Jeg blir arg inn til margen. Og ingen stopper dem heller, selvfølgelig. Hvorfor skulle de vel det? Det er jo ikke som om korallrevene er viktige for fortsatt fiske. Nei, aldeles ikke. Og biologisk mangfold, viktig? Haha, jeg ler meg ihjel.

(Nei det gjør jeg absolutt ikke tvert imot kjenner jeg at jeg blir sinna og skikkelig skikkelig menneskelei)

(Forøvrig kjekt å få enda mer stoff som kan distrahere tankene fra oppgaveskriving og andre skolerelaterte oppgaver. Veldig nyttig. Særlig nå som klokka er ett om natta og noen har en slags samling utfor her en plass, med synging og roping og klapping. Klokka ett på natta. Vel, det var jo ikke akkurat som jeg sov uansett)

men nå

vet jeg ikke lenger hva jeg tror.

det jeg derimot vet, er at om det ikke skal mer enn en kronikk til for at de som tidligere tydeligvis støttet Farah nå mister ALL sympati for han, for en mann som ble slått ned og etterlatt av ambulansjesjåfører med knust hodeskalle og hjerneblødning, ikke brakt til sykehus av politiet; en mann som ikke fikk den behandlingen han trengte før etter SJU timer, midt i Oslo ... om det ikke skal mer til enn dét, så kan ikke sympatien ha sittet særlig djupt. jeg vet ikke hva jeg skal si. jeg er oppgitt over at folk kan miste sympatien de har for denne mannen fordi han påpeker noe vi strengt tatt alle vet; at verden er et sted der kvite har utnyttet fargede de siste hundre åra, og at dette systemet ennå har et etterslep i vårt samfunn, der summen av alle fordommene ikke-kvite møter til slutt oppleves som insitusjonalisert rasisme for den det gjelder; det er for meg uforståelig. det vitner om laber evne til empati, til å ha to tanker i hodet samtidig. å sympatisere med ambulansjesjåfører som jobber under stort press og gjør feil (som de menneskene de jo er) utelukker ikke å føle sympati med mannen som ble utsatt for en slik feil, en feil som fort kunne blitt fatal.

og alle som maser om at Kohinoor og Farah burde ha konsentrert sinnet sitt mot gerningsmannen ... altså, denne saken handlet aldri om blind vold, den handlet aldri om vold en gang. vold skjer, vi vet det, men visste vi at mennesker som trenger hjelp av ambulansen faktisk ikke alltid får det? er det ikke det som er sjokket? at de menneskene som skal hjelpe oss på et helt fundamentalt nivå faktisk kan svikte oss og etterlate oss? er det ikke her denne saken hadde sin nyhetsverdi? det er jo ikke som om mannen som slo ned Farah ikke ble tatt og straffedømt. tvert imot!

så at en mann som ikke fikk den hjelpen han sårt trengte skal miste all sympati fordi han i ettertid snakker ut om systematisk undertrykking (dog ikke i den optimale setting, og heller ikke på den optimale måten), og lik det eller ei; den er der, og vi er alle en del av den om vi liker det eller ikke, om vi er rasister eller ei (og mest sannsynlig er vi jo ikke det, for kom igjen 'a, hvem tror fremdeles at det finnes andre raser enn menneskerasen?) skal miste ALL sympati for den uretten som vitterlig ble begått mot ham, mens de som begikk uretten plutselig blir sakens ENESTE offer ... årh. jeg har ikke ord for hvor frustrert dette gjør meg, jeg har ikke ord for hvor absurd og latterlig det er! skal ikke Farah, en norsk statsborger, ha like mye rett til å kritisere det norske systemet som alle andre norske statsborgere uten å bli bedt om å dra "tilbake til det landet [han] kommer fra"?

fan. jeg trodde virkelig vi var bedre enn som så. jeg trodde dere var bedre enn som så. jag är besviken.

Er det bare jeg som synes dette muligens er en genial idé? Å invitere en historiefornekter til en litterarturfestival med tema "sannhet" innbyr til et utall herlige paradoksale og komplekse tankerekker inni hodet mitt. The implications! De er for mange til at jeg klarer å notere dem ned en gang, de surrer rundt i hodet mitt som flyktige sommerfugler, eller møll. Eller bare irriterende fluer, bzz bzz bzz. Tenk, se for dere; David Irving snakker om sannhet, og han kan ikke gjøre det uten å enten lyve eller avsløre seg selv som en løgner! Oxymoron, anyone? Hans sannhet er falsk. En løgn. Hans sannhet er ikke sann. Og om han står der i begynnelsen av juni 2009, og faktisk benekter Holocaust, under fakkelen "Sannhet" ... vel, jeg får nesten vann i munnen bare av å tenke på alle de herlige implikasjonene dette vil kunne gi, om sannhet, løgn, fiktivitet, subjektivitet - hvordan vi skaper vår egen virkelighet, forestiller oss fortiden (dikter den opp) ...

Skjønt, noen burde knuse mannens livsløgn likevel.

I Singapore har jeg ikke inntrykk av at språk er en like stor sak, i alle fall ikke blant befolkninga generelt. Det er rart, for de har faktisk fire offisielle språk å forholde seg til, og nasjonalspråket er til og med et minoritetsspråk: Malaysisk. Majoriteten (mandarinsnakkende singaporeanere av kinesisk opprinnelse) i Singapore skjønner ikke sin egen nasjonalsang! Og i Norge krangler vi om to skrevne versjoner av norsk, frontene er steile; by mot bygd, elite mot folket (eller er det omvendt?), radikale mot konservative. Vi sier at Norge har to offisielle skriftspråk, men glemmer ofte at samisk også er et offisielt språk i Norge. Nynorsk og bokmålsdebatten overskygger visst det meste. Men i alle fall, i Singapore har de fire språk. Fire offisielle, fire språk som pryder MRT-en: Engelsk, mandarin, malaysisk og tamil. Det er kampanjer for "standard english, just use it" for å oppfordre til å snakke "forståelig engelsk", ikke hybriden singlish, som riktignok er vanskelig å forstå for utlendinger, men damn underholdende likevel. Så forskjellig fra engelsk noen ganger at du faktisk tenker at du like gjerne kunne hørt kinesisk, i alle fall på det mest basiske nivået. Så fire forskjellige språk, og et hav av engelsk: standard singaporeansk engelsk, i tillegg til de forskjellige nivåene av singlish. Språksituasjonen reflekterer det kulturelle prosjektet Singapore er, akkurat som foodcourtene/hawkersentrene rundt omkring tilbyr forskjellig mat man kan mixe og matche som man vil, er singlish et sammensurium av ord, syntaks og tonefall fra engelsk, malay, mandarin, hokkien, tamil, punjabi, australsk slang, indisk engelsk; whatever fits.

Regjeringa prøver kanskje å utradere singlish, men de lykkes ikke særlig godt. Heldigvis! Hadde ikke verden vært litt fattigere om alle de forskjellige engelskdialektene ble skjøvet bort til forhold for "standard english"? En verden uten jamaican patois, indisk engelsk, aussie-engelsk, afrikansk engelsk ... pidgin, kreolspråkene er levende språk, språk på sin mest basiske funksjon: kommunikasjon først så forskjellige språkgrupper kan forstå hverandre, så for språket selv. Singapore ser ut til å vise at språklig mangfold i en (pitte)liten stat ikke er umulig, tvert imot. Det burde være noe for Norges late bokmålsbrukende majoritet å tenke på. Faktisk.

Som alle som drar til nydelige Halong Bay i Nord-Vietnam og slenger vinflasker i grottene, bidrar til at mangroveskoegene ryddes vekk for å gjøre plass til båter, at grotter har blitt sprengt opp for å gi plass til flere turister, noe som igjen slipper inn for mye sollys og ødelegger floraen ... blah! Jeg blir så forbanna! Grådige, ubetenksomme mennesker! Og det verste er at jeg så lett faller i fella selv. Jeg tenkte "ja, selvfølgelige må vi ut på båttur når vi kommer dit, og inn i grottene, selvfølgelig må vi se, og ta bilder, og vise fram!".

Så ble jeg minnet på hvorfor jeg syns turisme på mange måter er frastøtende.

"Problems of Tourism

With an increasing tourist trade, mangroves and seagrass beds have had to be cleared and jetties and wharves have been built for tourist boats.

Fuel and oil, along with tourist litter, have created pollution problems, which impact on both the aquatic and terrestrial ecosystem of the islands. Human waste from portable toilets erected for tourists, finds its way into the soil and water surrounding the islands, once more altering the ecosystem functioning through increased nutrient flow.

Game fishing, often near coral reefs are threatening many endangered species of fish. Often the fish is not consumed locally but exported to other markets around the region.

The delicate limestone cave ecosystems are diminishing as tourists visiting the caves break off stalagmites and stalactites. Litter, including wine bottles, is dropped into cave streams and visitors exhale carbon dioxide, which has a deleterious affect on the caves. The mouths of some caves have been widened to allow tourist access. This increase in light has lead to an imbalance in the delicate links between the flora and fauna, and a decrease in the humidity of the caves."

Jeg tror fremdeles ikke Wikipedia er en pålitelig (akademisk) kilde, men dette her jeg ingen vanskeligheter med å godta som rimelig sant. Så nei, ikke noen båttur på meg, ikke noen tur i grottene så jeg kan bumpe borti en stalakitt eller stalgmitt og ødelegge verdensarv. No way, José. Jeg skal være ansvarlig turist. Se, men ikke røre.

ikke at jeg er overraska, altså. vi lever tross alt i den progressive miljønasjonen Norge, der miljøvern og føre-vár-prinsippet er selve grunnsteinen i politikken vi fører.

eller for å si det med nittitallet: NOT.

Kryss fingrene for at dette ikke er et klassisk tilfelle av å ta gledene på forskudd for så å bli skuffa. De grådige oljete fingrene til Staten og StatoilHydro bør holde seg langt langt langt unne nordnorsk farvann.

Hvorfor?

Fordi profitt over miljø er korttenkt og idiotisk. Det er å skyte seg selv i foten, faktisk. Det er så tåpelig at jeg ikke engang klarer å tenke hvordan jeg skal begrunne det (akkurat nå, i alle fall) fordi det for meg er en så åpenbar Sannhet; noe alle må se og skjønne uten å trenge å tenke og argumentere for det. Det er noe som bare er. Miljøet er det i lever i og det vi lever av, det som holder oss i live; gir oss det i trenger for å overleve.

Olje er ikke blant de tingene vi trenger for å overleve. Penger er heller ikke blant de tingene vi (strengt tatt) trenger for å overleve. Det er andre måter å bytte til seg tjenester og matvarer enn penger. Klart, vi lever ikke i et idealt samfunn eller i en ideal verden. Men det må da likevel være lov til å påpeke denne enkle, åpenbare sannheten. Eller?

Helga Pedersen, jeg håper ikke lenger du blir leder av Arbeiderpartiet, jeg håper ikke du får mer ansvar, jeg håper du tabber deg ut og blir avsatt, jeg håper du skammer deg når torsken har blitt fiska opp og villaksen i Tanaelva bare er et gammelt minne, jeg håper du skammer deg når dine barn spør hvorfor du lot det skje uten engang å innrømme at det skjedde.

Å skryte av at Norge ble kåret til "verdens beste fiskeriforvalter", som Helga så fint gjør i denne artikkelen, er som å skryte av at du havna i fengsel for å banke noen opp i motsetning til de andre som drepte noen; det er som å skryte av at du var den som bare sto på sidelinja og så på mens de andre mobbet; det er som å skryte over at du kan synge bedre enn disse:

Ganske tåpelig, med andre ord. Konkuransen er liksom ikke så himla stor, Helga! Å være best i klassen er bare en interessant egenskap når klassen består av en gjeng enere, og dét, kjære fiskeriminsiter, gjør ikke verden.

(og siden det er 17.mai idag, kan jeg jo poengtere at dette ikke ble skrevet for å kaste et negativt skinn over 17. mai. jeg elsker 17.mai, selv om denne stort sett forsvant i det altfor kjente "late som jeg leser til eksamen men egentlig bare henge rundt på nettet og kjede meg halvt ihjel"-syndromet.

tomlene opp til flaggvifting og bunader og marsjtakt uten militære og kongevink og hurra-meg-rundt-patriotisme, så lenge man er klar over at det ikke er en feiring av norges uovertruffenhet, bare kjærlighet til landet, folkene, språket, kulturen: de gode delene av norge, det som tross alt er fint med dette langstrakte, kronglete landet; ikke olja eller miljøpolitikken eller selvskrytet eller arrogansen eller mindreverdighetskomplekset eller konformiteten, men det andre; det det ikke alltid er så lett å sette ord på, så jeg skal ikke engang prøve, bare konstatere at det er der ute en plass)

P.S. Ja, Dagsavisen har en tåpelig tittel; dette handler ikke om at "sjøsamers sær inntresser" går foran miljøinteresser, det handler om at mennesker og menneskers, gjerne økonomiske, interesser alltid går foran miljøet: Profitten og korttenktheten vinner over naturen hver jævla gang, og jeg er så lei lei lei!

men er den økte produksjonen av kjøtt, og dermed økt produksjon av korn og soyabønner som går til å fôre opp mer kjøtt et mindre problem?

når nyhetene (de spesifikke "nyhetene" jeg referer til her, er nrk sine kveldsnyheter. forøvrig er det visst ikke bra å se nyheter på kvelden, i alle fall ikke om man er et generelt bekymret menneske med søvnproblemer. og det er vel ikke så rart: oppløftende nyheter er jo ikke akkurat det som florerer) presenterer at verden står overfor en matkrise; at verdens matvarelager aldri har verdt så lav, så betyr ikke det at vi er for mange mennesker i verden og/eller at verden ikke kan fø så mange mennesker som vi er (på vei til å bli). det virker som om det ofte er en konklusjon som trekkes, men den er feil-feil-feil. løgn, faktisk! det er nok av mat i verden, til å fø oss som lever nå og alle som kommer etterpå.

men det er ikke nok mat til å fø oss alle om vi fortsetter å bruke så mye husdyrmat som vi gjør nå; egg, melk, kjøtt. det er ikke nok om vi fortsetter å øke inntaket. så enkelt er det.

så vil du være solidarisk og miljøvennlig: kutt ned på kjøttet! det er ikke akkurat avansert matematikk. tvert imot: det er ganske enkelt.

nei, det stemmer ikke.

jeg har tenkt mye, og lenge.

Det er så lett å tro at ord bare er ord, at de ikke betyr noe negativt, at de ikke sier noe om hvilket verdensbilde avsenderen har, men det stemmer ikke. Ord bærer med seg en mening, og den meningen er ikke bare avhengig av konteksten, den er avhengig av ordets opprinnelse og faktiske betydning også.

Jeg har lest feministisk litteraturteori idag. Forsåvidt ikke noe nytt fenomen, men det som skiller denne dagens lesning fra de andre, er Gerd-Liv Vallas artikkel på baksida av Morgenbladet (pur latskap forhindrer meg i å reise meg fra sofaen og hente avisa, vent i spenning på korrekt referanse lzm). Med hodet fullt av feministisk tankegods, var denne artikkelen en nesten dagsfersk kommentar (utilsikted, men likevel) til alt som surret rundt i hodet mitt. Jeg husker ikke tittelen, men jeg husker et ord: kvinneliv.

Hva er et "kvinneliv"? Hvordan skiller "kvinnelivet" seg fra "mannelivet"? Vent, er det noe rart med den setninga? Har du hørt noen bruke ordet "manneliv"? Ikke? Vel, det er ikke så rart. Et raskt lite søk på Google (hvor ellers) viser nemlig en klar tendens: Kvinneliv: ca 26800 treff. Manneliv: ca 167.

Nå finnes riktignok ingen av disse ordene i ordboka (ikke i ordbok.no, i alle fall), men "kvinneliv" er likevel et ofte brukt ord, for eksempel å beskrive at en bok gjerne er skrevet av og om en kvinne/flere kvinner, slik Doris Lessings bøker ble beskrevet da nyheten om at hun hadde blitt tildelt Nobels litteraturpris her i høst. Hun skrev om "kvinneliv", "den kvinnelige erfaringen", hadde vært "viktig for generasjoner av kvinner", men hun var noe mer enn en "kvinneforfatter" (gud forby et slikt lavmål), hun var "en høyverdig dikter".

Om hun er mer enn en "kvinneforfatter", om hennes bøker kan fortelle oss noe om verden, tiden, samfunnet, mennesket; oss selv, hvorfor da denne poengteringen av at Doris Lessing skriver om "den kvinnelige erfaringen"? Jeg har store problemer med å forstå dette, rett og slett. Vi har telt ca 2007 år på denne tidsregninga vår; og fremdeles er "kvinnelivet" noe annet, noe som må spesifiseres, ikke bare "liv"? 2007 år, og fremdeles må kvinner merkes som kvinner først og fremst; "kvinnekjønn", "kvinnemenneske"? 2007 år, og fremdeles er kvinner ikke bare mennesker?

Nei, selvfølgelig, hvordan kan vi være mennesker? Det ligger jo i ordet, klart og tydelig for alle som kan lese eller høre: Vi er ikke menn.

...