JEG GÅR OG LEGGER MEG!

Det er her jeg kommer inn i bildet. Alt som kan gå galt, gjør det.

Jeg stod opp klokken fem som vanlig. Gikk på badet og skar meg på høvelen. Fikk blod på skjorten og slipset, og sprakk tidsbudsjettet med fem minutter. Sur som en potte gikk jeg tilbake på soverommet og hentet puten. Sove i bilen, tenkte jeg.

Møtte mine pendlervenner, noen som vil kjøre? Ingen ville kjøre. De prøvde å finne ut av det mens jeg stod med koldbrann og fylte spylervæske. For å unngå sjåførdiskusjonen, sa jeg at jeg kunne kjøre selv. Da skulle de kjøre begge to. JEG KJØRER SELV!!

Jeg kjørte i cirka to hundre meter og skulle inn på en vei. Det var da jeg kræsjet. I over en halvtime skrev vi skademelding, tegnet og forklarte. Koldbrann og gikt. Plasserte meg selv i baksetet på leiebilen, tok puten med meg. Den var våt av snø, og jeg var ikke lenger trøtt.

Nå sitter jeg på jobb. Jeg skal gå og kjøpe sjokolade.

Nå har jeg fundert en stund, og tenkt at det er veldig lite å finne om korsbånd på i-n-t-e-r-n-e-t-t-e-t! Googlet korsbånd i to måneder, og fikk ikke engang vite om det skulle gjøre vondt. Det var en og annen lege som skrev om rekonstruksjon og kostnader, men ikke en eneste erfaring fra offeret. Denne posten er til for de stakkars krokene i det ganske land som nå sitter hjemme og leter.

Jeg slenger inn noen aktuelle søkeord. Korsbånd. Krykker. Vondt. Blod. Dop. Kirurg. Kjekk. Beinhinnebetennelse. Sener. Psykisk. Ustabil. Avrevet. Forstoppelse. Muskelsvinn. Smerter. Komplikasjoner. Kvalme. Hodepine.

Det finnes en og annen sart sjel, så derfor lager jeg tråden lang. Knærne mine kommer under her. Hvis du ikke liker ekle ting, skal du ikke skrålle. Hvis du har en forestilling om at jeg er en lekkerbisken, skal du heller ikke skrålle.

Rekonstruksjon av korsbånd altså. Først henter de en hamstringssene fra baksiden av låret. Denne knyter de fast i lårben og leggben. Etterpå syr de deg sammen og sender deg hjem. Det gjør jævlig vondt. Man våkner om natten og tror man aldri har hatt det verre. Man lurer på hvorfor man aldri må tisse. Det skjønner man når man tar av bandasjen.

Slik kommer bena dine til å se ut etter henholdsvis tre, syv og ti dager. Du kan være glad dersom du har en mor, hun elsker deg uansett.

Håper dette er starten på en god bloggperiode. Direkte fra sofaen, med leddforbindelse mellom lår og legg. Lørdagskveld, en sånn feelgood-kveld.

Og så utfordrar eg Mona til å vise fram noko ho eventuelt har laga som har fått folk til å grine. Sidan ho openbert berre blåggar når ho vert utfordra for tida.

Avil syr kostymer til ungene, hun. I det siste har det vært mye fokus på å være liten. Gjett hvem som sydde kaninkostyme til meg? Mormor. Den var selvfølgelig av vadmel og klødde. Til gjengjeld var det det fineste kostymet, jeg hadde brukt det den dag i dag om det hadde passet.

Jeg skulle ønske jeg kunne sy kostymer til ungene. Jeg har laget en veldig tykk baby. Han veide syv kilo da han var seks uker, og seksten kilo da han var et halvt år. Helsesøster og lege rev seg i håret, og Allers prøvde å huke tak i han. Nå er han skolegutt og skal være troll på juleavslutning. Å, som jeg skulle ønske jeg kunne sy. Jeg rev hull i en brun cordfløylesbukse. Etterpå angret jeg, for den var jo ny. Og så fant jeg frem en genser jeg har stikket. Den er fremdeles ubrukt, ble strikket til førstemann. Den klør visst, er stygg visst, men duger som trollgenser visst. Jeg skulle fortelle om genseren nå, om tårene og alt, men så:

Jeg har hatt en liten pause fra denne posten, måtte ut og kjøpe lørdagsgodteri. Det blir helomvending nå, for i dag har jeg fått meg selv til å gråte. Ikke nok med at jeg stod opp på feil side av sengen og måtte lage et stort nummer ut av et glass med nypesyltetøy, jeg har ødelagt dagen for herren jeg bor sammen med også. Ut og kjøpe godteri, uforskammet sur, veldig mye slaps, jeg krasjet. Hele siden på bilen er oppskrapet, så du kan bare drite i at dette blir en morsom post. Gikk inn til herren og forklarte situasjonen. Han tok det ganske pent, skal på julebord i kveld og ligger litt lavt. Gikk ut og så på bilen, kom inn og sa forferdet du har jo ødelagt hele sida på bilen!!

Det føltes som minutter, men det kan det jo umulig ha vært. Han var litt mild igjen, og ganske forståelsesfull da han spurte; men hva kjørte du inn i da..!?

Din bil.

Og her sitter jeg nå. Samvittigheten er svart, særlig for mitt dårlige humør. Jeg krasjet ikke bilene med vilje, men det hadde føltes så mye bedre om jeg var blid først. Skam altså, det er ekkelt det. Ikke engang sjokoladen smaker godt nå.

Så Avil, det vi sitter igjen med er altså; en smellfeit baby, en genser som klør, to ødelagte biler og en bambus som ikke har det så bra.

For noen år siden skulle guttungen få lov til å ta en runde med knask og knep. Han var syv og ble pyntet med kappe og maling. Jeg hadde en smørbrødliste over hvor vi skulle gå, hvem vi skulle besøke. Noen koselige enker, en og annen gammel snill einstøing. I det første, noe som senere skulle vise seg å bli det eneste, huset bodde en søt eldre dame. En slik eldre dame man ikke greier å bli irritert på dersom man ikke er i samme familie. Jeg skulle stå utenfor og vente.

Poden ringte på, spurte om å få knep, forsvant inn, satte seg ved kjøkkenbordet, drakk kakao og spiste kaker. Den søte eldre damen smilte og nikket i vinduet hvert femte minutt. En halvtime senere kom guttungen ut igjen og var godt fornøyd. Vi dro hjem. 

Siden har vi fått vår egen måte å tilbringe kvelden på. Ikke for å feire, men fordi det ikke skal føles så urettferdig. Vi lager god mat, koser oss med snop og film. Ungene gleder seg. Mellomsten hadde en god idé for årets allehelgensaften. Vi skal kle oss ut! Når noen ringer på skal vi liste oss til ytterdøren og skremme vannet av dem. Og så skal vi true til oss godterier. Jeg oppfordrer alle andre familier til å gjøre det samme.

I alle fall, jeg håper du ikke kommer hit! Buhuu!

Dette kommer til å bli den sureste og bitreste bloggen på hele vide nettet.

I og med at jeg allerede var på sykehuset, stakk jeg innom blodbanken og sikret meg en gul Moominkopp til Moominkoppsamlingen.