Det første man opplever i ungdomstiden, som er av en viktig karakter, kommer i en alder av 15-16 år, hvor man skal velge studieretningen man ønsker å utdanne seg innenfor. Det er rundt denne tiden samfunnet og skolen pålegger ungdommen i å velge en studieretning for videregående opplæring. For mange ungdommer i denne perioden, er dette et vanskelig valg å ta. Ungdommen følger sine egne forventninger og ønsker, samtidig som at dem må følge hva familiens ønsker og forventninger sier. Selv tror jeg at mange ungdommer ikke er fullmodne til å ta en slik viktig beslutning, i en alder av 15-16 år. Det er mange andre elementer som også spiller inn i ungdommens tilværelse, som kan skape en usikkerhet.

Ungdommene utvikler seg ikke kun mentalt, hvor dem kjenner at forventningene og kravene stilles nå på et helt annet nivå enn tidligere. Ungdommen utvikler seg også fysisk og biologisk. Puberteten er også en av de utviklingene ungdommen kommer i. Dem vil oppleve nye følelser i kroppen som skal bearbeides og tolkes, og etterhvert realiseres. Seksualdriftene og nyskjerrigheten rundt å kunne elske en annen person er for mange ungdommer veldig regjerende i denne perioden. Selv husker jeg at tankene mine var fylt med slike tanker, og en del av meg ønsket å kunne utforske feltet litt mer.

Mange ungdommer i 15-16 års alderen får seg også kjæreste, og satser hele livet sitt på den personen man forelsker seg i. Man glemmer fort at man kun er ungdom, og kan med dette ikke satse hele livet sitt på den ene forelskelsen, den første forelskelsen (selvom det er mange som holder fast på den første forelskelsen), er det også slik for mange ungdom at dem har et av-på forhold. Men dem er jo ungdommer, og det er en naturlig ting - eller er det det?

Mange ungdommer opplever også en indre strid med seg selv. Det er i denne perioden hvor man søker etter svar på hvem man er, og hvordan man ønsker å være. Dette kan handle om spørsmål rundt legningsformer, religion eller av en politisk art. Opplevelsen av ungdomstiden er også veldig individuelt. Jeg tror mye av det kommer veldig ann på hvordan oppveksten har vært frem til ungdomstiden begynner, og at det vil ha en innvirkning på utviklingen man kommer i under ungdomsperioden. Mye smerte og vonde minner, vil jo alltid ligge i tankene på en ungdom. Samtidig som at mye glede vil ligge i tankene.

Ungdommer har en tendens til å finne sin "makker", en med de samme interesser og hobby. Ungdommer søker miljøer som ikke stiller de samme krav og forventninger som samfunnet krever av dem. Og ofte, men ikke alltid, er det i slike miljøer som får ungdommer til å utforske rusmiddelverdenen. Idag kan man anskaffe seg rusmiddler bak hushjørnet hvor en er bosatt. Man kan få rusmiddler av naboen, eller et familiemedlem eller av en klassekamerat. Rusmiddelbruken blandt dagens ungdom kan oppleves som en kulturdans. Ungdommer er lett påvirkelig og ungdommen har en egen måte å overtale andre ungdommer på, og hvorfor skal dem være "mindre" enn de andre som utforsker rusmiddler. Når jeg sier at rusmiddelbruken blandt dagens ungdom kan oppleves som en kulturdans, så mener jeg nettopp det jeg sier. Man ser at det er en egen kultur ved å bruke rusmiddler, og påvirkningene ungdommene utsettes for, kan sammenlignes som en dans. Danser en, så danser gjerne fler.

" I 2007 var det 11 % i aldersgruppen 15-20 år i landet som helhet som rapporterte at de hadde brukt cannabis (hasj) noen gang. Den tilsvarende andelen i Oslo var 19 %. I 2007 - undersøkelsen rapporterte 5% på landsbasis og 9 % i Oslo at dem hadde brukt cannabis i løpet av de siste seks måneder". Sitat fra: http://www.sirus.no/files/news/138/ungdomsundersokelsen07.pdf 

MER NARKOTIKA

" Fra 2004 til 2005 har nemlig antall beslag av narkotika blant ungdom mellom 15 og 17 år økt kraftig. Mens 13.9 % av alle registrerte lovbrudd blant gutter var narkotika i 2004, hadde denne andelen til til 21.3 % i 2005.

For jenter økte denne andelen fra 9.4 til 18.8 %.

Det ser særlig ut til å være en økende aksept for bruk av cannabis (hasj) blant de unge. Langt mer enn i resten av landet. Hele 21.3 % av Oslo - ungdommen oppgir at de har prøvd hasj, mot 15 % i landet forøvrig. Bruk av det tidligere motedopet Extacy, har gått ned, mens bruk av amfetamin og kokain (cola) ser ut til å bli mer utbredt også blant de unge." Sitat fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1304412.ece

Ved siden av at man ser at andelen ungdom som misbruker/ bruker rusmiddler, ser man også en økning av lovbrudd gjort av ungdom. Mye av denne atferden kan også relateres til rusbruken, og de miljøer som ungdommen er i. Langvarig bruk av rusmiddler, kan også få helserelaterte konsekvenser for ungdommen.

Cannabis:

"Virkningen av cannabis er, som ved andre rusmidler, sterkt avhengig av brukerens personlighet, forventninger og miljø, samt rusdosen. Rusen kan gjøre brukeren avslappet og pratsom, og forsterker ofte sansene, spesielt inntrykk av farger, smak og musikk. Man opplever seg selv om mer åpen og sosial, med hyppige latteranfall. Rusen svekker den kritiske sansen, og brukeren kan ofte oppføre seg ”fjollete”. Cannabis gir både dempende og svakt hallusinogene symptomer, noe som innebærer endret virkelighetsoppfatning.

Fysiske langtidsvirkninger: Røyking av cannabis reduserer trolig kroppens immunforsvar, og kan påvirke hormonbalansen med mulige menstrusjonsforstyrrelser hos kvinner og redusert sædcelleantall hos menn.

Psykiske langtidsvirkninger: Langvarig bruk øker risikoen for angst- og depresjonsreaksjoner og kan utløse psykoser hos disponerte individer. Dette kan vanskeliggjøre behandlingen av sinnslidelser som schizofreni og depresjonstilstander. Det er likevel ikke påvist at bruk av cannabis fører til livsvarige hjerneskader, men det kan muligens gi en reduksjon av enkelte intellektuelle funksjoner."

Kokain

" Kokain er et sterkt avhengighetsskapende stoff. Undersøkelser blant unge under 20 år i Norge viser at mellom 1,5 og 3 prosent har prøvd kokain (2000-2006).

Virkningen av kokain avhenger av inntaksmåte, mengde og brukerens tidligere erfaringer med stoffet. Kokainrusen er intens, men kortvarig, vanligvis 15-60 min. Røyking av crack gir en enda hurtigere innsettende rus som kan være sterkere enn ved sniffing, men som avtar allerede etter ca 10 min. Ofte inntas flere doser i løpet av kort tid.

Små doser føles behagelig, gir en følelse av å være ovenpå og ha økt energi. Sult- og søvnbehov undertrykkes. Pupillene utvider seg. Hvis man øker dosene, får brukeren forsterket disse positive ruseffektene. Det er dette som gjør kokain til et populært rusmiddel. Kokain har også effekter som oppleves som negative. Atferden kan bli bisarr og voldelig. De kroppslige virkningene kan være livstruende med høy puls, høyt blodtrykk, hjerterytmeforstyrrelser, hjerteinfarkt og hjerneblødning. Kramper og økt kroppstemperatur kan oppstå.

De psykiske virkningene kommer først og fremst ved høyere doser; under rusen kan man få angstanfall og bli irritabel. I sjeldne tilfeller kan man få hallusinasjoner og vrangforestillinger. Først og fremst kan dette skje hvis man tar mange enkeltdoser over lengre tid.

Ved gjentatt bruk kan man også oppleve psykiske bivirkninger i kjølvannet av rusen: Søvnløshet, angst, hyperaktivitet og irritabilitet. Noen blir voldelige. Noen får kraftige anfall med panikkangst eller paranoide psykoser (vrangforestillinger om at man er forfulgt).

Tegn på regelmessig bruk er skjelvinger, rennende nese og eksem ved neseborene. Det kan oppstå hull i neseskilleveggen. Menn som bruker kokain regelmessig, kan utvikle impotens.

Svært avhengighetsskapende

Kokain er et sterkt avhengighetsskapende stoff. Det er mindre toleranseutvikling for kokain enn for eksempel for opioider (morfin, heroin m.fl.), det vil si at dosen ikke må økes i så stor grad for å oppnå samme virkning. Derimot kan noen utvikle økt følsomhet. De tåler stadig mindre før de får virkninger som for eksempel angstanfall. Kramper kan da forekomme selv ved små doser.

Faren for avhengighet er størst hvis man røyker crack, og hvis man setter kokain intravenøst. Avhengighet utvikles raskt, og brukerne undervurderer nesten alltid risikoen. Alkohol, opioider eller beroligende medikamenter brukes ofte for å dempe de ubehagelige virkningene av kokain. Dermed er det stor fare for å utvikle blandingsmisbruk og avhengighet av flere rusmidler."

Amfetamin

Det finnes flere hundre amfetaminforbindelser og amfetaminliknende stoffer. Metamfetamin er kjemisk nært beslektet med amfetamin og virkningen av begge stoffer er svært like.

Etter inntak kan imidlertid metamfetamin gå noe raskere over til sentralnervesystemet enn amfetamin fordi det er mer fettløselig. Av denne grunn fremstår metamfetamin som noe mer potent enn amfetamin; det innebærer at en trenger lavere dose for å oppnå tilsvarende effekt. I tillegg vet man at noe av metamfetaminet som inntas, vil omdannes i kroppen til amfetamin, slik at inntak av metamfetamin vil kunne gi en forlenget rus sammenliknet med amfetamin. Inntak av amfetamin og metamfetamin gir virkninger både på på sentralnervesystemet og ellers i kroppen. Virkningene som i det følgende er beskrevet for amfetamin gjelder også for metamfetamin:

• De akutte virkningene inntrer raskt etter inntak og vil subjektivt sett kunne forsvinne i løpet av få timer.
• Amfetaminrus kjennetegnes av hevet stemningsleie og økt psykomotirisk tempo. Vanlige symptomer og funn er høy selvfølelse, pratsomhet, rastløshet, nervøsistet, svimmelhet og våkenhet/mangel på søvn.
• Virkninger som økt sjansetaking, redusert evne til å konsentrere seg om flere oppgaver samtidig og nedsatt kritisk sans innebærer økt risiko for alvorlige ulykker, for eksempel i trafikken.
• Det sees økt puls, blodtrykk, åndedrett og temperatur. Pupillene blir ofte store.
• Amfetamin misbrukes ofte periodevis med intensiv bruk av hyppighet gjentatte doser flere dager i strekk. En slik periode innebærer vanligvis med svært lite søvn og mat. Ytterligere inntak av amfetamin vil til slutt ikke gi merkbare effekter, og det vil følge en fase preget av utmattelse og stort søvnbehov. I denne fasen kan det oppstå depresjon og / eller forvirring, eventuelt paranoid psykose.

Etter inntak kan amfetamin vanligvis påvises ett til to døgn i en blodprøve og to til fire dager eller mer i en urinprøve.

Abstinenssymptomer:

Vanligvis oppstår ikke sterke fysiske abstinenssymptomer etter avsluttet bruk, men verking i ledd og musker, angst og urolig søvn er likevel relativt vanlig, Søvnforstyrrelsene kan vedvare seks til åtte uker etter avsluttet bruk. "Flashback - fenomener" kan forekomme etter bruk av amfetamin, men gjenopplevelse av rusfenomener også i stoffrie perioder.

Kortvarig bruk av amfetaminmisbruk kan i noen tilfeller utløse langvarige perioder med psykisk sykdom." Sitat fra: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:47081::1:5647:4:::0:0

Ungdom som misbruker rusmiddler kan få fatale konsekvenser senere i livet. Det er en skjebne som kan forårsake sykdom og lidelse, utstengelse fra familiære nettverk og sosiale nettverk, utestengelse fra samfunnet og muligheten til å etablere seg. Når man ser at økningen blant ungdom som ruser seg, må det iverksettes tiltak som senker denne økningen. Men hva kan en allmenn person gjøre, som kan virke forebyggende for dagens ungsdom og deres rusmisbruk?

En psykiatrisk pasient slo seg fullstendig vrang i formiddag. Mannen (37) skal blant annet ha truet å drepe de ansatte på psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark. (Varden.no)

Det hele endte godt, med at pasientene som var innlagt ved avdelingen kom uskadd under evakueringen og pasienten som slo seg vrang ble håndtert av politiet- det sies også at denne pasienten er svært farlig å ha med å gjøre, og Politiet så seg derfor nødvendig for å sende 20 politimenn, bevæpnet, under denne aksjonen.

SKIENPolitiet tok ingen sjanser og sendte godt og vel 20 bevæpnete tjenestmenn til dramaet som utspant seg ved bygg 3 på Sykehuset Telemark.

- Når det gjelder personen vi her har med å gjøre tør vi ikke ta noen sjanser. Han truet blant annet med å drepe de ansatte her. Han er en tikkende bombe, sier innsatsleder Geir Andersen med god grunn.

For 37-åringen var lite lysten til å bli med politiet.
- Han var ganske rolig da vi ankom stedet, men så plutselig slo han seg vrang. Det endte med et skikkelig basketak og til slutt måtte vi bruke pepperspray på han, sier Andersen.
37-åringen sitter nå i arrest. (Varden.no)

I et tidligere innlegg har jeg skrevet et innlegg med overskriften " Hvem er synderen...psykiatrien eller samfunnet?" I Dette innlegget belyser jeg min egen personlige erfaringer rundt fordommene som faktisk er tilstede når det kommer til psykiatrien og psykiatriske pasienter. Jeg kan selv erkjenne at min oppfatning over hvem som er synderen, er samfunnets mange (ikke alle) borgere og deres fordomsfulle holdning. Dette har for noen skapt store synspunkter, som jeg personlig respekterer.

Jeg sitter fortsatt inne med det synspunkt jeg har gjort opp for meg, at det er samfunnet som lager fordommene, og ikke Helsepersonellet ved en psykiatrisk avdeling. Det er blitt sagt at det er Helsepersonellets holdninger som skaper fordommene man ser i samfunnet, samtidig som at det blir sagt at det er det diagnostistiske system som legger en "merkelapp" på mennesker med en psykiatrisk lidelse. I denne kommentaren, mener jeg at det er allmenn for liten kjennskap til, kunnskap om og erfaring innenfor psykiatrien og arbeidet med psykiatriske pasienter. Dette er det også en rekke fagfolk som mener, som feks:

– Mange tenker at har du fått en psykisk lidelse, så er du dømt til å kjempe med dette. Men det er gode prognoser. Vi må ta et oppgjør med stigma og fordommer, sa psykiaternes leder under markeringen av foreningens 100-årsjubileum.

Og...

Jan Olav Johannessen, leder i Norsk psykiatrisk forening, mener at hadde det vært mindre stigma og bedre opplysning om dette, så hadde en del kanskje søkt hjelp tidligere. Kronprins Haakon berømmet under åpningen av jubileet, psykiaternes arbeid på feltet.

– Det gjøres en aktiv og målrettet innsats for å bryte ned tabuene knyttet til psykisk helse. I tillegg til brukerne og deres pårørende er psykiatriske fagmiljøer sterke pådrivere i dette arbeidet – ikke minst gjennom formidling av sin kunnskap. Økt kunnskap og personlige møter er effektive verktøy for å fjerne fordommer, sa kronprinsen.

Og...

Legeforeningens president Torunn Janbu understreket at mange pasienter med fysiske lidelser i dag har store forventninger til at de skal få behandling og bli friske.

– Dette gjelder ikke i like stor grad pasienter med psykiske lidelser, men det er også en feilaktig oppfatning i befolkningen at psykiske lidelser alltid er kroniske og at ingen blir friske fra dem. Det er ikke riktig. Det er god hjelp å få. Kunnskap om psykisk lidelse, tillit til behandlingsapparatet og god tilgjengelighet er forutsetningen for å oppsøke helsetjenesten med et problem og få tidlig hjelp, sa hun.

Det er feil å påstå at alle samfunnsborgere har en fordomsfull holdning til Psykiatriens virksomhet, men det er faktisk slik at mange har det, slik vi også har sett gjennom Psykiatriens historie. Regjeringen av 1997 la frem et forslag og gjennomførte en plan som heter; "Opptrappingsplan for Psykisk helse". Denne planen var et satsningsområde, som i dette tilfelle var innenfor Psykisk helse, som et av punktene var å redusere stigma og fordommer man ser i samfunnet. Dette skulle gjennomføres ved at fagmiljøer skulle i en aktiv rolle, informere og formidle kjennskapen om Psykiatrien. I dette arbeidet ble også pårørende en del av arbeidet, for at dem kunne få en større forståelse for hva det innebærer å være psykisk syk.

Opptrappingsplanen hadde også en annen satsningsområde, nemlig Barn og Barn av psykisk syke. Opptrappingsplanen ble utarbeidet etter en rapport som ble lagt frem av Regjeringen, nettopp om samfunnets stigma og fordommer til Psykisk sykdom/helse.

Dagens hendelse på Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark, kan og vil kanskje også styrke mange av samfunnsborgernes fordommer og holdning. Men på tross av overskriften, mener jeg det er viktig å se personen som en av oss, og ikke fokusere for mye på at vedkommende er psykisk syk, selvom det er hovedårsakene til at dagens politiaksjon var nødvendig. Helsepersonellets oppgave er å fremme pasientens autonomi på best mulig måte, men i enkelte situasjoner (basert på vedkommenes psykiske lidelse) er det nødvendig å foreta seg enkelte tiltak som KAN oppleves som krenkende for vedkommendes følelse av å være et menneske. Fordommene ligger nok i dette, at samfunnsborgere som ikke kjenner til psykiatriens virksomhet, ser dette som fordomsfullt og stigma, når det i realiteten er et tiltak som er ment å hjelpe vedkommende som er syk. Det er også på grunnlag av dette jeg mener at fordommene ligger ikke i Helsepersonellet som etter beste evne prøver å hjelpe et menneske som er psykisk syk, men at det er mangelen på forståelse fra det allmenn samfunn som skaper fordommene og holdningene til Psykiatrisk virksomhet.

For mange mennesker, som opplever en sorgprosess, vil dem med tiden kjenne at denne sorgens makt, vokser og vokser. Det er en tidløs reise, inn i en helt ukjent univers hvor man blir stilt opp mot alle tenkelige tanker og prosesshandlinger. Jeg tror ikke tiden vil lege alle sår....ikke på det psykiske plan ved et menneske. Man vil alltid kjenne smerten krype under huden på en, når man minnes en kjær person som i en ung alder ble tatt fra oss og sendt til himmelriket.
Tanker om at ting kunne vært annerledes, tanker om at hjelpeapparatet skulle fange opp signalene tidligere. Tatt seg tid til å kjenne på de bekymringsmeldingene som påørende ytret i forkant av en tragedie, hvor et ungt menneskeliv gikk fortapt. Det er ofte slike tanker man i en slik sorg, ofte ender opp med.

Tiden leger alle sår, hvertfall så sies det slik. Selvom jeg ikke alltid skriver om deg så ofte som jeg før gjorde, eller snakker om deg så ofte som jeg før gjorde, har ikke tiden leget alle mine indre sår ennå. Jeg minnes deg hver dag som går, hver dag hvor jeg kan gjøre et annet menneskeliv litt bedre enn hva gårdsdagen var. Det er min måte å takle en hverdag som eller er veldig tung å forholde seg til.

Jeg har begynt i ny jobb. Jeg jobber innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk, lukket avdeling. Her møter jeg så mange mennesker, som desverre nok opplever at livet deres er en skam og et tidsfordriv, med tanker om at livet ikke fører til noe godt. Men egentlig så ser dem verden og livet med andre øyne, enn det mange andre mennesker gjør. Dem tar ikke ting forgitt, eller skraper bort, det som for samfunnets øyne er uriktig, blir riktig for dem med dette synet på livet.

Jeg er med i en gruppe med relasjonspleiere, som skal øke mestrings- og livsnivået til andre syke mennesker. Jeg klarer dette til en viss grad, men allikevel har jeg lang vei å fare ennå. Kanskje dette er min måte på å, ikke glemme, men ta del i dette ordtaket om at "Med tiden leger alle sår".

Jeg tror ikke man kan slette minner fra sitt sinn, og glemme en person som har stått deg nær, en person som lenge lengtet etter sann kjærlighet og støtte i en nokså tung hverdag. Mennesker kan glemme, og det er også lov, men man kan aldri slette det fra sitt sinn. Man vil alltid bevare et minne, og på den måten så kan ikke tiden lege alle sår. Det er fysisk umulig....Det er ikke i menneskets makt å utføre en slik handling. Man er ikke sterke nok til å ta det steget og glemme helt, lege seg helt for det fortiden utførte og påførte oss av smerter og en dyp dyp sorg.

Eller er det det?

Affektive lidelser er en felles betegnelse på stemningslidelser. Her vil man se tydelige forandringer i et menneskets humør eller stemninger. Mennesker med en stemningslidelse kan ha 2 ytterpunkter, som man ser ved at vedkommende enten er manisk (oppstemt) eller har en alvorlig form for depressiv periode (nedstemthet). En affektiv lidelse kan også baseres på en av disse ytterpunktene, og er det primære som personen lider av.

• Bipolar lidelse (svingninger mellom maniske og depressive perioder)
• Manisk (kun oppstemthet)
• Depressiv (kun nedstemthet)

Symptomatologien  bygger på en beskrivelse av begge ytterpunkter. Ved manisk tilstand er ikke vedkommende kun oppstemt eller i svært godt humør, men aktivitetsnivået samt tankevirksomheten er på høyt gir. Dette innebærer som regel at impulskontrollen til vedkommende og fornuften er tilsidesatt, og man opplever at personer i en manisk tilstand er ukritist i atferden. Pårørende rundt denne pasientgruppen ser pasienten som iderik og bærer på en stor pågangsmot i aktiviteter som pasienten trives i. I virkeligheten så er det et tegn på at personen er syk. Personens høye aktivitetsnivå og manglende impulskontroll kan utvikle seg til at pasienten blir opphisset og i noen tilfeller aggressiv. Mange manikere kan feks:

• sette over styr store pengebeløp over kort periode og i ettertid stille seg både undrende og avvisende til den høye aktiviteten.
• utvikler en stor økonomisk byrde.

I svært alvorlige tilstander kan man også se tydelige tegn til psykose, som har et sykdomsbilde som tar for seg følgende;

• tankeforstyrrelser
• vrangforestillinger
• hallusinasjoner

Det er ikke en uvanlig ting at mange manikere faller i en depresjon etter en periode hvor dem har vært manisk. I den maniske perioden tar dem på seg mange tunge aktiviteter og den høye impulsfattige kontrollen skaper ofte økonomiske problemer. Når dem kommer til seg selv igjen, vil dem innse hva dem har utsatt seg selv for og sitt nettverk, og med det falle inn i en depresjon.

I en manisk periode tilsidesetter mange sitt personlig behov for å opprettholde sin personlige hygiene og personlige behov. I svært alvorlige tilfeller kan dette få en somatisk konsekvens/komplikasjoner for personen.

I den depressive tilstanden er derimot preget av irritabilitet, tungsinn, initiativløshet, ubesluttsomhet og håpløshetsfølelse. Mange er plaget med søvnvansker og tap av matlyst- noe som kan gi somatiske konsekvenser for personen. Tankeforstyrrelsene ved en depressiv tilstand er langsommere enn vanlig, men dem er også preget av mindreverdighetsideer, skyldfølelse og en følelse av å ligge andre til byrde. Personens selvoppnåelse av personlig hygiene er ofte redusert. Dette skyldes som regel av at personen ikke "finner" krefter til å ivareta sin personlige hygiene.

Et felles trekk ved den maniske og depressive tilstanden, er at personen kan ha en reel fare for å begå selvmord. Ved den maniske tilstanden, er det mest sannsynlig utslittheten som er en regjerende bakgrunn og derimot ved den depressive tilstanden er det tanker om mindreverdsfølelse som er det regjerende. Selvom pårørende forsikrer om at dem ikke er belastende for dem vil det ikke gi noe effekt.

Årsakene for slik affektiv lidelse, er på mange måter veldig sammensatt og bred. Det finnes arvelige faktorer, biologiske faktorer og psykososiale faktorer som spiller en vesentlig rolle for utvikling av de affektive lidelsene.

En undersøkelse som er gjort i Amerika, viser at depressive lidelser oftere forekommer hos kvinner enn menn. Det er hele 17 % av befolkningen som må påberegne seg selv og få en slik lidelse iløpet av livet. 6% av befolkningen viser at dem har en depressiv lidelse, 3% som depressive episoder, 3% som har vedvarende depresjoner.

Bipolare lidelser er noe sjeldnere og ser ut til å forekomme hos mellom 1-1,7% av befolkningen med jevnlig kjønnsfordeling.

"En 20 år gammel gutt ble innlagt ved psykiatrisk sykehus etter at han hadde bitt sin mor i brystet og revet ut telefonledningen da hun forsøkte å ringe etter hjelp. Den unge gutten hadde hatt problemer siden han var 16 år og begynte på videregående. På videregående begynte den 16 år gammle gutten å opptre som verdensmester. I sommerferien hadde han pugget hele mattepensumet og rettet stadig læreren på en så kverulantisk måte at han til slutt ble utvist fra skolen. Gutten og foreldrene var oppbrakte over at skolen ikke kunne takle en så lynende intelligent elev. Foreldrene betalte  det ene brevkurset etter det andre, men gutten klarte ikke å fullføre noe og ble i stedet mer og mer rastløs og aggresiv mot foreldrene. De på sin side bare så et misforstått geni og klarte ikke å se at han trengte hjelp, før han følte seg så forfulgt at han gikk til fysisk angrep på sin mor".

Personer med en schizofreni lidelse er den pasientgruppen jeg liker å arbeid mest med. Det er ofte personer som har utpregende sykdomsbilde som tar for seg storhetsideer, som den 20 år gamle gutten i historen over. Forfølgelsesteorier er også et vesentilig bilde av lidelsen i sin helhet. For mange schizofrene så er disse forfølgelsesteoriene basert på aurotiteter, som feks; politi og militær. Bakgrunnen til disse teoriene kan ha sine sammenhenger med personens egne erfaringer med autoritene, eller at de er endel av personens "fantasiverden", hvor essensen er disse autoritetene.

I mitt møte og behandling med schizofrene, er realitetsorientering en av de mest essensielle behandlingsmetodene jeg kan benytte meg av. I tillegg til realitetsorienteringen er det viktig at man også setter fokuset på miljøbehandlingen. Feks: Når trenger pasienten skjerming fra omverdenen? Når har pasienten behov for tett oppfølging i miljø? Når har pasienten behov for 1:1 kontakt?

Den schizofrenes fordreide virkelighetsoppfatning blir ofte tydligere for andre, når pasienten hallusinerer. Dette er et annet symptom, som kan tyde på at vedkommende er i en dårlig utpreget periode i sin lidelse. Hallusinasjonene kan forekomme ved at dem er hørselhallusinert; hører stemmer som andre ikke vil høre i den virkelige realitet. Stemmene har ofte et preg av et nedsettende eller krenkende budskap, og personen har ofte behov for å forsvare seg selv for de stemmene. Personen blir etter hvert paranoid. Man ser også andre sansemodaliteter i den schizofrenes virkelighetverden. Personene med en schizofren lidelse kan også oppleve sansebedrag; kjenne lukter som andre ikke oppfatter eller at personen er synshallusinert. Synshallusinasjoner kan forekomme, men er allikevel vanligere ved psykoser ved forgiftning eller ved rusmisbruk.

Pasientgruppen som jeg arbeider med har dobbelt diagnose. Innenfor psykiatrien er dette en beskrivelse på at pasienten har et rusproblem i tillegg til en psykisk lidelse. Her kommer pasientene, i en god periode, og forteller om deres tankemessige orkan- assosiasjonsforstyrrelser som er et annet symptom man ser i den schizofrenes verden. Disse assosiasjonsforstyrrelsene gjør det ofte vanskelig å konsentrere seg om en bestemt ting, og jeg ser ofte at dem ikke klarer å være sammen med andre, når tankene tar overstyret. Dette fører ofte til at pasientgruppen isolerer seg fra det sosiale miljø - autisme. Isolasjon og en uorganisert tankevirksomhet hos disse pasientene kan ofte utvikles til agitasjon. Når pasientene agiterer kan man se på pasientens motoriske virksomhet blir urolig, heftig eller brå kroppsbevegelser. Faren for at pasientene kan få en verbal eller fysisk utagering er derfor stor. Bakgrunnen til dette, menes å være i sammenheng med at pasienten opplever deres situasjon som frustrerende og at livets mening ikke gir noen mening. Det er derfor viktig at det praktiseres god miljøterapi rundt pasientene innenfor psykiatrisk avdeling. En stor del av den miljøterapeutiske behandlingen, bør ta sikte på å fokusere på EE (Expressed Emotion). Skåne pasienten for ytre inntrykk som kan være negativ ladet, og dette blir et felles miljøterapeutisk ansvar blandt personalet; Hva skal man snakke om når pasientene er tilstede? Hvor høyt stemningsleie skal man ha ovenfor pasientene? For mange negative ytre inntrykk kan føre til tilbakefall for pasienten som er schizofren (og andre pasienter).

Uansett hvordan man velger å rette behandlingen mot en pasient, er det viktig at man setter fokuset på at alle mennesker er ulike og har derfor ulike behov for behandling og veiledning. Pasientene er mennesker selv om dem lider av en psykisk sykdom, og deres deltagelse og bestemmelse i behandlingsforløpene er derfor viktig. Pasientene har rett til brukermedvirkning og autonomi. Ofte er det slik at behandlingsopplegget vil gå lettere for seg, dersom man inkluderer den syke i planleggingen og utformingen av et behandlingsopplegg. Det er på denne måten man vil opparbeide seg en allianse med pasienten, samtidig som at det gir pasienten en følelse av mestring. Mestringsstrategier kan også bli benyttet i arbeidet rundt en schizofren som man praktiserer det med arbeidet rundt en selvskader. Her er det viktig at man fokuserer på de feltene som pasienten mestrer selv, slik at ikke pasienten føler et nederlag dersom han ikke lenger mestrer de tiltak som er ønskelig å få gjennomført. Et slikt nederlag kan i tilfeller gi et tilbakefall.

Mannsidealet er jo at menn skal klare å håndtere en hver situasjon som føles truende eller uriktig. Man vil i en overgrepssituasjon, ha tanker og tvil om sin egen kjønnsidentitet; Er jeg homofil? På dene måten så vil mannsidealet brytes ned, og krenkelsen tre frem i form av en affektiv reaksjon. 

Et felles trekk som man ser ved begge overgrepssituasjoner, er at vedkommende kommer inn i en identitetskrise, og bearbeidelsen av de affektive tankene tar ofte en stund å få bearbeidet. Ofte vil man i en slik traumatisk situasjon og hendelse, oppleve en skam ovenfor seg selv, og ha en skyldfølelse for det man har blitt utsatt for. Et offer av en overgripshendelse, kan ha tanker om at dette var ens egen skyld, føle seg tilskitnet og tanker om at dersom relasjonsnettverket fikk vite om overgrepet, ville dem tatt avstand fra vedkommende.

Overgrepsstatistikken ble ikke satt i fokus før for en titals tid tilbake. Da var søkelyset mest rettet til kvinner som ble utsatt for seksuellt misbruk. Man er redd for at det er mange mørketall når det kommer til overgrep mot gutter/menn.

Statistikk hentet fra www.ssb.no: Statistikken er ført i 1997, og tar ikke sikte på hva slags kjønn som er seksuellt misbrukt.

Hvordan jenter/kvinner kan utsettes for seksuellt misbruk: 

Jenter/kvinner kan bli seksuelt misbruk ved at en mann begår en form for penetrering inn i kvinnens skjede, ved at han fører penis eller andre fysiske gjenstander/midler inn i kvinnens kjønnsorgan. Kvinnen kan også bli befalt til å utføre oralsex på mannen eller at mannen beføler kvinnen mot hennes egen fri vilje.

Hvordan gutter/ menn kan utsettes for seksuellt misbruk:

Søker overgriperen en ung gutt/mann ser man som oftest at overgriperen peneterer guttens- eller mannens hulrom, blir befølt, utsatt for onanering og bruk av fysiske gjenstander- og eller midler.

En kan bare tenke seg til hvordan man i en overgripssituasjon ville vært, og hvordan følelsen av at sine menneskrerettigheter for å være trygg i et samfunn, blir krenket og gravd dypt ned i jordens harde skorpe. Jeg kan ikke forestille meg den skamfølelsen og sårbarheten man vil ha etter et overgrep, og hvordan livet forandres fra det ene sekundet til det andre. Strafferammen rund en slik lovforbrytelse, bøtes med;

Hovedlovbrudd                                                      1.            2.           3.      4.     5.          6.     7.

1) I alt 2) Samfunnsstraff 3) Forenklet forelegg 4) Forelegg 5)Bot ved dom 6)Betinget fengsel 7)Betinget fengsel og bot.

Er strafferammene rundt et seksuelt overgrep mot barn (gutter og jenter), for lavt,- mildt etter forbrytelsen?

Min teori rundt dette tema har en sammenheng med hva slags oppvekst, erfaringer og opplevelser en ungdom har opplevd i sin ungdomstid, som kan være et avgjørende faktor for at selvmord blir begått. Det er allmenn kjent at ungdomstiden er den tiden i livet hvor man søker sin sanne identitet. Man ønsker å bli godtatt or det menneske man selv føler seg vell som, og skillen mellom behovene som man selv stiller og kravene som forventes av oss, er veldig sårbart. Man eldres med de erfaringer og de opplevelser, og dette danner et bilde av hvordan man er. I mange settinger kan dette bildet bli feiltolket av mennesker rundt en. Mennesker, som også er et vlkjent fenomen, farer rundt med sin egen oppfatning av realiteten og virkeligheten.

En annen teori kan være hvor sårbare man er for opplevelser man møter i en ungdomsperiode. Blir man utstøtt av sitt nettverk pga sin seksuelle legning, kan dette føre til at man over en periode blir innesluttet med tanker og følelser som blir uovervinnelig å hanskes med. Tilslutt blir denne smerten så tung å bære på alene, at man finner andre selvterapeutiske måter å hanske problemene med, som man ofte ser ved personer med en selvskadende atferd. Jeg tror dette er en viktig observasjon å fange opp, når en ungdom føler ingen annen vei enn å skade seg selv for å få den reelle smerten til å forsvinne.

Makt og avmakt er et begrep innenfor psykiatriens verden som hyppig blir brukt, og dens mening har så mange vinklinger og definisjoner. En selvskader, sett fra mitt synspunkt, vil i situasjonen hvor han/henne skader seg selv, føle en blanding av makt og avmakt. Makten føles idet personen skader seg selv, og avmakten kommer i etterkant av en selvskading, hvor den følelsesmessige reaksjonen er regjerende i personens liv.

Bloggen til min kjære venn, og hans innlegg om selvmord, forteller om statistikken som er ført i Norge, over mennesker som har begått selvmord. Det er tall, som i et land som Norge, er for høye, og tiltak må bli iverksatt utfra disse tallene. Men en kan ikke alltid stole 110 % på statistiske tall, for hva med de handlingene som ikke er oppført i denne statistikken, og hva med de ungdommer/voksne som hadde sin intensjon å ende sitt eget liv, men som ikke døde av handlingen?

Jeg tror aldri man finner den egentlige grunnen til hvorfor et menneske velger å ende sitt eget liv ved å begå selvmord. Jeg tror det handler mer enn de vonde erfaringer og opplevelser man har erfart i livet. Den som kjenner til den egentlige grunnen til en slik handling, er nok den som selv har begått et selvmord. Og da vil man vel egentlig ikke finne den egentlige grunnen til en slik handling. Det som er så sårende med dette er at man ikke får et ordentlig svar, og at man vandrer i livet søkende etter noe man ikke får.

men det er over nå,
slik det bare måtte gå.

Jeg var jo strait en gang,

helt i en annen klasse,
så hvorfor valgte jeg på deg og drasse.

Livet med deg blei et mareritt,
jeg blei piska, forguda og tatt for gitt.
Du var sjefen, den jeg lystra blindt og hata,
det gjorde ingenting at jeg blei kasta ut på gata.

Du bare rusa meg fin som ingen annen,
sa at jeg var din, din falske faen.

For man blir ødelagt, får sår som aldri gror,
så ikke prøv det, det er mye verre enn du tror!!!

Det hele var som om jeg hadde en "ut av deg selv opplevelse". For den gutten som til vanlig er ganske sjenert, flau og som ikke har noen vonde tanker om noen, viste en helt annen side som er det motsatte av hva jeg selv står for. Det var en side ved meg som ga uttrykk for smerte, sinne og aggresjon, redsel og forbannelse. Den dagen jeg la min hånd på et annet menneske, i den intensjon å være slem, har nok forandret meg betraktelig. Det er mange tanker som farer oppi hodet på en, når man opplever seg som annerledes....og det å ikke kjenne seg igjen, er veldig skremmende også. Men det forekommer....sannelig det forekommer.

Innenfor Psykiatriens verden, så kan et menneske oppleve en slik situasjon, hvor han / henne ikke er seg selv, men i et ennå større spekter. Da sier man at personen er depersonalisert. Videre kan vedkommende føle seg derealisert, ser ikke realiteten slik "normale" ser den. Kanskje jeg var i en slik status, psykisk status, hvor jeg opplevde depersonalisering. Eller var det kun en avreaksjon som kom på feil sted, til feil tid og feil menneske som desverre ble innvolert. Ikke vet jeg, for jeg har ikke alle svarene på hva jeg gjør, men en ting vet jeg, og det er at jeg føler en så stor skam og hat overfor meg selv, og jeg tror ikke jeg kan tilgi meg selv for dette.

Tilgivelse er jo en annen ting vi mennesker støtt og stadig bruker, i alle slags settinger. Kan det ses som at tilgivelse blir brukt for å "legge lokk" på ting man har gjort som har vært sårende? Kanskje er dette ordets betydning fallt litt ut av sin egentlig bruksmening. Ikke vet jeg....tenk litt over det....

Minioritetsgrupper som;

• Homofile utstøtt av deres eget nettverk og samfunn
• Kristne utstøtt av deres eget nettverk
• Psykisk lidende
• Somatisk kronisk lidende m.m

Jeg tror at mange av dagens selvmord og selvmordsforsøk kunne vært spart, dersom 1.linjetjenesten og 2.linjetjenesten hadde vært mer "våkne" for å forutse eventuelle selvmord og selvmordsforsøk. Mange av de selvmordene som blir gjennomført kan ikke fanges opp av systemet, for ofte så vil ikke den suicidale berette om sine innvendige tanker og problemer. Noe som kan skyldes at vedkommende ikke ønsker å være til bry for andre, og utsette dem for sine egne problemer. 

Og det finnes mange grunner til at dem heller velger å holde dette for seg selv, enn at dem tar kontakt med sitt nettverk. Nettverket rundt den som har begått et selvmord, sitter som oftest med et spørsmål om "Hvordan kunne dette skje?" "Hvorfor fortalte han/henne meg ikke hva som plaget han/henne?" Ved mange av selvmordstilfellene man ser idag, vil dem ikke få svar på de vanlige spørsmålene....det vil forbli et mysterium for dem.

Man har lest i media den siste tiden at statistikken over et ønske om å dø, har steget blandt unge homofile, som vegrer seg over å "komme ut av skapet". Mye skyldes den samfunnsutviklingen og mediautspillenes syn om homofili. En sterk redsel som tar over ungdommens liv, en krypende depresjon som råder over tanker og handlinger, isolasjon og aggresjon er vanlige reaksjoner man vil føle. Spesielt om man ikke får "lov" til å ytre sin identitet i samfunnet. Det er kanskje feil av meg å skrive i dette innlegget at unge homofile ikke får "lov" til å ytre sin virkelige identitet, men jeg føler faktisk at der samfunnssynet står per d.d, har dem ikke "lov". Dem har ikke "lov" basert på andres syn, som oftest er syn som kun skaper usikkerhet og utrygget, når det egentlig skulle skapt det motsatte- sikkerhet, trygghet og aksept.

Skal man respektere et samfunn som tillater, i dette tilfelle, selvmord ovenfor homofili? Skal vi ha et samfunn som "legaliserer" selvmordsforsøk, uttappelse av andres menneskers håp og ønske om å være seg selv, ovenfor å respektere at noen mennesker er homofile?

Statistikken som Statistisk sentralbyrå har fra 2005, over Dødsfall av selvmord, er skremmende høye. Nedenfor er statistikken oppført fra aldersgruppe og antall dødsfall i 2005:

Aldersgruppe:                                         Antall dødsfall av selvmord:

• 10-14år menn/kvinner               4/1
• 15-19år menn/kvinner               18/6
• 20-24år menn/kvinner              32/14
• 25-29år menn/kvinner              41/14
• 30-34år menn/kvinner              32/19

Nå skyldes ikke alle dødsfall av selvmord, en uaksept av å være homofil. Dette var kun for å punktere viktigheten ved at samfunnets negative syn til denne legningsformen, kan bidra til at langt flere unge sjeler går den "lette" veien for å dempe sin psykiske helse og dens utfordringer. Mange dødsfall av selvmord kan også ses blandt mange psykiske lidelser, som feks ved bipolar lidelse. Bipolar lidelse er den sykdommen man kjenner som manisk depressiv, hvor personen har maniske perioder og perioder med depressive perioder. Det er som oftest når personen er i sin depressive periode, man ser at ønsket om å ikke leve neste dag er størst.

Men hvordan kan man oppfatte en annens person psykologiske stilling til et ønske om å dø?

Jeg personlig tror man må ha en spesiell kjennskap til personens personlige levestandar og psykiske helse. Helsepersonell som i sitt arbeid har arbeidet tett med suicidale mennesker, kjenner til symptomene og kan gripe inn før tiden er for sent. Men allikevel så tror jeg at mange av dagens selvmordshandlinger, kan stoppes, dersom man kjenner til de rette symptomene å se etter, når en persons atferd endres, selvom det i den størree grad er langt flere enn de som nevnes her;

• tendens til isolering
• innsnevring av interesser
• aggresjon overfor seg selv og andre
• virkelighetsflukt

Helsepersonell har den nødvendige kunnskapen til å foreta en risikovurdering avselvmordsrisiko, som gjøre ved å få svar på følgende spørsmål;

• Foreligger presuicidalt syndrom (punkter skrevet ovenfor)
• Har det tidligere vært selvmordsforsøk?
• Foreligger alvorlig sinnslidelse eller personlighetsforstyrrelse?
• Foreligger rusmiddelmisbruk?
• Foreligger livskrise, aktuell konfliktsituasjon eller alvorlig somatisk sykdom?
• Hører vedkommende til en særskilt risikogruppe fra fra alder eller kjønn?

Dette er på ingen måte en oppfordring til at man nå skal se etter tegn som tyder på at en annen person er en selvmordskandidat, for i den store sammenheng, som skrevet tidligere, er det så langt mer som skal regnes med. Dette er kun mine tanker om emnet som handler om Selvmord og selvmordsforsøk.

Når et menneske, i en alder av 20 år eller 40 år, opplever en brå psykisk- og eller fysisk traume, kommer man inn i en slags tanke- og følelseshypnose. Denne hypnosen legger sine dype spor i deg, som et menneske. Mange ganger så vil man også oppleve at denne tanke- og følelseshypnosen tar en stor del av din identitet, at den blir det regjerende i livet ditt. For mange mennesker som har en diagnose depresjon, vil ofte beskrive denne psykiske lidelsen som en berg og dalbane. En av grunnene til denne beskrivelsen, er at depresjonen kan ha sine milde utfall, som den kan ha sine harde utfall. Alt regjeres av hvorvidt man er i en dyp tankeprosess med seg selv og sine opplevelser. For vi mennesker vet at ikke hver eneste dag er lik den andre som følger med. Og slik er det ved depresjon også, men man ser at effekten av de variable dagene, er forsterket. Denne forsterkelsen kan beskrives utfra symptombilde man ser ved en depresjonlidelse. Og symptombilde er følgende:

• nedstemthet; tap av gleder og interesser
• trettbarhet og nedsatt aktivitet
• nedsatt konsentrasjon og oppmerksomhet
• redusert selvfølelse og selvtillit
• skyldfølelse og følelse av verdiløshet
• pessimisme
• tanker på selvskading og selvmord
• søvnforstyrrelser
• nedsatt matlyst

En person som lider av en stemningslidelse, i dette tilfelle en depresjon, vil oppleve at nettverket rundt en, også påvirkes av sykdommen. En ungdom som lider av en depresjon kan i perioder være så innesluttet og isolerende, at nettverket rundt denne ungdommen ikke lenger tar kontakt med vedkommende. Dem vet at det eneste svaret en får er; "Jeg orker ikke idag" "Jeg er sliten" "Hva med i morgen?" Men det er ikke kun det sosiale nettverket rundt en depressiv person, som påvirkes av denne sykdommen. Kjernefamilien til vedkommende vil også kjenne- og føle depresjonen som vedkommende sliter med. Ofte vil familien oppleve den depressive som sløv, lat, typiske tegn man ser ved mange ungdommer i dagens samfunn. Graver man dypere inn i ungdommens følelsesmessige liv, kan man se en annen side ved den depressive, og det er at ungdommen faktisk har det tungt og at det ligger en medisinsk forklaring bak hans/ hennes atferd.

Mange mennesker som sliter med en depressiv lidelse, blir ofte satt på medikamentell behandling, etter at dem har vært til konsultasjon hos sin primærlege, psykolog eller psykiater. Det er også slik at for veldig mange ser man at den nødvendige behandlingen, ved siden av en medikamentell behandling, er midlertidig innleggelse ved en psykiatrisk sykehusklinikk. Mens andre har god prognose for å lette den depressive lidelsen ved å ta i bruk samtaleterapi med en fagkyndig innenfor psykiatrisk sykehusklinikk.

Ungdommer som idag sliter med sin psyke, har også en veldig god mulighet til å oppsøke Helsestasjonen for Ungdom, som man finner i kommunene. Dette er en gratis tjeneste, som er oftest bemannet med lege, helsesøster og en psykolog.

********************************