Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Gus Van Sant

Jeg kan forstå de som vil hate denne filmen hardt og intenst. Men for meg ble Paranoid Park en tidvis gåsehudfremkallende filmopplevelse.

Gus Van Sant har gjort en karriere i skjæringspunktet mellom amerikansk kommersiell og alternativ film. Som en «auteur» har han beveget seg modig i terrenget og skapt sitt helt særegne uttrykk. I sine beste øyeblikk er han blant USAs mest spennende regissører; når han har gitt oss filmer som Drugstore Cowboy, My Own Private Idaho, Elephant og nå Paranoid Park. Da blir man til og med villig til å tilgi ham den famøse Psycho-remaken.

Paranoid Park handler om en ung tenåringsgutt og skater, Alex (Gabe Nevins), som var til stede ved en skateboardpark i Portland samme kveld som en sikkerhetsvakt blir funnet død like i nærheten.

Siden Gus Van Sant benytter seg av en ikke-kronologisk fortellerstruktur, vet vi ikke helt hvordan Alex har vært innblandet i den fatale hendelsen. Men vi forstår at han skjuler noe. Det at vi hele tiden ligger i etterkant i forhold til å forstå hovedpersonens følelser, skaper forvirring, men får samtidig en slags suggerende effekt, særlig i kombinasjon med det poetiske bildespråket som brukes minst like virkningsfullt her som i Elephant.

Filmen har dessuten noen nydelige skildringer av ungdom og skatemiljø, og det urbane Portland er blendende vakkert fotografert, som ventet av Christopher Doyle. Filmen bruker mye slow-motion, legger på stemningsskapende musikk som trenger inn i bildene, og skaper en forførende audiovisuell opplevelse.

Foran kamera gjør debutant Gabe Nevins en overbevisende tolkning i hovedrollen som den billedskjønne amerikanske tenåringsgutten som bærer på en tung hemmelighet. Kamera ligger hele tiden tett på Nevins ansikt som utstråler en slags apati og likegyldighet til det som foregår rundt ham. Han slites mellom en cheerleader-kjæreste han egentlig ikke er interessert i, vonde familieforhold og uklare vennskapsbånd. Før det skjer noe i livet som bare forsterker alle problemene og tvinger ham til å ta noen fundamentale valg.

Dilemmaene er tydelige og enkle å forholde seg til, men Van Sant formidler historien (basert på en bok) på en måte som vil skuffe mange, men som samtidig gir filmen en helt ny dimensjon. Samme historie fortalt av en mer konvensjonell regissør, ville antakelig resultert i en høyst ordinær film.

Paranoid Park er et stykke dvelende og melankolsk visuell poesi. I bunn ligger et sterkt og håndgripelig oppvekstdrama, men regien er kunstnerisk modig og gjør filmen til noe som uunngåelig vil dele publikum. Selv satt jeg nærmest hypnotisert til lerretet, og tok innover meg alle følelsene filmen formidler, både innholdsmessig og visuelt.

Thank You for Smoking var så smart og morsom at jeg med en gang noterte meg navnet på regissøren: Jason Reitman. For øvrig sønnen til Ghost Busters-skaper Ivan Reitman. Filmen var genuint god på en måte som gjorde meg trygg på at vi ikke hadde å gjøre med en one-hit-wonder-regissør.

Og to år senere er jammen Reitman nominert til Oscar for Juno.

Filmen handler om tenåringsjenta Juno (Ellen Page) som til sin store forbauselse oppdager at hun er blitt gravid med bestevennen Paulie Bleeker (Michael Cera). Hun bestemmer seg for å bære frem barnet for deretter å adoptere det bort til et ungt par i etableringsfasen (spilt av Jason Bateman og Jennifer Garner) som har lagt ut annonse i en avis.

Juno følger på sett og vis en slags formel som er brukt flere ganger de siste årene i en ny strøm av amerikanske indie-filmer. Det er gjerne litt skjevt og underfundig, småsært og alternativt, men samtidig ikke altfor smalt. Målgruppen: unge og urbane mennesker fra 16 til 30 år som er litt over middels interessert i både film og musikk (min definisjon). Mens "indierock" for lengst har funnet sin posisjon i musikken, så føler jeg på mange måter at det har bygd seg opp en slags tilsvarende greie i amerikansk film nå de senere årene (tilfeldigvis bruker disse filmene stort sett indierock på soundtracket). Jeg nevner i fleng: Garden State, I Heart Huckabees, Thumbsucker, Little Miss Sunshine, Igby Goes Down osv.

Hvis det finnes en slik bølge i amerikansk film for tiden, så er Juno definitivt en del av den. Men for de som tror jeg skal bruke det til noe negativt: Juno må være umulig å mislike! Dette er verken utstudert, kalkulert eller påtatt. Her er det varme. Her er det humor. Her er det fantastisk velskrevne karakterer og manus. Og her er skuespillere det lyser av!

Juno slår knock-out på fjorårets Oscar-nominerte komedie Little Miss Sunshine og står frem som noe av det mest vittige jeg har sett av ny amerikansk film på flere år. Ellen Page er et lykketreff i hovedrollen med en enestående sjarm, utstråling og komisk timing som hun balanserer fint og nedtoner når øyeblikkene krever mer substans. Hun imponerte meg i Hard Candy og er nå allerede etablert som Hollywood-stjerne. Det slår heller ikke feil med Michael Cera som er som skapt for rollen som den nerdete, men sjarmerende langdistanseløperen Bleeker. Cera har en komisk timing av en annen verden. Jeg vil også trekke frem J.K. Simmons, som mange glemmer i dette ensemblet. I rollen som Junos far bringer han mye varme inn i historien.

Dette er intelligent, underholdende og sjarmerende. Og ta det med ro: på tross av temaet unngår Juno å falle i alt som er av politiske fallgruver. Filmen er like ufarlig som den er morsom. En må-se-film.

Vurdering: