"Vi lever i mange spenningsforhold i det fysiske som det psykiske, i rytmene mellom det disharmonisk stimulerende og det som er i harmonisk balanse. I det fysiske balanseres vi i harmoni mellom rytmer av polære energier og jordas tyngdekraft.  Naturen byr på alle slags visuelle, auditive og fysiske kontraster der utfordringen for menneskene er å ekstistere harmonisk.  Harmoni kan ikke skapes uten variasjoner og kontraster, det er grunnlag for estetisk opplevelse."

Sitatet ovenfor er hentet fra kapittelet Billedkunstens og naturens abstrakte harmoni av Reidun Døving Heyerdahl i boka Kunst, natur og livskvalitet, redigert av Ragna Flotve.  Boka kom ut i forbindelse med billedkunstneren Roald J. Tellnes sin 60 års dag i 2006.  Bildet til venstre heter Budskapet.

Boka er et festskrift, og den vil vise hvordan natur og kultur kan gi næring til vår søken etter trivsel og glede i hverdag og fest.  Stikkord er entusiasme, kreativitet og livskvalitet.

Denne posten skal forøvrig ikke handle om Tellnes.  Den skal handle om blogger jeg har møtt på min vei, og som er med på å gi meg trivsel og glede.  Stikkordene er også her entusiasme, kreativitet og livskvalitet.

Å lese blogger er en kunst i seg selv.  Jeg leser mine blogger og har min smak, slik alle andre leser sine blogger og har sin smak.  Så opparbeider vi oss kunnskap og kjennskap til bloggene, og så vil vi veldig gjerne at alle andre skal like de samme bloggene som vi gjør.  Men det går jo ikke.  Om ikke bloggen er et kunstverk, er den et kulturuttrykk, i alle fall er det en ytring i skriftlig eller billedlig form, og slik jeg ikke har sansen for enkelte bøker, har jeg heller ikke sansen for enkelte blogger, eller rettere sagt enkelte bloggposter.  For jeg har kommet fram til at enhver blogg har noe positivt over seg.

Og fordi det er slik, skal jeg gjøre som en del bloggere har gjort før meg, nemlig presentere noen blogger jeg synes om.  Blogger jeg liker å lese og som drives av bloggere jeg synes det er hyggelig å være i virtuell kontakt med.  Som jeg fant i et kommentarfelt jeg var innom hin dagen:

Noe av det jeg trives best med her, er at det er omsorgsfulle og interessante mennesker som aldri driver med verken smisking, utfrysning, skriver ûbercoolt eller viser pretensiøsitet på noen måte. Det er rett og slett trivelige mennesker som det er fint å ha virtuell omgang med.

Den skumle Ultra er kjempeskummel når han skriver om bsdm-livet.  Hva får meg til å lese innlegg om bsdm-liv?  Fordi det egentlig ikke er disse postene som gjør at jeg liker bloggen hans.  Jo, jeg liker bsdm-postene hans også, fordi det er så annerledes på en måte.  Men Ultra skriver prosa også, og om homolivet, og om samfunnsliv, og jaggu er han glad i svisker.  Han krydrer de fleste postene sine med en liten musikksnutt.  Jeg synes rett og slett bloggen hans er en god opplevelse.

Gutten Simen skulle jeg gjerne hatt som lillebror.  Bare se det koselige smilet hans.  Og sånn oppfører han seg også.  Rett og slett koselig.  Simen har funnet ut hvem jeg er (akkurat som det var så vanskelig, liksom), og så har han fotografert ferja mi fra mange vinkler.  Det ble fine bilder, det.  Simen sjonglerer mellom to blogger, en hvor han skriver og en der han kun har foto.  Simen har sansen for humor, folkelighet, kreativitet, romslighet og fleksibilitet. Derimot har han ikke sansen for gjerrighet, bedrevitere, overfladiske og trangsynte. Jeg applauderer hans synspunkter.

Globetrotteren og hans bror Jeg vil reise på tur med Ståle og Geir. "Geir Ertzgaard is what the world was waiting for" - er et slogan fra en av postene, men ikke så dumt heller. Geir gir meg bilder, både i skrift og i rent billedlig form. Han kan lære meg om fotoapparat, dersom jeg ønsker det. Og oppdatering på Afrika. Jeg tar Geir for å være klok, og jeg trives på bloggen hans. Ståle er han som skal få lov til å gå foran med sånn guidestav når jeg skal reise rundt i verden i mitt neste liv. Det fineste på bloggen hans er reisebildene. Et bilde pluss en liten historie, og så kan vi selv spinne videre på historien. Det gir gode opplevelser.

Fotografen Ikke til forkleinelse for andre fotografer, men Selsius er bare fantastisk god med fotoapparatet. Her er det dyr og landskap, farger og svart-hvitt. Fortsett med å gi oss bilder, Selsius. Det er kunst på høyt nivå.

Moltemyra Denne bloggeren setter jeg veldig høyt. Og det er til han de første ordene i posten passer så godt. Og det er til ham de er dedikert. Er det en plass jeg føler meg harmonisk og i godt selskap, så er det hos Bridgehill. Når jeg har sprunget meg vill, som kan hende av og til, er det deilig å finne hvileplass i Moltemyra. Bridgehill er den som plutselig kan falle meg i hu når jeg går på mine egne fjellturer. "Dette kunne jeg tenkt meg å vise Bridgehill", tenker jeg ofte. Bridgehill er til stede, både i sine egne bloggposter og i kommentarfeltet sitt, og han er til stede i kommentarfeltet mitt. Det er sjelden man finner en slik flott moltemyr.

Det var seks bloggere det. Dessuten var det seks menn. Det kan være fordi jeg har utrolig stor sans for menn. De aller fleste menn. Jeg tror det må være derfor.

Ved en tilfeldighet havnet de der.  Det var bonden sjøl som var ute på jaktmarkene.  Jeg må ha en del Quer, sa han.  Jeg må finne ut hvem av dem som er Norges beste.  Og fra alle kanter av landet kom Quene.  Noen hadde allerede beitet i det grønne gresset tidligere, noen var nye, men bøndene der ute førte dem fram til dette grønne beitet.  Det tok noen dager, og så hadde bonden nok Quer.

Rundt i landet var det bønder som ikke hadde fått med seg at det skulle være dyrsku der utenfor byen.  Og en del Quer som burde ha vært ført til dyrskuen, ble stående igjen på egen bås.  Det kunne de vel bare ha godt av når de ikke klarte å komme med transporten.  Toget gikk, på en måte.  Det var i rute, og det hender det jo at tog er.

For å ha sitt på det tørre sa bonden at dette var en helt uhøytidelig kåring.  Han måtte jo egentlig det all den tid andre potensielle Quer ikke var på plass i enga.  Dette er min private dyrsku, sa han, men det er altså Norges Beste Q som skal kåres.

En enslig bonde litt vest i landet bivånet dyrskuen litt på sidelinjen.  Dette blir feil, tenkte bonden.  Han der Rølerbonden er flink til å sette igang kåringer, men han må kalle det for sitt rette navn:  "Jeg - Rølerbonden - har min egen dyrsku.  Dere - venner av Rølerbonden - dere må hjelpe meg med å hente inn Quene slik at vi kan ha vår årlige dyrksukåring.  Vi skal kåre Rølerbondevennenes egen beste Q. " Det kunne han sagt, tenkte bonden der vest.  Så satte hun seg ned og skrev noen ord om det, og var glad for at hun ikke hadde ført noen av sine Quer til torgs.  Dessuten var det langt til torget fra der denne bonden bodde, så hun hadde nok ikke rukket fram før bonden sa at nå hadde han nok Quer.  Ikke hadde hun tenkt å bruke stemmeretten sin heller.  Hun klarte jo ikke å være like saklig og upartisk som de andre bøndene.

En er en og to er to - vi hopper i vann vi triller i sand. Sikk- sakk det drypper på tak tikk-takk det regner idag. Regn, regn, regn, regn- øsende regn, pøsende regn. Regn, regn, regn, regn-deilig og vått deilig og rått. En er en og to er to-vi hopper i vannvi triller i sand.
Sikk-sakk det drypper på tak tikk-takk det regner idag.

Litt Bergensfashion dette her.  Neida - moteblogging skal ikke bli en vane.  Men jeg var inne i en stim, på en måte, med moteblogging og fjellblogging.  Høstgarderoben min kan gjerne se slik ut.

Vet dere at turkis er en farge for viderekommende?  Det er en sånn farge du egentlig ikke vet om før du har fått noen år på baken.  Det er ingen unger som sier at noe har en turkis farge, de vil vel heller si grønn eller blå kanskje.  Jeg leste litt om turkis på en sånn fargeside (det er utrolig hva man finner på nettet; mitt leksika er over og ut for lenge siden).  Turkis har to sider, leser jeg.  Den ene siden er mystisk, tiltalende og eksotisk, og vi forbinder den gjerne med sommer, sol og hav.  På den andre siden er turkis unaturlig, påtrengende og plagsom.  Dere husker vel bryllupet til marta lois og ari?  Turkis og rosa og lysfontener.

Men se ordene og legg dem på minnet:  mystisk, tiltalende og eksotisk.  Unaturlig, påtrengende og plagsom.

Orange.  Orange er høstblad, appelsiner en påskedag, klementiner, eller var det mandariner, til jul.  Orange er knall.  Orange er 70-tallet.  Sofaen min var orange.  Og lampa i taket.  Også noen blomster i tapeten. Orange er fargen med sprut i. Den er energisk, entusiastisk, spontan og byr på glad energi, nytelse og rastløs livsglede. Allikevel bør du ikke male mer enn en vegg med fargen for det kan fort bli for mye av det gode. Jeg har lest om orange også jeg, og en fargedame kan fortelle at

Orange egenskaper kan være rastløshet, fysisk kreativitet, sjenerøsitet, livsglede og humor.
- Vi blir glade og vakre av orange. Den oppfordrer ikke bare til å forsyne seg av god mat og sex, men også å nyte det. (....) Det er typisk for orange mennesker å være snille, gavmilde, reiseglade og å samle alle sine venner rundt seg. Men de er følelsesmennesker på godt og vondt, de trenger ros og forsikring om at de er avholdt. Hemningsløshet lurer bak et lettsindig forheng. Et orange menneske kan ha godt av å kle seg i blått for å bli mer strukturert.

Merk dere ordene her ogå: sjenerøsitet, humor, snill, følelsesmenneske, entusiastisk, energisk.
Det er ikke rart fargene føles kjente. Her har vi dem igjen. Jeg og flere med meg frekventerte en blogg en gang. Mange av oss ønsker bloggen tilbake. Jeg vet ikke jeg, men hadde bloggeren turkis og orange i tankene da han laget kjennemerket sitt? Noen har sett på bloggeren som tiltalende, andre har sett på ham som plagsom, flere har nevnt sjenerøsiteten, noen mener / mente nok det ble for mye av ham.
Det skulle ikke forundre meg. Jeg tror jaggu fyren har fargesans jeg! Mitt håp er i alle fall turkis og orange, og så ønsker jeg meg veldig et sånt armbånd. Kan jeg få det?

Er det bare meg, eller er det flere som synes det er rart at begrepet "fjellblogging" ikke har slått like godt an som - ja - vi får like god si ordet - "moteblogging"?  Et enkelt googlesøk, og jeg finner omlag 84 sider på "verdsveven" som inneholder ordet fjellblogging.  Ved å studere dette nøyere, er det de samme sidene som går igjen flere ganger, og til slutt viser det seg at det bare er 21 treff.  Et av treffene inneholder det eksakte ordet fjellblogging, og det er det jeg selv som står for.

Går vi derimot til ordet moteblogging får vi et treff på 16500.  Det er egentlig ingen tvil - jeg har funnet opp et nytt ord, og skal heretter bruke dette som kategori i alle postene fra fjellturene mine.

Du er ikke interessert i fjellturene mine, sier du.  Nei, nei, men det er en av mine hobbyer da, og den er like mye verdt den hobbyen som andre hobbyer.  Jeg kunne ha korpsblogget for den del.  Eller mammablogget. Fjellturer er hobby og en del av et godt liv, slik som fashion er.  Eller dippedutter og duppeditter av alle slag.  Frøken Makeløs moteblogger denne uka.  Hurra for det, for hun har jammen teket, og Hilde Marstrander har en sabla god moteblogg, og den har jeg tenkt å følge nærmere.  Selv prøvde jeg meg også på moteblogging, men i motsetning til de andre damene har jeg liksom ikke helt teken. Butikken i min lille post er kanskje heller ikke er helt i stil med dagens mote.  Moteblogginga førte meg derimot inn i en verden som er noe ukjent.  Interessant er den likevel.

Ved å innøføre dette nye fjellbloggingbegrepet vil det kanskje få en oppsving på "verdsveven", slik det fortjener, mener jeg, på lik linje med annen blogging.  Foreløpig finner du fjellbloggingpostene mine under "ut på tur", men de vil snart få en ny kategori.

Jeg vet det er flere som fjellblogger der ute, og på mitt søk over selve begrepet fant jeg Bridgehill, Linnèa, Ingrids Verden og I oppoverbakke med Liv Janne og Steffen.  Førstnevnte er en meget god turkamerat her inne i min bloggverden, de tre andre bloggene er nye for meg.  Jeg er ganske sikker på at vi er flere fjellbloggere der ute.  Fjellblogging er godt for sjela.  Og gjør så uendelig godt i kroppen.  Fjellet altså, det er det som gjør godt i kroppen, og i sjela.  Og etterpå er det ikke så verst å blogge om det, og så blir man kjent med en verden utenfor egen stuedør.

Men altså.  I dag skal jeg moteblogge.  På hjørnet av Strandgaten 18, den ærverdige Kroepelingården, og Jon Smørs gate i Bergen Sentrum, der finner dere butikken som kun tar papirutgaven av Universal Presentkort.  Så vidt meg bekjent er det kanskje den eneste butikken i Bergen Sentrum som gjør det.  Ikke at jeg har noen anelse om bruken av Universal Presentkort, men det finnes, og kan brukes, blant annet her hos Olaf Berge AS.  Da går jeg også ut fra at butikken ikke tar noen som helst utgave av pengekort, kun kontant og sjekk, hvis de i det hele tatt har kunder.  Det må de jo ha, ettersom de ligger der de ligger, noe de har gjort lenge, meg bekjent.

Olaf Berge AS er av en annen verden.  Står du med nesa vendt mot vindusutstillingen, kan du bare glemme at du lever i 2008.  Her kan jeg falle i staver, og her en kveld gjorde jeg det, og kom på at fotoapparatet lå i veska.  Her skal det moteblogges, tenkte jeg.  Som tenkt, så gjort.  Her deler jeg med dere moter anno nittenhundreoggrønnkål, det er manufaktur og damemode i ypperste kvalitet.  Værsågod.

Her kan du få strikkekjoler, fangforkle, fuskebluser, cardigans, enkle bomullskjoler.  Alt hva hjertet begjærer.

Lekkert, eller.....?

Hva med en fuskebluse?  Kjempelurt.

Også denne, som faktisk er på tilbud.  Håndskrevet lapp og greier.

Se bare så lurt det er med fuskebluse.  Så kan du ha en cardigan over, og dagen er reddet.  Dessuten kan du sikkert ordne deg på håret slik som denne dukken, og du kan gå rett inn i en film fra 1940.

Skulle du få vanskeligheter med å holde tårene tilbake, finnes det six-pack damelommetørklær.  Både i lyseblått og gult.  Det er vel egentlig bare å gå inn døra.  Lurer på hvem vi treffer på der inne.

Oppdatering 13.09.2008:  O herliga - har fått gugeltreff på "moteblogg" i dag.  Skal se bloggen skyter i været snart.  Heller "moteblogg"-treff enn treff på "hermeneutisk sirkel" :-)

"Kvel en debbatant", sa Lothiane i en post for ikke så lenge siden.

Jeg setter pris på å følge gode diskusjoner, der folk kan være sterkt uenige om en sak men likevel diskutere på en sivilisert måte, uten latterliggjøring eller drittslenging. Du vet, dette med å ta ballen og ikke spilleren. .......

Jeg er så enig så enig.  I går la jeg meg - å skrekk og gru - med hele min tyngde - inn i en debatt her på internetten.  I ettertid ser jeg jo at bloggerne der er mye tyngre enn meg.  Mye også.  De mente en ting om barnehager.  Jeg mente noe annet.  Og sånn var det med den saken.

Jeg orker ikke kverulering, jeg vil heller ha noe oppbyggelig, noe som kan gi meg noe å tenke på, noe varmt og lyst og fint.  Tekster og bilder jeg kan fantasere og filosofere rundt.  En blogg med en blogger som tar i mot deg.  Derfor har jeg mine daglige turer til Bridgehill.  Der havnet jeg i går kveld også.  Det gjorde godt.

En PR-plan verdt 15,4 milliarder , den var ny 13. august den. I dag skriver vi så vidt jeg vet 20. august, og mye vann har rent i havet siden den gang, også på GCI Communiques blogg. Nette Nestea hadde også sin bursdagskos 13. august, siden har hun faktisk gjort en del andre ting ser jeg, og hos Minneapolise har det også vært produksjon siden denne datoen. Ultralivet i Tigerstaden, som jeg virkelig har tenkt å starte å lese, ligger på lista mi som nr 100 med sitt grusomt slemme straffer. Siden dette innlegget har Tigerstaden laget flere artikler, bl.a denne nydelige her.

WordPress com.! Ikke at jeg har noe i mot å lese gamle innlegg. Nei, langt der i fra, det er bare det at av og til, før, var det veldig hyggelig å oppdage seg selv på disse listene. Av og til nesten øverst til og med.

Jeg har da ikke noe i mot besøksstatistikken min, det er ikke det. Den går sin gang sånn jevnt og trutt den, men jeg får liksom ikke helt til å henge med på bloggene som oppdateres.

Du svikter meg når det gjelder oppdateringer. Jeg lurer på om jeg kan få gjort noe med det, eller om det er du som må skjerpe deg. Likevel vil jeg takke deg for at jeg disse dagene oppdager nye gullfunn. Jeg liker gull. Jeg oppdaget Tigestaden, takk skal dere ha for det, og ikke minst glimtvis.

Ikke noen som føler seg kallet?

"Det er en skrekkelig historie i hønsehuset! Jeg tør ikke sove alene i natt! Det er godt at vi er mange sammen oppe på vaglen!" Og så fortalte hun så fjærene reiste seg på de andre hønene og hanen lot kammen falle. Det er helt sant!

Har du hørt den før? Historien om fjæra som ble til fem høns? Hvordan en liten sak kan oppnå store dimensjoner og bli tatt helt ut av sin sammenheng.

Jeg og flere med meg har vært vitne til dette de siste dagene. Rykter svirrer omkring, og det startet så tilforlatelig med en bitte liten aprilspøk. Noen var kjent med at aprilspøken kom og ble bedt om å være med på notene. En har ikke mer morro enn man lager sjøl, mener jeg, og første april er første april. Det må vi leve med. Det blir opprettet en post som ødelegger moroa for folk, og så starter fjæra å fly.

Men la oss begynne med begynnelsen. Det hele begynte borte i den andre enden av byen i et hønsehus. Solen gikk ned og hønsene fløy opp. En av dem hadde kvite fjær og lave ben, la sine reglementerte egg og var en respektabel høne på alle måter. Da hun kom opp på pinnen sin, pillet hun seg med nebbet, og så falt det en liten fjær av henne.

"Der gikk den," sa hun. "Jo mer jeg piller meg, jo vakrere blir jeg sikkert". Det var noe hun sa for spøk, for det var hun som var den muntre blant disse hønene, enda hun, som sagt, var meget respektabel. Så sovnet hun.

Eller skal vi skrive det om?

Men la oss begynne med begynnelsen. Det hele begynte borte i den andre enden av Bloggebyen i et bloggerhus. Solen gikk ned og bloggeren satte seg ved tastaturet. Han postet sine reglementerte poster i sin blogg og var en respektabel blogger på alle måter. Han lekte seg ved tastaturet, lo litt for seg selv, og plutselig hadde han opprettet en ny blogg. "Dette gikk da greit", sa han, "dette kan jo bli morsomt". Det var noe han sa for spøk, for det var han som var den muntre blant disse bloggerne, enda han, som sagt, var meget respektabel. Så sovnet han.

Bloggeren gjorde en tabbe. Det ble ikke bare morsomt, og hadde han levd i en annen tid et annet sted, hadde han vel stått i gapestokken.

Mørkt var det rundt omkring dem, høne satt tett ved høne, men den som satt nærmest henne, sov ikke. Hun både hørte og ikke hørte, slik som en bør gjøre det i verden hvis en vil leve i ro og fred. Men til nabohønen på den andre siden måtte hun allikevel hviske: "Hørte du hva som ble sagt, her ved siden av? Jeg vil ikke nevne noe navn, men her er en høne som vil plukke seg for å ta seg ut. Hvis jeg var hane, så ville jeg forakte henne!"

Og så verserte historien, og den ville ikke legge seg, samme hva bloggeren prøvde. Jeg ville ingen noe vondt, sa han til en annen blogger. Dette var ikke personhets. Selv ble han hetset på det groveste, i et samfunn med full ytringsfrihet. Og truet til taushet.

"Sannheten om andre synes oss mer enkel en sannheten om oss selv." Jo, en sak har alltid mer enn en side. Til tider har den også flere sider enn to. Vi må være fullstendig klar over at de fleste av oss som har opprettet en blogg, som prøver å skrive litt, som legger igjen en kommentar her og en kommentar der - vi kjenner ikke hverandre på ordentlig. Det skrevne ord er noe du leser. Du hører ikke nyanser, du forstår kanskje ikke tanken bak, er det ironisk ment, er det alvorlig ment. Hvordan treffer min tekst et annet menneske? Det vi tror vi vet om andre er som regel ikke den hele og fulle sannhet om den andre. Og hva vet vi egentlig hva som har skjedd mellom mennesker? Og er det så lurt å overanalysere andre personers tanker og måter å være på i egne kommentarer eller i egne bloggposter? Jeg bare spør, men vil ei svare - dersom du da ikke leser mellom linjene. Vi er ikke like alle sammen, vi har ikke den samme form for humor, vi "leser" ikke like godt, noen tar kritikk lettere enn andre, noen av oss er rett og slett ikke på bølgelengde. Men selv om vi ikke er på bølgelengde, så truer vi ikke hverandre til taushet. Ikke i virkelighetens verden.

En liten historie, en liten uskyldig lek. Den ble plutselig voldsom. Tatt helt ut av sin kontekst og tillagt annen mening enn leken i utgangspunktet hadde.

"La gå videre!" pep flaggermusene, og hønene klukket og hanene gol: "La gå videre! La gå videre!" Og så fór historien fra hønsehus til hønsehus, og til slutt kom den tilbake til det hønsehuset som den først var gått ut fra."Det er fem høns," het det nå, "som alle sammen har ribbet fjærene av seg for å vise hvem av dem som var blitt magrest på grunn av kjærlighetssorg til hanen. Og så hakket de hverandre til blods og falt døde ned, til skam og skjendsel for familien og til stort tap for eieren."Og så ble det trykt og kom i avisen, og det er helt sant: En liten fjær kan godt bli til fem høns!

Det er helt sant

Etter en stund i dette bloggterrenget begynner kartet å bli noe kjedelig. Ikke misforstå - postene jeg besøker er fortsatt interessante, men når man løper for mye i kjent terreng, kan det etter hvert bare gå på rutinen - man vet letteste vei til posten på en måte. Nye terreng er derfor spennende, og da med nye poster - både de man ser med det blotte øye, og de man finner sånn litt etter litt, bare man setter kompasskurs. Noen små sleiver innimellom, men så er man der, ved den posten man kanskje har lett etter en stund, men som akkurat denne dagen gir deg det du er ute etter.

Jeg har sett et kart over Bloggebyen. Et utvidet et. Dessuten har jeg sett sammenligningen bloggere og tube-systemet i London. Jeg er skeptisk til kartet over Bloggebyen, men har mer til overs for sammenligningen med tube-systemet. Allikevel synes jeg begge beveger seg innenfor et snevert område. Det blir for likt. Jo, jeg tror det blir for likt fordi Esquil og Hjorthen stort sett har de samme leserne og de samme kommentatorene, og det er også mulig de leser de samme bloggene - hva vet vel jeg, men i alle fall mener jeg det blir feil å kalle det kart over Bloggebyen, når byen er så mye større. Eller: det finnes flere byer. Terrenget er faktisk mer omfattende. Vi trenger å bevege oss ut i mer ukjent lende, finne ny poster - ikke drive den der "Følg Jon"-leken. Vi må ha litt mer "gafling", for å holde oss til O-språket. Det der tube-systemet holder kanskje for noen - der vil man se at noen bloggere er "trafikknutepunkt", men noen av disse knutepunkta er ikke jeg innom av den enkle grunn at jeg finner noen av dem vel arrogante. Så fikk jeg sagt det, liksom.

La oss nå si at vi skal ut i et o-løp. Ettersom jeg er ganske kjent med kart og kompass og vet forskjell på "hardt" og "vått", på farlig myr, stup, hogstfelt, kurver og høyder, så har jeg laget meg et litt mer avansert kart. Startposten er min egen blogg. Ut fra denne plasserer jeg poster som jeg kan nå til ganske lett, fordi jeg har løpt i terrenget før, og de vil også være lett å finne for andre, fordi disse postene har masse besøk. Det ligner på det utvida kartet over Bloggebyen minus en del av byens innbyggere. Så legger jeg ut noen poster jeg er innom sånn dann og vann, men jeg stempler sjelden. Jeg stemplet på en her om dagen, og han ba meg om å komme med en alternativ metode til Bloggebyen i stedet for å kritisere hans, noe jeg nå er i ferd med å prøve å gjøre. Jeg lager i alle fall min egen metode.

Publikumsposten er den enkleste å finne, jeg står liksom ikke og nøler, men løper rett i, noe jeg tror de aller fleste gjør før eller siden.  Publikumsposten vil vel også i dag ha rundt 500 besøk. Egentlig er dette en post for turorienterere, lett tilgjengelig, alltid hyggelig å besøke, både i storm og stille, men den er likevel ikke så lett å finne at du står der uten å ha opplevd noe.  Stemple gjerne på den, og du vil alltid få et godt ord tilbake. 

Så har jeg lagt ut poster jeg ikke finner i den såkalte utvida Bloggebyen. Disse postene finnes i mitt terreng, og jeg har brukt kart og kompass for å finne fram til mange av dem, og noen av dem har funnet meg før jeg fant dem. Jeg har mange slike poster, noen besøker jeg ofte, andre ikke fullt så ofte, men jeg har plassert dem der fordi jeg liker turen dit. Jeg vil nevne en av dem. Denne posten er det alltid en glede å finne, og den hører til noe nord for startposten; vi må over noen fjell og fjorder, men så er vi der - og vi får den nydeligste utsikt fra toppen og blir beriket med gode tanker. Denne posten ligger på Bridgehill. Den bør besøkes hvis du har tid og finner rette kompasskurs.

Det var tida da! Det finnes millioner av blogger. De mest trivielle familieblogger, fantastiske hageblogger, hundeblogger, håndarbeidsblogger, politiske blogger, veldig personlige blogger, forfatterblogger, kjendisblogger, kjedelige blogger, ekle blogger, tankevekkende blogger, faglige blogger, blogger som min og blogger som din. Hva som er elite og hva som er amatør er et skjønnsspørsmål. Jeg vet at ved å bruke kartet mitt finner jeg fort ut at jeg ikke skal trampe ut i den våtmyra, at det hogstfeltet der er greit å komme seg gjennom, men man trenger ikke stoppe for å stemple, det er liksom litt uinteressant der, man må passe seg for stupene, og gjerne gå utenom det litt harde politiske, man kan komme seg over på mosen og ha det hyggelig der en stund, og man kan nå de høye toppene, de med utsikt, det som gir innsikt, det som gir viten.

God tur.

Damen ble visst både såra og vonbroten (å, for en lykke at jeg får bruke akkurat disse ord!) da hennes velformulerte kommentar ikke kom med i kommentarfeltet. Jeg slettet den. Hun kunne ikke like det, derfor måtte hun prøve seg på nytt. Og jeg kunne jo ikke motstå noe slikt; ja, plutselig var det nesten livsviktig å få komme til med en kommentar her hos meg.

Jeg sier som en kamerat av meg: "Noen mennesker har et handikapp; de mangler totalt sosiale antenner. Noen av disse har et tilleggshandikapp; de skjønner ikke at de mangler antennene." Akk ja, sann - det kan jo skyldes dårlig oppdragelse, eller en mangelfull oppdragelse kanskje, men jeg skal jo virkelig ikke insinuere at bloggkommentatoren mangler det ene eller det andre. Det kunne virkelig ikke falle meg inn.

Mange av oss damene med og uten egen blogg har kommet med personlige ytringer vedrøende denne nye såkalte forfatteren, Alexia Bohwim. Nå er det jo slik at jeg eier min egen blogg, slik utrolig mange andre gjør, og min blogg er min blogg, og ingen andres, og her er det fullt lovlig for meg å komme med mine små tankespinn både om det ene og det andre, og om den ene og den andre. Det er det som kalles ytringsfrihet, og jeg ytrer dette i full frihet, ut på nettet, åpent for alle. Ikke inn i en låsbar dagbok. Noen har sagt noe om Alexias utseende og noen har lurt litt på forfatterskapet hennes. Jeg har bitt meg merke i et forsidebilde på Magasinet og en innholdsløs artikkel inne i samme magasin. Jeg har ytret meg med ca 20 setninger om hva jeg så, og kun dette. Jeg så en dame, en dame som for meg framstod noe merkelig, og det samme merkelige så jeg da damen besøkte Anne Lindmo i Store Studio. Mitt syn er kun basert på obersvasjon gjennom to medier. Dette er hva jeg ser. Og dette er hva jeg tenker når jeg ser det jeg ser. Og la det være sagt: Jeg har kun sagt noe om hva jeg ser, jeg har ikke sagt noe om hva jeg synes. Jeg kjenner ikke damen og kan derfor ikke si noe om hun er dum eller genial eller noe som helst annet om hennes indre kvaliteter.

Når jeg så har uttrykt meg er det fullt lovlig for andre å komme til med kommentarer på min blogg. Kommentarene skal derimot ikke handle om meg, mine meningsfeller eller mine meningsmotstandere. Vi skal holde oss til saken på en mer eller mindre saklig måte, helst både med ironi og humor, man kan gjerne være flørtende for den del, men aldri - og jeg gjentar - aldri komme med nedlatende ytringer om bloggens eier eller de som har kommentert i bloggen. Da kommer du ikke med. Det er det nemlig jeg som bestemmer. Du kan godt være uenig, selvfølgelig kan du det, men da i sak, for det er noe med det å plukke opp ballen og ikke slå ned mannen. Det er en stor forskjell på akkurat det, og det kreves kanskje kunnskap og innsikt for å finne ut av forskjellen?

Som barn sier vi "dumming" når vi ikke får viljen vår igjennom. "Dumme mamma" og hyl og skrik dersom vi ikke får ha på oss lakksko og prinsessekjole når vi skal i barnehagen. Når vi er voksne kan vi kanskje inne i hode vårt tenke "dumme kjerring", men vi sier det ikke. Ikke sånn i full offentlighet.

Cecilie som hun heter, har gått rett i baret. Hun har tillagt meg meninger jeg faktisk ikke har. Det er en stor synd mange mennesker begår, både i dagliglivet, og ikke minst i kommentarfeltene rundt omkring. Jeg er fordumsfull og nedlatende og så liker jeg ikke at folk fikser på kroppen sin. Det sier Cecilie. Hvordan vet Cecilie det? Vi kan jo se på kommentaren hennes:

Hei Vibeke,Jeg ser du har sletta innlegget mitt som jeg skrev i går i bloggen din. Tåler du ikke kritikk? Følte du deg støtt? Noe av det som er gøy med blogg er jo folks udelte meninger.Jeg blir litt engasjert når anonyme skriver dritt om folk de ikke kjenner. Jeg har selv hatt en blogg på Side2.no tidligere hvor jeg skrev om sex, og det var ikke måte på hva folk fikk seg til å skrive der om meg, og jeg sletta kun de som var truende eller rasistiske, og lot så og si alt stå, fordi det er underholdende lesning.Hadde du vært litt tøff så hadde du heller svart på innlegge mitt i stede for å slette det. Det var utrolig feigt. Men her får du sjansen til å rette opp feilen din. Her kommer innlegget mitt på nytt:

Du har helt rett. Du har ikke noe med hvordan Alexia Bohwim velger å se ut. Hun trenger verken ny bh eller å bytte ut trøya si med en skjorte (!?), og sikkert heller ikke velmenende råd fra anonyme personer hun ikke kjenner. Hun liker åpenbart pornostilen som det refereres til her på siden, og det er vel hennes sak?

Litt artig forøvrig at mannen din ikke kicka på silikonpuppene hennes, mens det gjorde åpenbart du. Jeg så de jeg og, men syns det er opp til enhver om man vil fikse på kroppen sin eller ikke, og hun ser jo tilfreds ut med resultatet og det er vel det som teller? At man føler seg vel selv?

Bare for å ha sagt det, så kjenner ikke jeg Alexia Bohwim, men jeg har lest boka og likte den godt. Der skriver hun blant annet om fordomsfulle og nedlatende kjerringer, akkurat som de fleste av dere som har lagt igjen kommentarer her, hehe. 1 – 0 til frognerfitta. You go girl!

Kommentaren hennes er verken truende eller rasistisk. Den er rett og slett bare tåpelig i mine øyne. Hun er uenig med meg, javel. Det er hun i sin fulle rett til å være, men å få tillagt seg meninger man ikke har, nei der går faktisk grensen. Språket er vårt viktigste middel i bloggen, og til en viss grad illustrasjoner. Noen bloggere skaper bevisst debatt ved å ha innlegg som mange mener noe om. Når det kommer til debatt og meningsutveksling er jeg opptatt av en viss grad av saklighet. Et debattinnlegg kan godt være underholdende, jeg vil gjerne le og ha det morro, men ikke på bekostning av sakligheten. Usaklighet får vi når vi mistenkeliggjør motstanderen med ting som ikke angår saken og når vi angriper motstanderen for meninger h*n ikke har. Utenomsnakk vil jeg si at det er når Cecilie sier jeg er feig, at jeg er fordomsfull og at jeg er nedlatende. I tillegg sier hun at jeg ikke liker at folk fikser på kroppen sin. Dette henger egentlig ikke på greip, for å bruke et folkelig uttrykk. Det er bare platt, og for meg er ikke slike kommentarer det minste underholdende, om de står i min eller i andres blogg. Det jeg har sagt om Alexias bryster blir fordreid til at jeg ikke synes noe om at folk fikser på kroppen sin. Det får jo være måte på hvordan en setning skal tolkes. Det letteste hadde jo vært å spurt meg - "hva er det egentlig du mener" - slik at misforståelser unngås. Jeg vil jo ikke si at jeg er den mest saklige person i verden, jeg er til tider ganske barnslig av meg faktisk, men jeg sier ikke "fordumsfulle kjerring" eller "du er feig". Det er sånn fjortis-språk, og det burde en voksen dame som Cecilie holde seg for god til.

Jeg ønsker meg mange kommentarer på bloggen min, jeg, men det jeg er aller mest opptatt av er hva radiohode kaller Roy Keane-metoden. Anbefaler på det sterkeste hans 10 bloggleksjoner.

Føl deg for all del velkommen til bloggen min!

(Tillegg - ført inn 12.02.08: Noen av dere som roter dere hit bort har kommet via cpunktet så vidt jeg forstår. Er det noen av dere som leser resten av bloggen min tro? Nei - kunne vel egentlig tenke meg det. Men for all del - dann dere det bildet dere lyster.)

Det var jenta si, det. Det er ett eller annet udefinerbart “feil” med blogspot. Gratulerer! ble det sagt i en kommentar til meg da jeg hadde flyttet. Hva er den "feilen"? Jeg vet ikke helt eksakt hva det er for noe, men det er vel det som er det udefinerbare da. Eller er feilen opp i dagen, men vanskelig for oss uten den helt store dataerfaringen å finne? Jeg likte ikke å være der fordi mine innlegg ikke kunne pinges automatisk. Jeg måtte innom noe Haloscan-greier, og han var amerikansk og kunne ikke æ, ø og å, og da så det jo helt kaudervelsk ut når det dukket opp noe fra min side på Bloggrevyen. Ellers fant jeg meg til rette der sånn sett fordi jeg ikke er så opptatt av de der tekniske greiene. Sånn i utgangspunktet.

Men gresset kan jo være grønnere på andre siden av gjerdet, det vet sauene, og de er det mange av her på bondelandet, og jeg har forsåvidt funnet meg til rette. Selv om bildebehandlingen i WP ikke er helt etter min smak (ja - jeg har lært!), så er det jo mange tekniske finesser her da. Man kan følge bedre med. Man kan se hvor mange som er innom. Og det er jo ikke mange, ikke i dag i alle fall. Sist torsdag fikk jeg helt hakeslepp av besøkstallet, helt til jeg leser om folk som har 300 og 700 treff og sånt. Og jeg bestemmer meg da brått for at jeg gir vel blanke i det. Skal jeg virkelig ha besøkstall, bør jeg vel skrive om pupper og sex og utroskap og mine egne følelser og sånt, kanskje.

Så nå i kveld er jeg her inne og leker og leser litt, og oppdager til min forskrekkelse noe CSS-greier. Og jeg leser kommentarene borte hos en viss radio, og jeg skjønner mindre og mindre. Ser jo ut som man må ha en master for å få til dette her. Jeg skjønner jo for fanden ikke stammespråket! I det minste må jeg visst ha en eller annen form for sertifisering før jeg kan ta til med det der CSS-opplegget.

Jeg skulle være så effektiv. Her hadde jeg god tid og satt og lekte meg med alle finessene i WordPress. Hadde funnet fram til den presentasjonen som passet meg best akkurat nå, hadde piffet det hele opp med avatar og greier. Hadde til og med hatt mange besøkende. Så tenkte jeg som så at det er her jeg vil være. Her på WordPress. For her var det så fint atte! Og hva er da vitsen med å operere med to like blogger. Min Spindellett på Blogger skulle derfor legges ned for godt, men den måtte være åpen en stund for de stakkarane som forvillet seg der inne slik at de kunne se at jeg hadde tatt med meg mine saker og flyttet. Derfor slettet jeg poster. En etter en. Jeg hadde jo ført dem over til WordPress, og der lå de så fint med tekst og bilder.

Det var ingen som fortalte meg at når jeg slettet fra Blogger så forsvant bildene i WordPress. Eller skulle jeg ha skjønt det? "Vil du slette?", spurte Blogger. "Ja", svarte jeg. "Bildet også?", spurte Blogger. "Ja", svarte jeg. Så stod det et eller annet der om at det innen 24 timer ville forsvinne. Men stod det noe om at bildet også ville forsvinne fra WordPress? Nei........ Og hvorfor er det noen bilder som ligger der mens andre er helt borte? Den første som faller meg inn å rope på nå i nødens stund er Audun W.

Æ e så eitrandes førbainna!