Barn av den moderne og teknologiske tidsalder bruker mest hodet og fantasien når de leker. Det er selvsagt vel og bra, men kanskje duger det enkle også. Det som ikke funkler, durer eller flagrer over en skjerm. Det som mangler fjernkontroll og var mer vanlig da jeg var barn.

Vi forsøker gjerne å kombinere litt hodebry med uteaktivitet, noe vi gjorde denne helgen. Barnebarnet kom på overnattingsbesøk, og vi besteforeldre forberedte besøket et par dager i forkant. La opp til skogstur med overraskelser, rebuser og gåter. Et lite hefte med bilder og tekst var blitt utarbeidet og ble overrakt den unge detektiven da vi entret skogsstien.

Med heftet som redskap og hjemmelaget turstav i hånd, tok hun føringen langs blåmerket turløype. Nå gjaldt det å finne stedene hvor bildene ble tatt, og så ved hjelp av tekst med hint finne gjemte gjenstander i nærheten av stien.

Vi så øyeblikkelig at opplegget fenget. Da første oppgave var løst ved hjelp av turstav og litt leting, kom det store, fornøyde smilet over å ha lykkes. Barnebarnets smil og iver var vår belønning. Ingenting varmer mer enn ekte smil og spontan latter når man er sammen om noe.

Vi startet i solskinn, og vel halvveis, etter en rast med kaffe og brus, fortsatte skattejakten i hagl og regn før solen igjen tittet fram. Kort sagt ble det en fin og litt annerledes turopplevelse. En aktivitet som frister til gjentakelse.

For få år siden mistet jeg min mor. Selv om hun hadde vært syk i lengre tid, og selv om døden lenge befant seg i nærheten, kom den med sin nummende styrke. Man kan ikke helt forberede seg på døden. Vi mennesker er dårlige på å takle alt som er endelig. Vi ønsker oss alt det døden ikke byr på. Derfor mister vi grepet. Mister oss selv når det skjer nært innpå oss, selv om vi finner støtte i de rundt oss. Døden er personlig. Og den kan gjøre oss litt stive og keitete. Vi finner ikke helt ordene. Vi møter ikke blikket annet enn i korte glimt. Vi er på halvdistanse. Vi nordmenn er altfor ofte på halvdistanse. Jeg visste ikke det da, men jeg fant det ut etterpå.

Jeg oppdaget noe merkelig vel en uke etter mors bortgang. Noe som ble sittende fast i meg og som har fått meg til å snu om på egne tanker. I tiden fra hun døde og til etter at begravelsen og familiesamlingen var over, var det kondolanser. Snille ord. Nærhet. En situasjonsbetinget nærhet, fra slektninger man sjelden og aldri ser og snakker med. Jeg følte det som en god ramme etter alle følelser som løstes ut etter at jordfestelsen var over. Det var trygt og oppmykende å høre prat om dagligdagse ting. Noen hentet fram gode minner. Det hørtes lett latter. Overraskende frisluppen latter. Knutene og spenningene løste seg litt opp.

Det ble snart tid til å reise fra hjembygda i Hedmark og ned til Telemark, mitt andre hjemfylke. Hverdag og jobb ventet. Og bilturen hjem sammen med kona, fire til fem timer, tosomme, ble en overgang. Den geografiske distansen, og det å reise fra, fikk dobbel betydning. Det var i slutten av mai og naturen sto pyntet i friskt grønt. Mjøsa, Eina, Randsfjorden og Tyrifjorden lå som mørkeblå smykker, og turen ga en fin ro med få ord. Det ble som å trekke pusten dypt ned i lungene og slippe den ut etter en tung påkjenning. En underlig form for god tristhet. Hodet ble tømt og sanseinntrykkene fløt inn i kroppen.

Dette med sorgtanker går i bølger. Man faller dypt inn i dem i stille perioder, og man lar seg av og til avlede av gjøremål eller triviell samtale. En berg og dal bane for følelser. Og da jeg kom tilbake på jobb, mottok jeg blomster og vennlige ord. Noen ga en klem eller et klapp på skulderen. Andre ga ord eller et avmålt smil. Men det var én som skilte seg ut, markant. Det var en som ga noe annet og noe mer, litt udefinerbart. En kollega som visste mye om sorg og hva familie er. En høy, slank ung mann fra Mogadishu i Somalia. Han ventet. Han lot de andre vise sin medfølelse først. Iakttok. Han hadde ikke hastverk. Ikke den dagen. Ikke der og da. Han sto alvorlig og ventet.

Det var måten han kom på. Han fant blikket mitt først og holdt det hele veien de få skrittene det var mellom oss. Så tok han handa mi i sine og så lenge dypt inn i øynene mine med sorgtungt, tåreblankt blikk. Han sa ikke noe. Var bare helt tilstede noen lange sekunder. Intenst tilstede. Det føltes så ekte og så fylt av empati at jeg nesten ble satt ut. Måtte være litt for meg selv etterpå, og… - svelge inntrykket. Det var sterkt. Det sto i kontrast til de andre kollegaenes måte å møte meg på, den norske måten. Det sto også i kontrast til hvordan den ytre familien hadde møtt meg på. Jeg tror aldri jeg har følt meg så sett, verken før eller siden. Ord som verdighet, empati, medfølelse og absolutt tilstedeværelse, fikk et større innhold den dagen. Et fremmed innhold.

I tilknytning til tømmerfløting tilbake til 1500-tallet har kanaliseringsinngrep blitt foretatt. For å unngå tømmerfloker og stor skade på tømmeret, ble store steiner fjernet og ledegjerder bygget. Særlig viktig ble det å sperre av bakevjer og blindløp tilknyttet fosser og skval. Disse steingjerdene, som kostet stor innsats å få på plass, og som representerer fremragende steinarbeide som står like godt i dag, har oftest ikke noen praktisk funksjon lenger. Som monument over en viktig del av kulturhistorien har de verdi, og også som flomvern for dyrket mark. Men svært mange steder kan slike elveforbygginger fjernes og elva bringes mer tilbake til sitt opprinnelig løp, også med tilbakeplassering av stein i elveløpet med tanke på bl.a. fiskens krav til hvile-, gyte- og standplasser. Mange insektarter lever største delen av livet (i form av larve-, puppe- og nymfestadier) på/i bunnsedimentet i innsjøer og elver, og for å ivareta de ulike arter kreves elver med mangfoldig substrat. Ikke minst er det også viktig at tørrlagte elvestrekninger nedstrøms kraftverksdammer tilføres en minstevannføring som sammen med terskelbygging bringer vannspeilet, fisken og insektlivet tilbake. Her er det en jobb å gjøre når kraftprodusentene skal søke om fornyet konsesjon. Aller helst før, i og med at konsesjoner gjerne gis for 3-5 tiår av gangen. Det er stor forskjell på å låne brorparten av elvevannet og å ta alt!

De gode grunnene til å fjerne elveforbygginger er mange, og de knytter seg alle til ivaretakelse av det biologiske mangfoldet. En viktig effekt ved å fjerne stengslene er også at vegetasjonen i større grad fungerer som buffer (suger opp og holder på vann i flomperioder), samt at det opprinnelige mikroklimaet gjenopprettes ved at vann virker temperaturstabiliserende. Dette er viktig og en forutsetning for mange arter, både flora og fauna. Og angående frie fossefall gir de helt spesielle økosystem - økosystemtyper vi snart ikke har igjen. Det finnes ingen oversikt over hva vi kan ha mistet av lav, moser, karplanter, samt insekter og mikroorganismer tilknyttet denne floraen. Med tanke på hva mikrosoppen Tolypocladium inflatum har betydd for mennesket i mer enn 20 år (produserer det biokjemiske stoffet cyklosporin som hindrer immunitetsproblem ved organtransplantasjon), er det god grunn til å agere mer omtenksomt. For øvrig må statusen til små og store organismer, alle livsformer i naturen, oppjusteres fra tjenelig og verdifull for mennesket til organismer med egenverdi. Det er en forutsetning for å kunne ivareta artsmangfoldet og oppfylle “konvensjonen om biologisk mangfold“ - CBD.

Vannkraft beskrives gjerne som “rein kraft” og “grønn kraft”, men det er å tegne et rosenrødt bilde av situasjonen. Visuelt sett er det rein og skjær styggedom, med tørrlagte elvestrekningen, grå betongmurer som kløyver elveløpet og “fosser” uten vann. Fiskestammer har gått tapt og trues. Bunnvegetasjon endres og insektarter forsvinner. Likevel er vannkraft å foretrekke framfor annen el-kraft produksjon. Men det går an å vise noe større hensyn til naturmiljøet. Og det koster heller ikke så mye. Det handler mest om innstilling. Det forteller også noe om hvilke verdier levende fossefall har for oss mennesker når det årlige Marispelet ved Rjukan-fossen i Tinn kommune i Telemark ikke har plass nok til alle interesserte. Billettene rives unna i en fei til hver forestilling, og en viktig faktor er at Hydro slipper vann i den 103 meter høye fossen noen minutter. Et prektig skue og et bulder som fryder og fillerister tilskuerne i marg og sjel (og som koster Hydro 125.000 kroner for hver time i tapte kraftinntekter).

Levende natur gjør noe med oss, og i særdeleshet buldrende fossefall. Kanskje har vi blitt pumpet hodet fullt i så mange år med at neddemte fossefall og tørrlagte elvestrekninger er prisen vi må betale for såkalt rein kraft, at mange faktisk tror på det. Det er selvsagt feil! Kraftproduksjon og kraftforbruk har alltid en miljøkostnad, uansett produksjonsform. Og tilbake til kanalisering og elveforbygginger, så tjener også dette kraftprodusentene ved at de lettere kontrollerer vannets gjennomløpstid fra magasin, via elveløp og til kraftverksdam. Men ingen vet hva som går tapt av livsformer og hvor sterkt det påvirker grunnvannstanden, og brudd på konsesjonskrav om minstevannføring der total tørrlegging skjer, får ingen konsekvenser - for konsesjonæren. Reduksjon i artsmangfoldet gjelder i praksis ikke her, og mailer man miljøvernministeren om et slikt problem får man ikke svar. Nå er alt fokus på global oppvarming og så glemmer man å bedrive miljøvern nasjonalt og lokalt, og trolig er nettopp det den største miljøtrusselen framover. Naturen rundt oss forringes mens politikerne (les: vi) studerer satellittbilder over issmeltingen i Arktis.

Her følger et utdrag fra Miljøstatus i Norge (oppdatert 25.06.2007).

Naturtyper og arter er truet

Andelen lite påvirkede vassdragsområder minker. I Finnmark og Nordland var vannkraftutbygging og kraftoverføring hovedårsaken til bortfall av villmarkspregede områder i perioden 1988-2003. Det vil si at områder som ligger mer enn 5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep, ble redusert i areal. Bortfallet som skyldtes vannkraftutbygging og kraftoverføring, utgjorde ca. 810 km2 av en total reduksjon på 1150 km2 i de to fylkene.

Enkelte elementer i vassdragslandskapet står i fare for å forsvinne. Dette gjelder for eksempel elvedelta og fosser. Mange steder er fosser bare et minne. Elver og bekker er blitt ledet bort og samlet i rør for kraftproduksjon. Vannårene med forgreininger fra hovedelv til bekk er blitt drenert, og vannsystemene er blitt mindre findelte og varierte. Noen steder er resultatet blitt senket grunnvannsnivå.

Tørrlegging, regulering, forbygging, kanalisering og andre større endringer av vassdragenes naturlige løp og prosesser gir, i tillegg til inngrep og forurensning, konsekvenser for vassdragsmiljøet. Siden 1800-tallet har sur nedbør virket negativt, særlig på vassdrag i sør-vestlige deler av Norge, og gitt kraftig redusert vannkvalitet med konsekvenser for planter og dyr. Omfattende kalking har imidlertid reddet eller opprettholdt bestander.

Mange arter er truet. Vassdragene og naturtyper som er sterkt påvirket av vann er levesteder for en rekke planter og dyr som kan stå i fare for å forsvinne fra Norge. Norsk Rødliste 2006 inneholder en oversikt over 328 arter tilknyttet innsjøer og elver, og 495 arter med tilknytning til våtmarker (en rekke arter er knyttet til begge naturtypene) som kan stå i fare for å dø ut.

Norge har gjennom internasjonale miljøavtaler forpliktet seg til å begrense tapet av biologisk mangfold innen 2010. Vi har også et særskilt ansvar for å ivareta villaksen. Vassdragsregulering påvirker 28 prosent av Norges 446 laksevassdrag, og er avgjørende faktor for tilstanden i 19 prosent av vassdragene. Regulering var i 2005 oppført som årsak til at 19 av i alt 45 bestander var tapt.

Økologisk tilstand i norske vannforekomster. I det innledende arbeidet med EUs rammedirektiv for vann er det utført en grovkarakterisering av ca 150 000 vannforekomster (grunnvann, overflatevann og kystvann) i Norge basert på eksisterende kunnskap. Basert på det foreløpige arbeidet har mange norske overflatevannforekomster (vel 50 prosent) minst god økologisk tilstand som dermed tilfredsstiller kravene i vanndirektivet. Av de innsjøer- og elver som ikke er sterkt modifiserte (18 prosent) er 23 og 25 prosent ansett for å være i henholdsvis risiko og mulig risiko for å ikke nå målet om god økologisk tilstand.

Terskelbygging for å få tilbake vannspeilet i tørrlagte elver, bedre tilpasset minstevannføring og fjerning av en stor andel elveforbyggingsmurer, er tiltak som er raske og billige å sette i verk. Og de vil gi umiddelbare resultater. Her er det ikke mangel på kunnskap og tekniske løsninger som er bremseklossen, men politikerne. De sier mye fint om bevaring av artsmangfold, men de tar ikke inn over seg hva det innebærer. Norge skriver under på enhver internasjonal avtale og kan skilte med at vi tilhører de gode og ansvarsfulle. Vi forplikter oss stadig vekk til å oppføre oss anstendig og ansvarlig, som å stanse reduksjonen i artsmangfold innen 2010 - men bare på papiret (CBD vil vi aldri kunne innfri innen 2010, antakelig heller ikke innen 2050, men det får ingen følger i form av internasjonale reaksjoner så vi gir blaffen!). Nordmenn er blitt det rike, motbydelige folkeslaget i utkanten av Europa som forteller alle andre hva de bør gjøre, men som mildt sagt er sendrektige i å ta tak i egne synder. Vi utreder og produserer tilstands- og tiltaksrapporter og er såre fornøyde med å gjøre bare det.

Jeg merket selv at overskriften traff slik redaktøren åpenbart har ønsket, og jeg liker ikke ordbrukens måte å vinkle et viktig tema på. Ordet sex selger, men dette handler om noe ganske annet i mine øyne. Det handler om å la barn utforske egen og andre barns kropper også i settinger der foreldrene ikke direkte har mulighet til å overvåke leken eller å gripe inn. Foreldrene må antas å være de som best kjenner barnets historikk og opplevelser, og ikke minst er det foreldrene som best kjenner besteforeldrenes synspunkter på hva barn bør og ikke bør få lov til. Faren for at mange barn blir ofre for svært ulike signaler fra voksne de er glad i og ofte forholder seg nært til, er absolutt tilstede. Selv om intensjonene i den praksis Pia Riis her taler for er ensidig gode, ser jeg også at resultatet kan bli forvirrede barn. Jeg må anta at det man aller minst ønsker, er å svekke barns tillit til foreldrenes (i noen grad også besteforeldrenes og øvrige slektningers) evne som oppdragere og forbilder. Det kan gi seg negative utslag på mange områder av oppdragelsen.

Jeg undrer meg også over at det ikke legges en mal for hvordan barns nysgjerrighet og lek med kropp skal håndteres av barnehageonkler og -tanter - både de med førskolelærerutdanning og de ufaglærte. Det kan ikke være slik at det i vesentlig grad blir opp til den enkelte barnehagetilsatte å tolke og håndtere dette rent subjektivt. Også barnehager benytter seg av vikarer ved korttidsfravær, og det må ligge en instruks til grunn for å sikre at for eksempel vikarer ikke reagerer signifikant annerledes på barnas atferd enn det de er vant til. Når Riis påpeker sin oppfatning om at det er stor usikkerhet blant barnehagetilsatte rundt om angående håndtering av barns nysgjerrighet på og lek med egen og andre barns kropp, mener jeg man har forsømt seg i opplæringen og derfor starter i feil ende. Slik jeg ser det burde barnehagepersonale landet over blitt kurset i en faglig fundert måte å håndtere dette på, enten barnehagen de jobber i er statlig, privat eller også preget i ulik grad av trospåvirkning. For med vårt bosetningsmønster er det for svært mange foreldre ikke snakk om et valg mellom barnehager med ulike etiske retningslinjer og ulik praksis av moral, men et valg mellom å takke ja eller nei til ett barnehageplasstilbud.

En mulig positiv effekt av å naturliggjøre barnas atferd på dette området, er å lettere kunne oppdage og komme i dialog med misbrukte småbarn. Her kan det være store gevinster å hente. Motsatt kan det bli svært utfordrende å takle misbrukte barns reaksjoner på å være vitne til eller selv bli del av intim kroppskontakt med “fremmede” (barn). Hvor et seksuelt misbrukt barn befinner seg i en fortregningsprosess, er det for eksempel umulig å vite. Det er også umulig å vite hvordan et misbrukt barn takler dette utenfor barnehagen, og når lyset slukkes for natten. Hva barnepsykiatrien sier om slike forhold vet jeg ikke, men at den faggruppen må være en sentral samarbeidspartner for å legge fundamenter i håndteringen av våre små verdensborgere også på dette området, synes påkrevd.

Jeg tenker også rundt dette med overgang fra barnehage til skole. Hvor - på hvilket alderstrinn og i hvilke settinger - endres reglene for atferd i det institusjonelle og offentlige rom? Og hvordan bør informasjonen til foreldre, også de som ikke benytter seg av barnehageplass, skje? Selv om “jeg” er hjemmeværende med mitt barn, ønsker jeg likevel å vite hva barnehagebarna er vant til å se på som akseptabelt. Mitt barn vil omgås barnehagebarna i ulike sammenhenger på fritiden (bursdager, lekeparker, osv.) og jeg må da forholde meg til alle sider ved barnas lek. Det er i det hele tatt mange sider å vurdere dette ut fra, og uansett kan man takke for at det nå legges på bordet til åpen diskusjon og meningsbrytning.

Det er mange gode grunner til å forlate stien, og den viktigste grunnen er at den stjeler av tilstedeværelsen. Det er en finstemt tone mellom kroppens sanseapparat i kombinasjon med sener og muskler på den ene siden, og de vekslende utfordringer fjellandskapets og framfor alt skogsterrengets mosegrodde steiner og kronglete eller sleipe underlag representerer. En finstemt tone. En kontinuerlig, taus dialog.

Jeg velger gjerne skogen foran fjellet for å finne denne tonen. Turer i snaufjellet dekker andre behov med sitt åpne, nakne landskap. Fjellet frambringer andre tanker, mer storslåtte og atspredte - mer befriende på mange måter. I fjellet er stien viktigere for meg enn i skogen. Grunnen er nok at øyet når lenger, det er gjerne færre detaljer å hefte seg ved i det mer ensartede og karrige landskapet, og man vil gjerne bevege seg raskere mot et mål. Fjellet utfordrer slik sett fysikken mer enn sanseapparatet.

Jeg blir sjelden fysisk sliten av å bevege meg i skogen - utenfor sti. Bærer min sekk med fotoutstyr og niste, åtte-ti kilo, mens steglengde, hastighet og rytme styres av dialogen mellom terreng og kropp. Styres av sansene og det mangfold av livsformer som spiller opp for ører og øyne. Mens fjellets tallrike og allestedsværende lavarter ofte gjør meg blind for dem, fanger lav ofte min oppmerksomhet i skogen. I skogen er jeg i dialog med omgivelsene, hele tiden, på nært hold. Der søker ikke blikket opp og fram men mot underlaget. Mottar stadig ny informasjon som automatisk fører til mindre og større justeringer og unnamanøvre, for hvert eneste steg.

Det å løpe orientering eller terrengløp i skogen er i sannhet en stor utfordring og prestasjon. Kanskje kan man gå så langt som å kalle det risikosport. Uten godt trenete koordineringsevner og raske reflekser, ville det å bevege seg raskt over variert og ukjent underlag medføre brudd og leddskader stadig vekk. For meg framstår slike øvelser som hasardspill med ankler og knær som innsats. Et annet poeng er at jeg ikke ønsker å haste fram uten tid til å lytte og se - uten å være tilstede. De som skal ta tiden på meg når jeg tusler omkring i skogen må belage seg på å vente - lenge.

De siste dagene har værgudene vært overmåte rause, og dagene har blitt fylt med skogsliv. Kameraobjektiver, en termos, noen kjeks og annet småtteri i sekken, fotoapparat rundt halsen og fotostativ i handa. Og jeg har vært alene, har ikke truffet et menneske. Kanskje har jeg gått 2-3 kilometer i løpet av en dag, kanskje 6-7. Jeg vet ikke, og det spiller ingen rolle. I går brukte jeg kanskje en hel time på å bevege meg 50-60 meter, inntil jeg befant meg 20 meter eller så fra to rådyr som beitet i et lite bekkefar. Minutter fylt av glede, spenning og absolutt tilstedeværelse. Jeg fikk ingen gode bilder av de skye og spenstige dyra. Men gleden over å ha kommet så nær dem var stor.

I dag fikk jeg øye på et ekorn inne mellom granbar, to øyne som nysgjerrig fulgte med meg og trodde seg usett. Bildet jeg tok ble så som så, men øyeblikket moret meg, og ved å se på bildet senere vil hendelsen tre klart fram i minnet. Ved et tjern satte jeg med ned og tok en kaffekopp mens jeg kikket på øyenstikkere som var aktive med parring og egglegging, og i teppene av fargerik røsslyng skjulte det seg liv overalt. En skogmus eller en firfirsle som pilte i skjul. Sommerfugler og bier, edderkopper, maur og fluer. Det lever og pulserer overalt i skogen sommer og høst. Og jeg vil se alt. Bare tanken på å skulle haste fram over lyng og stein føles absurd. Det å løpe orientering og det å orientere seg i skogen, er så forskjellige øvelser som det kan bli.

Tilbake på stien på tur hjem merker jeg umiddelbart forskjellen. Jeg setter opp farten, blir uoppmerksom og mister den intense kontakten med omgivelsene. Det føles befriende og avslappende, men også litt tomt. Noe viktig forsvant da skoene fant igjen stien. Kommer den dagen da jeg ikke lenger har tid eller lyst til å komme i dialog med omgivelsene der ute i skogen, vil jeg velge å følge en sti.

Bildene viser: 1. fjellsti på Lifjell 2. furukongle-blomster på lav 3. korsedderkopp 4. røsslyng 5. rådyrbukk 6. ekorn 7. larvedreper som overfalles av maur 8. merket tursti.

Jeg tror det var lettere å gjøre sitt beste tidligere, i en tid da ordet kvalitet hadde et helhetlig innhold. Tiden før hastverks- og rasjonalitetsbegrepene bredte seg i samfunnet. En tid da stoltheten og gleden ved det å bruke den tid det tok å skape estetiske ting ennå var akseptert. Kort sagt før tid skulle måles i penger.

Eksemplene finnes overalt. Gammelt håndverk som har overlevd generasjoners bruk. Møbler og tekstiler, bygninger og redskaper, alt forseggjort med rosemaling og treskurd. Sirlige detaljer det tok lang tid å utforme, og som aldri ville blitt til om det ikke ga indre stolthet og skaperglede, samt respekt og anerkjennelse utad.

Vi snublet en eller annen gang tidlig på 1900-tallet. Snublet og mistet noe da naturalhushold i løpet av få tiår ble erstattet med pengehushold. Industrialiseringen skjøt fart og jordbruket ble mekanisert. Sønner og døtre flyttet fra gårder og bruk inn til byen for å tjene penger, og ingen så seg lenger råd til å sitte og finpusse på håndverksting som nå ble masseprodusert i forenklet form og solgt rimelig. Mye av det kvalitetsrike håndverket ble gradvis overlatt til profesjonelle kunstnere, mens brukskunsten i det store og hele ble redusert til hobbyproduksjon.

Rasjonalitet hånd i hånd med godt ivaretatt funksjonalitet sto nå i fokus for produksjonen, mens estetikken som en viktig del av kvaliteten ble ofret. Så hva tenker barna når de i dag hører ordene: “Gjør så godt du kan”? De ser bilder av gammel brukskunst i bøker og opplever gammel formgivingskunst under museumsbesøk. De ser gamle sveitserbygninger med utskjæringer og utsmykninger, gamle laftede hovedbygninger og stabbur. De ser steinbroer med vakre buer, som i motsetning til nye brokonstruksjoner ikke reflekterer solstråler mot stål og bryter så nådeløst med landskapet.

Hvilke eksempler går vi voksne som kulturbærere foran med? Hva har vi å vise til når vi sier de unge skal gjøre så godt de kan? Om noen håndverkere i dag skulle finne på å gjøre så godt de kunne, ville ingen gi dem arbeid. Ingen tar seg lenger råd til, eller har vilje til, å betale for den tid det tar å bruke sin kreativitet og gjøre sitt aller beste. Vi har solgt estetikken. Vi har solgt muligheten til å oppleve stoltheten som følger av å produsere topp kvalitet, både angående funksjonalitet og estetikk. Vi har rasjonalisert bort det som ga oss muligheten til å opparbeide en trygg identitet ved å sette vårt håndverksmessige fingeravtrykk etter oss. Når vi sier “gjør så godt du kan”, mener vi oftest “gjør jobben, men la det gå fort!”.

Gjennom 7-8000 år, fram til bronsealderen, hevet landet seg og havet trakk seg tilbake. Det ble utviklet og drevet dyrehold og avling av nyttevekster. Og så, på et eller annet tidspunkt, døde en rik høvding og ble lagt i grav ti meter fra der vi satt. Slitet med å frakte stein opp til det høyeste punktet for å mure gravkammer og beskytte det ved å ure det ned, er vanskelig å forestille seg. Men det hørte bronsealderen til. Gravene ble lagt høyt og luftig med god utsikt, eller ute på åpne nes og odder ved sjø og hav. Og fine klær og rikdommer ble lagt ned sammen med den døde. De må ha hatt en forestilling om at de døde skulle ut på en viktig reise.

I 2-3000 år lå graven der som et hellig sted, før den ble offer for grådighet og ble åpnet og plyndret. Informasjon om dette sto å lese på en infotavle:

Det gir en spesiell følelse å befinne seg på et slikt sted. Man har noe håndfast, et byggverk skapt for kanskje 3000 år tilbake i tid, som knytter en tråd fram til i dag - rett inn i ens tanker og følelser. Man blir på et vis gjort mer bevisst på seg selv som del av en lang utvikling. Og det føles stort og trygt. Man skuer det samme landskapet som høvdingen den gang skuet. Det er en stor tanke når man super i seg kaffe fra kotekoppen. En god tanke.

På tur ned fra Høyslass-nuten gjør vi en avstikker til en heller i bratta under toppen. Rusulhelleren som knapt noen ville funnet fram til om det ikke var merket og skiltet. Hvor mange som har bodd, sovet, søkt ly eller av ulike grunner gjemt seg bort i helleren opp gjennom tidene, vet ingen. Men at helleren har vært brukt av jegere helt tilbake i eldre steinalder (10.000-3500 f.n.t) er ganske sikkert. Mangt et bål har gitt varme innunder berghammeren og sotet taket, og mangt et vilt har blitt stekt og spist der inne.

I dag framstår himlingen i helleren som det fineste kunstverk, skapt av fjellets egne bestanddeler og uintelligente livsformer som lav. Man forundres og frydes stadig over alt det vakre som mer og mindre tilfeldig skapes i og av naturen selv.

Tid handler i større grad om handlinger, endringer og forventninger enn om klokka. Tid handler i stor grad om hva man har gjort, skapt og fått til - handler om å minnes, se bakover i eget liv. Handler om de valg man har tatt, og de valgene man ikke tok. Og av og til, særlig når man sliter med tunge tanker, synes det som om livet har vært langt - man føler seg mett av dager. Føler man har sett og hørt mye. For mye. Andre ganger, på glade dager, synes det som om tiårene har vært et lite pust. Man fatter knapt at så mange år har gått. At man er i ferd med å bli eldste generasjon.

Et bilde i et album kan av og til stanse tiden, eller skru den brått tilbake. Bildet treffer. Bildet fanger tanken. Det kan få en til å trekke på smilebåndet, eller det lokker fram en tåre. Av og til både smil og tårer. I alle fall om albumet er et familiealbum, med fotos av kjære som ikke er her lenger, eller kjære som har fått sine liv dramatisk endret. Man ser dem slik de var når de var lykkelige, før så mye endret seg. Før man selv ble så voksen at man begynte å se seg over skulderen i refleksjon.

Av alle fotografiene er bildene av ens egne barn det som treffer sterkest. Barna en har fulgt hele veien, fra fødestuen til voksenlivet. Fulgt gjennom latter og gråt, feiling og mestring. Det var alltid et eller annet man kunne gjort bedre. Alltid noe man burde gjort annerledes. Som unge foreldre forsto man knapt hvilket ansvar det var å skulle ta seg av og oppdra barn. Forsto knapt konsekvensene av egne prioriteringer. Og så ser man 25-30 år senere på et bilde i familiealbumet og tenker at tid ikke er måneder og år, men hva man fyller hverdagen med av tanker og prioriteringer. Ser på et bilde av et par små sko, de skoene barnet tok sine første steg med, og tenker at det å lære å gå er en livslang prosess. At livet er en dans på roser, der skjønnheten ledsages av torner. Og det er alltid tornene barna tråkker på som rammer en dypest, og rosebladene de nyter som gleder en mest.

Hva består følelsene i når vi skuer gamle bygninger, båter og hesteskysser? Hva er det ved det gamle som treffer oss i magen og brystet før det når hjernen? En to hundre år gammel laftebygning er i det store og hele dårlig egnet til å bo i etter dagens standard. En gammel båt gjør jo nytten all den tid den faktisk flyter, men komfortabel er den ikke. Motoren bråker som et treskeverk og vibrasjonene gjør det til risikosport å bruke gebiss. De gamle hesteskyssene mangler varmeapparat på vinteren og gir liten sittekomfort året rundt.

Det er altså ikke i første rekke komforten som rører ved oss. Den gode opplevelsen knytter seg til noe ganske annet. Det spilles på sanseinntrykkene våre og pulsen i oss. De gamle formene er gode å se på. Et pent laftebygg er bedre å skue enn harde og rette overflater. Fargene på gammelt tømmer, med rester etter tjære og myke slitesår etter vind og frost utstråler varme og trygghet. Det er riktig. Det skal være slik. Fine former og naturlig materiale. Former som passer inn i oss.

Båten og hesteskyssen gir noe av det samme. Det er noe estetisk riktig ved de gamles formskapning som har blitt borte. Det er noe med proporsjonene. Noe vi bokstavelig talt har vokst forbi med vår hverdag av stort og blankt. Jo større og raskere, jo bedre. Og kanskje er det så enkelt. Kanskje savner vi måteholdet, det nøkterne men funksjonelle. Savner saktere tid. Savner en puls vi kan puste rolig med. Jeg tror det er roen som treffer oss når vi skuer det gamle. Den indre, absolutte og behagelige roen. Selv hypre barn snuser inn atmosfære og stryker tømmeret forsiktig med fingrene når de er med foreldrene på et bydetun. Det er ingenting der som krever fart og prestasjoner. Det er et kravløst fristed. Et sanserom.

Kva er kyrkja for meg, ein ateist? Kva er kyrkja for menneskje, anten dei trur eller ikkje trur? Kva representerar ho, for augo, for hjarta, for den indre kjensla? Kva er ho og kva gjer ho? Gjer det ein skilnad kor gamal ho er, om ho er ung og moderne eller gamal og klassisk – korleis ho ser ut, utafrå?

Eg trur det. For meg gjer det ein skilnad korleis ho ser ut, utafrå. Både utafrå og inni. For meg, som ateist. For ho bind saman tida, den gamle kyrkja. Ho rommar så mykje menneskeleg og medmenneskeleg den gamle, så mykje liding og sorg, så mykje håp og tru, at ho held slektene og generasjonane saman. Ho er tak over og tjukke, trygge veggar kring sjølve bygdesjela. Anten ein trur eller ikkje trur. Anten ein er ung eller gamal. Det er kva ho gjer, den gamle kyrkja.

Eg veit likevel ikkje kva det elles er, for noko er det, eit eller anna, som i vanskelege stunder får meg til å oppsøke og vandre omkring på kyrkjegarden. Det gjev meg inga glede. Det løftar ikkje stemningsleiet. Men noko, eit eller anna, gjer det med meg. Med dei vanskelege dagane eg i periodar slit meg gjennom. Med problema som bit i sinnet. Problema som et av søvnen eg sårt treng.

Kan hende eg vil løyse likt med likt, forsone meg med at smerta, at til og med sjølve dauden, er sider ved livet ein må akseptere. At alle må drikke av smerta og lære seg til å handtere ho som best dei kan. At nokon døyr i smerte og av smerte.

Er det difor eg vandrar omkring einsam på kyrkjegarden, let blikket dvele ved og stryke langsetter og oppetter det staselege byggverket. Let blikket flyte langsetter og over rekkene med harde og kalde monument over forgjengeleg liv. Let blikket stave fram namn på lavkledd gamal stein, monument over ein person som levde for generasjonar attende. Er det band eg kaster bakover og nedover, eit anker for å finna feste i noko større. Feste i fellesskapen av problem – og glede. Problem – og samhald. Kan hende eg vil løyse likt med likt. Finna forståing snarare enn løysing. Finna forsoning snarare enn svar. Og kan hende er det kva den gamle kyrkja gjer med meg. Gir meg tid og ro for ein puls som passar tanken og stemninga i meg. Tid og ro til å bli heil nok til å gå vidare. Heil nok til å verdsette livet slik det er, med smerte og med glede, og framfor alt håp.

Men så veit eg ikkje heilt kva eg skal tru likevel, om at ho, den gamle kyrkja – for gamal må ho vera, utapå og inni – , kvifor ho på eit eller anna vis hjelper meg til å finna eit fotfeste og ein livspuls. Puls til meg, ein ateist?

Eg kallar naturen min katedral. Føler ofte glede over å vera i same natur forfedrane levde i. Glede ved tanken på at dei såg dei same linene og formene i terrenget som eg ser. Glede over dei sterke banda og sjølve tilhøyringa. I naturen finst puls i rikeleg monn. Men i og ved kyrkja, den gamle, finn eg likevel noko anna. Noko eg ikkje kan definera. Ein dimensjon som evnar å trive tak i tankane når kvardagen i periodar går meg imot – ?

Så, kva er kyrkja for meg, ein ateist? Kva er kyrkja for menneskje, anten dei trur eller ikkje trur? Kva representerar ho, for augo, for hjarta, for den indre kjensla? Kva er ho og kva gjer ho der ho stend og har stande? Stend og har stande som eit symbol over sjølve livet – og dauden som del av det? Stend og har stande som ein bauta, eit monument for alle dei tankar og sinn ho har gjeve plass til mest i tusen år – gjeve puls?