Med toner fra Beach Boys, rumensk folkemusikk og cheesy Las Vegas-pop a`la Neil Diamond i bakhodet ble dette organiserte virvaret av en plate til et sted i San Fransisco, California på tampen av forrige millennium. Mr. Bungle, bestående av 5 (6 i starten) begavede amerikanere sentrert rundt byen Eureka, begynte å spille sammen midt på åttitallet og har foruten California gitt ut Mr. Bungle (1991) og Disco Volante (1995) i tillegg til diverse demoer som de kun delvis vil vedkjenne seg. Etter utgivelsen av California og turnering verden rundt brøt bandet opp i 2000.

Bandets tidlige ideologi var ”aim to confuse”, noe som ikke er videre vanskelig når man tar minst mulig hensyn til skarene av blodfans, og kjører slalåm mellom sirkusmusikk, disco, doo-wop, death metal, funk, rockabilly, 1960-talls italiensk filmmusikk, lounge, surf-rock, samtidsmusikk, frijazz, exotica og musikk for tegnefilmer og videospill. Dette er hva man virkelig kan kalle postmodernisme; en kjærlig, ironisk distanse fargelegger alt dette bandet har satt seg fore av musikalske krumspring. På ”Sweet Charity” er det for eksempel en hårfin balanse mellom hånlig ironi og ektefølt kjærlighet overfor Hawaii- og surfstilen. Bandet kan harselere med disse sjangrene, eller de kan bruke det som en viktig inspirasjonskilde. Hvordan man velger å tolke det, er opp til en selv.

Vokalisten og bandets største tekstlige bidragsyter på dette albumet, Mike Patton, er også kjent fra bandene Faith No More, Tomahawk og Fantomas, samt sitt soloprosjekt Peeping Tom. Som inspirasjonskilder nevner han gjerne Frank Sinatra, bossanova-sangeren João Gilberto og screameren Yamatsuka Eye. Han er i besittelse av en gudbenådet stemme som han strekker i alle tenkelige og utenkelige retninger, og for denne innsatsen har han fått rykte på seg for å være en av de beste rockevokalistene gjennom nittitallet (selv om rock riktignok ikke på lagt nær dekker hans repertoar). Patton har samarbeidet med blant annet Bjørk, den eksperimentelle jazz-saksofonisten og komponisten John Zorn, Kronos-kvartetten, Norah Jones og norske Kaada.

Trevor Dunn (bass) og Trey Spruance (gitar og keyboard) utgjør sammen med Patton den harde kjernen i Mr. Bungle. På California har de med seg trommeslageren Daniel Heifetz og Clinton Mc Kinnon på keyboard og saksofon. I tillegg kommer den lange listen av eksterne, musikalske bidragsytere, med anerkjente klassisk utdannede musikere på den ene siden og folk fra band som Estradasphere, Sleepytime Gorilla Museum og Deadweight på den andre.

På grunn av ønsket om en 100 % analog innspilling, hvor det meste av musikken var orkestrert for en stor besetning, ble flerfoldige titalls timer ekstra studioarbeid en forutsetning for et godt resultat. Musikken er følgelig detaljrik og spennende, og man oppdager som lytter nye elementer i musikken hver eneste gang man hører den. Et annet trekk som gjør lytteropplevelsen spennende og uforutsigbar, er de stadige takt- og temposkiftene, samt Mr. Bungles forkjærlighet for å sjonglere mellom totalt ulike sjangrer innenfor en og samme låt. Resultatet er at man aldri vet hva som kommer rundt neste sving, og man overraskes kontinuerlig samtidig som alt på en merkelig, tilfredsstillende måte henger sammen. I ”Ars Moriendi” kombineres sigøynermusikk, speedmetal og tegnefilmmusikk, og i ”Goodbye Sober Day” finner vi tydelige elementer av balinesisk chanting, metal og surfrock.

Tekstene på denne plata er skrevet på vekselvis amerikansk, rumensk og latin, og emner som kjendiskultur og forfengelighet, historie, religion, vitenskap, science fiction, død, selvmord og utroskap kan spores, selv om dette er åpent for tolkning. Det er viktig å poengtere at Mr. Bungle i stor grad benytter seg av humor, på tekstfronten så vel som i musikken generelt. Alt skal derfor heller ikke overanalyseres.

Hva slags stemning man skal knytte til California er vanskelig å si på grunn av den kronisk sjangermessige utroskapen og fordi musikken i seg selv er så kompleks. Noen vil finne det forvirrende, andre befriende. Alt i alt vil jeg oppsummere dette som mektig og genial lydkunst som inspirerer, provoserer og engasjerer.

Hayao Miyazaki har været omkring i mange årtier efterhånden, men for nyligt er alle hans gamle tegnefilm kommet frem igen her i Danmark.

Jeg tror snart jeg har set dem allesammen fra Ghibli Studios som er Hayao Miyazaki's filmstudie og de er alle sammen gode. Nu er hans søn så også kommet med i kampen og har nu sin første film fremme her i Danmark. "Legenden om Jordhavet" ligger meget tæt op af farens stil, men der er alligevel meget forskel, jeg kan kun anbefale at se denne film, samt alle de andre selvfølgelig.

Det er tydeligt at se forskellen fra Miyazaki's tegnestil i Manga i forhold til de ellers så populære Dragonball-serier. Miyazaki's stil ligger meget op ad Disney's gamle stil. Men nu hvor Disney er gået mere henimod den stil som Hanna-Barbera bruger virker det til at Miyazaki's mangaer kan slå igennem.

Jeg kan selv se meningen. Hanna-Barbera og den stil der bliver brugt på Cartoon Network og lignende kanaler er bare ikke ligeså detajleret som den gamle Disneystil. Det kan godt være det bare er mig der er sentimental men jeg foretrækker nu stadig den håndtegnede tegnefilm frem for den computeranimerede.

Bender´s Big Score

Så ble det altså mer Futurama. Skaperen av The Simpsons sin sci-fi tegneserie om Fry som ved ett uhell blir frosset ned, våkner opp 1000 år senere og finner en verden veldig ulik den han er vant til, men samtidig med flere likheter enn han ønsker seg. Til sammen ble det fire sesonger av denne geniale serien, som vi kappes om her i redaksjonen; er dette bedre enn The Simpsons? Den diskusjonen lar vi ligge, men vi er alle enige om dette:

Det som slår oss først og fremst er hvor mye bedre denne filmen er enn Simpsons The Movie. Animasjonen er den samme, men det er overgangen fra serie til film som er så mye, mye bedre. Der Simpsons til tider ble litt for lang, litt for kjedelig er Futurama en festforestilling fra ende til annen. Det kan nesten virke som om Matt Groening har kunnet nyte stillheten rundt Futurama, og lagd den filmen han egentlig ville lage med The Simpsons. Men der Simpsons må være politisk korrekte, passe på hva som blir sagt og gjort, så tar han all sin genialitet, kreativitet og ondskap over på ett sideprosjekt som har fått fritt spillerom. For det er ikke typisk amerikansk dette. Bender, den alkoholiserte, kleptomane og til tider stormannsgale, roboten er så langt fra den amerikanske drømmen man kan komme. Mens Fry på den andre siden er en typisk amerikansk, giddalaus ungdom som kun gjør ting for sin egen interesse, og stort sett ikke mer.

Når vi plusser på med en eldgammel, gal professor. En byråkratisk rastafari. En enøyd dame med mer hjerne enn de andre sammen, og en lidenskap for små, nusselige dyr. Ei selvopptatt, styrtrik asiatisk jente, stormforelsket i en pusling av en alien. Samt en fullstendig ubrukelig hummer av en doktor. Så har man det komplette galleri. Vi skal ikke røpe for mye av handlingen, til det er vi for late. Også tildels for at det er ikke historien i seg selv som er viktig.

Når alt dette er sagt, så er dette en film for fansen. Har du ikke sett noe Futurama før, så vil du kanskje føle deg utenfor. Man blir ikke introdusert ovenfor personene som i en vanlig film, det taes for gitt at man kjenner dem fra før. Serien ligger som ett bakgrunnsteppe over hele filmen, og trekkes inn flere steder. Her finner vi også klare referanser til andre filmer, uten at det blir overdrevet. Gjesterollelista er noe svakere enn man kanskje kunne håpe, men Al Gore fikser også dette. Er det en gjesterolle vi ikke hadde tenkt på, så er det nettopp Al Gore sin. Bare den i seg selv er nok til å kunne se filmen.

Så vi kan glemme Simpsons, vi kan glemme Pixar og vi kan i alle fall glemme Shrek 3. Bender´s Big Score er årets animasjonsfilm, og en av våre soleklare valg når topp 10 for 07 skal oppsummeres om litt.