9.  Sommeren 1995:  Jeg hadde hybel i byen, var fri og selvstendig, og jeg trodde jeg var i ferd med å bli voksen.  Jeg hadde masse vorspiel, og fikk mange nye venner på det viset.  Hang sammen med 3 av de beste vennene jeg noensinne har hatt.
8.  5. klasse.  Første gangen jeg trodde jeg var i ferd med å bli voksen.  Vi var en gjeng på 2 gutter og 2 jenter som hang mye sammen.  Jeg var flink på skolen, men kul nok til at jeg ikke fikk pes for det.
7.  Romjula 1998:  Jeg har aldri vært så lykkelig som romjula 1998, grunnen til at den kommer så langt ned på lista er at jeg er usikker på om 6 dager kan kalles en epoke.  Dessuten var det hele på falske premisser, og det trekker alltid litt ned.
6.  Ungdomsskolen: 7. og 9. klasse.  Jeg var en rar unge.  Jeg ble en rar ungdom.  Men heldigvis var såpass mange andre i klassen min også rare, at det ikke gjorde så mye.  Jeg er SÅ glad for at jeg ikke gikk i en klasse over eller en klasse under, der jentene var pene og guttene tøffe.
5.  Sommeren/tidlig høst 2006.  2005 var et møkkaår, og det lakk litt inn i 2006 også, men på sommeren begynte ting å gå seg til; jeg var i ny jobb,  det var strålende vær, og vi var en gjeng som dro på stranda hver dag, festet i helgene, og når ferien kom, dro på tur.  Veldig gøy.
4.  Barndommen.  0-6 år.  Jeg hadde ordentlige foreldre, som var glad i meg, støttet meg, og ellers en stort sett veldig fin familie.  Jeg var smart og snill og flink, og var venner med søsknene mine (mesteparten av tiden), og jeg kjenner at jeg med en nesten selvtilfreds stolthet kan si at jeg hadde en lykkelig barndom.
3.  Russetiden.  Ok, så var jeg full, skitten, sliten og kvalm veldig mye, men jeg hadde mange venner, jeg hadde skværet opp med han jeg var ulykkelig forelsket i i store deler av tenårene, jeg hadde til og med en slags russekjæreste (bare fordi han ikke visste om det, betyr ikke at han ikke var kjæresten min), jeg hadde planene klare for fremtiden, og jeg hadde det vanvittig gøy i nåtiden.
2.  Året i Italia.  8. klasse var jeg i Italia.  Det var annerledes.  Bra annerledes.  Jeg ble kjent med mye bra folk, og de lærte meg mye om meg selv, og jeg hadde noen oppturer og nedturer som fortsatt definerer meg som menneske.  Jeg gikk ned 10 kilo helt uten vilje.  Det har jeg aldri klart verken før eller siden.  Tro meg, jeg har prøvd. Det var veldig stalker-relatert, da.
1.  Studietiden.  Kanskje aller mest 3. året.  Ja, jeg stresset med at jeg ikke var flittig nok, ja jeg hadde fortsatt et snev av post-tenårings-identitetskrise, og JA jeg hadde mye fylleangst, men DuVerden! så gøy jeg hadde det.  Jeg begynte å innse at vennene mine faktisk likte meg(!), jeg var sosial, jeg hadde så vidt begynt å reise litt, jeg så meg selv i ferd med å bli voksen (sånn på ordentlig.  Ikke sånn som da jeg var 11 og 19)

Og når jeg ser tilbake, så innser jeg at jeg har vært lykkelig mesteparten av tiden.  Det er da også noe.

Det første som slo meg var:  inni helsikke, da, så vanskelig det er å skrive dialog!  En ting er å lage en samtale som flyter sånn noenlunde, og som virker troverdig, uten å bruke for mye "hmhmh" og "jaha" og andre ting som finnes i vanlige samtaler, men som gjør teksten hakkete å lese. 

En annen ting var "å si"-verbet.  Det naturlige ville være å avslutte en hver setning hvor noe ble sagt med "sa Detektiv Sonja" eller "sa Sofa", men dette blir jo fryktelig fort ensformig, så må man variere med verb som "svarte" og "påstod" og alt mulig annet man kan komme på, samtidig som man ikke trekker det for langt slik at man ender opp med "smilte" og andre ord som gjør det hele helt lokalavis-intervju.

Neste ting er noe som jeg har lagt merke til før, og som fasinerer meg noe veldig: musikkens påvirking på det jeg skriver.  De tre første delene ble skrevet til Spillelisten "Gøy ryddemusikk".  Det er der veldig mye av musikken som jeg (later som jeg) skammer meg over ligger.  Mye glapop fra 80-talet og slikt.  Da jeg skrev siste kapitelet hadde jeg byttet til spillelisten "Regnværsmusikk" som er en veldig Leonard Cohen-tung liste.  Og det er nesten skremmende å så hvor mye lavere vitsetettheten er i den siste delen.

En faktor på vitsetettheten var at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle i mål, og at jeg plutselig hadde tråder å nøste sammen, og det gikk fort på bekostning av vitsene.  De tre første kapitlene gikk stort sett ut på at Detektiv Sonja gikk rundt og snakket med møbler.  Dersom jeg kom på et nytt møbel hun kunne snakke med, eller noe annet jeg villa ha med underveis, så var det bare å putte det inn der, og det gikk helt fint, men på slutten hadde jeg en historie å fortelle, og å drive å dytte inn vitser ble bare forstyrrende og gjorde ting vanskelig.  Det ville ikke falle meg inn å sammenligne meg med Joss Whedon, men plutselig forstår jeg hva som skjedde med sesong 7 av Buffy så mye bedre. 

En annen tv-serie jeg har fått høynet forståelse for er Cold Case, en serie jeg liker godt, men hvor jeg ofte irriterer meg hvordan etterforskerne bare setter fram beskyldninger i hytt og pinevær, basert på magefølelse og vage beviser.  Det viser seg nemlig at beskyldninger er en helt fabelaktig måte å drive dialogene og dermed også historien framover på.  Tidvis foraktet jeg nesten Detektiv Sonja litt for å være så frampå, men hun fikk ting gjort på det viset.

Ellers vil jeg spesifisere at jeg ikke pleier å snakke med møblene mine, selv om jeg -da robotstøvsugeren min krasjet inn i noe ute på gangen - tok meg i å si "Hva driver du på med nå, da, vennen?"

Til slutt vil jeg avkrefte ryktene som kan ha oppstått om at det vil komme en oppfølger "Ficusmysteriet" der Detektiv Sonja prøver å finne ut hvem som dreper stueplantene hennes, da jeg innså at man ikke kan basere en krim-serie på den samme skurken i hver episode (selv Onkel Skrue varierer mellom Magica von Tryll og B-gjengen).

-Hei Vaskemaskin.
-Hei Detektiv Sonja
-Jeg står fast.  Jeg skjønner ingenting, og jeg ber så ydmykt om hjelp.
-Forsvinningene.
-Forsvinningene, ja.
-Hvor mange er det snakk om til nå?
-La meg se.

Detektiv Sonja plukket opp en liten rund, oransje pappeske, og tok av lokket.  Etter litt sortering så hun opp, med et trist blikk.

-Ti ved forrige sortering.  Og det er en stund siden nå, så det er sikkert blitt flere.  Det er en eller to på kontoret mitt også.
-Og du mener i fullt alvor at du ikke vet hva som har skjedd?
-Ja...nei...eller...hvordan svarer man egentlig på et sånt spørsmål? Jeg aner ikke.
-Det er du!
-Hæ?
-Det er du.  Forsvinningene er din feil.
-Å nei, ikke si at dette er enda en sånn krim hvor det er hovedpersonen som står bak, men ikke vet det fordi hun har splittet personlighet?  Jeg mener det var kult første gangen jeg så det i den Antonio Banderas-filmen på midten av 90-tallet, men det er blitt gjort så mange ganger nå, konseptet er fullstendig oppbrukt.
-Ikke splittet personlighet.  Bare surrehue.
-Hva da, surrehue?
-Du er en rotekopp, og dessuten er du lat.  Du vet foreksempel at du hadde paret med trommene i bilen, før det plutselig bare var en av dem.  Har du gittet å rydde bilen din, støvsugd den, lett gjennom den, så er det ikke umulig at du hadde funnet den.  Men hva gjør du? Ingenting!  Bortsett fra å gå rundt å beskylde Oppvaskmaskin!  Hvordan  i alle dager så du for deg at det skulle ha skjedd?
-Jeg vet ikke.  Jeg bare tenkte...
-Du tenkte ikke.  Du bare lette etter noen andre å klandre.
-Jeg gjorde vel det.  Hva gjør jeg nå?
-Det vet vel ikke jeg.  Let!  Rydd!  Send en ettersøktmelding ut på internettet!  Eller lær deg å leve uten.  Du har mange nok andre.
-Du har nok rett.   Jeg vet hva jeg har å gjøre.

SAVNET
Savner min partner.  Helt lik meg selv.
10 stk øredobber er nå alene, etter at partner forsvant sporløst på forskjellige tidspunkt.
Vennligst ta kontakt om du har sett noen som ligner.
FINNERLØNN!

SLUTTEN

-Aha! Sa hun høyt på detektivers vis.

I Garderobeskapet lå fire dusin Vesker.

-Dere stjeler! Hver gang jeg ransaker dere er dere fulle av vekslepenger, leppestifter og all slags småting.

-Ja, men vi gir dem alltid villig tilbake, sa Talstasken, det du ser etter er sporløst borte, du kan ikke bare klandre oss hver gang noe sånt skjer. Vi ligger bare her i skapet, og blir med deg ut på tur når du trenger oss. Hvorfor konfronterer du ikke den ene tingen som faktisk har utført kriminelle handlinger?

-Hm. Sa Detektiv Sonja, og slo en pekefinger mot leppene sine.  Oppvaskmaskin har verken mulighet eller motiv, men han har en voldelig fortid. Det kan vær en indikator på… noe.

Detektiv Sonja la nok en gang ut på kjøkkenet, hvor Oppvaskmaskin stod og gapte.

-Halla, balla, sa Oppvaskmaskin.

-Hei, svarte Detektiv Sonja kort. Du er den eneste her med en kriminell fortid. Og i motsetning til Vaskemaskin, hvor jeg ikke kan bevise noe, så vet det helt sikkert med deg, da jeg var øyenvitne da det skjedde. Ikke bare det, jeg var offeret. Vel, ville vært offeret, om du hadde truffet.

-Ikke vær så hysterisk, svarte oppvaskmaskinen.

-Hysterisk? Du kastet en kniv etter meg!

-Du ville kalle meg Kent!

-Jeg skjønner fortsatt ikke problemet. Kent er et bra navn, og han hadde en fabelaktig blogg på den tiden. Og han var den som var desidert mest imponert over at jeg klarte å koble deg til kranen.

(Om dette hadde vært en musikal ville det nå kom et sang- og dansenummer, om hvor synd Detektiv Sonja synes det er at Kent nesten aldri blogger lenger. Med synkront dansende elektriske kjøkkenartikler i bakgrunnen. Men siden dette er en bloggkrim og ikke en musikal, så blir det ingenting av)

-Jeg vil ikke hete Kent, har jeg sagt, sa Oppvaskmaskin.

-Ja, og du har har kastet kniver etter meg for å poengtere det, derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre deg om forsv…

-Hvitevarediskriminering! Utbrøt Oppvaskmaskin

-Hvah?

-Hvitevarediskriminering! Ropte han igjen.

-Har du hengt med Vaskemaskin igjen når jeg ikke har vært hjemme? Han der er dårlig innflytelse på deg. Det er ikke diskriminering hver gang jeg ikke er positiv til deg, jeg har jo vært rundt og spurt ut andre møbler også.  Og veskene.  Du kan ikke påstå at jeg hvitevarediskrimenerer vesker?

-Nei... Oppvaskmaskin ble tydelig flau.

-Så.  Kjenner du til disse forsvinningene?  Detektiv Sonja visste egentlig Oppvaskmaskin var uskyldig, og hva hun hadde å gjøre, men hun grudde seg og utsatte det derfor i det lengste.

...siste episode kommer i morgen...

]]> http://ordentlig.wordpress.com/?p=650 Fri, 03 Oct 2008 12:19:50 +0000 Sonja Dadam http://ordentlig.no.wordpress.com/2008/10/03/den-snakkende-leiligheten-en-krimfortelling-fra-virkeligheten-2/ -Får jeg sette meg på deg? Spurte Detektiv Sonja

-Klart, svarte Sofa.  Jeg hørte du var på badet og diskuterte sokker med Vaskemasin.

Detektiv Sonja satte seg ned, klar for å begynne forhøret, litt forsiktigere denne gang:

-Det er ikke sokker det dreier seg om denne gang.  Du vet det, jeg vet det og Vaskemaskin vet det, han bare gjorde seg vanskelig.

-Vaskemasin er en vriompeis!

-Det kan du si,  Detektiv Sonja visste hun måtte komme til saken, Så.. du har mange sprekker og kroker...

-Du er ikke akkurat noe fruktfat du heller, svarte Sofa.

-Takk, kom det smilende fra Fruktfat som stod på Stuebord.

-Jeg mente bare, fortsatte Detektiv Sonja i godlynne, hun og Sofa var gode venner, og de pleide ofte å erte hverandre på denne måten, ting kan lett falle ned i deg, og forsvinne, helt uten at du mener det.

Hun hadde lest om forhørsteknikker (vel, hun hadde lest mye av Jo Nesbø), og visste at denne teknikken med å gyldiggjøre den mistenktes motivasjon var noe som ble brukt i FBI, så det måtte ha noe for seg.

-Ingenting faller ned i meg og forsvinner, fnyste Sofa.  Det bare glir mellom putene eller bak meg, men det er jo ikke min feil.  Dessuten er det ikke så lang tid siden du tok ut alle putene mine og slapp denne robotstøvsugeren løs på meg, da så du jo at jeg ikke hadde gjemt noe.

-Arthur! Utbrøt Detektiv Sonja.

-Hvem?

-Robotstøvsugeren.  Han heter Arthur.

-Hva?  Har han fått et navn?   Han har jo ikke vært her en måned en gang, og vi som har vært her for alltid, står fortsatt rundt og heter "Sofa" og "Stuebord".

-Arthur er spesiell.  Han gjør sånn at jeg slipper å støvsuge.

-Vel, jeg gjør sånn at du slipper å sitte hardt på gulvet, furter Sofa.

-Du har rett, må Detektiv Sonja innrømme, kanskje jeg skal tenke ut et navn til deg også.

-Nei, for all del.  Jeg liker egentlig Sofa ganske godt, jeg.

-Tenkte jeg det ikke.  Men du har rett, jeg tror ikke du har gjort det, nå går jeg og snakker med Arthur.

Ute på gangen stod Arthur og lyste grønt.

-Hei Arthur, sa Detektiv Sonja.

-Biddi bi, bip biiip, svarte Arthur.  Det var de R2D2-aktige lydene hans som hadde gjort at han hadde fått navnet Arthur.

-Du, jeg må spørre deg om noe, sa Detektiv Sonja

-Sensors are dirty, please clean sensors, sa Arthur med kvinnestemme.

-Skjerp deg, jeg må snakke med deg på ordentlig, sa Detektiv Sonja

-Jeg vil ikke.  Det er ikke meningen at folk skal vite at vi snakker.

-Det er jo bare meg her, og jeg vet det jo allerede.

-Men du har jo tenkt å blogge dette, har du ikke?

-Vel,  jo, sa Detektiv Sonja med en liten latter, men det er jo ingen som kommer til å tro at dette er sant.  De kommer bare til å tenke at jeg har diktet det opp.  Ikke bekymr deg, du.

-Greit.  Hva var det du ville snakke med meg om?

-Det er disse forsvinningene, da.  Sofa kommenterte at du hadde jobbet i henne, og det ga meg tanken...

-Du kan ikke i fullt alvor tro at det er jeg som står bak forsvinningene? Arthur hørtes opprørt ut.

-Du er jo den eneste som fritt får gå rundt omkring i leiligheten og gjøre som du vil... Detektiv Sonja følte seg ikke særlig høy i hatten.  Hun visste at det ville bli vanskelig å forhøre eiendelene sine, men hun hadde ikke forestilt seg at det ville bli så vanskelig.

-Ja, men jeg har jo bare vært her i noen uker.  Du vet godt at forsvinningene pågikk lenge før jeg kom hit.

-Du kan ha samarbeidet med støvsugerene som var her før deg, Detektiv Sonja var spak, hun visste hun grep etter halmstrå.

-Mini fra Biltema og Hyler'n fra barndomhjemmet?  Ikke få meg til å le!

-Du har helt rett, men hva skal jeg gjøre?  Jeg må få en slutt på disse forsvinningene.  Vi kan ikke ha det sånn lenger.  Detektiv Sonja var oppriktig fortvilet.

-OK, jeg skal gi deg et lite tips, sa Arthur.  Se bak deg.

-Garderobeskapet? Detektiv Sonja var forvirret.

-Ikke Garderobeskapet i seg selv, med det som er i det.

-Veskeligaen! Sa de begge i kor.

...fortsettelse følger...

Det var en mørk og stormfull aften.  Detektiv Sonja gikk rundt i leiligheten sin og lette etter spor.  Hun hadde over lenger tid vært vitne til forsvinninger, uten å være i stand til å gjøre noe med dem, men nå var en grense nådd, og hun visste at hun måtte sette inn alle resurser, for å få en ende på dette.  Leiligheten hennes var blitt et evigvarende åsted, det var ikke lenger hun som hadde kontrollen.  Hun hadde mange mistenkte, hun hadde så langt unngått konfrontasjon, fordi de alle ville måtte leve sammen etter at de fryktelige beskyldningene var framsatt, og om hun tok feil, var det ikke sikkert hun ville få tilgivelse.  Hun visste at hun måtte begynne et sted, og det virket som mest fornuftig å starte med den som hun visste drevet med uhumskheter før.  Hun gikk inn på badet.
- Såh, Vaskemaskin, begynte hun.
- Hva? Svarte Vaskemaskin.
- Vi vet begge at du har stjålet sokkene mine over lengre tid, sa Detektiv Sonja.  Du har vært i avhør for det flere ganger, og selv om du aldri har innrømmet noe, så er det sterke indisier mot deg.
- Men du har ingen beviser, smilte Vaskemaskin fornøyd.
- Det er et kjent faktum at alle Vaskemaskiner stjeler sokker, utbrøt Detektiv Sonja, vel vitende om at dette var et rævva argument, noe Vaskemaskin også visste å benytte seg av.
-Hvitevarediskriminering!
-Jeg mente bare...
-Hvitevarediskriminering!, avbrøt Vaskemaskin noe høyere.
-Rolig nå, det er ikke det jeg ville snakke om noe en gang.
-HVITEVAREDISKRIMINERING, ropte Vaskemaskin nå.
Detektiv Sonja ga opp, og bestemte seg for å komme tilbake senere.  Hun noterte seg også å finpusse forhørsteknikken litt, og kanskje ikke la fordommene hennes tyte fram allerede i åpningsreplikkene.

Hun forlot badet og gikk ut på kjøkkenet, der var hun så vidt bortom Skapet Med Bakevarene, men det hadde rent mel i krukka, så hun hastet videre inn i stua.

-Sofa.  Sa Detektiv Sonja.
-Detektiv Sonja, sa Sofa.  Dette var noe de hadde lært av amerikanske tv-serier.  Å hilse på hverandre ved å si hverandres navn.  Detektiv Sonja hadde fryktelig lyst til å prøve ut dette blant folk, men foreløpig våget hun det ikke i frykt for at de ikke skulle skjønne hva hun drev med, og at det skulle bli pinlig og rart.  Men Sofa hadde sett de samme amerikanske tv-seriene som Detektiv Sonja, og lekte villig med.  Detektiv Sonja satte pris på dette, hun var i det hele veldig glad i Sofa, og det gjorde at hun gruet seg ekstra til det forestående forhøret.

...fortsettelse følger...

(Jeg trenger en klem)

Men.

I går snakket de om Def Lepard på radioen, og hvordan det var en bevisst feilskriving av Deaf Leopard.  Altså Døv Leopard.  Jeg har hele mitt liv trodd at Def Lepard betydde Døv Dverg.  Akkurat nå skjønner jeg ikke hvorfor.  Jeg har da aldri trodd at Lepard betyr dverg.  Den eneste forklaringen jeg kan komme på er at jeg har blandet med Leprosy, altså spedalskhet, men å blande dverger med spedalske er bare så fryktelig feil.  Jeg skammer meg litt.

Her er alle ingrediensene:

Man trenger  (til en veldig sulten/selvmedlidende person):
2,5 dl mel
1 knivodd salt
1 ss sukker
20 g smør (jeg bruker margarin, det går helt greit)
4,5 ss melk
1 ts tørrgjær
litt av et egg

Og her er alle ingrediensene en gang til, samlet rundt stjerna i midten, vaniljesausen (noen av ingrediensene forsvinner bak sausen, det hele minner om en No Doubt-video)

Man blander sammen det tørre:

Ikke det beste bildet, kanskje, men jeg synes det ble litt kult, og hvis du ikke klarer å blande sammen mel, sukker, salt og tørrgjær uten illustrasjoner har du uansett tapt.  Dessuten ser man vaniljesausen står bak og passer på, og det er jo bra.

Jeg har forresten verdens søteste måleskjeer,så jeg tok et bilde av dem også:

Så smelter man smøret, og har i melken.

Tanken her er vel at man skal få perfekt temperatur, men jeg klønet så lenge etter at jeg hadde hatt i melken, at blandingen ble alt for varm, og jeg måtte sette den i vasken med kaldt vann.

Så rotet jeg så mye med fotograferingen og slikt, at blandingen ble helt kald, og jeg måtte varme den opp igjen.

Nok en gang lot jeg den stå litt for lenge, slik at den måtte duppes full fart i det kalde vannet, men det får dere ikke bilde av.  Bare tenk dere at det så temmelig likt ut forrige gang.

Så er  det endelig tid for å ha den nå perfekt tempererte melk-og-smør-blandingen inn sammen med det tørre.  Bland sammen.

Så kommer dette med egget.  Greia er at det skal være ett egg i den opprinnelige oppskriften, og siden vi vi har fjerdedelt den, så skal vi nå har 1/4 egg i deigen, og hva pokker er det?  Man må liksom koke egget for å få det helt nøyaktig, men da mister det helt sikkert de eggete egenskapene sine (egg er teite sånn "koker du meg, så gidder jeg ikke gjøre sånn at deigen din blir luftig lenger").  Heldigvis er jeg smartere enn egget, så jeg har det i en kopp, rører det sammen slik at hviten og gulen blandes, og heller noe som virker som en 1/4 av blandingen i røra.  Ta den, eggefaen!

Nå må bare deigen blandes skikkelig sammen, og så stilles den til heving.  Se den kule matdusjhetten:

Etter at deigen har hevet i 30 minutter, bakes den ut som boller og legges på et brett.  Og visste jeg det ikke.  Ikke bare ble det kun 4 dampfnudlen, det ble til og med 4 små dampfnudeln.

Jeg har lagt ved et batteri for å vise hvor små de er (hadde ikke fyrstikkeske).  Heldigvis skal de heves en runde til.  Sånn så de ut etter etterheving:

Ikke blitt så mye større, men glattere, det er da også noe.  Batteriet ble forresten fjernet under hevingen, og lagt tilbake for fotograferingsøyemed.  Jeg er jo ikke helt idiot heller.

Så tar man en jernpanne med lokk (jeg har ingen jernpanne, og jaffal ikke med lokk, så jeg bruker en billig gryte som jeg er nesten sikker på at er laget av aluminium.  Det funker), og har i vann slik at bunnen er dekket med ca 5mm vann.  Ha så i en ss smør (igjen, med "smør" mener jeg altså "margarin") og 1/2 ts salt (her kan man også bruke sukker, men jeg synes faktisk det blir bedre med salt), og det hele varmes på middels varme:

Når smøret er smeltet, legges dampfnudelene i, og man har på et lokk.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt å ta bildet før lokket dampet seg til, men var for treg.  Og når lokket først er på, så må det for guds skyld! ikke løftes av før retten er ferdig, fordi da fordamper alt vannet og alt er ødelagt, og du sitter der med en masse vaniljesaus, og må drikke den rett fra boksen.  Uansett.  Lokket skal sitte på i 15 minutter, og da skal de være ferdige.  Da skal de ha en fin skorpe under seg (noe man ikke kan finne ut uten å løfte på lokket, så liten logisk brist i oppskriften der, men vanligvis pleier skorpa å være der etter 15 minutter, så dette byr ikke på problemer)

Så er det bare å legge dem opp på tallerken, dynke det hele med vaniljesaus og nyte.

Jeg har hatt på litt bringebærsyltetøy for å få opp sunnhetsfaktoren (bringebærsyltetøy er en slags grønnsak, ikke sant?), men det er egentlig bare i veien for vaniljesausen og kan lett sløyfes.  Og alltid ha mer vaniljesaus på standby, for påfyll underveis, tilfelle du går tom!

Uansett, for å rette opp i mangelen på søte middagsalternativer velger jeg nå å blogge en oppskrift som har vært i vår familie i flere generasjoner (fire, faktisk) og som er fra en kokebok fra 1800-tallet.  Den beskriver blandt annet tilberedning av spurv, og spesifiserer hva du skal gjøre selv, og hva du skal be piken om å gjøre.  Det dreier seg om Dampfnudeln.  Dampnudler, direkte oversatt.  Det er her snakk om noe bollelignende, stekt i panne, servert med... vent på det... vaniljesaus!  Jeg mener vaniljesaus til middag!  En gang i blandt har Belinda Carlisle rett, og himmelen er virkeliget sted på jord.

(rakk ikke kjøpe vaniljesaus i dag, så da blir det med forhåndsomtalen, og selve matbloggingen kommer i løpet av helga)

sendt ut en fellesmail på jobb med informasjon om Powerpuff girls til halvparten av kollegaene på avdelingen min.  Fordi jeg ble bedt om å gjøre det.  Jeg la ved Jannickes Darcy-Puff på eget initiativ.

blitt kalt "vakre pike" (av en mann!!!), og reagert sånn teit ungdomsskolete "haha, jah - sikkert!".  Til mitt forsvar hadde jeg akkurat vært på trening og ikke dusjet enda, men jeg må virkelig lære meg å ta i mot komplimenter.  Minner meg om et sitat fra en made-for-tv-film fra 80-tallet som jeg har glemt navnet på "Accept what people offer.  Drink their milkshake.  Take their love"

hatt en skikkelig sånn snakke-før-jeg-tenker-samtale:
Hun:  Han fortalte at hatten hans er så hard at han sikkert kunne brukt den når han var ute og rei på hesten.
Jeg:  Hva da, som sal?
Hun:  Øh... nei... som hjelm.

hatt et skikkelig skummelt mareritt, sånn med folk som jaget meg, og jeg var livredd, og ville bare våkne, for så å stoppe opp midt i drømmen og tenke:  "Mon tro om jeg kan blogge dette?"

Jeg er altså redd det aller meste, og prøver å bli modigere.  Men den eneste greia jeg har som faller under ordentlig fobi, og som ikke bare er meg som skaper meg (eller muligens er det som i gamledager ville falt under ”nerver”) er min frykt for å tale for forsamlinger.  Da snakker vi virkelig ukontrollert skjelving, økt puls, svette hender og en stemme som sprekker.  Det rare er at dette slår til på helt ulogiske tidspunkter.  Fortelle en morsom episode jeg har opplevd til venner, det går helt greit, men skal jeg fortelle en vits til samme gjengen, så smelter hele skjelettet mitt og jeg blir formløs og skjelvene.  Underholde alle de som sitter rundt meg ved lunch – ikke no problem, men blir det stille i andre enden av rommet slik at plutselig alles oppmerksomhet er rettet mot meg, vil jeg bare krype under bordet.

Tidligere i år havnet jeg uforvarende i den situasjonen at jeg måtte arrangere en quiz.  Jeg liker ikke å arrangere ting, men glemte det akkurat i det øyeblikket jeg ble spurt, og der satt jeg plutselig i det med begge beina og halve rumpa.  Jeg lagde spørsmål, og plakater og satte ned en premiekomite (”Om du gidder å ta ansvar for innkjøp av premier?”  Flott!”) og gruet meg noe helt fryktelig til den dagen jeg måtte stå foran alle og lese spørsmål. 

Heldigvis så fikk vi knapt to påmeldte lag, noe som kan ha med min invitasjonsvegring å gjøre (”Vi skal ha quiz.  Jeg tror ikke den blir så bra, det er helt greit om du ikke kommer, altså”), eller det kan ha hatt andre årsaker, så det endte med at jeg lykkelig avlyste hele greia.

Senere i år måtte jeg holde tale i et bryllup.  Dvs broren min holdt talen, og jeg oversatte deler av den til tysk.  Jeg grudde meg noe fryktelig, og så for meg alle mulige måter dette kunne gå galt på.  Av en eller annen grunn var jeg fryktelig redd for at jeg skulle begynne å fise helt ukontrollert og ikke klare å slutte.  I ettertid skjønner jeg ikke helt dette.  Jeg mener, ja, det ville vært pinlig, men sånt skjer da ikke?  Uansett det gikk helt greit, bortsatt fra at jeg et lite øyeblikk glemte hele det tyske språket.  Stemmen min skalv, hendene mine skalv, hjernen min skalv, alt skalv, men meg kom meg gjennom det.  Senere på kvelden oversatte jeg onkelen min sin tale fra tysk til norsk, det gikk mye bedre (sikkert litt sammenheng med at dette ikke var ”min” tale på samme måte + mer rødvin.), og jeg improviserte til og med en vits som resulterte i gryende applaus fra publikum.  Enda senere på kvelden endte jeg opp som forsanger, men det var bare idiotisk, så jeg lot de tre andre synge, og jeg bare mimet med. 

Uansett:

Tøffe(!)Sonja 3- feigesonja 2

-Jeg har stjålet denne av sjefen! sier han, og holder stolt opp en strømpadde*

-Kult, svarer jeg, jeg var og stjal denne hos sjefen i går.  Jeg viser fram en gammel målestokk i tre.

-Eller, jeg stjal den ikke, innrømmer kollegaen tidligere kjent som verdens ondeste, men jeg byttet den med en med bare tre hull.

-Ja, jeg har vel ikke ikke stjålet jeg heller, mumler jeg, sekretæren sa jeg bare kunne ta den.

(Grunnen til at jeg trengte en målestokk, er at kollegaen tidligere kjent som verdens ondeste fikk den lille linjalen min til å forsvinne inn i veggen, og det er klin umulig å få den ut igjen.)

*Jeg er blitt fortalt at det ikke heter ”strømpadde”, men skjøteledning.  Men det var en sånn en hvor man har mulighet til å ha inntil 5 stikkontakter i en padde. Dere skjønner hva jeg mener.

Høydepunktet til nå er følgende setning:

"Peters dro opp en elektronisk anordning som så ut som en stor utgave av et solbær, og tastet inn navnet Chastity Hayes"

Det er ikke bare de som oversetter filmer og tv-serier som driter seg ut en gang i blandt.

Før var jeg stadig med på ting som gjorde at jeg satt bakerst med svette hender, og lurte på når dette her kom til å gå galt, men på et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg kunne jo bare si "nei, det har jeg jo ikke lyst til", når folk ba meg gjøre noe jeg synes var skummelt.  Det var en åpenbaring.  En knute jeg hadde hatt i magen så lenge jeg kunne huske, løste seg opp, og jeg var fri.  

Men så begynte det å ta overhånd.  Jeg sluttet å gjøre ting som egentlig kunne være veldig gøye, men av frykt for at jeg ikke skulle få det skikkelig til, at jeg skulle drite meg ut, at folk skulle le av meg, eller Gud forby, slutte å like meg, så lot jeg som om dette var en sånn ting som jeg ikke syntes var noe gøy.

Tidlig i mai i år bestemte jeg meg for å slutte å være redd, og bare gjøre ting, og så fikk det stå til.  Det har stort sett gått greit.  Jeg har hatt det gøy, jeg har prøvd nye ting, og viktigst av alt; jeg er ganske sikker på at folk fortsatt er like glade i meg, som de var tidligere.

Noe av det første som skjedde etter at jeg hadde tatt denne avgjørelsen, var at Kampen om Esquil satte i gang.  Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med på denne, fordi… tenk om jeg svarte helt teit, og alle de andre deltagerne bare lo av meg, og at Esquil syntes jeg var idiot, og gjorde narr av meg og kastet meg ut av konkurransen (sånn før det var tid for roseseremoni) for å svare så dårlig.  Så kom jeg på at jeg jo hadde sluttet å være redd, og hev meg med.  Det gikk greit, da, jeg svarte bra en runde, og gikk videre, så svarte jeg dårlig og røyk ut.  Men det var gøy å være med, og å følge de andre deltagerne, og ingen gjorde narr av meg.

Dette ga meg blod på tann, så neste ting jeg villig kastet meg ut i var å kjøre bil i Tyskland.  For å sette dette i perspektiv, så synes jeg det er skummelt å kjøre bil i Stavanger.  Ofte må jeg be passasjerene mine holde kjeft, slik at jeg får konsentrert meg (noe som forvirret en amerikansk  venninne av meg veldig:  ”…but… there’s no traffic!?”), og Oslo sluttet jeg å kjøre bil i på slutten av nitti-tallet en gang.  Nå har jeg riktignok totalvraket bilen til mamma, skrapet opp bilen til stefaren min, og min egen bil er mer bunker enn glatt metall, så denne frykten er befestet i noe rasjonelt, men stort sett er det meg-mot-et-tre-i-skogen eller meg-mot-en-sving-i-veien som er problemet, så egentlig burde jeg være redd landeveiskjøring og ikke bykjøring, men det er nå en gang sånn det er blitt.  Jeg skulle altså til Tyskland, og der skulle jeg kjøre bil.  Jeg var fast bestemt på dette, og sikker på at det skulle gå bra (selv om, tenk om jeg kuttet av noen på Autobahnen, og de ble skikkelig sure, og synes jeg var teit og en dårlig sjåfør og straffet meg med uanstendige gestikuleringer?), utenpå var jeg i alle fall selvsikker.  Søsteren min ikke fullt så mye… Da hun tredje gang spurte meg ”Er du sikker på at dette går bra?  Du kommer ikke til å krasje?” (hun har thrashet minst like mange biler som jeg, og har omtrent like mye tiltro til min kjøring som hun har til sin egen) innså jeg at dette kom til å ende i krangel og sure tenners gnissel(!) bare jeg så vidt var borti en fortauskant.  Det hele endte med at kjæresten til broren min kjørte, og jeg var kartleser, noe som var en veldig takknemlig jobb, all den tid vi hadde GPS i bilen.
Sålangt altså:

Tøffe(!)Sonja – feigesonja 1-1

...fortsettelse følger

Ops.  Forkortelsen til bloggen min blir visst SOB - ikke helt bra.  I tillegg til den heller ufine engelske betydningen, er det også navnet på det gørreste faget jeg noensinne hadde.

Jeg var sikker på at jeg var på samme kurs som Frøken Makeløs i helga.  Jeg lagde til og med en for/mot liste om det kunne være henne (ligner veldig på skrå bakfra vs ligner ikke så veldig forfra, snakker østlandsk vs bor på vestlandet og en del andre punkter, men kom til slutt fram til at det ikke kunne være henne basert på at hun her hadde ganske ufikse sko)

Hele første halvdel av Ylvis møter veggen trodde jeg at Kjetil Andre Aamodt var en tidligere fotballspiller.  Selv da han sa at han hadde tilbrakt mye av sitt liv på toppen av fjell tenkte jeg bare "Huh, jeg visste ikke at han hadde spilt klubbfotball i Sveits"

Jeg er fryktelig fasinert av historen til Henri Dunant, grunnleggeren av Røde Kors.  Ikke siden Megara i Herkules tegnefilmen har en enkelt figur rørt meg så mye(jeg har dessverre ikke klart å finne igjen Megaras historie noe annet sted enn i den tegnefilmen, noe som får meg til å tro at den er fabrikert av Disney heller enn gresk mytologi.  Jeg prøver hardt ikke å la dette faktum forringe den, men vet ikke helt om jeg lykkes).  Uansett.  Dunant.  Han skulle ordne noen forretninger i Algerie.  Disse krevde blant annet at han trengte konsesjon for vanningsanlegg av ørkenen.  En uhyre sympatisk plan, og det sier jeg ikke bare fordi jeg hadde en lignende plan som 12-åring.  Jeg var overbevist om at det skulle gå an for alle mennesker å sende en neve jord til Sahara.  I alle fall de i den 1. Verden, slik at man kunne lage en diger åker der, hvor man kunne plante ting.  Det der med vanningen hadde jeg ikke helt på plass, men de skulle i alle fall få strøm av solceller.     Så kunne de som ikke hadde mat i Afrika plante seg mat selv, og etter hvert kanskje selge den.  Etter hvert kunne jo arbeidsledige fra andre deler av verden også reise dit, og få jobb på denne digre plantasjen.  Som sagt, jeg var 12, og ikke helt stø i forretningsdrift i stor skala, men jeg mener nå fortsatt tanken var god. 

Dunant hadde nok litt mer konkrete og realistiske planer, og da hans konsesjonssøknad ble avslått dro han ut i verden for å finne Keiser Napoleon III, for å snakke direkte med ham om dette (Algerie var den gang under Frankriket og Frankriket var under Napoleon, derfor bestemte han der).  Keiser Napoleon var selvfølgelig ute i krigen, det var det Keisere dreiv med på den tiden, så Dunant måtte dra dit krigen var.  Underveis kom han forbi en landsby, Solferino, hvor det akkurat hadde vært et slag.  Det lå 10.000-vis sårede, døende og døde soldater på slagmarken, og der var alt for lite medisinsk personale tilstede, og i tillegg var det hele dårlig organisert.  Dunant fikk med seg den lokale befolkninge, fikk ordnet lokaler, og ordnet med litt struktur i det hele.  Han oppdaget fort at om dette skulle fungere, måtte de gi beng i om de de pleide var venner eller fiender, noe som flere synes var tungt å svelge, men Dunant stod på sitt. 

Etter han hadde hjulpet å rydde opp i Solferino,  dro Dunant hjem for å skrive en bok, som etterhvert resulterte i Geneve konvensjonen, og dessuten startet han Røde Kors.  Algerie ble det liksom ikke så mye mer med.

Dunant var 26 år da han kom til Solferino, og han klarte aldri å glemme det som skjedde der, og han brukte mye av de påfølgende årene på å reise rundt og overbevise folk i viktige posisjoner om at det burde finnes en nøytral organisasjon som hjalp og helet de sårete på slagmarkene under krig.  Han hadde til og med en erkefiende som prøvde å sabortere for ham, og å ha en erkefiende er jo bare stempelet på kult. 

Vi kan ikke alle være Dunant, men vi kan prøve å gjøre verden litt bedre.

*fra  Pulps Born to Cry.  Jeg skjønner ikke det pøkk av hva den er ment å handle om, men det er likevel en av de vakreste sangene jeg vet om i både tekst og melodi.

Og bare en ting er feil.  Den er så veldig feil også.  I hendene har jeg en fiolin.  Jeg kan ikke spille fiolin.  Og nå skal jeg gjøre nettopp det.  Jeg vet jeg kan feike meg gjennom "Twinkle, twinkle little star" på en god dag med et dårlig publikum, men dette er et bra publikum med peiling på musikk, og fiolinen min har vært veggpynt de siste 15 årene, og har derfor bare to strenger som virker.  For sikkerhetsskyld er dette i tillegg den lyseste og den mørkeste strengen.  Jeg har altså toner fra en lav G, opp til ca en C og så mangler litt over en oktav før jeg kommer til en lys E, og jeg har 3-4 toner opp derfra.  Jeg har ikke lett så mye, men jeg tviler på at det er  komponert noe særlig med sanger i det spekteret.  Arve Tellefsen hadde sikkert kunnet gjort mer utav det.  Men jeg er ikke Arve Tellefsen.  Arve Tellefsen er knallgod til å spille fiolin.  Jeg suger.  Og det er litt av poenget.

Jeg tenker på det øyeblikket i planleggingen av talen, da broren min sa: "Vi må ha med noe om at hun spilte fiolin, og hvor stygt det var i begynnelsen", og jeg svarte "Ha, ha, vi kan jo spille fiolin i bryllupet. En slags hevn, liksom, dette måtte vi høre på i vår barndom" Kjæresten til broren min lurer på om jeg kan spille fiolin.  Jeg innrømmer at det kan jeg ikke, men det kunne jo ikke søsteren min heller da hun begynte.  Og vi lo, og var enige om at det var en kjempe idé, og at det kommer til å bli fryktelig morsomt.

Jeg trekker pusten, legger buen til strengene, og stryker...

Brutte løfter

Jeg lovte dere gjesteblogger for en stund siden.  Nå har det seg sånn at jeg uforvarende kom til å overtale henne til å starte sin egen blogg.  Gå dit og ønsk henne velkommen la henne bli like hekta på bloggingen som jeg er!

Knuste drømmer

Øh, ja, ingen knuste drømmer så langt, men  det passet liksom så godt med "knuste drømmer" til "brutte løfter".   Kall det kunstnerisk frihet (eventuelt Sonja-er-inne-i-en-tabloid-overskrift-periode).

Jeg er den lykkeligste kvinnen i hele verden.