Pappa forstår det med lynets hurtighet, at når Mamma står morgenfrisk og strålende og postulerer dette, da er det absolutt mest populære svaret et forbløffet:

- Jammen er du blitt slank! Det er helt tydelig!

Mamma smiler enda bredere. Hun står på tærne, trekker inn magen og strutter med puppene. Hun har på én eneste dag oppnådd eksepsjonelle resultater! Hun syklet nemlig til jobben i går. Nå er hun blitt slank.

Pappa vet hun har prøvd før, og mislykkes, og spiller gjerne med i den håpløse illusjonen om en slanking så abrupt at fettet sannsynligvis i denne stund faller som næringsrik nedbør i regnskogen i Amazonas. Ja, for slik er det i en drømmeverden. Og Pappa unner gjerne Mamma en drømmeverden. Hun er jo drømmekvinna hans!

- Jeg hadde lyst til å ta bussen i går kveld, men jeg sykla, sier Mamma.

Pappa nikker megetsigende, og sier hun var veldig, veldig flink. Mange tror at nikkedukke er en negativ benevnelse på mennesker, men det stemmer slett ikke. Nikkedukker er alle de som ved sin positive bekreftelse av alle ville illusjoner sørger for at det fremdeles er håp! Det er mange av dem, og de er viktige for verden. De produserer håp i enorme mengder! Håp!

Man trenger pågangsmot for å sykle, når bussen er så mye behageligere og bilen står i oppkjørselen og lokker. Man trenger pågangsmot for å slanke seg, når kaketeknologien når nye høyder på cafebordene rundt en. Man trenger pågangsmot for å leve det gode livet, og ikke det søte liv. Man trenger pågangsmot for å redde verden!

Mamma vil redde verden, og hun starter med seg selv først. Hun er et uendelig klokt menneske, som forstår at om hun ikke klarer å redusere si eiga rumpe, vil hun heller ikke lykkes med å redusere CO2-utslippene som ødelegger verden. Det er nemlig slik at håp skaper pågangsmot, og for å redde verden trenger vi enorme mengder pågangsmot!

Og derfor er Pappa også med å redde verden, når han spiller med i Mammas håpefulle illusjon om at slankingen allerede er synlig og suksessfull etter én dags syklig til jobben. For om hun virkelig lykkes med sitt forsett, vil hun også kunne lykkes med andre forsetter, bare fordi hun er håpefull nok!

Derfor er det slik at verden kun kan reddes om Mamma lykkes med slankingen, og slik at Pappa allerede nå ser for seg ei slank kvinne dansende naken i regnskogen i Amazonas, mens trærne skyter til værs rundt henne og regnet faller og verden puster i takt med de spretne puppene!

Nemlig! Dette er nøkkelen til suksessfull slanking: total aksept av fantasien om en bedre verden!

Det er rett og slett ikke tid til romaner mer. Vi har knapt tid til TV og film heller. Det går for treigt. Nå taster vi på mobilen, tar bilder på mobilen og har mobilen hengende som en pipende hjertehjelper i brystlomma. Og på jobb plinger epost-programmene sine lystige låter. Livet vårt går ikke på skinner lenger, det er trådløst.

Nettopp i dette er det poesien har sin store sjanse. "Poesi", vet du, den underlige litterære formen som sier mye (av og til alt for mye) med få ord. Omtrent slik:

Rosene i hagen
lokker til seg humler
og mennesker som somler
med å bli moderne.

Vi må selvsagt vente at poeter strekker seg lenger, særlig at de strekker seg lenger frem i tid, slik at metaforene deres blir mer "up to date". Det nytter ikke å skrive om roser og fullmånen nå. Vi må poetisere det urbane og moderne. Foreksempel slik:

Mennene på fortauet
har syngende mobiler
i sine skjortelommer.
Våren kommer!

Jada, vi kommer, vi poeter. Vi blir virtuelle før du vet ordet av det. Følg med: om ett år er poesi blitt en verdenssuksess! Da er det uinteressant å vurdere et mobilabonnement uten gode poeter tilknyttet. Da er overvekten av eposttrafikk poetisk. Jada, slik vil det bli!

Utrydningstruede ord
vakler ut av rynkede munner.
Mennesker dør, språket deres
reinkarneres.

Hva? Tviler du? Er dette lyriske drømmerier? Phø! Dette må jo komme! Hva skal ellers vi poeter gjøre? Et sted må jo diktningen ta veien. Det finnes knapt skrivebordsskuffer lenger, og å utgi diktsamlinger er en fornærmelse mot markedskreftene (markedskreftene styrer både forretningsliv og åndsliv, vet du). Så for å overleve må poesien bli virtuell. Uten mobilen dør poesien, og uten poesien dør ... eh ... språkets evne til å formidle noe mer enn bare øyeblikkets meldinger.

Jeg skal lære meg lykke,
skal stave de små stundene,
legge sammen det som rører meg,
finne ut hvor smått et smil kan være
og essemesse det til vennekretsen.

Jeg håper fremtida vil gi meg rett. Jeg håper poetene våkner, at poesien livner til og at menneskene blir i stand til å oppleve den rare gleden det er å ordsette verda på denne måten. Jeg vet det er urealistisk, men jeg håper, for den underlige og utfordrende poesien er verdt å ta vare på:

(fra filmen "Il Postino", med Massimo Troisi)

___________________________________________

Mer om poeten TomasHVM finner du HER.

Lurer du på hva en "metafor" er? Du finner forklaringen HER.