Det var først da det gikk opp for meg at jeg ikke hadde tenkt på deg et par dager at jeg begynte å tenke igjen. Det plager meg noe inn i helsike i grunn. Sånn for å være helt ærlig. Hadde jeg ikke kommet til å tenke på det, ville jeg kanskje latt være å tenke på deg. Egentlig vil jeg bare snakke om det. Snakke meg tom, sånn at jeg ikke har noe mer å si. For nå går jeg bare rundt å tenker og legger skylda på deg om at du dukka opp som intet. Jeg tenker at du må holde deg borte, slik at jeg ikke skal tenke på deg. Men du holder deg jo borte, så det er jo ikke det som er problemet heller. Problemet er bare at det er deg. At det er nettopp deg. Du er hele problemet. Eller problemet er vel heller som sagt at det er nettopp deg. Vi har vært igjennom så enormt mye og lite på en og samme tid.

Jeg har den følelsen av at du lever to liv. Et med meg og et uten meg. Du er veldig glad i å fortelle om deg selv. Og det virker som det livet uten meg er enormt mye bedre. Så hvorfor orker jeg å bruke så enorme mengder energi på å tenke på deg? Tja, jeg aner ikke. Har i bunn og grunn ikke peiling. Jeg vet bare at det ikke kan fortsette sånn. Jeg er på vei til et stadie jeg ikke vil være. Jeg tok en u-sving på en vei der jeg skulle fortsatt rett frem. Jeg har begynt å finne ut en del ting. Ting jeg har visst ganske lenge, men som jeg nå har begynt å sette ord på. Iallefall i tankene mine. Og det er jo bra! (Dæven! Kan du lukte den svake luften av positivitet som nettopp fløy igjennom bloggen?)

Jeg er ganske lei, men hey! Tanken på at jeg om et halvt år forhåpentligvis befinner meg på et totalt annet kontinent er ganske så behagelig. I heart Afrika. Det finnes andre fine tanker i hodet mitt også. Som at jeg gleder meg til den første utepilsen, varme sommerkvelden med grilling og gode venner.  Eller at jeg skal på Norwegian Wood og treffe Camilla igjen og at jeg har sommerferie fra og med 21. mai. Eller at jeg gleder meg til å se folka fra folkehøyskolen på reunion neste helg.