Erling Lae er selvsagt dundrende uenig, han er jo ikke konservativ for ingenting, heller. Og jeg ber tynt om å ikke bli stemplet som konservativ selv om jeg nok må si meg enig med Lae her (og flere - de fleste faktisk - med ham). Det er rett og slett følelsene som tar overhånd.

Men det er ikke uten kvaler jeg slutter meg til de konservatives nedsabling av Rune Gs siste påfunn. For han har jo på en måte et par poeng, rent rasjonelt. Han peker på at gaten bærer navnet til en okkupant og en fiende av 17. mai, og jeg kan ikke annet enn å gi ham rett i at dette er et enormt paradoks. Vi snakker om nasjonens hovedparadegate her.

Anne B. Ragde skal ha for at hun forsøker å være realitetsorientert og pragmatisk i debatten. Hun peker på at vi ville fått veldig mange navnebytter dersom man skulle legge denne type argumenter til grunn. Og jeg kan legge til at det nok ville kostet en anseelig sum penger også. Samtidig er dette et innspill i gaten "vaktmester-argumentasjon" (Dvs. som følgende analogi: Et barn kaster ball på vegg. Vaktmester kommer og sier: Tenk om alle skulle kaste ball på vegg, huset ville jo ramlet ned! Men alle barn kaster ikke ball på vegg. Det er jo bare dette ene barnet som gjør det. Og huset kommer ikke til å ramle ned, heller, for vi er ikke mange nok barn til det), og jeg kjøper vanligvis ikke den type argumenter.

Noen (Erling Fossen) bagatelliserer hele problemstillingen og drar vaktmester-argumentasjonen enda lenger ut med underbygging fra tunge historiske skikkelser, der både St. Olav, Harald Hardråde og Tordenskiold kan risikere å miste sin kredibilitet som navngivere til geografiske steder dersom man skal sile deres vandel og betydning i Norges historie etter Rune G sin mal. Iflg. Fossen.

Men husk nå på - paradokset er mer til stede her enn andre steder, altså i navngivingen av nasjonens paradegate (og vi har tross alt kun en av den), den som forbinder slottet og Kongen med Stortinget - vår lovgivende forsamling som ble født på Eidsvoll og som får feiret sitt virke hvert eneste år når 17.mai-toget tyter oppover Karl Johan med barn og flagg og alt, akkompagnert av vårens løvsprett og nasjonal bunadsstas. Disse andre gatene som har fått navn etter tvilsomme skikkelser i vårt lands historie, er ikke nasjonalsymboler på samme måte. Så den argumentasjonen der faller også i fisk, Erling F. Rent rasjonelt. Beklager.

...

Kjære Rune G, om det nå mot formodning skulle bli slik at dette en vakker dag ender som et forslag som kan ha noe bedre sjanse til å bli vedtatt enn en snøball har til å overleve i helvete, kunne du være så snill å i alle fall foreslå 17.mai-gaten, med en-ending?

(Takk. Det kjentes faktisk litt bedre.)

Ikke at jeg er noen utpreget fotballentusiast, og langt mindre noen ekspert på internasjonal fotball, jeg har ikke en gang sett en eneste EM-kamp hittil. Men jeg har tippet, og jeg trodde ikke på Tyrkia som seierherre over Kroatia, sannsynligvis i likhet med mange andre. Så det var "underdog´en" som jublet i ellevill glede denne kvelden. Vi liker ofte det, at David vinner mot Goliat. Det slår nesten alltid an, ihvertfall her til lands. Og Tyrkia har dessuten slitt i motbakke og snudd dårlige utgangspunkt til seire i hver kamp, og bitt seg fast på veien mot en semifinale. Det er også noe vi liker. Underdog´en som er dømt til å tape og som snur det hele til seier gjennom heltemodig innsats.

Så jeg lot meg bevege, jeg, av tyrkerne som hang jublende ut av bilvinduene i sommernatten. Jeg gledet meg med dem der jeg spaserte forbi, enda jeg overhodet ikke har noe forhold til nasjonen Tyrkia og hvordan de gjør det i fotball-EM. Men gleden, den ekte og ukompliserte gleden, og kjærligheten til et for meg fremmed fedreland, den smittet. Og jeg ble i enda bedre humør av å se tyrkernes entusiasme utfoldet midt i Norges hovedstad. Det er samtidig også noe unorsk og eksotisk her til lands over den type jubel. Jeg lot meg begeistre av gleden som tøt ut fra bilvinduene. Kom ikke her og si at fotball ikke er viktig.

Etterpå kom ettertanken og refleksjonene noe mer til overflaten i mitt sinn. Og da slo det meg hvor pussig det var å oppleve disse to veldig forskjellige feiringene tett på hverandre på samme kveld.

Vi har fått en ny felles ekteskapslov som likestiller heterofile og homofile ektepar fullt ut på alle områder og uten unntak (for homofile). Og dette har blitt behørig og ordentlig feiret på hovedstadens flotteste tak - nemlig operaen sitt (det er faktisk mye flottere enn Rådhuset sitt, og åpent for alle).

Det må ha vært et flott syn for dem som stod på scenen, å se utover alle de feststemte glade og lykkelige homoentusiastene som var samlet til feiring i solskinnet etter en lang og utrettelig kamp i motbakke. Der ute i mengden var overblikket litt vanskeligere å fange, men vi fikk desto bedre utsikt til enkeltmennesker. Jeg tittet tilfeldig bort på en godt voksen mann under en av talene fra scenen. Det håret han hadde igjen på sitt solbrune hode var både kort og grått, og han så både sprek og tøff ut, og han tørket tårer. Han var åpenbart eldre enn meg. Og åpenbart homo. Og jeg tenkte på hva han kunne ha opplevd i sitt liv, hvilke store sprang han må ha vært med på i samfunnsutviklingen frem til denne dagen, hvilke kontraster han må ha opplevd - med intens kjærlighet i en homoverden og intenst hat og fordømmelse fra et samfunn så distansert fra hans liv og virkelighet at det nok kunne sammenlignes med jordens avstand til månen. Eller Mars.

Kan du forestille deg hvordan denne mannens liv kan ha vært? Prøv.

Nei, det er ikke så lett å forestille seg et liv i en annen manns sko. Likevel kan vi se det vi ser, og erkjenne hva det er vi ser, når vi ser det. Jeg kunne se mannens reaksjoner på ganske nært hold, og det var ikke akkurat et spill for galleriet heller. Selv har jeg tross alt hatt et relativt enkelt liv når det kommer til mine omgivelsers aksept av hvem jeg er. Joda, jeg har gått i tog og vært homoaktivist jeg, men ingen har slått meg ned på vei hjem fordi jeg leide en kjæreste av samme kjønn. Ingen har nektet meg jobb. Og ingen har buret meg inne. Ikke en gang familien min har vært vanskelig.

Men jeg vet noe om hvordan noen andre har hatt det, og fremdeles har det, og jeg vet at det også er veldig mange historier der ute som jeg ikke kjenner, om folk som har strevd, og også bukket under, i sin kamp for aksept og likeverd som mennesker, homofile mennesker. Folk som har møtt sanksjoner og fordømmelse på grunn av sitt kjærlighetsliv. Dette som skulle være det fineste. Det som gjør livet verdt å leve. Kjærlighet.

Samtidig er det viktig å understreke at homofile liv ikke bare handler om lidelse. Det handler også om livsglede, ellevill fryd, samhørighet, frigjøring fra heteronormaliteten - fri pupp rett og slett, om man kan si det så frivolt (altså, i overført betydning). Og festen på operataket var et eneste stort gledesutbrudd - i frihet, uten frykt for sanksjoner av noe slag, og med norsk lovs velsignelse. Tenk at vi har klart å komme hit. Det er søren meg flott. Det er søren meg noe vi kan være stolte av, både homoer og heteroer og alle andre.

Og det var vel omtrent her jeg fant denne pussige parallellen til min opplevelse av Oslo-tyrkernes markering av sitt fedrelands EM-seier i fotball. For da jeg så tyrkernes feiring, tenkte jeg at kanskje majoriteten av folk i Norge kunne se feiringen av den nye ekteskapsloven på samme måte - med distanse fordi det ikke angikk dem personlig, men likevel smittet av gleden hos de feirende og med respekt for betydningen hos dem det angår. Jeg håper iallefall at det er slik det er, at ikke-homoer også kan glede seg over at vi har oppnådd noe stort. I dette tilfellet offentlig og lovbestemt aksept av homofilt samliv uten forbehold.

Og jeg tenker at ekte kjærlighet er noe universelt som alle mennesker vil kunne kjenne igjen når de ser den, om de bare våger å åpne øynene og erkjenne hva de ser når de ser det. Den finnes i ulike utgaver og på ulike arenaer, men kjærlighet er kjærlighet, og vi bør hegne om den og respektere den, også når den ikke er vår egen. Vi trenger den, kjærligheten - den er ikke akkurat noen overflodsvare i vår tid.

Jeg synes nok Oslos holdning er et fremskritt fra 2005, da bystyret ikke ønsket at hovedstadens offentlige rom skulle besudles med det samiske flagget, selv om alle de samiske foreningene ønsket dette. For ordens skyld - det samiske flagget ble i 2003 likestilt med det norske som offisielt flagg i Norge. I 2005 var jeg en av dem som bidro til å tømme hovedstadens butikkhyller for det samiske flagget, og jeg troppet opp på Karl Johan iført min Oslo 3-bunad, viftende med både det samiske og det tradisjonelle norske flagget, siden jeg er en høyst legitim bærer av alle disse tre nasjons- og kultursymbolene.

Forøvrig - hvem som er en legitim bærer av hva er jo også en debatt - jeg lar den ligge inntil videre.

I år har en ny flaggdebatt oppstått, i og med at Norsk Innvandrerforums ønske om å tillate utenlandske flagg i 17. mai-toget i Oslo har blitt avvist av årets 17.mai-komité. Både Bergen og Trondheim velger å akseptere andre nasjoners flagg i toget, selv om Os Venstre synes Bergen bør gjøre som Oslo.

Såvidt jeg kan se av ulike debattinnlegg, har mange fremmedkulturelle innvandrere forstått det en del etnisk norske debattanter har bommet på i all sin velmenthet - at 17. mai er en nasjonaldag for feiring av nasjonen Norge. Eller Norges bursdag, som vi gjerne kaller det når vi skal forklare barna hva dette handler om. Og dette har da virkelig ikke noe som helst med folks etnisitet eller hudfarge å gjøre, hverken den ene eller den andre veien.

Det er flere her som ikke er istand til å skille snørr og barter, blant annet Anders Heger i sin faste kommentatorspalte i Dagsavisen lørdag 19.04.08. Jeg er ikke like sikker som Heger på at Wergeland ville vært den første til å bære andre nasjoners flagg i det norske 17. mai-toget i 2008, og synes han burde la være å fremme slike tøvete hypoteser. Det blir bare urent trav i debatten av slikt.

Hvis vi nå kan være enige om at 17. mai er en norsk nasjonaldag, det vil si - at det er Norges bursdag og ingen andres vi feirer i det offentlige rom (ikke en gang min), så kan vi kanskje gå et steg videre i debatten: Hva er en legitim og akseptabel måte å markere denne dagen på?

Jeg mener iallefall veldig klart og tydelig at dagens Oslo-praksis med bæring av det tradisjonelle norske, det samiske og FN-flagget i offisielle barnetog er den eneste meningsfulle flaggbæringen i vårt land på denne dagen. Og jeg insisterer på at det skal være mulig å fremme et slikt standpunkt uten å bli slått i hartkorn med rasister og nasjonalister og annet brunt grums som pipler frem her og der i alt vårt norske.

Det tradisjonelle norske flagget har en udiskutabel særskilt plass på nasjonaldagen - ingen bestrider det. Og FN-flagget er ikke noen nasjons flagg, men et samlende symbol for verdens ulike folkegrupper og kulturer fra de aller fleste nasjoner. Et utmerket symbol for mangfold som burde være tilstrekkelig for å markere inkludering av vårt lands innvandrede befolkning.

Det samiske flagget er et symbol for noe som også er en del av nasjonen Norge - samiske folk og samisk kultur. Dette er endatil en truet minoritetskultur som vi dessuten bør tillate oss å løfte frem i lyset og ta litt ekstra vare på, etter all ugagn og ubotelige skade som har vært forvoldt av norske styresmakter helt siden Kautokeino-opprøret i 1852, via etterkrigstidens forferdelige fornorskingspolitikk i Finnmark v/regjeringen Gerhardsen, og frem til vår tids mer beskjedne feider om flaggbæring i Oslo.

Hva bekledning angår - det er ikke symbolsk i samme grad som et flagg, så jeg mener hver og en bør ikle seg det den enkelte synes passer best når man skal i en stor bursdag. Bunad, sari, kofte, blådress eller ullkjole. Egentlig hva som helst for min del - men det bør kanskje være noenlunde renvasket og helt (dvs. uten huller og revner).

Så - hva skal man gjøre dersom noen gjør noe annet enn det en del av oss synes er mest logisk og riktig, dvs. dersom noen tar med seg andre nasjoners flagg i 17.mai-toget? Er det velment og fredelig - la dem gjøre det. Dette er ikke noe som bør reguleres med lover og forbud - der er jeg enig med Bjørgulv Braanen i Klassekampen. Ikke er det nødvendig å rive små barn ut av toget heller, slik Hege Ulstein i Dagsavisen antyder at Oslos 17.mai-komité vil kunne finne på å gjøre.

Man skal ha respekt for bursdagsbarnet og huske på hvem sin bursdag som feires. Selv barn i småskolealder forstår det som enkelte skribenter i Dagsavisen ikke har fått med seg.

Ha en riktig god, fredelig, mangfoldig og respektfull bursdagsfeiring!

Det var riktignok i England det hadde kommet så langt. Der stiller omlag 15-20 prosent med sin stemme ved lokalvalgene. I Norge har ikke demokratiet det så verst, ikke i Sverige heller. Vi ligger faktisk på topp i lokaldemokrati iflg. Stein Ringen som er professor i Oxford og har skrevet bok om temaet. Jeg kunne dermed puste litt lettere. England er jo langt borte. Italia og USA er enda lengre unna, her jeg sitter i min gode, varme og norske hule. Disse større statene er verstingene i øvelsen lokaldemokrati - de er blitt altfor sentralstyrte. Og valgdeltagelsen synker proporsjonalt med avstanden folk flest opplever til der avgjørelser som berører dem tas.

Det kan skje hos oss også, om vi ikke passer på. Å bruke sin stemme ved valg er et minimum. I tillegg må vi følge litt med. Lese litt aviser (ikke bare VG), se litt på TV (ikke bare på sex & singelliv), høre litt radio, rett og slett holde oss litt informert. Det er vårt ansvar som borgere i et demokrati. Og så kan vi snakke sammen. Diskutere, spørre, synse og prøve oss frem. Prøve å ha meninger. Opplyse hverandre. Jada, jeg vet jeg moraliserer. Men jeg er bekymret for demokratiet vårt, jeg. I fullt alvor. Bekymret for at folk ikke skal bry seg nok. Vi har jo så mye som konkurrerer om oppmerksomheten i livene våre, og det er lett å bli nærsynt. Eller også overforet av de kontinuerlige informasjonsstrømmene vi utsettes for i vår tid. Vi kan bli både overveldet og overmette.

Professoren sier at det ikke er borgernes skyld om et demokrati forvitrer. Vi er bra nok. Og folk blir interessert dersom de tilbys ordentlig innhold i politikken. Dersom de opplever nærhet til beslutningene. Vi må derfor lage og videreutvikle systemer som fremmer lokaldemokrati. Det betyr for eksempel at kommunene må få lov til å bestemme over viktige ting (dvs. vesentlige deler av samfunnets felleskasse) - selv om de kan komme til å sette store penger over styr slik Terra-kommunene gjorde i sin ulykksalighet. Lokaldemokrati er sårbart og utsatt for både korrupsjon og vanstyre. Derfor er det også viktig å passe på.

Politikerne må følge med på byråkratene og forvaltningen - ikke overlate alt mulig til administrasjonen og rådmenn. De må ta sin jobb som folkevalgte på alvor. Og øvrige borgere må passe på politikerne, og bruke sin stemme såvel i valg som i debatter - såvel i det små som i det større. Visste du forresten at enhver kommune har et kontrollutvalg som skal passe på? Jeg hørte om det ganske nylig fra en pensjonert politiker som hadde havnet i et slikt, og som først nå oppdaget til sin forskrekkelse hvor utrolig viktig det utvalget faktisk var.

Jeg må innrømme at jeg ikke er fullt oppdatert på hva som skjer i min kommune til enhver tid, jeg er ganske langt fra å være det. Men innimellom får jeg med meg litt. Og litt er bedre enn ingenting. Mange kommuner legger innsats i sine nettsteder - de kan være gode startsteder og utvikles stadig. Se for eksempel Oslos nettsted - jeg synes innholdet slett ikke er så verst, jeg. Oslo har også fra 2007 etablert en varslingsordning der folk kan melde fra om korrupsjon, misligheter og svindel. De fortjener ros for den.

Jeg synes du burde ta deg tid til å høre på første del av "Sånn er livet 10.04.2008". Du har tid hvis du tar deg tid. Etterpå kan du sove litt til, om du absolutt vil.

I kjølvannet av Muhammed-karrikaturene har det oppstått debatt rundt temaet ytringsfrihet både i dagspressen og her i bloggerverdenen. Og nå har den jammen blusset opp igjen med nederlenderen Geert Wilders nye film om islam. Han fremstår som høyst uansvarlig i sitt misbruk av ytringsfriheten.

Jeg har tidligere markert en side av mitt syn på temaet frihet og ytringsfrihet gjennom deltagelse i blogg-til-blogg-kampanjen i forbindelse med OL i Beijing. I Tibet handler det også om mer enn ytringsfrihet alene. De kinesiske styresmaktene utøver daglig alvorlige og blodige brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Dette regimet tåler hverken intern kritikk eller verdens søkelys, og de stenger av for begge deler med alle midler de har til rådighet.

Hva betyr det egentlig å ta ansvar? Jeg går ofte til bokmålsordboka for å finne svar på ord jeg lurer på. I følge denne må Geert Wilder stå til rette for konsekvensene av filmen sin. Men hva betyr nå det? Jeg håper inderlig både Geert Wilder og hans meningsfeller og sympatisører bruker litt tid på å tenke over nettopp det, og ikke minst - at de skaffer seg mer kunnskap om konsekvensene. Jeg er likevel redd for at det er det siste de vil gjøre i sin hodeløse iver etter å forfekte eget syn på rett og galt i verden.

En forutsetning for å hevde sin rett til ytringsfrihet er at man også tar ansvar. Det vil si at man tenker igjennom konsekvensene av sine ytringer og står til rette for dem i sitt møte med omverdenen. At man vedkjenner seg sine ytringer og ikke fornekter dem. Det er heller ingen skam å beklage en uheldig uttalelse eller utilsiktet konsekvens av egne ytringer. Det er til og med lov til å holde munn. Men noen ganger må man ofre noe for friheten.

I Tibet er ofrene blant dem som kjemper for sin frihet så store at vi her hjemme i andedammen trolig har vansker med å forestille oss hva det innebærer. Men de har også en stor sak å kjempe for - sitt menneskeverd. Det er en verdikamp, og motstanderen er et regime der egen makt og totalitær kontroll er det eneste som er igjen av tidligere tiders folkekamp for rettferdig fordeling og fellesskap. Opprørerne bruker ordet som sitt våpen. De sender ikke selvmordsbombere. De bruker ikke vold. De undertrykker ikke - de undertrykkes. Det er ikke vanskelig å ta parti for opprørerne i Tibet.

Jeg tror Geert Wilder også mener at han kjemper en verdikamp. Men den er i beste fall kunnskaps- og tankeløs. Filmen hans er etter alt å dømme aldeles unyansert propaganda som er egnet til lite annet enn å drive en voldsspiral oppover mot ytterligere hat og terrorhandlinger fra ekstremistmiljøer som trenger denne type ytringer for å vokse. Og konsekvensene rammer vilkårlig og mye bredere enn opphavsmannen og hans meningsfeller. Likevel - vold er utøverens ansvar. Alltid.

Så hva gjør vi da, vi som ikke liker at denne typen budskap får komme til uttrykk? Hva skal vi mene om det? Skal han få lov? Den gjengse oppfatningen her til lands synes å være at vi skal tåle og tillate alle typer ytringer, selv om de krenker noen. Eller, det vil si - det er ikke helt riktig. Ytringsfriheten i Norge er begrenset, blant annet ved at blasfemi og rasistiske uttalelser er forbudt.

Jeg skulle ønske vi kunne ha en total ytringsfrihet uten begrensninger i vårt lovverk. Men det krever at hver innbygger er sitt ansvar bevisst i sine ytringer - både i stort og smått. For å få frihet i et samfunn må man vise ansvarlighet overfor det samme samfunnet. Det krever kunnskap, opplysning og dialog med respekt for alle individers rett til en plass i samfunnet, ikke propaganda, ensretting og selviskhet. Det gjelder både muslimer og dem som representerer kristen tro og kultur.

Jeg har vært heldig med min oppdragelse. Jeg unner flere det samme. Frihet under ansvar.

Verdens øyne er i forbindelse med Beijing-lekene vendt mot Kina og de systematiske overgrepene som blir begått av landets egne myndigheter, denne flombelysningen av de blodige forholdene kan vi nå utnytte til fulle.

Dette er en oppfordring til alle som har en blogg og til alle som har lyst til å protestere mot brudd på menneskerettigheter i Kina: Klipp ut denne postens tekst i sin helhet, og lim den inn i din egen blogg, slik kan vi nå så mange lesere som mulig! Ping gjerne aktuelle Dagbladet-artikler hemningsløst via Twingly (Twingly kan du pinge når som helst gitt at du har en lenke til Dagbladet-artikkelen i posten din).

Til alle lesere:

På opprop.no er det lagt ut et protestbrev du kan sende noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene i tillegg til et opprop du kan signere dersom du synes menneskerettighetene i Kina er verdt å kjempe for. Det er en reell mulighet for at om bare presset blir stort nok, så vil IOC endelig ta det ansvaret de så lenge har unnlatt å ta: Hjelp IOC med å hjelpe 1,4 milliarder undertrykte Kinesere, gå til denne siden og begå en skjerv: Krev ytringsfrihet for kineserne!

Tusen takk til alle som vil bidra!