Dette er Øysten Meier Johannesen. Han ledet forrige valgkamp det minste partiet i Norge: Samfunnspartiet. Jeg tror muligens dette er det morsomste partiet jeg noen gang har hørt om. Jeg vil også at du skal legge merke til bilen i bakgrunnen.

Partiet ble grunnlagt i 1985. Partiet beskriver seg selv som et "anarkistisk parti, tuftet på nestekjærlighetens budskap i Det nye testamentet og på humanismens idealer om å respektere menneskeverdet."

Når det kommer til nominasjon har partiet en spesiell men lovlig prosedyre. De har nemlig stilt en god del kjendiser på sine lister, mot kjendisenes vilje. Også Otto Jespersen, tidligere biskop Øystein I. Larsen, tidligere medlemmer av Kystpartiet og en del redaktører i flere aviser. Mange av disse har meldt seg inn i andre partier for å slippe å stå på partiets lister.

17. oktober 2006 gikk Meier Johannesen til det skritt å sette fyr på sin egen bil. Dette ble gjort utenfor rådhuset i Korgen, hvor det var kommunestyremøte. Meier Johannesen var selv på dette kommunestyremøte, som ble avsluttet uten at sakslisten ble gjennomført. Øystein Meier Johannesen påstår selv at det var en protest mot Israels og USAs behandling av palestinerne. Det virker som vi er enige der, men jeg synes han gikk alt for langt... Men dette er bare noe av det sprø han har gjort. Les linken over.

Tor Erling Staff har fungert som partileder på de tidspunkter når Meier Johannesen har sonet i fengsel. Det er ikke så rent sjeldent heller.

Ved fylkestingsvalget i Nordland i 2007 proklamerte partiet at dersom Norge blir medlem av EU skal Samfunnspartiet jobbe aktivt for Nord-Norges uavhengighet. Da danner de Nord-Norge som et eget land, og melder Nord-Norge ut av EU. Nord-Norge blir altså da en uavhengig stat. Jeg tror det er det eneste som faktisk kunne fått meg til å flytte til Nord-Norge.

"Han er ikke noe helt spesielt, bare litt ytterliggående kanskje. Vi har alle Dr. Jekyll og Mr. Hyde i oss"

Her i huset er vi dårlige på å sortere søpla, og så hender det at jeg spretter litt rundt på kveldstid uten tanke på at naboene kanskje prøver å sove. Joda, vi er nok ikke så ulike Mr Fritz og jeg.

"Dette er ikke et fengsel, men en liten leilighet i en underetasje"

Mye man kan kjenne seg igjen i her. Jeg har jo også bodd i en liten leilighet i en underetasje, et par ganger faktisk. Nå delte jeg riktignok med en eller to personer, og vi hadde litt mer høyde under taket, men pytt pytt. Og så hadde vi en dør når jeg tenker meg om. En sånn fin ytterdør som vi kunne åpne og gå ut når vi hadde lyst til det. Når jeg tenker meg om så vi omverden hver eneste dag. Det var ingen av oss som ikke hadde vært utenfor på 24 år, og ingen av oss som aldri hadde sett andre mennesker enn moren og faren/bestefaren vår. Ikke ble vi voldtatt heller som jeg kan huske, vi kunne liksom bestemme over vår egen kropp i vår leilighet. Er det ikke morsomt hvor forskjellige leiligheter kan være i Norge og Østerrike?

"Han lager en festning, men innenfor den festningen så søkes det å være familiære forhold. Det ser ut til å være en helt grei, liten lavtaket leilighet, med atskillig omhu for hygge"

Ja hva er det vi lar oss sjokkere over egentlig? Det finnes da vel ikke noe mer familiært og hyggelig enn å bli voldtatt av sin egen pappa? Å gå gravid i en trang kjeller og føde incest barn uten medisinsk hjelp? Å få tre av barna tatt fra seg uten mulighet til å se dem vokse opp? Å slenge den epileptiske sønnen som aldri har fått medisinsk hjelp inn i det mest lydtette rommet hver gang han får anfall? Nei nå tuller jeg fælt og drar frem det mest ekstreme her. Det er jo godt mulig de spilte ludo en gang i blant, og da er det ikke så farlig vel?

"Han reddet faktisk tre av sine egne barn fra kjelleren. Det er et uttrykk for omsorg"

Ok, først og fremst: Hvordan redder man noen fra et fangenskap man har skapt selv? Om jeg for eksempel putter katten min i fryseboksen nå, og så slipper henne ut et kvarters tid etter, har jeg gjort en god gjerning da? Er jeg helten som reddet katten fra å fryse ihjel? Du har noen interessante logiske slutninger Staff.

For min del handler omsorg mer om å la være å misbruke sin egen datter. Å la barna sine vokse opp i frihet og med rettigheter. Å ha en familie hvor alle har noe å si. Å ikke være far og bestefar på samme tid. Å ha tilgang til medisinsk hjelp når man trenger det, ikke når man er så døden nær at det er for sent uansett. Å ha tilgang til omverden, mennesker, og alt samfunnet kan tilby. Det er ingenting med denne historien som handler om omsorg.

I følge Dagbladet hadde Staff takket Gud om han hadde fått oppdraget å forsvare Fritzl. Hva med å be til Gud om at slike ting ikke skal finne sted? At barn skal slippe å oppleve incest og fangenskap? Om man først tror på en allmektig Gud, finnes det ikke bedre ting å ønske seg enn å få forsvare denne mannen? Selv håper jeg bare inderlig at Joseph Fritzl dør før makstiden for drap er over. Jeg håper barna aldri må oppleve å vite at mannen som gjorde dette mot dem er på frifot igjen.

Helgen min ble brukt i hovedstaden. Mest for å besøke Linn og feire hennes dag, litt for å se i butikker og for å møte Adrian. At jeg også møtte Kikki var ingen dårlig bonus.
Men det første først, som man sier.

På fredag dro jeg innover og møtte Kikki etter å ha gått verdens lengste omvei.
Det er ikke noe nytt for meg.

På Oslo S, når jeg skal hente bagasjen, går en mann forbi. Det tar to sekunder før jeg ser
hvem det er. Tor Erling Staff, mine damer og herrer. En mann jeg ikke har noe særlig til
overs for står rett ved siden av meg (han stoppet nemlig opp), og jeg har muligheten til å
spytte på han! Men siden jeg har litt selvinnsikt, gjorde jeg det ikke.

Etter å ha glemt igjen min kjære oppblåsbare seng og stått ute i regnet en halvtimes tid for å få den tilbake, ender jeg endelig opp hos Linn. Der blir det brettspill og kjeks før man kryper til køys, sånn litt utpå natta.

Siden jeg først var i Oslo, ville jeg ha nye klær til bursdagen, og jeg hopper da på en trikk fra Hausmansgate. Av alle trikker man kan hoppe på der, tusler jeg tilfeldigvis inn på samme trikk som Adrian. Så da ble det en kopp te på Kafe Sør før jeg kjøpte litt tøy og dro tilbake, nå klar for party.

Alkohol ble drukket, drikkespill av ulik karakter blir prøvd ut, og alle ser ut til å være i god
form og fornøyde. At det ofte finnes flere samtaler rundt en bord under en fest, var også på denne ikke et unntak. Det kan brått bli noen missforståelser, og da må jeg si det kan bli ganske gøy. Iallefall syns jeg og Tonje det. At folk snakket om å skyte villsvin, fikk jeg til å bli at de snakket om usynlige villsvinn, og det endte med total latterkrampe hos meg og Tonje. Etter en stund ringer Adrian meg, og jeg går for å møte han på trikkestoppet.
At det ikke tok mer  20 minutter senere, om ikke mindre, er jeg tilbake.
Den livlige gjengen jeg dro fra har forduftet, og man møter en stykk spyende person i
gangen. Enden på visa var at jeg ble med Kikki hjem, uten å dra på byen.

Vi presterer selvsagt å glemme å gå av bussen, men heldigvis var endestasjonen bare 2
stopp fra der vi egentlig skulle gått av. At taxiprisene i Oslo er høye skal man ikke nekte for,
men vi tok en taxi alikevel. At leiligheten var lekker, det skal være sikkert. Og å sove på en
sofa ved siden av en knitrende peis (vel og merke ikke en ekte en), det var virkelig en
behagelig opplevelse.

Søndager er fine dager til å gå på kafe,og igjen inntok jeg og Adrian Kafe Sør. Denne gangen
ble det kaffe Mocca. Nydelig, det er ikke mer å si om den saken. Etterhvert tar vi bena fatt i
det ufyselige været, og går til Oslo S. Når jeg er i Oslo MÅ jeg kjøpe meg Oreo Dream på Deli. og denne gangen var intet inntak. Den ble fortært ved hjelp av Adrian, på film. Men den filmen tror jeg skal få ligge trygt utenfor nettet. Den er fin å ha om jeg savner min kjære for mye en dag ;)

Men at ballen ikke alltid er rund er jo ikke nevnt før. For det er et ordtak de bruker av og til,
som lyder "Ballen er alltid rund". Men der må jeg skuffe dere. Det er faktisk ikke tilfellet.
Se bare her!  Er den ballen rund for deg, så er det noe alvorlig galt med synet ditt!

That's all  for today.

Mange stiller seg nå spørsmålet: Finnes det overhodet noe positivt med Staffs uttalelse i denne saken hvor han kaller "Lommemannens" 30 år lange herjinger overfor barn for peanuts?

Det positive med denne uttalelsen er at Staff har vekket til live en bevistgjøring i folk. Uttalelsen har bidratt til noe samlende. Vi vekkes fra vår hverdagsdvale og stiller egne spørsmålstegn ved hva som er rett og galt i denne saken.

Personling satt jeg napoleonskaken jeg ikke spiste i halsen og håpet at lynet skulle slå ned i ham og "Lommemannen" umiddelbart.

Mine tanker går til alle de som har vært utsatt for denne mannen og som har fått forsterket traumene pga Staffs uttalelse (som faktisk ikke er hans første uakseptable uttalelse i pedofilisaker). Mine tanker går også til alle de barn som nå er spart for Lommemannens fremtidige framstøt for egen tilfredsstillelses skyld.

Jeg håper på 21 år og forvaring.