Men nå har jeg funnet en tatovering som vil passe for meg – og som bare vil fungere jo eldre jeg blir.
Jeg skal tatovere en vaskelapp. Vaskes på 30 grader. Håndvask. Sentrifugeres ikke. Strykes forsiktig. Made in Norway.
Tatoveringen skal plasseres i nakken, godt skjult av t-skjorten slik at den ikke vises til vanlig.

Det beste med denne ideen er at den er så tidløs som den er. For den vil være fornøyelig nå. Men tenk hvor bra den blir når jeg blir gammel og ute av stand til å ta vare på meg selv og en eller annen underbetalt ungjente oppdager den. Eller når jeg har takket for meg og noen får den utakknemlige oppgaven med å gjøre meg klar. Først da har tatoveringen oppfylt sin rolle.

På den måten har tatovøren mange sammenfallende interessefelt med AD-en som står ansvarlig for kam-panjene. Skrift blir stadig viktigere innenfor tato-veringskunsten, og mange er kjen-disene som har navnet på eks-dama, kona, de tre ungene og til og med bikkja på underarmen eller i nakken. Veskedesigneren Francesco Biasia fikk oppmerksomhet i 2006 for sin kampanje med produktinformasjon digitalt tatovert på bakkroppen til en modell i en veskereklame.

En effektiv måte å få frem både bag og trend.

Klassisk tatovering som inspirasjon 

Francescos moderne «fake» ryggtatovering minner litt om strekkoder, og er ikke veldig typisk for tatoveringer IRL. Det er imidlertid vanlig å tatovere navnet på seg selv og sine kjære i gotiske bokstaver – i klassisk sjømanns- og fengselsstil (alveskriften var et blaff mine venner, den døde ut omtrent et år etter at siste del av Ringes Herre-trilogien slapp markedet i 2003). Den heldekkede kroppen, er kanskje mest typisk i Japan og blant amerikanske gjenger og motorsykkelklubber. I fjor høst dukket supermodell Gisele Bundchen opp på en reklame for sandaler fra merket Brasil, for anledningen iført retro tattiser fra topp til tå, som om hun var en gammel sjøulk.

Forskjell på reklame og Real Life

Men det er selvfølgelig stor forskjell på reklamens perfekte verden og virkeligheten. I det virkelige liv har tatoveringer sjelden «perfekt» fargedekning og sylskarp outline på hele motivet. Og mens papir er dødt, statisk og dermed forutsigbart, er huden på et levende menneske organisk og i kontant forandring. Dermed er det kanskje ikke så rart at en Chanel-tatovering funker bedre i en annonse enn den gjør i virkeligheten … Eller hva synes du, sjekk Chanel-tatoveringene under – den ene på en reklame, den andre «på ordentlig».

Merketilhørighet

Det er ingen nyhet at store, internasjonale merkevarer kjøper seg identitet gjennom å sponse kjendiser. Det er heller ikke nytt at de forsøker å låne seg street-cred gjennom å hyre inn folk fra subkulturelle miljøer. Noen husker kanskje Levi's reklamer fra midten av 90-tallet der fotografen David Sims brukte folk fra rockabillymijøet i London for å promotere sine relanseringer av klassiske jeansmodeller. Converse er et av de andre, legendariske, amerikanske merkene som paradoksalt nok har blitt mainstream, gjennom å aktivt promotere en alternativ livsstil. Når «en autentisk livsstil» er til salgs i butikkene for bare 600 spenn, er det klart at det napper. Men i likhet med Chanel tar også logoen til Converse (og de fleste andre) seg best ut på papir og tekstiler …

La det Coste

80-tallets store jappemerke, La Coste, har fått renessanse på 2000-tallet. Klær av høy kvalitet med lang levetid har blitt et sunt alternativ til masseproduserte klær fra lavproduksjonsland – og en sporty livsstil er noe mange kan identifisere seg med. Men selv i denne kundegruppen, hvor merketrofasthet og morsmelk ofte kommer fra samme bryst, finnes det folk som er mer opptatt av merkesymbolikken, enn av kvalitet. Eller hva synes du om La Coste-tatoveringen under?

Ink gone BAD

Dessverre er det med tatoveringer, som med de fleste andre «syklustrender»: Det er alltid noen som ikke får det helt til :)

Eksemplene under burde tale for seg selv. Ralph Lauren-logo på Hugh Grant-lookalike. Og et forsøk på å kjøpe seg en plass i livets forbikjøringsfelt, med det gamle slagordet (som har blitt brukt om alle fra James Dean til Sid Vicious*): Too fast to live, too young to die.

Husk spell-check neste gang! :P

* Uttrykket stammer opprinnelig fra filmfrasen «Live fast, die young and leave a good-looking corpse», fra filmen Knock on Any Door med John Derek og Humphrey Bogart i 1949.

(http://180grader.dk/nyheder/DF_jubler_Vi_har_sikret_piercinguddannelse.php)

En sag jeg flere gange har taget op - nu mangler vi bare tatoveringsområdet, dette er nemlig også næsten lovløst område. 

Vi burde kræve en form for smiley-ordning. Jeg kender tatovører som har bedt kredslæger og andre om at komme ud og tjekke hygiejneforhold, men de bliver afvist - det kan vi da ikke tillade. Vi skal gøre en større indsats for at få ryddet op og gjort rent på dette område.Jeg glæder mig til det bliver "Radikale jubler" :-)

Bilder av ulike tatoveringer. Noen er morsomme og andre søte. Jeg legger disse ut for å gi en liten oversikt over alle typer tatoveringer som finnes!

Tatoveringer har vært til siden den yngre steinalder. Flere steder i verden, spesielt i Japan, har det vært vanlig med tatoveringer langt tilbake i historien. Det skyldes forskjellige grunner at flere folkegrupper alltid har drevet med dette. Det kan være religion eller rett og slett for dekorasjonens skyld. Men hva er dagens syn på tatoveringer, og hva sier tatoveringen om personen som bærer den?

___________________________________________

Tatovering med mening

Måten vi kler oss, beveger oss og oppfører oss på sender ut signaler til andre om hvordan vi er. Signalene vi sender ut har et budskap som kanskje viser noe om våre meninger, vår musikk smak, vår usikkerhet, vår kreativitet eller kanskje noe om livet vårt. Ved å bare se på en person, vil du uansett oppfatte ting, uten at du kanskje legger merke til det. Slik er det også med tatoveringer. De sier noe om en livshistorie, en mening, et minne eller andre betydningsfulle, eller helt meningsløse, ting.  Det er dette som gjør tatoveringer så interessante. 

------------------ex1

På bilde til høyre ser du en modell med Palestina-skjerf. Dette er et klesplagg som sier noe om politikken. Skjerfet har blitt et symbol, og de som bruker det viser at de støtter Palestina i konflikten mellom de og Israel. Likt som med noen tatoveringer symboliserer skjerfet noe - i dette tilfelle noe politisk.

------------------ex2

I videoen under kan du se en jente som heter Christina tatovere en tatovering som viser noe om meningene hennes. Hun velger å tatovere en robot, som representerer hvor mye hun hater korporative Amerika. Dette er et typisk eksempel på hvordan folk velger å sette meningene sine på kroppen, i form av tatoveringer!

I videoen ser du tatoveringen og du Christina forteller hva hun mener med den. Hva vi ser er igjen avgjørende for hva tatoveringen sier oss, men Christina prøver å gi roboten små trekk som skal gjøre det lettere for oss å forstå. Dersom Christina ikke hadde forklart i filmen hva hun mener med tatoveringen, ville vi, likt som i kunst, blitt nødt til å tyde tatoveringen selv. Da hadde kanskje ikke så mange forstått hva Christina prøver å utrykke. Alt kommer an på hvordan man oppfatter tatoveringen.

___________________________________________

___________________________________________

Totoveringer med personlighet

Det finnes uendelig mange tatoveringer. Så lenge vi har fantasi og kreativitet vil det forsette å komme nye og utrolige tatoveringer. Mange designer sine egne tatoveringer mens andre tatoverer de mer ”vanlige” tatoveringene. I følges tatoveringsguiden.com er de mest populære tatoveringene drage-tatoveringer, keltiske tatoveringer, kanji, blomster og flora, stjernetatoveringer, tribal tatoveringer, korsrygg-tatoveringer og sist men ikke minst skipper-tatoveringer.

Du kan se at et mønster i hvem som tar hvilke tatoveringer. Blomster og flora er vanligst på jenter, mens skipper-tatoveringer er vanligst på gamle sjømenn. Da snakker vi anker på bryst og forarmer. På en annen side har ankrene blitt mer og mer moderne for kvinner å ha i nakken. Dette sier litt om at budskapet til en tatovering kan variere fra person til person. En gammel sjømann kan ha tatoveringen som et minne over tiden til sjøs, mens en jente kan like designet eller ha et personlig relasjon til tatoveringen. 

------------------ex1

I videoen under kan du se en brannmann som skal ta en tatovering for første gang. Han velger å tatovere en av de mest populære motivene: en drage tatovering! Det finnes ekstremt mange drage motiver, men denne mannen velger en typisk, mystisk, Japansk drage. 

Her kan man se størrelsen på tatoveringen er en av de tingene som sier noe om personligheten til brannmannen. Han sier «jeg er litt nervøs fordi den er så stor, men jeg gjør ingenting uten å hoppe fult inn i det». Dette forklarer ganske enkelt hvordan man ser personligheten hans, og kanskje noe om yrket hans, gjennom tatoveringen – og nå snakker man visuell kommunikasjon! Brannmannen klarer altså å gi mottakeren, uten tekst eller lyd, et budskap.  

------------------ex2

En tatovering kan også være et symbol, eller en ”logo”, om hvem du er - et identitetsmerke. Under kan du se bilde av den kjente hiphop-artisten "50cent". Tatoveringens hans er blitt et identitesmerke og et kjennetegn. Ved å tatovere inn aliaset sitt over hele ryggen, sier at musikken er det livet hans dreier seg om. Ved siden av "50cent" kan du se et bilde av en annen hiphop-artist, "Eminem". Han har tatovert inn datteren sin på over armen. Dette sender ut andre signaler. Nå for vi, mottakerne, et budskap om at datteren er en stor del av livet til Eminem. Her kan du se at to hiphop artister velger å tatovere to helt forskjellige ting på kroppen. Dette kan være avhengig av identitet, livsstil og verdier. 

___________________________________________

___________________________________________

Norge og tatoveringer

I Norge var tatoveringer nesten en tabu frem til 1980-tallet. Frem til da ble tatoveringer ble ansett som noe privat og intimt og nærmest betraktet uanstendig.  Etter hvert ble derimot tatoveringene vanligere blant unge voksne, spesielt i punkmiljøer og andre ungdomsgrupper. Snart ble det en del av den alminnelige moten i vesten. I dag er det fremdeles delte meninger om tatoveringer, men det er akseptert. Men det skal sier at tatoveringer kan bli ansett som både bloharry, skummelt og søtt!

 Tatoveringer kan hindre karrierer! Noen firmaer er mer konservative enn andre. Som nevnt tidligere sender tatoveringer ut visse signaler. Disse signalene kan oppfattes forskjellig, og i enkelte tilfeller kan det være lurt å ungå å sende disse signalene. Professor Peter Bjerring jobber på Privathostpitalet Mølholm i Danmark. Han fjerner tatoveringer ved hjelp av laser. Han sier «På et eller annet tidspungt er det ikke lenger smart å ha en piggtrå oppover armen hvis du er avdelingsleder i et selskap. Ofte kommer folk for å fjerne en tatovering fordi den ikke passet inn i deres nye jobb». Det professoren sier er vell riktig og vel. Det lønner seg faktisk ikke å ha skremmende motiver på armen om du jobber med kunder fra et ikke-tatoveringmiljø. Folk kan forbinne piggtråen til negative ting, og miste tillitten til selskapet. På en annen side er det litt kult at folk har sin egen stil og går i mot det man forventer å møte ute i forskjellige jobber. Personlig syntes jeg det er fett når folkhar en egen stil, men likevel jobber med "vanlige jobber"!

___________________________________________

___________________________________________

Tatoveringer er altså en form for kommunikasjon! Det er en avsender som har et budskap som blir gitt til en mottaker - og det er akkurat dette kommunikasjon går ut på! Tatoveringer sier noe, men hva de sier avhenger av person, motiv og bakgrunn!

Nå er jeg endelig tilbake i Norge igjen, etter en varm, slitsom og veldig kjekk uke i Tyrkia. Fikk tid til både, shopping, soling, sjekking av Tyrkiske gutter, bading, tatovering og mye liv og røre. Og det siste punktet der var ikke akkurat overraskende, for sånn blir det når du drar med deg ti stk fra familien min til fjerne, eksotiske strøk.
Tatoveringen min er vel det eneste som kanskje kom litt ut av det blå. Det var ikke planlagt, men med en gang reisefølget mitt påstod at jeg aldri ville våge det, da måtte jeg jo (eller som Fartein som fint satte ord på det "Ja, når Linda egentlig ikke får lov, det er da hun har lyst. Trass-alderen kaller vi det. Andre var ferdige med den når de var 7, Linda henger litt etter.)
Så jeg sprintet inn på en tattoo-sjappe i Alanya og kom ut igjen med tre vakre stjerner på underarmen.
Mens jeg ventet på å få komme inn var jeg så redd at jeg nesten gråt. Sjefen for tatto-studioet sprang på butikken ved siden av å kjøpte iste i et forsøk på å roe meg ned. Han ble faktisk med inn når jeg skulle tatoveres også. Han fortalte at han pleide vanligvis ikke gjøre det, men i dag måtte han, for han gledet seg til å se meg gråte. Heldigvis kom det ikke så mye som en tåre, for det gjorde ikke det minste vondt. Tatoveringer er oppskrytt. Han ble nok litt skuffa, men jeg endte nå opp med mailen hans og et løfte om at han skulle komme å hilse på meg når han kom til Norge om 3 mnd. 
Jeg glemte å nevne at da er jeg i Portugal... :)

Kjendis.no har en fornøyelig artikkel om en svensk kvinne som skulle tatovere et av samboeren designet motiv på ryggen, der teksten skulle inneholde ordene "Good" og "Evil" - for å illustrere "the duality of man". Tatovøren, som trolig ikke besto folkeskolen, tatoverte i stedet "God" og "Evil" slik at kvinnen og hennes, i ærlighetens navn både stygge og amatørmessige tatovering, nå reklamerer for at Gud er ond. Hun er ikke spesielt fornøyd med dette og mener at tatoveringssjappa bør betale for å få fjernet tatoveringen med laser, mens de hevder at hun fulgte selve prosessen og godkjente den underveis.

Uansett hvem som har rett eller feil her, synes jeg bildet i artikkelen fint illustrerer at man absolutt bør tenke seg godt om før man bestemmer seg for å tatovere seg, og passer flott inn som innlegg til min tidligere artikkel om dette emnet :)

Hjælp - min tatovør kan ikke stave
Paulina Wahlqvist ønskede 'Godt - Ondt' tatoveret på ryggen. I stedet indgraverede den ordblinde tatovør 'Gud - Ond'.
Skriver Politiken

Hvor Gud/God kommer fra?
I hvert fald ikke af god/good -> god#Etymology

Bloggen (klik på Ældre indlæg neden under Blåtand) og websitet (klik på menupunkterne øverst t.h. - under sider) handler især om Danmarks Radio & Co.

Og om hvordan statsradiofoniens arvtagere specielt ved deres valg og vinkling af nyheder
(Børn&Bananas, Danske Danskere, JanteFjante, Myter&Traditioner, TumpeTV, Varmvind&Lunluft)
er med til at gøde jorden for Fogh, Pia den fromme K. og andre mere eller mindre fordækte nationalister
samt Sand&Salighedsmonopolister med en mission om at Danmark skal frelse verden
- og så også lige (med den anden hånd) knække The Axis of Evil.

DR&Co.s udanske dansktone sigter efter at producere konsensus om Danmarks og danske danskeres overlegenhed.
Sammen med det der trives i et sådant klima kan den meget vel være en medårsag til den senere tids voldsomme sammenstød (ReligionsRabalder, KulturKamp). Ikke kun på religiøse og etniske fronter, men også mellem kreative unge og etablerede magtstrukturer samt magthavere, som tror, de kan gå på vandet.

English abstract
This blog/site is about the connection between Danish media and nationalism, xenophobia and especially islamophobia in Denmark. As the European Commission against Racism and Intolerance (ECRI) already said in its Third Report on Denmark:
...
Climate of opinion
...
104. ECRI notes with deep concern that, as indicated above, the climate in Denmark has worsened since its second report and that there is a pervasive atmosphere of intolerance and xenophobia against refugees, asylum seekers, as well as minority groups in general and Muslims in particular. The media, together with politicians play a major role in creating this atmosphere.

Blåtand, ej blåøjet

I kveld er det siste middagen vi spiser på hotellet for denne gangen og det er litt vemodig å vite at i morgen tidlig skal vi hjem i gjen. Koffertene pakker vi i dag og da slipper vi masse stress i morgen. Heldigvis går ikke flyet fra Izmir før kl. 14:00 lokal tid og da har vi god tid på morgenen. Deilig å slippe å stå så tidlig opp. Vi blir hentet utenfor hotellet kl. 10:00 og vi bruker ikke mer enn vel en time til flyplassen. Greit å ha litt å gå på for man vet aldri om man blir hindret i trafikken.

Det gør vi nok alligevel ikke, men jeg satte mig ind til computeren og googlede lidt. Det var skægt. Jeg fandt et bud på hvad jeg KUNNE få lavet hvis jeg skulle have en rigtig fan-tatovering. Eksemplet her kræver ihvertfald intet andet et respekt og selvfølgelig et smil på læben. Endnu sejere ville det være at placere den dér hvor Amager-tatoveringen sidder!

Men nej - det bliver nok ikke.

Jeg fikk den på onsdag og bildet er også tatt da, med mobilen. Jeg får ordne et bedre bilde når den er grodd, noe som ikke trenger å være så lenge til, siden den gror veldig bra.

Dette er altså min andre tatovering. Det begynte med snegletatoveringa jeg tok for å markere at jeg var kommet ut av skallet mitt som mann sommeren 2006:

Bakgrunnen er behovet for overgangsriter. Det å fortelle folk at jeg er transmann for første gang satte ikke direkte spor på kroppen. Jeg ønska også å sjekke hvordan jeg tålte smerte, med tanke på de operasjonene som kommer. Jeg trodde jo ikke det skulle bli så lenge til.

Denne gangen er det altså tittelen på debutboka Framandkar som er rissa inn i huden. Jeg har venta på å debutere sia jeg var liten, og når det endelig skjedde følte ejg behov for å markere det skikkelig.

Jeg tror det blir ganske lenge til jeg evt. tar flere. Jeg har bevist for meg selv at jeg tåler smerte (selv om det slett ikke er så vondt) og fått markert det jeg føler behov for. Det er tvilsomt om jeg får behov for å markere kommende utgivelser på samme måte. Og de endringene jeg skal gjennom for å få være mann framover, både hormoner og kirurgi, setter i seg selv merker på kroppen.

Man får gjerne spørsmål om man ikke er redd for å angre på tatoveringer, akkurat som med overgangen fra tilsynelatende kvinne til mann. Nei, jeg kommer ikke til å angre. Både snegleinteressen og den første boka mi er ting som alltid vil være en del av meg, med eller uten å komme fysisk til uttrykk på kroppen. Og det å fortelle folk rundt meg at jeg er mann er noe av det sterkeste jeg har gjort. Jeg kommer aldri til å skamme meg over å være transmann, men jeg nøler med å tatovere meg med et veldig tydelig tegn på det, fordi man aldri vet hvilke situasjoner man kan havne i. Det kan komme tider og situasjoner hvor det bør skjules.

Her kan man lese litt om tatovering. Tatovering som meningsdannelse er en veldig interessant artikkel.

Det samme gjelder Kroppsdekorering, helse ogidentitetsutvikling. Den fikk meg til å tenke på at tatovering er en form for å bevise at jeg tross alt har en viss kontroll over min egen kropp og en vilje til å ta den i besittelse, gjøre den til min. En slags territorialmarkering på et område med usikkert eierskap, et forsvar mot legevitenskapens råderett over den, et forsøk på å legmeliggjøre meg selv. Og sånn sett kan tatoveringer kanskje gjøre at jeg holder ut lenger med en kropp som på andre områder ikke føles som min og er overlatt til G.I.D.-klinikkens avgjørelser. Det er synd det ikke finnes noen god norsk oversettelse av empowering.

Hvor mange av oss hører på den samme musikken eller har de samme meningene som vi hadde for 5, 10, 20 år siden? Ikke så mange nei.. Det måtte vel i så fall være at man velger noe universelt og bestandig, så som "Gud er god" eller "Arbeiderpartiet Ruler" - men disse tingene kan jo også endre seg eller få redusert sannhetsgrad. Hvis jeg skulle foreslå noe som er absolutt sant og bestandig, måtte det bli noe som "Jeg skal dø" eller "Jeg må betale skatt". Det er bare disse tingene som er absolutte, andre ting endres over tid.

Personlig hadde jeg en oppfatning at tatovering var kult og tøft når jeg var tenåring, men jeg må si jeg er ufattelig glad for at jeg ikke valgte å tatovere meg. Jeg hadde derimot en masse ringer i øret, siden det var hipt på den tiden, og hullene har jeg ennå - selv om jeg ikke har hatt noe i dem på lang, lang tid. Likevel er det lett å leve med 3-4 hull i øret, verre hadde det vært å ha "Culture Club Forever" tatovert over hele ryggen.

Hva med alle de som tatoverte piggtråd rundt overarmen etter at de så at Pamela Anderson hadde dette? Hva med alle de jentene som har tatovert roser, skorpioner eller annet tull på brystene? Har dere tenkt på at rosene vil bli mer langstilket etter hvert som man blir eldre..? En rekke ganger har jeg opplevd å se en vakker kvinne i en flott kjole på et fancy selskap, for deretter å oppleve at en dratt, blek og stygg rosetatovering på den ene puppen eller en sliten smiley på skulderen ødelegger hele inntrykket. "Appearence is everything" er det ordtak som heter, og derfor forstår jeg ikke hvorfor en masse jenter velger å tatovere korsryggen med store bilder som gjør at de ser ut som strippere hele gjengen. Mulig det er kult når du er 20, yppig og lekker - men som 35-åring er det mye mindre lekkert, det er helt sikkert.

Kjendiser har vært dårlige forbilder i forhold til tatovering. Angelia Jolie har hatt en masse stygge tatoveringer, både av tekst på sanskrit og navnet på kjærester. Hun har nå valgt å fjerne en del av dem, og siden hun i perioder har vært vel utsvevende i kjærlighetslivet, er det nok fornuftig å droppe å tatovere seg med den utvalgtes navn hele tiden.

Alle har selvfølgelig rett til å velge selv om de vil tatovere seg eller ta piercing eller annet stygt som de må leve med lenge etter at akkurat den fasen av livet er over, men det hadde vært greit om folk tenkte seg mere om. Hva med å stille seg dette spørsmålet før man tar en tatovering: "Er jeg den samme personen i dag som jeg var for fem år siden?". Hvis svaret er nei, bør man tenke seg litt om.

I tillegg kan man oppleve at det oppstår rent medisinske komplikasjoner, så som allergier, infeksjoner og hudsykdommer.

Dersom du ønsker deg bilder av tatoveringsulykker og generelt manglende gangsyn, ta en kikk på ”horrible tattoos”. Der kan man oppleve mer dårlig håndverk og korttenkte folk.

Onsdag den 26. Mars 2008 var jeg og tok tatovering på Siste Stikk i Kristiansund. Hadde lenge planlagt ei tatovering men så treig som jeg er så ble det aldri noe av før nå. Siw Jorid ble med meg som støtte og for å holde meg i ånda hvis det gjorde vondt, noe jeg fryktet at det ville gjøre. Med tanke på at tatoveringen skulle være på innsiden av håndleddet trodde jeg at sjansen var større for at det gjorde vondt.

Jeg hadde time 15:30, og vi kom dit litt før. Første jeg spurte om var om det gjorde vondt, jeg fikk til svar at han det ikke gjorde noe vondt og at han skulle passe på slik at han ikke drepte meg. Noe av det samme svaret fikk jeg da jeg spurte om det var vondt å ta hull i navlen den gangen jeg skulle gjøre det.

Jeg leverte tegninga av tatoveringen jeg skulle ha til han og fikk beskjed om å sette meg i stolen, Siw Jorid henta seg en stol og satte seg vedsiden av meg og hu var nesten like nervøs som meg. Hjertet dunka bra fort da han skrudde på penna, og Siw Jorid ble litt skremt selv. Men vi fikk beskjed om at det er lyden som er værst og det er den som skremmer folk.

Så med hjertet i halsen så jeg på at han nærmet seg håndleddet mitt med penna, men jeg merket fort at dette var ikke noe å være redd for. Jeg hadde sett for meg at jeg sikkert kom til å besvime og greier, men langt ifra. Jeg le mer eller mindre fasinert av det han gjorde, så frykten for smerter forsvant fort. Det svei bare litt, men ikke noe spesielt mye.

Men jeg er kjempe fornøyd med tatoveringa og er sikkelig gira på flere!

Åtte år senere har jeg ni piercinger, to tatoveringer og en scarification. Spørsmålene jeg får relativt ofte (gjerne fra eldre slektninger og kollegaer) er "Jammen hva om du angrer?" og "Hvordan kommer det til å se ut når du blir gammel?" Jeg prøver å få dem til å forstå at disse spørsmålene egentlig ikke er så interessante. Jeg har selvsagt tenkt meg lenge og nøye om før jeg valgte å gjennomføre disse tingene. Jeg gjorde meg helt sikker på at dette føltes riktig ut for meg. Kan det hende at jeg endrer mening om tyve, tredve, førti år? Selvsagt kan det det. Men det går ikke an å leve livet sitt ut i fra hva man kanskje vil synes når man er førti, femti, seksti. Vil tatoveringene mine se slitte og stygge ut på rynkete hud når jeg gammel? Ja, helt sikkert. Men jeg kommer ikke til å være like lekker som jeg er nå når jeg er 70 uansett hva jeg gjør. Og jeg vil heller se tøff og kul ut nå, enn å være litt mindre ulekker når jeg er gammel.

Jeg tok altså min andre tatovering (en stjerne på høyre albue) for noen uker siden, og det blir neppe den siste

I dag fikk jeg min aller første tattovering! Har jo tenkt på det i ti år, hvis ikke mer, men nå trengte jeg en manndomsprøve og en overgangsrite. Det gjorde vondt, men ikke så veldig. Jeg verken hylte eller grein og satt helt i ro. Flink gutt! Tror ikke jeg kommer til å dekke kroppen med blekk, men som markering var det en veldig fin ting å gjøre. Har litt lyst til å markere min litterære debut på samme måte. Vi får se.

Og det gjorde jeg.