Mitt poeng med å skrive boken var å fortelle om den andre siden av nettsjekkingen.

Sier Pernille Dysthe i Dagbladet.no

Denne boken tror jeg kan bidra med noen svært nyttige refleksjoner om nettdating og sosiale ”communities” på nett. Allerede i 2003 stiftet jeg bekjentskap med Dagbladets nett-tjeneste Blink. I utgangspunktet hadde jeg ingen anelse om hva dette sjekkegreiene gikk ut på, hele konseptet om å ha en elektronisk kontaktannonse fant jeg litt usexy, rett og slett. Med nysgjerrigheten som pådriver opprettet jeg en profil, slik at jeg kunne snoke litt rundt der inne. Jeg ville se hva de andre holdt på med.

Etter hvert oppdaget jeg at stedet kunne brukes til mye annet enn sjekking (men det også, så klart). Jeg fikk venner der inne, som jeg tok med meg IRL (som det heter på ”fagspråket”) Jeg har også erfart sjekkemulighetene som fantes der, riktignok med en god dose ironisk distanse til det hele. Det kom aldri noe godt ut av den delen, for å si det slik.

Mye skyldtes nok at jeg egentlig ikke hadde tro på den måten å starte et forhold på. Mye kan også forklares i at det var utallige søplete menn der inne. Etter hvert gikk det sport i å drite dem ut. Menn som forsøkte å gå rett i underlivet på meg var det vanskelig å føle annet enn forakt for. Sånn startet slutten på det hele for min del. Nå er det mange år siden jeg var aktiv der inne. Takk gud for det.

Forøvrig kan jeg anbefale Blindern, for de som trenger en mer realistisk sjekkearena.

Svake kvinner bekler offerrollen best. Når et offer, som regel en kvinne, ikke oppfyller de stereotypiske forventningene om at de skal være ”ødelagte” og helt ute av stand til å stå opp for seg selv, så er hun ikke et offer det er lett å synes synd på. For hvordan skal vi kunne føle sympati, ja endog empati, for et menneske som ikke lar seg knekke? Det er jo nesten umulig, er det ikke?

I Dagbladet kan vi lese at Martine Aurdal var så redd for å få offerstempelet, at hun valgte å holde voldtekten hemmelig i 13 år. Jeg antar hun ikke følte seg bekvem med rollen som svak, skamfull og passivisert. Det er betegnende for problematikken rundt offerbegrepet at Martine først etter Blondinbellas brudd med stereotypien, selv endelig orket å stå frem med sin egen historie. Blondinbella, og nå Martine, viser oss at det er fullt mulig å være utsatt for en svært krenkende handling, uten at man dermed krymper som menneske. Jeg ville ikke blitt overrasket over om de fleste overgrepsofre viser seg å være både sterke og handlekraftige. De kan bare ikke vise det til noen, for da virker de ikke troverdige, rett og slett.

Skamfølelse er ikke noe vi som mennesker er født med. Skam er noe vi lærer av omgivelsene. Noe vi blir påført. I vår kultur er det nærmest forventet at man skal skamme seg etter å ha blitt utsatt for overgrep. Det er en ukultur jeg håper vi kan ta kvelertak på. Men da må vi slutte å forvente at for å kunne være et verdig offer, så må man samtidig være ødelagt som menneske. Vi må med andre ord fokusere på overgrepet og overgriperen, og ikke offeret.

Disclaimer: Jeg mener ikke at alle ofre skal være like sterke som Blondinbella. Jeg mener at alle ofre skal eie sin egen opplevelse av overgrepet, og at det også skal gjelde de som klarer å stå like sterke som Blondinbella. I denne bloggposten har jeg altså snakket om et spesifikt fenomen, og ikke hatt som mål å debattere temaet "ofre" på uttømmende vis.

Det har jo blitt skrevet spalte opp og spalte ned om prostitusjonens mer eller mindre uheldige sider i ganske mange aviser bortetter. Jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke vet om en kriminalisering av sexkjøpere er smart, sett fra et kriminologisk perspektiv. Sett fra et annet perspektiv, fra det rent menneskelige, så skulle jeg selvsagt sett at all prostitusjon ble utryddet for evig og alltid.

Jeg har vanskelig for å tro at noen egentlig liker å selge kroppen sin til fremmede menn. Det har visstnok dukket opp ett og annet anekdotisk bevis som sier at livet som prostituert er feiende flott, og jeg har overhode ikke noe grunnlag for å si at de pynter på sannheten. Allikevel så tviler jeg på at de er nevneverdig representert blant det store antall prostituerte som utøver sitt virke verden over, jeg innbiller meg at flesteparten er utsatt for tvang. Tvangen kommer i mange former, og med mange ansikter. Den vanligste er vel fattigdom. Enten fattig på penger, eller fattig på muligheter basert på utgangspunkt i manglende ressurser, være seg sosiale og/eller personlige. Den siste er vel mest aktuell her i vesten.

Men kanskje jeg tar feil? Kanskje er prostitusjon mer utbredt på Frogner, enn på Tøyen? Og kanskje er det mange flere frivillige prostituerte enn det jeg tror? Det finnes kanskje en type kvinner som enten nyter det, eller evner å koble jobben helt og holdent fra alle andre deler av livet? Underlivet er liksom et annet sted enn resten av kroppen?

Menneskehandel. Det er mange som kategoriserer sexkjøp som menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det å kjøpe noens kropp, ligner veldig på menneskehandel. Jeg er tilbøyelig til å definere det slik, nettopp fordi jeg tror det store antall prostituerte opplever en eller annen grad av ufrihet i situasjonen. Sånn sett synes jeg det asymmetriske maktforholdet blir veldig tydelig, og det er kunden som her utnytter et annet menneskes sårbarhet. Hvem er egentlig disse mennene som mener det er greit å kjøpe et annet menneske?

Er tilgangen til sex en menneskerettighet? Nei, selvsagt er det ikke det Hvem skulle i så fall ha ansvaret for at alle fikk sine behov tilfredsstilt? En absurd tankerekke, jeg gidder ikke engang forfølge den.

Mange sexkjøpere er avhengige og trenger behandling, sier Reform.no. Jaha? Så de er syke, altså. Vel, dette skulle jeg gjerne sett tall på. Er problemet utbredt, så bør det vel opprettes et behandlingstilbud. Dessuten lurer jeg fælt på dynamikken i denne avhengigheten. Er det det forbudte som gir et kick de blir avhengige av? Er det det å nedverdige noen som er så stas? Jeg skjønner ikke hva som er den avhengighetsskapende faktoren. Det kan vel ikke være orgasmen? For den klarer vel de fleste å skaffe på egenhånd.

I Dagsavisen kan vi lese følgende

” Det er ikke alltid lett å se sammenhengen mellom ulike fenomener i samfunnet. En kjønnsmaktanalyse er nødvendig for å forstå menneskehandel og prostitusjon. Den nye handlingsplanen mot menneskehandel mangler etter vårt syn en slik plattform. Alt fra kjønnsdiskriminerende reklame til grove pornografiske ytringer skaper forestillinger om at kvinner er objekter og en vare som kan kjøpes. Mange menn føler de har en rett til å kjøpe sex. Dette er utnyttelse av makt bevisst eller ubevisst.”

Mange mener at norske feminister syter over uvesentligheter. Disse kritikerne av feminismen demonstrerer vel helst sin egen kunnskapsløshet.

Men er alle sexkjøpere slik som beskrevet ovenfor? Finnes det andre ”kategorier” av sexkjøpere? Bortsett fra de som mener ”kjerringene” liker det da. Det er gjerne de samme som mener at det å sitte bak kassa på Rimi, eller andre typiske ”slavejobber”, er fullt sammenlignbare med salg av sex. Det å bruke tid på å argumentere mot sånt blir for dumt. Men bare vent, det dukker nok opp en og annen i kommentarfeltet som lirer av seg noe lignende.

Nå aner det meg at noen også vil svare ett eller annet med ”ensomhet”, eller mangel på nærhet. Hvis man er så ute og kjøre at man må ty til sexkjøp for å oppleve det man tror er nærhet, så står det jammen dårlig til. Hvis dette er svaret, da er jeg usikker på om det er egentlig er mangelen på nærhet som er problemet det bør fokuseres på, for så si det sånn passe kryptisk.

Den forklaringen på sexkjøp jeg har størst problemer med å svelge, er den om at det finnes så mange menn som ikke har draget. De får ikke sex på normalt vis, av den grunn at de er direkte utiltrekkende. Og derfor skal en fremmed kvinne påta seg jobben ingen andre vil ha mot et lite vederlag. Forstå det den som kan. Det som egentlig blir sagt her, er vel at disse lite tiltrekkende mennene ikke vil nøye seg med en kvinne på samme tiltrekningsnivå, for disse kvinnene finnes jo. Og de vil sikker ha sex de også. Men de vil vel helst ha det med en frivillig, så de avstår fra å kjøpe et annet menneske.

Hvis du logger deg inn på sexhandel.no, og finner frem til forumet, skjønner dere sikkert bedre hvorfor jeg stiller meg tvilende til den såkalte ”nærhetssøkende” sexkjøperen. . Mange av deltakerne der inne er gjengangere, og har forfektet sine positive holdninger til sexhandel i årevis. Se forbi all den innholdsløse retorikken, og finn frem til holdningene bak. Det er begredelig lesning. Vernebriller anbefales.

Hva skal egentlig til for å kunne overbevise seg selv om at det å kjøpe et annet menneskes kropp er helt greit og uproblematisk? Hvorfor vet vi ikke mer om sexkjøperne?
 

Jeg har altså problemer med å skille handlingene fra mennesket, og tar dermed ikke bare avstand fra gjerningene, men i ren frykt for at en pedofil ikke kan beherske seg, tar jeg avstand fra hele mennesket. Jeg innser at dette ikke er pent gjort av meg, og at det bidrar til stigmatisering. Det skal jeg prøve å unngå i kveld, så godt jeg kan. Det har Frank-Thomas gjort seg fortjent til.

Imidlertid forventer jeg noe tilbake. Det jeg har forhåpninger til, er at Frank-Thomas viser at han forstår at det er et skille mellom omsorg og sex. Han ble nemlig selv misbrukt av sin far, og sier at han oppfattet de seksuelle handlingene som omsorg. I mitt hode, er det å vise omsorg for barn nettopp det å ikke ha sex med dem.

Videre håper jeg han viser at han forstår forskjellen på hva som er et uttrykk for hans personlige ønsker, og hva som er barnets behov. Det er veldig lite som tyder på at barn trenger å ha sex med voksne.

En annen ting jeg er opptatt av, er at det er veldig viktig at akkurat han er tydelig på at sex mellom barn og voksen er noe som overhodet ikke skal forekomme, og at det er den voksne som har ansvaret for at dette ikke skjer. Helt uavhengig av hvilket barn man har foran seg, og om dette barnet på eget initiativ viser seksuell adferd eller ikke, så skal sex mellom voksen og barn overhode ikke forekomme. Aldri.

Det finnes ikke den forklaring eller unnskyldning i verden som rettferdiggjør at en voksen har sex med barn.

Sånn, nå som jeg har fått luftet disse bekymringene, så er jeg klar for å se programmet. Tror jeg i hvertfall.

Post-post: Ta gjerne turen til Iskwew, som skrev om Frank-Thomas for ett år siden, der finner du mye interessant og utfyllende lesestoff. I kommentarfeltet finner du også mye nyttig informasjon om behandling av pedofili. Takk til Iskwew!

Post-post2: Det kan se ut til at artikkelen i Dagbladet fremstiller Frank-Thomas urettmessig som pedofil. I Tv-programmet kommer det frem at Frank-Thomas sannsynligvis ikke har begått overgrep mot prepubertale barn, og at han heller ikke har seksuell tenning på denne gruppen. For å kvalifisere til diagnosen pedofil, må man ha en varig tenning på prepubertale barn.

Jonas Gahr Støre brukte sannsynligvis ikke dop før han var 18 år. Han har så vidt meg bekjent, ikke brukt dop etter at han fylte 18 år heller. Jeg innrømmer det, overskriften var ment å skulle villede deg, og må derfor sees på som en usannhet. En løgn, faktisk.

En annen ganske morsom, men åpenbar usannhet, er påstanden ”jeg lyver aldri”. Når du får servert denne påstanden, så vet du at du har med en løgner å gjøre. Alle mennesker lyver, og vi er også fullstendig klar over at vi gjør det.

Det samme gjelder påstander som ”jeg har ingen fordommer”. Jøje, da er man sannsynligvis både fordomsfull, løgnaktig OG selvfornektende.

En løgn er en påstand eller en ytring som serveres som en sannhet, men som ikke er det. Det som skiller løgnen fra en usannhet, er når den som leverer en påstand, vet at den er usann, og at den villeder den andre parten. Løgn er altså det motsatte av ærlighet.

Usannheter derimot, er ikke det samme som løgner. En usannhet kan leveres i god tro, fordi man er feilinformert. Det motsatte av usannhet, er ikke ærlighet, men sannhet. Er du med?

Det å lyve og fare med usannheter, er helt menneskelig, og veldig hverdagslig. Men det finnes en type løgner vi kan leve med, og en type løgner vi fordømmer sterkt. Løgner som er ment å skade uskyldige andre, eller som har den effekten, er løgner vi ikke aksepterer. Når Bill Clinton ved bruk av retorisk akrobatikk hevder han ikke har hatt sex med Monica Lewinsky, eller Manuela Ramin-Osmundsen holder tilbake informasjon hun vet andre har krav på, da trekker vi det røde kortet, og ber spilleren forlate banen.

De såkalte ”hvite løgnene”, er de fleste av oss oppvokst med, og nærmest oppdratt til å ta i bruk. Når pappa med bekymring i stemmen spør om søndagssteken var for tørr, så tyr de fleste av oss til en hvit løgn, fordi vi ikke vil skuffe den personen som har brukt flere timer av fridagen sin på å lage mat til oss.

Sist gang jeg løy, var for under en time siden på sms. Jeg påstod at jeg ikke har noe imot å kjøre samleieren min (som ikke har sertifikat, men bil), ned til byen senere i ettermiddag. Jeg har noe imot det. Jeg synes det er dritkjedelig og skulle ønske han hadde spurt noen andre. Men siden jeg er oppdratt i et møblert hjem, tok jeg meg selv i nakken, og løy.

HENRY ROLLINS
Divine Object of Hatred
They've killed me
They've tied my hands with rope
And now they drag me up the street
A woman is struggling to kick me in my skull
If she could she would kill me again
I can see her teeth shine
As she kicks at my dirt covered eyes so blind
Oh mother they hate me so much
The hatred's real
And now it's mine

They sit below me
Stare up and shout threats at my nakedness
Their tongues are hanging from out of their mouths
I hope they don't tear me limb from limb
So much noise
So much hatred
So much violence
They love me
Oh they'd kill to have me
They'd have to kill me
They're hatred's pure, I am devine

When you kick me / when you rape me
When you burn me / when you break me
When you cut me / I am devine
Your devine object of hatred

Show me how you really are
Show me how you really feel
Let me know you really care
Let me know your hatred's real
I trust you when you hate me
Abuse me with all your heart
It's why I'm here
I'm your devine object of hatred

You hate me
I can see that it's real
You do things to me
That you never thought you would
You hurt me
You'll never know what I feel
What you bring me
I never thought you could
Give me more
Make me stronger
High on your poison
I am devine

Jeg har i mange år hatt trøbbel med magen. Det har vært tilløp til magesår, et snev av refluks, mye kvalme og jeg vetikkehva. Så i høst tok jeg en ny runde på temaet hos den nye legen min. Etter mange år på forskjellige dietter, hadde jeg fremdeles ikke skjønt hva som forårsaket problemet. Alle tester viste at jeg ikke var allergisk mot noe. Hurra! Men jeg slutter med Biola til frokost, sa jeg til legen min, jeg følte det var noe med den melka jeg ikke skulle ha. Nei, det må du ikke! Sa legen min. Biola er sååå bra for fordøyelsen, sa han. Men jeg blir alltid kvalm etter å ha spist melkeprodukter, sa jeg. Tull, sa legen min. Så gikk jeg hjem.

Jeg likte ikke melk når jeg var liten, så jeg drakk aldri det. Som voksen liker jeg det fortsatt ikke, men jeg liker is og yoghurt. Så det hender jeg spiser det. Men altså, jeg følte meg litt teit som overprøvde legen min, så jeg fortsatte med Biola til frokost, og refluks attåt.

I går var jeg altså på seminar, vi snakket om gener, og at medfødte gener ikke alltid overlever miljøet. Seminarleder sier noe som får meg til å hoppe i stolen, han sier: ta for eksempel genet for produksjon av laktase. Laktase er et emzym du trenger for å bryte ned melksukker. Hvis du ikke tilfører kroppen melkesukker når du er liten, så blir genet innaktivt. Det vil si at du ikke produserer det enzymet som trengs for at du kan spise melkeprodukter uten å føle ubehag. Man blir såkalt melkeintolerant. Hvorfor i all verden har ikke legen min nevnt dette? Det er nesten så jeg er fristet til å bestille ny time, bare for å kunne fortelle ham at om han ikke skjerper seg, så slår jeg opp!

Jeg lovte dere noe om stygge hunder, hold dere fast, for her kommer noen ekle bilder:

Hvilket behov er det aller viktigste for en menneskekropp å få tilfredsstilt? Er det behovet for vann? Er det mat? Noen som går for søvn og hvile? Feil, feil, feil. Men jeg skjønner det godt om du nikket ivrig ved en eller flere av de alternativene. Årsaken til at de tre alternativene er de mest nærliggende for oss å tenke på, er at disse behovene dukker opp jevnlig, i en evigvarende syklus: Vi blir trøtte, dermed oppstår behovet for søvn, vi blir tørste, dermed oppstår behovet for å drikke, osv. Syklusen er evigvarende, fordi vi aldri kan spise oss mette nok til at det skal vare et helt liv. Dermed er det naturlig at et menneske bruker så mye energi på å tilfredsstille disse behovene, igjen og igjen.

Men tilbake til åpningsspørsmålet: Det mest presserende behov kroppen din har, er behovet for oksygen. Og grunnen til at du ikke tenkte på det tidligere, er fordi vi aldri mangler det. Vi trenger ikke aktivt minne oss selv på at vi skal puste, kroppen husker det for oss, vi trenger ikke planlegge innkjøp eller sette av tid til å puste, luften er rundt oss i rikelige mengder hele tiden. Og en annen ting som skiller behovet for oksygen fra alle andre behov: en akutt mangel ville ført til en lynrask død. Da er det jo litt artig å tenke på hvor selvfølgelig vi tar luften. Kanskje ville en liten kvelningsøvelse føre til at flere tok klimatrusselen på alvor?

Men altså, søvn er en viktig faktor i vår livskvalitet, vi tilbringer faktisk 1/3 av livet vårt i sengen, fortrinnsvis i sovende tilstand. I ca. 30 % av denne tiden drømmer vi. Det finnes pr. i dag ingen fullgod forskning som forklarer hvorfor kroppen trenger søvn, men et par interessante teorier er presentert, og de skal jeg komme tilbake til senere i artikkelserien, nærmere bestemt i del to.

Søvn.
Vi har to typer søvn: Kjernesøvn og ekstrasøvn. Kjernesøvnen er livsviktig for oss, men også ekstrasøvnen er viktig for vår helse og livskvalitet.
Søvnen vår har fire stadier, og tillegg har vi REM-søvnen. I løpet av en normal natt er vi innom de ulike søvnfasene i en syklus med fast rekkefølge på stadiene, og denne syklusen varer normalt ca. 90 minutter. Så begynner du på en ny runde igjen. Fasene er som følger:

1. Denne fasen består av lett søvn, innsovningen starter her. I denne fasen våkner du lett, og ofte vil du ikke selv ha registrert at du har sovet om du blir vekket her. Rykninger i kroppen er vanlig, og drømmer forekommer også.

2. Her er søvnen litt dypere enn i fase en, og kroppen er også mer avslappet, hjerte og puls slår roligere, og drømmer kan også forekomme. Det skal mer til for å vekke oss enn i fase en..

3. Dette er den dype søvnens første fase, såkalt kjernesøvn. Hjernebølgene er store og rolige, Nå er vi ennå vanskeligere å vekke, og drømmer forekommer også her.

4. Den dypeste søvnfasen finner vi i fase fire, her er vi vanskelige å vekke, vi har nedsatt aktivitet i deler av hjernen, og drømmer forekommer også her.

Etter en ca. 20 til 30 minutter i søvnfase fire, snus syklusen, og du går over i fase tre, så til fase to, og til slutt er du tilbake i fase en. Denne syklusen tar som sagt ca. 90 minutter, før vi begynner på nytt igjen.

Men her skjer det noe radikalt med søvnen. Vi får REM-søvn. REM-søvnen er en unik tilstand, der vi får de kjente øyebevegelsene som går raskt fra side til side. Her er hjerneaktiviteten stor, og det forekommer mye drømming. Det området i hjernen som håndterer gjenhenting av synsinntrykk, visual cortex, er svært aktiv, i tillegg til at amygdala har høy aktivitet. I Amygdala styrers vår emosjoner. De som våkner i denne søvnfasen, vil lett kunne huske drømmen. I tillegg til stor hjerneaktivitet i REM-fasen, er det påvist lavere aktivitet i de delene av hjernen som håndterer logikk. Dette kan forklare noe om hvorfor vi enkelte netter har fullstendig ulogiske og surrealistiske drømmer.

En annen merkverdig ting ved REM-søvnen, er at hjernen er tilnærmet våken, mens kroppen vår er fullstendig lammet. Det skjer stadig at folk opplever å være i bevisst tilstand, men uten å kunne bevege seg. Dette har jeg selv opplevd en gang, og det var veldig sært, litt skremmende. I dag ville jeg ikke blitt redd, men det er fordi jeg kjenner til hva som faktisk skjer, og fordi jeg vet at tilstanden er høyst midlertidig.

Selv om kroppen er lammet (paralysert) under REM-søvnen, så er den alt annet enn avslappet, den er snarere spent, vi puster ujevnt og pulsen slår hurtigere.

Ettersom syklusen gjentar seg i løpet av natten, blir fasene i kjernesøvnen kortere og kortere, og vi får mer og mer REM-søvn. Utover morgenkvisten tilbringer vi mest tid i fase to, eller i REM-søvn. Vekkes du i REM-fasen, vil du trolig ha mer eller mindre klare bilder fra noe du har drømt.

Vel, dette var kort om søvn, i neste post skal jeg ta for meg noen teorier som forsøker å forklare årsaker til at vi sover. For selv om det kan virke veldig åpenbart for de fleste at vi sover fordi vi trenger å hvile hjerne og kropp, så har altså forskerne til god å vise til hvorfor det har seg slik.

Dette er en stor pedagog. En selvfølge, tenker du sikkert, med tanke på temaet. En som skal lære bort læringsteorier, burde jo være i stand til å sette dem ut i praksis. Høhø, jeg har hatt forelesninger av pedagoger før, og det er langt mellom liv og lære i den leiren der ja, det kan jeg love dere.

Imidlertid skulle denne professoren sette meg på en aldri så liten prøve. Er det noe jeg ikke kan fordra, så er det teoretisk oppgaveløsning på sparket, særlig der man skal oute resultatet sitt for de andre etterpå. Jeg har deltatt på noen slike teambuldings-prosesser før, der oppgavene var av praktisk art, som hvordan sette sammen et legohus når fem deltagere skal bytte på å sette på en kloss, uten å kommunisere underveis, Stig og Stein kjører sånne. De er morsomme. Slike oppgaveløsninger er rene leken.

Men dette var ikke en praktisk en. Dette var en huskeoppgave. En huskeoppgave. Altså pugg på kort tid under press. Bæsj. Jeg er elendig på slikt, fordi jeg stresser meg opp. Og fordi jeg har overbevist meg selv om at jeg har dårlig hukommelse. Men før han ga oss oppgaven, så fikk han hele salen til å holde pusten mens de satt med begge hendene i været (ikke spør), og så slapp han spørsmålet: Hvor mange stemte på Senterpartiet ved siste stortingsvalg? Hoho! Vi lo godt.

Så kom oppgaven. Vi skulle pugge en modell for psykiske læringsprosesser. Den hadde en fastsatt struktur på 19 komponenter, og vi fikk ca tre minutter på oss. Etter de tre minuttene, skulle vi gjengi modellen. Mens jeg ennå hadde latteren i magen, og før jeg rakk å bli stressa, så pugget jeg modellen, og gjenga den med kun 1 feil! Jeg altså! Jippiii! Så mye kan det altså bety for de kognitive evnene, og særlig hukommelsen, at man er avslappet når man skal prestere.

Jeg må se og få gjort noe med den eksamensangsten min. Noen som kjenner en morsom og god terapeut?

Kvinnen som aktiv
– Mennene i undersøkelsen beskriver seg selv som passive. De forholder seg aktivt til den feministiske kritikken av den pågående mannen og tar avstand fra ham, sier Sandberg.
En av informantene i undersøkelsen forteller: «Min første opplevelse med samleie var i forbindelse med at vi skulle på en hyttetur. Så ville hun kjøpe kondomer i tilfelle det skjedde noe, og da lå det på en måte i lufta at nå skulle det skje noe. Så da ble det til det».

Jeg kan ikke skjønne at denne lille anekdoten skal kunne fortelle oss hvem av disse to som tok initiativet til sex. Hvis denne gutten oppfattet jentas proaktive innkjøp av preventiver som et initiativ, så synes jeg terskelen for hva som er et initiativ er lovlig lav. Hva om hun forholdt seg passiv etter dette? Og det var gutten som tok neste skritt, som for eksempel å kysse henne, med litt aktiv fomling under klærne. Er det fremdeles jenta som tok initiativ? Fordi hun flere timer i forveien kjøpte kondomer? Det er en svakhet ved slike intervju, der den andre parten ikke kommer til orde. Jeg lurer på hva jenta ville sagt til denne fremstillingen av hennes ”initiativ”. Men det får vi ikke vite, for det var bare guttene som ble intervjuet, og ikke sexspartnerne deres. Det respondenten rapporterer her er altså hans tolkning av situasjonen, og må ikke forveksles med en objektiv sannhet.

Å kjøpe kondomer i en slik situasjon, trenger ikke nødvendigvis bety at man dermed planlegger at noe skal skje, akkurat som man ikke planlegger å miste det dyre kameraet sitt under en ferietur når man kjøper reiseforsikring.

Undersøkelsen viser at det ofte er kvinnen som tar initiativ eller åpner for sex. Det gjelder både når informantene er i tenårene og i begynnelsen av tyveårene.
– Flere menn enn kvinner oppgir å ha sex på bakgrunn av at partneren ønsker det, sier Sandberg.
– Det henger sammen med en tradisjonell forventning om mannens lyst kombinert med fokus på prestasjon.
Blandingen av den nye praksisen med aktive kvinner og tradisjonelle oppfatninger om mannens lyst, kan virke problematisk.
– Kvinnene i undersøkelsen snakker mye om at de tar initiativet, er aktive og på hugget. Samtidig er nederlaget stort dersom de blir avvist. Kvinner har i denne situasjonen ikke samme mulighet til å forklare avvisningen med tradisjonelle ideer om kjønnsforskjeller som menn har, sier Sandberg.
– Mennene i undersøkelsen fokuserer på at de ikke ønsker å presse kvinnen til å ha sex, fortsetter han.
Det å være for pågående blir sett som en risiko i møte med kvinner de er interessert i. Sandberg påpeker at adferden kan være strategisk. De kvinnene mennene i utvalget møter blir ikke sjarmert av krevende, pågående og sexsultne menn, og det oppfatter mennene.

Ok. Her blir det gjort et stort poeng ut av at de stereotypiske fremstillingene av en seksuelt pågående mann er en myte. Angivelig. I det minste har han lært å moderere seg de senere årene. Muligens er dette et resultat av strategi. Lengre opp her kan vi lese følgende setning; ”Flere menn enn kvinner oppgir å ha sex på bakgrunn av at partneren ønsker det, sier Sandberg.”

Så nå lurer jeg på hvordan forskerne vil jeg skal tolke dette utsagnet. At mennene er passive mottagere av sexinnvitasjoner, og dermed ender opp med å ha sex uten selv å ha lyst, eller at mannen skjønner at begge må ha lyst for at det skal bli noe? Eller prøver de å si at menn har sjeldnere lyst på sex enn kvinner? Jeg føler meg forvirret, jeg innrømmer det gjerne.

Informantene ser kvinnens orgasme som sitt ansvar. En oppga at han leste blader med artikler som «Lær alt om klitoris», og at han studerte mannens rolle under oralsex på pornofilmer for å bli en bedre elsker. At mannen oppnår en god orgasme blir derimot sjelden sett som kvinnens ansvar. Mennene formulerte ikke slike forventninger selv, og kvinnene gav heller ikke uttrykk for å føle et slikt ansvar.
Prestasjon i fokus
– Vi fant et gjennomført mønster som gikk ut på at mennene var opptatt av å skape kvinnens orgasme. De definerte et godt seksualliv med utgangspunkt i partnerens opplevelse, sier Sandberg.
– Jeg tror funnene viser til en generell tendens. Likevel heller nok utvalget mot det politisk korrekte.
Sandberg ser fokuset på prestasjoner hovedsakelig som positivt.
– Å ønske å prestere handler ikke nødvendigvis om sårbarhet, sier han.
– Økt fokusering på kvinnelig seksualitet er positivt siden den tradisjonelt har vært undertrykt.
Samtidig får mennene en følelse av prestasjon. Slik er det en vinn-vinn-situasjon.
Han legger til at en kan spore en dobbelthet med hensyn til fokuset på prestasjoner.
– En i undersøkelsen fortalte at han var heterofil, men oppsøkte homofile miljøer for å slippe prestasjonskravet. Da kunne han gå inn på utestedet London i Oslo med innstillingen at nå skal de vise meg noe, forteller Sandberg
– Dersom vi skal være negative, kan vi si at mennene i undersøkelsen glemmer sin egen nytelse. De hadde et rikt språk for å snakke om kvinners orgasme, og kunne gi en lang, teknisk, vitenskapelig framstilling av den. Sin egen orgasme manglet de et språk for.
Informantene oppga å ha en rekke forskjellige typer orgasmer. De kunne også oppleve å få «grunne» utløsninger som de ikke knytter til begrepet orgasme. I informantenes fortellinger var det slående at denne variasjonsbredden ble nedtonet eller underordnet samspillet med kvinnen.
– For meg er det ikke noe problem å komme likevel, sa de typisk, forteller Sandberg.
Triste sjømannsbruder – herlige dildoer
Sandberg mener at en ofte finner et negativt syn på mannlig seksualitet i filmer og media generelt.

Det er trist at menns seksualitet fremstilles på en negativ måte. Kan dette skyldes følgende fenomener tro?

1. Menn topper statistikken over seksualisert vold.
2. Menn er storforbrukere av pornografi, og bidrar dermed til en objektifisering av kvinnen.
3. Over 13% av alle norske menn kjøper sex.

Og forresten; om disse informantene henter sin seksuelle kompetanse fra pornofilmer, så er det kanskje ikke så rart at det går med en del tid og energi under selve seksualakten før en kvinne får orgasme. Det burde være viden kjent at porno ikke er en fasit på kvinners seksualitet. Porno er i all hovedsak en fremstilling av menns seksualitet.

– Kvinnens seksualitet sees her som noe fantastisk og nydelig, mens mannen framstilles som om han bare vil knulle.
Han trekker frem oppfatninger om sexleketøy som et illustrerende eksempel på forskjeller mellom synet på kvinnelig og mannlig seksualitet.
– Hvis du kommer hjem til en mann og han har en sjømannsbrud, er det noe ensomt, trist, politisk ukorrekt og kaldt over det, sier han.
– At en dame har en dildo oppleves gjerne som friskt, herlig og frigjort. Sexleketøy for kvinner har blitt sett som positivt innen den feministiske kritikken av en undertrykt kvinnelig seksualitet. Det har blitt framhevet at kvinner skal bli kjent med seg selv, mens det ikke har vært noen tilsvarende tanke med hensyn til mannen.

– Eh. Og når ble mannens utstrakte bruk av porno irrelevant i en undersøkelse om bruken av sexleketøy? Eller er ikke porno regnet som et remedie for å stimulere seksualakten lengre? Dette må noen gjerne forklare meg.
– 
Mads Larsen dog, synes dette er strålende forskning, om enn litt seint ute. På Facebookprofilen hans lenker han til artikkelen, med følgende kommentar;

”Hyggelig at stort sett alle sexforskere nå sier det samme som jeg sa for fire år siden. Om fem år legger de nok fram resultatene jeg allerede viser i Lesbisk nigger. Jeg vet - av og og til er jeg herlig selvgod og arrogant ;)”

Mest av alt synes jeg denne artikkelen vitner om en undersøkelse som i sitt forsøk på å avdekke diskrepansen mellom myter og virkelighet, ikke kan brukes slik den nå fremstilles, fordi den ble tolket av forskere som ikke klarte å se forbi sine egne fordommer og stereotypiske bilder av kjønnsmarkedet, samt at jeg har et bestemt inntrykk av at de overser en del informasjon som kunne gitt et mer nyansert bilde av både kontekst og sammenheng.

Det er et problem, at respondentenes egne tolkninger av en situasjon brukes i forskning der utsagnene på nytt er gjenstand for forskernes tolkning. Det vi leser her er altså en tolkning av en tolkning. Og det bør allmennheten være klar over. Men for all del, det kan jo være at det er særdeles dårlig journalistikk vi er vitne til, og ikke en håpløs forskningsprosess. Hva som er verst av de to overlater jeg til leseren å bedømme.

Ikke gjør som engelskmannen John Darwin, for han lyver ikke særlig smart. Det første som slo meg da jeg hørte om denne merkverdigheten for noen dager siden, var at dette må ha vært en helt spesiell form for amnesia (hukommelsestap).

Det finnes flere typer hukommelsessvikt, vi har for eksempel den som følges av alderdom eller Alzheimer, hvor hukommelsen svekkes gradvis. Det er neppe en slik det er snakk om i dette tilfellet. Da er det mer sannsynlig at det her er snakk om et traume, altså en skade forårsaket enten av et massivt psykisk sjokk, hjerneslag, eller fysisk vold mot hodet. Alle disse tre kan forårsake hukommelsessvikt.

Det siste John husker var en ferietur til Norge i 2000. To år seinere forsvant han etter en kanotur. Nå, fem år seinere, dukker han plutselig opp fra intet, og husker ikke en skit fra disse årene. Da ringer alarmklokkene mine. Han må jommen ha hatt en merkelig form for amnesia.

Hør bare her: hvis hukommelsestapet til den fyren skyldes en neurologisk skade, hvilket er eneste plausible forklaring her, så fungerer ikke hukommelsen slik at den datosettes. Har man en total amnesia, så husker man intet fra sitt liv, eller man husker alt bortsett fra tiden rett før skaden inntrådte. Det er ikke sånn at man glemmer de tre siste årene av sitt liv for eksempel, men husker alt annet. Det er bare på amerikansk film.

Først så skal altså John ha fått et plutselig hukommelsestap i 2002 som rev vekk de to siste årene av livet hans og fikk ham til å forsvinne. Han lever de fem neste åra uten å huske hvem han er. Plutselig husker John familien sin igjen. Men så husker han plutselig ikke noe fra de siste fem åra fra tiden som forsvunnet? Så da fikk han et nytt hukommelsestap for bare få dager siden, som gjør ham ute av stand til å huske de siste syv åra? Det er rett og slett ikke troverdig, det er ikke slik hukommelsen vår påvirkes når den er skadet. Ble du forvirret nå?

Altså, det som feller John for mitt vedkommende, er at han mener selve forsvinningen skyldes amnesia i 2002, og at grunnen til at han fremdeles ikke husker de syv siste årene også skyldes amnesia, men han husker plutselig livet sitt frem til år 2000.  Veldig lite troverdig altså. Hadde han nå bare holdt seg til at han fikk et hukommelsestap i 2002, og nylig plutselig fikk hukommelsen tilbake, og derfor husker tiden både før og etter forsvinningen, så hadde jeg vært villig til å tro ham.

Men for all del, det er mye forskningen ikke vet om hukommelsen ennå, så det kan jo være vi har tidenes forskningsobjekt i hukommelsesprosesser rett fremfor oss. Men trolig ikke. Trolig er han bare en litt lite intelligent svindler, som ikke gadd lese seg opp på amnesia før han la i vei med kanoen sin.

Kulturelle normer har for hundrevis av år siden fortalt oss at jenter er relasjonsorienterte og ekspressive, samarbeidsvillige og vennlige, og gutter har en mer instrumentell rolle, de skal være mer dominerende og uavhengige, mer målorienterte og selvsikre. Det lyder jo helt grotesk, men like fullt lever disse normene i beste velgående fremdeles. Dette skal jeg sannelig komme tilbake til, men først noen bevingede ord om kjønnsforskjeller.

Barne- og ungdomspsykologi, en lynrask og overfladisk innføring i kjønnsforskjeller.

Det finnes noen få konsistente kjønnsforskjeller som varer livet ut, men de er temmelig marginale. Disse forskjellene viser at jentene gjennomgående ligger noe foran guttene i språkutvikling, og at guttene på tradisjonelle intelligenstester skårer noe høyre på visuelle/spatiale forskjeller, og tester som måler evnen til aritmetisk resonnering.

Videre viser undersøkelser at gutter skårer høyere på aggressivitet enn jenter. Forskjellene er signifikante, allikevel er det bare ca. 5 % av variasjonen som kan tilskrives kjønnsfaktoren (biologi), de resterende 95 % kan derfor tilskrives andre variabler enn kjønn. Tips: arv(gener fra foreldrene) og miljø (familiepåvirkninger, venner, barnehage/skole).
 

Der jentene bruker mer passive metoder for å uttrykke aggressiv adferd, så er guttene mer utagerende og konfronterende. Jentene har på sin side en mer skjult form for fiendtlig adferd, der ignorering eller fornærmelser er utbredte metoder. Det er sannelig noe å tenke på for de som skal håndtere konflikter mellom barn. Lett synlige konflikter får naturligvis mer oppmerksomhet, og det er ikke uproblematisk, selv om det kan høres sånn ut. Siden det er gutter som oftest er innblandet i denne type konflikter, så er det også guttene som er mest utsatt for normativ korrigering. Jentenes konflikter derimot, forbigås ofte mer eller mindre i stillhet av de voksne.

Forskning har også gjort funn som viser at jenter tenderer til å være mer emosjonelt sensitive og ekspressive, mer føyelige og varsomme i usikre situasjoner, og mindre tilbøyelige til å ta sjanser enn guttene. Forskningen har ikke påvist at dette skyldes arv eller biologi alene.

Guttene derimot, er mer sårbare utviklingsmessig sett, særlig på områdene for tale- og leseferdigheter, hyperaktivitet, emosjonelle forstyrrelser, og mental retardasjon. Her er forklaringsmodellene å finne både i biologien og miljøet.

De fleste kjønnsstereotypiene baserer seg på kulturelle myter. Noen av de mest seiglivede er for eksempel påstandene om at jenter er mer sosiale, suggestible (åpne for andre), mer ulogiske og mindre analytiske og prestasjonsorienterte enn guttene. Ingen av disse påstandene finner støtte i forskningen.

Kjønnsstereotypiene fungerer som selvoppfyllende profetier, de fremmer psykologiske kjønnsforskjeller. Dette har blant annet ført til at begge kjønn kan finne på å nedvurdere kvinners prestasjoner ved å tilskrive dem flaks eller hardt arbeid – fremfor dyktighet. Motsatt er det en myte at gutter er mindre sosiale og mindre tilbøyelige til å ta etter sosiale modeller.

Allerede i 2-3-årsalderen har de fleste barn utviklet en kjønnsidentitet. Det vil si at de differensierer biologisk mellom kjønnene, og at de plasserer seg selv i kategorien gutt eller jente. De har relativt liten forståelse for kjønnsroller og kjønnsspesifikk adferd. De har altså ikke utviklet et psykologisk kjønn. Det kommer senere.

Som en konsekvens av art barnet har tilegnet seg en kjønnsidentitet, gutt eller jente, så starter modelleringen av det psykologiske kjønn sakte men sikkert. Dette blir mer tydelig i 5-6-årsalderen. Jente ser på moren, guttene hermer etter faren. Jo mer stereotypisk rollene er fordelt hjemme, jo snevrere blir reglene for barnas adferd. Barn leter aktivt etter regler for adferd, og opplever disse reglene som absolutte. De viser derfor en intolerant holdning ovenfor de som bryter med de tradisjonelle maskulinitets- og femininitetskravene. Etter hvert som de utvikler deg intellektuelt, blir de mer fleksible og skjønner at det feminine kan kombineres med det maskuline. Men de stereotypiske oppfatningene ligger fremdeles godt forankret i barnas bevissthet, og de tar dem med seg videre inn i voksenlivet.

Et interessant fenomen det er verdt å merke seg, er at vi i de fleste kulturer finner mannsrollen tillagt en høyere status enn kvinnerollen. Gutterollen er klarere definert, noe som igjen utsetter dem for et sterkere press om å leve opp til en kjønnsrolle. Det er ikke uvanlig at foreldre tenderer til å være mer opptatt av at det er nettopp guttene som ikke skal krysse rollegrensene, mens jentene får større spillerom. ”Guttejenter” kan nok tolereres, men ”jentete” gutter blir latterliggjort. Det er lenge siden jentene trakk på seg buksene og gjorde plagget til sitt eget, men prøv å se for deg at naboens fireårige sønn dukket opp på lekeplassen i kjole…

Som jeg nevnte innledningsvis, så har kjønnsstereotypier generelt fremdeles gode kår verden over. Allikevel er det i ferd med å skje en endring. Jentene tar innpå gutta, og det er bare et tidsspørsmål før mange av de bergrensende stereotypiene er ryddet av banen. For jentene. Men hva med gutta? Hva gjør det med kjønnsidentiteten til guttene at jentene forsyner seg grådig av de ”maskuline” personlighetstrekkene?

Identitetsbygging handler mye om differensiering. Altså skille seg fra det annet kjønn, ha andre egenskaper enn sine venner, ha en egen ”stil”, være unik. For menn har dette handlet mye om kjønnsidentitet, det å være ”maskulin”. De skal være tøffere, mer målbevisste flinkere enn jentene til å arbeide, tjene mer penger. Noe som igjen gir større grad av autonomi.  

Sånn er det ikke lenger. Forskjellene er mindre enn noensinne. Og mange menn later til å være mer frustrerte enn noensinne. Det virker i hvert fall som det råder en del forargelse over feminismens inntog på kjønnsarenaen.

Kanskje er det på tide at mannen blir litt kreativ på egne vegne, og ikke bare i styrerommene. Hva med rett og slett bare finne andre områder å styrke sin identitet på?

Kvinnedominerte arbeidsplasser:

42 prosent av mennene sa seg helt eller delvis enig

35 prosent av kvinnene sa seg helt eller delvis enig

.

Mannsdominerte arbeidsplasser:

28 prosent av mennene sa seg helt eller delvis enig

33 prosent av kvinnene sa seg helt eller delvis enig

. 

Arbeidsplasser med lik kjønnsfordeling:

24 prosent av mennene sa seg helt eller delvis enig

22 prosent av kvinnene sa seg helt eller delvis enig

.

Menn er altså mer følsomme for baksnakking enn kvinner. Unntaket er på de mannsdominerte arbeidsplassene. Der er det kvinnene som opplever mest baksnakking.

Dette var uhyre interessant lesning. Hvem er det som står for baksnakkingen? Nei, det sier soga ingenting om. Men utifra tallene er det lov å tenke litt fritt selv. Jeg gjorde det, og kom frem til at det høyst sannsynlig er mennene som baksnakker mest. Fordi det er de som rapporterer mest baksnakking, så antar jeg jo at de dermed er innblandet på et vis. Med mindre de er notoriske tyvlyttere da, og bruker mye av arbeidstiden på å luske rundt hjørner for å overhøre private sladdersamtaler mellom kvinner?

Ta for eksempel mannsdominerte arbeidsplasser. De er unntaket som bekrefter regelen. Mens menn er de som rapporterer om mest baksnakking på kvinnedominerte arbeidsplasser og på arbeidsplasser med lik kjønnsfordeling, er det flest kvinner som rapporterer om baksnakking på mannsdominerte arbeidsplasser. Hva kan dette fortelle oss?

Jo, det kan fortelle oss at menn er flinkere til å registrere baksnakking gjort av kvinner, enn baksnakking gjort av mennene selv. Menn ser altså kvinner gjennom et kjønnsstereotypisk filter, der kvinner baksnakker mer enn menn. Men det er altså en illusjon, en myte, en notorisk løgn om kvinner og baksnakking. Denne illusjonen, denne myten om kvinner er sågar så utbredt, at opptil flere kvinner selv tror på den.

Jeg har ikke sjelden hørt kvinner servere denne løgnen om sitt eget kjønn. Jeg mistenker at disse kvinnene mest av alt beskriver seg selv. Det blir en slags selvoppfyllende profeti; en mann fortalte dem på ett eller annet tidspunkt at kvinner er noen regelrette slarvebøtter, kvinnene trodde på det, og oppfører seg så deretter.

Selv kjøper jeg ikke myten. Kvinner er ikke det spor verre enn menn til å baksnakke. Det er bare mannfolka som er så himla følsomme og sutrete, og dermed overrapporterer de om opplevd baksnakking.

Det er visstnok ikke nok unge mødre her til lands. De skriver videre at bare 700 av 9410 fødsler i fjor var av mødre under 25 år.  Det bekymrer fagfolkene.

Så sannelig. Hvorfor roper ingen Alarm!? Hæ? Ble du ikke urolig?

Åååå, du tenker at pur unge småbarnsmødre, og spesielt enslige sådan, sliter med ressursene, og derfor ikke bør få barn , ideelt sett? Og derfor like godt kan vente til de kanskje har lyst til å få barn? Feil! Vi har jo støtteordninger. Haha, du må ikke tro du slipper unna, hvis du sitter der på lammeskinka di og kniper alt du er kvinne for. Det finnes støtteordninger! 

Hvorfor skal du sporenstreks legge deg ned og la deg bedekke spør du?

Det er da visstnok åpenbart:

-         Biologisk sett er det gunstigst å få barn når man er i 20-årsalderen. Sannsynligheten for å bli gravid er større, og yngre førstegangsfødende har mindre risiko for komplikasjoner i svangerskapet og under fødselen enn eldre, sier seksjonsoverlege Gudvor Ertzeid ved Seksjon for barnløshet og assistert befruktning på Rikshospitalet.

-     Jeg føler at jeg har mer energi og overskudd enn dem og er mer avslappet til morsollen. Jeg har ikke det presset på å gjøre alt riktig som kanskje de over 30 kan føle.

- sier den intervjuede Erikka.

Så, hva venter du på? Se nå til svarte og smell deg på tjukken, hva ellers skal du bruke energien din til?

Eller har du alltid tenkt at alle nazister er en egen type mennesker som er helt forskjellige fra deg?

Eller er du en av de mange som ikke for ditt bare liv kan se for deg at du ville latt deg ydmyke eller ufrivillig påvirket av andre med mindre det var under tvang, eller ubevisst?

Vel, forskning viser at helt vanlige mennesker, som deg og meg, like lett kan vise oss å være sadistiske  - eller en sau i flokk. Vi har begge disse tilbøyelighetene i oss. Mest sannsynlig.

Se på denne videoen presentert på Dagbladet.no i dag.

Phil Zimbardo, en professor ved Standford University gjennomførte i 1971 et verdensberømt og mye omtalt psykologisk eksperiment.

Eksperimentet, som i dag ikke ville vært tillatt replikert i de fleste land av etiske hensyn, handlet om å studere den psykologiske effekten av å være fanger og fangevoktere. Frivillige deltakere,  normale og friske studenter, skulle utføre eksperimentet uten avbrudd i 14 dager. Forsøket ble avbrutt etter bare 6 dager. Allerede etter et par dager viste «fangevokterne» sadistiske tendenser, og de «innsatte» fikk symptomer på depresjon og stress. Det er viktig å presisere at ”fangevokterne” aldri ble instruert til å være voldelige, tvert om, de ble fortalt at all fysisk maktbruk kun skulle være symbolsk. Det tok ikke mange dagene før dette tok en retning mot både fysisk og psykisk vold.

Kort fortalt; eksperimentet viser at helt vanlige mennesker, som deg og meg, utvikler sadistiske trekk og adferd om situasjonen stimulerer til det, og at helt vanlige mennesker, som deg og meg, inntar en adferd preget av lydighet og underdanighet om situasjonen stimulerer til det. Det kunne ikke skjedd deg sier du? Da er du i tilfellet unntaket, og ikke regelen. (ca 90 % av befolkningen tror de er unntaket)  

Burde studentene ved NTNU hindres i å arrangere slike innvielsesseremonier? Ja, så absolutt. 

Dette er en svært forenklet fremstilling av et komplekst fenomen. Egentlig er det ikke ETT fenomen, men flere som opptrer sammen, men for å gjøre denne posten overkommelig for både meg og leserne, så tar jeg noen snarveier. Vi skal jo først og fremst ha det litt morsomt, ikke sant? (Håper ingen fra instituttet ramler innom bloggen…)

La meg begynne med en temmelig frekk påstand: Du, som alle andre, konstruerer din virkelighet. Det betyr ikke at alt du tenker om verden, andre folk og deg selv er en illusjon, men det betyr at du aldri vil kunne oppnå et 100 % objektivt syn på noe som helst. Eller kan du?

La meg begynne ved begynnelsen: Når du ble født, var hodet ditt tomt for tanker, ord og bilder. Du var en slags tabula rasa, eller blank tavle. I biologien din ligger det riktignok disposisjoner, som sugemekanismen for eksempel, men i hodet ditt, der finnes ingen ord eller bilder eller symboler. De blir til underveis. Blir de til likt for alle? Nei. De blir til i samspill med miljøet, og miljøet barn blir utsatt for er jo unikt for den enkelte. Ergo vil din tankeverden utvikle seg helt unikt, og sannsynligvis ikke likt noen andre i hele verden. Hukommelsen din blir veldig viktig for deg. Uten hukommelsen så ville du brukt en evighet bare på å stå opp og kle på deg om morgenen. Om du i det hele tatt greier det. Sannsynligvis vil du måtte ha hjelp. Men siden stort sett alle friske mennesker har en velfungerende hukommelse, kan vi overlate slike trivielle handlinger som å kle på seg til automatikken. Vi handler i ren rutine, og bruker minimalt av hjernekapasitet på store deler av dagens gjøremål. Ta bare det å kjøre bil for eksempel. Husker du første gangen du satt bak et ratt med rullende hjul? Du var ikke så tøff i trynet at du fisket frem mobilen for å sjekke de siste meldingene mens du nærmet deg din første rundkjøring i 50 km/t, var du vel? Men tør du det i dag? Sannsynligvis. Du kjører bil på automathjerne. Du håndterer en mobiltelefon på automathjerne. Vi hadde ikke overlevd som art uten denne automathjernen. Nå kan det hende du tror at automathjernen vår bare tar seg av praktiske gjøremål. Da må du tro om igjen. Automathjernen vår tas i bruk på de fleste områder av et menneskes liv. Også i møtet med nye mennesker. Og ikke uten konsekvenser. For selv om vi alle er aktive tolkere av andre mennesker, så tolker vi innenfor allerede eksisterende oppfattelser, eller skjemaer. Disse skjemaene (tenk på de som et slags kart) er helt nødvendige for vår utvikling, og før vi utvikler et språk, så inneholder disse skjemaene symboler. Ta for eksempel et barn som akkurat har sett sin første hund. Dette skjer som regel før barnet kan uttale enkle setninger, så når barnet får øyet på hunden har den ingen egentlige begreper om hva dette er for noe, barnet har ingen oppfattelse av kategorien ”hunder” eller ”dyr” for den slags skyld. Barnet lærer at pelsdotten på fire ben og med hale heter ”vov-vov”. Barnet vil etter dette med all sannsynlighet kalle den første katten den ser for ”vov-vov”, nettopp fordi barnet ikke kan differensiere mellom ulike dyrearter ennå.  Det kommer senere.

Og sånn fortsetter det, selv etter at vi har utviklet et språk. Vi ser en ny ”ting”, og begynner umiddelbart å søke hukommelsen vår for et passende skjema. Vi har som voksne forhåpentligvis pådratt oss tusenvis av nye skjemaer siden vi så vår første ”vov-vov”. Nå er det viktig å huske at automathjernen vår ikke har en pauseknapp! I det samme øyeblikket vi oppfatter noe, så begynner hjernen å lete etter et sted å plassere det. Det skjer så raskt, at du knapt legger merke til det. Det betyr ikke at vi ikke kan flytte om på informasjonen, og ta det fra ett skjema og legge det i ett annet litt senere, når vi bare får tenkt oss om. Men forbausende ofte så gjør vi ikke det. Forbausende ofte så blir den nye informasjonen klebet fast i dette første skjemaet uforholdsmessig lenge.

Andre menneskers adferd opptar oss ekstremt mye. Vi er sosiale dyr hele gjengen, og nesten alt vi sier og gjør påvirker eller involverer andre mennesker. Dette resulterer i et stort behov for å tolke og forutsi hva andre vil komme til å gjøre eller si. På den sosiale arena er vi trygghetsjunkier alle som en. Nesten. (Unntakene tar jeg ikke for meg her)

Vi er alle forutinntatte i den betydning at vi har disse toveis-skjemaene, vi både tolker gjennom dem, og vi putter det vi ser tilbake i dem. Ta for eksempel et smilende ansikt. En universell ting, ikke sant? Vi oppfatter alle et smilende ansikt som positivt og vennlig. Men hva om smilet er fandenivoldsk? Vil vi alltid tolke et fandenivoldsk smil som nettopp det, og ikke som et vanlig vennlig et? Faktum er, at det du ser etter, er det du finner. Ofte. Hvis du ikke forventer et fandenivoldsk smil, og i tillegg har en grunnleggende positiv innstilling til andre mennesker, så vil du etter all sannsynlighet tolke det som vennlig. Sånn sett fungerer disse skjemaene toveis, og kan faktisk virke bekreftende på fordommer du allerede har. Det er veldig vanlig å se etter faktorer som bekrefter våre fordommer, snarere enn å avkrefte dem, selv om både avkreftende og bekreftende informasjon er tilgjengelig, så velger vi oftest den som bekrefter fordommene våre.

Og da er vi over i båssettingen. Vi er alle skyldige. Sannheten er at om vi ikke hadde den evnen, ville vi hatt store problemer på den sosiale arena. Vi trenger å båssette for å kunne tilpasse adferden vår etter kontekst. Se for deg at du er i et formelt herreselskap med stive snipper og høflig tiltale. Du vil sannsynligvis tillegge de andre i rommet egenskaper som passer inn i ditt skjema for en slik situasjon: pene mennesker i dress liker ikke banning, de synes ikke det er greit at man promper offentlig, og de kommer sannsynligvis ikke til å bryte ut i allsang helt umotivert. Alt dette vil jeg tippe er korrekte antagelser. Men vi stopper ikke her, sannsynligvis vil du tillegge disse dresskledte herrene flere egenskaper; som at de har mer makt på jobben enn vaskehjelpen, at de er smartere enn folk flest, at de tjener bedre enn folk flest, at de er lykkeligere enn folk flest, osv. osv. Alle disse antagelsene er riktige. Alle disse antagelsene er feil. Det avhenger av kontekst. Det du ikke visste, var at du hadde dumpet rett inn i det årlige ”hjelp en fattig”-arrangementet, og at alle dressene var lånte klær, og ingen av de som var tilstede er i arbeid. Når du får vite dette, så justerer du informasjonen, du flytter den over i andre skjemaer. Du henter frem skjemaet ditt for ”uteliggere”. For alle uteliggere er like, ikke sant? Vel, mye er likt, men langt ifra alt.

Hvordan er det mulig å ikke bedrive båssetting som er plagsom for andre? Det er ikke mulig, man kan ikke vaksinere seg mot, eller kureres for fenomenet. Men man kan ved å være oppmerksom på dets mekanismer, bli mer fleksibel, og kanskje kan man kvitte seg med stereotypiene, og heller se etter egenskapene. Selv prøver jeg å kategorisere egenskaper, fremfor å båssette hele mennesket. Jeg ser etter egenskaper som; vennlighet, humor, kunnskapsrikhet, mot, følsomhet, empati, sjarm, handlekraftighet, nervøsitet, frekkhet osv. osv. Alt ettersom.

For det ER irriterende å havne i en bås for de fleste av oss. Ofte opplever vi det som begrensende, og med rette. Som nevnt så har de fleste av oss den vanen at vi ser etter det som bekrefter førsteinntrykket vårt, det går automatisk. Da overser vi fort egenskaper som for den andre personen er viktig å bli speilet på.

 Det er derfor jeg ikke synes det er stas å bli tippet ti år yngre enn jeg er for eksempel. Jeg har mye livserfaring, jeg er et voksent og ansvarlig menneske, jeg er ingen rølpete blindernstudent som har altfor mye fritid med en forkjærlighet for inntak av øl i tide og utide og med foreldresponsorer i ryggen om noe skulle skjære seg. Det er nok av de folka på Blindern, men jeg er ikke en av dem.

Nå er ordet fritt i kommentarfeltet. Jeg har sikkert formulert meg både klumsete og mangelfullt, så spytt gladelig ut om du har innsigelser J

For de som har fulgt med i de siste postene, så er det altså et prosjekt under utarbeidelse, og du er en del av det. Ta derfor denne testen er du snill. Som sagt så tar den bare to minutter, og er ikke en avslørende intelligenstest, men den vil gjøre det lettere å forstå et av mine poeng i den neste posten om båssetting.  Gleder meg til debatt!