Alta flyplass møtte oss med strålende solskinn og turen over til Lakselv ga en forsmak på været og fargene de kommende dagene. Pensjonister og vi søringene møttes på Lakselv hotell. Første kveld ble brukt godt og vi fikk unna et styremøte. Dagen etter ble brukt enda bedre. Kvensk institutt ble besøkt og vi brukte opp hele dagen til daglig leder, men fikk en mengde informasjon igjen for hennes strev. Dagen ble brukket opp av en fantastisk lunsj; boknakjøtt og en fantastisk kjærlighetshistorie fortalt over maten.

Tilbake på hotellet skulle vi i stampen! Rosa sjampanje var kjøpt inn og alle invitert inn på et av hotellrommene. Eneste mann i reisefølget kom seg ikke inn på rommet sitt, måtte skifte på gangen og legge klærne inn på mitt rom - mens en av damene prøvde å forklare damen i resepsjonen at hun faktisk måtte komme og se med egne øyne at kortet ikke virket. Vi andre tyvstartet med sjampanjen. Flasken hadde tatt en liten rulletur i bagasjerommet på bilen og ville ut og rulle mer. Den hoppet ut av hånden på damen som prøvde å åpne den og i en elegant saltomortale tok den sats og traff gulvet med bunnen først. Damen på vei inn døra fikk derfor halve flaska over seg i en sprut som var mer imponerende enn noen sjøsprøyt jeg noengang har sett! Rommet var mer eller mindre rosaprikkete, damens bådekåpe likeså og vi andre satt tvekrokete da damen i resepesjonen kom og sa at det nok var sant at døra inn til mannens rom ikke gikk opp... Litt manøvrering og resepsjonen unngikk flekkene i taket. Lukta vare det kanskje verre med.

Da damen som leder det hele kom etter sykkeltur gjennom Lakselv, satt vi alle klare for litt mer sjampanje av den klare sorten. Hennes malende bilde av seg selv som en ping pongball gjennom hjemmet - med to sønner som prøvde å få med seg hvor hun var, var opptakten til stampen. Stampen lå med fjellene bak seg og var en gammel og liten fiskeskøyte hvor vannet var oppi båten!

En runde over pene menn og kvinner som er oss verdige på en øde øy, endte i disse forslagene:

Johnny Depp (mitt selvfølgelig)
Martin Andersen (fotballspiller?)
Sven Nordin
Dorte Skappel
Ingrid Bjørnov
Robert de Niro

Ikke kom her og si at forsamlingen ikke er allsidig i sin kultursmak! Kvelden ble brukt på hotellet og jeg fikk æren av å høre fantastiske fortellinger av en kar på 83 år. Han holdt selvsagt lenger enn "ungdommen", som var meg. Jeg gikk og la meg lenge før de aller mest voksne den kvelden ;-)

Dagen etter ble brukt til samisk kultur; Sametinget og Samisk språk- og kultursenter. Reinsdyrkjøtt med potet og grønnsaker og bålkokt kaffe i gamme. Eksotisk!

Morgenen etter skulle vi samme vei som vi hadde kommet. Jeg småsov og våknet da vi kjørte inn i en tunnel. Tenkte at den hadde vi ikke kjørt før, men de andre damene sa ingenting og jeg ville jo ikke virke helt på bærtur. Men det var jo det vi var... Da vi så skiltet med Nordkapp kommune var det bare å snu og telle tida. Det skulle gå bra å rekke flyet fant vi ut og tok en tissepause på en bensinstasjon. Vi kjørte videre og kom til en bro vi ikke skulle til. Kvalsundbrua fant vi ut. Feil vei igjen - og nå var det ikke så morsomt å telle tida lenger. Da det var 8 mil igjen hadde vi en time å gå på før flyet gikk. For å si det sånn er damen som kjørte et råskinn bak rattet og 8 mil ble tilbakelagt på 55 minutter (!). Vi braste inn på flyplassen, skrek oss til noen i innsjekking og fikk bare et flir og kommentaren "Så dokker trur at flyet går fra Nordkapp?!". Resten av styret hadde informert hele flyplassen slik at de var klar over at vi var i løypa!

Alle ting gikk godt. Vi kom oss med flyet og jeg har hatt en minnerik uke. Dette var den uoffisiell reiserapporten...

Etter to dager med konferanse, mangel på mat og enda mer mangel på lysten til å mingle, dro jeg heller på et avslappende besøk til kusine Eline. Buss 31 mot Lægdene/Montana og en bussjåfør som med all tydelighet ikke var så begeistret for østlendinger som ikke visste helt hvor de skulle av. Bergen by har ikke hørt om skilting verken ombord i bussene eller på bussholdeplassene. Ei heller annonseres stoppene. Jeg skulle oppover og så nedover og med hjelp av hyggelige medpassasjerer, en telefonsamtale med kusine Eline og et vandrehjemsstopp, så kom jeg meg av på riktig sted. Som viste seg å være nesten riktig sted, men som ikke var langt unna riktig sted.

Det går alltså fint å finne fram med buss i Bergen. Det som ikke går er å tekste for mye på mobil. For byen går oppover og nedover i svinger på svinger. For slike sarte sjeler og mager som min, betyr det et litt for tydelig minne om spyfulle bilturer, bussturer og flyturer fra barndommen og jeg kunne aldri bodd i Bergen og tatt buss. Slik er det.

Men Bergen er en fin by.

På "vårt" turistkontor satt det en dame, Diana, som skulle vise seg å være verdens hyggeligste, ærligste og hjelpsomme. Hun klarte å holde tilbake avgangen på båten til Isla Mujeres for oss, slik at to syvsovere kom seg over til øya før dagen ble for voksen.

Så vi løp avgårde, ble stoppet rett før ombordstigning for bildetagning og dermed var vel tonen satt. Ombord var det servering av øl, Piña Colada og Sex on the Beach, mens de ansatte ustanselig informerte om hva man kunne gjøre på øya og hvilket bånd med hvilket farge som betydde hvilken aktivitet. Jeg takket meg selv i stillhet; jeg hadde nemlig bare kjøpt båtturen over. Litt eventyrlysten får man da være! Verre var det å komme seg ut av turistkomplekset da vi gikk på land. Men etter litt surring vandret vi innover mot sentrum av byen.

Jeg ville sykle, Jonas ville kjøre golfbil. Begge ville svømme. En liten detur endte med at Jonas fikk en hennatatovering og jeg solbriller, siden de jeg hadde med til LA fortsatt befinner seg i LA. Så prøvde vi å finne sykler, scooter eller golfbil. Det endte med sykler. To utrangerte skrapsykler, men sykle skulle vi. Etter å ha buksert oss ut av sentrum begynte vi turen mot enden av øya. Den er ikke stor. Men etter en god stund begynte vi å innse at å sykle rundt i tredve varmegrader ikke er så godt på to slitne sykler. Heller er det ikke så kult at niåringen ligner sin mor og blir nokså amper i varmen. Så jeg innså at min gode idè ikke var så god allikevel. Vi snudde, leverte syklene og gikk for å leie en golfbil.

Og på golfbil, sammen med alle de andre turistene, putret vi altså rundt øya. Med en fotostopp, spisestopp og firfislestopp. Svømming rakk vi ikke, bortsett fra at Jonas fikk seg en dukkert rett før båten gikk tilbake.

Men fornøyde var vi. På vei tilbake satt vi solslitne og varme og så på det fine havet. Helt til personalet ombord begynte med allsang, alldans og rosa tequilashots på flaske som de helte ned i kjeften på de som ville ha... Jadda. Jonas var dypt fasinert og fulgte med på både shotsservering, dansing og "the sexiest man-contest". Jeg hadde ikke egentlig noe godt svar på hans spørsmål om hvorfor de gjorde alt dette, og er vel enig i hans konklusjon: "Jeg synes det ser ut som bortkasta tid, jeg mamma". Men som jeg sa til ham; "Jeg skal høre med deg igjen om en ti års tid hva du synes om slik festing" ;-)

Det første som møtte oss var alle kattene. Utenfor og innenfor, under buskene, i skyggen, rundt bassenget og selvsagt ved matfatet som de ansatte hadde plassert i gangen mellom alle rommene. Jonas var fasinert. Stemningen var satt. Jeg kan ikke annet enn å falle for et litt slitent hotell, med store rom, katter og god mat. Så vi ble der og hadde vår base der alle dagene. Det var greit når vi skulle ut på turer. Greit å vite at senga venta og at vi kunne ta det med ro i forhold til overnatting. Ikke all backpacking behøver å være hektisk ;-)

Når alle ting er nye, er det også fantastisk å se sin første ekte kakkerlakk! Jonas skulle kjøpe brus fra brusmaskinen utplassert i lobbyen og kom gledesstrålende tilbake og fortalte at det hadde krøpet en kakkerlakk fram fra brusskapet! Dagen etter kunne vi se på den døde kakkerlakken som noen hadde kverket, bare for å oppdage at den ikke var død allikevel. Lykke.

Ikke like lykkelig var han over å bivåne firfislen som først ble haleløs og deretter livløs da en av katten fikk seg et lite mellommåltid...

Vi badet morgen, dag og kveld. Før turer, på et par late dager og etter turer. Jonas bodde i bassenget. Havet som lå rett utenfor hotellet var fullt av skumle kanskjer som tang, tare, fisk og andre kanskjer. Så det lot han for det meste være.

Følelsen av å komme litt hjem om kveldene da bussene svingte inn ved lysskiltet og Club Verano Beat lyste mot oss, den var god. Side om side med de store flotte hotellene i Zona Hotelera; vårt var perfekt.

Jonas har moett nye venner i LA, han har turt aa kjoepe brus og potetgull paa egen haand uten aa kunn espraaket og han har sett de fantastiske Maya pyramidene i Chichen Itza.

Jeg har sett pyramidene paa nytt og oppdaget at jeg var heldig som var her i 1993 og fikk klatre paa dem og gaa ned i gravkammeret under pyramiden. Naa er alt stengt pga slitasje. Men fantastisk aa se var det naa og!

Det rare er at vi kom over ungdomsherberget jeg var paa for femten aar siden. Vi ruslet litt langs stranden her og et par bygninger bortenfor hotellet laa det! Jeg ante ikke egentlig hvor langt unna vi var, men der laa det. Forfallent og stengt... Jeg foelte meg litt melankolsk og gammel akkurta da. I foelge en veldig hyggelig reiseturoperatoer som holder til paa hotellet, ble det stengt for ikke mange aarene siden, rett etter at det var pusset opp. Ja ja.

Det er mange ting jeg maa skrive om, men det faar bli hjemme fra. I morgen drar vi hjemover. Jonas maa gjoere litt lekser paa den lange flyturen og vi har et par stopp underveis. 

Ting jeg maa skrive om:

• Isla de Mujeres 
• Chichen Itza
• Xcaret
• Cancun downtown by night og hvordan mor drar sin soenn med paa farlige (?)  kveldsturer
• Hotellet vi har bodd paa
• Jonas og iguanoer
• Mexico og bussturer

Og i morgen blir min lille mann sju aar. Sju aar stor. Han har allerede planlagt sin tiaarstur i lengre tid ;-)

Første etappe var med t-bane i tjue minutter og vi ble kjørt til stasjonen. Vi fikk kjøpt dagspass på automat og trasket ned på perrongen. Der sto banen klar for oss, så det var bare å stige ombord. På stasjonen vi skulle av på, bar det opp på bakkeplan. Etter å ha spurt noen fant vi fint fram til bussholdeplassen. Bussturen i seg sjøl to nesten to hele timer og setene på bussen kan vel ikke kalles behagelige... Eller som Jonas har lært å si: they have crappy buses! Men etter to timer med humpedump var vi der :D

Selvfølgelig måtte vi gå noen turer mellom Guest Relations og Guest Services, men til slutt sto vi der med våre gratisbilletter til California Adventure Park og Disneyland. Og så vandret vi inn i Disneyland - trodde vi. Vi begynte med en flytur over California hvor vi dyppet tærne i vann, så over fjelltopper og endte med å se på fyrverkeri fra oven i Disneyland. Vi fikk med oss noen andre turer og litt High School Muscial før vi gikk til "information" - bare for å få beskjed om at vi ikke var ikke Disneyland, men i California Adventure Park.

Dermed gikk vi over til Disneyland, etter to timer over i den andre parken ;-) Og der tråkket vi fra den ene til det andre i seks nye timer! Hva vi gjorde? Skal vi se... En tur med Star Tour ut i verdensrommet, en tur med Pirates of the Carebeean, en liten tur med Mr. Toads og med the Mad Tea Cups. En masse andre ting, før mørket senket seg og vi trasket avgårde for å få oss litt mat. Jonas fikk dessert: fem varme donuts med melis på - og jordbær- og vaniljesaus til å dyppe dem i! Så da lysene glitret i trærne og vi akkurat rakk en tur med Indiana Jones, ja da var lykken fullstendig hos niåringen min.

For å toppe det fikk vi med oss litt LA-slang og stygge ord fra en tenåring som ikke var fornøyd med bussjåføren før vi satte oss på bussen og humpet tilbake til downtown LA, hvor lysene også glitret og jeg var litt mer fasinert enn Jonas.

Idag har vi fått en guidet tur på Fox studio. Det vil si at at det ikke er så mye aktivitet der på grunn av streiken blant manusforfatterene her. Men vi fikk se lydstudio, innspillingsstudio og utendørs oppbygde gatekulisser. Pretty cool :-) Jonas fant veggmalerier av the Simpsons og Star Wars, men han syntes turen i seg selv var litt kort.

Ute på tur i nabolaget! Den ene dagen vi har hatt sol.

Etter en veldig vellykket tur på LazerTag, fikk Jonas prøvesitte en 1955 Chevy

Og besøæke en fin hage hvor eieren av Chevy'en og eieren hadde en flott utepeis!

Det er ikke det at han er uvant med å reise, men kanskje litt det at det bare er han og meg denne gangen? Og at vi reiser med sekk og skal bo både litt her og der. Kanskje også at vi ikke har alle detaljer spikret når det gjelder hvor vi skal sove og hva vi skal se i Mexico. Kanskje er det også det at han vet at det ikke er mamma som står for den største ro og orden når vi ellers er ute og reiser... Pappa har mast om klær, pakking, tid, overnatting, lommepenger og avstand i noen uker nå.

For min del er det i ferd med å gå opp for meg at det å skulle ut på reise i to og en halv uke med eldstemann betyr to og en halv uke uten minstemann. Ulf synes jeg tar alt for lett på det faktum at det også er to og en halv uke uten ham. Men minstemann kjennes best i hjertet, kjenner jeg. Jeg trøster meg med at han får en fin tid bare med pappaen sin.

I miljøverntider snakkes det masse om det å fly og det å reise. Hvordan vi spyr ut guggeting mens vi fyker rundt omkring på kloden... Jeg kommer allikevel ikke utenom at jeg fortsatt synes det må være noe det viktigste man kan gi videre til ungene sine; en glede over å se nye steder, oppleve nye og ukjente ting og oppdage at mennesker er mennesker overalt. Jonas har reist en del før og jeg er sikker på at dette blir en opplevelse han vil huske og ta vare på.

Og poeden er i ferd med å komme over lekseplikten; han foreslo akkurat at vi kan sende leksene på e-post til læreren ;-)

Vi var ikke spesielt flinke til å planlegge - og endte ofte opp med en kaffekopp og stille stunder. Behagelige stunder.

Siden sist har jeg to barn og den ene skal bli med og hilse på. Siden sist har hun fått en liten gutt, som bare er tre måneder gammel.  Jeg er fortsatt ikke så flink til å planlegge. Spør mannen.

Om noen dager skal vi bli plukket opp i en gammel, grønn og bulkete Honda Civic sedan og så er det vel ikke så lenge til vi må ta en kopp kaffe.

• Pannekakerøre med smelta smør i,  i en halvannenliters flaske el.l.
• Propanapparat
• Stekepanne og stekespade
• Sultne unger og flink pannekakesteker

Oppskriften lover jeg er en suksess ;-)

Hun reiser i morgen og har tenkt lenge på dette. På at hun vil gå og at hun vil klare det. Men samtidig har hun nok tenkt en del på at hun ikke er så stødig i engelsk, fransk eller spansk. Hun har tenkt på om hun skal ha med mobilen og hvordan hun skal komme seg hjem hvis turen må bli kortere.

Så for noen uker siden var vi på Elkjøp, tante og jeg. Hun kjøpte seg ny bærbar PC og hadde alt bestilt trådløst nett hjemme i leilighten. Så dro vi hjem og satte oss ned for å koble opp og titte litt på hvordan dette vidunderet virka. For tante hadde en liten plan med PCen også. Hun ville for det første ut og titte på ruta si, hun ville eposte med folk og hun ville fortelle andre hva hun skulle ut på.  Jeg hadde fortalt om facebook og blogging. Det første for at hun skulle kunne titte innom tantebarn og bilder, det andre for at vi og andre kjente skal kunne følge med på turen og hvordan det går med henne!

I løpet av noen dager var teknikken inne og tante suste rundt på nett, Google earth og har nå postet sine første bloggposter. Og i morgen bærer det løs! Sekken er veid inn, utstyret pakket, ruta festa på papir og innimellom venter internettkafeene på Birgit og hennes kommende historier fra turen. Jeg og mange med meg skal følge med på ferden.

Det er fantastisk med voksne folk som har mot nok til å utfordre sin egen styrke og tørre å gå på noe de aldri har prøvd før. På tross av at de ikke er så stødige i språk, på tross av at de ikke helt vet hvordan det går. Du har allerede vunnet masse på det. Lykke til på ferden, tante Birgit!

Vi klarte det. Vi gikk i snø, vind, stormkast som velta Jonas og på slutten var beina nokså støle og skjelvne. Men idet vi kom opp på toppen og Jonas fikk en pin, og da vi kom ned og fikk en termokopp - så var han bare et stort smil! Og etter varm mat og litt potetgull var han like spretten.

På vei oppover måtte vi konsentrere oss om hvor vi gikk og hvordan vi skulle unngå stikkende snø i ansiktet. Men det var spennende å gå i tau over bre og det var fantastisk å se hvordan niåringen karra seg oppover i steinlandskapet. På vei ned ble det etter en stund bedre og Jonas utvikla sin egen teknikk på snøbankene nedover; han bytta på skiteknikk (på sko) og rulling nedover ;-)

På slutten var vi slitne begge to, men det var allikevel utrolig hyggelig å gå nedover og prate om alt og ingenting. Å høre skravla gå på gutten mens han gikk, hoppa, sklei og akte seg ned til Spiterstulen - det skal jeg huske en god stund fremover.

Jonas er mer fjellvant enn meg. Det er noen år siden jeg tråkka i fjellheimen. Men jeg gleder meg til å gå over bre og se på noen av de hundrevis av andre som skal opp samtidig :D

Hvordan det gikk får vi prate om siden.

Tigrito fra Alessi står nå på kjøkkengulvet og gjør utsikten til kattematen bedre. Det er jo noe litt rart over det å spandere over 400,- kroner på noe kattene skal spise av, men vi er overbeviste om at estetikk i hverdagen er av stor viktighet!

Så kjøpte vi et smykketre fra Menu som det ikke er så lenge siden jeg så for første gang. Kjempefint og faktisk veldig hyggelig å ha de meste brukte og kjære smykkene hengenede fremme på badet.

 En annen ting vi har snakket om å skaffe en stund er Rosendahl vannglass. Over noen år nå har det ramlet inn ulike karafler fra Rosendahl, så nå har vi vannkaraffel, vinkaraffel og oljekaraffel - så da var det på tide med vannglass ;-) Men egentlig tror jeg vi må kjøpe seks til...

Sist, men ikke minst må jeg ta med et bilde av mitt nye Okker Gokkker-skjørt! Det er egentlig et barneklesmerke, men i butikken hang det en stang med voksenklær og bildet viser ikke helt og fullstendig hvor kult mitt nye røde dongeriskjørt er, men det er fantastisk søtt og kult samtidig :D

create your own visited countries map
or vertaling Duits Nederlands

Men det slo meg her om dagen at jeg aldri kommer til å finne alle de jeg har truffet som små glimt på reiser. De jeg tilbrakte noen timer, dager eller uker sammen med. Som jeg har delt store og små tanker med. Kanskje tanker jeg aldri har delt med noen andre. De jeg selvfølgelig ikke husker navnet på lenger, eller bare har et fornavn på. Kanskje jeg er så vidt husker navnet på stedet vi møttes.

Han som skysset meg fra ungdomsherberget til minibanken et eller annet sted i Mexico, slik at jeg fikk betalt overnatting. Som var verdens hyggeligste fyr og som nettopp var ute av fengsel "'cause he just kept stabbing people...". Eller Barrabas som lot meg få husly da jeg klarte å forbrenne meg under den sterke sola i Mexico. Eller han jeg tok bussen med over halve USA og som fortalte meg hele livshistorien sin og som skrev flotte brev i mange år.  En nattetur i Italia med gode samtaler og mange ukjente. En hel liten hær av mennesker det ville vært fantastisk å få lov å si hei til og få et aldri så lite glimt av hvor de er og hva de gjør nå.

En hel liten hær av mennesker som har vært med på å skape fliker av den historien som ble min. Det er kanskje ikke meningen at jeg skal finne dem igjen. Det var bare slik at de skulle være med å lage en liten bit av lappeteppet.

Så er planen å fly fra LA til Cancun, hvor jeg ikke vet mer enn at jeg vil vise Jonas Isla de Mujeres, kanskje Cozumel og ihvertfall Chichen Itza.

Det er to ting som er i ferd med å slå meg nokså hardt:

1. Det kommer til å bli fantastisk å få lov til å vise Jonas noen av de stedene jeg sjøl backpacket til som tjueåring. Det kommer også til å bli kjemperart å være der over 15 år senere med en ti år gammel sønn!
2. Jeg kommer til å være ti ganger mer pysete når jeg har med meg Jonas og ansvaret for ham. Jeg satt her om kvelden og plutselig tenkte jeg på alt som kan komme til å hende når man er slik ute og reiser. Selvfølgelig har vi vært på ferier rundt omkring og gutta er glad i å reise, men dette blir første gangen bare han og jeg reiser så langt avgårde.

Så elendig som jeg er til å spare, det er nå allikevel planen å klare å spare opp til lommepenger. Miljøavgift på flyturen skal også betales. Jeg tenker som så at kanskje er det ikke så mange årene til vi får en kvote på hvor mange flyturer vi kan ta i året?! Det ville ikke vært så dumt. På et vis ville verden blitt større igjen og steder langt borte ville blitt noe å kjempe for å komme seg til og få sett.

Hvor Mikkel vil når han blir ti? Ulf og han skal til "Agypt" og se på pyramidene!

Bildet: Fra Yucatan Today

God helg!

I have for little while thought of writing a post of "things we did in our youth that we don't talk too loudly about". The blogpost hasn't been written yet, but when i write it, I now know it has to be in English for my friend to read. I'll tell you why, when i write it ;-)

As for now: I also wrote this post about you quite a while ago :D Maybe the cup of coffee isn't too far away?!

Og det er kanten hvor mamma og tante står! For da blir de våte, bare man treffer riktig!

Ungene og menn bygget et fint sandslott. Så gikk ungene lei. Men Ulf sto løpet ut og pyntet med skjell og steiner :-)