tekster « WordPress.com Tag Feed

Latter

esalen — Wed, 03 Jun 2009 00:07:35 +0000

Jeg har en venninne som ler svært mye. Overdrivelsen ligger i den første delen av setningen, hun ler virkelig svært mye. Men jeg kjenner henne ikke så godt, jeg er bare med henne av og til. Vi treffes alltid tilfeldig, når jeg er et sted, hender det at hun er der også. Jeg hører det med en gang, jeg hører latteren. Hun ler svært mye. Så møttes vi da, jeg var på restaurant, og det var hun også. Jeg hadde akkurat sagt til en kamerat, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? og så hørte jeg henne le. Hun stod i baren og lo. – Der er du jo, sa jeg til henne, vel vitende at enhver spøk ville slå an. Og det gjorde den virkelig, hun lo så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Hvordan går det? spurte jeg henne, – jeg skal ha en øl, sa jeg samtidig til bartenderen, – det går bra, fikk hun frem gjennom lattehikstene – en øl til meg også, hun måtte anstrenge seg for å si dette til bartenderen mellom hikst og host og kremt av latter. Nå var det jeg som ristet på hodet, hun lo virkelig svært mye og til dels kraftig, det er ikke normalt. Det må være noe som går av henne. – Det blir 46 kroner, sa bartenderen. Jeg betalte, hun betalte, og hun lo fortsatt så hun holdt seg for magen og hev etter pusten. – Jeg skal ha en øl til, sa jeg til bartenderen. Jeg hadde jo glemt min kamerat som også skulle ha øl, hun lo virkelig svært mye. Hva er det som går av henne? Jeg gikk til min kamerat og spurte om han kjente hun der som lo så mye, og så sa jeg navnet på henne, om han kjente hun der som lo så mye og hadde det navnet jeg nettopp hadde nevnt, – nei, sa han. – Hun ler svært mye, sa jeg. – Det er noe som går av henne. Og så kom jeg med eksemplene, de samme eksemplene jeg har lagt frem for dere, akkurat på samme måten, fra begynnelsen, jeg har en venninne som ler svært mye, og så videre, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? det var denne setningen som slo henne ut, hun ler virkelig svært mye. – Der er du jo, sa jeg til henne. Og da lo hun så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Kan du forstå det? kan du forstå det, spør jeg? og min kamerat, om han kunne forstå det eller ikke, gikk leende bort.

ES2004

TEKSTER - Der Relaunch

tekstertech — Fri, 30 May 2008 12:14:15 +0000

Heute haben wir TEKSTER einen Relaunch verpasst. Der Blog wird nun von Wordpress gehosted. Um das, was der neue TEKSTER verspricht, halten zu können, sind wir nun 2 Autoren die hier alles am laufen halten.

TEKSTER ist ab sofort nur noch unter folgender Domain zu erreichen:

http://tekstertech.wordpress.com

Wir (Sascha und Max) wünschen weiterhin viel Spaß und interesse an TEKSTER!

Helft Tekster

v3rtico — Wed, 28 May 2008 19:13:00 +0000

Wenn ihr Tekster gut findet und den Blog gerne unterstützen wollt, könnt ihr dies gerne tun. Wie? Macht Werbung, verlinkt Tekster, oder voted einfach für Tekster bei Topblogs: http://www.topblogs.de/blog-3435.html
Außerdem könnt ihr helfen, Tekster zu verbessern, indem ihr Tipps, Anregungen und Kritik anbringt, zum Beispiel in den Kommentaren!

Vielen Dank!
TEKSTER

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

esalen — Wed, 28 May 2008 04:35:10 +0000

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

ES2007

Edderkopp

esalen — Mon, 19 May 2008 14:32:35 +0000

Det var til å begynne med en fornøyd dag i mitt liv da jeg endelig hadde fått henne med på café. Jeg hadde spurt henne om hun ville være på café, og hun hadde sagt ja. Så enkelt kan det være av og til. Nå skulle vi dit, – hei, hilste jeg på henne, og så gikk vi. Hun var svært vakker, det sier seg selv, slik må det være. Vi bestilte hver vår kopp kaffe, jeg bestiller alltid cappuccino i tekstene mine, og gjorde det denne gangen også. Hun bestilte det samme som jeg, det vil si, jeg sa bare ”to cappuccino” til servitøren, og tenkte betalingen kan jeg ta meg av fordi hun er så vakker. Mens vi satt der og ventet på koppene våre, tenkte jeg at jeg kunne snakke litt. Så begynte jeg på en historie. – Vet du hva, sa jeg til henne, og lo litt, – en gang jeg skulle legge meg var det en edderkopp på rommet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte nettopp på denne historien her, men nå som den var begynt, måtte jeg nesten fortelle den ferdig. – Den hang ned fra taket. Rett over hodet mitt. Den kan bare være, tenkte jeg, og la meg til å sove. Neste morgen hadde jeg glemt hele edderkoppen, men utover dagen husket jeg den igjen og sa det til min far, det hendte forresten en gang jeg var hjemme og besøkte mine foreldre, sa jeg til henne, – du far, sa jeg, – i natt var det en edderkopp på rommet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg nevnte dette for far, det var selvfølgelig ingen grunn til det. – Du tok den vel ut? sa han. – Nei, sa jeg. – Det måtte du gjort, det blir så mye nett og graps, og sånt, sa han. Og jeg tenkte at det hadde han rett i, det var klart jeg måtte ha tatt den ut, fordi det blir så mye nett og graps og sånt, det hadde jeg ikke tenkt på. Kaffekoppene kom, – her har dere to cappuccino, sa kelneren, – takk, sa jeg, og tok straks en slurk. – Neste natt hang den der på ny, fortsatte jeg, – det var en slik svær, svart edderkopp, sa jeg og holdt fingrene på en måte som skulle vise hvor svær den var. – Nå skal jeg ta den, tenkte jeg, og gikk opp i sengen. Den hang fortsatt fra tråden, slik den hadde gjort dagen i forveien. Det ser ut som den svever i løse luften, men jeg vet jo den henger i en tråd. Derfor er den lureste måten å ta den på bare å gripe liksom i luften over den, altså ta tak i tråden og rive den løs, og så holder man den i tråden og kan bare flytte den ut av vinduet som var åpent. Men – poengterte jeg – med en gang jeg tar tak i tråden, vil edderkoppen begynne å spinne. Det går svært raskt, jeg har gjort det før, på et blunk vil den være helt nede på bakken og stikke av, det går utrolig raskt. Jeg måtte derfor med en gang jeg hadde tatt den, være klar til å skifte hånd, sa jeg til henne og lo, og viste henne hvordan jeg måtte gjøre det, – jeg måtte gjøre det på denne måten her, sa jeg til henne og viste, tok liksom og nøstet med hendene høyre og venstre, slik at jeg kunne holde en tråd på samme sted selv om den vokste utrolig raskt, og samtidig fikk jeg tatt enda en slurk cappuccino, før jeg fortsatte: – og så skulle jeg ta den da, vet du, jeg løftet hånden for å ta den, men så hadde den spunnet mer nett enn jeg hadde ventet, ikke sant, det var ikke bare denne tråden, det var mer på siden som jeg kom borti, et slags nett, og jeg skvatt, vet du, haha, jeg hadde ikke ventet at det var nett der, jeg skjønte ikke hva det var, jeg skvatt, vet du, og ristet på hånden så edderkoppen falt rett ned på sengen. Der forsvant den, haha. Jeg fant den ikke igjen, jeg tenkte det var ingen vits i å lete etter den. Den hadde sikkert funnet seg et skjulested i en eller annen fold i lakenet, et eller annet sted, hvem vet hvor den ble av? Jeg la meg bare til å sove, men når jeg sov vet du, så følte jeg liksom hele tiden at det var en edderkopp der. Den var jo et sted også. Det er merkelig det der, du har en følelse av at det er noe der, kanskje er det noe der også, men følelsen, ikke sant? Akkurat som når jeg kom borti det spindelvevet, jeg skvatt vet du, mistet hele edderkoppen. Fant den aldri mer igjen. Jeg tenkte jeg skulle føle henne litt på kneet, se hvor landet lå. Kneet skulle da være uskyldig nok. Men det var det ikke. Så snart jeg kom borti med fingertuppene, skrek hun og kastet hele koppen med cappuccino hun holdt i hånden utover bordet og utover meg, den var rykende varm og jeg skrek jeg også. – Hva er det du gjør!? skrek jeg. Hun skremte meg virkelig med skrikingen sin og ikke minst med den rykende cappuccinoen sin som hun kastet over meg, jeg brant meg og skvatt noe forferdelig fordi jeg var så anspent på forhånd, jeg hadde jo forsøkt å berøre henne på kneet. Hun kunne ha reagert mer dempet ønsket jeg å fortelle henne, men jeg sa ikke noe mer etter jeg hadde skreket.

ES2004

Jeg vil leve

esalen — Mon, 12 May 2008 08:05:10 +0000

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter - ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende E., det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES2007

HMS på saugbrugs ?

saugbrugs — Tue, 06 May 2008 08:17:10 +0000

Helse og sikkerhet på saugbrugs

For Saugbrugs er helse og sikkerhet i stor fokus. Det gjennomføres en rekke tiltak for og forhindre ulykker. Eks.

- Forebyggende vedlikehold på teknisk utstyr.

- Kartlegging av de potensielt alvorligste hendelsene og å redusere risikoen for disse blant annet gjennom øvelser for fabrikkens industrivern.

Bedriften er opptatt av helse og har eget treningsstudio.

Saugbrugs ser på seg selv som flink til og oppretholde sikkerhet og helsen til de ansatte ? Hva syntes du.

Miljøet på Saugbrugs

saugbrugs — Tue, 06 May 2008 07:14:37 +0000

Ytre miljø og lokalsamfunn

Saugbrugs har vært før i tiden et svert forurensende sted, men miljøet har igjen fått mye fokus, for Saugbrugs. Bedriften har lagt ned mange av de gamle produksjonsanleggene og startet nye mer miljø vennelig. De har for eksempel startet et fire trins biologisk renseanlegg. Det gjør at elven ligger ved Saugbrugs ”Tista” har blitt renset opp og fått masse laks i seg. Bedriften gjør også mye for at naboer og interesserte kan følge med på hva som skjer, og holder de informert til en vær tid. Dette gjør de ved og holde kontakt møter, sender miljørapporter og andre trykk saker.

Men nå vil vi gjerne vite hva du syns om miljøet, gjør vi nok ? Hva kan vi gjøre bedre ?

Pianist i dag

Jørgen — Sun, 04 May 2008 00:24:47 +0000

Man setter seg ned foran pianoet, justerer stolhøyden, plasserer høyre fot på høyre pedal, sprer fingrene passe bredt og berøren plastikkelfenbenet med alle ti ytterpunktene. Så bare venter man på flyten.
Spiller man først en lys tone, en rekke mørke, så fjær og steiner om hverandre, både elfenben og ibenholt?
Man puster ut, like tungt som de mørkeste basstonene, og støvet letter fra alt som du rører ved. Man løfter hendene, snur dem sakte mot seg i et musikkløst vakuum, og studerer de støvgrå ytterpunktene som om man anklager dem for å ha glemt noe.
Man lærte aldri noen toner i skala, lærte aldri å lese noteringer med fingre og øre, lærte aldri å kreere.
Og slik er da livet. Man reiser seg. Slik er det, livet.
I alle fall i dag.

Brev til E. (eller en annen)

esalen — Thu, 01 May 2008 12:24:40 +0000

Kjære E. (eller en annen). Det er jeg som skriver til deg. Jeg kommer til å uttrykke meg i ganske pompøse vendinger, men det er helt på sin plass, slik må det være. Du er nemlig et strålende menneske, helt uimotståelig og ytterst betydningsfull for meg. Jeg tenker på deg hver kveld. Og når jeg våkner om morgenen og skal stå opp, hva jeg nå skal gjøre det for, så tenker jeg at denne dagen står du opp også. Rett som det er, til alle døgnets tider, samme hva jeg holder på med, så prøver jeg å forestille meg hva du holder på med. Da ser jeg deg for meg. Jeg vil ikke skrive mer om det. Vi møtes av og til, vet du. Det er godt gjort at jeg kan skrive en setning sånn som det, og så er den sann. Jeg er egentlig fornøyd med det, ja sånn er jeg innrettet. Jeg er fornøyd med det. Det er egentlig ganske fortvilet at jeg kan skrive setninger sånn som det der, og så er de sanne. Du må ikke la meg få lov til det. Du må svare på dette brevet, gjerne i en litt tøff tone. Du må skrive at jeg må ta meg sammen, gå på, ta et valg. Oppføre meg som en mann. Jeg vil naturligvis knekke sammen av et slikt brev, slå nye rekorder i å forakte meg selv, jeg kjenner mine svakheter, vet du, jeg har lenge ergret meg over dem. Da er det du må slå til, da må du bare komme hit bort, helt overraskende, gi meg et strengt ultimatum, si nå er det nok, nå skal jeg bare komme her, og så gjør du med meg hva du vil. Jeg er litt handlingslammet, skjønner du. Og jeg har mye større behov for å uttrykke denne svakheten min, enn å gjøre noe med den. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Du får bare, du vet jeg kommer ikke til å sende det.

ES2005

Viktig person

esalen — Thu, 24 Apr 2008 15:31:12 +0000

Jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Eller for å si det rett ut skulle jeg skrive en tekst der jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Jeg var som vanlig veldig nervøs, man blir gjerne det når man ser forsamlingen sitter der, og man selv er den som skal snakke til den. Jeg hadde i tillegg gitt opp. Jeg hadde bestemt meg for at det kom aldri til å lykkes, rett før jeg gikk inn i auditoriet bare kastet jeg manuskriptet i søpla, det fikk gå som det ville. Jeg gikk inn, rett inn i auditoriet der det satt fullt med folk som ventet på hva jeg hadde å si. Til den forventede applausen bare vinket jeg og nikket med hodet og forsøkte å dysse den ned, det var ingen vits i å klappe på forhånd. Jeg tenkte det hadde gjort seg om jeg nå kunne trykke på en knapp, og så kom bildet mitt opp på en storskjerm i bakgrunnen, sammen med temaet for foredraget, og foredraget også, forresten, i en bedre utgave enn det jeg kastet i søpla, en utgave så bra at det fortjente applausen jeg fikk i starten. Men det var langt frem, det fantes ingen slik knapp, og for å si det rett ut: heller ingen storskjerm. Det eneste jeg hadde var et tema å foredra over, og temaet var hva jeg egentlig holder på med. Jeg skulle holde et foredrag om hva jeg egentlig holdt på med, og det skulle jeg gjøre for dette fullsatte auditoriet med folk som satt og så på meg. Og jeg så på dem. Jeg begynte å snakke. Og til min store overraskelse var min første setning denne: – Målet mitt med tekstene mine er å skape en verden hvor jeg er like viktig som jeg føler meg. Jeg sa det til øredøvende taushet, det var ingen reaksjon. Jeg fortsatte: – Jeg føler meg nemlig viktigere, enn jeg er. Og jeg tror jeg ville likt å bli behandlet som den svært, svært viktige personen jeg føler meg som, og ikke som den helt normalt viktige personen jeg er. I virkeligheten blir jeg ikke det. Der er det ingen som sier ”nå må vi følge med på Eivind Salen, han er skikkelig viktig”. Der er det ingen som studerer mitt liv og min gjerning, ingen som bruker særlig mye tid på å finne ut hva jeg egentlig vil si. Jeg kan ikke fylle et auditorium ved å snakke om meg selv, og det jeg holder på med. Det kan jeg i tekstene mine. Der kan jeg med en tanke fylle et hvilket som helst auditorium med folk som er kommet ene og alene for å høre på det jeg har å si, og som gir meg dundrende applaus i det foredraget er ferdig og det eneste som gjenstår er å forlate scenen.

ES2005

Dukken

esalen — Tue, 15 Apr 2008 19:02:49 +0000

Jeg har laget en dukke. Og jeg har laget den slik, at når jeg står ved siden av den, er det ikke lett å se hvem som er jeg, og hvem som er dukken. Folk peker på meg og sier at det er dukken, og så overrasker jeg dem ved å si at jeg, er jeg. Folk peker på dukken og sier at det er meg, og så står jeg ved siden av og ler. For virkelig å gjøre det vanskelig, så har jeg kalt også dukken for Eivind, slik at vi heter Eivind begge to. Så når noen spør: Hvem av dere er Eivind? svarer jeg alltid: begge. Og jeg har ikke stoppet med dette. Jeg har for eksempel sendt dukken ut på arbeidsplassen min. Da har dukken Eivind arbeidet som lektor ved en videregående skole i Bergen, akkurat som jeg vanligvis gjør. Det er riktignok litt ubehagelig, for når jeg kommer på jobb dagen etter, er det ingen som liksom har lagt merke til noe. Det er ingen som vil snakke med meg om hvordan jeg oppførte meg dagen før. Og jeg skulle gjerne visst hvordan dukken egentlig klarte seg, om det virkelig ikke var noen forskjell? Jeg kunne stille elevene snedige spørsmål, som ”hva synes dere om opplegget mitt for i går?” Jeg kunne fiske etter opplysninger fra de andre lærerne, kollegaene mine, ”om vi kanskje skulle fortsette samtalene fra i går...” Men det ville begge deler bli for usikkert, jeg våger ikke spørre om noe og ingen sier noe til meg. Skulle jeg vite noe, måtte jeg spørre dukken. Men som dere vet, dukker er dukker. De står bare der og smiler, fra dem får man ikke vite noen ting.

ES2007

Professor Prudenskjold - Akt V

esalen — Wed, 09 Apr 2008 15:57:06 +0000

Ja, da kjære lesere, kjære håndfull lesere av dette pussige skuespillet om Professor Prudenskjold, og hans veddemål om en elefant som blir sluppet ned fra en kran, vil ramle ned på beina, her kommer siste akt og resutlatet av prosjektet. De av dere som har unngått å lese hittil, har ingen større grunn til å begynne nå, enn de har hatt tidligere, men de som har tid å avsette og går på uten forventninger, kan her finne første akt, og bla seg fremover. De kan selvsagt også se på de andre aktene.

1. http://esalen.wordpress.com/2008/03/11/

2. http://esalen.wordpress.com/2008/03/19/

3. http://esalen.wordpress.com/2008/03/26/

4. http://esalen.wordpress.com/2008/04/02/204/

Og så 5...

Professor Prudenskjold - Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et hørespill av Eivind Salen

Medvirkende: Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

Akt V

Stadion

[Svinesen og Snoben diskuterer løsninger med kranfører Oscarsen]

Oscarsen: Da sier vi det slik. Vi snakkes! [går inn på stadion]

Snoben: Jeg kan ikke tro det. Jeg kan fortsatt ikke tro det.

Svinesen: Hva da? Nå er det jo ingen vei tilbake, vi har jo kontraktene, Sverre. Nå er det ingenting som kan stoppe oss.

Snoben: Vi har kontraktene, men Prudenskjold har pengene. Hva er viktigst?

Svinesen: Forsøker han å stikke av med pengene, har vi en politisak på ham. Da får vi både pengene og Prudenskjold i fengsel. Er ikke det kanskje den beste løsningen?

Snoben: Jeg vet ikke, jeg kan ikke tro det ender på den måten. Prudenskjold pønsker på et eller annet. Jeg er redd han tar oss alle grundig ved nesen. Men hvordan, Karl Erik, hvordan? Nei, det vet jeg ikke.

[Agnes kommer]

Agnes: Nei, men er det ikke elefantmannen min som sitter der og grunner? God dag, Karl Erik, har dere sett Elinor?

Svinesen: Nei, jeg har ikke sett henne.

Snoben: Å, Agnes! Hold opp! Jeg er faktisk meget stresset!

Agnes: Stresset? En dag som denne? Deg om det. Selv er jeg som dere ser i strålende humør. Det er utrolig hva hundre tusen kroner kan gjøre med én.

Svinesen: Du har ikke pengene ennå, Agnes. I shippingbransjen er ingenting sikkert før pengene er på konto.

Agnes: Dere to er håpløse. Jeg går og ser om jeg finner Elinor. Tudelu!

Snoben: Hun gjør meg gal. Det kvinnemennesket gjør meg gal.

[Fru Tuppa Snoben og fru Sarah Svinesen kommer]

Svinesen: Jeg skjønner hva du mener, jeg skjønner så altfor godt.

[Tuppa og Sarah snakker med hverandre]

Sarah: Se der har vi slynglene! Nå har de vært ute og viftet med elefantene igjen. Og det mot slike hunndyr som Agnes og Elinor. Jeg skal bare si at nå har jeg fått nok av dem, nå har jeg fått alldeles nok. Med hundre tusen i lommen forlater jeg ham. Det kan du ta deg gift på.

Tuppa: Elefantgift.

Sarah: Ja, elefantgift. Se der! Der har vi Elinor! Ja, se der, er det ikke typisk, hun stanser for å snakke med dem. Jeg kan kjenne parfymen hennes helt hit. Pføy! som den stinker.

Tuppa: Pføy!

Sarah: Pføy! Se det der, nå forsøker han seg med tilnærmelser! Har du sett noe så klønete! Jeg skjønner ikke hva jeg så i ham, bortsett fra pengene. Men nå er det slutt. Nå er det i evighet slutt.

[De går frem]

Snoben: Huff, nå mister vi kvinnene våre også. Verden raser sammen.

Svinesen: Nå, nå, vi har nå alltids konene våre.

Sarah: God aften herr eksmann.

Tuppa: God aften til deg også, Sverre.

Svinesen: Sarah! Hva gjør du her?

Sarah: To ting. Punkt én, jeg har kommet for å se på elefanteksperimentet og hente mine hundre tusen på dette. Punkt to, jeg har kommet for å skille meg fra deg.

Svinesen: Men Sarah! Men hvorfor!

Sarah: Nok. Jeg vet alt du har drevet med. Du kan stå deg med elskerinnene dine, du, Karl Erik. Jeg klarer meg.

Svinesen: Elskerinne! Jeg har ingen elskerinne, hun har nettopp gjort det slutt med meg.

Sarah: Fine greier, så mister du både dine elskerinne og din kone.

Svinesen: Men Sarah! Finansene? Og alle mine kontakter innen shipping?

Sarah: Nok. Med hundre tusen fra i dag, vil jeg klare meg. Du kan bare ta alt. Vi to er ferdige med hverandre. Kommer du Tuppa?

Tuppa: Ja, jeg må bare si, det samme gjelder mellom oss også, Sverre. Når jeg får hundre tusen vil jeg klare meg. Så nå er det slutt. Takk for nå. Nå kommer jeg Sarah.

Snoben: Det var vel det, antar jeg.

Svinesen: Fanken.

Snoben: Noen ideer, shippingmester?

Svinesen: Jeg vet ikke, jeg vet sannelig ikke. Kanskje ville det beste være at veddemålet mislykkes.

[Det høres et voldsomt smell]

Snoben: Hva var det der!?

[De løper og ser]

Svinesen: Det er Oscarsen som har gjort et eksperiment med en elefantfigur i naturlig størrelse. Se som den er knust. Og se så som damene våre flokker seg om ham! De er der alle fire, Agnes, Elinor, Tuppa og Sarah, for noen tøyter!

Snoben: Det er ute. Alt håp er ute.

Grüneberg: [roper fra utenfor] Snehvit! Snehvit! [kommer inn] Snehvit! Å, takk gud! Menn! Har dere sett Snehvit?

Snoben: Hvem fanden er Snehvit?

Grüneberg: Å, det er lille gullet mitt, jeg er så bekymret, jeg hadde den i armene og så smatt den unna for meg og nå er den vekk. Jeg er så bekymret - buhuu!

Svinesen: Så, så Grüneberg, det ordner seg nok.

Grüneberg: Buuu-huuuuu!

Snoben: Kan du være så snill å holde tåta, ditt gamle fugleskremsel. Jeg får vondt i hodet av deg.

[Grüneberg går indignert bort. Oscarsen kommer, med kvinnene på slep]

Agnes: Jeg må si jeg er imponert av hvordan du håndterer kranen, Oscarsen.

Elinor: Ikke så imponert som jeg er.

Sarah: Hør på de lokkefuglene. De skulle vært skutt.

Tuppa: Hvorfor det?

Oscarsen: God dag, har dere sett noe til Professor Prudenskjold?

Svinesen: Nei, vi har ikke sett ham.

Oscarsen: Pussig. Han skulle vært her nå. Det kan ikke være lenge før publikum kommer. Det er bare han som kan ta seg av det praktiske.

Snoben: Har elefanten kommet?

Oscarsen: Nei, jeg har ikke sett noe til den. Den skulle også ha vært her.

Snoben: Tenkte jeg det ikke, jeg kunne ha sverget på det! Han sniker seg unna igjen.

Svinesen: Hysj! Dette er det beste som kan skje. Han kommer ikke, det blir ikke noe arrangement. Vi stevner ham for politiet og får ham i fengsel. Deretter sørger vi i smug for at vi får pengene våre. Og det beste er at vi får beholde konene våre.

Snoben: Jeg vet ikke om det er det beste.

Sarah: Hva skjer om elefanten ikke kommer, Oscarsen?

Oscarsen: Da får dere pengene deres, naturligvis. Det står i kontrakten.

Elinor: Hvordan kan du si det så skråsikkert? Prudenskjold kan jo ha stukket av.

Oscarsen: Det gjør ingenting. Jeg har pengene her.

Svinesen: Hva?

Oscarsen: Klart det, pengene må oppbevares hos en nøytral part. Det er jo ganske naturlig.

Snoben: Flere gode ideer, Svinesen.

Svinesen: Fanken.

[Grüneberg kommer løpende]

Grüneberg: Hallo! Dere må gjøre noe, det er fullt av folk som maser og vil inn!

Oscarsen: Hvor da?

Grüneberg: På andre siden, ved hovedinngangen. Dere må gjøre noe, jeg er bekymret nok som det er. Gullet mitt er borte vekk. Dere tror vel ikke at den er tråkket på av elefanten?

Oscarsen: I påvente av Professor Prudenskjold får vi ordne opp selv. Tuppa og Sarah, dere tar hovedinngangen. Vi andre får dele oss om de fire andre inngangen. Hvem vil være med meg her?

Agnes &

Elinor: Jeg!

Snoben &

Svinesen: [går] Slyngel.

Oscarsen: [roper] Vi samles her klokken åtte presis, enten Prudenskjold har kommet eller ikke. Da må arrangementet starte eller avlyses.

Tuppa: [roper tilbake] Det er greit!

Oscarsen: Her møtes vi også straks etter arrangementet, om det skulle gå i orden. Det har Prudenskjold sagt.

Tuppa: Javel!

[Alle går til sitt. Oscarsen, Agnes og Elinor blir igjen]

Oscarsen: Det er overdreven ressursbruk å være tre stykker her. Jeg går og ser om jeg finner professoren. Jeg begynner å bli bekymret.

[går]

Agnes: Hva tror du?

Elinor: Jeg vet ikke. Nå vet jeg ikke lenger.

Agnes: Jeg må si, jeg begynner å bli nysgjerrig på dette eksperimentet. Tenk hvis den lander ned på føttene, da?

Elinor: Jeg tør ikke tenke på det. Da har vi tapt hundre tusen kroner.

Agnes: Det er mye penger.

Elinor: Javisst. Men er ikke det...

Agnes: Jovisst, professor Prudenskjold! Prudenskjold!

Elinor: Prudenskjold!

[Professor Prudenskjold kommer]

Prof: God kveld skjønne damer, en utmerket stemning for en romanse, hva?

Agnes: Rolig nå, professor. Veddemålet først.

Prof: Ah, kan dere ikke glemme det dumme veddemålet for en stund? Folk blir bestandig så gretne når de taper hundre tusen kroner. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg inngikk meg på dette her. Bortsett fra at det ser ut til å bli et stilig arrangement. Publikum strømmer inn, og både radio og Tv er på plass. Jeg ante sant å si ikke at så mange var interessert i dette spørsmålet. Selv er det meg revnende likegyldig hvordan elefanten ramler – så lenge den ramler på bena! haha! Nei, nå må dere skynde dere inn. Nå begynner arrangementet.

Agnes: Begynner det?

Elinor: Men elefanten?

Prof: Den ledes inn på arenaen i dette øyeblikk. Bare gå inn så får dere se.

Agnes: Men kranfører Oscarsen gikk nettopp for å lete etter deg.

Prof: Jeg er her. Og Oscarsen skulle være i kranen sin. Noe annet ville være skandale. Skynd dere nå!

Elinor Skal ikke du være med da?

Prof: Nei. Jeg må se å finne Oscarsen, hvis han ikke er i kranen mener jeg. Bare gå dere. Farvel! Lykke til!

[De går. Professoren løper en annen retning]

Lys av.

Høyttaler: Mine damer og herrer! Velkommen til en minneverdig begivenhet! Dere skal nå få se hva intet menneske før har sett, og få svar på et spørsmål intet menneske før har visst med sikkerhet! På arenaen står nå indiske Abdullah... vi kjenner ikke etternavnet hans, han står der med sin beste elefant. Den vil få festet reimer til alle sine fire føtter, hvorfra den deretter heises opp til en høyde av fire meter – et løft utført av kranfører Kurt Oscarsen og hans utmerkede kran som kan løfte hele fem meter! I fire meters høyde vil elefanten henge i fire minutter, deretter vil enkefru Grünerbeg, den utvalgte, trykke på knappen som løser reimene – og elefanten vil falle ned. Spørsmålet er da, om den i løpet av de fire meterne vil vende om slik at den lander på føttene og overlever uskadet, eller vil den falle rett ned og lande på ryggen eller siden, slik at den dør av skadene. Dette spørsmålet vil dere snart få svar på! La leken begynne!

[Det høres lyder av festing og heising og stemning. Det høres summing og tikking av klokke som går i fire minutter. Reimene løsner, og elefanten går i bakken med et smell. Stor sukking. Alle sammen utenom Prudenskjold, Oscarsen og Abdullah kommer så stormende ut, til sideinngangen der de før har vært]

Agnes: Vi vant! Vi vant!

Svinesen: Det må jeg si den gikk rett i bakken.

Tuppa: Det var grusomt! grusomt!

Grüneberg: Dette var ikke mer enn man kunne vente.

Snoben: Hvor er Prudenskjold?

Sarah: Hvor er pengene?

Elinor: Vi skulle møtes her.

Snoben: Jeg visste det. Jeg visste det! Han har lurt oss igjen!

Sarah: Hva!

Snoben: Han har stukket av med pengene.

Tuppa: Det er til pass for oss, tenk å være så hjerteløse!

Agnes: Hold kjeft.

Sarah: Ja, dette angår viktigere ting enn en elefant.

Grüneberg: Tørk av deg tårene.

Elinor: Men hva skal vi gjøre med pengene? Vi har jo betalt inn 100 000 kroner.

Snoben: Vi melder han til politiet. Nå går vi rett til politiet.

Agnes: Skjerp deg, Sverre. Veddemålet er vel ikke helt stuerent fra vår side heller. Det er tross alt dyreplageri, selv om vi tjener hundre tusen kroner på det.

Grüneberg: [til Tuppa] Tørk av deg tårene.

Svinesen: Jeg må si, noe sånt har jeg aldri opplevd i shippingbransjen. Og jeg har opplevd mye rart.

Snoben: Jeg er død. Bare regn meg som en død person.

Elinor: Der er Oscarsen!

[Oscarsen kommer]

Sarah: Oscarsen!

Agnes: Kurt!

Oscarsen: God dag folkens, litt av et show, hva? Jeg må si jeg er rystet.

Grüneberg: [til Tuppa] Tørk tårene.

Svinesen: Ja, jeg må si jeg også, jeg har...

Agnes: Har du hørt noe fra professor Prudenskjold?

Oscarsen: Nei, han har jeg ikke hørt noe fra siden arrangementet, og det beklager jeg, for jeg skulle gjerne ha vekslet noen ord med ham.

Sarah: Men hva med pengene våre?

Elinor: Ja, de hundre tusen?

Oscarsen: Pengene deres har jeg her. [tar dem frem]

Snoben: Jeg visste det, jeg visste det. Den slyngelen! Han har bare forlatt hele arrangementet, og etterlatt oss her som idioter. Riktignok får vi tilbake pengene våre, men hva så? Vi er like fullt gjort til latter. Vi har betalt hundre tusen hver for å se en elefant deise i bakken. Jeg kan ikke tilgi meg selv at jeg enda en gang ble lurt av den fjotten.

Svinesen: Si ikke det, vi har jo kontrakten. Vi har rett på pengene.

Snoben: Kontrakten er ikke mer verd enn stempelet den er stemplet med. Hvordan i all verden skal vi kunne kreve pengene inn? Prudenskjold er vekk, han ser vi aldri mer igjen. Ikke på flere år, ikke før alt dette er glemt. Slik er han, jeg kjenner ham, jeg har vært med på dette før.

Oscarsen: Jeg skjønner ikke hva dere snakker om.

Snoben: Å, jaså? Jeg skjønner meg ikke på deg heller. Er du på Prudenskjolds parti, eller hva? I så fall skulle du kanskje passe deg litt, for vi er ikke sikre på at vi klarer å beherske oss. Kanskje er tiden nå inne for å gå til håndgripeligheter?

Oscarsen: Ta det rolig! Jeg er ikke på Prudenskjolds parti, jeg er den nøytrale part. Det er derfor jeg ble valgt av Prudenskjold til å oppbevare pengene.

Sarah: Våre penger. Det er en viktig forskjell.

Oscarsen: Og Prudenskjolds.

Snoben: Hva?

Oscarsen: Og Prudenskjolds. Jeg har dem begge to.

Flere: Hva?

Oscarsen: Ja, se her. Her er dem. [tar dem frem] Vi får vel foreta oppgjøret. Det var, skal vi se [tar frem en liste], ja, det var dere syv, dere skal få to hundre tusen hver. Først fra deres egne, vær så god, så fra Prudenskjolds. Her er de.

Snoben: Disse pengene kan ikke være ekte.

Agnes: Stille med deg, Sverre. Disse pengene er ekte gode som noen.

Sarah: [studerer dem] Ja, det er ikke noen feil på disse.

Svinesen: Da skjønner jeg mindre og mindre.

Elinor: En utrolig mann, denne professor Prudenskjold. I sannhet en utrolig mann.

Snoben: Seier, endelig seier. Allikevel føler jeg at det var han som vant.

Agnes: Tull, vi har pengene.

Oscarsen: Ja, dere har pengene, elefanten er død og Prudenskjold er vekk. Vi har vel ikke mer her å gjøre.

Svinesen: Jeg hadde aldri trodd det skulle ende slik, det må jeg si, med all min erfaring. Det hadde jeg ikke trodd.

* * * Teppe * * *

Teksten og jeg

esalen — Thu, 03 Apr 2008 15:39:39 +0000

Ja, min venn, min kjære tekst, her er jeg. Du kan stole på meg. Etter hvert som du trer frem, vil jeg sitte her og se på deg. Jeg vil se du blir til foran øynene mine. Jeg vil være med å utvikle deg, men ikke mer enn at utviklingen først og fremst skal være din egen. Vil du gå din egen vei, så skal jeg skrive deg bortover den veien og så godt jeg kan gjøre meg selv usynlig i den. Jeg vil være den som står ved siden av og heier, når du går forbi, den som står ved målstreken og klapper når du kommer i mål, selv om du ikke akkurat kommer på første plass. Jeg er den som langs løypa sier ”kom igjen!” Jeg er den som står der og smiler. Jeg blir så glad i tekstene mine, samme hvordan det går med dem. Ofte går det ikke særlig bra, og i det kjenner jeg meg godt igjen, for ofte går det ikke særlig bra med meg heller. Da tyr jeg til tekstene mine, skriver det ned der, og synes det blir riktig fint samme hvordan det blir. Og det, kjære venn, synes jeg du ble denne gangen også.

ES2005 (redigert 2008)

Professor Prudenskjold - Akt IV

esalen — Wed, 02 Apr 2008 18:59:01 +0000

I dag fortsetter vi trykkingen av det kuriøse teaterstykket som aldri skal bli satt opp, om Professor Prudenskjold, og spørsmålet om hvorvidt elefanter faller ned på beina. Jeg ser av treffene på disse postene at de får akkurat den håndfull lesere jeg hadde håpet. Og jeg håper denne håndfullen lesere ikke akkurat sitrer av spenning om hvordan det kommer til å gå, om veddemålet virkelig kommer til å bli gjennomført, og hva resultatet eventuelt må bli av det, men at de kommer til å lese de to siste aktene når de først har begynt. Får teksten et tresifret antall lesere er det alt for mye, da skulle stykket aldri vært lagt ut, men en sånn 12 til 14 er helt greit. Og som vanlig, for dem som ikke bryr seg, er det bare en dags pause og ny post i morgen.

Her er første akt: http://esalen.wordpress.com/2008/03/11/

og her er fjerde...

Professor Prudenskjold - Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et hørespill av Eivind Salen

Medvirkende: Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa SnobenEnkefru Olga (Bibi) GrünebergElinor KlageAgnes BeileHerr Karl Erik Svinesen Fru Sarah SvinesenHerr Kurt OscarsenAbdullah

Akt IV

Hos Professor Prudenskjold...

[Professor Prudenskjold og Abdullah sitter fordypet i et parti sjakk. Det høres støy utenfor. Det høres banking på døren. «Lukk opp». Den store forsamlingen fra skogen lukker selv opp, og går inn.]

Grüneberg: Der er han.

Prud: God aften, kjære folk. Vi sitter som dere ser dypt konsentrert i et parti sjakk. Vil dere være så vennlige å være rolige noen øyeblikk.

Snoben: Rolige!

Abdullah: Hysj!

Snoben: Det er det...

Prud: Nei, herr Snabel, nå må du ikke la sinnet løpe av med deg, det har vi sett nok ganger. Abdullah og jeg har satt i gang et parti sjakk, og det vil vi med respekt å melde gjerne få lov til å fullføre. Dere må finne dere i å sette dere ned og vente. Det får være grenser.

Svinesen: Men...

Prud: Sitt!

[Alle sammen setter seg. Professoren og Abdullah spiller]

Ja, det var ikke meningen å være gretten overfor dere. Men sjakk er et spill Abdullah og jeg setter høyt. Det overrasker dere kanskje, men sjakk er en betydelig sport i India. Ja, jeg sier sport. Den store russiske mester Botvinnik mente som kjent at det var en vitenskap, og han sammenlignet studiet av spillet med sine ingeniørstudier. Taimanov derimot, som så skammelig tapte 6 - 0 for Fischer i 1971, han mente det var en kunstart, på linje med pianospillet hvor han også var en mester, en sann mester. Kjent blant annet for sitt utsøkte samspill med sin kone...

Snoben: Kan du tie stille med det babbelet og gjøre deg ferdig med spillet!

Prud: Snabel! Kan du være så vennlig å nedlate deg til litt respekt for min motstander her? Jeg tror ikke du forstår hvor mye sjakken betyr for folket i India. Gjennom den store Vishy Anand, har landet så å si fått bygget opp sin sosiale identitet. Med forbløffende angrepsspill og lynsnare trekk har den store Vishy Anand gått fra slummen til verdenstoppen på få år. Flere ganger har han kjempet om tronen. Som i den skandaløse finalekampen i 1998, mot Anatolij «Tolja» Karpov, hvor den store Anand måtte gå rett fra beinharde kvalifiseringsrunder opp mot en helt uthvilt Tolja Karpov. Det er en skam! Rett og slett en skam! Vi skulle ikke finne oss i det!

Tuppa: Men professor..!

Prud: Vi skulle ikke finne oss i det, sier jeg! Vi må gjøre noe med det øyeblikkelig! Jeg krever omkamp under rettferdige forhold mellom mester Karpov og den store Vishy Anand! Vi må ikke sitte stille og la urettferdigheten skje.

Agnes: Professor..!

Prud: Skal vi se, Herr Svineri, du har jo kontakter innen shippingbransjen.

Sarah: Han heter Svinesen.

Prud: Karpov er en råtass, han vil kreve astronomiske summer for å spille. Fanden blåse! Han vil tjene på dette! Det må finnes en utvei. Har du noen forslag, Abdullah? Har du noen konkrete forslag hvordan rettferdigheten skal skje fyllest?

Abdullah: [Rister på hodet]

Svinesen: Vi kom egentlig på grunn av et veddemål, hvorvidt elefanter ramler ned på beina.

Prud: Nei, men svine-sønn! Her diskuterer vi århundrets revansjematch, du snakker om elefanter!

Snoben: Nei nå må jeg få lov til å bryte inn her. Vi to har avtalt et veddemål, det står om ganske mange penger. Nå må vi få alle omstendigheter satt på plass en gang for alle. Kommer elefanten, eller kommer den ikke?

Prud: Kommer elefanten, eller kommer den ikke? Hva er det for slags spørsmål, og hvilken interesses skulle vel det ha? For meg er det revnende likegyldig om en elefant lander på føttene eller hvordan den lander, det er et fullstendig uvesentlig spørsmål, men når det er sagt, så lander den på føttene. Er det noen som vil vedde?

Agnes: Ja, jeg er med.

Sarah: Vi er med alle sammen, professor Prudenskjold. Det er derfor vi kommer. Vi vil vedde hundre tusen med deg.

Prud: [teller dem] En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte-ni... Det er greit. Bare legg pengene i en pose og gi dem til meg.

Svinesen: Den går ikke, professor. Jeg har jobbet så lenge i shippingbransjen, at jeg vet hvordan det der foregår. Vi må ha en kontrakt.

Prud: Selvfølgelig. Selvfølgelig skal vi ha kontrakt. Abdullah.

[Abdullah har ferdig utformet kontrakt. Alle sammen skriver seg på.]

Sarah: Nå professor Prudenskjold, er vi meget spente på hvordan det skal foregå i praksis. Når skal elefantslippet skje?

Prud: Det har du nettopp skrevet under på ærede... fru... hva var det du het igjen?

Sarah: Jeg heter Sarah Svinesen.

Prud: Er du gift med det svinet? Han forsøker jo alt han kan å få til et forhold med Elinor Klage her. Visste du ikke det? Jeg skjønner godt hvorfor hun aviser ham, mannen er jo totalt usjarmerende.

Svinesen: Jeg ber deg moderere språkbruken herr Prudenskjold.

Prud: Totalt usjarmerende var kanskje å gå litt langt. Men du har ikke din styrke på sjarmfronten, min gode mann, ta en titt på deg selv, det er ikke videre til utseende å dra rundt med. Det er rett og slett litt kjedelig å se på deg. Og når du skal være munter og vittig, blir det rett og slett pinlig. På den annen side er jeg overbevist om at du har uhyrlige talenter på shippingfronten. Se bare på hvordan du går kledd. Slike klær er ikke billige.

Snoben: [For seg selv] Jeg skal knuse ham.

Prud: L nå dette ligge. Abdullah? Kan du lese opp betingelsene, så vi alle har fullstendig klarhet i dem. Innsigelsene tar vi etterpå. Du kan bare gå opp på bordet der. Stå på sjakkbrettet. Jeg er alltid stolt over å se indere på sjakkbrett, du ser flott ut, vær så god – Abdullah!

Abdullah: [Leser] Angående veddemål. Undertegnede har levert hundre tusen kroner til Professor Prudenskjold. Beløpet vil bli tilbakebetalt i dobbel forstand - to hundre tusen - hvis ikke en elefant hengende opp ned fra en kran fire meter over bakken, faller ned på bena når den blir sluppet. Forsøket vil bli foretatt 23 september, dette år, 2002, på byens storslåtte stadion. Kranfører Kurt Oscarsen vil da heise en elefant levert av indiske Abdullah, opp til en høyde av fire meter. En representant for hver side av veddemålet, vil bli utvalgt for å kontrollere instrumentene i førerhuset om høyden virkelig er fire meter og ikke en annen høyde. Dette var en krøkkete setning. Elefanten slippes når alle er fornøyd. Lander elefanten på føttene, og spaserer av gårde, beholder Professor Prudenskjold beløpene. Lander elefanten på annen måte og blir liggende litt i smerter, har professoren tapt og skal betale. Denne kontrakten er ikke gyldig uten Professor Prudenskjolds stempel.

Prud: Stempel?

Abdullah: Ja, det står her at kontrakten ikke er gyldig uten ditt stempel.

Snoben: Mangler du dette stempelet, professor Prudenskjold? Jeg lar det ikke slippe unna med dette, forsøket skal gjennomføres!

Prud: Fru Snofel? Hvor er du? Nei, men er det deg? Jeg trodde virkelig det var fortryllende Agnes Beile som var...

Snoben: Prudenskjold!

Prud: Slapp av! Du må gjøre noe med dette temperamentet ditt, det er ikke bra for hjertet. Mitt hjerte har dunket og slått i åtte og femti år, på grunn av at jeg hele tiden holder hodet kaldt, og på grunn av denne vidundermedisinen her. [Tar en støyt av litt medisin]

Agnes: Du må skaffe til veie stempelet Prudenskjold. Vi vil gjerne ha kontrakten.

Prud: Jeg vet ikke hvor det er. Jeg kan rett og slett ikke huske hvor jeg har gjort av det.

Snoben: Tenkte jeg det ikke.

Tuppa: Slapp av kjære, professoren har rett, du er virkelig temperamentsfull.

Svinesen: Du har å finne stempelet, professor. Vi lar oss ikke lure.

Prud: Det var merkelig. Hvorfor tok vi med det dumme stempelet i kontrakten? Jeg er ikke sikker på om vi har noe stempel en gang.

Snoben: Jeg flyr i skjegget på ham! Jeg river det av ham!

Tuppa: Kjære...

Grüneberg: Slik rørende omsorg.

Svinesen: Nå må du finne stempelet, professor.

Prud: Rolig! Rolig! Hvis vi ikke finner stempelet, tar vi bare enkelt og greit og dropper hele stemplingen. Forsøket gjennomfører vi uansett. Kom med pengene deres.

Sarah: Nei, professor. Uten stempel er kontrakten verdiløs. Vi skriver ikke under.

Prud: At det går an. Dette dreier seg om elefanter. Hva bryr de seg om stempler? Den faller ned på føttene uansett.

Svinesen: Min kone...

Sarah: Du kaller meg ikke din kone.

Svinesen: Eh... Sarah har rett. Den ærede kvinnen har rett. Du forsøker å lure oss.

Agnes: Dette vil du ikke klare å sno deg unna.

Prud: Kjære kvinne. Kjære, kjære kvinne. Du er sterk og vakker, la meg få lov til å...

Agnes: Nei, den går ikke.

Prud: ... helt i orden! No offence! Jeg ville bare foreslå, altså, den som vil kan skrive under selv om stempelet mangler. Kontrakten er gyldig uansett.

Svinesen: Jeg krever ny kontrakt.

Sarah: Min mann har rett. Skriv en ny professor, vi venter.

Prud: Ny kontrakt? Hva er galt med denne? Det blir ikke noen ny kontrakt, denne er ferdig utformet. Er det noen som vil skrive under? Ellers får dere være så vennlige å gå. Abdullah og jeg har et parti sjakk på gang. Hvem er det forresten i trekket?

Snoben: Det får være greit. Et klapp på trynet, det må han kunne tåle. [Går for å slå ham]

Prud: Hva er det du vil nå, kaptein snabeltann? Ute på tokt?

Tuppa: Jeg beklager min manns oppførsel.

Agnes: Kutt ut det der, Sverre, du gjør deg selv til en idiot.

Snoben: Kanskje det, kanskje er jeg en idiot. Men dertil er jeg en meget hissig idiot. Nå skal professoren få svare for sine handlinger!

[Det blir oppstuss. Alle involverer seg for og i mot. Grünerberg finner stempelet.]

Grüneberg: Hva er dette for noe?

Tuppa: Hva da?

Svinesen: Stempelet!

Prud: Har du funnet det? Hvor lå det?

Grüneberg: Der borte.

Prud: Der er det ja, ja, dette stempelet huske jeg, det er stempelet mitt. Jeg hadde rett og slett glemt at jeg hadde et stempel. Men det har jeg jo – hehe – her er det.

Snoben: Nå professor, nå skal vi betale.

[De betaler og skriver under]

Her er akt 2 og 3

http://esalen.wordpress.com/2008/03/19/professor-prudenskjold-akt-ii/

http://esalen.wordpress.com/2008/03/26/professor-prudenskjold-akt-iii/

Og siste akt finner dere her om en uke...

Tekster in Magenta

v3rtico — Wed, 02 Apr 2008 16:58:00 +0000

Ja, ihr seht richtig, Leute: Tekster gibts jetzt in Magenta. Dies ist eine Protestaktion! Denn T-Mobile scheint aus irgendeinem Grund zu glauben, Besitzrechte an dieser Farbe zu haben. Mitte letzter Woche sandten die Juristen der deutschen Telekom einen Brief an Engadget-Mobile und fordern diese auf, sofortig die Benutzung der Farbe Rosa in ihrem Logo zu unterbinden. Jedoch wehrt sich engadget dagegen. Denn die, und viele Sympatisanten sind der Meinung, dass die Farbe Magenta niemandem gehört, schließlich ist es eine Farbe!Aus Protest fangen Weltweit (In den Niederlande, USA, Deutschland und vielerorts mehr) Blogger gegen T-Mobile zu protestieren, indem Sie ihre Blogs in der Farbe Magenta einfärben. Da ich diese Idee unterstütze und der Meinung bin, dass die Hackerethik "Alle Informationen sollen frei sein" total recht hat und eine Farbe auch nicht mehr als eine Information ist, habe ich heute meinen Blog auch Rosa eingefärbt!

Mehr Infos zu Engadget Mobile: http://www.engadgetmobile.com/
Mehr Infos bei Heise Online News: http://www.heise.de/newsticker/Rosa-Riese-streitet-erneut-um-Magenta-Update--/meldung/105846