The Departed (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0407887/

Regi: Martin Scorsese

Manus: William Monahan

Med: Leonardo DiCaprio, Matt Damon, Jack Nicholson, Mark Wahlberg, Martin Sheen, Ray Winstone, Vera Farmiga, Anthony Anderson og Alec Baldwin.

Spilletid: 151 min

Dette er da den andre og øverste filmen av Martin Scorsese. Som sagt i forrige innlegg er han en av favorittregissørene mine. Generelt sett er Goodfellas og Taxi Driver regnet som de to beste filmene hans (henholdsvis 15. og 38. plass på top 250), og selv om begge disse er solide 9/10-filmer etter min mening, er det altså The Departed og Raging Bull som er mine favoritter.

The Departed har litt av et stjernelag på skuespillersiden, med litt eldre storheter som Nicholson (One Flew Over the Cuckoo's Nest, The Shining), Sheen (Apocalypse Now) og Baldwin (Glengarry Glen Ross), i tillegg til de yngre som DiCaprio (Blood Diamond, The Aviator), Damon (Good Will Hunting, The Bourne Identity) og Wahlberg (Boogie Nights).

The Departed handler om to unge menn i Boston's politiopplæring. Billy Costigan (DiCaprio) kommer fra dårlige kår, og blir valgt ut til å gå inn undercover. Politiet vil få has på Frank Costello (Nicholson), lederen av den irske mafiaen. Det de ikke vet, er at Colin Sullivan (Damon) også nettopp har blitt politimann, og hans lojalitet ligger hos Costello. Når så Sullivan blir satt opp til å lede gruppen som skal fange ham selv, og Costello ber han om å finne ut hvem muldvarpen i gjengen hans er, er det duket for forvirring og dobbeltspill med livet som innsats.

Først bør det vel nevnes at filmen er en remake av en trilogi fra Hong Kong, med navnet Infernal Affairs (den første). Den har en skare av fans som er rasende over den nye, dårlige versjonen. Jeg har sett begge to, og Infernal Affairs er en god film, men rett og slett ikke i nærheten av så bra som The Departed. Sånn ser i alle fall jeg det.

Scorsese er jo en mester innen sjangeren, og dette er toppen av kransekaka. En fantastisk historie, som aldri slutter å være spennende gjennom 2,5 time, som i tillegg har en slutt som slår pusten ut av deg. Det er vel kanskje slutten som har fått en del kritikk blant de som ikke liker filmen, men for meg fungerte det så det suste, og jeg syntes det var veldig passende i forhold til resten av filmen.

Skuespillet er det absolutt ingenting å si på. Absolutt en av Wahlbergs beste roller, og Nicholson passer utrolig godt som mafiasjef. Men de aller beste prestasjonen syns jeg DiCaprio gjør. Han tar virkelig steget inn som en kvalitetsskuespiller med denne filmen her.

Masse stilige kameraføringer, og ikke bare tradisjonelt. Er blandt annet noen kjappe kjøringer under dialogscener, som egentlig ikke er vanlig, men det brukes bra her. Apropos dialog, så er jo manuset glimrende. Føles veldig naturlig, men er samtidig "krydret" med allslags utrolig morsomme replikker, ofte levert av Wahlbergs karakter.

The Departed var den beste filmen jeg så på kino i 2006, og jeg så den i tillegg to ganger. Jeg er rimelig sikker på at dette kommer til å forbli en klassiker langt fram i tid. Den vant fire Oscar; Beste film, Beste regi, Beste klipp og Beste manus basert på annet materiale. Fire av de aller beste prisene å få, med andre ord. I tillegg ble Wahlberg nominert til Beste mannlige birolle, men vant ikke. På IMDb har den en rating på 8.5/10 med 187 156 stemme, og den er dermed på 45. plass på top 250.

Se trailer:

Få sett denne filmen, den er steinbra. Nei, bedre enn stein. Har du sett den? Legg igjen din egen lille tanke om den i en kommentar!

Raging Bull (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0081398/

Regi: Martin Scorsese

Manus: Paul Schrader og Mardik Martin (basert på selvbiografi)

Med: Robert De Niro, Cathy Moriarty, Joe Pesci og Frank Vincent.

Spilletid: 129 min

Martin Scorsese er en annen av favorittregissørene mine. Han brukte Robert De Niro i et utall filmer, inkludert Goodfellas, Taxi Driver og Casino. Scorsese har laget utrolig mange bra filmer, og vant en æresoscar noen år tilbake. Han regnes som en av regissørene som skapte en kvalitetsendring i Hollywood på 70-tallet, sammen med for eksempel Francis Ford Coppola (The Godfather). I nyere tid har han slått seg sammen med Leonardo Di Caprio noen ganger, med vellykkede resultat.

De Niro regnes som en av de beste skuespillerne noensinne, og det med rette. Det var som sagt samarbeidet med Scorsese gjennom 8 filmer at han ble kjent og anerkjent. Han fikk et gjennombrudd i Mean Streets, før han spilte den unge Vito Corleone i The Godfather Part II, og karrieren var i gang. Joe Pesci er også en kjent gjenganger i gangsterfilmene til Scorsese, i tillegg til mer koselige ting som My Cousin Vinny eller Home Alone.

Raging Bull forteller oss den sanne livshistorien til bokseren Jake La Motta. Sinnet og temperamentet hans hjelper han til en fantastisk boksekarriere, og han er den første som klarer å slå legendariske Sugar Ray Robinson. Men om den rasende oksen fungerer godt som bokser, så fungerer han ikke like godt som familiemann.

Dette er etter min mening De Niro's aller beste prestasjon. Han spiller La Motta på en fullstendig overbevisende måte, både på veien opp og kanskje spesielt på veien ned igjen. Han la på seg det som da var rekordmye vekt (ca 30 kg) for å spille La Motta på sine eldre dager. Rekorden ble senere slått av Vincent D'Onofrio på Full Metal Jacket, men det bli ikke mindre imponerende av den grunn.

Filmen er i svart-hvitt, og benytter det på en veldig god måte. Den ser fantastisk bra ut, og boksekampene har hver sin egen stil og tone. Størrelsen på ringen det blir bokset i blir endret fra kamp til kamp, for å reflektere stemningen i kampen. Kampene er for øvrig også veldig bra koreografert og filmet. I tillegg må jeg trekke fram en helt genial kameraføring, der kameraet på kran følger La Motta helt inne fra garderoben, ut gangen og inn på stadion, hvor det løftes opp og gir oversikten. Her kan du se åpningssekvensen, som også er veldig bra.

Jeg liker det faktum at filmen ikke er den typiske heltehistorien der alt går bra. Sånne type filmer fungerer ofte godt, og kanskje spesielt innen denne sjangeren, men Raging Bull er realistisk og dyster, og tjener mye på det. Kanskje den aller beste framvisningen av "medaljens bakside" jeg har sett.

Lydeffektene er også veldig bra, blant annet brukte de pistolskudd til å lydlegge blitsene som gikk av under kamper. Etter at filmen var ferdig, ødela lydteknikerne opptakene, sånn at de ikke skulle bli brukt igjen. Andre litt morsomme ting er at de brukte sjokolade som blod, for at det skulle vise bedre på svart-hvit film, og at De Niro deltok i tre ekte boksekamper i Brooklyn som forberedelse, og vant to av dem.

Filmen vant 2 Oscar, Beste mannlige hovedrolle (De Niro) og Beste klipp, og ble i tillegg nominert til 6 Oscar til; Beste mannlige birolle (Pesci), Beste kvinnelige birolle (Moriarty), Beste Kinematografi, Beste lyd, Beste Regissør og Beste film. På IMDb har den en rating på 8.4/10 med 67 618 stemmer, og er dermed på 71. plass på top 250. Se traileren nedenfor, og få sett denne klassikeren så fort som mulig!

Har du sett Raging Bull? Legg igjen en kommentar med din mening om den!

Monty Python and the Holy Grail (1975)

http://www.imdb.com/title/tt0071853/

Regi: Terry Gilliam og Terry Jones

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Spilletid: 91 minutter

For tredje gang kommer altså Monty Python med på listen, og det er selvfølgelig ikke uten grunn. Omtrent alle som er morsomme i dagens samfunn er blitt kraftig inspirert av Monty Python, i hvert fall kan det virke sånn. Nå har jo da denne sketsjegruppen blitt presentert to ganger allerede på bloggen, så vi går heller rett videre på handlingen.

Vi befinner oss i middelalderen. Kong Arthur går rundt og samler sammen riddere fra hele riket sitt. Grunnen viser seg å være at han vil finne den hellige gral, og da trenger han hjelp. Det skal vise seg å bli et eventyr uten like, der de må motstå en sta svart ridder, trollmannen Tim, brovokteren, ridderne som sier "Ni!" og ikke minst franskmenn.

Et musikalsk innslag fra filmen der. Det å la en sketsj bryte opp filmen på denne måten er noe Python-gjengen er eksperter på, da de også for eksempel har et subplot gående som begynner med at en historiker forteller oss om middelalderen, før han plutselig blir drept av en ridder som kommer forbi. Gjennom hele filmen får vi innblikk i at politiet etterforsker dette drapet, som tilsynelatende ikke har noe med hovedhandlingen å gjøre.

Mange vil nok syns at humoren er litt for merkelig, spesiell, og kanskje kun absurde situasjoner, men dette er sketsjekomikk av ypperste klasse. En kan lett se at det ligger stor kunnskap bak mange av morsomhetene, som for eksempel to sykdomsbefengte fattigfolk som sitter i gjørma og graver, men holder samtidig en innviklet diskusjon om styresett i gang.

Jeg vet egentlig ikke helt hva mer jeg skal si om denne filmen, som altså er den morsomste jeg vet om. Den er ikke spesielt fin å se på, men det gjør absolutt ingenting. Skuespillet er, som jeg sa om Life of Brian, en glede å se på, med perfekt komisk timing. Det er gøy å se dem prøve seg på spillefilm for første gang, noe de da klarer usedvanlig godt.

Slutten er veldig omdiskutert, og uten å avsløre for mye kan jeg si at folk ofte føler seg snytt. Personlig syns jeg den er helt på sin plass, og jeg lo lenge etter at den var ferdig første gang jeg så den. Og senere har det blitt flere ganger, ler like mye hver gang. Har skaffet meg en fantastisk versjon på dvd, som inneholder soundtracket i tillegg. Og om du ikke liker å se filmen alene, så følger det med et kommentatorspor av en som sitter og ser filmen, spilt av John Cleese. Mest grynting og å sette seg til rette, men gøy uansett.

I reklamer for filmen når den kom ut, ble det brukt taglines som "Makes Ben Hur look like an Epic." og "And now! At Last! Another film completely different from some of the other films which aren't quite the same as this one is.", noe som er smågenialt i seg selv. På IMDb har filmen en veldig god rating, 8,5/10 med 124 889 stemmer. Det gjør den til den 61. beste filmen på top 250. Sjekk ut traileren nedenfor (den er morsom), og få sett denne filmen så fort som mulig!

Har du sett den? Si hva du syns i kommentarfeltet!

Fight Club (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0137523/

Regi: David Fincher

Manus: Jim Uhls og Chuck Palahniuk (bok)

Med: Edward Norton, Brad Pitt, Helena Bonham Carter, Meat Loaf og Zach Grenier.

Spilletid: 139 min

David Fincher er nok en av mine yndlingsregissører. Han har i tillegg til Fight Club laget Se7en, Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Det som kjennetegner han er en veldig klar visuell stil, han er flink å bruke teknologien på nye måter, og han bruker mye low-key lyssetting, ofte sammen med en litt kald blåfarge på bildene. Senere i år kommer han med en ny film, The Curious Case of Benjamin Button, og den ser jeg veldig fram til.

Fight Club har store stjerner i hovedrollene. Brad Pitt er nok mest kjent (Se7en, Snatch.), men Edward Norton (American History X og den nyeste versjonen av The Incredible Hulk) er ikke akkurat noen lettvekter han heller. I tillegg har de med seg Helena Bonham Carter (Big Fish, Sweeney Todd) og sangeren Meat Loaf.

Hovedpersonen i Fight Club (Norton) forblir navnløs gjennom filmen, og refereres til som fortelleren. Han har det egentlig ganske så kjipt, og sliter med søvnmangel. Han går på mange forskjellige slags støttegrupper, selv om han ikke kvalifiserer til å være der i det hele tatt. Der treffer han Marla Singer (Carter), som også utnytter støttegruppene på samme måte. De blir en slags rivaler. På en flytur treffer fortelleren Tyler Durden (Pitt), som har mange interessante synspunkter på verden. Når så fortelleren finner ut at leiligheten hans bokstavelig talt har sprengt pga en gasslekasje, er Durden personen han ringer for en midlertidig plass å bo. Durden får ham til å innse at det å slåss mot hverandre er en god måte å få ut aggresjon og andre opplåste følelser, og sammen starter de etterhvert Fight Club. Men fortelleren har ingen anelse om hvordan dette skal utvikle seg...

Fight Club er en utrolig kynisk film, og funker dermed absolutt best om du er i det humøret når du skal se den. Men uansett er den fylt av fantastiske replikker, morsomme, gjennomtenkte replikker som får deg til å se ting på nye måter. Så leveres de jo også veldig bra av Brad Pitt. Norton står også for sin del, men hans replikker er de med mer trist utsyn på livet. Tyler Durden har rett og slett sluttet å bry seg om hva som er riktig eller galt, og lever gjennomført etter sin egen moral.

Som tidligere nevnt er det en veldig stilig film visuelt. Umulige kameraføringer og bilder lagt inn i en enkelt frame, sånn at du merker at det er noe der, men ikke helt hva det er. Akkurat det siste er jo noe Tyler Durden liker å gjøre i filmen, der han setter inn en enkelt frame av en pornofilm inn i en tegnefilm på kino. Rett før rulleteksten gjør så Fincher den samme spøken mot oss, med et enkelt bilde av en penis.

Skuespillet er perfekt, i mine øyne, og en av hovedgrunnene til at jeg respekterer Norton og Pitt så mye som skuespillere. De blir gjerne påstått å være typiske Hollywood-stjerner, men disse to er et langt steg over de fleste andre.

I tillegg bør det jo dras fram at også slutten på denne er helt vidunderlig god, med en twist som vil få deg til å fly veggimellom av overraskelse, før de drar in rulleteksten med Where is my mind? av The Pixies. En finfin avslutning på filmen.

Filmen ble nominert til en Oscar, for Beste lydeffektredigering, men vant den ikke. Faktisk gjorde den det ikke særlig godt på kino, spesielt ikke i USA. Men senere har den blitt en kulthit, og har solgt i mengder på dvd. På IMDb har den 8.7/10 med 281 274 stemmer, noe som plasserer den på 23. plass på top 250. Som alltid, se på traileren nedenfor, og se filmen etterpå. Det er en av de smartere filmene du finner, etter min mening.

Har du, trofaste leser som fremdeles henger med, sett Fight Club? I såfall vil jeg gjerne vite hva du syns om den. Legg igjen en kommentar.

Memento (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0209144/

Regi: Christopher Nolan

Manus: Jonathan og Christopher Nolan

Med: Guy Pearce, Carrie-Anne Moss og Joe Pantoliano.

Spilletid: 113 min

Christopher Nolan er allerede blitt presentert på denne listen, som regissøren av The Dark Knight. Som jeg sa da, så er han en av mine favorittregissører og har laget Batman Begins, The Prestige og Insomnia, alle filmer som rangerer fra bra til veldig veldig bra. Manuset til Memento er basert på en novelle skrevet av Jonathan Nolan, Christophers bror.

Hovedrollen spilles av Guy Pearce, kjent fra L.A. Confidential og den nyere The Proposition. De andre to store rollene blir spilt av Carrie-Anne Moss og Joe Pantoliano, som begge nok er mest kjent for å ha spilt i The Matrix. Moss spilte også i oppfølgerne, mens Pantoliano var med i 26 episoder av The Sopranos. Et ganske lite cast i filmen, men det er så og si kun flinke folk involvert.

Vi følger Leonard (Pearce). Han er i den leie situasjonen at han ikke kan lage nye minner. Han husker hvem han var, men etter at han ble skadet, har han ingen som helst korttidshukommelse. Skaden fikk han når en forbryter slo ham ut, for så å voldta og drepe kona hans. Nå handler Leonards liv kun om å få hevn over denne forbryteren. Han tatoverer fakta på kroppen for å huske dem, og føler han kommer stadig nærmere morderen.

Hadde denne fortellingen blitt fortalt på en "normal" måte, hadde det nok blitt en middelmådig film. Genistreken Nolan gjør, er å reversere rekkefølgen på scenene, samtidig som han lar bakhistorien komme fram i mellomtiden, i svart-hvitt for å skille de ut. Og det er her man kan forstå hvor vanskelig det må ha vært å skrive manuset. Man skulle tro at det å begynne med den siste scenen, for så å ta scenen før, og så den før det igjen, osv, ville ødelegge all spenning, siden man vet hvordan det ender. Men sånn er det ikke. Man blir sittende og konstant sette sammen nye biter med informasjon, og for hver gang vi får se litt mer av historien, så endres perspektivet. Så Memento klarer det kunststykket å slutte filmen midt i historien, og likevel så blir det en avsløring som jeg mener er en av de beste jeg har sett. En film som du kan tenke over ganske lenge i etterkant.

Guy Pearce spiller veldig bra, og drar oss gjennom historien med fortellerstemme. Som sagt spiller også hele resten av castet veldig bra, kanskje spesielt Pantoliano, i en av sine beste roller.

Som alle Nolans filmer, er også denne fin å se på, både med blandingen av svart-hvitt og farger, og generelt kameraarbeid. Han har klart å fange forvirringen til Leonard veldig godt. Scenene går litt inn i den forrige vi så, altså den som skjer etterpå i historien, og det er godt å ha i begynnelsen, når vi skal kunne forstå hvordan filmen er lagt opp. Det kunne fort blitt total forvirring over hva som skjer når, og selv om det sikkert blir det for noen, ble det ganske klart for meg etter noen scener.

Memento er altså en av de beste mysterie-filmene jeg har sett, og den vil helt sikkert funke også om du føler deg "for smart" for de vanlige krim-thrillerene. Ble nominert til to Oscar, Beste klipp og Beste manus direkte for film, men vant ingen av dem. Desto større suksess på IMDb, der den har ratingen 8.6/10 med 203 589 stemmer, og dermed havner på 27. plass på listen over de beste filmene noensinne. Sjekk ut traileren nedenfor, og se filmen etterpå.

Har du sett Memento? Hvis ja, er det et kommentarfelt rett nedenfor her. Der kan du skrive hva du syns om den.

Og helt til slutt i dag, en liten RIP til Paul Newman, som døde av kreft i går, 83 år gammel. Her er slutten på Butch Cassidy and the Sundance Kid, en av hans beste filmer, og en av de beste sluttene også.

Star Wars (1977)

http://www.imdb.com/title/tt0076759/

Regi: George Lucas

Manus: George Lucas

Med: Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Peter Cushing og Alec Guiness.

Spilletid: 121 min

Uten tvil det beste og mest betydningsfulle George Lucas har laget i sitt liv. Star Wars-universet eksploderte til noe utenfor alles fatteevne. 5 filmer, diverse tv-prosjekter, bøker, tegneserier, spill, leker osv. Heldigvis for Lucas ba han om rettighetene på spinoffprodukter av filmen, og det er nok derfor han er en rik mann i dag. Kanskje også derfor han presser det han kan ut av Star Wars-universet, noe som ikke alltid er en positiv ting.

Dette var jo da altså den første Star Wars-filmen. Det fulle navnet på filmen er Star Wars Episode IV: A New Hope, men det navnet kom først når oppfølgere begynte å dukke opp, 3 og 6 år senere, og så de tre første episodene, i 99, 02 og 05 (mitt innlegg om episode III).

I Star Wars møter vi Luke Skywalker (Hamill). Han bor hos tanten og onkelen sin på en vannfarm på Tatooine. De kjøper et par droider til å jobbe på farmen, men den ene benytter første anledning til å stikke av. Det viser seg at den vil finne fram til tidligere jedi-ridder Obi-Wan Kenobi (Guiness), for å gi han en beskjed fra prinsesse Leia (Fisher). Leia er tatt til fange av Darth Vader. Vader holder universet i sin hånd med kommandoen over Imperiets enorme dødsstjerne, et romskip som kan ødelegge en planet med et eneste skudd. Luke blir fascinert, og blir med Obi-Wan for å prøve å redde Leia. De får skyss med Han Solo (Ford) og wookien Chewbacca på the Milennium Falcon. Snart er alle involvert i et storslått eventyr om å redde universet fra Imperiet.

Historien er velkjent, og malen er brukt veldig mange ganger både før og etter. En ung utvalgt må læres opp for å kjempe mot den ultimate ondskapen. Han har en gammel læremester, og må gjerne redde en kvinne og hele universet i tillegg.

Noen, som Alec Guiness, var kjente skuespillere fra før av, men for for eksempel Harrison Ford var Star Wars veien inn til kjendislivet. Han var med i de to oppfølgerne, og fikk også rollen som Indiana Jones i det som nå er blitt 4 filmer, i tillegg til Blade Runner, en annen av de mest respekterte sci-fi-filmene noensinne. Det er egentlig bare Ford som har fått bygget opp en skikkelig karriere ut fra disse filmene. De andre har henfalt til mindre roller, og mange i castet bruker nå mye av tiden sin på å reise rundt på science-fiction-møter rundt om i verden.

Dette var jo en film jeg absolutt burde sett som liten. Jeg gjorde dessverre ikke det. Husker faktisk ikke helt når jeg så den første gang, men jeg husker det var veldig gøy. Dette er muligens det ultimate romeventyret. Det er noe veldig fint ved det å kunne dykke ned i et univers fylt med helt andre skapninger enn det som fins i vår verden. Nå inneholder jo Star Wars for så vidt mennesker, men forskjellene er store også der. Etter hvert som vi får besøke flere planeter, så er det også en fascinerende ting at hver planet ser ut til å ha sitt eget økosystem. Kanskje ikke helt sannsynlig at en planet kun er is og snø, mens en annen kun består av regnskog, men jeg liker faktisk tanken veldig godt. Noen ganger er det litt fint om deler av en historie er todimensjonale.

En av de beste delene av Star Wars er helt selvsagt skurken, Darth Vader. Finnes det en mer ikonisk skurk i film? Det tviler jeg på. Den svarte kappen, konstant hjelm på, mørk stemme avbrutt av tunge tak med pusten, kynisk, kald, ond og tidligere jedi-ridder. Han har krefter, og er ikke redd for å bruke de. (I find your lack of faith disturbing).

Så bør vel også lydeffektene dras fram

Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært å se denne i 1977. Mengden med forskjellige vesener og kostymer, romskip i laserkrig og lyssverd. Skulle ønske jeg kunne sett publikum se den for første gang. De ble i alle fall mektig imponert, og den er da også på tredje plass på listen over størst billettinntekter, med over 460 millioner dollar.

Star Wars er en film som aldri skuffer, underholder alltid like mye hver eneste gang. På IMDb ligger den på 12. plass på listen over de beste noensinne, med en rating på 8.8/10 (259 179 stemmer). Den vant 6 Oscarpriser; Beste kulisser, Beste kostymer, Beste visuelle effekter, Beste klipp, Beste musikk og Beste lyd. Den ble også nominert i kategoriene Beste film, Beste regi, Beste manus direkte for film og Beste mannlige bi-rolle (Guiness). I tillegg vant Ben Burtt en spesialpris for lydarbeidet med romvesen og robot-lyder.

Så det er ikke uten grunn at Star Wars har en av de største fanskarene en film har hatt noensinne, og det kan nok argumenteres for at de også er de mest innbitte. Sjekk ut en original trailer fra 77 nedenfor, og få sett filmen snarest mulig. Det er verdt det.

Denne bør du ha sett, og i det tilfelle kan du godt legge igjen en kommentar. Det hadde vært fint og flott.

Shaun of the Dead (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0365748/

Regi: Edgar Wright

Manus: Simon Pegg og Edgar Wright

Med: Simon Pegg, Kate Ashfield, Nick Frost, Lucy Davis og Dylan Moran.

Spilletid: 99 min

Edgar Wright og Simon Pegg er to av de som var bak komiserien Spaced. Så følgte de opp med denne, før de lagde en annen komedie, Hot Fuzz. I tillegg lagde Wright en artig liten trailer for den falske filmen Don't til Grindhouse-prosjektet til Tarantino og Rodriguez.

Simon Pegg har tidligere spilt i sketsjeshowet Big Train, hatt småroller i Band of Brothers og Mission: Impossible III og i senere tid fått hovedroller i Run Fatboy Run og How to Lose Friends and Alienate People. Nick Frost er en av Pegg's beste venner, og har vært med i både Spaced, Shaun og Hot Fuzz, i tillegg til et sketsjeshow, Man Stroke Woman. Lucy Davis kjenner vi fra The Office, og Dylan Moran er en god stand-up komiker, i tillegg til å virkelig skinne i rollen som Rufus the Thief i Notting Hill ("I don't have a book down my trousers.").

Shaun of the Dead sitter ganske alene i sjangeren romantisk zombie-komedie. Shaun (Pegg) har problemer med kjæresten Liz (Ashfield). Hun føler de sitter fast, og slår opp. Shaun er knust, og som om ikke det var nok, så bryter altså en zombieepidemi ut i London. Shaun, og bestekameraten Ed (Frost) bestemmer seg for å ta ansvar og redde Shaun's mor, Liz og kanskje til og med Liz sine venner Dianne (Davis) og David (Moran).

Mye av grunnen til at denne ble laget kan nok skyldes suksessen til Spaced, som er en av de morsomste komiserier noensinne, i tillegg til å være så stilig og bra laget at det nesten gjør vondt at det bare er 14 episoder. Eksempler som ikke klarer å fange en brøkdel av hvor bra serien er:

Uansett åpnet altså denne serien veien inn til filmparodier. Det som er så bra med Shaun of the Dead, er at i tillegg til at den parodierer filmer av alle sjangrer til øst og vest (selve tittelen er jo en variant av zombie-klassikeren Dawn of the Dead), så fungerer filmen absolutt som en god historie på egenhånd. Derfor trenger du ikke å ha sett noen av filmene de parodierer for å få glede av filmen, det er en frittstående komedie også. Men selvfølgelig er det alle parodiene som legger et ekstra lag av genialitet til opplevelsen.

Skuespillet er veldig bra, både med tanke på komisk timing og de mer dramatiske scenene. Her er det jo også en fordel at mange av birollene har mye dramatisk erfaring, for eksempel blir rollen som Shaun's stefar spilt av Bill Nighy.

Mye av den visuelle stilen i filmen er også videreført fra Spaced, og begynner å bli et varemerke til regissøren (han brukte samme stil i Hot Fuzz). Det er også en av favorittingene mine med filmen. Det brukes gjerne en høy klipperytme for å vise hverdagslige ting, som for eksempel morgenstell. Dette skjer flere ganger gjennom filmen, og gjør det som ellers hadde vært en uinteressant transportetappe (som da sannsynligvis ikke ville vært med) til en underholdende og intens montasje. I tillegg bruker Wright ofte en rask panorering mot slutten av et klipp, og følger opp neste klipp med en fortsettelse av den samme kamerabevegelsen.

Det som i hovedsak gjør filmen morsom er bagatelliseringen av forferdelige ting. Ja, en zombie-epidemi er brutt ut, men det er ikke det viktigste for våre karakterer. I tillegg er det skrevet på en veldig smart måte, og en kan finne skjulte ting dypt nede i manus. Gjentatte linjer er lette å se, mens det at Shaun og Ed i en scene forklarer resten av filmen ved å snakke om hva slags drinker de skal drikke neste dag, er så obskurt at du nesten umulig kan merke det uten å bli fortalt det. Det er også to scener som har nøyaktig samme kamerabevegelser, en lang innstilling av Shaun som går til butikken. Eneste forskjellen er at den ene scenen skjer i begynnelsen av filmen, mens den andre skjer etter at zombie-epidemien har brutt ut (uten at Shaun vet det, vel å merke).

Shaun of the Dead er altså en film jeg alltid ler mye av, samtidig som historien får deg engasjert, og den til og med kanskje kan få deg litt trist i et par scener. Det er ikke alle komedier som kan skilte med det. På IMDb har den 8.0/10 med 94 440 stemmer, noe som gir den en 247. plass på listen over de beste filmene noensinne. Som alltid, sjekk ut traileren nedenfor (den er bra), og se filmen. Den er altfor bra til at du skal la være.

Har du allerede sett denne? Ikke vær redd for å legge igjen en kommentar, om du er enig eller uenig, om du er glad eller lei deg, om du foretrekker hamster eller marsvin. Alle er velkomne.

The Ususal Suspects (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114814/

Regi: Bryan Singer

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Stephen Baldwin, Gabriel Byrne, Benicio Del Toro, Kevin Pollak, Kevin Spacey og Chazz Palminteri.

Spilletid: 106 min

Dette var filmen som satte i gang karrieren til regissøren, Bryan Singer. Han ble tatt inn i varmen, og følgte opp med X-Men, X2, og Superman Returns. Selvfølgelig ikke noe som nådde opp mot The Ususal Suspects, men ganske bra actionfilmer basert på tegneserier. Blant skuespillerne er de mest nevnbare kanskje Gabriel Byrne (Miller's Crossing), Benicio Del Toro (Sin City) og selvfølgelig Kevin Spacey (Se7en, American Beauty).

Handlingen i The Usual Suspects spenner om et avhør av Roger "Verbal" Kint (Spacey), etter at en båt eksploderer ved havnen i San Pedro. Politiet finner 27 døde menn og 91 millioner dollar i narkotikapenger. I tillegg til en vettskremt og alvorlig brannskadet ungarer, er Kint den eneste overlevende. Derfor tvinges han til å forklare alt i detalj. Alt begynte seks uker tidligere, når 5 tilfeldige mistenkte blir tatt inn for en bilkapring i New York. Etter hvert finner vi ut at en kriminell mesterhjerne, Keyser Söze, står bak hele operasjonen. Men hvem er egentlig denne Keyser Söze?

Helt fra begynnelsen av har denne filmen meg hekta. Keyser Söze blir introdusert, men selvfølgelig uten at vi får se ansiktet hans. Det blir det store mysteriet gjennom hele filmen. Kevin Spacey spiller rollen som Verbal veldig bra, og bygger opp denne Keyser-karakteren med utrolige historier om bakgrunnen hans, og hva han og de 4 andre "vanlige mistenkte" har gjort frem mot det som skjedde på denne båten. Spacey er rosinen i pølsa, men det betyr ikke at han er den eneste som spiller bra her, for dette er genialt skuespill over hele linja. Spesielt underholdende er Benicio Del Toro's karakter.

Det fungerer egentlig veldig bra å se filmen i retrospektiv gjennom øynene til Verbal. En skulle kanskje tro at det ville ta bort litt av spenningen i "flashbackene", men det stemmer heldigvis ikke. Interessen holdes oppe, mens gruppen av kriminelle kommer høyere og høyere opp i rang, om en kan si det på den måten.

Filmen ser veldig bra ut visuelt, har en fin og mørk tone. I tillegg er det bra kameraarbeid og fantasifulle løsninger på den tekniske siden også. Manuset er definitivt et av de bedre, og det er synd at det ikke har kommet mer av det samme fra manusforfatteren.

Men det aller beste med filmen er utvilsomt slutten. Det er nok også slutten som har gjort dette til en av de mest populære filmene noensinne. Det er sjelden en får en film som bygger opp til en slutt som passer helt perfekt til filmen samtidig som den snur opp ned på det meste. En slutt som får deg til å føle deg lur, selv om du faktisk har blitt lurt. Det har The Usual Suspects.

På IMDb har filmen en rating på 8.7/10 med 209 350 stemmer. Det er veldig høyt, og plasserer den på 21. plass på listen over de beste filmene noensinne. I tillegg vant den 2 Oscar, Beste mannlige bi-rolle (Spacey) og Beste manus skrevet direkte for film. Det er ingen tvil, denne filmen må du faktisk se. Sjekk ut traileren nedenfor, og kom deg i gang.

"The greatest trick the devil ever pulled was convincing the world he didn't exist."

For et sitat. Har du sett filmen? Legg gjerne igjen en kommentar med din mening.

And Now for Something Completely Different (1971)

http://www.imdb.com/title/tt0066765/

Regi: Ian MacNaughton

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, Jon Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones, Michael Palin, Carol Cleveland og Connie Booth.

Spilletid: 88 min

Dette er da altså den første filmen vi fikk fra den hovedsaklig engelske sketsjegruppen Monthy Python. De ble populære med tv-serien Monty Python's Flying Circus, som kom i 46 episoder over 5 år (1969-1974). Denne filmen ble, som tv-serien, regissert av Ian MacNaughton, men det er nok liten tvil om at forfatterene/skuespillerene er de virkelige geniene her. And Now for Something Completely Different inneholder en nyinnspilling av de beste sketsjene fra de to første sesongene.

Monty Python er etter min mening den morsomste sketsjegruppen noensinne, og de forskjellige medlemmene har gått videre til forskjellige ting. John Cleese er kanskje best kjent, siden han gikk videre til en ny morsom tv-serie, Fawlty Towers, mens Terry Gilliam har blitt kjent som en forholdsvis eksentrisk regissør (Brazil, Twelve Monkeys, Fear and Loathing in Las Vegas). Michael Palin har nylig hatt et ganske så koselig reiseprogram.

Siden dette er mer en sketsjesamling, er det litt vanskelig å gjengi en handling, men det skal være sagt at sketsjene bindes sammen på ulike måter, sånn at vi føler det er et helehetlig produkt. Her finner vi noen av de morsomste sketsjene noensinne, inkludert "The Dead Parrot", "The Deadliest Joke in the World", "Upperclass Twit of the Year" og "The Lumberjack Song".

Monty Python-gjengen er som alltid fulle av komisk timing og vanvittige påfunn. Denne filmen var faktisk mitt første møte med gruppen, og jeg ble umiddelbart solgt, og fikk med meg alt som gikk av tv-serien (ble vanligvis sendt på NRK2, om jeg ikke husker feil).

Siden jeg ikke fant en trailer som ikke bare var rot, tenkte jeg å putte inn et par sketsjer fra filmen, som en smakebit. Her ser vi en av mine favoritter, "Nudge, nudge":

"A nod's as good as a wink to a blind bat!" og "...he asked knowingly." er glimrende sitater, som jeg prøver å bruke så mye som mulig. Videre til en ny sketsj, om den nye typen gjenger som herjer London:

And Now for Something Completely Different er faktisk det jeg vil kalle den perfekte introduksjonen til sketsjegruppen, hvis du ikke kjenner noe til arbeidet deres fra før av. Og det syns jeg strengt tatt du burde, dette er kanskje det beste komedie-historien har å by på. På IMDb gir 7 325 stemmer et gjennomsnitt på 7.5/10. Jeg forlater dere for denne gang med "The Lumberjack Song", og håper virkelig det gir dere lyst til å se hele filmen:

Har du faktisk sett den? Så ta og legg igjen en kommentar. Hva syns du?

Cinderella Man (2005)

http://www.imdb.com/title/tt0352248/

Regi: Ron Howard

Manus: Cliff Hollingsworth

Med: Russell Crowe, Renée Zellweger, Paul Giamatti, Craig Bierko, Paddy Considine og Bruce McGill.

Spilletid: 144 min

Ron Howard er en regissør som ofte blir beskyldt for å lage litt vel sentimentale historier med påklistret happy ending. En slags fattigmanns Spielberg, kan en kanskje si. Det kan faktisk godt stemme. Jeg har barre sett en håndfull av filmene hans, men for meg virker han som en som har god peiling på hva han driver med, og har laget mange gode filmer. A Beautiful Mind (vant 4 Oscar), Apollo 13 (vant 2 Oscar) og Ransom. Nå nylig er han vel mest kjent for filmversjonen av The Da Vinci Code, som dessverre ikke var fullt så bra.

Russell Crowe dukker jo opp for tredje gang på denne topplisten over favorittfilmene mine, og trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon (eventuelt se her og her). Renée Zellweger er kanskje mest kjent gjennom filmer som Jerry Maguire, Bridget Jones's Diary, Chicago og Cold Mountain, mens Paul Giamatti har spilt i Sideways og The Illusionist. Flinke folk i rollene her altså. Legg også merke til Bruce McGill, som jeg alltid kommer til å tenke på som gode gamle Jack Dalton i tv-serien MacGyver.

I Cinderella Man møter vi bokseren James J. Braddock. Han var en storhet på slutten av 1920-tallet, men som for så mange andre gikk det skikkelig galt for han da aksjemarkedet knakk sammen i 30-årene. Den amerikanske depresjonen har slått til, og Braddock sliter virkelig. Han har en familie han må ta vare på, han har tapt mange kamper, brukket hånden og er generelt i dårlig stand til å slåss. Han er så mye underdog som han kan bli, men han må satse alt på å fortsette, for han kan ikke gi opp familien. Han kjemper seg oppover på listene igjen, før han velger å møte verdensmesteren i tungvekt, Max Baer, som var kjent for å ha drept to menn i ringen. Filmen er basret på en sann historie.

Boksefilmer er en sjanger jeg setter pris på. Skal du se en skikkelig god sportsfilm, så må det nesten bli en boksefilm. Her får jeg en skikkelig underdog, en som er veldig lett å stille seg bak. Dermed blir jeg også veldig engasjert. Det er det som gjør denne filmen så fantastisk flott. Jeg sitter og bryr meg enormt om hvordan det skal gå for Braddock, også kalt "Cinderella Man", hvis du lurer på hvor tittelen kommer fra. Det er en veldig fin historie vi blir fortalt. Noen vil kanskje klage på at "skurkene" er for endimensjonale, men det er nettopp det jeg syns er litt fint her. Som om jeg ikke hadde nok sympati for Braddock, så hjelper det godt med en motstander man kan hate. Engasjementet stiger ytterligere.

Filmen ser også veldig bra ut visuelt, med noen stilige visuelle grep for å vise skader ved et par anledninger. Husker faktisk jeg hadde hørbare utbrudd første gang jeg så den skadescenen. Boksekampene er fint lagt opp og koreografert på en effektiv måte. I tillegg er 30-tallet gjenskapt på en måte som overbeviser meg, uten at jeg er noen ekspert på akkurat det området.

Nøyaktig hvor korrekt det er gjengitt i forhold til den faktiske historien det er basert på, er jeg mindre sikker på. Men det er heller ikke så viktig, spør du meg. Jeg vil heller se en film som beveger meg på en eller annen måte enn en som er helt korrekt gjengitte fakta. Jeg vil påstå at i løpet av Cinderella Man vil de fleste kunne ha fått føle både tristhet og glede, sinne og tilfredsstillelse.

48 057 stemmer på IMDb gir et gjennomsnitt på 8.0/10, noe som er veldig bra, og egentlig kvalifiserer til topp 250-lista. Det er en spesiell formel som benyttes for å regne ut mer rettferdige gjennomsnitt, og det er nok derfor Cinderella Man ikke befinner seg på lista. Den ble nominert til 3 Oscar, for Beste klipp, Beste sminke og Beste mannlige bi-rolle (Giamatti). Vant dessverre ingen, men står for meg som den nest beste boksefilmen jeg har sett. Sjekk ut traileren nedenfor, og se filmen.

Til tross for at det faktisk er en litt dårlig lagd trailer, så fikk jeg lyst å se filmen igjen likevel. Har du sett Cinderella Man? Klarer du å tippe hvilken film som får tittelen den beste boksefilmen i et senere innlegg? Legg igjen en kommentar med dine synspunkter og svar. Takk!

Star Wars: Episode III - Revenge of the Sith (2005)

http://www.imdb.com/title/tt0121766/

Regi: George Lucas

Manus: George Lucas

Med: Hayden Christensen, Ewan McGregor, Natalie Portman, Ian McDiarmid, Samul L. Jackson, Jimmy Smits, Frank Oz, Anthony Daniels og Christopher Lee.

Spilletid: 140 min

George Lucas er mannen bak hele Star Wars universet. Elsket av science-fiction-fans over hele verden for den første trilogien, og hatet av minst like mange for den andre. Revenge of the Sith er da den sjette filmen kronologisk sett, og den filmen som skal binde sammen den nye trilogien og den gamle. Med unntak av å regissere Star Wars-episodene I, II, III og IV, har Lucas regissert THX 1138 og American Graffiti, samtidig som han står bak mye av Indiana Jones-filmene. God kompis med Steven Spielberg.

Skuespillerne er en blanding av etablerte stjerner og folk som har hele karrieren bygget på Star Wars. Ewan McGregor har vært med i gode filmer som Trainspotting og Big Fish, Natalie Portman i Leon, Heat og V for Vendetta, mens Hayden Christensen nylig har vært med i mindre gode filmer som Jumper.

Klonekrigene har vart i tre år, og problemene blir ikke mindre. Padme (Portman) er gravid med Anakins (Christensen) barn, og det virker som en svært mørk skjebne ligger foran dem. Anakin blir desperat, og lar seg lure av Palpatine (McDiarmid) til å nærme seg den mørke siden av kraften. Jeg tror ikke det er en spoiler å si at han gir seg helt over i forsøket på å redde Padme, svikter jedi-ordenen og læremester Obi-Wan Kenobi (McGregor), og ender opp som en av filmverdenens mest ikoniske skurker noensinne. Darth Vader.

Det er ca. 3,5 år siden jeg skulle se denne på kino for første gang. Forventningene var høye, men jeg var jo fullt klar over at episode I og II var ganske store skuffelser. Fremdeles ganske gøy, men enorme feilsteg (Jar Jar Binks) ødela mye. "A long time ago in a galaxy far, far away..." i blå skrift, og den velkjente musikken kommer sammen med åpningsteksten. Velkjent og bra, foreløpig fint. Teksten forsvinner inn i universet, kameraet tilter nedover, vi ser en oransje planet, som i fyr og flamme, og et stort romskip som svever over. To små, raske romskip kommer flyvende kjapt nedover. Kameraet følger dem i det de flyter langs overflaten av det store skipet, helt fram til de tipper over "kanten", og vi kan se ned mot bakken på planeten langt, langt der nede. En enorm romslagmark spekket med romskip av alle fasonger, et virvar uten like, laserskudd av alle farger som flyr til alle kanter. Fra det øyeblikket var jeg solgt. For et fantastisk syn! Hele åpningssekvensen fortsatte over all forventning, og endte med en spektakulær krasjlanding på planeten med et av de større skipene.

Utrolig underholdende actionscener som ser bedre ut enn noengang før. En tragisk historie som klarer å binde sammen de to trilogiene på en stort sett tilfredsstillende måte. En storslått slutt, med den beste lyssaberduellen av alle filmene, Anakin Skywalker mot sin mentor Obi-Wan Kenobi. Jeg vil ikke avsløre det store synet, som kommer mot slutten av denne, men jeg viser gjerne fram den nest beste, fra episode I:

Som alltid er Star Wars-universet en veldig fornøyelig plass å oppholde seg. Kostymene er flotte og varierte, akkurat som designet på de forskjellige vesnene som befinner seg på forskjellige planeter. Må jo også dra fram lyddesign, som Star Wars-filmene alltid har vært veldig gode på.

Dette er en film jeg er fullt klar over har en del feil. George Lucas har aldri vært noe særlig god til å skrive dialog, og Hayden Christensen er rett og slett en ikke særlig god skuespiller. Det kunne fort ødelagt for denne filmen også, men det funker faktisk mye bedre når Anakin skal gå mot den mørke siden. Kynisk sinne er mindre vanskelig å spille enn følsomhet, omtenksomhet og et forvirret sinn dratt mellom gode og onde krefter, så mot slutten er det en sann glede å se på spillet mellom Christensen og McGregor. I tillegg er det jo ikke å komme unna at det blir noen kontinuitetsfeil mellom de gamle og de nye filmene, mest merkbart ved at de to kjente og kjære droidene, C-3PO og R2-D2, også spiller store roller i den nye trilogien, og at for eksempel Obi-Wan Kenobi skal ha glemt ut R2-D2 ca. 20 år senere, til tross for at droiden har fått han ut av en vanskelig situasjon mang en gang. Men totalt sett så er de gode tingene med denne filmen mer enn nok for å oppveie de dårlige, og den fortjener absolutt sin plass blant mine favorittfilmer.

Filmen har en rating på 7.9/10 på IMDb, med 146 436 stemmer. Den ble kun nominert til en Oscar, for sminke. Burde vel kanskje ha fått nominasjoner for visuelle effekter, kostyme og lyddesign i det minste, men sånn er det. Som alltid, sjekk ut traileren til slutt, og se denne filmen!

Hvis du har sett filmen, så kan du jo kanskje si hva du syns om den i kommentarene nedenfor hvis du vil. Det kan du jo.

"Knyttnever som treffer ansikter, støvler som sparkes hardt i mager og kniver som kutter av kroppsdeler. Vold har både sjokkert og frydet, og derfor også vært elsket og hatet på film. Her trekker vi frem ti voldsscener som definitivt fortjener en titt."

Kulturo kåra for ei tid tilbake dei verste voldscenene i filmhistorien. Mine bidrag var Misery og American History-X. Ta ein titt på lista her.

1. The Godfather part II (Coppola, 1974)
2. Taxi Driver (Scorsese, 1976)
3. The Godfather part I (Coppola, 1972)
4. Das Boot (Petersen, 1981)
5. C´era una volta il west (Leone, 1968)
6. Alien (Scott, 1979)
7. The Man who shot Liberty Valance (Ford, 1962)
8. Flåklya Grand Prix (Caprino, 1975)
9. Cool Hand Luke (Siegel, 1967)
10.  Il Bouno, Il Brutto, Il Cattivo (Leone, 1966)
11.  A Woman under the Influence (Cassavetes, 1974)
12. Dirty Harry (Siegel, 1971)
13.  Goldfinger (Hamilton, 1964)
14.  The Wild Bunch (Peckinpah, 1969)
15.  Raiders of the Lost Ark (Spielberg, 1981)