I følge norsk standard er kanskje dette bra? Lar vi oss så lett underholde? Tre-fire sangstruper, en rocka liten gutt, en med tydeligvis indentitesproblemer (han som vant for øvrig), vannglass spillende smilende jenter, triksing av en ball, litt dårlig tryllekunst med tørr humor (så han forresten på Sola flyplass i dag med det samma håret. Kunne i hvert fall dusja før han dro hjem) og noen friker som dansa gammaldans til fele. Jaja, talent hadde dem i hvert fall, men ingen ting appellerte til meg. Jeg har en stabil vokal prestasjon, jeg klarer å rocke på rokering, jeg har hatt identitets problem, jeg kan spille på glass med stag og fylle de opp med skalaer, jeg er drit dårlig til å trikse med fotball, jeg kan ”trylle” og jeg har drevet med stand up i mine yngre dager, men jeg kan ikke danse eller spille fele. Jeg er nok for vant til America Got Talent og den britiske versionen med Paul Pott. DET ER TALENT!

Alt i alt, en bortkastet fredag som jeg vil ha tilbake. Pronto!

Jeg tar ikke lenger den ironiske tonen. I stedet blogger jeg. Mine venner har allerede kommentert det, muntlig og på bloggen. Å skrive på fremmedspråk virker fremmed. Verre er det at jeg ser ut til å mene det jeg skriver. Det gjøres ingen forsøk på å ikle mine poenger lag med motsettende meningsinnhold. Er ironien på tilbakemarsj? Dette skattede skjulestedet vi klatret inn i og lå i skjul med våre meninger. I påvente av hva? Var det virkelig vi misforståtte som hadde misforstått?
Hva har skjedd? Er verdens utfordringer - uranium og plastposer på avveie - for alvorlige til å la seg uttrykke med denne omgangsformen? Dette kan jeg da ikke mene? (I den oppriktige forstanden altså.) Nei, vent… Er dette kanskje en av disse ultimate metaironiske innleggene, tull om tull, hvor leseren til slutt kan puste ut i forvisning om at han eller hennes meninger er trygt bevart i isolerte hjernevevsorganer også i framtiden?
Neida. En ironiker krysser endelig sine spor. Jeg har faktisk lagd en blogg hvor jeg mener det jeg skriver. Vi er stadig flere anonyme ironikere. Det er en generasjon å ta av. Jeg er oppvokst i det som ble kalt ironigenerasjonen (og er det noe ironigenerasjonen har mislikt, så er det nettopp slike sosiologiske karakteristikker, ikke særlig ironisk). "Ta ikke den ironiske tonen." Min ungdoms statsminister Jan P. Syse var norsk samfunnslivs første moderne ironist. Spørsmålet gjenstår om hans politiske hovedmotstander Gro var bevisst sin angivelig ironiske tone. VGs forsidebilde i sin tid av Gro som lager "koko"-signal med fingeren, mens Syse talte i Stortinget tydet på en uttrykksform et stykke unna klassisk subtil ironi.
Ironien hadde sine moderne velmaktsdager da jeg studerte på nittitallet. "Lille Lørdag" og Erlend Loe var de fremste eksponentene og var hyppig analysetema i Studentersamfunnets debatter. Vi nittitallsstudenter debatterte famlende over fenomenet. Skulle vi anvende våre nylærte klassiske begrepsapparat i analysen? Burde vi ikke egentlig være ironiske når vi debatterte ironi? Resultatet var vel at vi ikke helt visste resultatet. Siden vi var unge akademikere som hadde mer enn nok med å utfordre sannheter til å søke egne, føltes det å kamuflere våre sannheter litt overflødig.
Generasjonen før oss, de som studerte på åttitallet, ble hetende "generasjon x". De ville verken ha meninger eller jobber. Og så var de generelt så livstrøtte at det å utvikle motsatte betydninger av den manglende meningen med livet/verden stod for dem som videre trøttende. Generasjonen som kommer etter oss er heller ikke ironiske. Dagens kommunikasjonssamfunn innbyr ikke til flertydighet. Det legges opp til at egenskaper og meninger skal eksponeres. I realityserier, på hjemmesider, på virtuelle nettverk som Facebook, Twitter og helt sikkert noe nytt som en Harvard-avhopper kokte sammen på gutterommet i går kveld. Ironikeren hører ikke lenger hjemme. Vi er den gamle onkelen med jazzplatene og trylletriksene. Uegnet til å kommunisere med den oppvoksende generasjonen. Han som luktet av pipe og gammel after shave. Ironien lukter like innestengt og uutluftet.
Min oppriktige blogging forvirrer vennene mine. Motstanden blir kjempet med vekselvis med ironi og mer klassisk fortvilelse. Har jeg gått over til den andre siden? Dagens kommunikasjonssamfunn er ikke et sted for ironikere. De står nakne igjen på internettets kommentarfelt som bønden som henter mauseren ned fra veggen for å møte den tyske invasjonen (”Jasså, så du foretrekker nazismen foran hederlig, gammeldags nasjonalisme?” Jeg ser allerede de nye kommentarene. Denne gangen er de kanskje ikke ironiske. De tror faktisk kompisen er blitt nazist). Internett er det motsatte av ironi. Det er en stor samtale.
Ironikerne som prøver seg fram på internettkommunikasjon ender ofte i stille kroker med sin Facebook-profil bestående av forvrengt navn, bilde og meninger. Det kan f.eks. se sånn ut: Che Guevara som Simpsonsfigur mener at Marta Louise fortjener Nobelprisen i vitenskap for sin engleskole. De som kjenner personen og vet at det er sin venn og ikke ”Torgeir Truseløs” som har skrevet dette, vil le som før, men hundrevis av andre vil legge igjen meldinger om at dette går det da ikke an å mene om slik en dum idé.
For ironigenerasjonen er det å blogge, i betydningen dele sine meninger, like smertefullt som å komme på skolen og se at ens frastjålne dagbok blir sirkulert i gangene. Selv føler jeg meg som det første som brukte hands-free på mobilen. Inntrykkene fra andre er mer enn spørrende. Men det er jo noen i andre enden. Eller?

Det var ikke det at ironikerne ikke så det komme. Sms med sine hint, hint, vink, vink-ritualer i form av blunkende og blinkende smilefjes har vært som kryptonitt for ironikeren. Personlig var de tre utropstegnene på slutten av en hverdags-sms som tre krusifikser gjennom hjertet. Men det virket tydeligvis.

På vampyrvis døde ironikeren i meg. Men slik fikk altså kommunikatoren evig liv. (Her kunne det vært naturlig å avslutte med å skrive: ”Ironien er død. Leve ironien”. Men for en rehabilitert ironiker ville det være litt for anti-ironisk. Dumt, gjerne. For dumt er fortsatt galt - og gjenstand for bekjempelse.) Til mine venner: Blogg. Jeg vil vite hva dere tenker, føler og mener. Nei, jeg er ikke homo for det. Og vil kanskje ikke vite om dere er det. Selv om jeg ser minst en homo-blogg på vei.

Jeg tar ikke lenger den ironiske tonen. I stedet blogger jeg. Mine venner har allerede kommentert det, muntlig og på bloggen. Å skrive på fremmedspråk virker fremmed. Verre er det at jeg ser ut til å mene det jeg skriver. Det gjøres ingen forsøk på å ikle mine poenger lag med motsettende meningsinnhold. Er ironien på tilbakemarsj? Dette skattede skjulestedet vi klatret inn i og lå i skjul med våre meninger. I påvente av hva? Var det virkelig vi misforståtte som hadde misforstått?

Hva har skjedd? Er verdens utfordringer - uranium og plastposer på avveie - for alvorlige til å la seg uttrykke med denne omgangsformen? Dette kan jeg da ikke mene? (I den oppriktige forstanden altså.) Nei, vent… Er dette kanskje en av disse ultimate metaironiske innleggene, tull om tull, hvor leseren til slutt kan puste ut i forvisning om at han eller hennes meninger er trygt bevart i isolerte hjernevevsorganer også i framtiden?

Neida. En ironiker krysser endelig sine spor. Jeg har faktisk lagd en blogg hvor jeg mener det jeg skriver. Vi er stadig flere anonyme ironikere. Det er en generasjon å ta av. Jeg er oppvokst i det som ble kalt ironigenerasjonen (og er det noe ironigenerasjonen har mislikt, så er det nettopp slike sosiologiske karakteristikker, ikke særlig ironisk). "Ta ikke den ironiske tonen." Min ungdoms statsminister Jan P. Syse var norsk samfunnslivs første moderne ironist. Spørsmålet gjenstår om hans politiske hovedmotstander Gro var bevisst sin angivelig ironiske tone. VGs forsidebilde i sin tid av Gro som lager "koko"-signal med fingeren, mens Syse talte i Stortinget tydet på en uttrykksform et stykke unna klassisk subtil ironi.

Ironien hadde sine moderne velmaktsdager da jeg studerte på nittitallet. "Lille Lørdag" og Erlend Loe var de fremste eksponentene og var hyppig analysetema i Studentersamfunnets debatter. Vi nittitallsstudenter debatterte famlende over fenomenet. Skulle vi anvende våre nylærte klassiske begrepsapparat i analysen? Burde vi ikke egentlig være ironiske når vi debatterte ironi? Resultatet var vel at vi ikke helt visste resultatet. Siden vi var unge akademikere som hadde mer enn nok med å utfordre sannheter til å søke egne, føltes det å kamuflere våre sannheter litt overflødig.

Generasjonen før oss, de som studerte på åttitallet, ble hetende "generasjon x". De ville verken ha meninger eller jobber. Og så var de generelt så livstrøtte at det å utvikle motsatte betydninger av den manglende meningen med livet/verden stod for dem som videre trøttende. Generasjonen som kommer etter oss er heller ikke ironiske. Dagens kommunikasjonssamfunn innbyr ikke til flertydighet. Det legges opp til at egenskaper og meninger skal eksponeres. I realityserier, på hjemmesider, på virtuelle nettverk som Facebook, Twitter og helt sikkert noe nytt som en Harvard-avhopper kokte sammen på gutterommet i går kveld. Ironikeren hører ikke lenger hjemme. Vi er den gamle onkelen med jazzplatene og trylletriksene. Uegnet til å kommunisere med den oppvoksende generasjonen. Han som luktet av pipe og gammel after shave. Ironien lukter like innestengt og uutluftet.

Min oppriktige blogging forvirrer vennene mine. Motstanden blir kjempet med vekselvis med ironi og mer klassisk fortvilelse. Har jeg gått over til den andre siden? Dagens kommunikasjonssamfunn er ikke et sted for ironikere. De står nakne igjen på internettets kommentarfelt som bønden som henter mauseren ned fra veggen for å møte den tyske invasjonen (”Jasså, så du foretrekker nazismen foran hederlig, gammeldags nasjonalisme?” Jeg ser allerede de nye kommentarene. Denne gangen er de kanskje ikke ironiske. De tror faktisk kompisen er blitt nazist). Internett er det motsatte av ironi. Det er en stor samtale.

Ironikerne som prøver seg fram på internettkommunikasjon ender ofte i stille kroker med sin Facebook-profil bestående av forvrengt navn, bilde og meninger. Det kan f.eks. se sånn ut: Che Guevara som Simpsonsfigur mener at Marta Louise fortjener Nobelprisen i vitenskap for sin engleskole. De som kjenner personen og vet at det er sin venn og ikke ”Torgeir Truseløs” som har skrevet dette, vil le som før, men hundrevis av andre vil legge igjen meldinger om at dette går det da ikke an å mene om slik en dum idé.

For ironigenerasjonen er det å blogge, i betydningen dele sine meninger, like smertefullt som å komme på skolen og se at ens frastjålne dagbok blir sirkulert i gangene. Det var ikke det at ironikerne ikke så det komme. Sms med sine hint, hint, vink, vink-ritualer i form av blunkende og blinkende smilefjes har vært som kryptonitt for ironikeren. Personlig var de tre utropstegnene på slutten av en hverdags-sms som tre krusifikser gjennom hjertet.

Men det virket tydeligvis. På vampyrvis døde ironikeren i meg. Men slik fikk altså kommunikatoren evig liv. (Her kunne det vært naturlig å avslutte med å skrive: ”Ironien er død. Leve ironien”. Men for en rehabilitert ironiker ville det være litt for anti-ironisk. Dumt, gjerne. For dumt er fortsatt galt - og gjenstand for bekjempelse.) Til mine venner: Blogg. Jeg vil vite hva dere tenker, føler og mener. Nei, jeg er ikke homo for det. Og vil kanskje ikke vite om dere er det. Selv om jeg ser minst en homo-blogg på vei.

Vi fikk blant annet oppleve trylling med Ghassan som er fra Tulkarem, men som reiser rundt med ”The children team” og underholder. Noen av triksene fikk jeg med i videoen under:

Vi  rakk derimot ikke dukketeateret de hadde like før for vi var i et møte med ei fra Leger Uten Grenser. De besøkte stedet for å kartlegge behovet for psykiatrisk hjelp i området. Dagen før dette hadde vi møtt en gutt som heter Yosef på sykehuset i Nablus. Han hadde forbrenningsskader over hele overkroppen etter å ha kommet fått en ladning med fosfor sprengt over seg da han var ute og gjetet sauene. Det er nemlig ikke bare utposter og bosettere som omgir Yanoun; også et militært øvingsfelt beslaglegger områdene rundt. Dermed er det fare for udetonert ammunisjon av ulike slag. Det er ingen merking som antyder hvor dette feltet starter eller slutter og uansett så er det dyrehold en lever av og man ville nok dratt ut på markene uansett for å livberge seg. Vi tipset leger uten grenser om at Yosefs kamerat hadde vært vitne til eksplosjonen og sånn sett står i fare for å ha traume i forbindelse med dette.

Ellers er det mye vandring og lite transport i Yanoun. Ridning på esel ble det og. Alt i alt var det noen veldig gode dager og kvelder i Yanoun.