skjønnlitteratur « WordPress.com Tag Feed

André Brink: Den andre siden av stillheten

Unsepus — Thu, 26 Jun 2008 10:10:07 +0000

Originaltittel: The Other Side of Silence

Utgitt på engelsk i 2002, på norsk i 2003

Oversatt av Mona Lange

Jeg var visst ikke helt klar over hva jeg gikk til da jeg begynte på denne romanen. Det er så mye smerte og misbruk, mishandling, menneskeforakt, håpløshet - og en protagonist som kanskje går styrket ut av historien, men likefullt ødelagt på alle mulige måter. Det handler riktignok om kjærlighet og barmhjertighet - på en måte, men for meg ble alt overskygget av det tragiske og forferdelige i historien.

Kort fortalt handler det om Hanna X, oppvokst på et barnehjem i Bremen på slutten av 1800-tallet, mishandlet og misbrukt helt til hun settes på båten til Namibia for å begynne et nytt liv i eksotiske Deutsch-Südwestafrika. I Windhoek blir det klart at det nedverdigende og umenneskelige livet hun har hatt hittil ikke kan endre seg, det er et brutalt samfunn dominert av sadistiske menn som ser på kvinner som alt annet enn likeverdige mennesker. Hanna X blir fysisk fullstendig ødelagt når hun motsetter seg en voldtekt og leseren følger så hennes langsomme mentale gjenreiselse. Det er ikke en hyggelig historie og det finnes ingen lykkelig slutt.

André Brink er sørafrikaner og har skrevet et titalls bøker som tar for seg forholdene i Sør-Afrika. Han har en dypt kritisk stemme og regnes som en stor forfatter. For min egen del ser jeg riktignok at jeg burde velge en roman med en noe mindre problematisk tematikk hvis jeg skal få sansen for Brinks forfatterskap.

Stieg Larsson: Luftslottet som sprengtes

Unsepus — Tue, 24 Jun 2008 07:52:19 +0000

Originaltittel: Luftslottet som sprängdes

Utgitt på svensk i 2006, på norsk i 2007

Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Der første bok i denne trilogien var spennende og veldig fiks, og andre bok i aller høyeste grad var en guttehistorie i god GGG-ånd, er tredje og siste bind litt mer voksen. Det dreier seg om spionasje og sammensvergelser på regjeringsnivå, og det handler i stor grad om rettferdiggjørelsen av et justismord. I og med at dette i første rekke er en spenningsbok og i og med at "alle" er enige i at Milennium-trilogien er bra og lesverdig, har jeg ikke lyst til å gå nærmere inn på de litterære kvalitetene ved boken. Den er for all del helt grei, men den ligger etter min mening et stykke bak Menn som hater kvinner.

Det som slo meg da jeg leste Luftslottet som sprengtes, er med hvilken grad av selvsagthet Stieg Larsson beskriver personer med laster og tilbøyeligheter som veldig mange ville ha tisket og hvisket om i lunsjen. Det er så befriende å lese en bok hvor det er helt i orden og ikke spesielt merkelig at protagonistene er asosiale, tidvis usympatiske og upålitelige, eller for den saks skyld har tilfeldig sex, er skap-homofile eller har et mangeårig åpent ekteskap. Mennesker gjør mye rart, spesielt gjør vi nok mye rart som vi ikke har tenkt å forklare for eller diskutere med andre. Akkurat denne egenskapen syns jeg Stieg Larsson har tatt utrolig bra på kornet.

Anna Gavalda: Eg vil at nokon skal vente på meg

Unsepus — Fri, 13 Jun 2008 08:35:31 +0000

Originaltittel: Je voudrais que quelqu'un m'attende quelque part

Utgitt på fransk i 1999, på norsk i 2001

Oversatt av Ragnar Hovland

Tja, jeg er usikker på om denne boken ga meg den helt store leseropplevelsen. Anna Gavalda er prisbelønnet, selger i store opplag i mange land og skriver det som er opplest og vedtatt å være stor litteratur. Eg vil at nokon skal vente på meg er debutboken hennes, og er en samling av korte historier som alle handler om mennesker som på ulike måter har utfordringer i livene sine.

Novellene er elegant fortalt, språket enkelt og ukomplisert og usentimentalt nok til å kunne formidle det som til dels er ganske store hverdagstragedier. Samtidig er det denne distanserte og lakoniske fortellerstemmen som gjør at jeg ikke er så begeistret. Det hele blir litt for flinkt for meg. Hvis jeg skal trekke frem en historie fra denne samlingen, så må det bli Dagsnytt. Men alt i alt så er det nok noe jeg ikke har fått øynene opp for her.

I selvskap

Birger — Thu, 29 May 2008 08:16:37 +0000

Så fant de fram hvitvinsglassene og skålte med rotteknokene stramma rundt den lille stilken mellom glasset og stetten. Etiketten insisterte egentlig på å holde glasset med pekefingeren og tommel, og til nød langefingeren, men etter mange år med senebetennelse, åreknuter og luking i bed og have, var kraften i fingrene sevet ut i et større kretsløp. Hemoroidekremen svidde under øynene og de gamle stod med knyttede never rundt det blåste glasset og ventet.

Fruene svevde over stuegulvet med pensjonerte underliv. Buksert av akvarellene på veggen, alltid på vei inn i en samtale. Mellom dem stod jeg med vinfatet, og alkoholen vokste opp fra glassene og inn i ansiktet mitt. Jeg skulle gjerne ha druknet meg i det, virkelig puttet hele hodet nedi, som et vaskefat på hytta.

Jeg stod helt stille og hørte den respektfulle samtalen de førte. Deres menn var alle menn som eide rommene de gikk inn i. De skjulte myke sider under musklene som førte øksen ned i trestammen. Mennene deres var medaljer de ikke fikk plass til på kjolebrystene, brosjer som ble for tunge.

«Han kommer ofte hjem med bananer og druer, og dette er en mann som har ansvar for hele bedriften, nesten to hundre mann har han ansvar for. Men han har med seg frukt til meg når han kommer hjem --»

Og den frukten har han med fordi du begynner å legge på deg, og han er lei av at alt som finnes av mellommåltidlige gleder i huset er oljede nøtter og glaserte mandler.

«Han er full av påfunn, og inviterer meg alltid med i teateret eller konserthuset, han tar meg med på kino --»

Og alt dette gjør han fordi han er lei av å prate med deg.

Jeg likte å parere dem fra innsiden av. Jeg ble opprømt av å vite at jeg kunne få dem til å føle seg mindre enn de var, så små de burde være. Alle disse åreknutekveila kvinnene som svevde rundt i rommet.

Vertinnen kom bort til meg, hun hadde noe på hjertet. Dypt inne mellom blodkarene hadde det bygget seg opp en bekymring om at gjestene ikke fikk nok å drikke. Hun smilte til meg, som om vi forstod hverandre, og jeg begynte å gå innover i lokalet, hørte klavermusikken, krysset punktet hvor lyskronen stod i senit og henvente meg personlig til gjestene som ikke hadde vinglass i nevene. (Kvinner har også never, de har hentet ut neglefilen fra bunnen av toalettskålen, never som har båret plastposer, kuttet kjøtt og slått sine barn.)

Disse kvinnene grep om vinglasset og lot øynene fortelle at skoene mine ikke passet dem, at de hadde menn hjemme med sko som passet, og var derfor ikke interessert i hva jeg kunne tilby dem utover vinglasset.

«Smaker vinen?»

Så forsvant de inn i sine muskelløse analyser av bilder jeg forstod bare ved å kikke på dem en enste gang, at de var oljemaleriske manifestasjoner av sysselsatt tilkortkommenhet. Akkurat som disse kvinnenes enetaler om sine menn var uttrykk for helt andre ting enn kjærlighet for de samme mennene, at det var ord som isolerte det spinkle byggverket som skjulte livsligningen.

«Jeg har en venn som sier at vinen er englenes gledestårer over alt det vakre i verden.»

Jeg stod helt alene og sa dette sludderet.

«Å, din venn er poet?»

Hun lo av vitsen min og satt glasset til munnen.

«Nei, frue. Han er en bedrager.»

Hun så seg rundt etter vertinnen.

Kvinnen gikk fra meg, snudde seg som for å forsikre seg om at jeg ikke fulgte etter henne. Jeg stod saltstøttestille og smilte etter henne, og hun løftet opp kjolen så jeg kunne se skoene hennes.

Ad notam: Lesere som får det for seg at denne teksten er skrevet av en misogyn, mangler forestillingsevne.

Ingar Sletten Kolloens biografi om Knut Hamun

Birger — Wed, 28 May 2008 11:30:53 +0000

I dag leverte jeg masteroppgaven til trykking. Den burde dukke opp på Universitetet i Oslos eminente DUO om ikke så mange ukene. Da kan jeg heller legge ut en lenke for de som er interessert i det. Til da kan dere kose dere med en ørliten introduksjon:

I løpet av 2003 og 2004 ga Ingar Sletten Kolloen ut Hamsun. Svermeren og Hamsun. Erobreren som til sammen utgjorde hans biografi om forfatteren Knut Hamsun. I 2007 ble Hamsun. Svermer og erobrer – en redigert versjon av den norske biografien – gitt ut i Danmark. Knut Hamsun – en dikter blir født på ny undersøker hva som skjer når Ingar Sletten Kolloens biografi går fra et norsk tobindsverk til et dansk ettbindsverk. Oppgavens hovedarbeid består av en komparativ analyse av de to biografiene, samt en analyse av mottakelsen de fikk i de to landene.

Mennesker lever ikke fullverdige fortellinger. Våre liv er verken konstruert med plot, stringens eller absolutt kausalitet. Biografens oppgave er like fullt å lage en engasjerende fortelling av det umulig omfangsrike råmateriale et liv utgjør, og Ingar Sletten Kolloens ønsket å speile livet til Knut Hamsun i sin tobindsbiografi fra 2003 og 2004. Hans metode er å skrive en fiksjonalisert livshistorie; han skriver ikke en redegjørelse, men en fortelling. «The act of fusing events into totality is a poetic process», skriver Ira Bruce Nadel i Biography: Fiction, Fact and Form (1984). Biografen har nettopp en slik kunstnerisk utfordring. Likevel må biografen også passe på at fortellerkraftens egentyngde ikke bringer faktagrunnlaget i uorden. Slik blir det biografiske arbeidet også en ekskluderende oppgave: Velger biografen å understreke én side av sin hovedperson for fortellingens del, kan han risikere å underkommunisere en annen.

Fortellingens hovedperson forblir imidlertid den samme. Eller blir han det?

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

esalen — Wed, 28 May 2008 04:35:10 +0000

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

ES2007

Brev til Eivind Salen (fra hele verden)

esalen — Mon, 05 May 2008 22:35:12 +0000

Kjære Eivind Salen. Dette brevet kommer fra hele verden. Hele verden er interessert i deg. Det sier litt om hvordan du er, du er helt enestående. Så vidt vi vet, og hvem skulle vite det, foruten oss, er det ingen annen som er gjenstand for en slik unison interesse som du er, en interesse så stor at hele verden, rett og slett hele verden, skal ta seg tid, sette seg ned, og skrive et brev, og sende det, til deg, slik du nå ser vi har gjort. Forstår du? Du er viktig, svært viktig. Vi vil ikke gå så langt som å kalle deg en inspirasjonskilde, eller en som gir håp i en kanskje mørk hverdag, neida, det vil være å overdrive, og hele verden overdriver ikke, haha, neida, en inspirasjonskilde er du ikke akkurat, og du gir ikke så veldig mye håp, egentlig. Men du er veldig fin å ha med å gjøre. Vi liker å ha deg her. Det er vel i det store og hele det vi ville uttrykke med dette brevet vårt, du får lese det med omhu og ikke la det gå til hodet på deg. Da blir du ufordragelig, vet du, og enestående er det ingen som er, eller så er alle det, det er hipp som happ ettersom hvordan man ser det. Alle vi i hele verden liker i alle fall å ha deg her, som sagt, det er ikke så verst bare det, og mer enn grunn nok til å skrive et brev. Skriv gjerne tilbake, for vi liker svært godt skrivestilen din og synes den er festlig. Fem seks tusen millioner hilsener, alle oss i hele verden.

ES2005

Brev til E. (eller en annen)

esalen — Thu, 01 May 2008 12:24:40 +0000

Kjære E. (eller en annen). Det er jeg som skriver til deg. Jeg kommer til å uttrykke meg i ganske pompøse vendinger, men det er helt på sin plass, slik må det være. Du er nemlig et strålende menneske, helt uimotståelig og ytterst betydningsfull for meg. Jeg tenker på deg hver kveld. Og når jeg våkner om morgenen og skal stå opp, hva jeg nå skal gjøre det for, så tenker jeg at denne dagen står du opp også. Rett som det er, til alle døgnets tider, samme hva jeg holder på med, så prøver jeg å forestille meg hva du holder på med. Da ser jeg deg for meg. Jeg vil ikke skrive mer om det. Vi møtes av og til, vet du. Det er godt gjort at jeg kan skrive en setning sånn som det, og så er den sann. Jeg er egentlig fornøyd med det, ja sånn er jeg innrettet. Jeg er fornøyd med det. Det er egentlig ganske fortvilet at jeg kan skrive setninger sånn som det der, og så er de sanne. Du må ikke la meg få lov til det. Du må svare på dette brevet, gjerne i en litt tøff tone. Du må skrive at jeg må ta meg sammen, gå på, ta et valg. Oppføre meg som en mann. Jeg vil naturligvis knekke sammen av et slikt brev, slå nye rekorder i å forakte meg selv, jeg kjenner mine svakheter, vet du, jeg har lenge ergret meg over dem. Da er det du må slå til, da må du bare komme hit bort, helt overraskende, gi meg et strengt ultimatum, si nå er det nok, nå skal jeg bare komme her, og så gjør du med meg hva du vil. Jeg er litt handlingslammet, skjønner du. Og jeg har mye større behov for å uttrykke denne svakheten min, enn å gjøre noe med den. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Du får bare, du vet jeg kommer ikke til å sende det.

ES2005

Dukken

esalen — Tue, 15 Apr 2008 19:02:49 +0000

Jeg har laget en dukke. Og jeg har laget den slik, at når jeg står ved siden av den, er det ikke lett å se hvem som er jeg, og hvem som er dukken. Folk peker på meg og sier at det er dukken, og så overrasker jeg dem ved å si at jeg, er jeg. Folk peker på dukken og sier at det er meg, og så står jeg ved siden av og ler. For virkelig å gjøre det vanskelig, så har jeg kalt også dukken for Eivind, slik at vi heter Eivind begge to. Så når noen spør: Hvem av dere er Eivind? svarer jeg alltid: begge. Og jeg har ikke stoppet med dette. Jeg har for eksempel sendt dukken ut på arbeidsplassen min. Da har dukken Eivind arbeidet som lektor ved en videregående skole i Bergen, akkurat som jeg vanligvis gjør. Det er riktignok litt ubehagelig, for når jeg kommer på jobb dagen etter, er det ingen som liksom har lagt merke til noe. Det er ingen som vil snakke med meg om hvordan jeg oppførte meg dagen før. Og jeg skulle gjerne visst hvordan dukken egentlig klarte seg, om det virkelig ikke var noen forskjell? Jeg kunne stille elevene snedige spørsmål, som ”hva synes dere om opplegget mitt for i går?” Jeg kunne fiske etter opplysninger fra de andre lærerne, kollegaene mine, ”om vi kanskje skulle fortsette samtalene fra i går...” Men det ville begge deler bli for usikkert, jeg våger ikke spørre om noe og ingen sier noe til meg. Skulle jeg vite noe, måtte jeg spørre dukken. Men som dere vet, dukker er dukker. De står bare der og smiler, fra dem får man ikke vite noen ting.

ES2007

Togtur

esalen — Wed, 05 Mar 2008 14:09:35 +0000

Den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden. De som har lest denne teksten vet mer, men ikke så veldig mye mer. ”Det er ikke måte på filosofiske betraktninger man kan foreta, når man er på togtur,” tenkte jeg. Jeg var så absolutt i det filosofiske hjørnet, klar til å fine ut av noe, hva som helst, gjerne et av livets aller vanskeligste spørsmål. ”For er det egentlig så særlig vanskelig?” tenkte jeg. ”Så lenge toget holder seg på skinnene, er det greit.” – Hva tenker du på? spurte mitt reisefølge, et kvinnemenneske, jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne tenke meg å være kjæreste med henne. – Jeg tenker på toget, svarte jeg, – eller for å si det rett ut tenker jeg ikke på noen ting, prøvde jeg å rette opp mitt litt dumme svar. Hun brydde seg bare om den dumme delen av svaret. – På toget!? spurte hun, hva i all verden er det for noe å tenke på? Jeg tenkte at her kom jeg ingen vei med å forklare henne at så lenge det holdt seg på skinnene, så gikk det greit, og at dette egentlig var ment å være mitt lille bidrag til livets aller vanskeligste spørsmål. Jeg mistet med andre ord motet. – La det bare være, sa jeg, og slo ut med hånden, – jeg hadde bare en tankerekke på gang. Nå er den vekk. Ikke mer å si om den saken. Jeg ville nå helst bli sittende og se ut av vinduet, men det var hun som hadde vindusplassen. Jeg måtte derfor se rett forbi henne. Det var ubehagelig. Jeg reiste meg derfor opp for å spasere litt frem og tilbake, finne meg et annet sted. – Hvor skal du? spurte hun. Jeg kunne ikke svare på det heller. ”Vekk herfra,” ville jeg si. Ingenting sa jeg. Og den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden.

ES2004

Tiden går...

esalen — Thu, 21 Feb 2008 16:46:35 +0000

og jeg går ved siden av den. Det er tiden og jeg, to gamle kompiser. – Hvor skal du hen? spør jeg. – Fremover, er svaret. Jeg må le, – du er temmelig lakonisk, hva? Haha. Tiden ler ikke, jeg ler alene. På den måten irriterer den meg, tiden. Den er riktignok en god venn, men den er ikke noe særlig å snakke med, verken på den ene eller andre måten, verken når vi bare skal småprate litt og le litt sammen, eller når jeg har viktigere saker på hjertet og vil snakke om noe alvorlig. Tiden snakker ikke, den går. Og jeg går ved siden av. – Jeg har tenkt litt på dette med deg, sier jeg til den, – du er ganske egenrådig av deg. – Ja, fortsatte jeg, – jeg vet jeg er direkte, men av og til er det best å være litt direkte og si tingene rett ut som de er, det er dette man forventer av venner, sa jeg til tiden, som kanskje ikke hadde så mange venner. – Du er svært egenrådig, sa jeg etter en stund. – Se nå hva du gjør, du traver av gårde. Det er virkelig ganske oppsiktsvekkende! Jeg ristet på hodet og løp etter tiden, det var litt av en av venn å ha, stikke av sted slik. – Jeg tror du ville tjent på å lytte litt mer til andre, sa jeg, – ta litt hensyn til dem du har på slep. Den følte jeg satt, den ville ikke bli så enkel for tiden å svare på. Og tiden svarte ikke, den fortsatte å gå. – Det er nettopp det som er problemet, ropte jeg, og løp etter. – Du hører jo ikke på meg. Her for eksempel, er det fint, her kunne vi stoppe og ta en pause, hva? Se så fint det er, her kan jeg bli noen år. Men tiden ville ikke høre på snakk, den gikk. Jeg prøvde å holde den igjen med makt, men med makt kunne jeg ikke holde tiden igjen. – Allright, sa jeg så, – fortsett du bare, jeg blir her. Og demonstrativt la jeg meg ned for å sove akkurat der jeg var, mens tiden fortsatte å gå. Og jeg skal si dere hvordan det gikk, jeg la meg ned og slappet av så intenst jeg bare kunne, jeg bet tennene sammen for å unngå å tenke på at tiden gikk fra meg. Det var ikke engang en metafor, det var akkurat det som skjedde. Tiden gikk fra meg, jeg bet som sagt tennene sammen for ikke å tenke på det. Etter hvert hadde tiden fått et enormt forsprang, jeg var igjen på det stedet som var så fint. Hadde det bare kommet en annen tid forbi, kunne jeg blitt med den. Men noen annen tid kom ikke forbi, min tid var gått og noen ny tid kom ikke. Jeg reiste meg opp og gikk etter tiden som var gått. Jeg hadde tøyset og tullet med livet mitt, og somlet bort tiden min, men merkelig nok angret jeg ikke. Jeg hadde lagt meg ned for å slappe av et sted jeg syntes var fint, og mens jeg der gikk etter min tapte tid, mitt tapte liv, hva man skal kalle det, alt det der jeg egentlig sprang etter, mens jeg løp slik og skjønte at jeg på denne måten hadde somlet bort livet mitt, så tenkte jeg også at også mitt liv var en måte å leve på. Og jeg kunne ikke bli riktig sikker, om jeg ville prøve noe lignende på ny, om jeg noensinne tok tiden igjen.

ES2005

Det ringer

esalen — Sun, 17 Feb 2008 11:43:17 +0000

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES2004

Hva a skulle sagt

esalen — Fri, 08 Feb 2008 13:48:36 +0000

Det er en person, vi har i overskriften valgt å kalle ham a, men andre navn vil også gjøre nytten, for vi er ikke ute etter hvem han er, men hva han skulle sagt. Han skulle sagt ”b”. Hva ”b” egentlig er, er ikke noe vi kommer til å bruke tid på å forklare. Det holder å vite at det var dette han skulle sagt, han skulle sagt ”b”. Og han vet det selv, han skal si ”b”. Han er også klar over at han i lignende situasjoner tidligere, likevel har sagt ”a” når det endelig gjelder. Her har han et problem han er meget bevisst på, og problemet er at han sier ”a”, når han i stedet skulle sagt ”b”. Så kommer han altså i en slik situasjon som omtalt, han sitter og hører på at noen snakker til ham, de er snart ferdige, snart er det hans tur, ”b” skal han si, ”a” sier han. Han gjorde det igjen, han sa det han ikke skulle si, i stedet for å si det han skulle, akkurat slik han visste han ikke skulle gjøre. – Dette kan ikke fortsette, tenker han, eller noe sånt, han vet i alle fall det, at han må komme seg ut av denne uvanen med å si ”a”, når det er ”b” han skal si. Det er et problem han tar alvorlig. Det må sies slik at han tar det alvorlig, for det er tross alt det han gjør, riktignok står ikke livet hans på spill, så viktig kan det aldri være å si ”a” når man skal si ”b”, men det er likevel såpass alvorlig at det gir ham litt problemer. Han ville virkelig tjent på å si ”b” når det gjelder om å si det. Han tar det altså alvorlig, og begynner å snakke om problemet sitt til venner og mer eller mindre kjente, slike folk han treffer på, for eksempel når han er på byen eller noe, – «haha, vet du hva, jeg var i en slik situasjon at jeg skulle si ”b”, men så sa jeg ”a” i stedet, haha, kan du forstå det?» Mange av dem han sa det til kjente seg igjen, de hadde riktignok ikke opplevd nøyaktig de samme, det var ikke akkurat ”a” og ”b” de hadde problemer med å si, det var kanskje andre ting, men de kjente godt til problemet med at de skulle si en ting, men så endte det opp med at de etterpå hadde sagt noe annet. Vår mann ble aldri sliten av å snakke om dette. Han følte det hjalp. Han følte han fikk bedre og bedre kontroll over problemet sitt. Det var jo ikke verre enn at han sa ”a” når han skulle si ”b”. Han kunne like godt slutte med det. Det var ikke verre enn at det var bare til å slutte med det. Så det bestemte han seg for å gjøre. Han oppsøkte derfor helt bevisst en av de situasjoner hvor det etter en stund ville gjelde om å si ”b”. Han var godt forberedt og kjente seg selv og visste at når det endelig gjaldt, ville han likevel føle for å si ”a”. Da hadde han lagt følgende strategi: han skulle ta seg en liten pause, han skulle ta seg tid og gjenvinne roen, puste litt inn og ut om nødvendig, tenke gjennom hvor komisk det var at han her satt og var fristet til å si det han ikke skulle si, at det dreide seg tross alt bare om noen lyder, det var bare å si det riktige og så ville han være ferdig med det. Han var full av tro og sikre smil i det situasjonen var i ferd med å utspille seg, han visste hva som ventet, den andre snakket, det ville snart bli hans tur, nå skulle det skje, nå gjaldt det å ikke feige ut, han tenkte alle de tankene han hadde bestemt seg for å tenke, kjente igjen fristelsene og kvalene når de kom, visste hva han skulle si, bestemte seg for gjøre det, åpnet munnen og sa ”a”.

ES2004

Fornemmelsen av en sau

esalen — Tue, 29 Jan 2008 16:01:15 +0000

En gang fikk jeg spørsmålet hvilket dyr jeg ville identifisere meg med, hvis jeg skulle identifisere meg med et dyr, hvis det var et dyr jeg skulle identifisere meg med, og ikke et menneske, som jeg var. – En sau, svarte jeg. Jeg har av og til fornemmelsen av at jeg er en sau, som springer, ung og yr, bortover engen. Jeg vil ikke bare si jeg identifiserer meg med den, jeg vil si jeg er den. Jeg er en sau. Og jeg springer virkelig, ung og yr, bortover engen. Det går i en heidundrende fart, til sau å være. Jeg er engstelig for å snuble. Jeg er av natur engstelig, også for at noen skal se meg og avsløre meg som den sau jeg er. Det er kanskje derfor jeg springer? Hvem vet hvorfor jeg springer. Jeg vet bare at når jeg først er i gang med å springe, så lønner det seg nok ikke å stoppe. Da bør jeg heller øke på, tenker jeg. De beveger seg ganske bra, beina mine, til å være så pipestilkete. De er ikke særlig fine, ingenting ved min kropp er noe særlig fint, jeg merker det nå, nå som jeg er blitt oppmerksom på den. Den er for saueaktig. Å forestille seg at jeg er et rovdyr, som for eksempel en ulv eller noe, blir vel helst komisk under sånne forhold. Hvor annerledes ville det vel ikke vært om det var en ulv som sprang bortetter engen her, og ulven var jeg. Da ville tankene mine sett helt annerledes ut. Det samme ville løpet mitt, alle som hadde sett meg, ville sett det. Der løper en ulv, hadde de tenkt. Jeg kunne finne på løpe saktere, slik at flere fikk tid til å se meg. Jeg ville likt det. Om noen hadde gevær, ville jeg ikke brydd meg om, de ville gjort en dårlig gjerning om de skjøt meg. Min død ville være argument godt nok. Og aldri ville noen ha sett noe så majestetisk, som meg, når jeg har fått ferten av et byttedyr. Jeg ville rett og slett gitt blaffen i at jeg er et flokkdyr, og satt etter det med en fart som ville skremt vettet av det og tatt det igjen, og med et byks ville jeg være i ryggen på det og tennene i nakken på det, og i bakken med det, og der snerrer jeg, eller bjeffer jeg, eller hva det nå er ulven gjør. I medrivelsen slipper jeg fra meg et lite brek, et breeek som minner meg om den sau jeg er, og alltid vil være, der jeg ung og yr springer bortover engen.

ES2005

En ikke ubetydelig glede

esalen — Mon, 21 Jan 2008 14:55:25 +0000

Plutselig en dag jeg stod opp fikk jeg det for meg at akkurat denne dagen her skulle jeg oppleve en ikke ubetydelig glede. Jeg våknet med et rykk, som fra et slags omvendt mareritt, og tanken stod med en gang helt klart i hodet mitt, akkurat som om den hadde vært der fra før av. Men det kan jeg ikke si for sikkert, for jeg vet ikke hva som foregikk i hodet mitt mens jeg sov. Da jeg våknet var jeg i alle fall meget blid og lett til sinns. Jeg hadde en merkelig lyst til å smile, akkurat som om munnvikene hele tiden trakk seg oppover av seg selv, og rett som det var brøt jeg også ut i en liten latter. Det var søndag, og jeg var helt alene i leiligheten min og skulle ikke på jobb. Jeg skrudde på radioen, søndagsposten, og syntes det var noen festlige debatter de hadde der. Og musikken de spilte syntes jeg var veldig velvalgt. Til orkestermusikken svingte jeg armen og dirigerte, til populærmusikk og visesang sang jeg med, og annen musikk spilte de ikke på søndagsposten denne dagen. Til frokost var det egg og rundstykker, kjempegodt. I ren, skjær appetitt spiste jeg ikke bare tre rundstykker som jeg pleier, men fire. Samme stemningen holdt jeg gjennom hele dagen, under alle mine gjøremål som jeg skal være den første til å innrømme verken var særlig store eller særlig viktige. De var ingen av delene, og det ene mindre enn det andre. Store deler av dagen satt jeg bare rett opp og ned i sofaen og smilte. Jeg leste litt, men husker mye bedre at jeg satt i sofaen enn hva jeg leste. Til middag hadde jeg stekt laks og stekte poteter, fløtesaus og paprika og tomat, kjempegodt. Til dessert hadde jeg enda en runde poteter, og enda et par stykke laks også, og fløtesaus, paprika og tomat. Det var en suveren dessert, og jeg hadde nok tatt en runde til av den, hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede hadde spist den opp. Etterpå drakk jeg én liter kaffe. Det tok sin tid, og det tok ekstra lang tid siden jeg måtte lage den i to omganger. Jeg laget nemlig ikke nok første gang. Da jeg var ferdig med å drikke den, var det allerede langt over midnatt og på tide å legge seg. Jeg hadde selvsagt ingen muligheter for å få sove etter all den kaffen, så jeg skjønte jeg nå ville bli liggende og tenke. Og hva jeg ville tenke på, var den ikke ubetydelige gleden jeg skulle oppleve, hva den var og om jeg hadde opplevd den.

ES2007

En knyttneve

esalen — Sun, 20 Jan 2008 10:49:56 +0000

Jeg husker ikke lenger anledningen, men jeg husker at jeg ble meget opprørt. Så opprørt at jeg på en eller annen måte måtte gi uttrykk for det, jeg hadde bare lyst til å slå i bordet, og hadde allerede formet knyttneven, og løftet den, klar til å gi et dundrende slag ned i bordet, da jeg så at bordet akkurat der jeg ville treffe, var litt tynt, så jeg lot det være. Jeg satt ved skrivebordet mitt, og jeg så meg om etter et annet sted å slå på det, et sted jeg ikke bare ville treffe platen, i hvert fall ikke helt ytterst på platen, men et sted lenger inne, et sted som ville tåle slaget. Mens hodet flakket litt rundt i jakten, alt dette gikk selvfølgelig svært raskt, holdt jeg fremdeles hånden løftet, klar til å slå, men pulten min var veldig rotete, og mitt opprørte slag passet seg ikke mellom blyanter og ledninger og papir og sakser og tastatur og alt det der som ligger der, jeg merket at jeg slapp fra meg en lyd, en slags knurren. På grensen mot raseri reiste jeg meg opp, jeg var full av innestengt aggresjon, jeg var alene i leiligheten, og jeg måtte få utløp for den, samtidig som alle disse forsinkelsene gjorde meg litt vel reflektert til opprørt å være. Jeg begynte å tenke at slaget når det eventuelt kom, egentlig ville miste litt av sin virkning, og kanskje mest av alt være for syns skyld, bare for å ha gjort det, liksom. Og det ville se veldig rart ut å gjøre en ting for syns skyld, når jeg var helt alene i leiligheten. Likevel måtte jeg gjøre noe, jeg kunne ikke la hele denne opprørtheten munne ut i intet, jeg gikk med knyttet hånd bort til kjøkkenbenken, men der kan det komme en uønsket lyd når kopper og kniver og kar hopper etter vibrasjonene, så i stedet slo jeg litt til veggen, murveggen min, bare litt forsiktig, sånn for å ha gjort det liksom.

ES2006

Den tause mann

esalen — Tue, 08 Jan 2008 20:04:20 +0000

Jeg har en venn og før vi kan gå videre må vi presisere hvem jeg er og hvem vennen min er. Jeg er en i aller høyeste grad virkelig person i den grad vi kan rangere virkeligheten etter grader, den ene høyere den andre, og min den høyeste av alle, der jeg er 30 år og arbeider som lektor på en skole i Bergensområdet. Min venn er den tause mann jeg nevnte i overskriften. Den lyver ikke, min venn er taus, fullstendig taus. Nettopp derfor er det han fascinerer meg. Jeg inviterer ham ofte ut, alltid via tekstmeldinger for telefoner svarer han selvfølgelig ikke på (han svarer ikke på noe). Han svarer ikke på tekstmeldingene heller. Jeg skriver tekstmeldinger: Skal vi finne på noe? – Ingen svar. Hva med en tur ut? --- Den påfallende konsekvensen i mangel på svar har ført til at jeg alltid må skrive ned forslaget til hva vi skal gjøre i tekstmeldingen. Jeg må konkret skrive ned hvor vi skal gå eller hvor vi skal møtes, det vil si hvor jeg skal gå, for jeg kan aldri vite om han kommer. Det er bare for meg å vente, kanskje kommer han, kanskje ikke. Like godt som alle andre eksempler, kan jeg ta det som jeg nå befinner meg i. Jeg har sendt ham en tekstmelding, møt meg på drommedar cafe, har jeg skrevet, han har ikke svart, men jeg har likevel gått bort dit. Nå sitter jeg der, som dere ser. Dere ser at jeg sitter her. Jeg har bestilt en kopp cappuccino, det er den jeg sitter og drikker på (dere ser at jeg drikker av og til). Jeg kommer til å drikke den opp, og når det er gjort, går jeg tilbake til leiligheten min, da har jeg ikke fått truffet min venn denne gangen. Slik er det av og til. Heldigvis ikke denne gangen, for nettopp nå kommer han inn døren. Jeg smiler og vinker, og han kommer bort til bordet mitt. – Sett deg ned, min venn! nesten roper jeg, og han setter seg. – Har du lyst på en kopp cappuccino? spør jeg, og han svarer ikke. Jeg kjøper likevel en kopp cappuccino, rekker opp hånden slik at cafepersonalet ser det, og sier jeg skal ha en kopp cappuccino til min venn. De lager den, og kommer bort med den. Han rører den ikke. – Er du ikke tørst? spør jeg. – Synes du det er sjenerende at det er så mange mennesker her? spør jeg lavt, og med hodet bøyd ned mot bordflaten samtidig som jeg ser opp mot ham, som bare sitter der. – Vi kan godt gå et annet sted, sier jeg. – Hvis du blunker går vi, hahaha, sier jeg og ler. Etter dette blir det stille en stund, mens jeg drikker opp kaffekoppen min. Han har ennå ikke rørt sin. – Jaja, sier jeg og det oppstår en pause. Nå kommer tiden da det skal avgjøres, skal jeg ha en kopp til eller skal jeg la det bli med denne? Jeg hadde bare planlagt den ene, men nå har jeg jo min venn her, han sitter der, som dere ser, her med meg. Han har riktignok ikke rørt koppen sin. – Hva sier du? spør jeg ham, – skal jeg ta en kopp til eller? Han svarer ikke, svarer ikke noen ting. Jeg er vant med det, det er slik det er, slik det alltid er, når det gjelder forholdet mellom meg og min tause venn. Jeg snakker og snakker, han sitter der.

ES2004

Tale for det nye året

esalen — Tue, 01 Jan 2008 14:59:25 +0000

På vei hjem fra nyttårsfesten 2005/2006 gikk jeg og tenkte på hvilket godt år vi hadde forlatt, og hvilket stort år vi hadde i vente. For jeg var ikke i tvil om at 2006 ville bli et stort år, for meg ville det bli det aller beste, det ville bli året hvor mine drømmer ikke akkurat gikk i oppfyllelse, men hvor jeg skulle komme til å klare en rekke ting jeg har prøvd på en stund. Og mer enn det bør man ikke kreve for et nytt år, tenkte jeg, og mer hadde jeg ikke krevd av 2005 heller. Man skal ikke kreve for mye av årene og av livet, tenkte jeg, der jeg gikk, i nattkulden første januar 2006. Det var også min bursdag, jeg ble 32 år denne dagen, også dette tenkte jeg på. ”Jeg burde virkelig holdt tale,” tenkte jeg, jeg har så mange ting å si, synd jeg ikke fikk sagt det mens jeg var på festen og noen kunne høre det. I stedet, tenkte jeg, kan jeg holde talen når jeg kommer hjem. La gå at det ikke vil være noen til stede, men jeg vil uansett kunne formulere meg, og om talen blir svært god, kan jeg skrive den ned. Jeg formelig skyndte meg hjemover, gikk og småsprang, liksom for å rekke talen jeg selv skulle holde. For å korte ned tiden, begynte jeg å planlegge den, jeg så for meg hvordan jeg skulle komme inn døren hjemme, rød i kinnene og hutrende av kulde, men varm innvendig, antagelig har jeg både vin og whisky stående. Jeg var veldig fristet av tanken på å bare åpne en flaske rødvin, dette året skal man sløse, tenkte jeg, jeg åpner flasken, tar meg et glass eller to, resten går i vasken. Det er forresten et utmerket bilde for året som skal komme, det er året for et glass eller to, og resten i vasken. Det kan jeg starte talen med. Jg ser for meg hvordan jeg skal stille meg rundt spisebordet, ja, jeg må si det på den måten, jeg stiller meg rundt spisebordet, det er ingen andre der til å gjøre det med meg, derfor må jeg gjøre det selv, rundt spisebordet står jeg. I hånden har jeg et glass nydelig rødvin jeg stadig vekk nipper til, ”kjære folk,” begynner jeg, eller helst vil jeg begynne litt mer uformelt, ”jaja, folkens,” eller ”okay, så er det min tur til å holde tale,” noe sånt som vil få latteren på glid. ”Allright,” kan jeg bare si, det pleier å slå an. Jeg ser for meg at jeg holder tale på festen jeg var i stedet, ”allright” sier jeg, og det slår så til de grader an, folk kringlevrir seg av latter og noen får problemer med pusten, jeg ser for meg hvordan jeg står der og behersker situasjonen på festen hvor jeg var. Men så bestemmer jeg meg for å ikke dvele for mye ved fortiden, dette gjelder fremtiden, det nye året, så i stedet for å flytte meg selv tilbake dit til det som var, så flytter jeg i stedet alle sammen frem til det som skal komme, i det de overraskende sitter der og venter på meg i det jeg kommer hjem. ”Der er Eivind!” roper alle. ”Hedersgjesten.” Og jeg gjør ikke noe stort nummer av det, jeg finner frem rødvin, ”alle som vil ha, kan få,” sier jeg, “ikke en dråpe skal i vasken”. Det hadde vært noe. Men slik er det ikke. Jeg kommer hjem alene og må selv tenke meg at jeg er hedersgjest. Det skjer nå, huset er kaldere enn jeg hadde forestilt meg det, jeg fortsetter egentlig å hutre og fryse selv om jeg går inn i stuen. Men jeg finner frem rødvin og åpner den, jeg plasserer de nødvendige antall folk rundt bordet, og jeg holder talen, jeg holder talen til stor suksess, slik året også kommer til å bli.

ES2006

Litterære genier og politiske idioter

Birger — Wed, 12 Sep 2007 11:05:23 +0000

1970-tallet var et decennium akkompagnert av revolusjonære kinesiske trommer, og i Norge kan vi spore en sterk revolusjonsoptimisme blant venstreradikale intellektuelle. Spesielt påvirket av USAs intensiverte frammarsj i Vietnam, tøt radikale bevegelser – det være seg SUF, AKP og Rød Front – ut av sosialdemokratiets intellektuelle bærebjelker. I 1966 hadde Mao Zedong lansert den såkalte Kulturrevolusjonen, og selv om denne offisielt endte i 1969, ble den politiske atmosfæren opprettholdt frem til Maos død i 1976.

Etter skillet mellom kritisk og sosialistisk realisme ble slått fast på forfatterkongressen i Sovjetunionen i 1934, ble den sosialistiske realismen – med Gorkijs velsignelse – norm for alle kunstneriske ytringer i Sovjetunionen, og som ideal for sosialistiske kunstnere i andre land. Den strenge sensuren som oppstod i Kina førte til en svekkelse av den litterære kvaliteten fra 1949 til langt ut på 1980-tallet. Allerede på 1940-tallet innførte Zedong strenge politiske krav til litteraturen, og senere – under Kulturrevolusjonens fane – fikk en rekke kinesiske forfattere skriveforbud; en del forfattere tok også sitt eget liv, eller bare forsvant. Likevel ble Kina på 1970-tallet malt fram av norske kunstnere og radikalernes som en politisk utopi - et drømmeland.

Selv om tiårets politisk radikale litteratur har vært offer for ringeakt og nedvurdering, tar jeg meg likevel tid til å anbefale Dag Solstads Arild Asnes, 1970. Jeg hørte nemlig forfatteren på radion i går, i forbindelse med hans Genanse og verdighet, som var blitt kåret til nummer én i et eller annet verdensbibliotek, og fikk en uvendelig trang til å hente fram en annen utgivelse.

Arild Asnes, 1970 kom ut høsten 1971, og er Dag Solstads andre roman. Mottakelsen av romanen var delt, og nokså forutsigbart basert på mottakernes politiske standpunkt. Aftenpostens Finn Jor innleder sin anmeldelse med det noe lakoniske ”Her er den: Høstens sentrale ’politiske roman’ – utpønsket og tilrettelagt for å funksjonere i Norge akkurat nå.” Boken er Solstads første åpenbart politiske roman, og beskriver hvordan den uavhengige sosialisten og forfatteren Arild Asnes blir kommunist i 1970-tallets Norge. Du trenger heldigvis ikke dele den gamle kommunisten Solstads politiske syn for å like romanen.

Det er meg en gåte -- den fantastiske Hamsun, hans uendelig rike persongallerier og hans politiske fanatisme; Solstad, hans nevrotiske historiefortellingsgeni og en infantil kommunisme.

(Litterære storheter og politiske idioter, begge to. Og den verste av dem alle, Nordahl Grieg, nei fy for et Moskva-troll! Godt han skrev så dårlig skjønnlitteratur, om ikke måtte vi balet med å renvaske hans navn også, og det kan jo se ut til at vi har hendene fulle med Knutemann.)

Seks punkter om Dag Solstads Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman

Birger — Thu, 05 Jul 2007 12:08:10 +0000

[1] Representasjonsproblem

Der den realistiske romanen foregir fiktivt å presentere en sansbar ytre virkelighet, vil den moderne romanen problematisere forholdet mellom subjekt, språk og verden. Romanen kan ikke representere hele mennesket, noe som blant annet illustreres i James Joyces’ Ulysses, der forfatteren viser hvor umulig det er å fange inn selv én eneste dag i et menneskes liv. Fotnotene kan derfor leses som merknader til det narrativet menneskers liv utgjør, og de illustrerer derigjennom innsikten om romanens representative utilstrekkelighet. Formen bidrar til økt oppmerksomhet om at litteraturen nettopp er et system av raffinerte, kultiverte og ikke minst språklige utlegninger om menneskers liv. I sitt vante habitat opptrer fotnotene som klargjørende opplysninger om hovedtekstens argumenter eller utgreiinger, uten å selv gi seg ut for å representere totaliteten. I fotnoten kan Solstad uten blygsel skrive om det tilfeldige og spuriøse; han kan nevne alt som unnslipper den store fortellingen i den borgerlige romanen. I fotnotene er det plass til «tilfeldighetenes ubønnhørlighet, fødselens uhyrlighet og dødens sorte og stygge kontingent», alt romanfortellingene skyver til side.

[2] Forfatteren ønsker et ord med i laget

I Solstads roman Arild Asnes 1970, dukker forfatteren opp i parenteser i teksten, blant annet for å kommentere sitt eget språk – «en ond drøm (banalt sagt, men riktig)» (124) – eller i direkte henvendelse til leseren for bedre å illustrere poeng i hovedforetellingen: «Forestillingen om at litteraturen kan være ’farlig’. (Denne bok er farlig, nettopp denne, den De nettopp nå leser, kjøre leser. Bø, skremte jeg Dem, jeg synes De skjelver på hånden?)» (41). Forfatteren opptrer i parentesen, og han er derfor utenfor fortellingen samtidig som han er innenfor teksten. Slik har ikke forfatteren – Dag Solstad – «noe ansikt. Teksten handler om forfatteren. Men han er anonymt til stede». Teksten handler om spillet. I Armand V er forfatteren til stede, og ved å si at «det er jeg som skriver dette» viser han også ansikt. Fotnoteformen gir Dag Solstad anledning til å være aktivt med i teksten, og illustrerer presist hvor viktig han har blitt for lesingen av sine romaner. En ny Solstad-roman er en nasjonal begivenhet, og personen leses, diskuteres og analyseres i nesten like stor grad som tekstene. Når hans publikum så til de grader plasserer ham i romanene hans, hva er så mer naturlig enn å plassere seg selv i teksten?

[3] Parodien og latteren

I en fotnotesekvens mot slutten av boken møter vi forfatteren Dag Solstad i et åpent vindu på et fasjonabelt hotellrom i Venezia, da han står og ser ned på en veskeselgende somalier. «Plutselig vendte han hodet […] og så på meg […] han satte i med å le […] jeg […] ble iakttatt av ham som jeg selv iakttok» (193). Når forfatteren Dag Solstad føler seg truet av latteren, er det fordi han vet at latteren ikke gjør noe unntak for det øvre sjiktet, men derimot vanligvis er rettet mot det; latteren er ikke rettet mot én enkelt, men mot det øvre sjiktet som helhet, for å parafrasere Mikhail Bakhtin.

I dette møtet med den somaliske veskeselgeren får Solstad romanideen, som nettopp skal handle om hans egen «tilhørighet til det imperialistiske system» (194). Det er altså i møtet mellom den imperialiserte og imperialisten, og i den absurde latteren som oppstår, at ideen til Armand Vs språk fødes. Bakhtin så latteren og parodien som en viktig del av romanen, fordi latteren opphever episk distanse, undergraver hierarkiske ordninger og er befriende respektløs overfor litteraturens objekt. Men Solstad opplever altså at latteren rettes mot ham: Han er selv blitt offer for parodien og må utvikle sin egen måte å skrive på.

[5] Ars longa …

Formvalget insiterer på den totale systemkritikk som romanforfatterens oppgave, i motsetningen til den partikulære uenigheten i politisk praksis, som er kronikørens domene. Solstad nekter til slutt «å snakke om denne romanen i politiske termer», og han finner «ingen grunn til […] å ramse opp verdenssituasjonen». Dette bekreftes av hva leseren forventer av en fotnote, som nettopp er en sjanger som skal gi utfyllende informasjon om et tema, fenomen eller argument som er gjengitt i hovedteksten. Fotnoten er en nyanserende utgreiing av et problemområde som kanskje ikke er godt nok behandlet i hovedteksten. Dagens overskrifter vil til nøds inngå i morgendagens fotnoter, mens dagens fotnoter består som de er. Solstads politiske romanprosjekt er ikke å redegjøre for en faktisk politisk virkelighet, da Solstad ikke skriver om politikk, men om mennesker som reflekterer politisk. Derfor kan kunsten leve videre i gyldighet, selv om de dagsaktuelle temaer leserne finner spor av i romanen for lengst er glemt.

[6] … vita brevis

Slik ingen middelmådig forfatter er så liten som når han koketterer over livets forgjengelighet, er ingen stor forfatter så fullvoksen som når han minnes at han skal dø. «Jeg ønsker å gjøre noe helt annerledes […] nå når jeg bare har noen ytterst få romaner igjen å skrive», skriver Solstad i Armand V (185). Dermed får formeksperimentet en fatalistisk dimensjon, og den oppsummerer forfatterens redsel for å bli glemt, samt hans ønske om å puste nytt liv inn i en overmoden sjanger. Han er den gamle hunden som har lært seg et nytt triks. Som for å forsegle sin egen skjebne, lar også Solstad sin eget memento mori avslutte romanen: «Ja, du har jo rett til […] å overnatte her. Men jeg skal sende Dem et brev hvor jeg sier opp leiekontrakten i det den tid du har betalt for, utløper» (237)

Foto av Tom Martinsen

Historiefortelleren

Birger — Tue, 17 Apr 2007 09:49:16 +0000

Fisken under båten gjorde meg oppstemt men bekymret. En av disse dagene måtte bunnplankene gi etter.

Vi satt der begge to, uten stort mer å si enn at oddene gled umerkelig over i himmelen, og selv om det trakk i snøret, diskuterte vi umerkelig engasjert om ikke begynnelsen på historien han ville fortelle kunne vært formulert annerledes. Om ikke historiens helt kunne vært gitt større innsyn i sine egne begrensninger, slik at han slapp å plassere seg selv i en fjellvegg han må ha visst han ville få problemer med å bestige. Helten hadde verken hode eller kropp til å komme seg opp fra fjellsprekken og ut i historien, hvor han var pent nødt til å redde flere av personene fortelleren allerede hadde satt i fare, både i og mellom linjene. Nå satt han der, historiefortelleren, og beklaget seg over situasjonen. Selv ville jeg hjelpe, men jeg innrømmer gledelig at jeg tok meg selv i å huske tilbake på nabogutten hjemmefra. Han som ville fortelle meg hvor grassat diger den var, bukken faren hans hadde felt under jakta.

Elgen var det største han hadde sett, fortalte guttungen, og vifta med ørene av begeistring. Selv ble jeg også oppspilt, og tanken på den store bukken kjempet ned alt annet. Beistet hadde klover som en kjempes stramme neve, og øyne som fotavtrykka i myra etter at kjempen hadde løpt av gårde for å rekke solnedgangen. Elgoksen dundret av gårde mellom ørene, og jeg tør sette penger på at også mine ører vifta i begeistring. Så vi to stod der mellom husene og tenkte fint lite på - og dette er streng presumptivt - at vi starta orkaner på andre siden av jordkloden. Helten i historien hadde jeg aldri sett skyte annet enn fotballer, men inni hodet stod han med støvelen trygt planta i dyremajestetens lodne panne, stolt speidende etter flere av verdens virkelige utfordringer. Nabogutten så smilet mitt trekke seg oppover mot hårfestet, og klarte ikke holde kjeften lukka:

«Den var så stor at pappa trengte fem skudd for å felle den.»

Så var det trampet på enda en gang. Helten var i beste fall ikke annet enn en dårlig skytter, og i verste fall, eller kanskje i begge fall, var sønnen hans en forbannet løgnhals uten føling for verken elgjakt eller magi. Og nå satt jeg her igjen. Fortelleren kikka over ripa, det dunka i tofta og det sang i saltet

«Vi som er historiefortellere trenger ikke redningsvest», sa han da vi rodde ut, og jeg tok ham på ordet. Så da fiskekjeftene slo båten i stykker, fortalte jeg ham at først fylles støvelen, så strupen, lungene og til slutt grava. Men han tok liten notis av historien min, og sank til bunnen mens armene vifta og ledet fiskene gjennom noe som må ha vært en svært dramatisk symfoni.

En liten historie midt i natta (Kun 1 del, mer kommer)

Miriam Lilliana — Mon, 29 Jan 2007 20:55:42 +0000

I lang, lang tid har jeg hatt en spesiell historie på hjernen. Det er en historie om en rik, bortskjemt tenåring fra den fineste delen av Los Angeles, som mister begge sine foreldre, og prøver å finne en vei etter det. Ideen detter ikke vekk, så jeg bestemte meg for å prøve å få historien ned på papiret. Tror nok ikke det blir like mye som en bok akkurat, men har en viss ide om hvordan det blir, så vi får se. Håper du liker historien, skriv gjerne hva du mener under:)

Fire jenter i 16-17års-alderen balanserte på høye hæler nedover en av de fineste gatene i L.A. De så rike ut, med diamanter og dolce & gabbanna-klær. Buksene var trange og lave, toppene nesten usynlige. Alle med langt sprayet blondt hår og flere lag med foundation.
En av dem sa noe, og de andre lo og kastet på håret, nesten som i en hårreklame. Because you`re worth it. En av de midterste var spesielt obs på seg selv. Hun gikk og lo perfekt, med nesa i været og kneisende nakke. Hun ble kalt Precious, og var den eldste av dem, litt over 17. Hun virket selvsikker, men usikker også, på sin egen måte.
Hennes tre venner, Aurora, Gabrielle og Maya gikk arm i arm. Ideen i Los Angeles var at alle helst skulle være like blonde kloner med null egne meninger. Man måtte gjøre det sånn, ellers ble man ikke akseptert. Miljøet slukte mennesker, og disse fire var slukt for lengst.
Disse jentene så ikke bare rike ut, de VAR rike. Precious` far jobbet innen politikken, og hadde penger opp til ørene. Datteren var bortskjemt, og hadde hun kledd seg billigere, kunne de sikkert fødd et helt land i Afrika i mange år. Det var i hvert fall det lillebroren pleide å si. Precious bodde hos foreldrene sine, Marshall og Annie, sammen med sin lillebror Luke. Hun var fint oppdratt, men vant til å få det hun ville, både materielt og mentalt. Faren hadde den holdningen at, "Har man penger, hvorfor ikke?" Precious fikk til og med låne kortet hans på shopping. Hun elsket og shoppe, og med pappas kort var det ekstra gøy. Hun kunne kjøpe hva hun ville, både til seg selv og de andre. Heldig var hun. Hun var den eneste av jentene med egen bil, så hun ble bedt på alt.

Precious kom hjem, salig og lykkelig etter dagens shoppingtur, med bilen fylt av fargerike poser. Det var så vidt hun fikk alle med seg.
- Her har du kortet ditt, pappa, smilte hun da hun oppdaget faren ved kjøkkenbordet. Som vanlig leste han dagens avis, og kikket så vidt opp da han hørte stemmen hennes. Han fikk en liten rynke mellom øyenbrynene, mens han anstrengte seg for å høre hva hun sa og lese avisen samtidig.
- Mm, mumlet han.
- Her, gjentok hun og viftet med kortet foran øynene hans. Han kikket opp, lett irritert.
- Jaja, mumlet han igjen. -Hatt det fint?
- Supert, lo hun og kysset ham på kinnet. Moren kom inn i rommet.
- Hei Precious, smilte hun varmt. -Hatt det fint?
- Jada mamma, svarte hun og smilte raskt. -Hjelper du meg opp med posene?
-Gå et annet sted hvis dere skal bråke, gryntet faren. - Jeg prøver faktisk å lese avisen! Moren og Precious smilte lurt til hverandre.
- Hvor har du handlet da? spurte moren på vei opp trappen.
- Det står på posene mamma, sukket hun oppgitt og himlet med øynene. Moren smilte, og forsvant stille ned trappen igjen.Precious deiset ned i sengen, og satte på tv`n. En av seriene hennes gikk. "Perfekt!" Hun sank ned i dynen og sovnet.

Hun våknet som vanlig til den kjente og forhatte alarmen fra mobilen. Hun strakk seg, og sto opp. Det var skoletid, og leksene var ikke gjort. Hun brydde seg ikke spesielt mye om det.Klokken var syv, skolen begynte ikke før om to og en halv time, så hun hadde god tid til å gjøre seg klar. Hun gikk ned, tok seg cornflakes og satte seg til å se på tegnefilmer på tv. Morgenene var deilige. Ingen av foreldrene var hjemme, og lillebroren sov tungt. Det var hennes tid.

Enda en time historie ble for mye for Precious, så hun gikk stille ut. En gjeng av vennene hennes sto bak skolen og gjorde ingenting. Noen røkte. Hun røkte ingenting fast, men rotet seg ofte bort i trøbbel. Hun var det hun var, et bortskjemt barn som aldri satte pris på alt det gode hun hadde.
Alle disse ungdommene var vel egentlig like. Ingen hadde fortjent det de hadde fått, enda så heldige de var. Andre mennesker jobbet livet av seg for å få gå på en slik skole, mens disse som fikk det uten videre, ikke brydde seg.
Rundt hjørnet møtte hun kjæresten sin, Tim og venninnen Gabrielle.
- Hei, smilte hun, og kysset ham. Gabrielle gikk inn.
- Hvordan går det?
- Bra med meg, smilte han. - Men må stikke inn jeg. De kysset igjen, og han forsvant inn.Etter skolen dro hun rett hjem. De andre ville helst på kjøpesenteret, men i dag fikk de klare seg selv.
Moren skulle vært hjemme på denne tiden, men de hadde sikkert bestemt seg for å spise ute. Da kom de nok ikke hjem på en stund, og hun ville slappe av og kose seg alene.

Klokka nærmet seg 8, og foreldrene hadde fortsatt ikke kommet hjem. Hun begynte å føle seg litt ensom, og bestemte seg for å dra og hente lillebroren hos en kompis.
- Har de ikke kommet enda? ropte han da de så den tomme oppkjørselen.
- Nei de har visst ikke det.. Hun så oppgitt rundt seg.
- Tror du det går bra med dem, undret de store blå øynene hans.
- Selvfølgelig, lo hun. - Bestille pizza?
- Ja! Ropte han i glede, og alt var glemt. Foreldrene var jo aldri hjemme uansett.

En høy, skingrende lyd skar seg inn i drømmen hennes. Melodien var irriterende, og passet ikke inn. Langsomt kom hun til seg selv, og forstod at det ringte på. Hun tuslet ut i gangen, og kikket ut av det lille hullet i døra. To politimenn kikket tilbake på henne. ,,Ånei! Hva hadde faren gjort nå?"
- Pappa er ikke hjemme! Ropte hun gjennom døren. Den minste av mennene snakket tilbake til henne gjennom hullet.
- Nei, vi vet det. Vi skulle gjerne snakket litt med deg. Lukk opp døren er du snill.
Precious lukket forskremt opp døren, og slapp dem inn.
- Kaffe?
- Nei takk. Vil du ikke sette deg ned? Den lille så på henne med alvor og en anelse av medlidenhet i blikket. Hun satte seg fort ned.
- Hva er det som har skjedd?
De neste sekundene ble tåkete. Foreldrene hadde kollidert med en trailer på vei hjem fra restauranten. Bilen var knust og begge to omkom momentant.
- Jeg beklager. Hvem vil du jeg skal ringe?
Politimannen sa det med en sånn ro i stemmen at Precious ble sint. Hun reiste seg fort opp.
- Ut! Raste hun. Kom dere ut av huset vårt!
- Frøken Pre.. prøvde han seg, men hun var helt i transe. Til slutt gikk de, med løfte om å ringe en slektning..
Precious løp opp trappen til lillebrorens rom, la seg helt inntill ham, og knuget ham til brystet i den lille sengen. Da kom tårene. Hun brøt totalt sammen.
,,Hva skulle hun gjøre nå? Hva kom til å skje?"

Klumsete chilensk Bukowksi

Birger — Tue, 23 Jan 2007 15:45:15 +0000

Kanskje er Felipe Moreno i overkant inspirert av Hank, kanskje er han bare i overkant inspirert. Like fullt: Glyndenbourne er en nokså god historie. Du finner også et knippe artikler, historier og dikt på bloggen hans.

I remember that just after my mother received the first of the many phone calls that ruined her life, I said to my father when he was coming back from playing tennis: “Hey, why don’t you control your fucking bitch”. He replied to me surprised and enraged, saying how can I dare to talk to him like that, that I had no right to question him, that I should watch my mouth, and that if I continue with that attitude he would teach me some respect.

Felipe, if you found this via Google or otherwise: I hope to see you this summer.