P1 Debat Kirkens penge og kirkens fremtid sendt 11. september 2008.

[caption id="attachment_446" align="alignleft" width="54" caption="kors fra fødselsattest"][/caption]I debatten fremhæver den Jesus-troende Charlotte Dyremose at man fx. kan få navneændringer m.m. ved henvendelse over Internet, sådan man ikke fysisk behøver at rende i de kristnes gudshus; men på min Fødselsattest er der et stort kors samt der står at det er en "Fødsels- og dåbsattest". Såvel kors (toturinstrument) og dåb (underkastelse af et usynligt væsen) er kristne og noget jeg som ateist meget gerne vil være foruden i mine officielle papirer.

Endnu værre er det naturligvis i passet hvor hele første side er et stort kristent symbol - en korsfæstet Jesus - ganske modbydeligt.

Satans strategimøte

Som den målrettede strateg han var, samlet Satan alle sine store og små djevler og ondskapens åndehær for å oppsummere siste tiders resultater og planlegge veien videre for å nå sitt endelige mål: en verden uten frelse.
” – Som dere vet har jeg fått greie på hvor jeg skal havne til slutt – og jeg arbeider målrettet og utrettelig for at flest mulig skal følge meg dit. Husk – jeg er denne verdens fyrste, og har evnen til å styre menneskers følelser og lyster. Dette bruker jeg aktivt.
Vi har forsøkt forskjellige strategier, og noen er mer effektive enn andre.  Skandinavia har vært vellykket, og vi kan bruke Norge som et godt eksempel på hvordan vi kan fjerne troen hos det store flertall av menneskene.
Noe av det mest geniale er at ingen lenger regner med meg – eller oss – lenger. Danske prester har offisielt avskaffet meg.  Djevelen er blitt en halvkomisk mytologisk figur – dere vet den lille typen med hale og to små horn.  Dette passer meg utmerket. Helvetet eksisterer heller ikke lenger, det er avskaffet.  Dermed blir også språket forandret. ”Fortapelse” er et ord som har mistet reelt innhold, og ”frelse” et ord som bare brukes i helt andre sammenhenger, f. eks. ”fotballfrelst”.  ”Omvendelse” er også et ord som har mistet all betydning for de aller fleste.”
”Ja – men vi har jo en mektig kirke drevet av en mektig stat, og den er vel et problem”, buldret en ganske velvoksen djevel i forsamlingen.
” – Statskirke-ordningen er en genial ordning for å få avviklet kirke og kristenliv. Jeg har et utmerket samarbeid med et forbund som reklamerer med humanisme og etikk, men de har helt andre spilleregler når de jobber for meg for å bli kvitt kristendommen. Mine nøkkelpersoner har jeg plassert i strategisk viktige posisjoner i det politiske system, og vi går for en gradvis avkristning – så langsom at de færreste reagerer på det som skjer.  Forbud og forfølgelser har vi forsøkt andre steder, f.eks. i Kina, og det virker mot min hensikt.”
” – Hva kan vi gjøre for at det skal gå litt fortere?” skrek en av de onde ånder.
”Det er viktig at kirkens ansatte følger mine nøkkelpersoners anvisning om hva de skal si og lære de få som fremdeles går i kirken.  Derfor er det gledelig å se at når staten flagger at de går inn for miljøvern, roper kirken at det er dette som er det viktigste i vår verden.  Og når staten flagger homofili og ”kjønnsnøytrale ekteskap”, er det svært mange prester og biskoper som lojalt følger alt som kommer fra styremaktene – eller ikke tør å si noe imot.  De har fått gode materielle betingelser, og hvis de skal ha noen karrieremulighet vet hva de har å gjøre.  Det finnes en del intern uenighet i kirken – og det tjener min sak. Stadig flere ønsker å forlate presteyrket – og det tjener også min sak.”
”Men folk kan da høre om vår Fiende andre steder enn i kirken”,  hylte en av smådjevlene.
”Ja, jeg vet det”, svarte Satan. ”Men radio og TV har stadig færre og dårligere kristne programmer, andakter og overføring av gudstjenester.  Jeg og mine medarbeidere arbeider aktivt for at det som fortsatt kommer blir stadig dårligere før det slutter helt.  Dessuten skal vi gi bedre plass i radio og TV til positive programmer om helt andre religioner.”
Forsamlingen nikket ivrig og applauderte.
”Vi har nådd et viktig mål når vi nå har fått undervisning og opplæring i kristendom ut av skolen.  Vi hører om rektorer som forbyr at noen synger ”Gud signe vårt dyre fedreland” på skolen, og det er  ikke lov til å synge et bordvers i skole eller barnehage.  Skolen vil snart fortelle elevene at kristendom er gammel og primitiv overtro.”
”Kan vi ikke snart feire seieren?”, ropte en av de onde ånder.
”Jo – men det er enda litt som mangler. Kirken er nå det eneste som kan bringe kristentroen videre – men det er jeg også godt i gang med å få stoppet.  Det er så  bra at jeg har klart å styre kirken mot stadig mindre oppslutning.  Alle vet at menneskene forandrer seg gjennom tidene, og når de skal forandre kirken også, forandrer de trosinnhold og tviholder på formene. 
For mange er gudstjenesten bare blitt en seremoni med vanskelige ord og begreper, symbolikk som de ikke forstår, mye staffasje og fakter – men lite reellt innhold for svært mange. Men så er det vel bare en av hundre som går i kirken en vanlig søndag – og jeg skal få det til å bli enda færre.” 
”Hvordan da?” skrek en stygg liten djevel.
”Det er viktig at så få som mulig trives i gudstjenesten, for da kommer det ikke så mange, og dermed reduserer vi muligheten for at nye mennesker skal komme til tro. Den musikkstil jeg har innbilt kirken at de må holde er ett av mine mest geniale trekk.  Orgelet er det dyreste instrumentet som finnes, og bare en overhaling kan koste millioner.  Er det ikke genialt at jeg får kirken til å bruke millioner på et instrument som holder folk borte!  Jeg feiret virkelig seieren den dag jeg hørte om menigheten som hadde en slump penger de kunne bruke på enten orgelet eller ungdomsarbeidet – og de valgte å satse på orgelet!”
Forsamlingen applauderte, og en ropte ”Hva mer skal vi da gjøre?”
” – Videre planer fremover?  Vi fortsetter selvsagt i samme retning som hittil. Menneskene skal fortsatt ha det så materielt godt at de ikke trenger å be Gud om noe – da glemmer de Ham lettere.  Og kirken og dens ansatte skal ha det så økonomisk komfortabelt at de tviholder på statskirken.  Når de så er blitt tilstrekkelig små og ubetydelige, sparker staten dem ut og selger kirkene eller gjør dem om til museer eller kulturhus.  De betydelige verdier som ligger i det som kalles ”Opplysningsvesenets Fond”, opprinnelig kirkens penger, kan ikke overtas av en så liten gruppe som ”de kristelige”.   Det inndras til et ”positivt formål” som det er politisk enkelt å argumentere inn hos folk flest. 
Når så de ganske få som måtte være tilbake møter økonomiske problemer i tillegg til sine interne stridigheter, tror jeg kirken vil bli borte og mitt mål er nådd:  Norge er avkristnet, og jeg får med meg omtrent alle dit jeg skal!
Jeg skal gjøre hva jeg kan for at min store Fiende spår sant når han undres om han vil finne troen når han kommer tilbake”
”Men vi har da vel ikke bare Statskirken å sloss imot?”, pep en stygg liten djevel.
”Helt korrekt – alle de små frimenigheter og organisasjoner kan være farlige – og noen av dem har begynt å vokse seg store. De holder en musikkstil som folk trives med, de fleste har et enkelt språk som blir forstått, og presten ligner til forveksling på et menneske. Her må vi samle kreftene for å bli kvitt vår Fiende!”
”Er dette den største faren – den største vanskeligheten?”, var det en som ville vite.
Satan tenkte seg grundig om, og ble litt blek.
”Nei – den største faren er om vår mektige Fiende selv griper mer aktivt inn i sluttkampen.  Da har vi ingenting å stille opp. Men han kjemper først og fremst gjennom dem som følger ham og tror på ham.  Det er de som er vår Fiendes armer og ben, det er de som er hans talerør.  Vårt eneste håp er at de  ikke er villige.”

Rimehaug peker på de teologiske forskjellene mellom bedehus- og statskirkefolkets teologiske forbilde Luther, og trosbevegelsens teologiske forbilde Jean Calvin. "Luther var opptatt av at kirken var blitt verdsliggjort ved at den hadde fått for mye makt i det verdslige samfunnet. Det er bakgrunnen for den lutherske toregimentslæren, som skjelner mellom Guds styring gjennom det verdslige og det åndelige regimentet og gir de verdslige myndigheter stor selvstendighet i fohold til kirken. Den noe yngre Jean Calvin mente derimot at hele statens liv måtte styres etter Guds lov, og at menighetens forkynnere og eldste måtte ha myndighet i samfunnet", skriver Rimehaug. Han mener at dette kan påvirke det politiske synet til de kristne grupperingene i KrF, i forhold til tro og politikk, og kirke og samfunn.

Men er det ikke en brist i Rimehaugs resonnement, når det viser seg at adskillig flere lutheranere enn frikirkelige ønsker at vi ikke lenger skal ha noen statskirke?"Fullstendig løsrivelse", roper stadig flere blant de frikirkelige. Det er faktisk ikke bare teologien som har avgjort de holdningene vi ser idag, men situasjonen der staten overstyrer kirken og drar den i mer og mer liberal retning. Dette har man blant mange kristne tatt inn over seg.  Jeg vet ikke hva Luther og Calvin hadde sagt om tilstandene i Norge idag, men de hadde ihvertfall sett at de som holdt seg nærmest deres teologi, i det store og hele, hoppet over til den andres konklusjon på forholdet mellom kirke og stat. Og det er forunderlig og verdt å merke seg.