Dette ble for meg bare sipping, vi har da ikke så lite penger! La oss gå gjennom noen tall!

Fattigdomsgrense til EU (60% av medianinntekt) og OECD-landene (50%) er 88 000 og 127 000 for Norge i følge Wikipedia. Studenter får totalt 85 000 i året, hvorav bare 51 000 blir lån - om vi består eksamenene, om vi ikke består blir hele summen et lån – Uansett så er jo 85 000 i året mer enn nok. Vi er rike!

Forresten! Minstepensjonister, en anna gruppe som også klager unødvendig mye, får cirka 120 000 kr i året, de heldiggrisene.

Men tilbake til studentene. Skoleåret starter nesten for bra. Vi får hele 17 tusen som ikke skal dekke mer enn møbler (ca. 1 000,-), depositum på hybel (2 500,-), den første leia (4 000,-) og noen få skolebøker til litt over fem hundre kroner per stk (lett 2 000,- per semester). Da står vi alle igjen med hele 7 500 kroner!

Dette er cirka den samme summen som vi får hver måned etter den første, 7 500,- hver måned, altså.

Eller ... Vi får penger i 10 av årets 12 måneder, de to andre burde en god student gå i dvale, om han vil ha ferie. Men ikke glem at flere eksamener er lagt til juli, så utgiftene stopper ikke i denne perioden. Om du er en av disse heldige med seine eksamener, spar penger! Helst burde du ikke bruke noen pengene til mat (eller noe anna) den første måneden, da 7 500 ikke engang er nok til å dekke boutgiftene over sommeren.

Så er vi inne på de faste utgiftene. Vi regner med 7 500 hver måned resten av året. Fra disse forsvinner fire tusen med en gang til hybel. Om man greier å leve på kr. 66 til mat hver dag er vi oppe i to tusen i måneden for denne utgiftsposten.

66 kroner holder forresten i massevis til: To knekkebrød og noen rundtykker, et glass melk, en pakke nudler eller ris til middag og en kopp kaffe, mer enn nok, med andre ord!

De 1 500,- som er igjen hver måned skal ikke gå til mer enn penner, skriveblokker, busskort, strøm, forsikring, telefonregninger, klær, sko, medlemskap på treningstudio, doruller og klippe håret. Alt som er igjen, og det blir sikkert mer enn nok om studentene følger mine råd, kan brukes til å være med studiekamerater på kino, ut på byen, eller bare gå ut og spise en dag.

Til slutt har jeg et lite tips til alle eventuelle studenter som leser dette: Vi har nå sett at det slett ikke er noe problem å greie seg uten en ekstra jobb eller hjelp hjemmenifra, vi kan være fulltidsstudenter som staten ønsker. Allikevel, ikke glem at vi ikke får penger i de to månedene over sommeren, husk å spare pengene som blir til overs!

Dessuten burde du unngå å måtte gå til tannlegen eller bli syk. Egenandelen vil tross alt være en stor del av dine 1 500,- hver måned. Spesielt om du allerede har betalt telefon- og strømregninga.

Kos deg som student!

Jeg har alltid hatt lyst til å skrive til dere. Dere jenter som får unger før dere er tjue og ikke har orden på ting. Hva er problemet deres? Med de få unntaka der jeg så han forsvinne i god tid før ungen kom, hvor er faren til barnet? Hvorfor valgte dere han?

Fordi dere ikke hadde orden på noe som helst, så er støtte fra foreldre og staten er ikke bare en hjelp for dere, det er en total nødvendighet! Hvorfor?!

Hvorfor fester dere fremdeles? Når man får en unge skal man ikke ha et behov for å være ute og drikke et par ganger i uka. Dere har fått et ansvar som ikke minker noe særlig dere har blitt nesten dobbelt så gamle som dere er nå. Så oppfør dere som om dere er klar over det!

Hvordan tør dere å si at kondomen sprakk eller at dere var på pilla ... meeen? Om dere virkelig brukte prevensjon skikkelig så er sjansene null. Det er bare å se på venninnene deres, de greier det!

Men aller viktigst, hvorfor er dere så forbanna fornøyde? Ser dere ikke at dere gir barnet mye dårligere utsikter til å klare seg bra her i livet fordi dere var så verpesjuke? Barn er ikke et leketøy, en oppgradert kattepus eller hamster!

Med uvennlig hilsen,

Michael

Det første jeg gjorde når jeg innså at jeg endelig ikke har lekser, var å rydde. Pc-en hadde en korrupt versjon av vista, en ikke-fungerende versjon av linux og leiligheten min føltes enda mer ødelagt enn pc-en.

Nerdedigresjon: Vista er selvsagt det værste jeg kan ha på pc-en. Siste opperativsystem fra et firma jeg ikke liker, som tragiske nok fungerer bedre enn alle alternativer. Ikke engang windows xp fungerer. Installasjons-cd-en trodde meg ikke når jeg hevda jeg har en harddisk. Linux, eller (k)ubuntu er nesten like ille. Den siste versjonen er god. Jeg likte den. Problemet var bare at akkurat 8.04 har et problem med lyd på akkurat min type bærbar pc. På den forrige versjonen fungerte dette, men mye anna gjorde ikke der. Blah.

I går natt prøvde jeg å legge meg tidlig. Noe som gikk greit. Jeg prøvde å sovne tidlig også. Noe som ikke gikk greit. Jeg måtte opp på jobb kl 7, en tanke som for meg er den beste måten å holde seg våken på. Jeg stresser over å sovne, så jeg sovner ikke. Faen.

På morran gikk alt bedre. Koselig med lønsforhøyelse. Koselig å jobbe. Rett fra jobb var det hjem for å dusje og bytte klær, og før det hadde gått en halvtime var jeg i et familieselskap. Min fetter, som er 20 år yngre enn meg(+- noen timer), hadde navnedag. Også kos.

Så tilbake til gammel standard: I badekaret begynte jeg å gruble over et par ting. Slutter ektepar å være interessert i hverandre? For ett år sida var et par jeg kjenner rett og slett flinke til offentlig akseptert tafsing. Nå er de gift og alt ser ut til å være slutt. Er ikke familie som har tatt kverken på noe. Familie har de vært i mange år.

Dette paret var bare det som fikk meg på tanken, men ektepar generelt har en tendens til å bli irriterende komfortable med hverandre når jeg tenker meg om. De trenger ikke å sjekke innom hverandre engang, virker det som. Å kysse i offentlighet, eller i det hele tatt å ta på hverandre. Å hviske noe til hverandre eller sende blikk som forteller hverandre noe høyst internt – Alt dette ser ut til å være over. Når begge er sammen blant andre mennesker sitter de ikke engang ved siden av hverandre. De snakker såvidt med hverandre. Dette er selvsagt litt for å være sosiale, men det får da være grenser.

Det jeg prøver å si er at det er et punkt mellom forelska tennåringer og amish der alle kjærester havner. Gifteringer ser ut til å komme med svarte hatter og skjegg ...

Sånn som jeg har forstått det, er den beste måten å lære på ved å «arbeide jevnt og trutt». Lærerne som snakker om dette er tydeligvis ikke enige i sitt eget budskap. Med unntak av særemnet har de siste innleveringene som har noen alvorlig påvirkning på karakterene funnet sted de siste par ukene. Vi har riktignok ansvar for egen læring og lignende tull, men det er da vitterlig lærerne som styrer tempoet. Eller burde vi lese for oss selv sånn at vi kommer oss igjennom pensum OG får sove den siste uka? Å møte opp på skolen vil da ikke gi oss mye tilbake, men det har det sjelden gjort.

For meg virker det som om lærerne, som har holdt på med dette her en stund, burde ha en viss idé om hvordan skoleåret er satt sammen. Bildet jeg nå sitter med er disse ferdigutdanna menneskene som blir overraska over at den enorme elefanten som har dekka for horisonten siden skolestart, plutselig står foran oss. Lærerne prøver febrilsk å mobilisere styrkene for å overkomme den. Det er tydeligvis ingen av disse som visste at mot slutten av skoleåret så begynner det å nærme seg slutten av, ja nettopp, skoleåret.

Resultatet av dette er det vanlige skippertaket. Vi nileser og arbeider hardt med innleveringer og prøver, så lærerne har nok på oss til å kunne unnskylde en karakter. Dette er en helt forferdelig måte å lære på. Det å lese en tekst og gjengi den dagen etter, er ikke spesielt vanskelig. Om vi brukte hele gårsdagen på en tekst, sitter det meste til prøven. Vi har riktignok glemt alt før det har gått to-tre dager, men det er jo ikke viktig. Skole har ingenting med læring å gjøre nå. Bortsett fra å lære å få gode karakterer.

Skippertaktendenser er noe de fleste elever er skyldige i. Men at vi får dette fra lærerne våre er sørgelig. Hvordan kan de snakke om å arbeide jevnt og trutt gjennom skoleåret når de ikke gjør det selv engang? Er det rart elever arbeider på denne måten? Vi har jo blitt oppdratt til det!

Jeg håper dypt og inderlig at lærerne en dag lærer seg kalenderen og slutter å sippe over at «vi har så få timer igjen», når skoleplanen har vært ute i minst åtte måneder. Når dette skjer greier de kanskje å fordele arbeidet utover året, og ikke lesser på oss alt sammen de siste ukene.

]]> http://michaelskriver.wordpress.com/?p=5 Mon, 31 Mar 2008 00:26:31 +0000 Michael http://michaelskriver.wordpress.com/?p=5 For en liten stund siden ble jeg spurt om jeg ville konkurrere i et karatestemne, noe som vil si at jeg ble spurt om jeg ville la andre folk slå og sparke til meg. Riktignok er dette semi-kontakt, eller «touch», så sjansene for at jeg skal få noe mer enn litt stive ribbein eller enn god dult i nesa var minimale.

Dette var et lokalt stemne, så det ville være et greit sted for meg å debutere. Noe som virkelig er på tide etter mange år med gladvold. Problemet er, forhåpentligvis forståelig, at dette er skremmende. Jeg hadde ikke veldig stor tro på at jeg ville få skikkelig bank, men jeg tvilte ikke på at jeg kunne bli totalt overkjørt. Jeg er ikke akkurat en nybegynner, så noe sånt ville være flaut. Dessuten er dette rett og slett ikke noe behagelig, flere timer med venting for stress og pes. Jeg kunne heller bruke dagen på å være hjemme og slappe av eller bare være med som tilskuer og kose meg sammen med folka der.

Uheldigvis hadde jeg siden sist gang jeg fikk tilbudet om å delta, tatt over meg noe som er ganske avgjørende for hvordan jeg oppfører meg i forhold til ting som skremmer meg.

Frykt hindrer oss fra å gjøre veldig mye. Møte nye folk, leke med vannbøfler, ta «sjanser» som å bytte til ny og bedre jobb, hoppe utfor stup, eller stå for det vi mener mot mektigere folk enn oss. I noen tilfeller holder frykten oss i live. Andre ganger står vi ovenfor ting vi egentlig ikke burde være redde for, de er jo egentlig ikke farlige. Å spørre en vi er interessert i ut, be om lønnsforhøyelse eller å prøve på noe vi ikke allerede vet hvordan vi skal gjøre, er alle ting som er positive for oss å gjøre, i de fleste tilfeller.

For noen tusen år siden så ville det å gå opp til en dame være direkte farlig. Om «stammeledern» eller noen nær han ikke likte det, ville dette vært nok til at vi blir drept eller utvist fra samfunnet. Så frykten for å gjøre det holdt forfaren og genene i live. I dag er dette en bortkasta frykt, men vi har den fremdeles. På samme vis har vi redsler ovenfor ting som ikke egentlig er farlig for oss. Å vise svakhet får oss ikke drept i dag. Om jeg lider et knusende nederlag i et karatestemne, noe som heldigvis ikke er veldig sannsynlig, så vil det ikke være verre enn nettopp det. Et tap mot folk som er bedre enn meg.

Frykt er en god ting, mener jeg. Om man bare er klar over hva det er så er det ikke alltid frykta er noe anna en en guide til det som vil gjøre oss sterkere, ting vi vil vokse av. Mange mennesker gjør ikke det som skremmer de, men venter på at frykten skal gå vekk, noe den sjeldent gjør. Om de isteden så på denne frykten som en indikasjon på at her er det noe som det er verdt å prøve seg på. Frykten for fjellstup er riktignok fremdeles grei å ha, men det er lov til å tenke litt selv.

Så når jeg ble spurt så sa jeg ja. Når jeg fikk beskjed om at jeg var meldt på til lagkonkurranse så nekta jeg ikke. Når jeg ble spurt om jeg ville delta blant førstegangsdeltakere eller i eliteklassen, som også var mulig fordi jeg har holdt på en stund, bare ikke konkurrert før, så måtte jeg jo svare eliteklassen. Her var det bedre folk som jeg ville lære mer av å gå mot.

Resultatet etter dagen var en plasseringa på midten i begge gruppene jeg konkurrerte i. Så jeg gikk fornøyd og skjelven hjem etter en 10 timers dag der et par bananer og noen nøtter hadde vært det eneste jeg spiste.

Jeg vokste ikke enormt av denne dagen, men jeg fikk bekrefta nivået mitt, noe som hjelper godt på selvtilliten. Om jeg bare hadde blitt hjemme hadde jeg selvsagt angra i ettertid. Dette var noe som ikke føltes som noe positivt når jeg hadde valget om å gjøre det eller ei, men frykten var helt feilplassert, så jeg brukte den heller til å få bekrefta at det var dette jeg burde gjøre.

Nå mistenker jeg at det er tid for å sove, klokka er snart halv tre, så god natt. Flott med en kommentar forresten :]

]]> http://michaelskriver.wordpress.com/?p=4 Sun, 09 Mar 2008 10:47:07 +0000 Michael http://michaelskriver.wordpress.com/?p=4 I går når jeg satt i badekaret mitt tenkte jeg på hvor flott det egentlig er. Sittende i badekaret kan jeg lese, drikke øl og høre på musikk. Eller bare sitte. Det er et fint rituale jeg har fått meg. Jeg føler meg litt som kapteinen i Douglas Adams Restauranten der universet slutter. Han tilbringer en lang reise til en anna planet i et badekar, og kunne ikke hatt det mer komfortabelt.

Vi finner alle en måte å koble ut på. En eller annen form for dagdrømming. En sjanse til å summe seg og få tenkt over ting. Min metode består av hyppige bad.

Badekaret og jeg er ikke bare gode venner. Når jeg sitter der pleier jeg å ta med mobilen. Dette har dessverre ikke gått smertefritt. Jeg mista én i en drukningsulykke for et lite år sida, og den jeg har nå har allerede blitt skadeskutt av en dusj med vann.

Men jeg kan ikke være sur. Midt oppi alt som heter stress kan jeg sette meg ned for litt vestlig meditasjon. Ikke bry meg om ting som må gjøres og heller bare sitte. Kanskje jeg grubler litt og.

"Don't you want to interrogate the prisoners, sir?" he squaled.

The Captain peered at him in bemusement.

"Why on Golgafrincham should I want to do that?" he asked.

"To get information out of them, sir! To find out why they came here!"

"Oh no, no, no," said the Captain. "I expect they just dropped in for a quick jynnan tonnyx, don't you?"

"But they're my prisoners! I must interrogate them!"

The Captain looked at them doubtfully.

"Oh all right," he said, "if you must. Ask them what they want to drink."

Flott sitat fra Restauranten Der Universet Slutter.

Tida er relativ. For de som er gamle nok til å ha barn vet dere (andre vet gjerne óg) hvordan det er å være på biltur med et barn. Er vi fremme enda? spør minstemann før det har gått lang tid. Dette er fordi en halvtime er proporsjonalt enormt stor sammenligna med en halvtime for en voksen. Jeg skal ikke gå inn på matematikken, som er enkel nok, men du ser kanskje forholdstallet for deg? Én time når du er to år er langt mer enn én time når du har levd i 50 år, det er det jeg sier.

Hva har så dette med den utålmodige ungdommen å gjøre? Jeg mener nemlig at vi kan påberope oss den samme, relativt sett, uutholdelige monotone tilværelse. Å gå inn på revolusjon og radikal ungdom vil være å strekke min lille hypotese langt, så la oss gjøre det. Opprør har vært en ungdomsgreie, riktignok ikke for min generasjon, men tar vi et skritt bakover ser vi litt av det. Vi har ikke tid til byråkratiet seintvirkende prosess, vi vil ha endring og vi vil ha mye av det. Nå. Vi klarer omstillinga. Hvorfor skulle vi ikke? Vi har tross alt tilpassa oss dette levesettet sånn noenlunde på få år.

Så hvordan er skolen for oss? Ett år! For å ikke snakke om hele tre! Dette er mye tid som ikke går fort. Når vi går på skolen dag ut og dag inn nå tenker vi ikke at «snart er det vinterferie, så påskeferie, og før jeg vet ordet av det er året omme», som voksne hevder de gjør. Det vi tenker på er de seine minuttene før timen er omme, de neste timene etter som går minst like treigt, og hvordan dette vil gå utrolig sakte i fire dager til før helga er her og tidsregninga trenger et anna perspektiv for å være beskrivende.

Så hva er det egentlig jeg vil si? Bare at du burde tenke deg over et øyeblikk før du sukker høyt av yngstemann i baksetet som spør om vi start er framme, eller av ungdommen som synes åtte timers skoledag er lang. For de er det nemlig langt mer tid enn det du tror.

]]>