Hun løper og løper. Etter en stund får hun lyst til å juble, juble mot fjellene, mot havet og mot menneskene hun møter. Smilet dekker hele fjeset. Øynene glitrer og kroppen bruser. Den ikke bare bruser, men føles så inderlig lett, myk og samarbeidsvillig.

Hun vet heller ikke hvor hun skal, har ikke noe mål for løpingen, bare sprudler fram i terrenget. Hun kjenner hvordan kroppen våkner og får lyst til å løpe enda fortere. Farten settes opp og tankene vil også være med. For tankene er også ute og løper. Det er gode tanker, tanker som gir henne enda mer energi. Tanker  om ting hun skal gjøre når hun kommer tilbake igjen.

Deilig å kjenne musklene arbeide, deilig å kjenne bruset i blodet. Hun løper lenge, kjenner at åndedragene etter hvert blir hivende og korte. Kroppen sier fra at det er nok på tide å ta en pause. Hun vil sette seg ned og ta en hvil. Sansene er åpne for naturinntrykk.

Hun slår av tredemølla, er tilbake i virkeligheten igjen og går i dusjen.

Idag var jeg tidlig oppe, jeg var så tidlig oppe at hele verdenen rundt meg var innhyllet i tåke. Gjennom tåkesløret kunne jeg skimte sola oppe i alt det lodne, myke og grå. En fantastisk morgenstemning.

Plutselig var jeg mange år tilbake. En julimorgen på 1980 tallet fikk jeg være med far ut å fiske. Far hadde ei rosjekte liggende i Strengsdal, nede ved Vrengen. Vi hadde avtalt å dra tidlig ut, og for far var tidlig ca klokka fem om morgenen. Han hadde vel tenkt seg ennå tidligere, men jeg fikk forhandla meg fram til fem. På den tiden hadde jeg ikke noen problemer med å komme meg opp tidlig, og jeg gledet meg til å bli med. Jeg hadde allerede dengang og har fremdeles, mange gode minner om hyggelige fisketurer, sammen med far fra barndommen.

Som vanlig sykla vi ned til Vrengen. Hjemmefra brukte vi ca fem minutter ned til brygga der båten lå.

Et inntrykk som har spikret seg fast fra denne morgenstunden var været. Det var kjølig, ikke et vindpust, tjukk tåke, og vi måtte kle godt på oss. Vi kunne bare se noen meter utpå. Fordi far fisket stort sett bare noen meter fra land, bestemte vi oss for å dra ut. Far løste opp for- og akterfestet og satte seg til årene.

Det var stille denne tidlige morgenen, og det eneste vi hørte var lyden fra årene, og den hørtes knapt. Far var flink til å ro og plasket ikke med årene. Kun et lite skulp kunne høres hver gang han satte årebladene ned i vannet.

Vi valgte å dregge opp denne dagen, for da dreiv vi ikke av. I Vrengen er strømmen sterk, og hvis en skal ligge på samme plassen er en nødt til å dregge opp.

Jeg satt på aktertofta og kunne se far og båten, men ikke noe mer. Bak far var det en hvit verden. En verden så helt annerledes enn virkeligheten. Hvor var det blitt av Vrengen og landskapet rundt? Det var bare far, sjekta, noe fiskeutstyr og meg i hele verden. Egentlig en helt uvirkelig stund. Det var fint.

Vi snakket ikke mye, men vi opplevde dette sammen, og fisketuren skapte et varig minne. Et sterkt, godt minne. Mange ganger har jeg tenkt på denne morgenen som sitter igjen som en av mine beste stunder. Kan hende er det fordi jeg hadde kameraet med. Jeg husker ikke hvordan fangsten ble. Vi fikk vel noen pinnær som far kalte det.

Etterpå kan jeg  betrakte det fantastiske resultatet, briske meg og si: - Se dette unike, det har bare kommet  innenfra. Innenfra meg. Hvilken kilde jeg er utstyrt med.  Måtte den aldri renne tom.

Det er lov å drømme.

Her var det ikke mye å hente. Tomt hode i dag ser det ut til. Kanskje jeg skal legge planer for noen gjøremål for dagen. Tomt her også. Har alle tanker og ideer forlatt meg i løpet av natten? Det må da være noe, en bitte liten ide, eller tanke ett eller annet sted inne i toppetasjen, men tomt, tomt, tomt. Hvis du fremdeles henger med synes jeg du er tapper, for dette blir ikke mye morsomt. 

 Ja, ja. Sånn kan det gå.

Jeg prøver å følge med på  nyheter og debattprogrammer på tv, men undrer meg stadig over hva som regnes som nyheter. Det samme gjelder debattprogrammer. Jeg skjønner ikke helt at vi har det så fælt som det framkommer mange ganger. Egentlig er jeg blitt nesten allergisk ovenfor det som i dag blir betegnet som nyheter. For meg er det en orgie i elendighet.

Jeg bare undres: Går det ikke an å se det vakre som omgir oss? Senest i går kjørte jeg ned fra Nøtterøy til Larvik hvor jeg i dag er bosatt. Jeg foretrekker å kjøre gamle E-18. Da kan jeg kjøre litt saktere, stoppe langs veien og beundre det vakre landskapet som kan sees fra raet.

Strålende ettermiddagssol over dampende jorder gjorde opplevelsen meget sterk. Et etterlengtet regnvær sørget for dette.

Som du sikkert ser så skaper den ene tanken en ny assosiasjon som igjen fører med seg en helt ny tanke fra en helt annen sammenheng. Det går da ikke an å skrive når tankene hopper sånn. Eller gjør det? Hvem har sagt at det ikke går an å sitte og skrive ord på en pc slik som jeg gjør nå. Hvorfor i hule heiteste skal det vare sammenheng bestandig?

Jeg sitter nå og venter på den neste tankerekken som faller inn i hodet mitt. Nå må den snart komme for nå er jeg snart ferdig med denne tankerekken. Stresser jeg - det kan se slik ut.

Er det tomt i hodet? Nei da, det er det ikke. Der kom en hvit sky opp i horisonten. Hva vil den utvikle seg til mon tro – en okse, en eplehage eller et fantasidyr.  Den utviklet seg ikke i det hele tatt. Den ble bare en flopp egentlig.

Tanker hva er nå det for noe? Tanker dukker opp i hodet mitt hele dagen. Mange av dem er morsomme. Enda flere er kreative. Noen ganger bobler jeg over av ideer, andre ganger er det idétørke. Nå er det ustrukturert og rotete. Hvor løper du til nå lille tanke? Kanskje trenger du en liten pause. Surre- surre -  ikke noe bestemt dukker opp. Senk skuldrene og pust dypt.

Jeg får skrive en liste over gjøremål i dag , ta morgenturen min, og kanskje skrive litt seinere. Det virker som om rotet i hodet mitt kommer til å vare en stund. ­J

Nå skal jeg legge meg . God natt til alle som jeg er glad i. God natt til dere jeg ikke kjenner også. En god natt er noe av det beste som kan skje oss. :)

Er dette meg? Hvem og hva er det som er inne under huden min? Hva er det som prikker der inne? Jeg kjenner det dunker i brystet og at det bruser i hodet.

Jeg er i ferd med å erkjenne eller oppdage at jeg er meg.

Et menneske.

En varm junidag på en grønn grasbakke skjer dette vidunderet.

Jeg er meg!

Jeg husker ikke hvor mange år jeg var, men jeg hadde ikke begynt på skolen. Fingrene som jeg bestemmer  skal bevege seg. De er mine. Jeg kan ta en finger og la den gli over armen min,. kjenne den gode følelsen den lette berøringen gir. Jeg kan også bestemme at fingrene skal bøye seg. Knytte hele hånden og strekke fingrene ut igjen. Handflatene mine med linjer i.  De er også meg.

Følelsene jeg hadde den gang kaller jeg i dag undring og andektighet. Jeg lurer på hvorfor denne hendinga dukker opp i tankene mine ganske ofte. Dessuten lurer jeg på hvorfor det var hendene som var så fascinerende?

.