På Fredag skal vi ha undervisning om hvilket syn RKK har på Maria. Jeg tenkte jeg skulle forberede meg litt, og fant en masse bra opplysninger på de katolske sider. Noe som jeg kjente igjen, og noe nytt. har heller ikke lest alt. Syns det her var interessant:

3. «Der står din mor»

20. Lukasevangeliet beretter om den gang det var «en kvinne i mengden som ropte» til Jesus: «Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!» (Luk. 11,27) Disse ord lovpriser Maria som Jesu menneskelige mor; for da Jesus begynte sin messianske virksomhet, fulgte ikke Maria med ham, men ble værende i Nasaret. Man kunne si at disse ordene som denne ukjente kvinnen kom med, på en viss måte har latt Maria tre frem fra sin skjulte tilværelse.

Gjennom disse ord lyste, i det minste for et øyeblikk, evangeliet om Jesu barndom frem for folkemengden som var der. Det er evangeliet der Maria er til stede som den mor som unnfanger Jesus, bærer ham frem og føder ham, og dier ham slik en mor gjør det: moren som gir bryst, og som kvinnen i folkemengden viser hen til. Gjennom dette moderskap er Jesus - den Allerhøyestes Sønn (kfr. Luk. 1,32) - en sann menneskesønn. Han er som ethvert menneske: «Og Ordet ble menneske» (kfr. Joh. 1,14) Han er Marias kjøtt og blod! 43

Jesus besvarer imidlertid denne saligprisningen som kvinnen kom med overfor hans menneskelige mor på en betegnende måte: «La oss heller si: Lykkelige de som hører Guds ord og retter seg etter det!» (Luk. 11,28 ) Han vil ta oppmerksomheten bort fra et moderskap bare forstått som en kjødelig forbindelse, for så å lede den henimot de hemmelighetsfulle åndelige bånd som dannes når man hører Guds ord og tar vare på det.

Den samme henvisning til de åndelige verdiers område viser seg enda tydeligere i et annet svar av Jesus som alle synoptikerne (=Mt., Mk., Luk.) tar med. Da det ble meldt til Jesus at «din mor og dine brødre står utenfor og spør etter deg», svarte han: «Min mor og mine brødre, det er de som lytter til Guds ord og handler deretter» (Luk. 8,20-21). Det sa han, «med et blikk rundt på dem som sitter der», slik vi leser det hos Markus (3,34), og ifølge Matteus (12,49), idet»han viste med hånden hen på sine disipler».

Disse uttalelsene ser ut til å ligge på linje med det som den tolvårige Jesus sa til Maria og Josef, da de etter tre dagers leting fant ham i templet i Jerusalem.

Nå, da Jesus forlot Nasaret og begynte sitt offentlige liv i hele Palestina, var han allerede fullkomment og utelukkende opptatt av «at jeg hører til der hvor min far er» (kfr. Luk. 2,49; annen overs.: det som hører min Far til; No 1978: «at jeg må være i min Fars hus»). Han forkynte Guds rike: «Guds rike» og «der hvor min far er» er også en ny dimensjon og et nytt meningsinnhold for alt som er menneskelig, og dermed også for enhver menneskelig binding angående de mål og oppgaver som ethvert menneske blir stilt overfor. Innenfor denne nye dimensjon betyr også en binding som f.eks. «brorskap» noe annet enn «brorskap ut fra felles kjøtt og blod», hva jo er bestemt av den felles avstamning fra de samme foreldre. Og i Guds rikes dimensjon får jo da også «moderskapet» en annen mening i lys av Guds eget Faderskap. Med de ord som Lukas gjengir, lærer Jesus nettopp denne nye mening med moderskapet.

Fjerner han seg dermed fra henne som er hans Mor, hans kjødelige Mor? Vil han kanskje la henne leve i skyggen, i den ubemerkethet hun selv har valgt? Selv om det også kunne synes slik, etter ordenes klang å dømme, må man likevel slå fast at det nye og annerledesartede moderskapet som Jesus taler til sine disipler om, på en særskilt måte nettopp holder stikk overfor Maria. Er ikke nettopp Maria den første blant dem «som hører Guds ord og retter seg etter det»? Og er det ikke nettopp henne den saligprisning gjelder som Jesus uttaler som svar på det som «kvinnen i folkemengden» ropte? Uten tvil er Maria denne saligprisning verdig allerede på grunn av den kjensgjerning, at hun er blitt Jesu kjødelige mor («Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!»), men også, og fremfor alt fordi hun allerede i bebudelsens øyeblikk tok Guds ord til seg, og fordi hun trodde på ham, og fordi hun var lydig mot Gud, og fordi hun «gjemte på alt sammen» og «grunnet på det i sitt hjerte» (kfr. Luk. l,38.45; 2,19.51), og virkeliggjorde det med hele sitt liv. Derfor kan vi si at den saligprisning som Jesus uttaler, ikke står i motsetning til den saligprisningen som ble ropt av «kvinnen i folkemengden», selv om det synes å være så, men tvert imot forholder det seg slik at disse to saligprisningene møter hverandre i denne person som er Mor og Jomfru, hun som bare kalte seg «Herrens tjenerinne» (Luk. l,38). Er det sant, dette: «og fra nå av skal alle slekter prise meg salig»(Luk. 138), da kan man si at denne ukjente «kvinne i mengden» var den første som uten å vite det, stadfester dette profetiske vers fra Marias Magnifikat (=«Min sjel forkynner Herrens storhet», Luk. l,46) og selv åpner århundrenes Magnifikat.  http://www.katolsk.no/info/jp2/rm/rm_05.htm

Frelserens Mor

av Pave Johannes Paul II

Innledning

Del 1: Maria i Kristi hemmelighet 

1. Full av nåde 

2. Salig er hun som trodde

3. "Der står din mor" 

Del 2: Guds mor i pilgrimskirken

1. Kirken, Guds folk, rotfestet hos alle jordens folk

2. Kirkens vei og de kristnes enhet

3.Kirkens magnifikat og dens pilgrimsferd 

Del 3: Moderlig formidling

Maria i Kirkens og enhver kristens liv

Meningen med Mariaåret

Da jeg gikk på møter i trosbevegelsen så var det så bråkete der, så jeg klarte ikke å leve med Gud slik jeg hadde lært meg. Da jeg til slutt fant ut at jeg heller kom lenger vekk fra Gud av å gå på møter og være i det miljøet, enn å være alene med Gud, så valgte jeg meg vekk fra forsamlingen. Jeg lengtet etter å få tilbake den første kjærligheten til Gud.

Men det jeg ikke visste var at i RKK så var det ikke bare noe de selv kjente til, men bl.a. når man går på Messe der, så er alt lagt opp slik at man får til en atmsofære som gjør at det er veldig lett å leve i kontemplation når man er på Messe. Røkelsen, sangene, messing, å knele, ta korsets tegn alle slike ting gjør at man ikke bare får en Gudstjeneste inni seg, men man får gjort det med hele seg. Man blir hel på noe sett.

Fra Karmel kan man lære dette om bønn:

BØNN i KARMEL

"Etter min mening er bønn intet annet enn å stå i vennskapsforhold til Gud, og føre samtaler i enerom med ham som vi vet elsker oss."Den hl. Teresa av Jesus

Bønn er Karmels spesielle karisme. Det var for å leve et liv i bønn at de første munkene slo seg ned på Karmelfjellet i korsfarertiden, og likeledes har bønnen vært det mest grunnleggende i karmelittenes liv i århundrene etter. Et kall til Karmel, er et kall til å leve i bønn.

Men hva er bønn? Hva betyr det å leve i bønn? Den hellige Teresa av Jesus (1515 -1582), som er de uskodde karmelittenes grunnlegger, har skrevet hundrevis av sider om temaet, og det er denne læren som har gjort at Kirken har erklært henne som kirkelærer. Men alle disse sidene kan komprimeres i de ordene som står over. For hennes lære om bønn var ikke først og fremst en lære om hva man skal si eller gjøre når man ber, eller hvilken teknikk man skal bruke for å oppnå kontakt med Gud. Det var en lære om å være med, være tilstede, være i Hans nærvær som vi vet elsker oss.

Hvis man tar dette alvorlig, er det å be ikke bare noe man gjør til spesielt avsatte tider av dagen, men en holdning til livet, en måte å leve på. Slik kan man leve i Guds nærvær også når man arbeider, spiser, leser, er sammen med andre, hviler eller gjør noe annet. Og det er dette som er målet for karmelittene - å alltid leve i Guds nærvær og være seg bevisst at man er i "Kongens slott", som Teresa sier.

For å leve på denne måten trenger man likevel også å ha spesielle tider som er avsatt for bønn. Den viktigste liturgiske bønnen vi har, er messen, eller eukaristifeiringen. Det kommer en prest til klosteret hver dag for å feire messe, og da mottar vi nattverden. Ellers ber vi i fellesskap sju tidebønner hver dag. Noen av disse er lengre mens andre bare er korte pustehull i arbeidsdagen. Så har vi to timer hver dag som er avsatt til stille bønn i ensomhet. I tillegg til dette har vi noen muntlige bønner i fellesskap eller i ensomhet, som rosenkransen, litanier eller andre bønner. Vi har også avsatt tid til å lese litteratur som omhandler bønn, indre liv og spiritualitet.  http://karmel.katolsk.no/

Det føles virkelig som å komme hjem, og at RKK er Jesu fysiske kropp her på jorden!

"I dag gjør mange i vårt land den smertefulle erfaringen, at den alminnelige enigheten om Skriftens utlegning og troens innhold, som preget norsk kristenliv fra Reformasjonen til langt opp i det 20. århundre, ikke lengre er til stede. Men fordi de ulike protestantiske kirkesamfunnene da de ble dannet forutsatte en slik grunnleggende enighet, står man nokså rådvill overfor den kjennsgjerningen at enigheten nå er gått tapt." (...)

"Skriften og bekjennelsesskriftene er Den norske kirkens trosgrunnlag, men «Skriftens klare ord» er helt åpenbart slett ikke klart."

"Skriftens klare ord er altså ikke klart. Det er det ikke, har det aldri vært, og det vil det aldri bli.

Det er derimot bærer av hva vi kunne kalle en «tilslørt rikdom», Skriftens innebyrd er så å si under utvidelse, og dens dypde vil det ta årtusener å utgrunne, for den rommer Guds visdom. Bibelen er ingen fasittliste, men Det levende Ordet.

 Avskåret fra Tradisjonen kan Skriften derfor slett ikke uten videre bevare eller føre til den enheten Kristus ønsket; det er en felleskristen smertelig erfaring.

 Selvsagt har vi direkte tilgang til Bibelen, og selvsagt skal vi lese den og grunne over det vi leser, idet vi tolker det inn i vårt liv. For dette finnes det da også en nesten 2000-årig tradisjon.

 Det forandrer imidlertid ikke ved det forhold at Skriften også må åpnes for oss, slik Kristus åpnet skriftene for de to disiplene på vei til Emmaus, slik han forklarte Esaias for menigheten i synagogen i Nasaret (Luk 4,16ff), og på samme måte som apostlen Filip senere forkynte evangeliet for den etiopiske hoffmannen (Apg 8,29ff). Dermed er det sagt noe vesentlig om Bibelen, nemlig at den aldri kan bli en oppskrift man slår opp i for å se hva som er rett og galt - da får den en uhyggelig likhet med Kunnskapens tre!

Skriften er alltid et levende ord, Ordet, et møte med Kristus. Skriften er Guds Ord, dvs. at i alle Skriftens ord sier Gud bare et eneste Ord, sitt enbårne Ord, og i Ordet sier han alt om seg selv (jf. KKK 102).

Dette Ordet går inn i verden og virker her, samler disipler om seg, grunnlegger sin Kirke, slik at Guds Ord alltid også har en kirkelig dimensjon - som tekst har det alltid en kontekst. Da kan vi uttrykke oss klarere: Skriftens ord blir først klart (eller bedre: klarere) når det står frem som en tolket virkelighet, dvs. som en del av den Tradisjon det inngår i. I sin avskjedstale til disiplene lovet Herren selv at Faderen skulle sende Ånden, som skulle lære dem alle ting og minne dem om alt som han hadde sagt til dem (Johs. 14,26)."

Hvordan tradisjonen blir til kan vi lese om her på de katolske sider:

1. Begynnelsen
2. Kirkefedrenes Kirke
3. antiken og den tidlige middelalderen
4. høy- og senmiddelalderen
5. reformasjonen - brudd på tradisjonen
6. motreformasjon, ny vekst og nye problemer
7. Styrking av toppnivået og forsiktig modernisering
8. Hva Det annet Vatikankonsil utløste

Fra SvD kan man lese: Formsäkert varvas samtida intervjuer med vardagsbilder från gården i Västergötland där Marta vuxit upp samt stillbilder, stämningsbilder och intervjuer gjorda innan hon gick in i ordern. Av de senare samtalen med Maria av Bebådelsen som är Martas namn som nunna framgår att hon är fullständigt lycklig. Lyckan, menar hon, missförstås ofta som behovstillfredsställelse, medan den i själva verket är att helt och hållet leva för andra. Klosterlivet innebär utifrån detta perspektiv inte att vända sig bort från världen utan att genom bön göra allt man kan för den och sina medmänniskor. Det innebär heller inte att välja bort livet, utan att välja ett annat, kanske närmare sig själv. Den unga kvinnan med den stadiga blicken och det kluckande skrattet verkar ha ett så rikt, roligt och meningsfullt liv att man börjar fundera över sin egen tillvaro."

aletheia har også lagt ut en film på sin blogg, en amatørfilm som jeg mistenker Andy har laget. Der får vi se trioen m/familie i Stockholm på besøk hos Haggai.

Men nå skal jeg ikke sammenligne kvailiteten på de to filmene, da det er en forklarlig grunn til at det er en stor kontrast. Det er ikke den kontrasten jeg skal skrive om, men kontrasten i forskjellen i hvordan kristne tar Gud på alvor.

I Aletheia-dokumentaren så får vi oppleve to episoder som kan regnes som litt "åndelige" (?) Der Daniel forteller om en profeti han har fått fra Gud. Gud sier veldig mye, men alt er selvsagt bare tull. Og så får vi se Aletheia-guttene på Sigtuna kirkeruiner. Der de får vist sine muskler når de briljerer oppe på ruinene. For vi vet jo hvilken ønsker de har om RKK og hva de mener om å vise heder til de hellige. Men jeg kan godt anbefale dere å se den! ;)

I filmen "Nunnan" så får vi ikke bare et innblikk i nunnans liv, men også i familien hennes. Nå føler jeg at jeg skriver om noe jeg ikke vet tilstrekkelig om, men jeg gjør mitt beste... De lever også i en klosterordning der faren til nonnen er diakon og hvor de har et eget kapell på gården sin ( som også Tuve har en filmserie om på bloggen sin over bilder da den blir byggd og innviet). Og der lever de etter tidebønner, hvor de går til kapellet flere ganger om dagen for å be. Hva filmen virkelig får fram så er det ihvertfall at det her er en familie hvor de tar Gud på alvor, noe man kan forstå ateister og andre syns er besynnerlig, men som burde være et mål for alle kristne. Og der en av søskenene også går i kloster fordi hun kjenner at det er slik hun kan hjelpe best alle de som lider i verden. Det er en veldig vakker dokumentar jeg vil anbefale alle å se!

Skal vi nå inn til Guds helligdom og forstå Guds vilje, så må vi ta Gud på alvor. Gud er Hellig, og når vi først forstår det, så kan vi begynne å ta våre steg mot helliggjørelse.

Men også her - når det dreier seg om kroppsholdninger - må vi gjøre en religiøs snuoperasjon, se på tingene fra en helt motsatt synsvinkel: Vi bruker ikke kroppens liturgiske holdninger først og fremst for å oppbygge oss selv, men for bedre å kunne ære, prise, tilbe, elske Gud med hele vår person. Vi trekker konsekvensene av at mennesket ikke bare består av en åndelig sjel, men også av stoff, materie. Det hele mennesket er både sjel og kropp. Det er dette hele mennesket som under messen taler til Gud, lovpriser og tilber ham. Nye retninger innen legevitenskapen streifer inn på lignende tanker, anvendt på sitt fagområde, når den taler om psykosomatiske sykdommer - at alle legemlige sykdommer har sine årsaker også i en sjelelig svakhet og omvendt. Anvender vi dette prinsippet - om vekselvirkninger mellom det kroppslige og sjelelige - på liturgien, blir det lett forståelig at når menneskets ånd gripes av Gud, virker dette også inn på vår kropp - så det faller naturlig å knele for ham, løfte hendene i bønn, angrende slå oss for brystet, ja, endog som Jesus i Oljehaven falle til jorden i full overgivelse. - Omvendt vil menneskets ånd ha lettere for å fordype seg i messens avgrunnsdype mysterium når også kroppen uttrykker det ånden higer etter å meddele Gud. Når mann og kvinne elsker hverandre, kan de uttrykke sin kjærlighet med tørre ord. Opplevelsen av gjensidig kjærlighet blir sterkere når de gir hverandre hånden eller omfavner hverandre.

Det står mye annet bra om messen også om man går inn her: http://www.katolsk.no/artikler/missa.htm

Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.
Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet. Mark. 16:15-18

Det har heller ikke sluttet å skje helbredelser etter at Jesus for opp til himmelen. I Norge er det en stavkirke i Rørdal hvor det henger et krusifiks fra 1200-tallet over kordøren, hvor mange har blitt helbredet av i årenes løp.

I de katolske sider så står det blant annet:
"Stavkirken som nå står her, er fra tidlig 1200-tall, og krusifikset som henger over kordøren er omtrent like gammelt. Helt siden middelalderen har dette krusifikset vært tillagt helbredende kraft, og like lenge har pilegrimene valfartet til Røldalskirken. Hver jonsokaften "svettet" krusifikset under vigilien, og væsken ble tørket av med en linklut som så ble strøket over syke legemsdeler. Mange var de som etterpå gikk friske fra Røldal. Tause vitnesbyrd om helbredelsesundrene er de mange krykker, støtteskinner og andre remedier som ble etterlatt bak alteret. Disse er nå samlet i Bergen Museum, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser." http://www.katolsk.no/artikler/roldal.htm

Lourdes i Frankrike er kansje det mest kjente stedet hvor helbredelser har skjedd. Her fant ei jente som het Bernadette en kilde som jomfru Maria viste henne:
"Torsdag den 25. februar skjedde den niende åpenbaringen. «Damen» sa til Bernadette: «Gå og drikk ved kilden og vask deg i den. Du skal spise de urtene som vokser der». Det var ingen kilde i grotten, men Bernadette skrapte i jorden der åpenbaringen hadde indikert, og det begynte å sive ut sølevann. Snart ble vannet så klart at hun kunne vaske hendene i det og drikke av det. Dagen etter flommet det frem en kilde der, og vannet strømmet snart ned i elven Gave, og det har det gjort hele tiden siden, nå i en mengde av 120.000 liter i uken."

Siden 1858 har det skjedd omkring 30.000 helbredelser i byen, hvorav rundt 7.000 er dokumentert (pr 2006). Et legekontor ble etablert i Lourdes i 1882 for å slå fast helbredelsenes autentisitet og for å forsikre seg mot svindlere og sjarlataner. De første miraklene gjaldt særlig tuberkulose, datidens store plage. I nyere tid er fire tilfeller av sklerose blitt helbredet i Lourdes, samt flere kroniske infeksjoner og lammelser. http://www.katolsk.no/biografi/feb11.htm

Helbredelser kan jo også skje hvor som helst. En gang jeg hadde influensa og 40 i feber så ba jeg til Jesus om at jeg måtte bli frisk. Og jeg kjente at jeg skulle legge hånden min ved halsen, og en varme spredde seg så jeg ble helt frisk med en gang. Det tror jeg er den eneste sikre helbredelsen jeg har opplevd, da den var veldig konkret.

Er det noen som har opplevd å bli helbredet ved en pilgrimsreise eller hørt om noen som har blitt det? Eller som har blitt helbredet på andre måter?
Det hadde vært gøy å dra til Lourdes en gang. Men om ikke så kan det kansje bli en tur til stavkirken i Røldal!

"I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse."

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866

Av Pave Johannes Paul II år1998

Bønn er viktig! Fra STA. Katarinahjemmet så kan vi lære om ulike bønner og om hvordan vi skal be. Her er et lite utdrag:

"Grunnleggende for bønnen er at vi i første omgang innordner oss Gud og ikke omvendt. Likesom Moses foran den brennede tornebusk, befinner vi oss i hans hellige, opphøyede og kjærlige nærvær. Allerede opplevelsen av dette nærvær kan være bønn. Det er en begynnelse til kontemplasjon. - Men Gud taler også. Han taler til oss i vårt hjerte. "Jeg vil høre hva Herren sier" (Salme 85,9). Han taler også til oss ved sitt Ord, slik det åpenbares i Skriften. Før eller siden må bønnen utgå fra Guds åpenbaring, fra det Gud sier om seg selv, for ellers risikerer vi å be til en gud som vi selv har gjort oss et bilde av ut fra våre egne forestillinger. I Skriften sier Gud oss hvem han er og hva han har gjort for oss. Han minner oss om hvem vi er: hans skapninger som han har gjenløst gjennom sin Sønn, og som er kalt til å ta del i hans herlighet. Først da finner vi oss selv som mennesker og kristne, og først da blir bønnen virkelig vår bønn."

Det er en stor mann vi har til pave nå. Han var pave Johannes paul II sin nærmeste rådgiver og har vært professor på  5 ulike universitet. Da han var 75 år ønsket han trekke seg tilbake for å kunne skrive bøker, men fikk avslag i fra paven. før han ble valgt til pave sa han til venner at han var «rede til å akseptere enhver byrde Gud legger på hans skuldre».

paven har vært med på veldig mye, men noe jeg ikke visste er blant annet:

• Paven taler 6 språk! Tysk, engelsk, spansk, norsk, fransk, italiensk, latin
• Pave Benedikt har tatt opp igjen bruken av pavelig bekledning som tidligere har falt ut av bruk. Under sin innsettelsesmesse talte han lenge om betydningen av palliet, og tok i bruk en gammel form som ble båret av det første millenniets paver. Han tok også opp igjen bruken av de pavelige røde sko.
• Paven spiller klaver og har en forkjærlighet for Mozart og Beethoven.
• Hans far og mor het Josef og Maria, og han er født på påskeaften!
• Da han var 5 år så fortalte han at han aktet å bli kardinal når han ble stor!

Ellers er det nok veldig mye mer jeg ikke vet om paven. Men han virker være en bra pave, og både katolikker og andre kristne er velsignet som har han til å passe på de kristne verdier.

Ps. En skrivefeil har sneket seg inn i teksten. Er det noen som kjenner paven så godt at de finner den? Og vet dere noe interessant som er verdt å vite om paven, så fortell gjerne! ;)

Opplysningene er hentet fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Benedikt_XVI

En video av pave Benedict i USA der Kelly Clarksom synger Ave Maria http://www.youtube.com/watch?v=Ak8JMOramKM

Jeg tror på hele bibeln. Og da også disiplenes lære, såklart! ;) Jeg har skrevet om Saulus som ble Paulus i et tidligere innlegg her. Saulus som var ivrig etter å følge skriften alene fikk se hvor blind han var, da Jesus møtte han. Saulus ble til Paulus da han brøt med skriften alene, og begynte å følge Gud. Noe som ikke gjør at han slutter å bry seg om skriften, men som gjør at den Hellige Ånd opplyser en om skriften,

Men hvordan er det med Peter? Fulgte han "skriften alene" ? Hva ville anhengerne idag gjort når Peter bryter så tydelig med Guds lover fordi han får et syn i fra Gud? Det er faktisk de som holder seg til "skriften alene" som ikke følger disiplenes lære. Det kan man lese om i Ap. gj. 10

9 Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time. 10 Han ble sulten og ville spise. Mens de holdt på å lage maten, kom han i ekstase. 11 Han så at himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene. 12 I den var alle slags firbente dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen. 13 Og en stemme sa til ham: «Stå opp, Peter, slakt og spis!» 14 Men Peter svarte: «Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent.» 15 For andre gang talte stemmen til ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.» 16 Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen.

Hva ville du ha gjort? Fulgt "skriften alene" eller valgt å høre på Guds røst?

"Pavedømmet er innstiftet av Jesus Kristus selv. Vi finner det i Bibelen - i Matteusevangeliets 16. kapittel fra vers 13. Her finner vi beskrivelsen av hvordan apostelen Peter bekjenner sin tro på hvem Kristus er. Peter sier til Jesus: "Du er Messias - den levende Guds sønn". Etter Peters bekjennelse sier Jesus til ham: "Og det sier jeg deg: Du er Peter (Peter betyr klippe); og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen."

Kort tid etter Jesu død og oppstandelse står Peter frem som leder (biskop) for den kristne menigheten i Roma. Siden den gang finner vi en sammenhengende rekke av biskoper i Roma helt frem til vår tid. Allerede i kristendommens tidligste tider ble det en tradisjon at Romas biskop var hele den kristne kirkes øverste leder. Etterhvert ble Romas biskop kalt pave som kort og godt betyr far. Man sier gjerne at den til enhver tid regjerende pave sitter på "Peters stol".

Det faktum av paven innehar kirkens øverste læreembete og at hans ord regnes som "ufeilbarlig" når han klargjør og presiserer viktige trossannheter i kirken har ført til mange misforståelser. Mange tror at dette betyr at paven som person er ufeilbarlig og uten synd. Det er selvfølgelig helt feil. Paven er et helt alminnelig menneske med alle de svakheter, feil og synder som alle andre mennesker har. Det er ikke paven som person som er ufeilbarlig, men kirken ved paveembetet når han uttaler seg "ex cathedra" (fra kateteret) i viktige lærespørsmål. Men ingen pave kan uttale seg ex cathedra ut fra eget forgodtbefinnende. Når han gjør det, (noe som forøvrig skjer meget sjelden), er det for å presisere og klargjøre en trossannhet (som det f.eks. kan ha vært strid om i lengre tid.) Pavens uttalelse må da være i full overenstemmelse med Bibelen og Kirkens tradisjon slik den har eksistert i snart 2000 år.

Det er også viktig å presisere at langt fra alt en pave sier er ex cathedra-uttalelser. Det aller meste er det ikke. Pavens øvrige uttalelser, prekener, rundbrev (kalt encyklikaer) etc. ansees som rådgivende eller retningsgivende for kirkens medlemmer, men de er ikke "ufeilbarlige".

I tillegg til å være den katolske kirkes øverste åndelige leder, er paven også statsleder for verdens minste selvstendige stat - Vatikanstaten - som er lokalisert innenfor Romas bygrenser.

Paven utøver sitt embete i meget nært samarbeide med sine rådgivere - kardinalene - og kirkens øvrige biskoper. Paven velges til sitt embete på livstid, og når en pave dør er det kardinalkollegiet som trer sammen i Roma og velger en ny pave. Det er vanligvis en av kardinalene som blir valgt til ny pave, selv om dette ikke er en absolutt forutsetning.

Paven er altså ingen autoritær skikkelse som dikterer hva alle katolikker skal tro, mene og gjøre. Enhver katolikk er fri til å følge sin samvittighet i sitt daglige liv. Men ingen frihet er reell hvis den ikke har sin basis i et grunnleggende sett med sannheter som er universelle og for alle. Paven er kirkens og Guds tjener med det overordnede ansvar å påse at kirken til enhver tid holder seg til kristendommens grunnsannheter. Det er dette som er pavens fremste oppgave og embete. Et embete som utføres med stor ydmykhet og trofasthet." http://www.katolsk.no/info/paven.htm

Her er det en hyllest til pave Johannes Paul II: http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=83b6566467b942828a56

LA OSS BE OM AT SAULUSENE KAN BLI PAULUSER!

Saulus var en skriftens mann. For han gjalt "skriften alene". Saulus var nidkjær for sin Gud og han kjempet for sin Gud! Trodde han...

Men Saulus var egentlig blind.

Saulus holdt seg til skriftene, og da Jesus kom så brøt Jesus med "skriften alene". Jesus holdt seg ikke til skriftene slik Saulus gjorde det! Jesus hadde ett annet forhold til skriftene, og forstod skriftene annerledes. Jesus var ikke bokstavtro. Jesus forkynte flere ting som ikke stod direkte i skriftene. Jesus måtte utryddes.

Og så begynte Jesu disipler med det samme som Jesus. Disiplene holdt seg heller ikke til "skriften alene". De forkynte at Jesus var Messias! Disipplene forkynte utenfor skriften, og det måtte forfølges til hver en pris. De tydet skriften annerledes enn Saulus.

Men det var Saulus som var blind. Og heldigvis så kom Gud med sin kraft og fikk overbevist Saulus. Saulus ble til Paulus. Paulus fant ut at "skriften alene" ikke var nok. Paulus måtte bli ledet av Gud. Paulus lærte en MASSE nytt om Gud og Jesus. Og da forstod han at selv om han lærer nye ting! Paulus ble undervist av Jesus! Og det var da han egentlig forstod dybdene i bibelen.

Det finns mange Sauluser i dag. De holder seg til "skriften alene" akkurat som Saulus. Og de forfølger de som ikke holder seg til skriftene som de selv gjør. De er blinde. De ser ikke, og de hører ikke. De tror ikke når Gud åpenbarer sannheten for dem.

De er som Saulus. Bare at Saulus trodde på GT, så tror de nye Saulusene også på NT. Men de leser skriften akkurat som Saulus. Og kjemper i mot de som går med Jesus.

Men tenk om alle Saulus kunne bli Pauluser! La oss be om at Guds ild kommer ned over de son tror på "skriften alene". Så de kan være brukbare for Gud, slik Paulus ble. Så de ser hvor blinde de er når de ikke følger den Hellige tradisjon! Saulus trodde sikkert også at han ble brukt av Gud, men Jesus ropte: Saul, Saul! Hvofor forfølger du meg!

Jesus sier i et budskap som Vassula Ryden får:

Hur kommer det sig, om du säger att du kan den heliga Skrift, att du inte känner igen Mitt tal? Hur kommer det sig att du så lätt motsäger sanningen? Jag säger dig, om du inte känner igen Mig i Mina ord nu, är det helt enkelt därför att du inte kan och inte heller förstår Skrifterna, som är en nyckel den Helige Ande ger.

Om somliga av er säger: "Vi behöver inte denna profetiska uppenbarelse, vi måste inte lyssna till den eller läsa den, för Skriften räcker för oss och vi kan inhämta all kunskap från den." Då frågar Jag er i er otro: "Vet ni varför ni inte tror, och vet ni varför ni är så likgiltiga och bestämt er för att stänga ert hjärta?

Vet ni varför ni inte söker någonting bortom det?" Det är därför att ni inte har den Helige Ande som skulle ha kunnat lyfta er upp ur mörkret till sitt ljus och upplysa er själ till att se Sonen tillsammans med Fadern som båda manifesterar sig för er. Den Helige Ande skulle ha blåst in en uppståndelsens ande i er, som skulle ha gett er kraft, gett er liv i Mig.

Les resten her: http://www.slig.se/SantLiv/slig/B12spegeln.html

"En pingstpastor, som jag vet har starka åsikter om katolikerna, talade ändå med värme i rösten om ärkediakonen som en andligt stark och vis  broder. Det imponerar mer än gälla skrikande röster som kritiserar vad de ibland inte verka veta så mycket om. Det var inte så länge sedan jag hörde en gäll och anklagande stämma angripa katolsk teologi. Personen ifråga hade aldrig läst någon bok av någon katolik i något som helst teologiskt ämne och kunde inte heller precisera sin kritik på något sätt."

Jeg tror på enhet. Ikke fordi jeg selv ønsker det, men fordi jeg kjenner at det er noe Gud brenner for.

Jeg er glad Gud bevarte meg fra bitterhet etter at jeg gikk ut av trosbevegelsen. Jeg er så heldig at jeg kjenner bare kjærlighet for dem, men det jeg opplevde ser jeg ikke på som bare bra. Men noe var bra også. Jeg fikk lære meg å forstå bibelen på LO bibelskole. Noe av det som gjør at jeg ikke kjenner for å sette mine ben i en trosforsamling igjen er deres undervisning over alt det okkulte som finns i verden. Jeg tror f.eks aletheia/ kan være en frukt av det.  

Det er ikke slik jeg kjenner Jesus. Jesus har en helt annen ånd som gir meg glede, trygghet og tro på kjærlighet. Jeg har en glede i hjertet mitt fordi jeg tror på vekkelse. Selv om jeg også vet at det finns en mørkeside hvor de som ikke vil følge Jesus vil gå. Men til og med sorgen over alt trist får jeg styrke til å bære. Jeg kjenner det er noe bra som er på gang.

Jeg gikk noen dager og funderte over om det karismatiske egentlig var noe bra. Det blir en konflikt inni meg når mine følelser sier en ting og hjertet mitt sier noe annet. Og ikke er det alltid så lett å kjenne hva som er hva heller. Når jeg hørte på karismatisk lovsang så følge jeg først en stor glede, men så ble jeg etterpå veldig trist. Jeg skjønte ikke hva det kom av. Og jeg unngikk å gå til Gud med det, fordi jeg ikke visste hva jeg kom til å høre. Men så gjorde jeg det til sist. Og det er sant at Jesus er sannheten, og sannheten setter en fri. For ikke nok med at jeg fikk vite hva som hadde gjort meg trist inni meg, så gikk også tristhetsfølelsen vekk. Så nå syns jeg det er flott med det karismatiske også. Det er bra jeg ikke hørte på mine følelser.

Det er så mange som bare er ute etter å angripe RKK. De har stengt helt muligheten at de selv kan ha feil. De tror på seg selv, og kaller det "skriften alene".  Jeg er glad Ulf Ekman hørte på Gud, og forandret sitt syn på RKK. Jeg skulle ønske flere begynte å høre på Gud, og ikke bare gikk etter sine egne følelser.

"Jeg skjønner ikke HVORFOR det er viktig å be til Maria. Hvor ikke direkte til Jesus? Vil han liksom ikke høre på oss uten? Særlig når det ligner så utrolig på gudinne/barn dyrlkeslen fra babylon/atarte/baal og det som man kjempet mot i Kaanans land. Det fortlles at de første kristne ikke gjorde det, men at dette oppstod som en tilpassning til Gudinnedyrkelsen son var vanlig også på 3-400 tallet. Mest for å få med disse også i det kristne samfunnet..
HVorfor
Hvorfor ikke nok med Jesus??"

Jeg overså kansje det de "utenfor de historiske kirker" ser på som et bevis på at Maria er en gudinne. Grunnen til at jeg ikke reagerer over "bevisene" er fordi jeg har diskutert for mye med ateister som har kommet med liknende utsagn. Men da selvsagt hele "pakka" At Jesus bare er en sorts kopi av alle andre guder de har tilbedt under årene. f.eks http://www.vgb.no/28806/perma/297781/ Det finns mange av disse.

Uansett. Det spiller ingen rolle for meg hvor mange demoners lærer som likner på kristendommen. Jeg regner med at demoner som er åndelige varelser ikke er fast i tiden slik vi kroppslige er, og da er det heller ikke noe problem å lage plagiater av den sanne Gud. Men det er bare Jesus som er Veien, Sannheten og Livet. Og det er bare hos Jesus vi får evig liv. Guds kraft er en kraft som gir liv i overflod og en fred som overgår all forstand. Og uansett hvor mange gudinner det har funnets som likner på Maria; Det er ingen gudinne som har vært Jesu mor! Katolikker tror ikke på en gudinne. De priser Jesu mor salig, ikke som en gudinne, men som en som lydde Gud.

” Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.” Jes. 6:14

“” Et stort tegn ble sett i himmelen: En kvinne, kledd med solen, og månen under hennes føtter, og på hennes hode en krone av tolv stjerner. Hun ble med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer.” Åp.b 12:1-2

” Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren. Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, fordi han har sett til sin tjenerinne i hennes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn.” Luk. 1:45-50

Men så fant jeg en bot for dårlig samvittighet idag!

Leste i de katolske sider om en pater som har aerobics!

Det står: - «Aerobics med Gud», som er et live-opptak fra en katolsk messe, er nå den mest kjøpte CDen i Brasil- Den 31-årige pater og tidligere sportslærer Marcelo Rossi begynte for to år siden å bygge inn Aerobics-elementer i gudstjenesten. I mellomtiden er messene blitt så populære at presten har flyttet dem til en enorm lagerhall som kan romme opp til 50.000 mennesker. Ved siden av sjelesorgen driver presten daglig et radioshow for en kirkelig sender i tillegg til to andre radioshow som når rundt ti millioner lyttere.

De rivaliserende brasilianske Tv-stasjonene overfører hver søndag messefeiringen med Rossi fra lagerhallen i den sørlige utkanten av São Paulo. Den karismatiske presten tilhører bispedømmet Santo Amaro, som omfatter den sørlige delen av den enorme storbyen med 20 millioner innbyggere. Biskopen av Santo Amaro, Fernando Figueiredo, står bak Rossi. Andre biskoper er skeptiske og frykter at troen blir til «konsumartikkel» gjennom den unge prestens metoder. På den andre siden er Marcelo Rossi den eneste katolske presten i Brasil som kan by de USA-finansierte sektpredikantene kamp på deres egen hjemmebane - radio og Tv. http://www.katolsk.no/nyheter/1999/07/n990728g.htm

Jeg fant ingen aerobicsfilm av han, men en annen video. Og jeg syns den er veldig fin. Kansje det karismatiske er bra i alle fall?

PE MARCELO ROSSI- SONDA-ME

Men da pateren vår var på ferie var det en vikar der for han. Og vikaren opplyste om at vår pater var på ferie og hvilket sogn han tilhørte. Men han sa ikke navnet sitt! Og det syns jeg er veldig bra! For det viser så tydelig at prestens oppgave er å være en tjener for Gud, og til og med navnet deres er uviktig. Det gjør at de setter Jesus i sentrum.

Hvorfor jeg skriver om det er fordi jeg har negative opplevelser fra den tiden jeg gikk på andre møter når det gjelder predikanter. De elsket å prate om seg selv og mange av de ble tilbedt som guder. Spesielt om de kom fra USA . Og da mener jeg ikke æret slik katolikker ærer Maria, men slik katolikker tilber Gud.

Jeg elsker hjertekontakten med Jesus mer enn noe annet. Mer en det kristne møter har gitt meg. Det å få ha oppmerksomheten på bare Jesus, og ingenting som forstyrret,det finns ikke noe bedre enn det. Vi er et tempel for Gud, når Gud bor på innsiden. Og vi får ha nattverd med Jesus!

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg." Åp. 3:20

Det er noe stort å få være et tempel for Gud. Men nå har jeg fått en så sterk lengsel etter å være mer på Messe! Der får jeg oppleve at Kristi kropp, Kirken også er et tempel for Gud, og der er nattverden det sentrale og nattverden er ekte! Jeg elsker å være i Guds hus. Jeg har tenkt på Jesus som 11 åring som ble igjen i tempelet, og som spurte Maria og Josef: Skjønte dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus! " Den gode følelsen av Guds nærvær har jeg ikke lenger bare i hjertet. Jeg får oppleve å få gå inn til Guds hjerte, når jeg er på Messe! DET er det som gjør at jeg er så begeistret for den Katolske Kirke. Det er der jeg får møte Jesus med hele meg!

Jeg er ikke så opptatt av teologiske spørsmål. Jeg leter ikke etter de som jeg tror har flest "rett" i teologiske spørsmål. Men jeg tror den katolske Kirke ligger bra an. Jeg tror egentlig ikke Gud er så opptatt av alle teologiske spørsmål heller. Om jeg ber til Gud og spør om det er barnedåp eller trosdåp som er riktig, så blir Gud så fjern for meg. Men så ber jeg om å få være i Jesu nærvær, og kjenner med en gang at jeg får kontakt med Gud. Og da lurer jeg på; Hvor viktig er det for Gud at jeg tror det ene eller det andre i teologiske spørsmål? Jeg tror det viktigste er å ha blikket oppover! Og den katolske Kirke er helt topp for meg. De har en så trygg grunn å stå på, de viser at deres teologi ikke påvirkes av moten, og det er i den Katolske Kirke jeg får oppleve at Jesus også er nærværende i sin kropp på jorden.

Jeg var med i ulike trosforsamlinger på førsten av 90-tallet. Det karismatiske var egentlig ikke noe for meg. Men av og til klarer jeg å høre litt på det, men det blir fort for mye for meg. Men jeg stoler ikke på mine egne føleleser, og velger heller å være nøytral/åpen for det. Det finns jo også mange karismatiske katolikker!

Jeg tror det karismatiske på en måte er "vin" fra Den Hellige ånd som kommer over menneskene. Problemet er kansje når noen "drikker" seg fra forstanden, det har skjedd mye merkelig som man kan stille spørsmål ved. Men jeg vil ikke avskrive det karismatiske. kansje det kan komme noe godt ut av det?

Men finns det mange karismatiske katolikker i Norden? Og hvordan ser katolikker på det karismatiske? Det vet jeg veldig lite om!

Jeg har lest at det i USA er så mye som 3/4 del av katolikker som er karismatiske. Nå syns jeg at det høres utrolig mange ut. Men jeg har fått med meg at det i Sør-Amerika er mange karismatiske katolikker, og også mange andre steder i verden. Men er det bra? Jeg er både åpen og skeptisk på en gang. Jeg vil ikke miste det fine jeg har fått nå. Men kansje det kan bli både det karismatiske og det tradisjonelle? Det her har jeg egentlig mange spørsmål til...

Maria sier: "Fra nå av skal alle slekter prise meg salig!" (Luk 1:48 )

Å prise noen i himmelen er å be til noen. Vi kan ikke prise Maria uten å be til henne. "Jeg priser deg, Maria!" Er en bokstavelig bønn, men å si som engelen sa: "Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!" Er også å prise Maria. Det er derfor de som ikke ber til Maria som ikke følger det profetiske ordet hun fikk.

Tradisjonen sier at Jesus ikke hadde noen brødre. De som har skilt seg fra den første tradisjonen sier Jesus hadde brødre. I bibelen står det om at Jesus har brødre. Men brødre kan bety noen i nær slekt, sier tradisjonen. Det er fortsatt i dag vanlig enkelte steder å kalle de i nær slekt for brødre. Står det brødre, så er det brødre- sier enkelte bokstavtroende.

Men jeg mener at de da ikke er åpne for sannheten. De ønsker ikke å forendre sin egen tradisjon. De sitter fast i sin tradisjon og sitt syn. Når brødre kan bety søskenbarn, stebrødre eller noen i nær familie, så er slektforholdet til brødrene like usikkert som de som paulus kaller sine brødre. Det står rett og slett ikke i bibelen verken slektforholdet Paulus hadde til sine brødre eller slekteforholdet Jesus haddet til sine brødre. Fordi brødre betyr flere ting. Om man da bare mener at brødrene er Jesu riktige brødre, da er man ikke interessert i sannheten, fordi forskningen sier at det ikke trenger å være Jesu riktige brødre. Da tolker man skriften etter sitt velbehag.

Finns det noen av de historiske kirkene som tror at Jesus hadde riktige brødre? Hadde det funnets noen i de historiske kirkene som hadde trodd Jesus hadde hatt riktige brødre om Jesus hadde hatt det?

Jeg tror at tradisjonen hadde visst at Jesus hadde hatt ekte brødre om han hadde hatt det. På den tiden var den muntlige tradisjonen mye viktigere enn det den er i dag. Det var ingen som gikk med blyant og ark og fulgte jesus, og skrev opp hva Jesus sa. Det er tradisjonen som har fortalt hva Jesus sa, og den tradisjonen som har sagt at Jesus hadde brødre, tror ikke at Jesus hadde riktige brødre. Ingen av de historiske kirkene tror Jesus hadde riktige brødre. Derfor tror jeg heller på tradisjonen enn på en tradisjon som egentlig ikke vet så mye om den tradisjon som fantes på Jesu sin tid.

Jesus sier til Apostelen Johannes når han henger på korset: "Dette er din mor!" Jesus hadde sagt til Peter at det var på Peter han ville bygge sin kirke. Johannes er profeten i disippel flokken, og til Johannes sier Jesus at Maria er apostelens mor/profetens mor/kirkens mor. Det er Johannes som får åpenbaringen om hvilken rolle Maria får for kirken. Maria er Jesu mor, Guds mor, men også kirkens mor (joh. åpen.12). Det er også de historiske kirker sin åpenbaring av Maria! Og derfor kunne Maria si: "Fra nå av skal alle slekter prise meg salig!"

Velkommen til bloggen, Mishka! Som med-administrer!

Sunniva vil også bli katolik, og hun går i 3. klasse noe som blir et lite problem neste år, fordi det er i tredje klasse man får sin første kommunion (nattverd). Og det betyr at hun må gå tredje året neste år, når hun egentlig skulle ha gått fjerde. Men det er ikke det største problemet i verden.

Barn stiller spørsmål, og Sunniva stiller alltid veldig mange, og ofte spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Sunniva ville jo vite hva nattverd var for noe, da hun skjønte at det var noe hun skulle lære om. Og da måtte jeg jo prøve å forklare henne at nattverden var at hun fikk spise Jesu kjøtt og drikke Jesu blod. Æsj, det vil ikke jeg ha, svarte hun da. Jeg prøvde å forklare at det var en kjeks som var Jesu kjøtt og vin som var Jesu blod. -Men hva smaker det, ville hun vite. -Det smaker ingenting, svarte jeg.-Men smaker det kylling eller kalkun, ville hun vite.- Det smaker ingenting, svarte jeg på nytt. - Men tenk om jeg ikke liker det, da spytter jeg det ut, svarte hun. - Det smaker ingenting, svarte jeg på nytt. - Ikke engang kalkun? Det kunne hun visst ikke begripe. Det her er ikke enkelt.

På veien til Kirken så fikk jeg vite av min konvertitt-venninne at hun hadde skiftet navn, og at det navnet hun nå har er et helgen-navn. Jeg syns jo at det høres flott ut med helgen-navn og nevnte det for henne. Og hun var enig med meg, og sa at jeg også kanskifte. Ja, da vil jeg hete "Rudie av Jesus" sa jeg til henne. da vil jeg kalle meg "katarina halleluja", svarte hun. Og det syns vi begge to var veldig festlig. ( Katarina er et fiksert navn)

Pateren er på ferie, og vi skulle ha en vikarprest som ikke kjenner oss. - ja nå kan vi benytte sjansen fant vi ut. men tenk om vi angrer oss, sa den ene, og spytter ut Jesus sa den andre. Nei, det vil ikke se pent ut, fant vi ut, og bestemte oss for å ikke jukse. Hehe!

I Kirken så finns det et skap på en hjørneveggen ganske langt fremme i kirken. Det er malt med et kors i mitten, og kan med god fantasi ligne på et vindu. Ved siden av det lyser det et rødt lys, og i førsten så lurte jeg veldig på hvorfor det lyset lyste. Og så tenkte jeg at det kansje er der man går å skrifter. Så fortalte jeg det til "Katarina". Hun så for seg skapet med nattverden i, og så for seg meg prøve å gå inn i det skapet for å skrifte, og syns det hele så veldig komisk ut. Ikke skjønner jeg hvor hun tenkte presten skulle stå hen, for jeg ville jo bare få plass til hodet.

På kirkekaffet etter Messen, så er det viktig å passe på å spøre om alt man går å grubler på. Egentlig så burde jeg ikke ha vært så opptatt av det, kansje... Det første jeg fikk høre fra en ektefødt katolik var at katoliker var jordnære folk, som hadde beina fast rotet på bakken. Jeg er helt enig i det, men akkurat da så var det Padre Pio som var det som interesserte meg mest, og da passet jeg på å komme med at Padre Pio ikke alltid var så jordnær, da han fløy i luften og skremte jagerflyene hjem igjen, og klarte å hindre bomber å falle ned i landsbyen sin. Og det er ikke bare det jeg har tatt opp...

Det er sånne ting som jeg aldri har hørt om før som jeg må spøre om. Det er virkelig mye rart å lære også! Men jeg trenger kansje å bli mer jordnær!

Jeg liker meg godt i den Katolske Kirke. Menneskene der er veldig hyggelige. Jeg vet ikke om alt Kirken lærer er uten feil. For det er vel bare Gud som har hele sannheten. Men jeg tror Kirken er den som Jesus grunnla. Men jeg kommer fortsatt bare til å følge Jesus, og jeg kjenner jeg er på rett vei. Men det er mye nytt å lære, og det er ikke bare enkelt!

Jeg vet veldig lite om pilgrimsvandringer og jeg ante omtrent ikke at det fortsatt fantes. Kansje noen kan fortelle om hvorfor man går slike vandringer og hva som skjer under en slik vandring? Hvor langt må man gå? Jeg har sett litt på den filmen her fra Vadstena, og det er fin natur og en fin kirke ihvertfall! :

http://www.youtube.com/watch?v=vI2V5DQ89oo&feature=related

Er det noen som skal til Vadstena på pilgrimsvandring/valfart?

Så er spørsmålet om hvilken helgen som du ønsker å likne og hvorfor?

Helgener er også forskjellige, selv om de har felles at de elsker Jesus og har gitt seg helt for han. Moder Teresa sin kjærlighet til Jesus og til de fattigste av de fattige har alltid rørt meg. Men Padre Pio fasinerer meg veldig og jeg elsker å høre om han. Han er kansje min favoritthelgen. Men for tiden så ønsker jeg kansje først og fremst å likne st. Faustina som hadde bønn for verden på sitt hjerte. Min konvertittvenninnne fortalte på vei til kirken at det var den polske munken Maximillian Kolbe som var hennes favoritthelgen. Og han er nok litt min også. Tenk hvor nærme han må ha vært Gud, når han klarte å synge lovsanger mens han ventet på døden i en konsentrasjonsleir, og at han frivillig tok plassen for en annen jøde . Et utrolig vitne.

Helgener fasinerer og inspirerer. Og de først og fremst vitner om at vi har en Gud som kan forvandle oss om vi gir oss til han. Og jeg tror ingen har et mer spennende liv en hva helgenen har hatt selv om de har gjort store offer. Ofrer man seg til Gud, så får man så mye mer igjen enn det man ofrer. Tenk om vi alle kunne bli helgen, da skulle Kristi kropp blitt et stort vitnesbyrd for verden! :)

Ikke bare at Jesus døde og stod opp, men også at vi døde og stod opp med Jesus!

Påsken varer til pinsen! Etter pinse så er det vår oppgave å bevare det vi fikk i påsken. Da må vi holde vår tro ved like med bønn, Messer, oppbyggende lesning og oppbyggende felleskap.

Det er ved advent som vi begynner å se fram mot påsken igjen. 1. juledag da Jesus blir født, og så kommer fasten som forbereder oss til påsken.

Her passer ikke sangen: Julen varer helt til påske, for en katolikk så er det påske året rundt. Ja, ihvertfall til pinse. Noe som elgenen. skriver litt mer om i sin blogg som jeg syns er interessant.

Det er godt å komme til Messe, og jeg opplever mer og mer at Messen rett og slett er en bønn til Gud. I dag så var det en som ba høyt i tunger like ved der jeg satt. Men det er ikke det som jeg syns var det spesiellle, det er jo ikke noe nytt for meg. men det virket ikke forstyrrende. For på Messe så har man øynene rettet i mot Gud under hele messen i bønn, og da konsentrerer man seg om det og ikke om hva andre gjør. Bortsett fra meg da... men jeg syns faktisk det var helt greit.

Om du trenger en rosenkrans så får du gå inn på bloggen til fransiska. som gir bort hjemmelagede rosenkranser! :)

Jeg har aldri hatt problemer med skjærsilden, for jeg syns det bare beskriver hva som skjer når vi nærmer oss Gud. Gud er en fortærende ild hvor inget urent får bo. Så klart vi mennesker må bli renset av hans ild før vi kommer til himmelen!

I enkelte frimenigheter tror de det bare er ånden som kommer til himmelen. De tror at kjøttet er det ytre mennesket som har blitt rammet av arvesynden. Og fordi "kjøttet" alltid vil være fordervet i deres øyne, fordi de ikke skiller på personen og arvesynden, så vil alltid "kjøttet" være syndig. De tror Jesus bodde i et syndig "kjøtt" uten å gjøre synd!

De tror altså ikke på skjærsilden, de tror bare at de ikke kommer til himmelen. For deres "kjøtt" (det betyr dem selv følelser, tanker mm.) vil alltid gjøre synd i deres øyne, og det er bare ånden som vil komme til himmelen.

For meg stemmer det den Katolske Kirke lærer bedre med hva jeg kjenner inni meg! Skjærsilden er noe vi alle må igjennom for å få se Guds herlighet. Men det begynner da i denne verden og det som ikke har blitt "skjært" bort i denne verden, kommer automatisk til å bli "skjært bort" når man kommer til Gud. Er det ikke slik?

Jeg tror på at himmelen er full av mennesker som har fått evig liv av Gud. Og jeg tror de ber for oss.

"Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år."

Her står det ikke om de som er på jorden, men de som har fått del i den første oppstandelse. Altså, jeg står på bibelens grunn når jeg ber en av de hellige be for meg, for det står i bibelen at de skal regjere med Jesus!

Maria som er Jesu høyt elskede mor, har også en høy stilling i alle de historiske kirkene. Der er bare kristne utenfor de historiske kirkene som mener jomfru Maria ikke er verdt noen ære. Å hedre Maria ser de på som avgudsdyrkelse. Men Maria profeterte selv om at nå skal alle slekter prise henne. Og med det menes ikke at man når man leser bibelverset sier to ganger "pris, pris" over og ut, som er en måte enkelte leser bibelen på.

Vi må være ordets gjørere og ikke bare dets hørere, sier bibelens ord. Derfor er det rett å prise jomfru Maria for at hun er mor til vår Gud og mor til en konge. Hun er av kongelig slekt! Ingen mennesker kom så nære Jesus som hans egen mor. Og da Maria ba Jesus om noe så gjorde han som hun sa. Gud hører på sin mor!

Men det viktigste. Hvilken frukter får det av å be til jomfru Maria? Går man da vekk fra Gud? Det jeg har opplevd er å få se Jesus med jomfru Marias øyne. Og fordi jeg vet at hun er Jesu elskede mor, så skulle jeg ikke tøre å gjøre noe annet enn å lytte til hennes ord. Jomfru Maria ønsker ikke noe annet enn det Gud ønsker! Og det er først og fremst at mennesker skal bli frelst, og at de skal få lære Jesus å kjenne.

Jeg hadde lest litt om jomfru Maria fromhet, men jeg forstod ikke så mye av det før jeg selv begynte å be til henne. Men det jeg opplever er å bli en mildere person, jeg tror at ber vi til Maria så får vi også hennes fromhet, og også et større hjerte for Jesus. Det er altså fortsatt Jesus alt dreier seg om, selv når man ber til jomfru Maria.

Men jeg lurer på hvordan andre opplever det å be til jomfru Maria? Hva får dere ut av å be til Guds mor?