Det er Pushwagners år i år, og det er jammen fortjent etter en turbulent tid i kunstnerens liv. Ikke bare er han utstilt på Høstutstillingen - han er også aktuell med det som kanskje er hans hovedverk, tegneserieromaen «Pushwagners Soft City» som her foreligger for første gang utenfor kunstgalleriene og mellom to permer etter bortimot førti år, deriblant tjue år på ukjent sted før de dukket opp igjen i 2002.

Selv om dette verket vaker i grenselandet mellom tegneserie og kunst er det ikke vanskelig å forstå budskapet og meningen bak de naive tegningene og det sparsommelige forstokkede engelske språket som preger serien. Fremmedgjortheten og de robotaktige maskinelt handlende menneskene kjenner man lett igjen som popkulturelle karikaturer på de konforme massene og de som hersker over dem. En referanse her kan i for eksempel være filmen «The Wall» av Parker/Pink Floyd, men Pushwagner klarer om mulig å gjøre det enda mer tidløst og poengtert.

«Pushwagners Soft City» i bokform er en begivenhet i et bittelite tegneserieland som Norge - en utgivelse som overstiger alt som har med Smørbukk og Pondus når det gjelder substans og kvalitet. Få mennsker kommer til å lese Pondus i 2108, men «Pushwagners Soft City» vil sannsynligvis fortsatt være der - men forhåpentligvis ikke som et frampek på hvorden det gikk med oss.

Sjekk utlånsstatus og reserver denne boken på drammensbiblioteket.no

3 hovedpersoner: Madam - som er en hvit middelalderende dame som gjør så godt hun kan med å tilpasse seg det nye Sør-Afrika, eller sagt med hennes egne ord: “Mitt nyttårsforsett er å kunne forstå forskjellen på en vaskemaskin og en oppvaskmaskin.” Eve - den smarte svarte hushjelpen som driver hele husholdningen, og som konstant mener hun har for lav lønn. Og for å kompensere for det, starter hun stadig nye “business’er”. Og ikke minst - Mother Anderson - Madam’s 80 gamle mor som kom på besøk fra England, og som aldri har dratt tilbake.

craftprat.wordpress.com

Madam, Eve og Mother Anderson er heretter kvinnekonger per se. Det er altså snakk om en tegneseriestripe med fartstid på 16 år og ny stripe hver dag! Så sett deg i godstolen med laptopen i fanget og klikk på banneret under. Digg side. Ingen reklame. Test arkivet, der er det ordsøk mulighet!

Favo så langt:

Omsider er den første traileren for Watchmen klar for å sikles over. Filmen basert på tegneserien fra 80-tallet med samme navn blir regissert av Zack Snyder, mannen bak det visuelle eposet '300'. Ta en titt på traileren på Dagbladet.no.

Det er snakk om at filmen kanskje vil vare i opp til tre timer for å få med det meste av den komplekse historien. Det er en mørk og dyster saga, som høyst sannsynlig holder seg tro mot tegneserien, inkludert mangelen på en 'happy ending'.

Tegneseriens skaper, Alan Moore, har også forfattet tegneseriene 'From Hell', som ble filmatisert med Johnny Depp i hovedrollen, og den litt mer kjente tegneserien 'V for Vendetta', som også ble film, med Hugo Weaving og Natalie Portman i hovedrollene.

Pondus ja. Endelig er Pondus kvitt M. Det suger hardt. Blir flau. Jeg vet det er en stund siden men fordet. Pondus blir snekret sammen av O store Frode Øverli og du kan se ett intervju av han HER.

Jeg begynte å lese Pondus etter at min bror skaffet seg abonomang på det. Pondus inneholder flere karakterer men hovedrollene består av Pondus, Beate, Jokke, Påsan, Else, Gunther og Sneipen. Pondus er hovedrollen og Beate er kona hans og de har to nydelege barn som heter Påsan og Sneipen (De heter engetlig ikke det men de blir kalt det) Pondus eier en pub som heter Pondus pub (Ellerno) og der jobber han med Turid Laila (Jeg vet. Finnes det noe kulere navn en Turid Laila??) Jokke var samboer med den vakre fruen Camilla og de har en sønn som heter Gordon (I know Gordon WTF!?). Camilla var utro så Jokke flytter til faren sin. Nå er Jokke singel så nå venter vi på å se de vakre damene han kommer til å høvle over. Sånn nok om Pondus.

Larsons Gale Verden er ett annet blad som jeg leser veldig ofte. Oftere en Pondus tror jeg. LGV (Forkortelse for Larsons Gale Verden) Inneholder mye bra. Enter er det Gary Larson sine ett bilders striper eller noen av de andre bi seriene. Jeg tror jeg har lest LGV ganske lenge. For min far kjøper alltid det. Yndlings stripene mine i LGV er Foxtrot, Bizarro, Fuzzy og Perler For Svin. Fuzzy eier ganske hardt. LGV har holdt på en god stund tror jeg og det herjer like mye nå som fra starten(Yeah right. Jeg har lest LGV heeeeelt fra starten. Promise)

Ja det var alt. Det ble utrolig mange sånne ()()(()()()(( i denne posten (Jeg husker ikke hva det heter) men det er bare koselig. Hvis ikke du har lest Pondus eller LGV eller Kollektivet for den slags skyld løp bort til nærmeste butikk og kjøp deg ett eksemplar. Du vil ikke angre. Bare ikke kjøp M. Da kan du bare rottne i KJELLEEERRNN!!!

Jeg slenger med en stripe av LGV, Pondus og Kollektivet

Pondus:

The Far Side av Gary Larson:

Kollektivet: Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å finne enn ordentlig stripe på nette så dere får nøye dere med dette søpple kvalitets bildet

Hvilken tegneserie er din yndlings tegneserie?

In the meantime. Here is the first cover-design for "The Man of Glass"

• Om debitering
• Om "uafhængighed"
• Om virkelighedens retfærdighed...

Sånn blir jeg hvis ikke GID-klinikken får ut fingeren snart!

Ikke så veldig beskrivende for min familie, håper jeg. Syns den var utrolig bra tegna!

Forklaringa på hvorfor jeg ikke jobber på gatekjøkken?
Kanskje min favoritt.

Og vi gleder oss til sommeren...

Å joda, det kommer til å virke. Men bare fordi jeg er 110% åpen. Unnskylder meg stadig med at jeg ikke har nådd puberteten ennå.

Syns den var søt.

Delirium er for meg en god grunn til å velge å være kvinne. Delirium er selvsagt en sinnstilstand, oftere tillagt det kvinnelige kjønnssystemet, enn det mannlige. Men det er også en av de syv endeløse i The Sandman av Neil Gaiman.

Neil Gaiman bruker forskjellige tegnere i hver bok og tegnerne er ganske frie i deres visuelle tolkning av karakterene. Men Delirium er ofte kort og ganske tynn. Håret hennes og klesstilen forandrer seg kontinuerlig. Hun glemmer alltid hva hun er i ferd med å si og hennes verbale bidrag er derfor alltid stakkato, tilsynelatende vilkårlig og strukturløse. Jeg føler meg hjemme i hver eneste meningsløse snakkeboble. Ofte gjemmer det seg frampek, skjult innsikt og oppmaning til empati i hennes ytringer.

Delirium er vel den eneste av De endeløse som er tildelt den kvinnelige (!) egenskapen naivitet. Hun har for eksempel vist ved en anledning at hennes kombinasjon av empati og naivitet kan være litt mye av det gode. Delirium syntes nemlig så godt om en annen av Gaimans karakterer, en ung jente om jeg ikke husker feil, så Delirium sørget for at denne unge jenta ville være glad, glad, glad resten av sitt lange liv. Underforstått: riv, ruskende gal. Delirium er veldig postmoderne, tror jeg. Bits and pieces. Delirium er festlig. Hun gir så faen, men bryr seg likevel om alt. :-)

Men man vil ikke bli altfor godt likt av Delirium, for hun kan komme til å gi litt for mye av seg selv

The Sandman, Fables and Reflections. Neil Gaiman. Titan Book. 1994.

PS. Jeg har lest at mange ser likhetstrekk mellom Tori Amos og Delerium. At Gaiman og Amos er gode venner i virkeligheten, skal underbygge dette. Det påpekes ofte at dette vennskapet ble etablert etter at Delirium ble skapt. Jeg lurer heller på om ikke dette er Deliriums muse: Cindy Lauper.

Tegneserier for voksne på nettet er kommet for at blive. Fordi nettet kan så meget mere end de gamle papir-comics. Muligheden for bevægelse, dynamik og aktiv læser-interface gør det sjovt at læse comics på nettet.

Et godt eksempel er tegneserie-guruen Scott McCloud, der har lagt sin ‘grafiske roman’ på engelsk, “The right Number” ud på sin spændende hjemmeside.

Måske fremtidens læseteknologi til comics

Fortællingen er altså en tegneserie i blå toner og tegnet med en ren, stilistisk pen. Men det virkelig interessante er læseteknologien, som McCloud har valgt, nemlig et usædvanligt zoom-format. Læseren bag pc-skærmen ser hele tiden fire tegnede frames foran sig. Ikke en hel side som i de gammeldags tegneserier. I midten af de fire frames kan du klikke på en mini-version af de kommende fire frames, og det forstørres ved dit klik. På den måde bevæger du dig fremad og ind i tegneserien.

Spændende web-platform til tegneseriemediets udvikling

Internettet tilbyder med sine muligheder for uendeligt dybe sider en enestående platform for tegneseriemediet. Det traditionelle tegneserieopslag i papir er en to-dimensional flade, som øjet kan danse henover. Men samtidig er det klasisske papir-medium lineært, fordi man skal bladre som i en bog. Internettet gør det muligt at bryde med disse rammer. Og det forsøger Scott McCloud med sit bud på moderne læseteknologi på nettet i sin novelle “The Right Number”.

Og det virker. Hvis man midt under læsningen vil nogle ‘frames’ tilbage i historien, kan man let springe i teksten vha. sidenumre, og zoom-formatet giver lyst til at læse videre.

Spørgsmålet er dog stadig, om Internettets teknologier kan udkonkurrere kvalitetsoplevelsen ved at hænge i en blød sofa med en tegneserie af pap og papir mellem hænderne. Jeg tvivler. Men døm selv!

Da jeg var dreng i starten af firserne eksploderede markedet for tegneseriealbums. Forlagene leverede på samlebånd, og alt kunne sælges, bare det var en tegneserie. Ud over Tintin, som Carlsen if havde udgivet siden tresserne, udgav forlagene serier som Asterix, Lucky Luke og Vakse Viggo, men også en lang række serier af mindre god kvalitet. Alt kunne jo stort set sælges, og det blev også forsøgt.

I dag er der til gengæld langt mellem tegneseriealbums i kioskerne. Det er meget sparsomt hvad forlagene udgiver, og langt det meste af det, der finder vej til hylderne, er nyudgivelser af de gamle albums. Tintin er lige blevet oversat og udgivet påny, og Smølferne og Yakari bliver genudgivet i et mindre format, som i størrelse ligger mellem A4 og A5.

Forlaget Carlsen udgviver nogle såkaldte graphic novels, som er sort/hvide tegneserier i størrelse og tykkelse som en roman. Det drejer sig om blandt andet Marjane Satrapis 'Persepolis' og Jason Lutes' 'Berlin'. Ud over det er der langt mellem nyt fra de store forlag.

Men det betyder ikke at tegneserien er død i Danmark. Efterhånden som de store forlag er stoppet med at udgive albums er en række små forlag skudt op. Et af dem er dovovan-comics.dk, som i ærgelse over, at Egmont stoppede udgivelsen af serien 'Marshall Blueberry' tog sagen i egen hånd og udgav den tredie og sidste historie i serien på dansk. Det gik så godt, at forlaget nu har 12 udgivelser bag sig på mindre end de fire år det har eksisteret.

Men andre små forlag er begyndt at udgive helt nye serier. Det drejer sig blandt andre om forlaget Brun Blomst, Aban Maler og Fahrenheit. Om de tjener penge er uvist, men de udgiver tegneserier. Man kan ikke købe dem i kiosken, men tegneseriebutikker har dem. Hvis ikke der er en specialbutik i din by, så kan din boghandler bestille dem, eller du kan gøre det selv på nettet.

Tegneserien har det ikke godt i Danmark set med kommercielle øjne, men den lever da. Endnu.

Tegneserien "Jimmy Corrigan - the smartest kid on earth" er en godbit for oss tegneserieentusiaster. En stillferdig, underfundig og ikke så rent lite eksperimentell serie. Stilen er utrolig presis og klar, men selve historien krever mer av leseren. Jimmy Corrigan er en ensom mann. Gjennom små flashbacks møter vi mennene i hans familie. De har det til felles at de svikter sine sønner, og historien dreier seg om hvordan sviket går i arv. Forfatteren Chris Ware hadde selv et problematisk forhold til sin far, noe man får sterke mistanker om ved å lese serien....

Denne tegneserien bør leses over tid. Sett av noen minutter hver dag, i minst ei uke. Finnes i biblioteket.

Jeg kan selvsagt ta feil, men jeg synes det er litt påfallende at japansk underholdningsindustri ser ut til å favorisere det hvite og det helt perfekte. Typisk for mangagrafikk er ikke bare at karakterene har et helt perfekt utseende (dog ofte svært store øyne) og en hårfrisyre av en annen verden, men at de nærmest utelukkende er hvite.

Bildet ovenfor er hentet fra det kommende Final Fantasy XIII. Jeg tror det er en gutt, men jeg vet ikke. Hvit hud, blondt hår, blå øyne. Er ikke det litt rart? Den store rollespillskaperen Square Enix skaper spill for et internasjonalt marked, men først og fremst for det enorme japanske spillmarkedet. Er det ikke da litt rart at karakterene, og spesielt hovedpersonene i spillene, aldri har et asiatisk utseende?

I den siste tiden har jeg spilt det japanske rollespillet Eternal Sonata til X-Box 360, et spill som har ilagt seg en særdeles tegneserieaktig grafisk stil. Her er det igjen manga som regjerer. Karakterene har store øyne og fascinerende hårfrisyrer, og de er hvite. Alle sammen er hvite. Hvorfor? Hvorfor skyr japanerne sitt eget utseende? Japan stod riktig nok på nazistenes side under andre verdenskrig, men jeg har litt vanskelig for å tro at dette kan ha noe som helst med grunnen å gjøre.

Personlig elsker jeg den japanske rollespillstilen. Ikke fordi jeg elsker manga, men fordi jeg elsker oppbygningen som disse spillene har. Jade Empire er det eneste rollespillet jeg kommer på hvor karakterene har et gjennomgående asiatisk utseende, men dette er paradoksalt nok utviklet av den vestlige spillprodusenten BioWare.

Hvorfor er ikke Super Mario og Zelda av asiatisk utseende? Hva er det ved sin egen fysiske fremtoning japanerne hater så intenst?

Teksten er stillferdig. Tegningene er også veldig enkle og effektive. Jødene fremstilles som mus, mens nazistene er katter.

Pulitzerprisvinneren MAUS finnes nå igjen i biblioteket på Breivang. På engelsk.

I dag er det 21. desember, dermed får dere den 4. beste filmen 2007:

#4 – 300

http://www.imdb.com/title/tt0416449/

Trailer:

Regi: Zack Snyder

Manus: Zack Snyder, Kurt Johnstad og Michael Gordon

Med: Gerard Butler, Lena Headey, Dominic West, David Wenham og Vincent Regan

Spilletid: 117 minutt

Først og fremst, en av de beste trailerne noensinne? Ja, det vil jeg påstå. For en fantastisk markedsføring! Fra regissøren av remaken av Dawn of the Dead, som jeg også gjerne vil få sett så fort som mulig. 300 er basert på en grafisk roman (ja, tegneserie) av Frank Miller, mannen som også har skrevet bøkene om Sin City. I likhet med Sin City har mesteparten av 300 blitt spilt inn foran green screen, og så har det blitt brukt datagrafikk for å gjøre filmen så lik den grafiske novellen som mulig.

Hstorien er veldig enkel, og lett basert på virkelige hendelser. Perserne, med sin enorme hær, kommer mot Hellas, og Sparta. De ledes av den selverklærte gudekongen Xerxes. Kong Leonidas, leder av spartanerne, de beste krigerne i verden, vil ikke gi seg sånn uten videre. Han får ikke tillatelse av prestene å gå i krig under en hellig festival, så han tar med seg sine 300 beste uten lov, for å møte perserne i et smalt fjellpass. 300 mot en million…

Det som har gjort mange menesker sinte, er at de har lagt til fantasyelementer, og at det ikke er historisk korrekt. Det syns jeg er en tåpelig ting å klage på, siden filmen er basert på en grafisk roman, og ikke direkte på virkeligheten. Jeg for min del tar gjerne i mot monstre av ulike slag. Det som derimot er dårlig med filmen, er manuset. Det er flust av kule linjer i traileren (THIS – IS – SPAAARTAAAA!! Og TONIGHT – WE DINE – IN HELL!!!), men det funker ikke like bra når hele filmen nesten kun har sånn dialog. Det er kanskje noe de burde vurdere å endre fra tegneserien.

Men unntatt det, er filmen et perfekt eksempel på å fullstendig klare det den prøver på. Mesteparten av filmen er en laaang kampscene, og det er akkurat sånn vi vil ha det. Dette er filmen som tar den helt ut, kun har de fantastisk kule kampsekvensene igjen og igjen. Det er koreografert og underholdende. Selv om mesteparten av filmen er væpnet kamp, blir det aldri kjedelig.

For ikke å snakke om hvordan filmen ser ut, visuelt. Bra. Den ser veldig bra ut. Fargene, alt. Det er som et 117 minutters langt kunstverk, 2 timer med malerier jeg syns ser bra ut. Når det gjelder skuespillet, er det ingenting å klage på. De fleste involverte har jo gått gjennom en ganske heftig treningsperiode, for å se ut som de gjør. Noen heterofile menn syns kanskje det er ubehagelig å se menn løpe rundt og sloss i lite mer enn en lærunderbukse, men det vil mest være et tegn på egen seksuell usikkerhet, spør du meg. Jeg skal innrømme at Xerxes (til høyre) ikke er en type jeg ville vært komfortabel med å møte i en mørk bakgate. Eller hvor som helst.

Denne filmen har jo fått en del internett-hype, og jeg bringer dere derfor en trailer for den barnevennlige versjonen av filmen:

Konkurransen:

Ottar Karsten Hostesaft: The Prestige (?), American Gangster (?), Death Proof (5) og The Bourne Ultimatum (7)

Dabju: The Prestige (?), American Gangster (?), 300 (4) og The Bourne Ultimatum (7)

Dette avgjør jo konkurransen, og jeg kan utrope dabju som vinner! New Energy-sjokolade til deg i premie!

Den Høye Fotograf’s dom: 9/10

Andres dom:

IMDb: 8.0/10 (med nesten 150 000 stemmer)

VG: Terningkast 3 (anmeldelsen nevner ”homoerotiske bilder”. Det er vel ikke homoerotikk før du, som mann, blir tent av det. Men det er greit, bare ikke lyv for deg selv, Morten. I tillegg tar jeg med sitatet ”Filmen ber oss om å heie på spartanerne, men gidder ikke forklare oss hvorfor vi bør gjøre det.”. Det er jo åpenbart. Perserne er moralsk forkastelige, har tenkt å ta over spartanernes land og har monstre i hæren sin. Spartanerne er latterlig mye mindre i antall, og beskytter altså landet sitt mot invasjon. Morten Ståle Nilsen, du har ikke fulgt med i det hele tatt.)

Dagbladet: Terningkast 5

Kommentarer og synspunkter mottas med glede, og følg med i morgen for plass nummer 3!

I dag er det femtende desember, og du får den 10. beste filmen 2007:

#10 – 30 Days of Night

http://www.imdb.com/title/tt0389722/

Trailer:

Regi: David Slade

Manus: Steve Niles, Stuart Beattie og Brian Nelson

Med: Josh Hartnett, Melissa George, Danny Huston og Ben Foster

Spilletid: 113 minutt

David Slade har tidligere regissert Hard Candy, som jeg har hørt er drøy, men ikke har sett. Men jeg skal definitivt sjekke den ut nå. 30 Days of Night er basert på en tegneserie, eller grafisk roman, som de kalles nå.

En liten by i Alaska går mot en måned med mørke, et fenomen de opplever vært år. Men dette året er det mange merkelige hendelser på forhånd. Noen har stjålet alle satellitt-telefonene og brent dem, i tillegg blir hundene til en beboer drept, og et helikopter blir revet fra hverandre. Så dukker en fremmed opp, skaper trøbbel og blir fengslet av sheriffen Eben. I cellen fortsetter den fremmede å komme med truende utsagn om at ”de” kommer for å ta dem. Det viser seg at han har rett, når en gruppe deformerte, brutale vampyrlignende skapninger kommer og terroriserer byen.

Helt fra jeg så traileren første gang, har jeg gledet meg til denne filmen. Viss du ikke så den nå nettopp, så se den nå. Den åpningsscenen i traileren der er noe av det beste jeg har sett i en trailer på lenge lenge. Det skulle vise seg at filmen innfridde forventningene.

Skrekkfilmer står stort sett og hviler på om du klarer å leve deg inn i historien, og om du syns det er skummelt. Denne filmen lykkes veldig godt med å skremme meg. Først, ta en nærmere titt på disse vesnene: Freaky, og fullstendig det verste jeg kunne møtt på i en bakgate noensinne. Det siste der er skremmende nå også. Men se nå disse for deg. De er forholdsvis intelligente, har et eget språk, og forstår sin posisjon i verden, forstår at de ikke må oppdages av alle. De er vampyrer, på den måten at de har overmenneskelig styrke. angriper mennesker og har den samme svakheten mot sollys (noe det er lite av i denne filmen…), men samtidig er de så myyye mer brutale. Når disse angriper hopper de i strupen på deg, og gnager hull med de uhyre creepy tennene sine. I tillegg er de lettere deformert, og de tar seg god tid med å drepe deg viss de først har deg, kanskje bruker de deg litt som åte først.

Så ja, du kan godt si at denne virket skremmende på meg. Tanken på å bli fanget av en ti-tolv av disse fyrene, som så snakker til deg på språket sitt. Du forstår ikke, men vet at før eller senere kommer de til å fysisk bite deg til døde. Det viser seg også etter hvert at om du blir skadet, vil du bli til en av dem. Og jeg sier barre kobling av barn og brutal vampyr. Det mest skremmende i verden.

Det som er fint, er at skuespill og spesielt manus er et godt hakk over standard for skrekkfilmer. Det er også et genialt grep å ha familier som de terroriserte ofrene. Det gjør at jeg blir mye mer sjokkert og redd for hendelsene i filmen. I tillegg kan de nok skilte med noen av de beste effektene angående blod, gørr og avkappede hoder (denne må sees, vilt realistisk) jeg har sett.

Visuelt ser du lett at det er basert på en tegneserie, men som med noen andre filmer (Sin City, 300), er dette en fordel, og ikke en ulempe.

Er det noe som endrer dette fra den perfekte skrekkfilm for meg, så er det små stikk av dårlig skuespill og en litt ”feil” slutt, på en måte. Ingen forklaring på det her, se filmen og se om du er enig. Personlig mareritt på film.

Den Høye Fotograf’s dom: 9/10

Andres dom:

IMDb: 7.0/10

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3 (jeg er veldig uenig med Vegard Larsen…Idiot)

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 9!