Numa animação muito bem-feita, o pequeno Wall-E mostra suas aventuras entre a solidão e o amor, e nos leva a pensar sobre os destinos da humanidade talvez muito mais próximos que os 700 anos que nos distanciam da época retratada no filme. Mesmo que não soe muito inédito ou tão profundo, é muito boa a crítica ao comportamento dos humanos (e "não-humanos") confinados numa grande espaçonave onde o que mais importa são robôs e consumo - não necessariamente nesta ordem.

A produção é super caprichada, o filme tem excelentes cenas (em especial as sequências que citam - e mostram - "Hello, Dolly") e até emociona. Mas não "arrebata". Saí do cinema muito feliz com o que vi, mas não consegui "abraçar" o filme ao ponto de inseri-lo no rol de minhas animações favoritas. Mas talvez seja necessário revê-lo para "mastigá-lo" melhor...

De qualquer forma, fica a recomendação. Mesmo com tantas aspas e sem tantos elogios efusivos, tanto o filme quanto o Wall-E personagem merecem ser assistidos. Um belo filme.

Em tempo: parece que a crítica ao consumismo foi bem digerida pelos americanos. No exato momento em que esta resenha é escrita - e isso deve mudar com o passar do tempo - os internautas cadastrados no IMDB colocaram Wall-E na posição de número 6 entre os melhores filmes de todos os tempos... Confira a lista, atualizada de acordo com os votos recebidos, clicando aqui.

Weighted rating (WR) = (v ÷ (v+m)) × R + (m ÷ (v+m)) × C
where:
R = average for the movie (mean) = (Rating)
v = number of votes for the movie = (votes)
C = the mean vote across the whole report (currently 6.7)
m = minimum votes required to be listed in the Top 250 (currently 1300)

Impressiona, na lista, a presença de um filme brasileiro recente, muito querido e muito premiado no exterior: com quase 100 mil votos, Cidade de Deus ocupa a posição de número 16, na frente de grandes clássicos do cinema mundial.

Veja a lista completa e atualizada dos Top25 clicando aqui.

Vale lembrar que também existe a lista dos 100 piores.

Mr. Smith goes.. fortsetter i samme tankerekke, dvs den begynte den før, i og med at den kom ut 11 år før Harvey, men dere skjønner. James Stewart gir oss igjen en fantastisk rolletolkning av en ung, naiv amerikaner som helt uten å skjønne hvorfor, blir valgt inn i Senatet. Mektige menn står bak, og alt Mr. Smith skal gjøre, er å være en nikkedukke for disse mektige mennene. Det går ikke lenge før Mr. Smith finner sin hjertesak, og fremlegger et forslag for denne i Senatet, litt uheldig går dette forlaget på tvers av et forslag mennene som valgte han inn skal fremlegge, og en manns kamp mot overmakten begynner. Lenge før amerikanerne begynte å tukle med konspirasjonsteorier og sterke bakmenn, så har Capra sett tvers igjennom en råtten politikk, som kun styres av de nevnte mektige menn. Det er utrolig fascinerende å sitte å se denne filmen, tenke på at den 68 år gammel, og samtidig vite at akkurat det samme skjer i dag.

Jimmy Stewart er en aldeles fremragende skuespiller, og løfter også denne filmen. Når det er sagt, er dette en så sterk historie, at filmen står av seg selv. Det som slår oss, etter å ha sett noen eldre filmer i diverse sjangere, er datidens evne til å blande inn akkurat den riktige mengden humor i slike filmer. Det er aldri påtrengende, det blir aldri platt. Det er rett og slett akkurat slik det må være. Mange av dagens regissører kan lære noe av Capra og hans likemenn.

Likevel stiller vi ett lite spørsmålstegn til slutten, kanskje den kommer for fort, blir litt for brå. De to timene filmen varer, føles aldri lange, historien driver godt fram, samspillet mellom skuespillerne er fabelaktig, noen av karakterene overspilles noe, men etter å ha sett noen filmer fra epoken, så ser dette ut til å være en gjenganger.

Alt i alt en flott film, selv med ett par småplukk. Men de glattes over med en flott historie om underdogen som kjemper mot Goliat.