Noen mennesker velger å sette sin lit til det guddommelige; Jesus, Allah, nirvana eller Moder Jord. Hvis det eksisterer noen eller noe som er oss overlegent, ville vi kunne legge noe av det ansvaret vi bærer på våre skuldre over på disse høyere maktene. Vi ville kunne søke trøst, tilflukt og tilgivelse gjennom meditasjon, bønn eller offergaver. Som et barn skulle våre bekymringer løftes av oss og vår eksistens rettferdiggjøres av kjærlighet. Andre mennesker tyr til vitenskapen. Naturvitenskapen har den fordelen at den kan si mye om det evige kretsløpet fra tilblivelse, via eksistens, til død. Forskerens status erstatter i enkelte miljøer selveste Gud – ”Forskning viser at…” er blitt en vedtatt sannhet, men i hvor stor grad vi kan lite på at disse resultatene faktisk er kompatible med en universell, faktisk sannhet, er en helt annen sak.

Og ønsker vi egentlig å få servert Den Store Sannheten? Dersom vi ble presentert for hundre prosent sikker viten om meningen med livet eller livet etter døden, tror jeg at de fleste ville reagere med en følelse av å ha blitt sveket – vi ville bli fritatt muligheten til å tenke selv og trekke egne konklusjoner. Dette er også et spørsmål om trygghet. Millioner av mennesker overlever hverdagen på grunn av sin tro, sitt håp og sin kjærlighet – til noe som kanskje ikke eksisterer. Hvem ville ønske å ”fri” disse menneskene fra det som holder de oppe?

Hvis man går tilbake til for eksempel Hellas anno 1450, skilte man ikke like strengt mellom religion, vitenskap og filosofi. Det man kunne observere ble sidestilt med myter, og det man kunne tenke seg til ble sidestilt med mystikken (”Guds veier er uransakelige”). Tilværelsen var mer noe man kunne undres over og mindre noe man skulle dissekere. Dette blir jo intet annet enn en påstand med sterke sannhetsmessige moderasjoner, men vinklingen kan si noe om oppfatningen av sannhet og vår søken mot den i moderne tid.

Det vestlige idealet har på 2000-tallet vært skrevet i individualismens tegn. Popkulturens mange helter og heltinner har legitimert religionsshopping og bidratt til økt opplutning for blant annet orientalske tenkesett. Oppskriften på den vellykkede ”freden med seg selv” deles med folket gjennom glansede magasiner og glitrende nettsider som presenterer ujevne brøkdeler kabbalah-, hinduisme- og scientologi-teorier. Man mediterer før frokost, brenner røkelse og ber til jomfru Maria etter lunsj, og tar en yogatime på ettermiddagen, samtidig som man ifører seg WWJD (”What Would Jesus Do”)-armbånd og ametystsmykke rundt halsen for ekstra energi, mens man finkjemmer ukens horoskop og biorytmer. Greit å være ordentlig forsikret.

Fra overdrivelser til alvor: ”Plukk og miks”-religiøsiteten oppfyller våre ønsker om bekreftelse og trygghet i den forstand at man kan velge føre var-prinsippet. Som ei kristen venninne en gang uttrykte det: ”Dersom det ikke finnes en Gud har jeg ikke tapt noe. Men hva hvis Gud faktisk finnes?” I Woody Allens ”Crimes and misdemeanors” følger vi en samtale rundt middagsbordet i en jødisk storfamilie. De diskuterer tro. Den mest innbitte av de troende blir stilt ovenfor spørsmålet ”Vil du sette din tro over sannhet?”, og han parerer med et klart ”JA”. Disse utsagnene er aldeles ikke enestående, men de peker begge på at vitenskapens empiriske fakta ikke er tilstrekkelig for å dekke våre behov for stabilitet og tilfredshet. Det viktigste den kliniske vitenskapen ikke kan tilby oss er kjærlighet.

Naturvitenskapen og fysikken raser videre i rekordfart, nyvinninger og spennende teorier presenteres så raskt at det er umulig å opprettholde full oversikt. Det er en fascinerende verden vi lever i, menneskets intelligens er forbløffende og dette kan oppleves som særdeles skremmende. I hvor stor grad er vi, med vår egne evne til å observere, tolke og formidle, ment å ta ansvaret for verdens gang? Når skal vi definere oss som dyriske vesen og i hvilke tilfeller er ”mennesket” noe separat, noe utenfor resten av verden? Når skal vi føle samvittighet, og når er det greit å handle egoistisk? (Nietzsche hevdet at fordi Gud måtte erklæres død var det opp til mennesket å frigjøre seg fra samvittigheten for å bli en bedre utgave av seg selv og på egen hånd skape mening i tilværelsen). Finnes samvittighet eller er det noe vi har konstruert for å få samfunnet til å fungere?

Det siste spørsmålet har en klar parallell til religion; finnes religionen som noe grunnleggende uavhengig av menneskets skaperevne, eller har vi skapt den for å holde orden på samfunnet? Uavhengig av om det eksisterer en gud eller ei, har mennesket tenkt seg fram til muligheten av at det finnes en gud, og på den måten er iallfall religionen noe menneskelig, på samme måte som mennesket har skapt terminologien rundt vitenskap selv om verden fantes før mennesket oppfant vitenskapen til å utforske verden.

Det som er sikkert, er at religion har hatt, og fortsatt har, en enorm innvirkning på hvordan vi lever våre liv. Den påvirker alt fra politikk til helse og kultur. Det å hevde at religion er umoderne blir derfor fryktelig snevert; hva har skapt mest konflikter de siste femti årene? Jeg tipper at det er a) penger og b) tro. Kirken (inkludert diverse kristne og muslimske trossamfunn) har hatt en enorm makt, særlig på oss i Europa og Asia, gjennom flerfoldige sekel, både i forhold til økonomi og politikk, kunst og musikk, utdanning og medisin, og generell skikk og bruk. Kirken har rett og slett utøvd jernkontroll over store deler av verdensbefolkningen over så lang tid at den neppe vil slippe taket med det første.

Vitenskapen er på samme vis en måte å kontrollere omgivelsene på. Ved å observere hvordan naturen opptrer, kan man styre den; bruke den til sin fordel. Slik har vi temmet dyr, bygget hus og biler, produsert lys, varme og gjengivelse av lyd. Vitenskapen har utviklet seg til noe mer praktisk skapende, og er i mindre grad noe man velger med hjertet. Uansett hvor mye du ber, kommer ikke hodet ditt til å fylles av matematiske formler hvis du ikke går inn for det på annen måte. Men motsatt; du kan løse alle verdens ligninger uten å komme nærmere den store kjærligheten.

Vi kan foreløpig konkludere med at vitenskap og religion er avhengige av hverandre, og at vi er avhengige av begge deler. Både religiøse og tilhengere av vitenskap opererer med utgangspunkt i noen sannheter de tar for gitt. På denne måten kan man si at alle mennesker er troende på en eller annen måte; vår virkelighetsoppfatning bunner i (subjektivt) vedtatte sannheter. Man trenger dermed ikke å definere seg som religiøs for å tro på noe; en tro på verden eller på egen kraft er like mye et produkt av naturen som en tro på noe guddommelig er det.

Problemene med å forene religion og vitenskap dukker opp når vi søker å oppnå forståelse av hvordan alt i universet henger sammen, men samtidig vil en kristen naturvitenskapelig forsker kunne hevde at alt springer ut ifra atomenes sammensetning, og at dette mønsteret igjen er konstruert av Gud. Jo lenger vitenskapen har kommet, desto verre har det blitt for de religiøse å underbygge og forsvare sitt verdenssyn. Til syvende og sist blir det opp til hver enkelt å bedømme om skaperverket er et resultat av tilfeldigheter og ”flaks”, eller om en vennligsinnet intelligens har planlagt og konstruert tilværelsen vår.

Hvis man tolker religiøse tekster, for eksempel Bibelen, bokstavelig, er det ikke vanskelig å finne eksempler på funksjoner og hendelser som vitenskapen har motbevist. Samtidig er det allment kjent at deler av de bibelske tekstene har blitt ekskludert fra selve Bibelen fordi de ikke ”passet inn”. Dette gjelder for eksempel det kvinnevennlige Thomas-evangeliet som studeres og debatteres ivrig for tiden. Bibeltilhengerne har stadig måttet omformulere sine tolkninger ettersom naturvitenskapen, arkeologien og historikerne har avdekket nye sider ved verden slik den er og har vært. Men dette er ikke bevis nok til å si at det er de hellige skriftene som nødvendigvis er ukorrekte; vitenskapen har selv tatt feil utallige ganger. Teorier presenteres og forkastes kontinuerlig, og et endelig svar med to rette streker under skal man akte seg for å godta uten videre.

Det ser ut til at mennesket er skapt for å tro. Uten å ha noe å støtte oss til, vil vårt ansvar for verden være for tungt å bære. Men vi står fritt til å ta denne avgjørelsen selv. Det finnes så mye man kan velge å omfavne, eller velge bort, for eksempel troen på spøkelser eller UFO-er. For en person som opplever nærkontakt med engler, marsboere eller hva som helst annet, er dette uendelig mer virkelig og viktig enn hva naboen, statsministeren eller legen din måtte mene. Tro avhenger av hver enkelts lyst, vilje og ikke minst mot. Man sier om en person som holder på sin overbevisning selv når hele verden går ham/henne imot, at vedkommende er sterk i troen. Dette bør ikke være et skjellsord! Tro er riktignok en svakhet ettersom man setter seg i en sårbar posisjon hvor man ikke lenger råder over sitt liv i ensom majestet, men samtidig er det nettopp denne troen og selvvalgte tilhørigheten (eller ensomheten) som gjør den troende så sterk.

Videre kan man vurdere det slik at religion i vårt vestlige, smått ateistiske overflodssamfunn er personlig, mens vitenskapen er noe offentlig; om du velger å tro på et liv etter døden eller ikke bør ikke påvirke andre enn deg selv, men det faktum at jorda er rund og at alle ting er bygget opp av atomer og kvarker, er ikke bare allment akseptert, men i tillegg skolepensum. I det kaoset som ironisk nok hersker på jorda (som visstnok blir mindre og mindre) er det naturlig at folk ønsker noe å gripe fatt i; noe som kan forklare. Men vi tyr til de samme redningsbøyene som vi alltid har gjort. Guddommelighet, nestekjærlighet og rettferdighet på den ene siden, og forståelse, utvikling og vinning på den andre. Men disse elementene har så absolutt berøringspunkter. Norge anno 2007 er blant mye annet befolket av mennesker som håper av hele sitt hjerte at det snart kommer en sikker medisinsk kur mot aids. Andre deler av befolkningen bruker like mye (eller mer) energi på å misjonere imot sex før ekteskapet. To sider av samme sak?

I tillegg til sin hang til mat, vin og botanikk, er Gert Nygårdshaug en av landets mest spennende skjønnlitterære forfattere. På CV-en kan han skilte med diktsamlinger, novellesamlinger og barnebøker, i tillegg til hovedgeskjeften; romaner. Hans interessefelt og kunnskapsnivå er intet mindre enn imponerende, her stiller han klart i klasse med kollegene Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad. Faktisk bør man anbefale enhver med hjerte for en av de sistnevnte å lese noe av førstnevnte. Her følger en presentasjon av Nygårdshaugs forfatterskap, i entusiastisk utvalg.

Den beleste og bereiste Tynset-mannen har, som den oppvakte leser kan ha oppfattet, et langt og innholdsrikt forfatterskap bak seg. Om lag tretti bokutgivelser har det blitt, med den smått groteske ”Nullpluss pluss”, uhorvelige spennende ”Prost Gotvins geometri” og den miljørettede, prisvinnende bokklubbfavoritten ”Mengele Zoo”, i tillegg til den ti bøker lange krimserien om antihelten Fredric Drum, som mulige ”offentlige” høydepunkter.

Fablene ”Dverghesten” og ”Afrodites basseng” er også svært leseverdige, førstnevnte med sin fantasirike og fengende beretning om en spektakulær reise i tiden, som ender opp i skjæringspunktet mellom egyptisk mytologi og historie, arkeologi og den fascinerende myten om Atlantis.

I dette ligger også en fellesnevner for Nygårdshaugs forfatterskap: Kombinasjonen av det vitenskapelige og det fantasirike. Forfatteren er en mester i å oppheve skillene mellom lek og alvor, fakta og fiksjon, myter og sannhet. Historiene hans dreier gjerne omkring kjærlighet og vennskap, men er satt inn i fantastiske (i alle ordets betydninger) situasjoner hvor man som leser tar seg i å tenke ”kunne dette faktisk ha skjedd”? Og man innser at man, uansett sannsynlighetsgrad, må være med på leken.

Karakterene som manes fram i Nygårdshaugs indre, bærer ofte preg av å være usannsynlig lærenemme, kunnskapsrike og modige. I tillegg skjener historiene hans i absurde retninger, selv om årelang research ligger til grunn for handlingsforløpene, og gir komposisjonen en gangbar grad av troverdighet. Dette til tross: disse bøkene skjerper både intellektet og forestillingsevnen, og til syvende og sist er det fullt mulig å tolke Nygårdshaugs overordnede budskap som noe i retning ”våg å tenke irrasjonelt, våg å bryte med vanetenkning, våg å se fortidens og fremtidens muligheter”.

Nullpluss pluss

”Nullpluss pluss” ble utgitt for første gang i 1986, og er fortellingen om laserforskeren Tremor Harding, en usannsynlig smart fyr som føler behov for å utfordre naturlovene, som for å føle at han lever. Dermed setter han i gang med det ambisiøse, topphemmelige og kanskje dumdristige prosjektet å spise seg selv. (Ja, du leste riktig.) Store deler av bokens handling utspiller seg i en bunkers i den fiktive byen Lagendonk, hvor Harding har installert seg. Her kan man følge hans daglige virke, hvor han omhyggelig parterer sine egne kroppsdeler, lager marinader og studerer kunst. Som et skår i gleden forfølges han av den hysteriske professor Mantel. Dessuten inntreffer det en rekke uforklarlige hendelser rundt om i verden idet Harding murer seg inne i bunkersen.

Den videre handlingen skal ikke røpes, men romanen tar en vending hvor den opererer på flere nivåer, den sammenblander det vitenskapelige og det metafysiske, den kan også leses som en makaber komedie eller en bisarr krimroman. På sett og vis kan man trekke forsiktige paralleller mellom denne og Erlend Loes ”Doppler”, men jeg tør garantere at Nullpluss pluss har et større element av både litterær spenning og filosofisk dybde i seg. Og den er minst like morsom! Anbefalingen er herved gitt.

Prost Gotvins geometri

Tolv år etter at ”Nullpluss pluss” ble utgitt og fikk en slags kultstatus, kom mesterverket ”Prost Gotvins geometri”. Her lekes det med innviklede teorier omkring hellig geometri og den katolske kirke. I tillegg finnes en vakker kjærlighetshistorie mellom en dypt troende prest og en vitenskapelig anlagt paleo-arkeolog, og en minst like vakker skildring av et grenseløst vennskap. En av de fornøyelige, og visstnok sanne, anekdotene i denne boken, omhandler det isolerte stammefolket korowai som flyttet opp i trærne for å komme nærmere sine guder. Disse gudene materialiserte seg fra tid til annen på himmelen, men viste seg, etter innblanding fra vestlige, å være helt alminnelige charterfly! Det blir også ”forelest” i kirkens arkitekturhistorie, med basis i arkitekten Macondy Lunds nedtegnelser, fysikeren Kristian Birkeland, oppfinneren av kunstgjødsel, inkluderes, og vi tas med i et fly over de fire verdenskjente, danske vikingborgene. Tilsynelatende et svare sammensurium, men all informasjonen er nødvendig, på hver sin måte, for å kunne forstå, og kanskje forsvare, romanhistoriens gang.

Hovedpersonen Gotvin Soleng (Gotvins bror, Violon Soleng, dukker dessuten opp som hovedperson i ”Dverghesten”) er prest i den fredelige bygda Vanndal. Ryktet om et mirakel ved en katolsk pilegrimskirke i den spanske byen Santiago de Compostela har spredd seg, og den nysgjerrige, beskjedne presten bestemmer seg for å reise på sin første utenlandstur, i den misjon å undersøke fenomenet. Her begynner en mental og fysisk reise så opprivende og omveltende at det går på helsen løs, for ikke å snakke om jobben og anseelsen i hjembygda. Gotvin hensettes til saker han aldri har våget å tenke på, og utfordres til å revurdere hele sitt liv, og sin standhaftige gudstro. Handlingen finner sted i Norge, Spania, Egypt og Danmark, og byr på fascinerende teorier omkring våre forfedre og deres kunnskap, astrologien, religionen, maktstrukturen i dagens semi-religiøse samfunn og muligheten av den fullstendige holisme.

Afrodites basseng

Nygårdshaug har hentet flere av sine hovedpersoner fra bygda Vanndal, nemlig Jomar Snefang, som vi blir godt kjent med i ”Afrodites basseng”. Jomar har doktorgrad i bregner (ja, du vet, sånne store, grønne planter) og bor et godt stykke utenfor allfarvei med sin ni år gamle sønn, da en katastrofe av ekstreme dimensjoner inntreffer. Her blir vi blant annet introdusert for det forunderlige fenomenet settaklosser (en uhyre intelligent form for puslespill hvor tredimensjonale figurer kan kombineres, og uansett kombinasjon danne et kjent, konkret bilde), samt leksjoner i flygekunst og uvanlige planter, for å nevne noe. Også her dukker brødrene Soleng opp som bipersoner, og hvis man har Prost Gotvins geometri og Dverghesten friskt i minnet, vil dette være et særdeles hyggelig gjensyn med brødreparet som nå har blitt aldrende menn. Romanen har en slags sidehistorie (mer enn dette røpes ikke her), som skildrer livet til den unge kvinnen Ooni, der hun vandrer gjennom Saharas morderiske ørken. Denne kvinnen har sterke paralleller til den mytologiske Lilith, som for øvrig vies et par avsnitt i boka, i selskap med blant annet (det teologisk sett revolusjonerende) Q-evangeliet. Igjen fusjoneres religion, myter og vitenskap på et svært fascinerende vis.

Lesetrang og åpne løsninger

Det som gjør Nygårdshaug til en anbefalelsesverdig forfatter, er først og fremst alle de tankene som tvinges til overflaten når man leser bøkene hans. De er utfordrende uten å være tunge, og gjør ikke krav på noen sannhet. Historiene sklir på mesterlig vis i hverandre, og blir en del av leserens bevissthet, i form av ideer, bilder og muligens en forsterket lesetrang. Gjennom bøkene blir man inspirert til å tenke selv, stille spørsmål og, hvis ønskelig, trekke egne konklusjoner.