Men når jeg spør deg i dag - hvordan har du det? Så tenker jeg ikke på materielle ting. Eller familiære ting for den saks skyld (siden det kanskje ikke akkurat kan kalles for materielt??) Men hvordan du egentlig har det. For det er jo to helt forskjellige ting det! Du kan jo eie alt i hele verden, men ha et hjerte i sorg. Du kan jo ligge i rennesteinen, og være verdens lykkeligste. Så hvordan har DU det - egentlig? Tar vi oss i det hele tatt tid til å finne ut av slike ting?

Kanskje vi svarer at vi har det greit fordi vi ikke vet bedre? Vi tror kanskje at penger er selve lykken f.eks? Vi har kanskje ikke tid til å egentlig finne ut hva som beveger seg på innsida lenger? Alt går jo litt på rutine etter hvert. Stå opp, spise frokost, gå på skolen/jobben, hjem, spise middag, se litt tv, snakke litt med noen kjente, legge seg, sove, stå opp, spise frokost osv. (Ja, det er jo ikke sikkert at akkurat det var noens rutine da men....kom an!) Kanskje det må et brudd til for at man tar seg tid til å finne ut hvordan ståa egentlig er? Eller er det slik at et brudd tvinger fram følelser man vanligvis ikke tenker over? 

Når har vi det egentlig best? Når alt går på skinner, og livet smiler til en, eller når man tvinges til å tenke på selve livet? Hva som egentlig betyr noe? Skjønner noen i det hele tatt hva jeg mener??? Sikkert ikke...

Jeg bare tenkte litt på det. Vi har en tendens til å vurdere mennesker. Alt i fra hår, klær, sko, sminke, til væremåte, stemme, gange, kjæreste, osv osv. Om kjemien mellom oss skal stemme, skal jo ting stemme, for å si det sånn. Men hva er det som avgjør om det klikker da? Det er jo slett ikke ytre ting. Burde jaffal ikke være det. Det er jo det indre som teller. (akk, så vakkert...) MEN hvordan vurderer du deg selv??

Her kommer det en liten provisorisk halvquiz uten resultater:

Hvordan synes du du er? (beklager alle de dårlige forslagene....)
-søt og snill
-hjelpsom og grei
-rar og morsom
-normal og kjedelig
-sprudlende og gla
-nerdete og smart
-pratsom og uinteressant
-spennende og sexy
-original
-slitsom og påtrengende
-finn flere forslag selv

Det var jammen meg ikke lett å finne alternativer! Åkkei. (Det er ikke lett å definere seg selv. Synes ikke jeg jaffal. Tenker heller at andre må gjøre det.) MEN så kommer jo del to i denne fantastiske quizen: Hvordan synes andre at du er? Bruk de samme alternativene. Blir resultatet det samme? Kommer sikkert an på hvor god selvtillit du har det. Men jeg tipper at de fleste kanskje vil kategorisere seg hakket verre enn hva vennene rundt ville gjort. Tenk litt på det av og til. Hvem DU egentlig er. Og hvem vennene dine egentlig er. Ikke hvordan de ser ut og sånt. Tenk på hva du egentlig vil skal definere deg.

En dag i blant (eller de fleste dager...) kan jeg ha en dårlig hårdag. Typisk at jeg lar det definere meg de dagene. Noen dager føler jeg meg ikke helt topp akkurat i klesveien. Da lar jeg meg definere av det. Jeg kan la meg definere av dårlig kondis, stygge negler, kviser, dårlige resultater i hva det nå måtte være, osv osv. Men fakta talt er jeg jo den samme hele tida... Skal jeg la det gå inn over meg at jeg TROR at noen synes histen og pisten om meg? Ikke egentlig nei. Men gjør jeg det? Ja. Skal jeg la andre definere meg? Nei. Skal jeg la tankene om at andre vurderer meg definere meg? Jaffal ikke det nei. Og det skal ikke du heller.

Fikk nesten lyst til å synge nå: Du er gull verd du er skapt av Gud, du er gull verd du er skapt av Gud. Du er verdifull, du er ikke et null. Du er helt unik, ingen er deg lik. Du er verdifull. Mere verd enn gull!!!

Angående kjemi - alle må ikke like deg! Og det kan faktisk være litt befriende det!! Du skal få slippe å leve opp til alles forventninger! Du skal få lov til å være DEG, slik DU er skapt (dette sier jeg til meg selv altså, og til deg, hvis du vil :)) Du er verdifull. Våg å være DEG :)

Fysikk - man er da opptatt av fysikken sin og fysikken til menneskene rundt en?? Jeiner det inn en skikkelig kjekkas, vettu, da blir man interessert i fysikk da, hehe. Dårlig eksempel. Har fysikk noe som helst med fysisk form å gjøre?? Jeg må jo bare spør siden jeg er så ekstremt dårlig i faget. HVIS det, regner jeg jo med at jeg er rimelig interessert ja. Det hører jo bare med til livet det...

Men det var nå kjemi jeg egentlig hadde tenkt på i dag da. Det finnes i min verden god og dårlig kjemi. Sånt som vi holdt på med i klasserommet fyker over mitt lille hode.... Og så tenkte jeg på det. Man må jo kunne akseptere og innse og godta og slikt at det fins dårlig kjemi mellom enkelte mennesker. Du skal elske din neste som deg selv. Det tenker jeg jo automatisk på da. Men på vei hjem spant tankene mine, og hvem er min neste?? Det KAN være alle i hele verden. Men det ER ikke alle i hele verden. For det er jo litt rart å skrive om dårlig kjemi kontra det å elske alle sammen. Det klinger jo ikke helt bra da.

Jeg fant ut med meg selv at enhver ikke er MIN neste. Enhver kan BLI min neste, men de trenger ikke bli det. (skulle ønske du kunne lese tankene mine nå, så slapp jeg prøve å forklare hva jeg mener...) (jeg gidder ikke forklare hva jeg mener. Hvis du lurer kan du jo heller spør...) OG jeg fant ut at man kan jo ikke ha dårlig samvittighet for at man ikke elsker alle like høyt! Alle passer ikke like godt sammen. Sånn er det bare. Kjemi, vettu.

Nå tror du kanskje at det er noen jeg IKKE liker i dag. Og det er det sikkert, men jeg tenkte bare litt sånn generelt altså.

Skikkelige deilige spørsmål. Først og fremst siden de er så rett fram, og så selvsagte. Vi skal jo selvfølgelig til himmelen, Jesus kommer jo selvfølgelig! Og så er det så skjønt å vite da at det ligger så langt framme i Oda sin verden:) Svaret er jo en annen ting da.

Jeg måtte jo si (som sant er) at det vet jeg ikke. Vi vet jo sannelig ikke når vi skal til himmelen. (Først må vi jo vite om vi skal dit da - dvs om vi vil dit) Det kan skje NÅ eller NÅ eller NÅ osv. Men vi tror vel helst alltid at det er leeeenge til. Typisk. Men det vet vi altså IKKE!!! Bare husk på det - kan kanskje til og med hende at badebassenget får oppleve at Jesus kommer igjen! For vi vet ikke. Vi kan ikke gjøre annet enn å være klare:)

Det er et ordtak som sier (eller ordtak og ordtak da, det er jo ikke en: bedre med en fugl i hånda enn ti på taket akkurat) delt glede er dobbel glede, delt sorg er halvert sorg. Og i de aller aller fleste tilfeller så stemmer sikkert det. Det er jo alltid godt å kunne dele ting med andre mennesker. Og som regel så hjelper det på dersom man for eksempel sliter med noe eller sånne ting. Men -

Jeg tenkte bare just på en ting her. Når man sitter alene og gosser seg på innsida pga et eller annet man gleder seg til eller over, da har man det jo fantastisk bra! Jaffal har jeg det. Mange ganger så blir gleden litt "ødelagt" når den kommer ut i lufta liksom. Kanskje den personen man deler med eller betror seg til responderer på en måte man ikke helt liker for eksempel. Eller så har det bare noe med at den spenningen man holder i sin egen boble sprekker litt når man slipper andre inn i bobla. Sånn blir det litt verdidaling. Og det er kjedelig det. For man kan ikke på noen som helst måte putte spenninga tilbake inn i bobla igjen heller.

Det er som når man har en hemmelighet. Det er jo så utrolig spennende! Men som menneskelig er, så får man en merkelig trang til å røpe hemmeligheter, (evt dele hvis det høres flottere ut) og med ett blir det liksom ikke så spennende lenger.

Moralen er: nei, det var jo ikke en moral her. Sånn var det ja.

Før i tida da de brukte gammeldagse skrivemaskiner, var det noen som var så sinnsykt flinke til å skrive, at maskinene hang seg opp. Da var tastaturet utformet alfabetisk. (håper forresten jeg husker det rett nå!!!) Det kunne de jo ikke ha noe av, så de måtte finne på en lur plan.

Det tastaturet du antakelig har foran deg nå, er altså satt sammen på mest mulig innvikla måte. En gruppe fikk oppgaven å gjøre det mest mulig vanskelig for disse flinke maskinskriverne å taste inn ordene, slik at det skulle gå så seint som mulig. Faktisk!!

Så fortvil ikke når touch-metoden ikke slår helt inn! Det er sammensatt for å gjøre det vanskeligst mulig for deg:)

Er du der, er du i alle fall hjarteleg velkommen til å si Hei, det er bare meg! Hvem du nå er;)

Forresten, overskriften her handler bare om bloggen min altså:) Eller har jeg forandra meg?? Skulle ønske man kunne velge å forandre seg, og så gjorde man det bare. Det er jo så mange ting jeg kunne gjort annerledes, men så funker det ikke likevel. For jeg bare er meg. Eller er jeg det?? Akkurat nå kunne jo hvem som helst bli forvirra her. Cluet er: Er jeg stuck med meg, eller klarer jeg å endre de tingene jeg vil endre? Et eksempel. En gang i måneden blir jeg umulius de lux. (Det heter noe sånt som pms, og Helene har et nydelig innlegg om det i bloggen sin) Jeg vet det kommer. Jeg kjenner det koker. Jeg vet det er steindumt. Likevel durer jeg på, selv om jeg sier NEIIIIIII!!!!!!!! inni meg. Sånne ting kan ikke hannkjønn forstå, tror jeg.

Den nye og bedre meg ville vært mye lettere å forholde seg til. Er så innmari lei av å være så forskjellig fra meg selv:) Hvis det makes sense. Eivind skulle nemlig beskrive meg i går, og han stadfester at jeg har veldig mange sider. Kanskje jeg er multiscizofren? (Eller hvordan det nå skrives) Hadde vært et godt svar for min del, he he. Gi meg ei pille!!!! Kanskje rart for noen å lese dette. De som ikke kjenner meg SÅ godt vet kanskje ikke hvor rar jeg er. Men så vet jo ikke jeg hvor rar du er heller da;)

Åkkei. La oss da late som om det er sånn at du er hva du gjør. Jeg gjør ingenting. Ergo er jeg da ingenting?? (Noen vil her hevde at jeg har maaaange jobber, men selv hevder jeg at det ikke betyr at jeg gjør noe. Henger meg litt opp i at jeg ønsker meg en årntli jobb en gang. (oi! Jeg er visst en av dem som karakteriserer etter yrke:()Vet bare ikke hva. Vet bare masse jeg ikke vil bli) Da kommer jeg rett tilbake til forrige post, hvor jeg tror at man først må vite hvem man er før man velger hva man gjør.

Plutselig ble dette en liten : hvem kom først, høna eller egget? for meg her. Antakelig er dette bare en diskusjon som foregår inni mitt ho-o-ode (bør synges), og som folk flest lever greit uten å kverulere over. Men jeg er nå en kverulant jeg da. (Forresten på 9av10 nordmenn i går kveld slo de fast at høna kom først.) Jammen ble dette bare et sammensurium av tanker og idèer. That's me;)

Hei, jeg heter Siri, og består av et sammensurium av tanker og idèer. Kan nå dèt brukes til noe da?? Alle gode yrkesvalgforslag mottas med takk:)

Hvem er du? Mange ganger og i de fleste tilfeller, identifiserer vi oss med hva vi gjør. Hvem er du? Åja, du er lærer du ja. (Eller sykepleier, eller hva du nå er) Hva vil du bli når du blir stor? Åja, du vil bli lærer du, ja. (Ja, nå bruker vi det eksempelet for alt det er verdt:)) Du hadde kanskje fått spørrende blikk dersom du svarte: Jeg ønsker at jeg blir en snill, omtenksom, pålitelig person. I stedet for å formidle hvem vi er, fokuserer vi alt på hva vi gjør. Kanskje hadde det vært lettere å leve dersom vi hele tiden var trygge på hvem vi er, uavhengig av hva vi gjør? (Misforstå meg rett her, altså, for jeg vet jo at disse to ofte henger tett sammen.)

Skulle ønske det var noe jeg var sinnsykt flink til/i. (eventuelt noe jeg hadde VELDIG lyst til å bli. Ikke lærer for eksempel.) Jeg kan typisk være litt god til mange ting, uten å skryte av meg selv. Med trykk på litt. Men det er liksom ingenting som får meg noen vei. Skulle ønske jeg var sinnsykt god til å spille volleyball:) Men jeg er bare lav middels, så jeg kan nok ikke leve av dèt...he he. Jeg maler litt bilder til veggene mine, men blir ikke rik av den grunn. Jeg liker kontorarbeid, faktisk. Men jeg er skrekkelig rotete....(bare spør Eivind. Hjemme hos mamma og pappa var det alltid mamma som rydda.....hvem rydder hos oss????) Spørsmålet var vel i dag - Men er det nok til å bli Thor?

Det er vel egentlig det samme hva man gjør, (så lenge man trives da) hvis man bare er sikker på, og fornøyd med hvem man er. Spørsmålet blir eksistensielt sounding: Who am I? Filosofisk....  

Men jeg er sikker på at det er viktig å finne seg selv på innsida før man kan polere utsida. Kanskje jeg ikke har funnet meg selv ennå? Da jeg var liten, ønsket jeg å gifte meg og få barn før jeg var 30. Been there, done that. (ikke blitt 30, men fått alt det...bare for å presisere) Gimme a nju dream!!!! Hang dette sammen? Sikkert ikke, men det føltes godt jaffal:)