Jeg kan se hun vil ha kontakt.

Hvor gammel er du? spør jeg den lille piken.

Jeg vet ikke, svarer hun sjenert mens de kullsvarte øynene tindrer.

En liten hånd smyger seg inn i min

Og blir fanget av et usynlig lim.

Hun slipper den bare når jeg må gå for å jobbe.

Ellers holder hun fast og hopper opp og ned ved siden av meg.

Kjenner litt på den hvite armen med de små hårstråene på.

Jeg står og prater med noen kollegaer

Da jeg kjenner et par små hender som omfavner bena mine.

Hun smiler og tar tak i hånda mi.

Hun er ny her.

Bare fem små år.

Forlatt av mor hos en annen familie.

Fosterfaren døde.

Fostermor klarte ikke å forsørge barna.

Hun og brødrene fra fosterfamilien gikk til fots fra Burma til Thailand.

Den lille piken med de tindrende øynene

og det lille sjenerte søte smilet,

heter Eh-Ther-Moo

- elsk livet.

.

Hvordan kan man la være å bli glad i henne?

.

(Foto: Llewellyn Juby, Britt Celine Oldebråten) 

Jeg vil ha en liten hund

Jeg tenker på hunden hver dag, hvert sekund

Jeg vil ha en liten hund!

Helga ble tilbrakt hos søsteren min i Moss sammen med hennes familie og 6 dvergpinscher valper og 8 dobermanvalper på 3 uker. Er det noe rart at jeg vil ha en liten hund? 

Fikk du også lyst på en liten hund nå? Sjekk www.vankami.no for mer info!

På lørdag var det julebord med OSI.

Søndag spilte vi kamp mot Åsheim. Dessverre ble det tap 3-1 (23-25, 13-25, 25-20, 13-25) med veldig varierende spill. Men det var artig å spille, spesielt å blokke :) Serven satt også i dag. Vi gleder oss til å møte Åsheim på bortebane allerede på lørdag, og forhåpentligvis ta revansje!

Det var faktisk ganske full tribune, og seks av supporterne var "mine". Etterpå ble det familiebesøk, pizzaspising og god innvielse av klapp-krakker fra IKEA. 

Og 2 store pizzaer + 2 store brus + rømmedressing = 210 kroner, det skjer bare på Presleys Mat Gleden!

Så er det Kaja Sofie som med stor iver forteller: 

- Tante, nå har jeg funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir like stor som deg!

- Hva da?

- Akkurat det samme som deg!

 Herlig :)

Takk for en morsom dag, Mats Henrik :)

Det letta litt og vi tok en tur til Frognerparken så ikke ungene skulle bli så utålmodige. Det var en fin tur helt til det begynte å pøsregne. Da sto vi under noen trær og ventet på opphold. Tanten disket opp med kjeks og lakrissnører, og det var bare gøy.  Tante hadde også med to regnjakker, som ble regnkjoler til jentene, og en paraply.

Så ble det opphold igjen, og vi "voksne" ville dra tilbake. "Men", sa Maren Alexandra, "da får vi jo kke sett den øverste delen". Så vi trasket opp igjen, om det regna skulle vi jo uansett bare rett tilbake til Ullevål...Plask, plask, plask og løping til bilen....men hvor var nøkkelen? Søkk borte! Heidi løp parken rundt uten hell, mens vi ventet søkkvåte i regnet.  Så var det min tur. Rundt til cafeene og informasjonen...INGENTING!  Traff på et par som uttalte: du er jammen den best kledde joggeren vi har møtt i dag (en søkkvåt BC i olabukse og olajakke...)!

Det endte med at jeg måtte dra med barna hjemover på bussen, mens Heidi lette videre. Da vi skulle gå til bussholdeplassen regna det enda mer, og vi må vel ha sett ut som fire druknede rotter der vi gikk. Alle bilene glante på oss på fortauet, da de ikke sprutet oss ned med sølepyttene ved fortauet. Vi kom oss inn påbussen, etter at ingen gadd å hjelpe meg opp med barnevogna, og hele vogna og Ole holdt på å klemmes sammen da jeg måtte løfte den midt på under. Så måtte vi av igjen. Ingen gadd reise seg å hjelpe, og det var så vidt jeg rakk å få ut Ole i vogna før bussdørene klappa igjen på ham.  

Endelig etter noen hundre meter kom vi inn i leiligheten og lagde nesten flom på ganggulvet. Det ble av med våte klær, på med tantes store fleecegensere og sokker, og kakao til alle mann. Rett etterpå ringte søstern og fortalte at hun fant nøkkelen et helt annet sted, og kom kjørende. Etter litt kakao og moffeloffer (=lapper) ble alle mette og varme, og skyene letta utenfor vinduene.

Fortalte dette til KS, og da utbrøt hun: Da er du vel en ordentlig ungdom da? Ja, kanskje til og med litt voksen, svarte jeg, og la til at egentlig ville jeg ikke være voksen helt enda...

Det var lille Kaja Sofie hjertens enig i: fordi atte da må man jo lage mat! Ja, det må man, forklarte jeg.  Er du flink? undret Kaja Sofie. Neeeei, må tanten innrømme, ikke spesielt! Da sier bare den lille: Men øvelse gjør mester!

Men plutselig fikk Kaja Sofie det travelt og måtte legge på: Å - det er sjokoladekake og gryterett til middag! Ha det!