...

Er det noe annet du har, som siste ord, lyst til å fortelle om angående spilling av dataspill i skolen eller kunnskapsløftet?

Jeg tror spilling kommer til å bli en del av de digitale læreverkene. Spesielt dette med visuelle verktøy og 3D-"verdener" som kan lages der en kan utforske molekyler og økonomi( alla Simpsons-spill(kom. journ. jeg tror han mener "The Sims" her)) krigføring og strategi, romerske rike og ledelse, sykdom og smitte...
Det er så mange tema det går an å lage flotte interaktive rollespill på, og jeg tror elevene vil kaste seg inn in virtuell verden og leve seg inn i middelalderen med svartedauen og kriger(ala Wow) og forstå mye mer av kunnskapen uten å lese seg ihjel på kjedelige bøker.

Catch-Gamer takker Ole-Einar Bakøy, lærer på Bodø Videregående skole for svarene!