Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

Historiene i boka skal vi hente fra virkeligheten. Det vil vi gjerne ha hjelp til. Vi trenger historier fra hverdagen, som handler om hvordan du og dere har mestret hverdagens utfordringer, og hvordan familien deres har funnet lykken. Du trenger ikke være forfatter for å hjelpe oss. Send oss dine opplevelser med dine egne ord. Vi vil skrive dem inn i bokas fiktive familie.

Det kan handle om små ting; som en skogtur, en hverdags-konflikt som løses eller en fin samtale rundt frokostbordet. Og det kan handle om store ting; som en konfirmasjon, hvordan dere taklet alvorlig sykdom, eller hvordan dere tok farvel med bestemor på dødsleiet. Send oss gjerne fine historier om oppdragelse, samvær og familieritualer.

Du får ingen betaling for dette, annet enn at du hjelper oss med stoff til ei bok vi håper vil hjelpe folk til å finne gode løsninger i sitt liv. Send oss likevel fullt navn, så vi kan ta deg med blant de vi takker for hjelp til å realisere boka. Om du ikke ønsker fullt navn i ei slik bok, så gi oss fornavnet ditt. Det holder også.

Send din historie til tomas(dot)hvm(at)c2i(dot)net

Korte historier kan du poste i kommentarfeltet til "LEVE med barn"-sida (se meny til venstre), om du vil.

Oslo katolske bispedømme har ansatt en djevelutdriver, leser jeg i Dagbladet onsdag 28. mai.

- Hæ?

Jepp, en djevelutdriver.

- Men-men ...

Men ingenting! Det er ikke noe sært og dramatisk i en djevelutdriving, skjønner du vel! Det er ikke slik at barn kryper i taket og spyr grønn væske ut av munnen hver gang en eksorsisme praktiseres.

- Ikke hver gang?

Nei! Slutt nå å spørre så dumt da! Du skjønner vel at en djevelutdriver er nyttig?

- Eh ... gjør jeg ... eh ...

Gud gi meg tålmodighet! Må du være så nølende?

- Vel, eh ... djevler er liksom ikke virkelige da, mener jeg. Så...

Ikke virkelige? Jojomennsann! Det er de virkelig! Djevler finner du overalt!

- Åh?

Overalt! Og vi må drive dem ut!

- Som i salmen, mener du?

Hvilken salme?

- Den av Wergeland: Nisser og dverge bygger i berge; men vi skal mine dem alle herut.

Stopp den syngingen! Det der er forresten ingen salme! Det er en barnesang!

- Åh, men det er i hvert fall nisser og dverger med der.

Djevler er ikke nisser!

- Så Julenissen er en god kristen da?

Julenissen?

- Ja, han er en god kristen? Gir jo gaver og sånn ...

Hva har Julenissen med dette å gjøre?

- Vet ikke jeg. Har ikke greie på djevler egentlig. Prøver bare å forstå ...

Vel, forstå dette da: djevler finnes overalt, og derfor trenger vi djevelutdrivere!

- Overalt?

Ja.

- Her også?

Ja. De setter seg i hodet til folk. Farlige greier skjønner du! Verre enn atombomba!

- Åh!

...

- Så det er djevler her, og de setter seg i hodene våre?

Ja, endelig forstår du!

- Så du har en djevel i hodet da?

Hvem? Jeg?

- Ja, siden du er så glad for djevelutdriveren, mener jeg.

Hmph!

Skulle egentlig jobbe hardt med andre ting, men jeg får tillate meg et lite svar til hennes åpne og ærlige post (ah, Tomas, klarer ikke holde deg unna manesjen, uff-uff).

Here goes!

Klarsynte spekulasjoner

Selv har jeg familie som ser og gjør både det ene og det andre, og det har jeg aldri hatt problemer med å akseptere. Det finnes mer mellom himmel og jord enn noen av oss vet, og det finnes mer mellom øra våre enn vi har oversikt over. Vi kjenner ikke alle måtene vi påvirker hverandre på. Det jeg derimot har vansker med å akseptere er vidløftige "forklaringer" av okkulte fenomener. Dette feltet svirrer med begreper som folk bruker uten tanke for innhold og sammenheng. Det konstrueres verdensbilder med antagelser som er ganske drøye, og med en fantasifullhet som enhver fantasy-forfatter kan misunne. For meg er det stor forskjell på faktiske, okkulte fenomener, og den fanatiske iver mange viser i sin tolkning av dem.

Spådomskunst er helt greit for meg. At noen kan åpne seg for de strømningene eller det tankegodset eller de underliggende sammenhengene et annet menneske svømmer i, som gir det en "skjebne", syns jeg virker ganske rimelig. At slik klarsynthet har en positiv funksjon er jeg ikke i tvil om. Selv åpenbart "tullete" spådomstjenester har en fin og nyttig funksjon, mener jeg.

Det fine med tullespådommer er at folk stort sett bare forsyner seg med visdom fra dem som det passer dem selv. Det blir en ufarlig lek, med alvor i. Bra! Men det bringer meg til det som kan være negativt med spådommer: at klarsynte kan bruke sine kunster til å tegne fremtidsvisjoner som bryter ned folk, snarere enn å bygge dem opp, og dermed tvinge dem inn i en ond "skjebne". Det har jeg lite til overs for. Men det påligger ethvert menneske å virke positivt i andres liv, ikke bare spåkjerringer, så dette er en problemstilling som går utover spådomskunsten.

Virrvarr har tydeligvis gjort andre glade med sin spennende spådomskunst. I tillegg tror jeg hun har hjulpet mange med å tenke gjennom problemstillinger i sitt liv også, på en grunnleggende sunn måte. Ritualene hun bruker i sin "lek med skjebnen", setter faktisk deltageren i en spesiell sinnsstemning. Dette åpner for nye tankemønstre og innsikt hos den som deltar. Denne effekten opptrer i "spådommene" hennes helt uavhengig av om Virrvarr selv tror på dem.

Og jeg syns det er bare bra jeg, at folk åpner seg for det store mørket som omgir oss og får uventede innsikter. :)

Men jeg får likevel en avsmak, fordi rammen er noe underlig. Selvsagt jobber det fornuftige mennesker i et PR-byrå, så det skulle bare mangle at de hadde fornuftige ting å si, men hvorfor sier de det i denne bloggen? Bloggen er firmaets, så jeg går ut fra at det er en del av firmaets strategi, og at deres innlegg er en del av arbeidet de gjør. Bloggen er en del av firmaets "public relations".

Så dette er en firmasponset talerstol.

Fint? Nei, tror ikke det. Det gir meg litt avsmak at firmaet bruker dette som del av sin mediestrategi, og at fornuftige mennesker lar seg bruke slik. Selv om det er moderne å kommersialisere alt mulig, er det hverken sunt eller fornuftig å la det gå så langt. Dette PR-byrået bruker sine ansatte til å blande kortene. Det gjør den bloggen til et tvilsomt talerør i den offentlige samtalen.

Jeg liker denne sammenblandingen av private meningsytringer og forretning veldig dårlig. Det undergraver premissene for en god og fri offentlig samtale.

Jeg forventer at folk skriver utfra rene motiver. Det er rent å skrive på vegne av firmaet sitt, for å forsvare en forretningspraksis eller for å informere om varer firmaet tilbyr. Det er rent å skrive på vegne av seg selv for å fremme en innsikt eller et standpunkt i en sak, eller for å bedre vilkårene til ei gruppe i samfunnet. Men motivene blir urene når man bedriver personlig meningsytring under firmaets fane.

Det ligger en snikende uredelighet i det, en gnaging på premissene for den frie, offentlige samtalen. GCI Communiques sin blogg er et arbeidsredskap for PR-byrået, og dermed noe jeg vil advare folk mot å akseptere som en redelig aktør i den offentlige samtalen.

Jeg skjønner nå at jeg har viklet meg inn i noe jeg ikke ante rekkevidden av, da jeg begynte å blogge en gang før jul. Det er følelser i dette her, følelser som vokser og trives og kommer til uttrykk i det vi gir hverandre. Det er "snålt" (som Vibeke sa i en kommentar her) at vi skal skape så sterke og gode følelser hos hverandre, og at vi klarer å skape en samtale som inneholder så mye engasjement og klokskap, uten noensinne å ha sett hverandre. Det er snålt, men det er fint. Jeg liker det. Takk!

Nå vil jeg gjerne gi dere noe helt spesielt, en gave av det unike slaget. Jeg vil at dere skal få en liten sang. Dette er en sang fra meg til alle dere! Ja, til deg også, så følg med nå:

Se for deg at jeg står der, 45 år, skalla, tannløs og en tanke dryg rundt midjen. Jeg har på meg en tettsittende sykkelkortbukse og en skimrende showjakke i brodert kinesisk gullsilke. Til munnen holder jeg en nyinnkjøpt oppvaskbørste fra Jordan (spesialdesignet). Og jeg synger av hjertens lyst.

Og om du virkelig vil ha denne gaven innunder huden, ja da vet jeg hva du kan gjøre:

Start sangen igjen, og syng med!

Syng så høyt du kan foran skjermen din, så synger jeg med foran min! La oss synge i kor, og forestille oss hvordan vi ser ut når vi gjør det!

(og skriv gjerne din fantasi om hvordan DU ser ut her, når du synger med i sangen om kjærligheten)

Figurene elsker dere også!

Så de kommer med en egen liten gave, helt av seg selv, et lite innblikk i det de gjør når de virkelig har det godt. Dette er et sjeldent innblikk i figurenes intime liv, så jeg håper dere setter pris på den fullkomne åpenheten og totale tilliten de viser dere:

Dette er kjærlighetens gave!

Den er til deg!

Vær så god!

:)

________________________________

Sangen? "Som en gummiboll" med M. A. Numminen, en fantastisk finsk sanger!

Jeg skulle gjerne hatt mot til å være like ærlig som Ida, og jeg setter pris på den ærligheten. Samtidig håper jeg den ikke koster for mye, og føler et behov for å gi noe tilbake. Jeg vil gjerne bidra litt for å hjelpe henne og kjæresten hennes, Mr. Jackson. Jeg kjenner dem bare gjennom bloggen, så derfor gir jeg min støtte gjennom bloggen.

Selv har jeg kjempet en ensom kamp, Ida, i hele mitt voksne liv. Det har vært en kamp for å lege skadene ni års mobbehelvete på skolen ga meg. En del av problemet mitt var at jeg mistet all tillit til mennesker rundt meg, etter å ha blitt sviktet fullstendig av skolens lærere. Så jeg kom aldri inn i noe behandlingsopplegg, fikk aldri noe hjelp, og har derfor brukt hele mitt voksne liv på å hjelpe meg selv. Men slik trenger det ikke være ...

Jeg håper du klarer å ta imot den hjelpa du nå får tilbud om Ida. Tror det er en enorm styrke å ikke stå aleine i kampen mot en psykisk lidelse. Bruk dine gode hjelpere for alt de er verdt. Når du finner mennesker med innsikter du trenger, så lytt og lær og vær med på det opplegget de gir deg. Du må selvsagt stå fremst i kampen mot din sykdom, men du er heldig som får hjelp.

Hjelp er et redskap du kan bruke, Ida. Bruk det!

Jeg håper dette lille inspirativet også kan hjelpe litt:

Mr. Jackson, til deg vil jeg si at det er mange måter å løse ei slik nøtt på. En av de fineste måtene er å være tålmodig nok til å la nøtta åpne seg selv. Ikke glem deg selv mens du venter. Puss tennene, spis maten din og trekk på smilebåndet hver dag. Det hjelper!

___________________________________

Figuren Pigg kom og insisterte på å få være med i denne posten. Selv om han er en figur som nesten aldri går ut, har han faktisk vært på besøk i Ida sin virrvarr-blogg. Han har våget seg dit fordi hun er noe helt eget, et eksempel som har gjort Pigg til en bedre figur, og derfor våger han nå også å skrive noe helt på egen hånd:

Ida! Jeg er glad i deg! Hilsen Pigg!

De andre figurene ba ham hilse og si at selv om du er steike rar i hodet, Ida, så er du flott!

Hva er/gjør godt, og hva er/gjør ondt?

Det samme spørsmålet er sentralt i all rollespilling, en moderne kunstform vokst frem i forlengelsen av moderne fantasy. Der er konsekvenser av spillernes valg en viktig del av spillmetoden. Det gjør rollespillene godt egnet til å ta opp moralske dilemmaer.

Det er fremdeles noen som "tror" på Bibelen (setter "tro" i hermetegn, siden så mange tror så mye forskjellig om den samme teksten). Grunnen til denne "troen" er forskjellig. Slik jeg ser det skyldes den stort sett tre ting:
- tradisjon: jeg er vokst opp med tro
- sosial søken: kristne er hyggelige
- moralsk søken: jeg trenger leveregler

Av disse tre er det moralske elementet mest interessant, siden det har et fokus på det jeg mener kristendommen (og andre religioner) bærer med seg av positivt innhold: gode råd for hvordan du lever et godt liv.

Uten budene og dydene og dødssyndene ville kristendommen vært et tomt skall rundt ingenting. I vår tid er den et skall rundt noe vi like gjerne kan praktisere uten trosbekjennelsen. Vi skaper vår "hverdagsmoral" med elementer fra flere kilder. Vi får det inn gjennom oppdragelsen, selvsagt, gjennom samvær med venner/familie, i diskusjoner rundt tidens temaer og gjennom det vi leser. Noen kilder er kanskje mer overraskende enn andre, for eksempel moderne fantasyromaner og rollespill.

Det finnes fiksjon som bare skummer overfalten, selvsagt. De utnytter kampen mellom godt og ondt til å skape enkle dramatiske universer. Det er tydelig inspirert av Bibelen, men er altså litt for enkelt. Men mye moderne fantasy går dypt i sin tenkning rundt moralske spørsmål, og tar opp tøffe moralske dilemmaer der svaret ikke kan gis i svart/hvitt. De seriøse fantasiene handler altså om hvordan å være et godt menneske i gråsonene der de fleste moralske valg tas. Når fantasy treffer så mange er det nettopp fordi dette er kjernen i kristendommen, og i alle andre religioner. Dette er også kjernen i rollespillet. Unge rollespillere er flinke til å utvikle sterke moralske holdninger. Det skyldes at rollespillene i så stor grad er fokusert på valg og konsekvenser i utfordrende situasjoner. Altså: øving i krisehåndtering; situasjonene da vår moralske ryggrad blir satt på prøve.

Fantasyromaner og rollespill kan altså bidra sterkt til en moralsk dannelsesprosess. De gir leseren/spilleren del i intuitive og seriøse diskurser rundt etikk og moral, diskurser som muliggjøres fordi handlingen foregår utenfor vår virkelighet. Ja, dette er viktig (og muligens grunnen til at Bibelen har hatt så stor suksess også). I fantasiens late-som-landskap er vi faktisk fri fra moderne relativisme og kynisme, og kan tumle med de store moralske spørsmålene. I virkelighetens verden mangler den offentlige samtalen denne diskursen i stor grad. Den er smittet av sin forbindelse til kristendommen. Kirka har vært sentral i den moralske diskursen før, men nå er kirka uten autoritet, og den moralske diskursen ligger i kuvøse på bedehusene. Det har oppstått et tomrom i den offentlige samtalen.

Dyktige forfattere og spillskapere fyller dette tomrommet med sterke fortellinger om mennesker i knipe, der konsekvensene av deres valg males med stadig skarpere blikk. Tilfanget av forfattere som gjør bruk av fantasysjangerens sterke arketyper og fristilte fortellersertifikat, blir stadig større. Det samme gjelder for rollespill: nåtidige spillskapere skriver stadig mer poengterte rollespill, der dilemmaene får stadig større moralsk tyngde.

Det gjør at fantasyromaner og rollespill blir stadig mer interessante. De er viktige elementer i et moderne samfunn.

__________________________________

PS: Gud er på en måte ikke med i ligningen i det hele tatt, annet enn som en teoretisk størrelse. I fantasy og rollespill er Gud like mye et fabeldyr som dragen, enhjørningen og Djevelen. Personlig syns jeg verden blir et bedre sted av at det er slik.

PPS: skrev dette fordi jeg leste denne bloggposten: Dåren Dawkins og "Svar skyldig"

Jeg forkaster Gud

Til konfirmasjonen forsøkte jeg å tro på Gud, men det gikk ikke. I årene etter forkastet jeg Gud fullstendig. Jeg diskuterte med troende av alle avskygninger, og de var rett og slett ikke overbevisende. Deres budskap om en allmektig Gud rimte ikke med den verden jeg levde i. Jeg så lykken bli skapt på siden av og delvis på tross av Gud. Og jeg så lidelse bli skapt i Guds navn, uten at de troende hadde gode forklaringer på hvorfor dette skjedde. At så mange udåder ble gjort av troende mennesker, inspirert av troens dogmer, gjorde det vanskelig å tro at deres Gud var hellig.

Etter å ha diskutert Gud med troende i alle mulige sammenhenger, satt jeg igjen med følelsen av at deres frelse var en blindvei. Den kunne gi noe, men tok like mye og innebar en stor risiko for å glemme noe vesentlig. Det fikk meg til å forkaste Gud som et unyttig begrep jeg ikke trengte bry meg med. Så jeg sluttet å tenke på Gud.

Det gikk lang tid, men en dag begynte jeg å tenke på Gud igjen. Det hadde gått så mange år at jeg faktisk så på troende med nye øyne. Jeg så hvordan troende mennesker kunne hente kraft i sin hengivenhet til Gud. Jeg forstod at troens kraft er reell. Prinsippene som ligger nedfelt i de ti budene er sunne. Tenkningen i dydene og syndene er sterk. Det stod for meg som så sunne og sentrale prinsipper at jeg ikke kunne avfeie dem som irrelevante, selv om jeg var en ateist. Gud finnes ikke, det visste jeg, og det endret seg ikke.

Jeg skaper Gud

Jeg innså at gudsbegrepet er så sterkt at det var synd å kaste det bort. Så jeg skapte Gud om i mitt bilde. Dette sier jeg helt uten ironi, med en freidighet lånt fra det faktum at gudsbegrepet er en viktig del av min kultur. Jeg har rett til å skape meg en egen Gud, slik alle har rett til å finne noe hellig i sitt liv. Jeg føler sterkt at vi alle trenger ankerfeste i noe hellig. I mitt tilfelle er det hellige min verdi som menneske. Min menneskelighet er hellig.

At min menneskelighet er hellig har mange implikasjoner. Det betyr at jeg er hellig selv om jeg mislykkes. Jeg er hellig selv om jeg forbryter meg mot andre mennesker. Jeg slutter aldri å bære den helligheten som er Gud. Ingen mennesker lever uten denne helligheten, derfor skal forbrytere behandles med respekt, og de skal får anledning til å gjøre opp for seg. De skal ha en mulighet for tilgivelse. Derfor skal også de som mislykkes få en ny sjanse, slik at muligheten for et godt liv ikke stjeles fra dem. Vår menneskelighet er hellig.

Dette er Gud, Gud skapt av tvil på min evne til å skape perleporter og paradigmer. Gud er kjernen i min skapertrang og i min evne til å forme jordisk lykke. Mitt hode og mine hender er redskaper for min Gud. Men de beste redskapene er troens ryggsøyle, håpets utviklingsevne og kjærlighetens handlekraft.

- Troens ryggsøyle

Vi trenger å tro på hverandre. Vi trenger tillit og trygghet. Dette handler om respekt og frihet. Gjennom å tro på deg, gir jeg deg den friheten og tryggheten du trenger for å handle. Gjennom å tro på meg selv skaper jeg den selvtilliten jeg trenger. Vi trenger tro.

- Håpets utviklingsevne

Vi trenger håp i våre liv. Vi trenger mål og drømmer, og livsglede. Dette handler om idealer, og det handler om muligheter for lykke. Gjennom å forvente gode ting skaper jeg godhet og positivitet, i mitt eget liv og andres. Våre forventninger til livet er med på å forme det. Dette er den milde kraften som ligger under lykkens muligheter i det samfunnet vi skaper. Vi trenger håp.

- Kjærlighetens handlekraft

Vi trenger kjærlighet. Vi trenger engasjement og rettferdighetsans. Dette handler om toleranse, innlevelse og omsorg, og det handler om vår evne til å tilgi. Tilgivelse krever handlekraft. Toleranse, innlevelse og omsorg krever handlekraft. Alle gode og oppbyggelige sider i livet krever en handlekraft vi bare kan finne i kjærligheten. Uten handlekraft mangler vi evnen til å skape gode liv og gode samfunn. Vi trenger kjærlighet.

Et liv i balanse

Livet trenger tro, håp og kjærlighet i store doser. Jeg selv og mitt liv, og mitt virke i andres liv, trenger de beste redskaper. Og vi trenger god balanse når vi bruker dem, slik at vår tro ikke blir en forvrengt egoisme, slik at vårt håp ikke blir flyktige drømmerier, og slik at vår kjærlighet ikke blir en hensynsløs kraftutfoldelse.

Når vi skaper oss et liv i god balanse, forløser vi også vår evne til å bruke de redskaper jeg har fortalt om her. Da blir vi livets mesterhåndverkere, vi blir fylt av en nådegave som kan deles med andre. Vi blir bærere av den sanne Gud.

Jeg tror, håper og elsker. Dette er min Gud. Mitt håndverk heter menneske.

Når "regler" med tvilsom gyldighet settes foran vår medmenneskelighet, er det negativt og urett. De som forvalter midlene i sosialhjelpen vår har plikt til å hjelpe der det er nød. De kan ikke lage seg "regler" som hindrer dette. Men likevel skjer det, og ledere for sosialtjenesten forsvarer det!

Norge er et land der folk selv bestemmer hvor de vil bo. Dette er i tråd med menneskerettighetene. De som driver sosialkontorene har ideer om at de skal bestemme slikt for sine klienter. Det er reint maktmisbruk, og ikke noe sosialkontorene har rett til å bestemme. De bryter faktisk med menneskerettighetene! Mange sosialklienter opplever dette, også flyktninger, og det er nedverdigende. Det finnes ingen gode grunner for slik praksis i en landsdekkende hjelpetjeneste.

Når voksne mennesker tar med seg familien sin til et sted for å se etter arbeid, finner jeg det mer enn besynderlig at sosialkontoret ikke spiller på lag med dem. Hjelp til selvhjelp må være den ideelle måten å hjelpe folk på, også for et sosialkontor. Når sosialkontorene mister målet om selvhjelp og selvstendighet av syne, og ledere for sosialkontorene ikke ser dette, er det urovekkende. Sosialsjefer som ikke ser dette burde ta sine nisseluer og gå fra lederstillingen med umiddelbar virkning. Og om denne skavanken i vurderingsevne er vanlig på sosialkontorene (jeg frykter faktisk det), burde hele byråkratiet kjøres på en beinhard omskolering.

"Vi stiller oss solidarisk med de som lider" - uttalelse fra figurene i bloggen her

Det er vår plikt som nasjon og medmennesker å gi flyktninger hjelp på deres vilkår. Ja, jeg mener det:

Gi hjelpen på deres vilkår!

La dem bestemme hva de trenger og hvordan de skal få det, innenfor de rammene vi har for slik hjelp. Slik medbestemmelse kan hjelpe folk like mye som pengene, fordi det er med å gjøre dem til frie, selvstendige og stolte medlemmer av samfunnet vårt. Det er viktig å behandle folk som verdifulle, og å møte dem med respekt.

Dette er verdier vi vil samfunnet vårt skal bygge på. Dette er holdninger som har gjort det mulig for våre forgjengere å bygge et godt land å leve i. Gjennom å møte de som trenger det mest med slike holdninger, dyrker vi disse holdningene i dem, og i oss selv. Folk som jobber med flyktninger, trygdede, syke og sosialklienter må ha disse holdningene inne. Uten en forståelse for viktigheten av verdier for folk i sårbare posisjoner, er hjelpearbeidere ikke skikka til den jobben de har.

Dette gjelder altså for flere enn flyktninger. Alle mennesker som har havnet i grøfta, uansett grunn, blir bedre mennesker av å bli møtt med respekt! Mistillit og moralisme skaper ingenting annet enn mer elendighet. Det må og skal være en del av sosialkonsulentens arbeid å nullstille seg hver dag, slik at han/hun kan møte dagens klienter med evne til tillit og vilje til respekt. Det handler om å anerkjenne menneskers vilje til å bedre sitt eget liv, og å spille på lag med denne viljen.

"Norge" er et begrep som brukes av mange mennesker som merkelapp på noe positivt, en samling verdier og holdninger som vi gjerne vil at resten av verden skal ta til seg (så kunne det bli fred og frihet og mindre forurensning).
Utfordringen:
- å fylle begrepet "Norge" med gode gjerninger og konstruktive holdninger.
- å gjøre "Norge" til et åpent felleskap som hjelper folk å bygge sitt eget hus.
- å forstå at samfunnet er en prosess som aldri stopper. Det bygges hver dag i våre liv.
Samfunnet skal først og fremst bedømmes etter hvordan det tar vare på de som trenger hjelp. Derfor er dette viktig for oss alle.

I sangen "Gud signe Noregs land" av Arne Garborg er syvende vers slik:

I kjærleik varm og mild me legg vår vilje til,
då veks det fram. Då får det bløma blidt,
då får det spørjast vidt og alltid standa fritt
- for naud og skam.

Kloke ord fra en av våre forfedre. La oss handle slik at de gode holdningene vokser frem, i oss og i de som trenger vår hjelp.

La oss fylle Norge

med gode gjerninger

og sterke holdninger!

____________________________

Denne posten er inspirert av en sak med sultne flyktninger i Drammen.

Lov om sosiale tjenester sier følgende:

§ 1-1. Lovens formål.

Formålet med denne loven er

En mann på butikken med matseddel fra sosialkontoret. Kassadama diskuterer det høylydt med sjefen. Både han og vi andre i køa syns det er flaut: det er flaut å være fattig.

Men det er feil; en fattig mann kan stå rakrygget. Vi andre burde skamme oss:

Det er ei skam at VI holder så mange i fattigdom!

For ei stund siden leste jeg en uttalelse av en europeisk kulturperson (husker ikke navnet). Vedkommende sa at folk trenger filmstjerner og milliardærer fordi de trenger noen å se opp til. Jeg trakk på skuldrene over uttalelsen der og da, men klarte ikke å slippe den. Ettersom jeg tenkte på den, blei jeg egentlig ganske bekymra. Kanskje mest over at intervjueren ikke stilte kritiske spørsmål til dette tankegodset.

For dette er jo gamle føydaltanker i ny forkledning! Noblesse obligé i moderne utgave: den rike/noble/berømte/opphøyde får enorme privilegier i samfunnet, og "betaler" ved å sørge for sine undersåtter (veldedighet, å tale de svakes sak, etc.). Det fungerte ikke den gangen, for adelen brydde seg for lite om undersåttene, og glemte for ofte sine egne "ridderidealer".

Det fungerer ikke i dag heller, fordi de privilegerte lever på bekostning av de mange. "Eliten" av nyrike stjerner går i stadig større grad inn i en egen "stjernesfære", og forlater den alminnelige samfunns-sfæren. Den sfæren som satt på spissen består av frihet, likhet og brorskap i god balanse (se: Den Franske Revolusjon).

Vi har beklageligvis latt friheten spise sine brødre. Likheten og brorskapet er undergravd og devaluert. Samfunnet dyrker friheten til å drømme og tjene penger, eller i hvert fall frihet til å drømme om å tjene penger (sukk).

På skuldrene til det drømmende folket står en opphøyd samfunnsklasse av nyrike. De lever i "det forjettede land": i blitzregnets stråleglans, i limousiner og designerkjoler, og i egne slott med fontener i hagen. Privilegiene gjør dem spesielle på alle mulige måter.

Reklame og ublu selvpromotering skaper et hyllningskor for den nyrike eliten. Deres forretnings-sans, karisma og sterke ego-driv gjør dem til strålende forbilder for alle mennesker! Det er fantastisk, og vi kan også bli slik! I reklamen blir vi fortalt at alle er fri og lykkelige og kjøpekraftige! Vi er alle arvinger av elitens privilegier, om vi bare kan legge gullegget/kjøpe gulloddet/finne gullstemma ...

- Det første problemet med greia er at de færreste arver noe som helst. Det store flertallet blir aldri annet enn konsumenter av reklamemyten, og ikke innehavere av reelle privilegier. Reklamen er løgn og drømmerier og eventyr! Men dette har vi selvsagt gjennomskuet, så "det virker ikke på oss". Beklager, men det er nok ei myte. Vi er fri til å kaste av oss reklamens makt, ja, men likevel blir vi påvirket av reklame hver eneste dag. Reklamen virker, og den sier ikke bare noe om hva vi skal kjøpe, men også veldig mye om hvordan vi skal tenke.

- Det andre problemet er at de få som tar del i privilegiene, får så store fordeler at det står i skarp kontrast til levekårene for vanlige mennesker. Kontrasten er helt horribel i forhold til de mange fattige som skapes av turbokapitalismen. Folk er forskjellige, men når de materielle forskjellene blir så skrikende, ødelegger det tanken om likeverd mellom mennesker.

- Det tredje problemet er at de rike blir del av en elite, en opphøyd samfunnsklasse som helt naturlig får andre normer enn resten av folket. De sitter med enorme materielle verdier som de selvsagt forvalter så godt de kan. De bruker sine ressurser og sin innflytelse til å styre samfunnsutviklingen i visse retninger, retninger som gavner dem selv. Det er ikke rikmannens skyld at han blir del av en grådighetskultur. Han har like stor rett som andre til å kjempe for seg og sitt. Slik er demokratiet. Likevel er det et politisk problem, særlig i vår tid. Vi har ikke lenger råd til å holde oss med det forbruket denne kapitalismen bygger på. Så rikmannen må finne seg i å miste mer enn oss andre (og rike land må finne seg i å miste fordeler fattige land ikke har).

Utfordringen er å få forbruket ned,

samtidig som vi tar vare på hverandre!

De nordiske landene har klart å skape en praktisk balanse mellom idealene frihet, likhet og brorskap. Vi har et velferdssamfunn med bedre fordeling mellom samfunnsmedlemmene. De svake blant oss blir tatt vare på av de sterke. Det er bra for både svake og sterke at dette skjer, og at det skjer på en måte som ikke gjør den sterke til giver og den svake til mottager. Det vi har lykkes med er å skape samfunn der de sterke er garantister for de svakes livsvilkår.

Det er jeg glad for. Jeg føler at det har gitt meg en motgift mot en reindyrka kapitalisme som vil at markedet skal styre alt. Det er virkelig både urealistisk å tro at verden blir bedre av å sette menneskelige hensyn tilside for et markedsideal. Det er ikke annet enn blind idealisme, og det oppløfter grådigheten til styrende prinsipp. I min verden blir de færreste lykkelige når grådigheten får rå.

Politisk pragmatisme med menneskelig ansikt

Norden har klart å styre unna flertallets diktatur, slik det utviklet seg i Sovjetstaten. Samtidig har vi styrt unna den reindyrka kapitalismen, slik den har utviklet seg i USA. Vi har praktisert en politisk pragmatisme med menneskelig ansikt, og det har gitt oss stabile samfunn med omsorg og industri i god balanse. Vi er ikke perfekte, og det er en evig kamp, men vi har en god grunnholdning. Vår politiske kapital er fremdeles sterk.

Når vi nå står overfor en av vår tids største utfordringer; en overhengede miljøkatastrofe, blir det enda klarere for meg at den reindyrka kapitalismen må kastes på historiens skraphaug, sammen med den grådighetskulturen den fører til. Vi kan ikke fortsette å forbruke i samme tempo. Vi kan faktisk ikke holde oss med milliardærer. Vi trenger å endre måten samfunnet fungerer på, slik at milliardformuer ikke lenger er mulig å bygge opp. Slike formuer er et symptom på hva vi alle bedriver: et ubetenksomt og farlig forbruk!

Et annet symptom er den økende fattigdommen. Den henger nøye sammen med fremveksten av en nyrik elite.

En kursendring er positivt, men utfordrende

For å lykkes med en virkelig endring må vi velge politikere som er klartenkte og modige. Og vi må selv følge opp; engasjere oss, diskutere, tenke og gå til aksjon i vår egen hverdag. Det handler ikke bare om å resirkulere og spare strøm, men også om å bidra til en bedre fordeling.

I dette perspektivet er de fattige i vårt eget samfunn kanskje den første prøvesteinen. Når godene er knappe, må de fordeles rettferdig. Miljøsaken er et omfattende dugnadsverk der alle må inkluderes og hjelpe til. Vi må stå last og brast med hverandre. Sørger vi ikke for hverandre, men tenker mest på å trygge oss selv (holde på egne goder, forlange ofre av andre), går vi alle under. De fattige i vårt samfunn er den første prøvesteinen, men dette gjelder jo resten av verda også: vi må sørge for en fordeling der fattige land også får del i de knappe godene.

Dette er den store utfordringen for vår generasjon. Ikke bare må vi få ned forbruket, men vi må samtidig sørge for at verda kan fordele de knappe godene på en rettferdig måte. Vi har fremdeles friheten til å handle, slik at vi kan klare dette, men uten likhet og brorskap går ikke regnestykket opp!

Dette er en fri fortsettelse på de to artiklene "Å sette grenser for småunger" (del 1 og del 2) .

Disse artiklene er først og fremst ment for de som sliter med å sette grenser for sine unger.

.
Grensesetting kan virke veldig brutalt, særlig når det handler om å skape grenser som ikke har vært der fra første stund. Unger som er vant til å reagere med trass i konflikter, er tøffe motstandere for kjærlige foreldre. De har en trass som må overvinnes for å snu forholdet i positiv retning.

Til en viss grad er det snakk om en "kamp" mellom viljer, men denne gangen må man sørge for at det ikke blir en "skrikekamp". Konfliktene må avsluttes før de kommer ut av kontroll, slik at du og ungen din kommer videre i hverdagen. Sett grenser, men la ikke konfliktene dominere.

Trass er ikke et personlighetstrekk, men et vanlig uttrykk for en frustrasjon ungen bærer på, gjerne på grunn av manglende grenser. Ikke straff ungen din fordi den er trassig. Gjør noe med årsaken til frustrasjonen.

Kaoskonflikter

Når grensesettingen ikke fungerer, kan unger og foreldre havne i en "kaoskonflikt". Dette er en modus der begge parter er hjelpeløse krigere i en fastlåst konflikt. Det skytes på "fienden" i alle situasjoner. Hverdagen er full av skrik og skrål, og tårer. Foreldrene har mista grepet og ungene lider. Det er ingen retning på konflikten. Den bare er der, hele tida, som et ondt monster i brystet på alle i familien.

Dette skjedde med meg også, første gang jeg oppdro et barn. Jeg hadde ikke snøring på grensesetting og positivt samvær, og feila katastrofalt i å lese dattera mi sine signaler. Når konfliktene begynte å balle på seg var jeg ikke bevisst og voksen nok til å bryte mønsteret. Som resultat blei hverdagene våre helt grusomme. Jeg var alenepappa og hjelpeløs, og grein nesten hver dag fordi det var så jævlig. Det var en lettelse når mor tok over omsorgen igjen (vi var skilt). Etterdønningene preget forholdet mellom meg og dattera mi i mange, mange år.

Men nå gir jeg altså råd til andre foreldre, og har et familieliv som er alt jeg drømte om. Det viser kanskje at det finnes muligheter for de mest håpløse av oss ...

Unger i kaoskonflikt kan gå fullstendig bananas, mange ganger om dagen, med hyling og kramper og raserianfall som skremmer fanden på flatmark. Fråden kan bokstavelig talt stå av munnen på en frisk unge. Stilt overfor slikt tør mange foreldre ikke gjøre annet enn å gi etter. De har ikke noe annet valg, tror de.

Foreldre i en kaoskonflikt er like fanget som ungen sin, i et konfliktmønster som spiser grådig av alt overskudd de har. De har alle antenner ute, og forventer seg konflikt i alle situasjoner. Ofte er deres negative forventninger med på å gjøre situasjonen enda verre. I en slik konflikt må foreldrene begynne med seg selv. Søk gjerne hjelp, om du trenger det, men start med å endre din egen oppførsel. Bryt mønsteret! Skap nye hverdager! Prøv å starte hver dag, og hver situasjon, med blanke ark.

Tror du ungen din er syk må du få den undersøkt, men vær obs på at mye "gal" oppførsel kan komme fra fullstendig friske unger, som er frustrerte. Ungen har alltid en grunn for å reagere som den gjør. Den vanligste grunnen til trass og frustrasjoner er at foreldrene har feilet i grensesettingen.

Er ungen frisk har dere alltid et positivt valg: å sette tydelige grenser fra nå av.

Det gjør grusomt vondt å stramme inn grenserne i en kaoskonflikt. Ungen vil møte slikt med hele arsenalet av reaksjoner, så sterkt at det skremmer! Dere vil føle dere som svikere av deres egen unge, og vil sannsynligvis tvile på at dette har får en god utgang. "Det kan umulig gå bra! Hør som han/hun skriker da! Ungen min har det vondt! Hun/han trenger trøst!", tenker og sier foreldrene, og lengter plutselig tilbake til den trøstefulle ettergivenheten.

Trøst kan skape trass

Trøster du ungen din for mye har du et problem. Særlig om du alltid trøster en skrikende unge. Unger skriker fordi de slår seg (eller blir slått), men oftere skriker de fordi de ikke får viljen sin, i konflikt med foreldre/andre unger.

I konflikt med deg trenger ikke ungen trøst, ikke mens konflikten pågår. Da trenger ungen at du står i konflikten og gir ham/henne tydelige signaler. Selvsagt gjør det vondt for ungen å bryne seg på mamma/pappas regler og forventninger, men ungen må lære at det bare gjør vondt når reglene brytes. Når regler følges og forventinger møtes med positiv adferd, er det faktisk gøy å være sammen.

Mange foreldre trøster ungene sine inn i trass, fordi trøst i konfliktsituasjoner skaper forvirring. Mamma sier at det er galt å gjøre slik og sånn, men samtidig trøster hun, og ungen blir usikker på hva som gjelder. Den skriker kanskje mer for å finne ut av det, og så går karusellen en runde til, og mamma ender med en trassig ungen som alltid skriker når hun sier fra om noe. Ikke trøst ungen når den skriker i trass. Trøst når den skriker i smerte. Når den trasser kan du med god samvittighet behandle ungen din saklig. Du kan være varm og vennlig, men saklig, og vise din kjærlighet på den måten.

Ikke drukne deg selv i konfliktens følelser, men se fremover for deg og ungen din.

De trygge rammene handler om å bli sett og hørt, og å bli møtt med forventninger om god oppførsel. Og så handler det om positivt samvær.

Det gjør vondt å trasse foreldre, men ungen må selv få lov til å ta ansvar for det. Foreldrenes ansvar er å stoppe den dårlige oppførselen ved å være klare og konsise, og hele tida se fremover. Det er en tøff jobb å snu situasjonen, og ungen har ikke den voksnes evne til å se det hele utenfra. De voksne må ta jobben og dra ungen med seg.

Ideen er å slutte å hente nærhet i trøsten du gir under en konflikt, og heller avslutte konflikten slik at dere kan kose dere med noe etterpå. Finn gjerne og ofte på noe hyggelig når en konflikt er over. Kos er kult!

Målet: en god hverdag!

Gjennom positiv stimulering og klok rettledning, får ungen opplæring i å være sammen med andre. Når ungen begynner å fungere i det sosiale samspillet, får foreldrene mindre og mindre bruk for de "brutale" verktøyene som er nevnt i disse artiklene. I hverdagen til godt fungerende familier er de nesten helt overflødige.

Når ungen lytter til foreldrene sine, fordi foreldrene kommuniserer sine forventninger og sin kjærlighet, da blir det mye enklere å være både barn og voksne i forholdet. Ungen lærer seg også positiv kommunikasjon av dette, og begge parter kan legge skriking og kjefting til side. Familien kan begynne å snakke med hverandre; diskutere, forhandle, gi hverandre ansvar og vise hverandre respekt. Dere får ro til å skape glede i situasjoner som før var nervøse eller slitsomme.

For familien er dette helt avgjørende.
Alle tjener på det.
Det gir en hverdag full av glede, trygghet og kjærlighet!

Første del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

Å gi konsekvenser

Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag eller annen ubehagelig adferd, er det viktig å være tydelig. Ungen trenger å vite at slik oppførsel ikke er akseptabel.

Husk at unger har rett til å bli sinna når noen tramper på dem. Alle følelser er tillatt i et lite menneske. Ikke hindre ungen din i å ha helt alminnelige følelser, men la heller ikke ungens følelser styre familiens hverdag.

Si fra først. Ungen må få vite hva du forventer av den. Vær tålmodig. Ungen skal lære mye i livet, så du må regne med å gjenta visse råd og regler hver eneste dag.

Hver gang det ikke nytter å si fra, kan du bruke mer konkrete konsekvenser. Varsle dette i klare ordelag.

Bruk varsel om konsekvenser som siste verbale advarsel. Fortsetter oppførselen etter det må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Husk at konsekvensene må være gjennomførbare der og da, og at deres fremste mål er å avslutte konflikten.

Nedenfor følger eksempler på konsekvenser å bruke i noen hverdags-konflikter.

~ ¤ ~

· Skriker ved bordet. Gi tydelig beskjed: ”Ikke bråke ved matbordet”. Om ungen ikke lytter må han/hun gå fra bordet (løft ungen vekk om nødvendig). Det er vanligvis nok at ungen settes på gulvet ved siden av bordet. Ungen får bare vende tilbake når skrikingen er stoppet, og den sier unnskyld. Om skrikingen fortsetter, så send ungen til et annet rom. Sjekk innom etter noen få minutter, og spør om ungen er ferdig med å skrike, om hun/han vil si unnskyld og komme tilbake bordet. Om ungen ikke vil jenke seg så fortell at den må bli der og forlat ham/henne igjen. Dette kan gjentas mange ganger inntil ungen gir seg.

Når måltidet er over, og ungen ikke har gitt seg, kan man sette ungen til bordet igjen, og si at hun/han må spise maten sin. Om ungen ikke spiser, tas den fra bordet og får ikke noe mat (ungen din overlever å gå glipp av ett enkelt måltid, men vær obs på at ungen kanskje vil sette pris på en banan litt seinere).

· Søler med maten/spiser ikke deler av maten. Gi tydelig beskjed: "Spis pent/spis all maten". Om ungen ikke lytter, så må hun/han gå fra bordet (se over). Middagsmat: ikke spør hva hun vil ha, server all mat med selvfølgelig mine; ”Dette skal vi spise nå”.

Unger har andre smaksløker enn voksne, så ikke gi dem sterkt krydret mat. Men alminnelig mat kan småunger (og store) spise. Og det er viktig for ungen å utvide smakshorisonten sin. Da unngår man blant annet uskikken med unger som sutrer over maten de får i selskaper (da det ofte serveres tradisjonsmat eller andre spesielle retter). Unngå å falle i fella med pølser/pizza til ungene dine, mens du selv har et variert kosthold. Et variert kosthold har også varierte smaker. Allerede som fireåring kan ungen din sette pris på nye smaker, om du har hjulpet ham/henne med å finne matglede.

· Skriker/maser i butikken/cafeen/bussen. Gi veldig tydelig beskjed om at dette ikke er akseptabelt: "Nei, slutt å mase/bråke!" Om ungen ikke slutter så vis sinnet ditt (viktig å ikke bry seg om andre folk i slike situasjoner) og snakk alvorlig med ungen. Se den inn i øynene og fortell at denne oppførselen ikke er akseptabel. Forlang både god oppførsel og en unnskyldning før dere fortsetter (stopper bussen så gå kjapt ut og avslutt konflikten på holdeplassen). Går ikke dette må gi konkrete konsekvenser umiddelbart, om det går. Situasjonen kan være spesiell, og hindre konsekvenser, slik at du bare må holde ut (vær kort og kald, og la ungen drive på inntil den trøtner eller dere er hjemme).

Unger skjønner at foreldre syns det er flaut. Det bruker de, ikke fordi de er slemme, men fordi de er smarte. Din fordel er at du vet skrikende unger er vanlig, så du har ingeting å være flau for. Ta for deg ungen din uten å bry deg med de som ser på.

· Skaper scene når du skal gå fra i barnehagen. Vær tydelig: Nå skal vi gi klem fordi jeg skal gå. Om ungen fremdeles ikke vil gi hade-klem så si at: Neivel! Da får du ingen klem. Ha det fint! - og gå. Dette er en enkel og klar konsekvens. Den kan iverksettes umiddelbart. Vær hard; la ungen hyle og "nødangre" (Jeg vil ha klem likevel!!!). Du har sagt ditt og forlater den skrikende ungen (folka i barnehagen kan ta seg av det. Stol på dem).

Om ungen skriker når du skal gå, men vil ha klem, kan du klemme og gå. Klamrer ungen seg fast når dere klemmer, løsner du grepet, gir ungen over til en voksen, sier Ha det! - og går. Ikke bruk tid på å trøste for noe du ikke kan gjøre noe med. Må du på jobb så må du, og det må ungen akseptere.

· Vansker med å legge seg. Si klart fra at nå er det leggetid (altså ikke spørre, men fortelle ungen et faktum). Et luretriks er å la ungen velge mellom to alternativ som fører til det samme (at leggingen startes): Vil du gå selv eller vil du sitte på ryggen? (valget er reellt, og kan ta fokus fra leggekonflikten). Og så går man gjennom alle rutinene (ta på pysj, gå på do, tannpuss, vaske seg) og ender med å synge for ungen i senga. Så er det nattakos og slukke lys og lukke døra. Eventuell jeg-vil-ikke-legge-meg-skriking får pågå så lenge ungen blir liggende i senga.

Det finnes mange årsaker til at unger ikke får sove, men står ungen opp gjentatte ganger med Får ikke sove! eller Er tørst! - kan det godt møtes med tålmodig forklaring og ny legging: Nå er det sovetid. Gå og legg deg! Første gang en unge ber om vann, får den selvsagt vann, men etter det skal ungen rett i seng hver gang (husk å gi ungen vann før leggingen neste kveld).

· Skriker til voksne som sier fra. Sjekk at det ikke er noe galt med ungen, Om det bare er trass fra ungens side, må den påtales og stoppes før du sier fra igjen. Ta alltid opp igjen tråden etter en slik reaksjon, slik at ungen ikke lykkes i å fjerne fokus fra det den gjorde i utgangspunktet.

Se til at ungen sier unnskyld for det som er påtalt. Unger må lære seg å si unnskyld til både voksne og andre unger. Unnskyld er et viktig ord, og et veldig sterkt ord; for når ungen har sagt unnskyld er alt greit. Da er det greit, kan du si når ungen ber om unnskyldning (og kanskje kan du gjenta hvor dumt det var å gjøre slik). Husk også at du kan be om unnskyldning selv også, om du har gjort ungen din urett.

· Sier ikke unnskyld for overtramp. Ta ungen fysisk ut av situasjonen, vis at du reagerer (f.eks. med sinne), sett deg ned med ungen og forklar at dette er dårlig oppførsel, og at unnskyld er en enkel ting å si, og at alle må si unnskyld når de gjør noe galt eller noe som får andre til å bli lei seg (det trenger ikke være galt heller, bare et uhell). Ta en dialog med ungen om det som har skjedd, og hold fast på at en unnskylding er nødvendig (til den skadelidende part).

Ungen som motsetter seg irettesettelser kan bruke tid på å komme ut av det. Dere kan bli sittende lenge, ungen kan både grine og banne, men du trenger å vise ungen at mamma/pappa vet hva som er rett og galt, og vil hjelpe ungen med å forstå det. Når du har tatt en slik konfrontasjon med ungen din, er begge slitne og lei seg, så da må du passe på å gi klem og finne på noe fint å gjøre sammen. Men det må skje etterpå, når ungen har sagt unnskyld.

Snakk først

Prøv alltid å snakke med ungen før du går inn i en konflikt med den. Det beste er å stoppe helt opp, sette deg ned med ungen og snakke med den (spørre, svare, gi uttrykk for medfølelse). Kanskje trenger ungen litt ekstra oppmerksomhet, en klem eller svar på et enkelt spørsmål, før dere går videre ...

Bruk gjerne humor også. Prøv å se det absurde i at ungen din vil gå ut i laussnøen med strandsandaler! Le av det, og gi ungen rett! Foreslå at dere tar med badering, slik at dere kan bade i snøen! Ja, for det er mye finere å bade i kald snø enn i varmt vann! Absurditeter som dette kan løse opp en vanskelig situasjon. Og om ungen virkelig vil bade i snøen, så hvorfor ikke? Prøv det! Ungen vil elske at dere virkelig gjør det (og kanskje hate selve snøbadingen), og dere vil ha ei fin stund når dere hutrende sitter foran ovnen og tørker dere. Det er gøy å være litt gal, og dessuten er det moro å le!

Prøv å ha det hyggelig sammen (men ikke flykt fra konfliktene).

Husk at konsekvenser først og fremst er ment som et verktøy for å avslutte konflikter, og vise vei videre, ikke for å straffe ungen din. Hold hodet klart om det kommer en konflikt der du må gi konsekvenser. Og selv om du er kjølig til ungens reaksjoner, så mist aldri kjærligheten til ham/henne av syne.

Kjærligheten er viktigere enn alt annet.

____________________________

Kona mi, Lise, har vært med å skrive disse to artiklene om grensesetting. Hun er et fantastisk menneske, med høy integritet og en intuitiv forståelse for hva unger trenger.

GNÅ! Det er nå det starter! Det gamle er over og det nye er over oss!

Endelig er snøen kommet, den lavet faktisk over oss, og verda er nok en gang på skinner (ja, for vi nordmenn trenger snø for å føle at vinteren stemmer). Vi tillater oss kanskje å puste letta ut, for en stakket stund, for siden sist har vi lært at verda står på kanten av stupet, virkelig lært det, med filmen og fredsprisen og alt det der. Vi er i samme Titanic, og fremtida er full av isberg!

Jeg føler, og sikkert mange med meg, at nå skal vi endelig starte å redde verda, når det nye nå er over oss, med sine nye muligheter. Eller mulighet. Entall ja, for vi har bare denne ene verda og en eneste mulighet til å redde den, for oss. For oss, nemlig, for det er jo bare vår rase som trenger å reddes. De andre rasene, dyr, fugler og fisk, er fullstendig ubevisste om endringene som skjer og vil uansett akseptere det som skjer. Det har jo skjedd før, at denne planeten har kvittet seg med mesteparten av sitt høyerestående liv. Dinosaurene konka jo ut! Og planeten vil uansett overleve ei ny istid. Den kan godt fortsette gjennom verdensrommet uten oss, som et paradis for snøfluer (f.eks.).

Jeg har ingenting imot snøfluer, men jeg er jo et menneske, og her gjelder det altså å redde seg selv! Oss! Menneskeheten! Det nytter ikke å fortsette som før, for menneskeheten. Og for at menneskeheten skal endre kurs må hvert enkelt menneske egentlig gjøre noe. Så kanskje det er på tide med noen enkle forsetter? Du vet; slike vi finner på rundt de tider da vi ønsker hverandre GNÅ!

Forsetter for ei ny tid:

- Kildesorter og resirkuler
- Bruk RIMI-posene om igjen, eller en ryggsekk
- Slukk lyset i tomme rom, kutt ut tørketrommel, spar strøm
- Bruk tøfler og innegenser, spar strøm
- Sløyf flyturene om du kan, kjør og kjøp mindre, spar bensin
- Støtt politikere som tar de vanskelige avgjørelsene
- Bruk mindre dopapir

- Og til slutt: spar på pusten; bruk akronymer:

G N Å !

_________________________

Fotnote I: Vi bruker SYV (7) ganger så mye dopapir nå som vi brukte tidlig på syttitallet! Det kan tenkes at vi spiser mer nå (vi blir jo tjukkere for hvert år som går) og derfor bæsjer mer, men SYV ganger så mye? Hallooo!!! Jeg tror rett og slett at vi bruker mye mer papir på hvert dobesøk enn foreldrene våre gjorde! Vi fyller dassen med papir! Jeg mener, ærlig talt: er det nødvendig å GNUKKE SÅ MYE???

Fotnote II: Jeg er virkelig begynt å tenke miljø i løpet av fjoråret, og tenker at om jeg skal kreve handling av politikere og andre beslutningstagere, må jeg også kreve handling av meg selv. Så jeg er, blant annet, begynt å bruke mindre dopapir.

Fotnote III: "Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig. Den har faktisk fattet begge dele dårlig". - Piet Hein

Fotnote IV: Jeg tror "Gnåbevegelsen" kan være en del av alle de små dråpene som fyller havene. Om du ler med nå, så er vi de dråpene som rister i latter. Havets humoristiske smådråper. Vår bevegelse trenger spøkefulle leveregler, som samtidig er fulle av alvor.

Andre del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

~ ¤ ~

· Gi ungen enkle, klare regler: kle deg etter været, spis maten din, legg deg når det er leggetid, oppfør deg pent i butikken og hos andre, si unnskyld når du gjør noe galt, hør etter når voksne sier stopp, hør etter når andre barn sier stopp.

Dette er regler som alle alminnelige barn kan forstå og følge, men foreldrene er ansvarlige for informasjon og innlæring. Ikke skyld på ungen din om du ikke får det til. Ungen har ikke dårlig oppførsel fordi den er trett eller sulten eller har vondt i lilletåa. Trette barn vil sove, sultne barn vil spise og barn med vonde lilletær vil gråte og få trøst. Det er ikke naturlig for trette/sultne/syke barn å hyle og kaste ting i veggen.

· Følg selv klare regler: den voksne som er i en konflikt med barnet styrer den fra start til slutt. Den voksne som først kommer til hjelper og trøster. Når en konsekvens loves må den alltid gis, om ikke ungen lytter. Når en konsekvens iverksettes må ungen få oppleve den på kroppen, før ungen får komme "tilbake i varmen".

Unger ønsker alltid unngå virkelige konsekvenser, og vil som oftest forsøke å "nødangre" når du iverksetter konsekvensene. Ta ikke hensyn til slik "anger". Ungen må lære at det eneste som nytter er å lytte før konsekvensene kommer.

· Praktiser likestilling i forhold til ungen: far og mor er likestilte når det gjelder å skjenne, å gi nattaklem og å trøste. Det er oftest pappa som havner i bakleksa med dette, og det er viktig å unngå slike tendenser ved å insistere på at begge foreldre er fullverdige trøstere, skjennere og eventyrfortellere (også pappaer kan lære slikt). Det er viktig at både pappa og mamma har nærhet til ungen (om begge finnes i ungens liv).

Om ungen skriker, men insisterer på at bare mamma kan trøste (f.eks.), er det faktisk ikke så farlig med trøsten. La ungen gå uten trøst. Det er viktig å vite forskjell på unger som har det VONDT og unger som har det "vondt". Unger med VONDT tar den trøsten de kan få, umiddelbart. Husk også at når pappa gir skjenn, skal ikke mamma trøste, og omvendt. Støtt hverandre i dette!

· Vær positive og kjærlige i forholdet! De fleste foreldre elsker ungene sine og vil dem alt godt. Også grensesetting er et uttrykk for kjærlighet. Det handler om å skape rammer kjærligheten kan vokse i, og rammer som gir ungen trygghet. Gi ungen så mye positiv respons og skryt og klemmer og smil og kjærlighetserklæringer dere kan.

Den kjærligheten og gleden dere gir ungen er det viktigste innholdet i hverdagen dens, og viktig for resten av livet.

· Skap klar kommunikasjon! Bruk få ord i alle situasjoner der du forventer samarbeid fra ungen, slik at ungen vet at dette forventes. Gi informasjon i enkle klare sentinger; Nå skal du legge deg. Nå skal vi spise. Nå skal vi kle på deg. Osv.

Foreldre har en tendens til å spørre om ting: Er du ikke litt trøtt nå, vennen? (det selvsagte svaret fra ungen er NEI, ungen skjønner hva som kommer, og så starter leggekonflikten). Ikke spør om alternativene ikke er reelle. Om det protesteres fra ungen så forklar hvorfor: fordi kroppen din trenger å sove, fordi alle må spise for å vokse, fordi vi trenger klær for å holde oss varme. Unger liker at foreldre ser dem, og har en iboende respekt for voksnes fagkunnskap om livet. En protest kan være et ønske om å forstå hvorfor.

· Gi konsekvenser! Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag og annen ubehagelig adferd, må du si fra tydelig at dette ikke er akseptabelt. Om det ikke nytter kan du love klare og umiddelbare konsekvenser. Fortsetter oppførselen må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Konsekvensene må være gjennomførbare der og da.

Mer om konsekvenser i hverdagslige situasjoner kommer i andre del av denne artikkelen.

· Gjør godt igjen! Unger får mye kritikk. Slik er det bare. De trenger å lære hva som er rett og galt, og god folkeskikk, og det er en prosess som tar mange år. Å få kritikk kan være ganske sårt, derfor er det viktig at foreldre "gjør det godt igjen" etterpå. Når ungen har fått skjenn eller måttet tåle en konsekvens av sin oppførsel, er det foreldrenes oppgave å gi dem positiv stimulering etterpå, slik at de opplever at mamma/pappa fremdeles er glad i dem og vil ha dem med på leken (eller på å dekke bordet, bake kake, lese bok).

Ungen din trenger å lære hvordan mennesker lever sammen i en familie, noe som er utfordrende for ungen og krever masse tålmodighet fra deg. Storesøsken trenger også en god porsjon tålmodighet innimellom. Men samtidig er dette en prosess som kan være veldig morsom også, for alle parter. Det er jo et lite menneske vi har med å gjøre, som holder på å vokse til, og det er ganske flott!

· Vær slem og urettferdig! Foreldre må finne seg i å bli oppfattet som "slemme" og "urettferdige" av ungene sine, særlig når de gir konsekvenser ungene ikke ønsker. Dette er helt naturlig, og ikke noe du kan unngå. La ungen kalle deg slem! La den si at dette er urettferdig! Av og til vil ungen ha rett i det også, men det trenger du ikke bekymre deg om. I det lange løp tjener du og ungen din masse på at du er bestemt når ungen trasser, kjølig når ungen forsøker å mase eller sutre seg til ting, sinna når ungen bryter dine grenser, og enda mer bestemt når ungen driter i advarsler. Gode foreldre er "slemme" i barnas øyne minst en gang i uka!

Når det oppstår vonde situasjoner mellom unger kan du gripe inn, men la gjerne ungene først få forsøke å løse det selv. Går det ikke så grip inn uten å bry deg så mye med hvem som har "skylda". Lytt til ungenes klager/beskyldninger/gråt, og gi dem gjerne en preken som passer. Men viktigere enn skyldfordeling mellom unger, er at voksne tar ansvar for å løse en vond situasjon.

~ ¤ ~

Ideen med grenser for småunger er å skape trygge rammer. Trygghet for en to-femåring handler om forutsigbarhet. Voksne som er trygge og tydelige er nøkkelen til et godt liv for ungen.

Denne artikkelen har to deler. Neste del vil gi konkrete eksempler på hva slags konsekvenser man gir en unge når hverdagens konflikter oppstår.

Men det kan være litt stygt, dette spillet. La meg forklare:

Det var en gang en pode som sa JA til virkeligheten, og virkeligheten sa JA til poden. Ja-poden hadde et deilig liv, fullt av magi og glede. Når han begynte på skolen var det med et stort og deilig JA i hjertet.

Men når ja-poden ble skolegutt begynte virkeligheten å si NEI. De andre guttene ertet ham selvsagt, slik alle gutter erter hverandre, men når han ikke syntes det var ålreit, eller reagerte "feil", begynte de å mobbe. Vi vet egentlig ikke hvordan det skjer, men når klassemiljøet er en blanding av hakkementalitet og likegyldighet fra voksne, skal det lite til. Da blir mobbing en del av hverdagen. Mobberne sier NEI til et annet menneske hele tida: NEI, du er ikke morsom! NEI, du får ikke være med! NEI, vi liker deg ikke! NEI, du får ikke være glad, eller fornøyd, eller trygg i klassen! Og noen NEI får form av klypende fingre, sparkende føtter og spyttende munner.

Men, tenker du, det finnes jo voksne som ser og stopper mobbing. Slik er det jo: voksne passer på barna og gir dem gode verdier. Det er kanskje slik nå (er det?). Dessverre blei ja-poden skolegutt før virkeligheten blei slik. Når gutten ba om hjelp fra de voksne på skolen fikk han til svar at: NEI, det er jo bare lek!

Så gutten lærte ganske tidlig at livet er et grusomt skjebnespill

Virkeligheten til gutten blei så full av NEI at gutten selv forandret seg. Han begynte å si NEI til alt. NEI, jeg tør ikke smile! NEI, ingen liker meg! NEI, jeg er ikke flink! NEI, jeg stoler ikke på voksne! NEI, livet er ikke morsomt! Gutten begynte å ta valgene selv, på vegne av mobberne sine, og hvert valg han tok gjorde NEI til et større ord i livet hans. Guttens skjebne var et digert NEI.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei. Han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa NEI. Han fikk det ikke til å stemme med damene. De sa NEI til ham. Han fiksa ikke jobben heller. Hadde problemer med å akseptere sjefens autoritet, problemer med det sosiale samspillet med kollegaene, og problemer med overdreven selvkritikk. Og livet ellers var ensomt, tomt for venner, tomt for glede, tomt. Gutten var blitt en angstbitersk NEI-mann.

Neimannen spilte videre, men et sted i bakhodet murret en bevissthet om at dette var gal måte å spille skjebnespillet på. Med munnen full av NEI går jeg en trist skjebne i møte, tenkte Neimannen. Eller var det ja-poden som tenkte dette, fra et sted dypt inne i neimannen? Uansett hvor ideen kom fra så startet neimannen å forandre seg. Han begynte å si TJA, mange store TJA som stilte spørsmålstegn ved alle ting i livet hans: mangelen på venner og kjæreste, mangelen på positivitet i jobben, mangelen på ro. Hvorfor er det slik? TJA, kanskje det skyldes det andre mennesker har gjort mot deg? Kanskje du ikke er en NEI-mann, men en mann med sunn skepsis til virkeligheten og dine medmennesker?

Det tok mange år, men etterhvert forandret neimannen seg til et tjamenneske. Det høres kanskje ikke så storveies ut, men for neimannen var dette en enorm endring. Den var så gjennomgripende at straks tjamennesket forstod at endringen hadde inntruffet, forstod han også at nå kom det til å skje ting i livet hans. Og det skjedde store ting: tjamennesket fikk venner! Han fridde til ei jente og fikk TJA, og fridde til enda ei som svarte TJA, og tredje jenta han fridde til sa faktisk JA! Tjamennesket ble gift og fikk unger. Han fikk arbeid og skryt av sjefen, og kollegaer som respekterte ham. Han ble kjent som en skarpsindig tenker og teoretiker! Tjamennesket levde og hadde det godt, men alt ondt var ikke glemt.

Tjamennesket visste hele tida at denne "store" endringen bare var en del av Skjebnespillet. Det var ikke den endelige seieren. Når alt kommer til alt handler Skjebnespillet om å finne en varig lykke som fyller deg fra tå til topp. Det handler om å leve og dø med denne lykka innabords. Og lykke handler om å være deg selv fullt og helt, ikke stykkevis og avdelt. Fremdeles følte tjamennesket at det fantes sider i ham selv som var avdelt og utilgjengelige. Fremdeles bar han på skygger som hindret ham i å le så hjertelig han gjerne ville.

Så han tok fatt igjen, men denne gangen visste han ikke hva han skulle ta fatt i. Dame hadde han. Jobb hadde han. Og ensom var han slett ikke lenger. Det var bare denne uformelige skyggen, denne tilstanden i hans eget sinn, denne stadig fornybare anti-energien han bar på. Skyggen hindret latteren i å flomme over hverdagene hans, og gjøre dem til en sammenhengende rad av gode dager. Det var skyggen han måtte ta fatt i, og hvordan griper du egentlig en skygge?

Svaret er enkelt: du danser! Skyggen kommer innenfra, fra kroppen som er blitt kløpet og sparket og spyttet på. Kroppen må få lov til å finne seg selv igjen. Kroppen trenger bevegelse, lek med armer og bein som strekker seg mot utkanten av det mulige. Musklene trenger å bli varme og slitne, slik at de kan finne nye former å ligge i når du slapper av etterpå. Du danser fordi andre dansende mennesker har gode kropper som danser med deg, ikke mot deg. Du danser fordi frustrasjoner kan ristes løs, savn kan forsvinne i rytmen, angst kan drives vekk av berøring, raseri kan trampes ut. Tjamennesket deltok i livets dans, og danset seg langt inn i seg selv, uten å se hvor det bar. Svaret er kanskje enkelt, men livets dans er så utfordrende at mange slett ikke tør å forlate sine vante vegger, og bevege seg ut på det åpne dansegulvet.

Livets dans brakte med seg gråt og kriser, fryktelige minner om hvor jævlig vond mobbingen hadde vært, og innsikt om hvor mye den hadde kostet. Det var en stiv og uformelig dans, en rad av ufullendte bevegelser, og tilsynelatende blindhet for hvor dette skulle føre. derfor ble også overraskelsen stor når det viste seg å virke. Tjamennesket merket plutselig at livets dans hadde vekket litt mer harmoni i ham. Det vokste frem tillit, livslyst og sensualitet fra bevegelsene. Oppdagelsen var så god at tjamennesket begynte å si JA til seg selv og livet. Og endelig kunne tjamennesket danse livets dans til fulle. Han utforsket sin fantastiske kropp, sine muligheter for hopp og mykhet og merkelige trinn. Tjamennesket danset etterhvert med glede, uten å tenke på hvordan han så ut, uten skepsis til seg selv! Han blei et virkelig menneske, eller en "mentsh", som det heter på jiddisk. Og Skjebnespillet, dette vi alle spiller, hva gjorde han med det? Han lot det ligge i esken.

Mennesket forlot spillet og begynte å skape sin egen lykke, å fylle dagene sine med positive bevegelser. Han danset med andre mennesker til timene blei små, hårene grå og kroppen sliten. Og når mennesket la seg ned for å dø stønnet han frem: Dette livet var slitsomt, men fy flate så GØY det var!

______________________________

Denne lille fortellingen er inspirert av Livets Dans av Savannah Marie Frenning, en kritikk Ida Jackson gir av boka/filmen/fenomenet The Secret (enig med Ida) og nevrolingvistisk programmering.