Så hvor kommet Bourdieus sosiolingvistikk inn i denne skivsen mellom de ulike kravene vi blir presentert for? Bourdieu hevder at vurderingen av litterær genialitet og kvalitet er et produkt av kampen om den symbolske dominans. Med det mener han kampen om status og anerkjennelse, og makten til å definere grensene for hva som er "litteratur" i det kulturelle feltet.  Den viktigste kampen i det kulturelle feltet står mellom forsvarerne av litteraturens autonomi og forsvarerne av den heteronome hierarkiseringen. Med andre ord mellom dem som hevder at kulturelle ytringer ikke skal bestemmes av markedet og de som hevder at god litteratur bestemmes av om det selger eller ikke.

I forhold til sakprosa opplever jeg at norsk forlagsbransje ikke er delt inn i disse to gruppene, men at striden utkjempes i det enkelte forlagsmennesket. Når vi hører den ene tungen prate til oss, blir vi oppløftet og optimistiske. Når vi henvender oss videre i all vår pågangsmot, så hører vi tunge nummer to. Ambivalensen er til å ta og føle på.  Det er ikke vanskelig å forstå at det ideelle for forlagene er å tiltrekke seg forfattere som kan skrive betydningsfulle bøker som også blir bestselgere. Vi kan leve med både -og virkeligheten. Men det jeg etterlyser er en åpen debatt rundt hvordan vordende forfattere blir prisgitt og objektet i kampen om den symbolske dominans. 

I lesningen av "The Field of Cultural Production" trengte jeg en rask oppdatering av begrepsapparatet til Bourdieu. Det fant jeg på nettet.  Se Jesper Asp Sørensens oppgave Pierre Bourdieus lingvistiske begrebsapparat her