En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er - synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet - og "uffer" oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen...

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen - til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat - et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre - synes du jeg er bra nok?

Barn og unge - vel, voksne også - i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem...

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? - så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, "bråket" og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig - det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre - det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem - det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei - det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok - veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt - OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg...

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få - noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist - for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser "Vil du bli millionær" i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det - hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner - hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

Klær har i mange år vært en kjempestor industri som vi lett glemmer fordi klær jo er nødvendig. Klær er faktisk en viktig del av vårt primærbehov. Uten klær kan vi faktisk fryse i hel. Men klær har blitt så mye mer - og klær har blitt til en bekymring. Klesindustri har gått over til moteindustri. Klær i seg selv er stort sett bare til det gode, hvis vi ser bort i fra at klær kan skape allergier, for mye eller for lite klær kan gjøre oss syke. Mote er en helt annen ting. Mote skader på helt andre måter.

Jeg er for at folk skal få kle seg slik de vil. Klær sier en del om din identitet. Klærne er gjerne førsteinntrykket vi blir møtt med. Klær bestemmer gjerne hvem du vil ha kontakt med og hvem du vil kontakte. Klær er symboler og som gjerne sier en del om den som bærer klærne. Ikke nødvendigvis - men ofte. Det er lett å bedømme folk utifra klær de går i. Klær skiller nerden fra bimboen, klær skiller kulturer, religioner, yrker og status du har, om du er fattig eller rik, gutt eller jente.

Når vi før tenkte på mote tenkte vi mest på jenter. I dag er mote blitt minst like viktig for gutter. Mote er ikke lenger for de forfengelige eller de rike. Selv de mennesker som ikke bryr seg om klær er blitt moteskapere. Mote handler heller ikke bare om klær. Det handler også om hår, sminke, sko, vesker osv osv.. Det nye som er kommet i tillegg til dette er piercing, tatoveringer og "kroppsutsmykning".

Klær har blitt et problem. Klær har medvirket til at vi har fått andre større problemer. Slankehysteri, mobbing, utestengelse, voldtekter og forhåndsdømming. Klær er ikke et luksusproblem - men et stort alvorlig problem. Et problem som vi kanskje ikke så lett legger merke til. Og et problem som vi så lett umerkelig blir en del av selv.

Jeg skriver om dette i dag fordi jeg i helgen har jobbet på et stort ungdomsarrangement og sett hva klær ER for mennesker. Klær og kleskoder er jo spesiellt viktig for de yngre. Slik har det jo alltid vært, så DET er ikke noe nytt. Jeg vet jo ikke hvor bekymret jeg skal være heller. Jeg vil bare stille spørsmål ved det - fordi jeg hadde noen "kles-opplevelser" i helgen som gjorde inntrykk på meg. Disse opplevelsene handler utelukkende om jenter. Jenter helt ned i 12 års alder.

Jeg var dørvakt på en ungdomsklubb og da er det viktig å se på alder på de man slipper inn - og i og med at det var et rusfritt arrangement så var det også viktig å se etter at folk var edru. Det ser man gjerne på oppførsel. Jeg må innrømme - og her er jeg ærlig - jeg er SJOKKERT over "mange" jenter og hvordan mange går kledd og hvordan mange oppfører seg. Jeg så jenter som jeg tenkte måtte være kanskje 25 år som faktisk viste seg å være 12-14 år.. Jeg må være ærlig i det jeg skriver nå og jeg synes mange ungjenter var kledd veldig utfordrende og hadde veldig frekk oppførsel. Jeg tok meg i at jeg tenkte på gatejenter. Det som på mange måter avslørte dem var oppførselen som jeg nesten må si var nesten barnsligere enn hva alderen skulle tilsi. Dvs jeg blir litt forvirret for jeg må innrømme at en 13 åring SKAL jo være barnslig - men når denne 13 åringen er kledd så utfordrende og "sexy" så må jeg innrømme at bildet ble veldig forvirrende og VELDIG rart. Vi måtte faktisk jage bort "rånere" og berusede menn som forsøkte å plukke opp jenter, noe som fikk meg til å tenke - vet disse guttene egentlig at de de "siklet" etter faktisk var bare 12-14 år?

Jeg VIL bry meg om dette. Jeg er bekymret - enda jeg ikke selv har barn. Og jeg må få lov å si: Hvis jeg hadde hatt et barn i denne alderen ville jeg ALDRI tillatt henne å gå så utfordrende. Hvor er foreldrene? HVEM er foreldrene til disse jentene?

Som sagt innledningsvis så synes jeg folk skal få kle seg som de vil og være den de vil. Dette gjelder jenter selvfølgelig også. Jenter skal også få kle seg sexy og det er ikke dermed sagt at mannfolk skal få ta seg "friheter". Her blir det forskjell på hva slags rettigheter mennesker har og hva som faktisk er virkelighet. Jeg er bekymret fordi kanskje ikke en jente på 12-14 år kjenner konsekvensene - virkeligheten - en slik utfordrende klesstil og oppførsel KAN føre med seg. Kanskje ikke foreldrene en gang har fortalt dem det?

 Når alt dette er sagt så må jeg bare få presisert hvor utrolig mye fantastisk ungdom som finnes. Jeg synes også mange av disse jentene er fantastiske når du kommer i snakk med dem og du lærer dem å kjenne. Som ungdomsarbeider er jo det en av oppgavene - å komme inn på ungdommene, snakke med de og bry seg om de. Dog synes jeg ikke det er ungdomsarbeiderens oppgave å være bekymret for barnet når det går hjem om kvelden etter at arrangementet er slutt.

Er det jeg som er gammeldags? Er det jeg som bekymrer meg uten grunn?

Jeg har for mange år siden innsett at jeg aldri blir slank. Men når vektnålen begynner å vise 130 kg, ujevnt fordelt på min 178 cm høye kropp - da er det både ubehagelig og upraktisk, og farlig... Dette er et faktum jeg bare må innse. Jeg må slanke meg for min egen skyld!

Jeg har hatt dette nyttårsforsettet mange ganger: Slanking. Og stort sett har jeg greid det. Jeg har gått ned 10 - 20 kg og så har de sakte gått på igjen i løpet av et år eller to. Og så er det pån igjen... Som voksen har jeg klart å bli "slank" en gang. Det var i 1995 da jeg kom ned i 85 kg (fra 126) Da gikk "alle" rundt og sa at; nei nå var jeg ikke Kjell lenger...

Jeg har vært en jo-jo slanker hele livet. Slik har det vært og slik tror jeg også at det vil fortsette. Ja, jeg må jo også endre livsstil - men jeg vet med meg selv at den lovnaden er litt for stor for meg. Jeg har ikke viljestyrke nok til å endre livsstil og tilpasse livsstil utifra endringer ellers i livet mitt. Feks nå som jeg har gått på skole i tre år. Jeg er av den typen som når jeg blir stillt krav til - eks en eksamen - så blir jeg rett og slett matt! hehe.. Jeg blir bare sittende å grue og lese, grue og lese..

Jeg har spiseforstyrrelser. Jeg spiser for å trøste meg. Jeg spiser for å belønne meg selv. Og jeg spiser for å straffe meg selv. Nå mens jeg har gått på skole så har jeg spist fordi jeg synes synd på meg selv. Hvis en eksamen har gått dårlig så spiser jeg også fordi jeg synes synd på meg selv. Har en eksamen gått bra så spiser jeg fordi jeg skal belønne meg selv. Slik var det også når jeg jobbet. Jo mer jeg jobbet - jo mer syntes jeg synd på meg selv og jo mer spiste jeg. Når jeg endelig hadde fri - spiste jeg for å belønne meg.

En periode begynte jeg å kaste opp etter først å langet inn store mengder mat. Jeg tuller ikke - DET VAR DEILIG!  Men selvfølgelig er det farlig å begynne slike metoder. Det begynte på en måte slik at jeg spiste overdrevent mye for å "straffe" meg selv - helt til jeg følte at jeg ble straffet nok - slik at jeg fortjente å kaste det opp igjen. Vel, det er i det hele tatt vanskelig å forklare. Det blir nesten som med selvskadere. Problemet er egentlig ikke maten - det er bakgrunnene som er problemet. Man må virkelig gå i dybden i livet sitt og finne ut hva som er det EGENTLIGE problemet. Det er nok her leger gjør mye feil. De ser bare en person som har spiseforstyrrelser eller selvskader seg og så går han ikke inn på det som kan være det egentlige problemet.

Når jeg var liten så var jeg tykk. Alle i min familie er overvektige. Jeg ble mobbet veldig fordi jeg var tykk. Også at jeg var feminin og fordi folk "trodde" at jeg var homo. Vel, jeg var jo også det - men visste det knapt selv. Jeg lot mobberne vinne over meg. Når jeg så de kom i skolegangen la jeg meg rett og slett ned - slik at de fikk sparke og slå til de var ferdig. Lærerne reagerte selvfølgelig - men dessverre på feil måte. De snakket med meg og lot meg få sitte inne i friminuttene - slik at jeg slapp å bli konfrontert med mobberne. Hvem ble straffet da? Jo - meg! Mobberne vant. De fikk jo fortsette å leke ute.

Vel, det er kanskje for "billig" å skylde på andre for at jeg er tykk fortsatt i dag. Jeg gjør ikke det. Men jeg forteller dette for å forklare noe av det jeg tror er grunnene til at jeg er tykk. Det er klart at man får ikke akkurat beste selvfølelsen av slik behandling. Maten har jeg puttet i munnen selv.

Jeg håper også folk tenker over at det at folk er litt overvektig ikke nødvendigvis er bare galt. Det er bare galt hvis den tykke SELV opplever det som et problem. Dog, i en tid hvor barn er "flasket" opp med cola og smågodt fra de er bittesmå, synes jeg dog at foreldre må ta en stor del av skylden. For meg var det faktisk ikke slik. I mitt tilfelle var det nok mors kjøttkaker blandet med genetiske faktorer som har spillt størst rolle. Oppveksten ER en veldig viktig tid for hvordan vi blir som voksne. Det er da grunnmuren bygges. Det er et stort ansvar foreldre har her. Et ansvar som tar tid og krever ressurser. Har ikke barn selv så jeg skal ikke akkurat dømme og si at det er lett - men jeg tror jeg kan si at det er viktig.

Vel. 1 januar starter det igjen.. Slanking og FORSØK på livsstilendring. Jeg begynner jo i praksis 7 januar og da skal jeg begynne å gå på jobb. Dessuten regner jeg med at jeg blir litt mer i bevegelse gjennom jobben. Jeg har jo tidligere nevnt at jeg har kjøpt meg MBT sko - som gjør at jeg forbrenner mer fett for hvert skritt jeg tar... (hehe.. håper det er sant...) Har iallefall gått litt i dem nå i jula og jeg har fått nye muskler! - iallefall er jeg dritstøl etter bare korte turer... Jeg skal spise mindre og heller oftere og så skal jeg drikke vann - masse vann!

Jeg tenkte jeg skulle lage en egen side en SLANKEDAGBOK, her på bloggen min. Der kan jo flere være med. Alltid litt lettere når man er flere. Den dagen den forsvinner så skjønner dere hvorfor... Da gikk det ikke...  hehe.