Noe av det som slår meg ved disse skriveriene er den geniale opplagtheten, som har en tendens til å drukne i dypsindig, analytisk grubling eller livslei overflatebehandling. Johansen gjør et viktig poeng av at det å skrive er å tenke. Når man skriver, tenker man seg om skriftlig. Et resonnement kan virke nokså klart i teorien, men så snart man setter pennen mot papiret (eventuelt klasker hendene mot tastaturet) innser man at tankerekken har vesentlige hull. Disse tettes gjennom aktivt arbeid med å lete etter de rette ordene for å vise den kausale forbindelse mellom setningene som ytres. På denne måten kan man bygge en tekst med en nokså enkel idé som utgangspunkt og man vil se at man er i stand til å tenke mer enn man muligens var klar over: Konklusjoner og digresjoner smetter på plass ettersom man hakker løs på den ene påstanden etter den andre. Det er kanskje dette som er givende skriving. Boken har iallfall flere givende passasjer, den er innholdsrik, inviterende og inspirerende.

• Man er bare i lufta og koser seg generelt.
• Man slipper å ta bussen, sykle eller gå.
• Man kan jage duer HELE veien, ingen restriksjoner.
• Man får en følelse av ubegrenset frihet.
• Man kan spytte folk i hodet.
• Man slipper å klatre til toppen av yndlingstreet sitt.
• Man kan gjøre tøffe ting i luften a la The Matrix.

Jeg hadde engang en drøm hvor jeg kunne fly. Det var ikke den typen drøm hvor jeg bare spredde armene og suste avsted. Neida, det var mer realistisk enn som så. Jeg måtte konsentrere meg skikkelig, ta løpefart, hoppe, og så måtte jeg, selvfølgelig, ta svømmetak for å lette. Det føltes så ekte. Og etterhvert begynte jeg å dale. Da måtte jeg begynne å løpe igjen, så kunne jeg "luftsvømme" videre. Det var nesten som om jeg trodde jeg kunne fly når jeg våknet, og det var nesten nære på at jeg ikke kastet meg ut av soveromsvinduet. Ikke direkte nære, men tanken var der. Det var så kult å fly rundt vantroende mennesker på Aker Brygge (hele scenen utspilte seg på Aker Brygge) men det kuleste var å si til tilfeldige mennesker "Hei, jeg kan fly" for å se reaksjonen deres. Den var slik:

• "Det kan jeg også" Vedkommende går videre.
• Vedkommende stopper. "Javel? Jaha?" Vedkommende går videre.
• "Få se da" Vedkommende stirrer skeptisk på meg.

Sistnevnte er den kuleste reaksjonen. For da sa jeg bare "ja, ok" også tok jeg løpefart, hoppet, svømte for harde livet, og kretset rundt dem. Over dem. Og reaksjonen deres blir bare "..." og etterhvert "det er ikke mulig" for så å avslutte med "hva i..." Det samler seg en del skeptiske og logiske mennesker rundt meg, og de begynner å diskutere internt hva som kan være trikset bak det hele. "Det er ikke et triks", sier jeg, "jeg kan bare enkelt og greit fly!"

"Ja, og jeg kan gå på vannet", sier en av dem, fortsatt benektende. Til og med når han ser at jeg svever bekymringsløst der oppe... Det er slik: når det man pleide å tvile på plutselig blir en realitet, da begynner man heller å tvile på seg selv. Jeg lander og folk trekker seg to-tre skritt tilbake. Barna har bare store øyne og utlyser i det vide og hele kun et ønske om at jeg skal gjenta suksessen. Alle de andre menneskene ber meg gjøre det igjen, og jeg gjentar. Det er da en mann med hvit caps og olajakke begynner å avsløre flygningens mørkere sider:

• Man kan kræsje i duer.
• Man blir arrogant, særlig hvis man er den eneste som kan fly, og da er det ingen som liker deg lenger.
• Man blir stemplet som "unormal."
• Man får en frihet som overskygger alt det ansvaret en respektabel samfunnsborger har som plikt å forholde seg til.

Men jeg synes i grunn at det er helt fantastisk å kunne fly, for jeg hører ikke hva mannen sier til meg. Og dessuten:

• Det er det samme som å svømme i havet, bare uten vann, og høyere.

Som alle andre med disse tankene i hodet har selvfølgelig Marya Hornbeckers bok "Wasted" satt dype spor. (På norsk heter boken "Dødelig Ideal", og det er en av de verst oversatte titler jeg noen gang har kommet over. Den norske tittelen er helt på bærtur. For det første handlet ikke boken hennes om noe dødelig ideal, men trangen til selvdestruktivitet, og for det andre går alle de vakre detaljene fra livet i USA fullstendig tapt i oversettelsen. Om du skal lese denne, les den på engelsk!) Første gang jeg leste den var jeg ikke på samme sted som jeg er nå, jeg var knapt spiseforstyrret, men til tross for dette, hadde jeg en stor trang til å sitte med gul markeringstusj og streke under sitater som traff meg rett i hjerteroten. Jeg fant snart ut at gul markeringstusj ikke ville gjøre nytten, for omtrent hele boken ville blitt farget gul ved første gjennomlesning. Gjennkjennelsesfaktoren var total, til tross for at jeg aldri har vært så syk som henne, så langt ute, så langt nede. Likevel satt jeg igjen med en sterk følelse av at dersom jeg hadde valgt bare litt annerledes, kunne denne boken like gjerne handlet om meg. Spesielt de små detaljene som ikke hadde noe direkte med spiseforstyrrelsen å gjøre, men den enorme trangen til selvdestruktivitet og indre uro kom til tider altfor nært noe veldig stort og sårt i mitt eget liv som jeg aldri har klart å sette ord på. Jeg tror mennesker uten spiseproblematikk på hjernen også ville fått mye ut av å lese denne boken, en mer ektefølt biografi har jeg enda ikke kommet over, uavhenging av tema og kontekst.

Hege Arstads to bøker om spiseforstyrrelser er også gode, skrevet med humor, en ironisk undertone og en herlig distanse i forhold til egne problemer, en distanse som jeg selv også kjente meg godt igjen i.

Det var derfor jeg med stor forundring fikk meg en (gledelig) overraskelse når jeg nå leser Astrid Høgevolds bok "Noe i meg er sterkere enn jeg". Jeg kjente meg nemlig ikke igjen i det hele tatt. Hvilken befrielse. Det er utrolig spennende lesning, ingen tvil om det, men det er deilig å se at variasjonen er så pass stor at jeg knapt kan sette fingeren på en eneste ting i boken hennes og relatere den til min egen situasjon. Måten hun beskriver situasjonen på, sin indre kamp mot Djevelen og Engelen, jeg føler med henne, men jeg merker så sterkt at dette er en situasjon jeg kun kan klare å lese utenfra. Dette er absolutt ikke ment på en negativ måte, jeg ble bare så overrasket over at det er mulig for meg å være så uforstående til en situasjon som ligger innenfor samme tema som mitt eget problem.

Det slo meg at noe av det beste med å lese disse bøkene er kanskje ikke gjennkjennelsesfaktorene, men heller forskjellene, og skjønne at ja, det er ordentlige personer med ordentlige personligheter bak problematikken med spiseforstyrrelser. De er mer enn bare en sak, mer enn bare et problem, de er faktisk hele mennesker, og det er jeg også.

Etter at jeg hadde snakket som en foss i 10 minutter og virket veldig fortvila, sa han noe veldig veldig lurt, og jeg tror ikke han selv innså hvor smart denne bemerkningen var:

"Du må gjerne bruke tid og krefter på å klage på at du ikke blir møtt og skyve fokuset fra deg selv over på alle andre, men det hele bunner jo ut i at det er DU som har et problem, ikke dem."

Han mente det ikke på en slem måte. Han mente bare at dersom jeg bruker min energi på å fokusere på det negative jeg opplever rundt meg, blir det jo mindre energi på å fikse meg selv. Han har helt rett. Det det til sjuende og sist bunner ut i er ganske enkelt: Jeg har et problem. Vil jeg hjelpe meg selv, eller vil jeg arbeide mot meg selv? Jeg har et fantastisk nettverk av mennesker rundt meg, venner, jobb, lege, psykolog, sykehus, you name it. Nettverket rundt meg er intet annet enn verktøy som jeg kan bruke i min prosess for å bli frisk. Mitt nettverk kan ikke gjøre meg frisk. Eller syk. Den jobben kan jeg kun gjøre selv.

Jeg har spist både torsdag og fredag. Og det gikk helt greit. Jeg har ikke fulgt kostlisten til punkt og prikke, og omtrent byttet ut alle måltider med noe annet, men kalorimengden jeg har endt opp med er jeg rimilig sikker på samsvarer til det som er satt opp på kostlisten, mer eller mindre. Selvfølgelig, den dårlige samvittigheten kommer og går, men i motsetning til 'omg-jeg-vil-dø-for-jeg-har-så-dårlig-samvittighet' er dette mer følelsen av 'omg-jeg-klarer-å-leve-med-den-dårlige-samvittigheten-og-nesten-fullstendig-ignorere-den.'

Det en en så utrolig lettelse som man ikke kan beskrive til mennesker som ikke har vært deprimerte selv, men følelsen av at depresjonen slipper taket får rett og slett fraværet av desperasjon, depresjon og fortvilhethet til å kjennes som pur lykke. Dersom jeg ser objektivt på ting ser jeg at jeg ikke er glad, og ikke er fornøyet, men dersom jeg sammenlikner humøret mitt med for noen dager siden er det likevel en så stor helomvending at jeg nesten blir skremt. Husker dere at jeg nevnte at jeg ikke engang hadde fått fem minutter til å hente meg inn på i denne spiseforstyrrelsen? Jeg har gitt meg selv disse fem minuttene nå (mest sannsynlig til en høyere pris enn jeg er klar over, og jeg kjøper sikkert katta-i-sekken, men det får så være). Første pause på gudene vet hvor mange måneder.

Det som er litt trist oppe i alt dette - er at dette selvfølgelig kommer til å gå, og går, på bekosting av noe annet. Mye annet. Jeg har skrudd meg selv av. Fullstendig. Som anbefalt. Jeg fant ikke av-knappen på apperatet, so to speak, så jeg dro ut kontakten istedenfor. Gikk rett i sikringsboksen og fant hovedbryteren, siden jeg ikke fant avknappen til det enkelte apperatet. Dette gjør jo også slik at ingen andre og nyttige apperater har strøm heller. Det er derfor jeg skriver teite metaforer som dette ;)

Så? Hva er det som er skrudd av? Jeg ser meg ikke i speilet, jeg går ikke på vekten, jeg orker ikke forholde meg til personlig hygiene (3 dager siden sist dusj?! To dager? Fire dager? Jeg husker ikke), jeg orker ikke skrive ned noe i kolonnen i spisedagboken i kolonnen 'tanker og følelser'. Jeg går rundt med to dager gammel sminke. Jeg har ikke skiftet klær siden onsdag. Jeg har ikke vasket opp siden onsdag. Rommet mitt er kaotisk. Jeg spiser kun mat som krever minimal forberedelse, for å ikke ombestemme meg midt i en matlagningsproses. Jeg føler ingenting (oversatt: jeg lar meg ikke føle noenting). Jeg er ikke stresset. Jeg føler ingen skyld i forhold til å være sykemeldt. Jeg føler ingen skam når jeg snakker om spiseforstyrrelsen med de på jobben. Jeg føler ikke noe ubehag når jeg spiser kake. Jeg føler ikke noen trang til å drikke alkohol. Jeg føler ikke noen trang til å oppdatere de femten bloggene og to nettsidene mine. Jeg føler ikke for å dra på ferie. Jeg føler ikke for å skrive brev. Jeg føler ikke for å lage noe fint. Jeg føler ikke for å skrive lister for å kompansere. Jeg føler ikke for å trene. Jeg føler ikke for å gå ut. Jeg føler ikke for å treffe vennene mine. Mekanikk-automatikk. Jeg føler ingenting (oversatt: Jeg lar meg ikke føle på noenting). Jeg følte ingenting da min mor tok kontakt med meg via sms for første gang på noen uker. Jeg føler ingenting når jeg ser på triste dokumenterer. Jeg føler ingenting når mennesker rundt meg skriver til meg og sier at de har det vondt. Jeg føler ingen sorg, jeg føler ingen opprørthet, jeg føler ingen glede. Fraværet av det vonde (og dermed det gode også) som jeg ikke kjenner på er nok til å lure hodet mitt til å tro at jeg føler på noe bra. Jeg vet at det ikke er sånn. Jeg vet at jeg aldri før har klart å bli i denne følelsen til evig tid, fordi problemene vil innhente deg som spøkelser fra fortiden før eller senere, men akkurat nå føler jeg ikke på det heller, og forsøker å bare være, nyte fraværet av følelser.

Så, ladies and gentlemen; jeg har tatt meg sammen.

(For nå. Jeg har en mistanke om at dette går rett fra et energilager som jeg ikke har. Vi får se hvor lenge spareblussen varer.)

- De er der for meg, det er ikke jeg som er der for dem.
- De er der for å hjelpe meg til å bli frisk.
- De har ingen grunn for å motarbeide meg, kun spiseforstyrrelsen min.
- De kan ikke hjelpe meg til å tørre å ta sjanser dersom de er for snille/ettergivende.

Jeg har forsøkt å følge planen i dag. Frokost gikk ikke i det hele tatt, men jeg har konsumert både lunsj (salat), mellommål (yoghurt, ikke lett-variant), middag (suppse) og cappuchino. Så langt går ting urovekkende bra. Første dagen på mange uker jeg har kjent meg så klar i hodet. Ikke har jeg veid meg heller. Jeg krysser fingrene for at det fortsetter. Kanskje strenghet er det jeg trenger, selv om det er vondt. Kanskje det å innse at ingen andre enn meg kan gjøre de faktiske endringene har sunket inn. Et steg om gangen. En cappuchino om gangen. En grønnsakssuppe om gangen.

"Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette."

Jeg føler at jeg ikke blir møtt der jeg er. Jeg føler at de ser på meg som et generisk tilfelle, ikke en person. Jeg føler at de avfeier det jeg sier før de har tenkt over det, fordi de har hørt liknende ting før. Jeg føler at de har en mangel på empati. Jeg føler at denne mangelen på empati er meg vel fortjent, og at jeg ikke fortjener bedre.

Jeg kommer opp dit, full av pågangsmot, men går derifra med en klump i halsen. "Du må spise mer. Nå setter vi opp kostliste." For hver ting jeg hadde invendinger eller alterntiv for på kostlisten ble det lagt til som tillegg til kostlisten. For hver ting jeg forsøkte å snakke positivt om, f.eks. at jeg likte jordbær og at de ikke var så problematisk å spise som andre ting, ble det lagt til jordbær i tillegg til en hel porsjon havegrøt. Og så videre. Jeg følte meg presset opp i et hjørne, jeg forsøkte å si ifra om at jeg ikke har en hinsides anelse om hvordan i all verden jeg skal klare å følge denne kostlisten, men ble møtt med ord om at det må jeg jo, om jeg er motivert til å bli frisk. For jeg skal jo gå opp en kg i uken. (Dersom du ikke går opp et kg i uken, legger vi på kostlisten.) For jeg er jo motivert? Til å bli helt frisk? For det er jeg jo. Men jeg vet ikke hvordan. Om noen kan fortelle meg om hvordan man går fra å spise en halv porsjon havegrøt, litt bær og kanskje noen grønne salatblad på en dag til å karre seg gjennom en frokost med en hel porsjon havregrøt, bær, musli, et mellomåltid med enda mer bær, en lunsj med salat bestående av annet enn grønne blader, et mellomåltid av enda en yoghurt, evt en lettyoghurt pluss musli, en middag bestående av både protein, karbohydrater og fett, et kveldsmåltid bestående av enda en porsjon havegrøt, et knekkebrød med pålegg, et glass melk, samt i tillegg til dette å konsumere en frukt og en kopp med nøtter daglig, vær så snill og fortell meg om HVORDAN dette skal gå til. Jeg forstår at jeg må spise. Å gjenta det til det kjedsommelige for meg, og blande inn setningen "nå har du forpliktet deg til dette" hjelper meg ikke i prosessen når det kommer til HVORDAN jeg skal få spist dette. Du kan kalle den dårlige samvittigheten "monsteret" og behandle meg som en 14 år gammel pike som ikke kan noe om ernæring. Det er helt greit. Men det er ikke konstruktivt for meg, siden det ikke gir meg noe svar på HVORDAN jeg skal spise mer.

Jeg sa at den dårlige samvittigheten ble tilnærmet uutholdelig og at jeg sjelden klarte å holde et spisemønster mer enn... et måltid om gangen, ble jeg møtt med at jeg måtte ignorere den dårlige samvittigheten.

Da jeg sa at jeg kunne bli rimelig ustabil i hodet av for mye mat, måtte vi fylle ut spørreskjema om hvor deprimert jeg er. Konklusjonen: Henne: "Da forplikter du deg til å ikke ta livet av deg denne uken?". Mens hun sier det, tenker jeg i mitt stille sinn at dersom jeg tar livet av meg denne uken spiller en forpliktelse veldig liten rolle, ettersom jeg er død. Jeg må le litt av min egen logikk. Jeg har jo ikke noe sterkt dødsønske, og kjenner meg mer stabil enn på lenge. Men pipen får kanskje en litt annen lyd etter økt matinntak. Jeg har jo ikke anelse om hvor stabil jeg kjenner meg etter opptil flere måltider pr dag. Mest sannsynlig taler oddsen mot meg da. Vi får se. Jeg får vel bare ta meg sammen på det punktet også.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg alltid har nådd frem til et punkt når det gjelder mine tidligere problemer, det er jeg har måttet tatt meg sammen. Dette har resultert i at jeg aldri har arbeidet meg gjennom noen som helst problemer, men at jeg har tatt meg sammen, gang på gang, og dermed skjøvet en større og større bør av dårlig samvittighet, vonde tanker, vonde minner, fæle opplevelser osv foran meg hele veien, uten å noen gang ha bearbeidet dem. Dette har igjen gjort til at jeg faller sammen lettere og lettere for hver gang, fordi børen blir tynge og tynge å bære.

Og nå, når jeg er flink, og jeg sier ifra om at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere dette problemet, får jeg beskjed om å ignorere følelsene mine enda en gang, ignorere monsteret (som er en del av meg selv), og ta meg sammen.

Så var det sant da. Det er ingen som kan hjelpe meg utenom meg selv. Det er ingen som kan trøste meg utenom meg selv. Det er ingen som kan fikse meg, utenom meg selv. Og den eneste måten jeg kan fikse meg selv på, er tydeligvis å ta meg sammen, for 63748nde gang. Det eneste positive oppe i dette er naturligvis at jeg får bekreftet mitt eget verdensbilde, at jeg er alene, at ingen kan hjelpe meg, at man må fikse sjæl. Jeg ble nesten lurt et halvt øyeblikk til å tro at jeg skulle få hjelp og støtte og veileding på veien ut av dette, men jeg burde jo visst bedre. Det slår aldri feil. Hjelp med foringen er alt jeg fortjener.

Jeg er fristet til å si til dem at jeg ikke kan gjennomføre opplegget deres. Men jeg har ikke noe alternativ, for å fortsette å leve på denne måten går jo heller ikke. Pest eller kolera, pest eller kolera. Spis mer. Spis mer. Spis mer. Jeg hører deg, damen, men du sier jo ikke HVORDAN jeg kan stå i den dårlige følelsen. Bare at jeg skal ignorere den.

Andre ting som er verd å nevne om denne sykehusvisitten:
1. Måtte strippe ned til undertøyet for å bli veid igjen. Ned 1kg fra sist gang. Skjønner ikke hvordan.
2. Må ta nye blodprøver snarest, så jeg får vel ta meg en tur opp på sykehuset i morgen.
3. Jeg har et hefte som likner en bok i størrelse, full av spørreskjema som jeg må fylle ut. Festlig post med ironiske bemerkninger om spørsmålene kommer.
4. Innleggelse i August, mest sannsynlig.

Andre ting som er verd å nevne om livet generelt:
1. Suget for mat avtar ikke dersom jeg spiser noe. Det tiltar. Det er så skremmende at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
2. Jeg har pløyd meg gjennom sikkert ti bøker om spiseforstyrrelser i løpet av 14 dager. De fungerer bedre som selvhjelp enn sykehuset.
3. Jeg føler at jeg blir spist opp av spiseforstyrrelsen, både fysisk og psykisk. Jeg klarer ikke konsentere meg om noe annet.
4. Insomnia er tilbake.
5. Jeg skulle skrive noe positivt i papirdagboken min for å motivere meg selv, en slags punktliste til hvordan jeg logisk kunne angripe denne situasjonen og gjøre noe bra for meg selv, men pennen tok helt av og skrev det den selv ville, så det som begynte som et positivt, selv-motiverende innlegg, ende i sin fulle form opp som noe slikt som dette:

Jeg kom akkurat fra sykehuset. Helt knust og forvirret og veldig overumplet og invandert, akkurat som sist. Må prøve en forenkling av situasjonen, må sette opp en punktliste som jeg blindt kan følge:

Jeg er syk.
Jeg har en spiseforstyrrelse.
En spiseforstyrrelse er en sykdom.
Den er kurerbar.
Det er mulig å bli bedre.
Det er mulig å bli frisk.
Nå skal jeg bli frisk.
Medisinen for å bli frisk er mat.
Mat er medisin.
Så enkelt er det.
Mekanikk, ikke følelser.
Undertrykk ubehaget.
Ta deg sammen nok en gang.
Du har gjort det før.
Andre har gjort det før deg.
Du kan gjøre det igjen
Skru av følelsessenteret i hjernen.
Du har gjort det før
Følg kostlisten.
Følg døgnrytmen.
Gå tilbake på jobb.
Ta deg sammen.
Forklast deg selv, dine følelser.
Ta deg sammen.
Ta deg sammen enda en gang.
Den eneste som kan hjelpe deg er deg.
Den eneste som virkelig kan støtte deg selv er deg.
Den eneste måten du vet hvordan du støtter deg selv er gjennom selvkritikk.
Vær konsekvent.
Sett mål.
Skru av flere følelser om nødvendig.
Dø på innsiden om nødvendig.
Fjern siste rest av menneskelighet i deg.
Bli en robot.
Bli en spisende robot.
Mekanikk-metodikk.
Det er din eneste vei ut.
Du fortjener ikke bedre.
Du gjorde dette mot deg selv.
Det er du alene som må rette opp uretten.
Reis deg opp.
Ta første steg nå.
Svelg klumpen i halsen.
Ta deg sammen.
Skru deg av.
Du har gjort det før.

(Det bør nevnes at dette var ment som en punktliste, og absolutt ikke ment som en tekst som skulle inneholde noen som helst lyriske egenskaper. bare så det er nevnt. Når jeg blir overumplet over situasjoner, forsøker jeg å skrive ned forenklinger av dem for å roe meg ned. Akkurat denne forenklingen gikk litt skeis, dog.)

Det er nesten så jeg blir litt trist av å se de klamme små bokstavene støtte seg inntil hverandre for å forme ord og setninger som ikke leder til storslagne poenger. Men jeg antar at det kommer, det kommer. Min beste måte å takle spiseforstyrrelsen på har vært å skrive ironisk og lettvint om den, det har virkelig hjulpet meg til å klare å se situasjonen min i et helt annet perspektiv enn slik jeg føler den inne i meg. Samtidig er det et toegget sverd, for jeg innser at gjennom å skrive så uaffektert om denne situasjonen, fremstår jeg som så uendelig mye sterkere enn det jeg i realiteten er. For sannheten er at jeg... jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere denne situasjonen. Jeg har ikke den minste anelse om hvordan jeg skal klare å komme meg ut av denne smørja. Jeg er sliten, jeg har ikke energi til noenting som helst, og jeg skulle ønske at det var en magisk pille jeg kunne svelge for å gjøre alt bedre. Jeg vet jo at det som venter meg er veldig, veldig hardt arbeid. Samtidig vet jeg så lite om det som venter meg at jeg har vanskelig for å begynne å forberede meg.

Det er så mange små ting jeg vil skrive om, skrive ned, mest bare for å huske dem for min egen del. Desverre strekker ikke energien til i disse dager, så da forsøker jeg å slå meg til ro med relativt korte, punktvise oppdateringer istedenfor.

1. Jeg har pratet med DenKlokeDamen. Det var som alltid givende. Hun virket dog bekymret. DenKlokeDamen har aldri noengang før sagt til meg at jeg må spise mer, men denne gangen sa hun "Så må du love meg at du spiser noe i dag. Om ikke for din skyld, så for min skyld." Min første tanke var at oi - skinte det gjennom at jeg ikke kjente meg noe bra fysisk? Jeg satt og holdt på å falle ut av sofaen, og merkelig nok så tror jeg at hun klarte å se hvordan jeg egentlig følte meg, selv om jeg ikke snakket om den fysiske tilstanden min. Men jeg kjenner meg så forstått hos henne, og det kjennes så godt, så godt. Hun er en kjemperesurs, ingen tvil om det.
2. Psykologen er også resursterk og flink. Jeg er heldig som har fått lov til å begynne å gå til henne. Hun er lyttende, støttende og reflekterende. Jeg fikk diskutert hvilket helvete den forbanna matdagboken er, og hun klarte på en enkel måte å fortelle meg at det fantes faktisk en mulighet for å la være å fylle den ut, om det ble for vanskelig for meg. Hun klarte å få meg til å forstå at jeg ikke trengte å være best i klassen på å fylle ut matdagboken min, og at prosessen med å bli frisk ikke handlet om å være flinkest til å bli frisk fortest, men å faktisk ta ting i mitt eget tempo, og gjøre ting for min egen skyld, og ikke for å vise sykehuset at jeg var råflink til å fylle ut matdagbøker. Vi fant sammen ut at jeg kanskjer fokuserer for mye på svart/hvitt, alt/ingenting, og at jeg burde øve meg på å se alle gråtonene i ting. Hun har helt rett. Jeg hadde jo ikke tenkt at å ikke fylle ut matdagboken dersom jeg ikke kjente for det akkurat da engang var et alternativ.
3. I mitt hode så tenker jeg at hele opplegget med sykehuset som er nevnt to poster ned aldri skjedde. At jeg bare fant det på, at det ikke var på ordentlig. I alle fall ikke den delen om at de vil tilby meg behandling. Samtidig vet jo den rasjonelle delen av meg hva som faktisk skjedde når jeg var der, og jeg håper jo at de ikke trekker tilbake noe tilbud som de har gitt til meg, for jeg har virkelig innsett at jeg trenger hjelp til å klare å vikle meg ut av dette nettet alene.
4. Memo til seg selv og andre anorektikere som ønsker å gjøre kål på livet: Når du knuser opp piller som du har store planer om å svelge, for så å gå å legge deg og aldri våkne igjen, ikke bland dem i en yoghurt. For ja, dette er faktisk en smule morsomt - jeg hadde vært flink, samlet rohypnol, morfin, imovane, zopiclone, effexor +++, jeg hadde tatt meg bryet med å pulverisere dem, og jeg tenkte at dette ble jo en god del pulver å svelge fra et vannglass og ville smake vondt, så jeg kunne jo unne meg et siste måltid. Jeg blander pillepulveret i 125g yoghurt. Resultatet ble at jeg ikke fikk i meg mer enn et par teskjeer av yoghurten, fikk dårlig samvittighet over å ha gått over min fastsatte kalorigrense for dagen, ble svimmel, gikk og la meg og la hele prosjektet på hyllen, og våknet opp i beste velbefinnende 16 timer senere. Oppe i alt alvoret må man jo innrømme at det er litt festlig. Anoreksien reddet meg, lizzm ;) (Jada. Dette er meg som blogger hastig og lystig om seriøse emner som enda en forsvarsmekansime, jeg vet det.) Eneste bieffekt var at jeg var litt omtåket i hodet. Det bør også nevnes at jeg ikke kunne huske noe av det jeg hadde gjort, og forstod ingenting da jeg så det nesten fulle yoghurt-begeret på bordet, og brukte en times tid på pusle sammen hva som mest sannsynlig hadde foregått dagen i forveien. Når dette er skrevet ned og kanskje bekymret en og annen person som kommer over denne bloggen, bør jeg også skrive ned at jeg kjenner meg mye mer stabil nå enn før, og jeg kan ikke fatte og begripe hva som foregikk i hodet mitt på det daværende tidspunkt. Jeg kjenner meg bedre enn det jeg gjorde for en måned siden. Ting går i rett retning. Jeg har ikke et brennende dødsønske (selv om jeg har problemer med å finne nok egenverdi til å kunne rettferdiggjøre å leve). Så jeg ser på dette som en feil. En liten feilkobling bare. Jeg tror ikke det kommer til å skje igjen, med mindre noe forandrer seg veldig. Selv om jeg ikke kan huske hva jeg har tenkt eller gjort i øyeblikket, virker det hele som noe veldig fjernt fra meg. Jeg er fast bestemt på å ikke dø, i det minste ikke før jeg virkelig har slått et slag for meg selv om å bli frisk og få det bedre. Om alt annet feiler da, kan vi snakkes igjen om dette. For denne gang velger jeg å sette strek for dette temaet og rett og slett si at det var en feilvurdering. Punktum.
5. Jeg har fått flere tilfeldige kommentarer enn før. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ser verre ut enn før, eller om det er fordi jeg utstråler en litt annen åpenhet enn før. Senest i dag spurte en dame som jeg kun egentlig er på hei-nivå med om jeg ikke hadde blitt veldig tynn. Jeg klarer ikke juge lengre. Jeg svarte et nølende ja, men la også til at jeg jobbet med å snu det. Jeg blir både nervøs og varm inni meg når folk spør, for det er så pinlig, så pinlig, men samtidig så er det jo godt å bli sett. Men mest er det bare pinlig, og jeg savner dagene der jeg lett kunne avfeie slike kommentarer. Jeg har ikke krefter igjen til å finne på en unnskyldning når mennesker spør. Jeg har vurdert å sette meg ned og skrive ut standardsvar i boken min på forhånd, slik at jeg bare kan pugge dem utenat og lire dem av meg på rams, men ironien er jo at jeg ikke har nok energi til å tenke på flere avledningsmanøver, og samtidig er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til det heller. Kanskje det er på tide å faktisk tørre å være seg selv, stå i dette, innrømme det litt mer i det virkelige liv også, og dermed ta noen vaklende steg i rett retning for å bli frisk.
6. Etter et helhjertet forsøk på å innlemme min mor i tingenes tilstand, har konklusjonen blitt at jeg ikke kan støtte meg på henne i prosessen om å bli frisk. Jeg visste jo egentlig det hele veien, at hun ikke kunne være en støtte for meg, men av og til blir jeg desillusjonert og tror at nå - nå vil mamma være tilstede i mitt liv. Jeg tok kontakt med henne, forsøkte å prate med henne, men hun var ikke mottagelig. Som vanlig. Jeg har ikke skrevet mye om forholdet til min familie her, kanskje fordi det er sårt og vanskelig, kanskje fordi jeg ikke ønsker å utlevere andre enn meg selv, kanskje fordi det er veldig lite relevant for meg der jeg er nå, men for å gjøre en veldig veldig lang historie gjort kort: Jeg vokste opp uten en far og med en emosjonelt fraværende mor. Jeg har ingen annen familie som jeg er på talefot med. Det har alltid vært sånn. Når jeg leser om andre jenter med spiseforstyrrelser og deres bekymrede foreldre som tar aktiv del i disse jentenes liv, får jeg et stikk av minsunnelse og sjalusi, enn hvor skjevt det måtte høres ut.
7. Jeg brast nesten i gråt over en rugsprø på sjefens kontor her forleden. Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle bli en av dem som ble panisk rundt mat. Men der satt jeg, og sjefen sa at jeg måtte spise, og jeg svarte med å brekke opp den usle, lille, tørre rugsprø-en i 35 biter for å få oversikt over nøyaktig hvor stor 1 kilokalori var. A new low, in other words. Takke meg til at jeg har verdens beste sjef. Det kom også noe positivt ut av dette, for jeg klarte å se situasjonen utenfra, og skjønte at dette rett og slett ikke var holdbart. At jeg hadde mer styrke i meg enn å stresse så mye over en rugsprø. Så resultatet? Jeg har klart å spise mer normalt etter at jeg innså hvor unormal den situasjonen var.
8. To EKG-er på en uke er veien til pur lykke. Ok. Ikke egentlig. Veien til litt mindre bekymring, i alle fall. Jeg fikk beskjed på sykehuset at om jeg fikk brystsmerter igjen, så skulle jeg oppsøke legevakten. Som den snille, ansvarlige piken jeg er, klarte jeg med nød å neppe å overbevise meg selv om å gå til legevakten etter fire vonde anfall av klemming i brystet på under tre timer torsdag kveld. Noe er galt. Hva det "noe" er, er dog ikke godt å si, for begge EKG-ene er helt fine. Jeg lurer på om det er på tide å ta blodprøver igjen, for kosten min har blitt mer ensidig siden de siste blodprøvene ble tatt for en del uker tilbake. Som sagt - jeg kjenner det i kroppen, denne flakkende følelsen av at noe er galt. Jeg er tung i brystet, hjertet harmrer plutselig vilt og hemningsløst uten forvarsel, jeg er nummen ned venstre arm mesteparten av tiden, og jeg er rett og slett helt tom for energi. Imunforsvaret tror jeg har gått i dvale, for nesen renner og jeg er tung i hodet, vondt i halsen. Selv enkle gjøremål som å gå opp trappene til rett etasje i huset mitt er veldig slitsomt, det kjennes som om jeg har løpt med fanden i hælene. Jeg forsøker å bevege meg rolig, jeg forsøker å tenke at alt sikkert er fint, siden EKG-ene er fine, men jeg vet at et eller annet sted er det NOE galt, for kroppen kjennes bare rar, som en slags murring om at noe er i ferd med å skje. Jeg vet ikke. Kanskje jeg tar feil. Kanskje jeg bare er forkjølet, men at kroppen ikke har nok energi til å gi uttrykk for det gjennom vanlige symptomer. Jeg håper det.

De er så bestemt, alle disse dyrene. De vet hva de skal til enhver tid, hva som er meningen deres. Hunden blir glad når den ser eieren sin. Duen flyr bort når den blir jaget. Fluen samler energi og gnikker forbeina sammen i det skarpe sollyset. Humlen flyter hvileløst fra blomst til blomst, den vet at den må skaffe seg næring, vet at den skal formere seg, vet at den må overleve lenge nok til å utføre disse basale pliktene sine. Humlen vet hvorfor den er til.

Jeg savner dette basale overlevesesinstinktet. Det å gjøre noe for seg selv for å opprettholde sin egen eksistens, bare fordi man må, bare fordi det er noe man skal. Naturlighet. Det faller seg naturlig å forsøke å overleve.

Alle disse valgene forvirrer meg mer enn de hjelper meg, å måtte ta et valg angående hva man har lyst til virker til tider uoverkommelig, så komplisert. Å ta et standpunkt om at man ønsker å bli bedre, ønsker å bli frisk, virker mest sannsynlig som noe overflødig for den jevne, normaltilpassede person. Det er naturlig å ønske å overleve. Det er naturlig å ønske å leve.

For meg er det ikke så enkelt. I mitt hode forteller noe meg at fortjener jeg å sulte til døde. Samtidig er det en rasjonell del av meg som ikke forstår denne destruktive siden av meg selv.

En av tingene jeg aldri har klart å forstå er hvor denne monumentale, sterke, selvdestruktive kraften stammer fra. Hvorfor har ikke hele meg et brennende ønske om å opprettholde min egen eksistens? Hvorfor finnes det i det hele tatt en tvilende del i meg som får meg til å sette spørsmålstegn med min iboende vilje til å eksistere? Hvorfor finnes der en del i meg som mener at jeg ikke er verd nok til å bli holdt i live? Hvorfor kommer ikke følelsen av selvopprettholdelse naturlig? Hvorfor skal nettopp dette være en kamp med meg selv? Mangelen på ønsket om selvopprettholdelse kompliserer alt annet. Å ta til meg mer næring hadde vært så uendelig mye enklere i praksis dersom den naturlige, basale følelsen av selvopprettholdelse hadde falt seg naturlig.

Jeg er så uendelig heldig. Jeg ser aldeles ikke stygg ut. Jeg har alle mine lemmer og alle mine sanser intakt. Jeg har evner, talenter, kreativitet. Og på tross av alt dette, klarer ikke den rasjonelle delen av meg selv overbevise den emosjonelle delen av meg at jeg er verd nok til å kjempe for meg selv.

Jeg kjenner meg så ødelagt til tider.

Jeg var på inntaksmøte på sykehuset på fredag. Jeg hadde konkludert med at livet mitt er et totalt intetsigende helvete på dette tidspunkt, at jeg rett og slett ikke orker å leve på denne måten lengre, og at jeg MÅ gjøre noe for å forandre det. Jeg hadde forberedt meg på å kjempe hardt for å få hjelp på sykehuset på en eller annen måte, og jeg har forberedt meg på at jeg MÅ opp i vekt. Jeg trodde at jeg hadde forberedt meg bra. Men det som møtte meg på sykehuset var helt annerledes enn det jeg hadde trodd på forhånd...

Jeg kom til sykehuset og møtte en ung psykolog, som sikkert er en hyggelig dame, men hun var for ung til at jeg fikk automatisk respekt for henne. Hun spurte meg om hva jeg trengte, og jeg sa at jeg mest sannsynlig trengte døgnplass, siden jeg faktisk har forsøkt å spise på egen hånd og ha samtaleterapi en gang i uken nå, men føler at jeg ikke klarer å komme noen vei praktisk med det og faktisk SPISE, så poliklinisk behandling vil mest sannsynlig ikke fungere for meg. Videre finnes der jo muligheten for å bli dagpasient, men å sitte på sykehuset hele dagen og trøkke i seg mat, for så å gå hjem, spise kvelds alene, og bli alene med alle tankene omkring noe som vil virke som et sinnsvakt høyt matinntak vil heller ikke fungere for meg, og mest sannsynlig gjøre ting mye verre for meg. Jeg sa at jeg mest sannsynlig ikke ville klare å spise kveldsmat alene, og at jeg i tillegg mest sannsynlig ville bli veldig ustabil dersom jeg måtte sitte alene med følelsene etter å ha spist meg gjennom en hel dag. Jeg var faktisk veldig stolt over meg selv som klarte å sette ord på slik jeg følte det, og ikke forsøkte å dekke til sannheten og fremstå som sterkere enn det jeg egentlig er.

Hun var enig i at døgnplass virket som det beste alternativet for meg, og sa at de kunne gi meg døgnplass fra begynnelsen av august. Det kom rett og slett veldig overveldene på meg, siden jeg tenkte at døgnplasser er noe de kun deler ut til eh... de virkelig syke menneskene, og ikke meg. Hun informerte meg om at tilstanden min var mer enn alvorlig nok til å kvalifisere til døgnplass, noe som på en måte snudde ting litt opp ned for meg og satte ting i et veldig perspektiv, siden jeg ikke har klart å se på meg selv som ordentlig syk. De har bare 5 døgnplasser, og jeg skal liksom ta opp en av dem? Er jeg syk nok til det da? "Ja, absolutt, tilstanden er alvorlig." var svaret jeg fikk. Plutselig så jeg på meg selv som mye sykere enn 5 minutter tidligere, og et vell av følelser begynte å romstere rundt i meg.

Men så... her kommer alle de "morsomme" tingene:

- Frem til august må jeg komme og snakke med henne en gang i uken, jeg fikk utdelt spisedagbok, hvor jeg skal forsøke å spise fire faste måltider per dag, pluss fire mellommåltid. Og så lite fysisk aktivitet som mulig, for det kunne visstnok involvere stor risiko siden jeg var så pass undervektig. Hun sa at en halv times tur var ok, men at en time ville mest sannsynlig bli for mye. Absolutt ikke noe jogging, situps, pushups eller sykling, og hvis jeg bedriver disse aktivitetene, måtte jeg rapportere det.

- Hun spurte meg om jeg hadde hatt noen fysiske symtomer, og da jeg nevnte at jeg hadde hatt smerter i brystet, bar det rett til legen, som måtte lytte og sjekke meg ut, og så bar det rett til sykepleieren som måtte ta en EKG for å forsikre seg om at det ikke dreide seg om hjerterytmeforstyrrelser. EKG-en kom tilbake helt ok, så heldigvis fungerer kroppen visstnok bra på det området. En festlig opplevelse å ligge der toppløs, litt småpelsete og med eletroder festet til hele overkroppen og på armer og bein... Omtrent da begynte jeg å kjenne meg nokså overveldet av alt dette, jeg hadde jo bare trodd jeg skulle opp og prate litt med dem, ikke foreta legeundersøkelser og få utdelt spisedagbøker.

- Og så bar det tilbake inn på psykologens kontor, hvor vi skulle gå gjennom matdagboken. Det var nemlig ikke så enkelt at du bare skulle skrive opp hva du hadde spist. Denne dagboken har nemlig kolonner. Du må skive opp hva du har spist, når du har spist det, om du har spist det alene eller sammen med noen andre. Ved siden av disse kolonnene er det en kolonne som så fint heter oppkast/bulemisk episode/avføringstabletter/vanndrivende. Ved siden av denne kolonnen igjen er det en kolonne som heter tanker/følelser. Og moroen stopper ikke der, ved siden av den kolonnen igjen er det en kolonne som heter aktivitet/mosjon/hvile, hvor du må skrive opp dersom du har kompensert for matinntaket ditt. Herregud. Å fylle ut denne matdagboken er jo en real jobb i seg selv.

- Jeg ble informert om hvordan ting fungerte hos dem. Du må følge deres matprogram. Ikke noen sjanse for å skifte ut matvarer du ikke liker. Ikke noe rom for vegetarmat eller vegansk mat. Du får maten din utdelt. Du spiser den. Om du ikke spiser den, får du næringsdrikk. Du må drikke et glass juice og et glass melk til hvert måltid, noe som virker ganske tungt for meg, for jeg hater å drikke kalorier, enda mer enn å spise dem. Jeg hater vanlig melk som pesten. Jeg lurer på om de vil la meg putte sjokopulver i melken. Det burde de, det vil jo bare legge til ekstra kalorier... Men uansett - det er strengt, rigid, og firkantet. Men kanskje det er det jeg trenger. Hun forklarte at målet er at dersom du klarer å spise det de serverer deg på sykehuset, vil du klare å spise hva som helst i det virkelige liv etterpå også. Jeg er med på logikken, men jeg kvir meg.

- De sikter seg inn på en BMI-verdi på mellom 20 - 25, som er normalvekt. Dette punktet er fullstendig på bærtur for min del, for før jeg ble spiseforstyrret i det hele tatt hadde jeg en BMI-verdi på rundt 18,5, maks 19 i en liten periode da jeg hadde lagt på meg en del etter en ferietur. Jeg har aldri nådd 20 i BMI i hele mitt liv... Da jeg nevnte dette, forklarte psykologen at dersom mennesker gav seg på en BMI på grensen til undervekt var det stor sjanse for tilbakefall, for om de da skulle gå litt ned i vekt, var det lett å falle inn i gamle vaner. Jeg skjønner dette, men dette betyr jo at jeg kommer til å veie mer når jeg er ferdig der enn jeg noengang har gjort før, og det virker veldig feil for meg. Samtidig tenker jeg at behandlingen er jo frivillig, så dersom jeg kjenner meg ok med BMI 18,5, så er det jo ingenting de kan gjøre for å holde meg der på det tidspunktet, så den problemstillingen får jeg heller forholde meg til når den blir aktuell.

- Og så... så ville hun VEIE meg. Jeg sa klart ifra om at jeg ikke var forberedt på det. Hun sa at hun helt klart ikke kunne tvinge meg, men jo lengre jeg utsatte det og ikke så sannheten, jo lengre tid ville det ta meg å bli frisk, så ok, jeg sa ja til å veie meg. Jeg spurte om jeg kunne røyke en sigarett først, noe som hun sa var helt greit. Da jeg satt utenfor og røykte, så jeg at de observerte meg fra vinduet, sikkert for å sjekke at jeg ikke drakk 3 liter med vann eller noe. Jeg var faktisk litt tørst og hadde en flaske med vann i sekken min, men valgte å ikke ta den opp og drikke rett og slett fordi jeg ikke ville vekke noen mistanker. Så bar det inn på vektrommet, og da vi var inne på vektrommet og døren var låst bak meg, DA informerer hun meg om at på sykehuset veier de alle i undertøyet. Faen. Ikke engang hos legen min må jeg strippe ned til trusen når jeg skal veie meg. Så dette var tredje gang på tre timer at jeg måtte ta av meg klærene. Nervøsiteten stiger. Det var rett og slett UTROLIG pinlig å stå der fremfor et menneske som jeg hadde truffet for første gang et par timer tidligere i undertøyet og bli veid. Og så ha en obligatorisk "Hva-følte-du-da-du-så-vekten-din-samtale".

Etter alt dette befant jeg meg plutselig utenfor sykehuset. Husker ikke hvordan jeg kom meg dit. Jeg kjenner meg overveldet, på grensen til å begynne å gråte, og trust me, dette er stort, for jeg er jo helt forbanna nummen mesteparten av tiden, så needless to say, dette var rett og slett altfor mye for meg. Så der stod jeg, helt utenfor meg selv og veldig inne i en veldig rar følelse, med spisedagbok i hånden og ny timeavtale notert ned to uker frem i tid, fullstendig overload av informasjon. Jeg kjente meg så sinnsykt... lost.

For å klarne hodet bestemte jeg meg for å gå til byen i det fine været. Siden jeg ikke hadde inntatt hverken vått eller tørt, brukte jeg 1 time på å gå til byen fra sykehuset. Noe som i seg selv er et overtramp fra mine 30 min med maks anbefalt aktivitet, så da må jeg vel skrive det ned i den hersens spisedagboken. Sukk. For en flott start. Jeg gikk og tenkte på hvordan jeg kunne motivere meg selv til å spise noe, men en veldig sterk tanke i hodet mitt tenkte mest på hvordan jeg kunne gå ned mest mulig i vekt frem til August. Dette ville selvfølgelig være utrolig dumt gjort av meg, for hele programmet deres er jo motivasjonsbasert, og jeg viser jo ikke spesielt mye motivasjon dersom jeg GÅR NED i vekt istedenfor å gå opp. Og om jeg går ned for mye, så blir det somatisk avdeling neste, og det ville jo vært tusen ganger verre enn en spesialenhet for spiseforstyrrelser.

Jeg kjenner meg bare så komplett... forvirret. Jeg kjenner meg virkelig motivert. Nå VIL jeg bli frisk, for jeg ORKER IKKE leve på denne måten lengre. Det er nå eller aldri, det er flyge eller falle. Jeg vil bli fri fra alt dette. Men jeg klarer ikke fatte og begripe i hodet mitt HVORDAN jeg skal klare å starte på egen hånd. Jeg har bare lyst til å gå og legge meg, og ikke stå opp igjen.

Det er bare så mange paradokser med dette. For eksempel kjennes det mye verre å faktisk skrive ned hva jeg har konsumert enn å bare konsumere det og forsøke å ikke tenke på det. Jeg føler plutselig for å trene hardere enn noen sinne. Jeg forsøkte å lage middag til meg selv, men klarte kun å spise 25g av middagen. Jeg klarte rett og slett ikke overtale meg selv til å spise. Jeg er så sinna på meg selv! Jeg forsøkte å spise en bolle istedenfor. Klarte ikke svelge. Endte opp med å tygge og spytte den ut igjen. Fantastisk start.

Nå er det litt sånn rett-fra-levra-snakk her igjen, men altså... jeg tror ikke jeg har kjent på en følelse som dette i hele mitt liv. Jeg hadde aldri trodd det var MULIG å kjenne seg så dårlig over noe så basalt som mat. Jeg mener at jeg har fått servert min del av dritt i livet mitt og vel så det, men dette, dette er faen meg det største helvetet noen sinne. Dette slår alle tidligere ting jeg har dumpet borti, inkludert depresjon, selvmordsforsøk, selvskading, seksuell utagering, juging, utroskap, å bli dumpet, å dumpe noen, å ikke bli tatt vare på av sine foreldre, å få perfekte karakterer på skolen, å jobbe beinhardt uten søvn flere dager og uker i strekk bare for å nå et mål som senere viser seg å ikke være så viktig for deg likevel, komplett insomnia som leder til psykoser og flørting med rus, bare for å nevne en liten håndfull. Jeg føler meg svak når jeg skriver dette, men spiseforstyrrelsen er for meg verre enn alle de overstående tingene jeg har vært gjennom.

Jeg forstod aldri helt spiseforstyrrelser før jeg fikk en selv. Hver gang mennesker fortalte meg om problemene deres, som f.eks. depresjon eller personlighetsforstyrrelser, tenkte jeg "Faen, det der må jo være et sant HELVETE!" mens når mennesker fortalte meg at de hadde spiseforstyrrelser, tenkte jeg "Hm, det var jo litt trist, men jaja..." Jeg ville aldri i mine villeste drømmer tenkt at spiseforstyrrelser ville vært verre enn disse andre tingene jeg har nevnt. Jeg forsøker ikke å si at det er sånn for andre mennesker, men for meg personlig er det verre enn alle andre problemer jeg har dumpet borti av den enkle grunn av spiseforstyrrelsen gir næring til alle andre problemer i livet mitt. Den forer alle andre kjipe ting. Så istedenfor å være deprimert, er du spiseforstyrret OG ti ganger så deprimert og dessuten ganske suicidal. Istedenfor å kjenne deg trøtt og sliten, er du spiseforstyrret og skjønner ikke hvordan du hverken fysisk eller psykisk skal klare å dra deg ut av sengen. Istedenfor å ha insomnia har du insomnia, og tenker konstant på mat mat mat mat mat. The list goes on...

Med ALLE andre problem jeg har dumpet borti i livet mitt, har jeg alltid kommet til et punkt der jeg har tenkt "Nei! Nå er det nok! Ta deg sammen!" Også har jeg klart det. Jeg har alltid hatt tro på at ting har en mulighet til å bli bedre dersom jeg bare arbeider hardere. Men med denne spiseforstyrrelsen, så skjønner jeg ikke HVORDAN ting skal bli bedre. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal få meg ut av dette uføret. Jeg har ingen løsninger å tilby meg selv, og for de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg ALLTID har en plan eller et løsningsforslag. ALLTID. Nå har jeg ingen plan, ingen løsning. Jeg lurer på om jeg for første gang i mitt liv har støtt på et problem som er større enn meg selv, sterkere enn meg, umulig å komme seg ut av.

Jeg tror, om ikke annet, at jeg bare må se på dette som en mekanisk ting. Bare gjøre tingene jeg har fått beskjed om, ikke tenke det i hjel. Bare bli i den dårlige følelsen, tenke på at angst aldri har drept noen. Det er bare tall. Jeg er fremdeles en god person og alt det der blablabla. Jeg skal skrive meg selv et brev om hvilket helvete livet mitt er på det nåværende tidspunktet, skrive ned rasjonelt punkt for punkt i detalj om alle områder i livet mitt og hvordan INGENTING fungerer. Skrive ned rasjonelle argument. Så får jeg lese det til meg selv hver gang jeg tenker på å ikke forsøke å bli bedre, og tro at jeg ikke klarer dette. Jeg tror det er så bra som det kan bli akkurat nå. Det er i alle fall noe. Hva som helst. Jeg må bare rasjonalisere dette for meg selv på en eller annen måte.

Jeg er så heldig for så mange ting. Jeg er så heldig for at jeg ikke spyr opp maten min. Jeg er så heldig fordi jeg bor i et land der vi ikke trenger helseforsikring for å få behandling. Jeg er så heldig at jeg har helsen min i behold, at jeg ikke har kreft, at jeg har alle fire lemmer i behold. Jeg er så heldig fordi jeg ikke ser kjempestygg ut i ansiktet. Jeg er så heldig at jeg kan se og høre. Jeg er så heldig fordi jeg har en helt fantastisk jobb. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg. Jeg har laptop, jeg har intet mindre enn tre kamera. Jeg har en stor garderobe. Jeg har nok hobbymatrialer til å forsyne en hel barneskole. Jeg har romkamerater som ikke bråker. Jeg har venner som liker de samme tingene som meg. Jeg har nok penger til å gå på cafe og drikke kaffe så ofte som jeg orker. Jeg har en 24-tommers mac-skjerm og en stor power-mac på jobb. Jeg har flere flasker champagne stående og vente på meg når jeg blir bedre. Jeg har mennesker som er glade i meg og som bryr seg om meg. Jeg har så sinnsykt mye, og jeg har så sinnsykt dårlig samvittighet for at jeg likevel kaster vekk livet mitt med dette.

En ting er sikkert - du aner ikke hvor syk du er før du forsøker å bli bedre. Det har jeg innsett nå.

Positive ting:
- Jeg gikk og spiste sushi i går.
- Jeg har spist havregrøt i dag! Og minimais! Og en soya-karamell-dessert-ting! Og en halv boks cottage cheese! Sikkert 600 kcal minst. Flink flink.
- Jeg har fått sove. Jeg sov til klokken 11:30 i dag.

Negative ting:
- Jeg kjenner meg stor, dvask og slapp, til tross for at jeg ikke har nådd i nærheten av et normalt kaloriinntak. Jeg regnet ut sånn halvveis at inntaket mitt var 130kcal for havregrøt, 105kcal for soya-karamell-ting, 150kcal for en halv boks cottage cheese, 40kcal for minimais, 20kcal for litt saus. Det er jo egentlig ikke så mye kalorier i forhold til den helt hinsidige matmengden som jeg føler at jeg har konsumert. Jeg forstår ikke sammenhengen mellom hvor mye jeg FØLER at jeg har spist, og hvor mye jeg faktisk har spist. Det kan gå dager da jeg sikkert har spist mer, men det kjennes ut som om jeg har spist mindre. Jeg lurer på om ting holder på å gå veldig feil vei, for jeg får dårlig samvittighet av det rene og skjære volumet på ting for tiden, og ikke bare hvor høyt kaloriinnhold det har.
- Jeg kjenner meg utrolig lat som har sovet så mye.
- Jeg tenkte at uroen og jakten på å tilfredsstille sulten ville legge seg etter at jeg spiste sushi i går, men jeg oppdaget til min forfjamselse at suget og søken etter 'den rette' maten bare tiltok. Etter at jeg hadde spist sushi og drukket helt hinsidige mengder vann til for å døyve angsten, går jeg ut fra sushiresturanten, stappmett (mest sannsynlig av alt vannet mer enn den noget sparsommelige porsjonen bestående av et par biter sashimi og to biter med ris), men har likevel helt hinsides lyst på varm sjokolade. Jeg tråkker meg oppover mot kaffebaren, men jeg innser halvveis oppe i bakken at selv om jeg har lyst på varm sjokolade, og til og med er motivert for å drikke den, så er det rett og slett ikke fysisk plass til den i meg. Dette gjorde meg bare helt himla frustert, for jeg hadde jo lyst på den dumme varme sjokoladen, men jeg hadde jo ikke klart å konsumere den dersom jeg hadde kjøpt den, da hadde den bare kommet opp igjen samme vei som den kom inn fra, og å spy utover en kaffebar er en opplevelse jeg gjerne kan være uten. Hrmf. Kroppen er gått i streik, for jeg er kvalm med en gang jeg spiser noe mer enn 50 gram av noe.

Jeg har i tillegg pløyd meg gjennom tre bøker, men kjenner på følelsen av at jeg bare fullstendig kaster bort tiden.

Og dette innlegget får prisen for det mest poengløse innlegget i denne bloggen noensinne. Jeg trenger at noenting gir meg mening, glede, en følelse av et eller annet slag. Jeg takler ikke denne tomheten. Depresjon - gå vekk!

Jeg har kjent meg fullstendig på siden av meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det, for det er akkurat som om jeg har vært fullstendig adskilt fra meg selv, sett meg selv utenfra, som på en film.

Jeg pratet med DenKlokeDamen i dag. Konstruktivt, konstruktivt. Jeg klarte å innrømme at det å bli veid hos legen virket mot sin hensikt. Skamfullt, men sant. Jeg vet at jeg bør gå opp i vekt, men det er noe i meg som stopper når jeg vet at jeg må bli veid hos legen, at jeg spiser enda mindre enn før, men jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har ingen målvekt. Jeg har ikke noe ønske eller behov for å gå mer ned. Men jeg har dog innsett at jeg har angst for å se vekten gå opp på legevekten. Jeg har ikke orket å forholde meg til dette før. Jeg skjønner ikke hvorfor. Men måten DenKlokeDamen sa det på var så greit: "Så det å veie deg hos legen fungerer som en trigger altså? Det er jo veldig vanlig. Du må bare si til legen din at det er slik det fungerer, også må dere finne ut av noe annet. Som å ikke veie deg, eller ikke la deg seg vekten dersom det får deg til å spise litt mer." Tamtam! Problem løst? I alle fall klarte jeg å sette ord på noe jeg har syntes har vært veldig pinlig. Jeg vil jo ikke bli sykere, men det er noe i meg som absolutt ikke vil bli friskere heller. Jeg skjønner ikke meg selv.

Jeg skrev ned ting jeg har mistet på grunn av spiseforstyrrelsen, for å forsøke å sette situasjonen min litt i perspektiv. Jeg har mistet:
- produktiviteten min
- håret mitt
- min fine hud
- mine sterke negler
- mine kvinnelige former
- puppene mine
- delvis mensen
- evnen til konsentere meg
- evnen til å bli stolt på (jeg juger om alle ting til alle om hvordan det står til)
- evnen til å stole på meg selv
- muligheter
- sosiale sammenkomster
- interessen for ting som pleide å interessere meg
- kroppen min sin evne til å lege seg selv raskt
- personligheten min
- interessen for god vin
- interessen for sjuretters middager
- respekt hos andre menneske (de ser meg som svak)
- evnen til å være spontan
- muligheten til å dra på ferie uten at mat og kalorier fyller hodet mitt
- muligheten til å spise i normalt tempo uten å gå inn for det
- evnen til å gi opp noe som helst form for kontroll (f.eks ved sex eller alkohol)
- motivasjon til å forsøke å gjøre livet mitt bedre
- gangsyn for hva som er normalt
- minnene om hvordan det kjennes ut å ha det bra
- gledene i livet
- min positivitet
- ønsket om å leve
- dager, uker, måneder for disse tallene
- penger, pga rare matvarelister med dyre ting som ikke engang blir spist
- kontroll rundt mat, jeg blir helt stresset rundt situasjoner der det er mat til stede
- evnen til å føle sult OG metthet.
- penger, pga at jeg shopper for å få tankene bort fra mat
- muskelmasse
- stramheten i huden min, alt er ganske slappt, eller altfor stramt
- lungekapasitet, jeg røyker sikkert tre ganger så mye som jeg ville gjort dersom jeg hadde hatt et normalt spisemønster
- even til føle meg pen på en full mage
- all nærhet til mennesker rundt meg
- mesteparten av empati til mennesker rundt meg
- stemmen min
- meningene mine
- engasjementet mitt
- troen på meg selv
- ekstra energi, alt er et ork
- tålmodighet

Hva er det jeg egentlig holder fast i? Hvorfor klarer jeg ikke gi slipp på dette?

Og 17.mai. Jeg stod opp, var i limbo, gjorde ingenting frem til klokken 16, tok på meg noen klær, gikk på kafe alene, gikk hjem igjen klokken 18, og satt foran datamaskinen resten av kvelden. Ingen gassballong, ikke noe sukkerspinn, ingen tur i pariserhjulet, ingenting fristet.

Sukk.

Det var då et mycket abstract sätt att berätta en historia på, denna fabel som du svartsjukt kaller din historia, och som bara skulle vara din.

(Jacques Derrida, Den andres enspråklighet eller Den urspunglige protesen, Daidalos, Sverige, 1998)

Jeg finner nesten ingen ord i det jeg sitter foran en skjerm, noe som er lettere ironisk, siden de raser gjennom hodet mitt hele dagen. Dagens lyspunkt er at jeg har fått ny, dog mest sannsynlig veldig midlertidig, psykolog. Damen virker ganske flink, og virker mye mer oppriktig engasjert i det jeg sier enn han som dumpet meg. Praten i dag gikk ganske ok, hun er lett å snakke med, respektfull ("Kan jeg bruke fornavnet ditt når jeg snakker til deg? Er det ok for deg?") og ikke nedtalende eller falsk. Jeg innså når jeg satt og snakket med henne at kanskje det rett og slett er det jeg trenger. Å bli sett og hørt. Å snakke ut dritten, katarsis, renselse. Jeg vet ikke. Kanskje det.

Jeg tror jeg har klart å definere hva det er med tankene mine som har forandret seg med mindre næring og lavere kroppsvekt. Altså - det er sikkert mange ting, men den ene tingen jeg merker er at ting kan bli snudd fra minutt til minutt. Det ene øyeblikket er jeg fyllt av innsatsvilje, det neste øyeblikket er jeg komplett død på innsiden og orker ikke engang røre tastaturet. Det ene øyeblikket gjør jeg femten ting, det neste øyeblikket klarer jeg ikke se poenget med noe av det. Slik var det ikke før. Før så begynte jeg på noe, gjorde noe, avsluttet noe dersom ting gikk min vei. Nå begynner jeg på femten ting, gjør dem ferdig fordi det kjennes som plikter, hater hvert sekund av ting som egentlig skulle vært fine, inkludert kreative eskapader, kjenner meg kjip, risper meg litt i armen med en skapel for å være sikker på at jeg faktisk fremdeles er til stede, blir fyllt av ny giv, starter 15 andre prosjekter, avslutter alle dem også. Det gode med dette er jo at man blir himla effektiv. Men også himla ulykkelig.

Jeg har ikke dusjet på to dager, jeg har bare ikke orket å forholde meg til kropp, til meg selv, å være alene i dusjen i opptil flere minutter uten distraksjoner. Jeg klarer ikke dusje når jeg har mat i magen, og jeg har forsøkt å spise sånn halvveis jevnt i to dager nå.

Jeg har motstått fristelsen av å skrive ned alt jeg har spist, men det var rett før jeg skrev det ned i dag. I stedenfor skrev jeg ned alle ting som jeg tenkte på å spise/kjøpe/konsumere men lot være. Sikkert enda mindre konstruktivt. Listen fylte en halv side i journalen min, og da jeg skrev den var klokken bare blitt seks om kvelden.

Jeg trenger å slutte å oppføre meg som en bortskjemt drittunge. Jeg er så himla heldig. Jeg har bra jobb, gode venner, fine mennesker rundt meg, jeg bor i Norge, jeg har ikke kreft, jeg har ikke blitt voldtatt, jeg har aldri opplevd traumer. Og likevel klarer ikke hodet mitt å ta seg sammen. Jeg hadde så sinnsykt dårlig samvittighet i dag da jeg satt på psykologens kontor og tok opp tiden hennes fra noen som mest sannsynlig trengte den mer, jeg er et ondt og uomtenksomt menneske med lite empati. Psykologen sa at hun håpet at jeg kunne forstå at hennes profesjonelle vudering var annerledes, og at jeg absolutt trengte å være der, og at jeg ikke tok opp tiden hennes fra noen som trengte den mer. Jeg sa at jeg hørte det hun sa, men at jeg ikke klarer å overbevise meg selv om at det hun sier er sant, noe som i realiteten ikke er noe annet enn utrolig arrogant av meg, å putte meg selv og mine meninger over hun som har minst seks års utdannelse pluss minst fire års spesialistutdannelse og som har bedre greie på disse tingene enn meg. Det gjør jo at jeg utviser utrolig lite respekt mot henne, som igjen gjør meg til et enda ondere menneske, som dessuten har liten respekt for mennesker rundt meg. Hun smilte og sa at nå satte jeg jo henne litt fast, for uansett hva hun sa så ville jeg jo kjenne meg som et ondt menneske. Festlig å klare å sette psykologen fast på vår andre avtale noensinne. Men samtidig, hun tok det jo helt sinnsykt bra, i forhold til at hun innrømte det og tok meg i det. Og da falt jo argumentet mitt litt på steingrunn. Bra, damen. Jeg liker damer med hjerne.

Har du tenkt over at den du er, din kropp, din personlighet, er den Gud skapte deg til å være. Så derfor er du god nok ? ( 1.Mos 1:27-31 )

Har du tenkt over selv om du ikke er slik du burde være iflg.Guds ord, så jobber din himmelske Far med deg, så lenge du er ærlig med Han om dine feiltrinn ? ( 2.Kor 12:9 )

Har du tenkt over at din heterofile seksualitet er skapt av Gud ? Har du tenkt over at heterofil kåthet, glede og lyst er skapt av Gud ? Har du tenkt over at selv om du gjør feil med din seksualitet, så jobber din himmelske Far med deg, så lenge du er ærlig med Han, ønsker å forandre deg og bekjenner dine feil ?  (1.Mos 1:28,2:24, Salomos høysang, 2 Kor 12:9 og 1.Joh 1:9 )

Har du tenkt over at om du ikke er et Guds barn i dag, så trenger du å bli det så du kan få en del i den nåden vi som er Guds barn har fått en del i ? ( Joh.ev.3,Rom 3:9-20 )

Har du tenkt over at om du ikke er et Guds barn i dag, og du dør slik du er idag, så vil du måtte selv ta straffen for dine lovbrudd imot Gud ? ( rom 3:28, 3:9-25, Joh ev.3 )

Anoreksi er det største helvetet jeg har vært gjennom. Punktum. Det er så jævla tungt, for med alle andre ting, depresjoner, å bli forlatt, å ha en kjip oppvekst, å skade seg selv med kniv og skapel osv, å ha suicidale mennesker rundt seg som sine nærmeste partnere slik at hele ditt eget liv blir satt på vent, å ikke klare en eksamen, å miste en god venn, å kjenne seg alene, å bli kontrollert av andre mennesker, å sette seg selv i farlige seksuelle situasjoner, å ikke klare å stå opp fordi livet kjennes svart, å juge til du ikke selv vet hva sannheten er... alt dette er himla kjipe greier, å gå rundt og kjenne seg sånn. Men med ALLE disse tingene har jeg helt uten forvarslel fått små ferier, en plutselig frigjørende tanke, en venn som har gjort meg glad i femten minutter, en fin skatt funnet i en rennestein, et godt måltid mat, en god dusj, en fin tegning, en deilig kreativ opplevelse, en fin kunstutstilling, en hyggelig beskjed, noe som har gjort at jeg har fått en ørliten pause fra hverdagens uoverkommelige kjiphet. En fem minutters pustepause her og der, som gjør at man har klart å komme seg gjennom krisetidene og kommet seg videre i livet.

Med spiseforstyrrelsen er det annerledes, for du er så fordømt til stede med din egen kropp, hele jævla tiden. I kroppen, på siden av kroppen, men kroppen er til stede, kroppen i tankene, hvert eneste minutt og sekund, og du får ALDRI en jævla ferie fra kroppen og alt det fører med seg. Jeg er bare så innihelvetes sliten akkurat nå. Jeg vil så gjerne ha en FEM MINUTTERS FERIE fra min egen kropp, men jeg er så fordømt plantet og fanget i den, at jeg aldri får den helvetes lille pausen. FEM JÆVLA MINUTTER er alt jeg ber om. Vær så snill, gi meg fem fordømte friminutter. Alltid i kroppen, alltid tanker om kroppen, du bærer den med deg som en skam, et trofe, en påminnelse om din egen eksistens, en påminnelse om din egen håpløshet, en påminnelse om dette evinnelige prosjektet ditt. Alltid alltid alltid er kroppen til stede, aldri kan man unngå den. Jeg drømmer om det. Den er med meg når jeg dusjer, når jeg treffer venner, når jeg drikker kaffe, når jeg jobber, når jeg sitter foran pc-en og skriver dette nå. Kropp kropp kropp kropp kropp. Jeg holder på å klikke.

Og alt er et helvetes limbo. Jeg er fullstendig i limbo, alt består av å vente. Men jeg fatter og begriper ikke HVA det er jeg venter på. Et lavere tall på vekten? At kroppen kollapser? At jeg skal få følelsen av å ta seg sammen, fikse alt, nå skal alt bli fint? Alt er i limbo, alt er på vent, på hold, jeg flyter gjennom tid og rom og klarer ikke å skille dager og timer og minutter fra hverandre. Og det er så himla tungt å være våken, og det er så himla tungt å legge seg, og det er så himla vanskelig å sove godt. Jeg trenger fem friminutter, jeg trenger at noen andre tar valgene for meg, jeg trenger å koble ut hjernen.

Med alle andre ting har jeg tenkt at jeg bare må holde meg fast til de forferdelige følelsene passerer, sitte der i berg-og-dalbane-turen og tenke på at snart så vil turen være over for denne gang, og så vil alt, om ikke bli bra, bli bedre. Man får en pause. Med spiseforstyrrelsen klarer jeg ikke å se en vei ut av denne problematikken, for jeg klarer ikke forestille meg et liv uten spiseforstyrrelsen. Den er faen meg alt jeg har, den er min verste fiende og min beste venn, klisjefylt nok, og jeg klarer ikke forestille meg et liv uten den. Det er som å være i et destruktivt parforhold der du elsker partneren din og blir hos ham selv om han slår, fordi han gir deg noe helt utrolig fint når ting er bra, som du tror ingenting annet kan måle seg opp mot. Og til nå er det ingenting som har gitt den samme følelsen.

Dette er alt jeg har. Det føles som om jeg har solgt sjelen min til den helvetes spiseforstyrrelsen, og i begynnelsen så tenkte jeg at det var en fin byttehandel, å sulte bort alle vonde ting og alt stress her i livet, bli nummen, en fin måte å skyve fra seg alt som er vondt og vanskelig. Så innser man at alle følelsene er like til stede, bare at de har skiftet fokus, og istedet for å fokusere på de dårlige tingene i livet ditt, så har alle de dårlige følelsene vendt seg mot deg selv, og blir knyttet opp mot deg selv, din selvfølelse målt i usle nummer og tall.

Nå er klokken halv seks på kvelden. Jeg har vært våken siden klokken halv ett i dag. Det er fem timer. Nå vil jeg bare legge meg igjen, fordi jeg rett og slett er for svak for å gå de sju meterne til kjøkkenet og hente meg mat, og jeg orker ikke lage noenting, jeg orker ikke spise noenting. Jeg orker ikke hente korgen med jordbær fra vinduet mitt, jeg orker ikke tygge, jeg orker ikke forholde meg til det. Jeg orker ikke legge meg, jeg orker faen meg ikke å røyke sigaretter engang. Jeg sitter her og ser tomt ut i luften, og jeg har brukt den siste timen på å mane meg opp til å skrive dette innlegget.

Alt jeg trenger er fem små minutter med klarhet i hodet, men jeg klarer ikke engang gi meg selv det.

Pollack, D. (2003). Pro-eating disorder websites: what should be the feminst response? Feminism & Psychology, 13(2), 246-251.

Pro-Eating Disorder Websites: What Should be the Feminist Response?

I inadvertently discovered the world of pro-eating disorder1 websites a few years ago, while surfing the web for research information. Navigating through hundreds of autobiographical narratives of girls and women describing their struggles with anorexia and bulimia, and their current choices to strive for society’s thinness ideal through self-induced starvation and/or purging was distressing to say the least. They shared tips and ‘thinspiration’ with other likeminded readers, posted images of both waif-like models and ‘real-life’ anorexic women, and created huge support groups through mailing lists and chat rooms for anyone wishing to adopt or maintain an eating disorder. When I discussed the sites with others at conferences and in graduate seminars, most were shocked and intrigued by my discovery. Apparently, few knew about this underground movement that was in fact so easily discoverable within a few keystrokes.

While it seemed that much of the academic world remained oblivious, it didn’t take long for the media to catch on to the phenomenon. In the past year popular newspapers and magazines have all presented exposés. Media and internet articles include quotations from eating disorder professionals who, equating the disorders with ‘breast cancer’ (NY Times – Morris, 2002) and alcoholism (USA Today – Hellmich, 2001), can’t understand why women would be purposely attempting to cultivate a deadly ‘disease’. Heather Mudgett, writing for the website Suite101.com (2001), writes about her experience reading the sites, ‘Each time I’m dumbfounded, as to why on earth anyone would PROMOTE these horrible disorders.’ Likewise, an article from the British website, femail.com, described the sites as ‘gruesome’, ‘pathetic’ and ‘sinister’.2 Indeed, the articles often demonize the creators of the sites, blaming the ‘anorexics’ infamous defensive talents’ (Time.com, 2001), ‘misguided ideas’ (CWK network – Sodano, 2002) and group ‘delusion’ (Salon.com – Brown, 2001) for the seemingly infectious spread of eating disorders. Furthermore, groups opposing the websites, such as S.C.a.R.E.D (Support, Concern, and Resources for Eating Disorders)3 and S.P.A.P. (Stopping Pro-Anorexia Promotion),4 have developed their own websites, hoping to ‘raise awareness’ about the pro-anorexia, to plead with teenagers to stop creating and visiting the sites, and to warn parents about the dangers, lest their daughters discover them and, quite literally, join the anorexic club.

During the summer of 2001, the search engine, Yahoo!, under pressure from the National Association of Anorexia Nervosa and Associated Disorders (ANAD),5 chose to remove these sites from their webspace. A debate has since ensued between the supporters and opposers of the sites, reviving arguments about free speech and ‘harmful’ content on the web, thus shifting the nexus of the discourse from voyeuristic concern to political agendas, including proposals for bills to ban the sites6 and petitions to keep the sites up.7 The media seem to have set up a binarized and moralistic argument about the situation, even going so far as to quote a director of an eating disorders clinic stating, ‘these sites support the devil’ (Chicago Tribune – Graham, 2001). The pro-eating disordered subject is thus imagined as the villain in a moralistic fight against good and evil, reminiscent of other ‘rebellious youth’ discourses of the 20th century, and the current popular interest in the corruption of modern girlhood (Harris, 2001; MacRobbie and Thornton, 2000). However, if the pro-anorexic movement can be labeled as a type of counter-culture rebellion, history should show that the ‘moral panic’ route propagated by the popular media is most likely not going to convince proanorexic supporters to give up their quest. As MacRobbie and Thornton (2000: 186) state, ‘moral panic can be seen as a culmination and fulfillment of youth cultural agendas insofar as negative news coverage baptizes transgression’. Supporters of the sites, by proclaiming that ‘Anorexia is a lifestyle, not a disease’, react to the media by insisting that they have a right to choose what to do with their bodies, and, as Anita Harris surmises, ‘If, currently, young people are perceived to articulate self-determination and identity through discourses of risk, danger, choice, and individual freedoms, it is young women in particular who are “choice biographers” par excellence’ (2001: 131).

One only has to spend a few minutes looking at the sites to realize that many of these women are in fact intelligent, creative and very aware of the current cultural and historical situation. In Deleuzian terms, one could make the claim that the medical and psychiatric institutions deterritorialized the feminist discourse on anorexia by redirecting its attention from oppressive misogynist practices to those of biology and illness. Perhaps, then, these sites can be seen as an attempt to reterritorialize the discourse away from the disease model. One site, called ‘A thing of beauty’,8 is illustrative of this possibility. The first page has a disclaimer and an image of a painting of a nude woman. The user clicks on the image and is directed to a page with another image of a woman and only this definition: ‘anorex’ia ner•vo’sa (an’a rek’së a nûr vö’sa), Psychiatry. an eating disorder primarily affecting adolescent girls and young women, characterized by pathological fear of becoming fat, distorted body image, excessive dieting, and emaciation.’ When one clicks on this image, one is taken to a similar page with a picture of another woman, yet the word and definition has changed to ‘bull•shit (bul’shit’), n. nonesense, lies, or exaggeration.’ Her explicit rejection of the psychiatric institution’s medicalization of the disorder is unquestionable.

Complementing the medical discourse on eating disorders has been the cultural feminist model, which claims that, among other cultural factors, popular media images have caused women to feel that they must conform to societal pressures and embody society’s ultra-thin ideal of femininity. Susan Bordo has consistently used Michel Foucault’s concept of bio-power to explain how institutional power works on bodies in order to render them more capable of external control. In the introduction to Unbearable Weight (1993), she places ‘eating disorders as arising out of and reproducing normative feminine practices of our culture, practices which train the female body in docility and obedience to cultural demands while at the same time being experienced in terms of power and control’ (1993: 27).

However, critics of these conceptions have pointed out how they perpetuate a top-down discursive strategy whereby an oppressor/victim binary serves to eradicate any notions of personal agency on the part of the subject herself (Riley, in press). Abigail Bray, in her article on eating disorders as ‘reading disorders’, questions the popular feminist theory that ‘poisoned text’ produces ‘toxic bodies’ (1996). She writes, ‘the female subject’s purported close identification with the text is read as undermining impartial judgment and the capacity for objective and rational reading’ (1996: 422). Although she explicitly positioned the anorectic as a ‘metaphor for our age’, Susie Orbach (1986) seemed to restore the anorectic’s agency when she wrote,
The political prisoner who embarks upon a hunger strike does so to draw attention to the injustice of her or his incarceration and the righteousness of his or her cause. The anorectic woman on hunger strike echoes these themes. Her selfdenial is in effect a protest against the rules that circumscribe a woman’s life, a demand that she has an absolute right to exist. (1986: 105)
However, instead of viewing the anorectic’s ‘hunger strike’ as a simple reaction to objectifying discourse, a Foucauldian analysis of discursive power could also imagine the anorexic subject in a process of negotiating her identity through the play of discursive strategies that are not necessarily ‘simple bipolar relations of power and powerlessness’ (Weedon, 1987: 110), but rather dynamic and reversible forces. In line with this theory, Elspeth Probyn (1987) proposes that ‘to consider [the anorectic’s] fast solely as a causal reaction to the interpellations of discourses is to impoverish her act’ (1987: 205). She further suggests that ‘Anorexia can be taken as a practice or strategy for negotiating discourses’ (1987: 206).

Indeed, the idea of ‘reverse discourse’ seems to be especially relevant to the pro-eating disorder phenomenon. Bray makes use of Judith Butler’s notion of repetition and resignification to theorize that ‘an articulation of agency within the psychiatric formation of the anorexic identity would therefore involve a subversive re-signification of that same psychiatric discourse’ (Bray, 1996: 423). Hence, the anorexic’s reappropriation of the psychiatric label could signify an empowering reversal strategy. By reversing the flow of medicalized terminology from oppressive to agentic, the pro-eating disordered subject’s public attempts to embrace the disorder can be seen as a complex political action.

Therefore, within a molecular level, the desire to adopt anorexia as a lifestyle en masse attempts to subvert the molar signs of cultural institutions, by redirecting the two seemingly opposing flows of biological and feminist discourse. For, as Deleuze and Guattari state, ‘A social field is always animated by all kinds of movements of decoding and deterritorialization affecting “masses” and operating at different speeds and paces. These are not contradictions, but escapes’ (1987: 220). Although the act of fully accepting the disorder seems on the surface to reject the protest against the dominant cultural rules, it may actually use its shock value as a means of escape from the stagnant discourses about patriarchal oppression and bio-power. In this way, the pro-eating disorder phenomenon can be seen as a line of flight.

If the pro-eating disorder movement is in fact a turning away from the traditional feminist response to the thinness ideal, and is a protest in its own right, what, then, is the feminist response to the protest itself? Could the pro-eating disorder stance signal the need for more complex theorizing of the power of discursive practices to regulate women’s bodies? If so, how can we use such formulations to help the anorexic find healthier modes of empowerment? A pedagogical solution of ‘enlightening’ these women about the oppressive nature of their embodied protest implicitly undermines their agency and thus perpetuates the current interplay of dominant cultural discourses that enticed the anorexic to take a pro-eating disorder stance in the first place. Yet I believe it is imperative for feminists to address the problem, if only because their choice of medium for protest is one that has a 20 percent long-term mortality rate (American Psychiatric Association, 2000). I am wary of the possibility that postmodern feminists may romanticize pro-eating disorder websites as political statements, and thus, in essence, condone the inherent self-destructiveness that such a protest entails and create new possibilities for the pro-anorexic subject to become a symbolic martyr. As Probyn states, ‘instead of exploiting the anorexic as a metaphor, I suggest that we look closely at the specificity of her situation, and at the particular ways in which anorexia strips bare the discourses that construct femininity’ (1987: 210).

Probyn’s suggestion calls to mind models of feminist research methodology which purport that research aligned with feminist goals should meet subjects where they are in a dialogic process of inquiry (Acker et al., 1991). Patti Lather (1991) calls for ‘dialectical practices’ of knowledge production, whereby the researchers negotiate meanings with subjects, rather than by imposing meanings on subjects. Action researchers often stress that in order to accomplish this goal, the researcher needs to enter the subjects’ community in order to create a space of equitable inquiry, whereby subjects can retain their located voices (Mies, 1983). Therefore, feminists who desire to address this issue may find it useful to engage with these women in their chosen community of cyberspace. Thus, I conclude this article with a call to other concerned feminists to begin brainstorming ways in which we can use this medium to try to understand these women and with them collaboratively develop strong voices while maintaining healthy bodies. Cyber-feminists have posited the internet as an important tool for networking with other feminists and women, because of its speed of information dissemination and its potential to blur boundaries between public and private as well as academic and lay discourse (Lennie et al., 1999). I thus end this commentary with a call to action and welcome any correspondence and suggestions of how best to begin such an endeavor. Let’s not forget the real urgency of the issues for those whom this protest is quite literally a matter of life and death.

NOTES

1. There are both pro-anorexia and pro-bulimia websites in cyberspace. Since my inquiry concerns both, I will usually refer to them as pro-eating disorder. However, proanorexia sites appeared first and remain the most popular. Therefore the media often exclusively refers to the all of the sites as ‘pro-anorexic’. I will alternate with my use of the terminology.
2. See http://femail.com/pages/standard/article.html?in_article_id=41885&in_page_id=179
3. http://www.eating-disorder.org/prosites
4. http://www.english.udel.edu/moneyhun/110hproject1.html
5. See http://www.anad.org/proanorexia.htm
6. See http://www.gopetition.com/info.php?petid=855
7. See http://www.english.udel.edu/moneyhun/110hproject3.html
8. http://sanctifient.tripod.com/

REFERENCES

Acker, J., Barry, K. and Esseveld, J. (1991) ‘Objectivity and Truth: Problems in Doing Feminist Research’, pp. 134–53 in M.M. Fonow and J.A. Cook (eds) Beyond Methodology: Feminist Scholarship as Lived Research. Bloomington: Indiana University Press.

American Psychiatric Association (2000) Practice Guidelines for the Treatment of Patients with Eating Disorders. Washington, DC: American Psychiatric Association.

Bordo, S. (1993) Unbearable Weight: Feminism, Western Culture and the Body. Berkeley: University of California Press.

Bray, A. (1996) ‘The Anorexic Body: Reading Disorders’, Cultural Studies 10(3): 413–29.

Brown, J. (2001) ‘The Winner Dies’, Salon.com (23 July). Available: http://dir.salon.com/mwt/feature/2001/07/23/pro_ana/index.html

Deleuze, G. and Guattari, F. (1987) A Thousand Plateaus: Capitalism and Schizophrenia (trans. B. Massumi). Minneapolis: University of Minnesota Press.

Graham, J. (2001) ‘Web Sites Offer “Blueprint” for Anorexia’, The Chicago Tribune(5 August). Available: http://www.seattletimes.nwsource.com/html/nationworld/134326029_anorex05.html

Harris, A. (2001) ‘Revisiting Bedroom Culture: New Spaces for Young Women’s
Politics’, Hecate 27(1): 128–38.

Hellmich, N. (2001) ‘On the Web: Thinness Worship’, USA Today (24 July). Available:
http://www.usatoday.com/news/healthscience/health/2001–07–24-anorexia-sites.htm

Lather, P. (1991) Getting Smart: Feminist Research and Pedagogy with/in the Postmodern. New York: Routledge.

Lennie, J., Grace, M., Dawes, L. and Simpsin, L. (1999) ‘Empowering On-line Conversations: A Pioneering Australian Project to Link Rural and Urban Women’, pp. 184–96 in W. Hartcourt (ed.) Women@internet: Creating New Cultures in Cyberspace. London: Zed Books.

MacRobbie, A. and Thornton, S.L. (2000) ‘Rethinking ‘Moral Panic’ for Multi-mediated Social Worlds’, pp. 180–97 in A. MacRobbie (ed.) Feminism and Youth Culture. London: Macmillan.

Mies, M. (1983) ‘Towards a Methodology for Feminist Research’, pp. 117–39 in G. Bowles and R.D. Klein (eds) Theories of Women’s Studies. London: Routledge.

Morris, B.R. (2002) ‘A Disturbing Growth Industry: Web Sites that Espouse Anorexia’, The New York Times (23 June). Available: http://www.makaylashealingplace.dnswh.com/cgi-bin/framed/4010/nytimes-article.html

Mudgett, H. (2001) ‘The Disturbing Trend of Pro-anorexia Websites’, Suite101.com (17 December). Available: http://www.suite101.com/article.cfm/1456/86972

Orbach, S. (1986) Hunger Strike: The Anorectic’s Struggle as a Metaphor for our Age. New York: W.W. Norton.

Probyn, E. (1987) ‘The Anorexic Body’, pp. 201–11 in A. Kroker and M. Kroker (eds) Body invaders. New York: St Martin’s Press.

Reaves, J. (2001) ‘Anorexia Goes High Tech’, Time.com (31 July). Available: http://www.time.com/time/health/article/0,8599,169660,00.html

Riley, S. (in press) ‘A Feminist Construction of Body Art as a Harmful Cultural Practice: A Response to Jeffreys’, Feminism & Psychology.

Sodano, L. (2001) ‘Web Sites Pose Danger to Anorexics’, CWK Network (28 July).
Available: http://www.connectingwithkids.com/tipsheet/2001/28_jul11/web.html

Weedon, C. (1987) Feminist Practice and Poststructuralist Theory. Oxford: Blackwell.

1. DenKlokeDamen har ikke fått kallenavnet sitt uten grunn. Jeg pratet med henne i går, og på et eller annet veldig mystisk vis får hun alle ting til å virke lekende lett. Hun sa to ting som jeg bet meg spesielt merke i:

"Så nå sitter du her, og føler at alt er din skyld, men du har ikke noe håp for fremtiden eller at du skal klare å endre noe. Hva om du snur det på hodet? At du annerkjenner at ingenting av det som har skjedd har vært din feil, men at du er her akkirat nå, og kan gjøre noe med situasjonen?"

Amen. Hun har jo helt rett i det, det er jo mye mer konstruktivt. Lettere sagt enn gjort, men likevel. ting nummer to som hun sa var dette:

"Nå har du forsøkt i 12 år å fikse ting i livet ditt. Har du noen gang tenkt på at det kanskje ikke er noe som skal fikses? Jeg tror det er to ting som må gjøres, og ingen av dem involverer fiksing av ting som er ødelagt. Nummer 1, du har manglet hjelp utenfra, og har ikke blitt hørt, og har måttet gjøre alt selv. Når har du hjelp utenfra, så derfor kan ting være annerledes nå. Nummer 2, det handler ikke alltid om å fikse ting, det handler mer om å gi slipp på ting, slik at du kan få nytt rom i livet ditt til å dyrke frem bedre selvfølelse."

Amen x 2. Den damen er den beste terapeuten jeg noen gang har truffet, og hun er ikke engang terapeut.

2. Jeg var hos legen i dag, og jeg må bare få sagt at jeg virkelig har sansen for legen min. Som jeg mener jeg har nevnt tidligere, legen min er en dame på godt over de 50 som er himla skarp i kantene og kan ikke beskrives som noe annet enn en skikkelig royal bitch (i ordets mest positive forstand). Da jeg kom inn på legekontoret hennes i dag, gikk første del av samtalen vår slik:

Legen: Såh! Du kom ikke til timen vi satte opp sist gang. Nåh! Du kan jo prøve deg og si til meg at du forsov deg, men jeg tror det er mye mer sannsynlig at du satt hjemme og forsøkte å ta livet av deg eller noen annet ned den gaten et sted.

Moi: Eh... jah... Neiii. Jooo.. Jeg har kanskje vært litt småsuicidal i det siste...

Legen: Jah, det kom ikke akkurat som noen bombe på meg. Småsuicidal? Sånn type tatt opp en ny hobby i helgene liksom? HAHAHA. Nei, seriøst, jeg skjønte jo det da. Men seriøst, ikke engang forsøk å juge til meg, for du vet at jeg tar deg i det.

Moi: *med pipestemme* Jeg beklager virkelig at jeg ikke sa ifra mer i detalj om hvorfor jeg ikke kom til timen som var satt opp. Unnskyld unnskyld unnskyld. Jeg har veldig dårlig samvittighet for at jeg har tatt opp tiden din, og alle andres tid for den saks skyld også.

Legen: Hm, slutt å unnskylde deg sånn, hva i all verden skal du bruke den dårlige sammvittigheten din til da? Har du tenkt på det - at det er de menneskene som ønsker å ta opp minst plass som ender opp med å ta opp MEST plass, for det sier noe om hvor kjipt det er å være deg. Jeg skulle levere regnskapet mitt i disse dager, og for å være helt ærlig, så suger jeg på regnskap, MEN JEG INNRØMMER DET. Jeg er god på bilag, dog. Derfor leverte jeg bare alle bilagene til regnskapsføreren min, også tok regnskapsføreren seg av regnskapet, og sa også at det var mye bedre med slike mennesker som han fikk alle bilagene av og kunne gjøre jobben sin i ro og fred, enn alle disse menneskene som driver og forsøker å gjøre halvparten av regnskapet sitt selv, og leverer et sammensurium av halvferdige regnskapsnotater til regnskapsføreren min. Regnskapsføreren min sa til meg at DET ER DE JOBBENE som tar lengst tid å arbeide seg gjennom. Så kan ikke du bare slutte å unnskylde deg, og faktisk la meg gjøre jobben min?!

Som sagt, legen min er en royal bitch. Den beste royal bitchen i hele verden.

In other lege-news, så sa hun også dette_
- Hun hadde ringt til Haukeland og vært fly forbanna på mine vegne når søknaden kom i retur uten aksept første gang, og kjeftet fraser som "HVOR tynn skal hun bli før dere gjør NOE da?". Haha. Legen min FTW!
- Legen: "Jeg fatter og begriper ikke at du kan ha mensen fremdeles. Det er jo egentlig ikke mulig. Og alle blodprøvene dine er irriterende bra. Jeg skjønner ikke hvordan dette går an."

og den beste av de alle:

Legen: "Vi må jo egentlig ha sånn planleggingmøte med jobben din ang. deg, men heldigvis for deg blir jeg borte hele juni, så du er reddet av gongongen akkurat for øyeblikket"
Moi: "Puh! Så fint. Hvor skal du, forresten?"
Legen: "Jeg skal på TANGOFESTIVAL i Sverige!"

All respekt til legen min. Hun er dritkul.

I dag har jeg forsøkt på akkurat det. Jeg har ikke gjort så mye annerledes i handling, men jeg har arbeidet litt med å holde fast på dette ørlille håpet om at endring er mulig. Jeg klynger meg til klisjefylte sitater som 'be who you want to be' og blablablavellykkethetkommeravdittogdatt osv.

Jeg håper denne følelsen varer. Virkelig.

Jeg forsøker å få hodet med på laget, forsøker å rasjonalisere for meg selv at det er lov å forsøke å føle seg bedre, friskere, gladere, mindre ødelagt. Men ironisk nok gjorde besøket hos psykiateren sist uke egentlig ting litt verre enn de var. For psykiateren spurte meg "Har du egentlig noe håp om at ting skal bli bedre for deg?" Dette har jeg aldri tenkt over, for å være helt ærlig, for jeg har bare hatt en helt hinsides kampvilje i meg fordi jeg har hatt et så himla sterkt ønske om at ting skal bli bedre, annerledes. Men så satt jeg der da, på legevakten som gode venner hadde dradd meg med til klokken fire om natten, i et desperat forsøk på å "redde" meg, også innså jeg, at nei, jeg har ikke noe håp om at ting skal bli bedre. Det er forskjell på ønsker og håp.

Jeg har forsøkt å reparere, fikse, mekke, lappe på livet i snart 12 år. Jeg har virkelig forsøkt å ta meg sammen, gang på gang, og for hver gang jeg faller sammen og må plukke opp alle bitene og lime dem sammen igjen for 65756 gang, så blir jeg mer og mer sårbar, mer og mer skjør, noe som ender opp med at jeg faller lengre og dypere for hver gang.

Så her sitter jeg, og med psykiaterens hjelp har jeg innsett at jeg ikke har noe håp om fremtiden. Jeg har dog fremdeles dette brennende ønsket om en varig endring, men ønsker er ofte uten rot i det virkelige liv, og for å være 100% dønn ærlig - jeg fatter og begriper ikke hvordan ting noensinne skal bli bedre for meg, for jeg er stryt av en hinsides målrettet selvdestruksjon som selv ikke jeg aner hvor kommer fra.

O melodrama, jeg har lyst til å sitere Espedal og skrive om "kunsten å leve et vilt og poetisk liv", men jeg tror jeg kunne skrevet håndbok i "kunsten å leve et melodramatisk, målrettet selvdestruktivt liv" istedenfor.

Ja, jeg er emo, ja jeg innser at det er veldig lite sammenheng i denne posten, nei, jeg har ikke tenkt å finne på noe dumt, men nei, jeg har ikke håp. Psykiateren gjorde selvinnsikten akkurat så stor at jeg fullstendig mistet troen på fremtiden.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Jeg vet bare at jeg ikke kan leve på denne måten. Jeg orker ikke falle gang på gang på gang på gang. Jeg orker ikke plukke opp bitene flere ganger. Jeg har rett og slett ingenting å tilby meg selv, ingenting å gi. Jeg sitter her apatisk, og til og med enkle ting, som å oppdatere denne bloggen, virker som en monumental oppgave. Alt jeg trenger er en liten ting i livet mitt som jeg gjør av glede, for moro skyld, fordi det er gøy, istedenfor alle disse tingene som jeg manisk krysser av gjøre-listene mine fordi det holder de aller kjipeste tankene på avstand.

Del 1:

Del 2:

Jeg har klart å motstå fristelsen å skrive lister over matintaket mitt. Det er jeg stolt over, for det er jo listen over alle lister jeg higer etter å skrive. Det er vel kanskje den listen som ville døyvet uroen. Jeg tenker at jeg kanskje må forsøke å fikse spisemønsteret mitt selv, siden ingen andre vil gjøre det for meg, men jeg vet ikke hvordan. Jeg har da ikke anelse som hva dette med å spise normalt er. Om man studerer spisemønsteret til kvinner rundt seg, innser man jo at de færreste av dem spiser normalt. I et klart øyeblikk bestemte jeg meg for å heve matinntaket mitt bittelitt, og har til min store ergrelse lagt på meg et kilo. Egentlig er jo dette en kjempefin ting, men jeg orker rett og slett ikke å forholde meg til det, og klarer ikke se dette i et positivt lys. Jeg vet at det hjelper på humøret å spise, eller de sier i alle fall så, men for min del kjenner jeg meg mer miserabel og ganske så sveket av kroppen min som bestemmer seg for å legge på seg et kg etter et daglig matinntak på 600 kcal for dagen. Et vanlig menneske kan spise 1800 kcal og holde vekten stabil, jeg spiser 600 kcal og går opp et kg. Så blodig urettferdig. Jeg er redd for at forbrenningen er totalødelagt, at jeg må leve på 600 kcal for dagen resten av livet for å bare holde vekten stabil, jeg er redd for tanken på at når man slanker seg, så slanker man alle muskler i hele kroppen, inkludert den viktigste muskelen av dem alle, nemlig hjertet. Den gode tingen med dette er at jeg til slutt enten blir så desperat at jeg gjør slutt på alt, eller at hjertet streiker og fikser biffen for meg. Så, in order to stay positive, IT'S A WIN/WIN SITUATION!!! /ironi.

Jeg er bare så forvirret. Halvparten av meg vil aldri spise igjen, bare dø av sult når jeg har fått sortert ferdig eposten min og strøket ut de siste tingene på gjørelisten min, en annen del av meg er hyper-effektiv og føler at kanskje livet er verd å leve når jeg faktisk ikke har mer
klær å vaske, ikke flere papirer å sortere, at det faktisk kanskje er nå jeg har denne vidunderlige tingen som er kalt fritid (og dermed tid til å være syk) halvveis innenfor rekkevidde.

Kanskje psykologen som jeg så på mandag hadde rett, kanskje det er på tide med et lite sykehusopphold. Det som skremmer meg mest med det er at jeg ikke kan være like effektiv som det jeg kunne vært om jeg bare hadde vært hjemme, men vært like syk. Dog, det inbefatter jo at jeg faktisk må klare å innse at jeg trenger å være syk, og ikke gå på jobb til tross for sykemelding og svimmelhetsanfall.

For å bruke et direkte og lite flatterende språk: Jeg er så himla dum for å være så jævla smart noen ganger. Det burde ikke vært lov å ha så mye selvinnsikt og så lite ønske om forandring på samme tid. Jeg VET hva som er bra for meg. Men jeg vet ikke hvordan jeg kan VILLE gjøre det som er bra for meg. Jeg skjønner ikke hva jeg tenker med, jeg forstår ikke min egen logikk. Jeg har sikkert krympet hjernen sammen med kroppsvekten. Blah.

Ved å overvåke hjerneaktiviteten til unge menn så fant forskere ut at menn var villig til å utføre risikofylte pengetransaksjoner når de ble vist erotiske bilder enn når de ble vist nøytrale bilder.

- Evolusjonsmessig har menn behov både for kvinner og penger, sier finansprofessor Camelia Kuhnen ved Northwestern-universitetet som har utført studien sammen med en psykolog ved Stanford-universitetet.

Men er det en forklaring på suksess? Ta f.eks. Hugh Hefner som alltid er omringet av vakre damer. Er det noe i ordtaket; bak enhver suksessrik mann står det en kvinne?

Men det er ikke noe nytt det at menn tenker med det tredje hodet er det vel?