En psykiatrisk pasient slo seg fullstendig vrang i formiddag. Mannen (37) skal blant annet ha truet å drepe de ansatte på psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark. (Varden.no)

Det hele endte godt, med at pasientene som var innlagt ved avdelingen kom uskadd under evakueringen og pasienten som slo seg vrang ble håndtert av politiet- det sies også at denne pasienten er svært farlig å ha med å gjøre, og Politiet så seg derfor nødvendig for å sende 20 politimenn, bevæpnet, under denne aksjonen.

SKIENPolitiet tok ingen sjanser og sendte godt og vel 20 bevæpnete tjenestmenn til dramaet som utspant seg ved bygg 3 på Sykehuset Telemark.

- Når det gjelder personen vi her har med å gjøre tør vi ikke ta noen sjanser. Han truet blant annet med å drepe de ansatte her. Han er en tikkende bombe, sier innsatsleder Geir Andersen med god grunn.

For 37-åringen var lite lysten til å bli med politiet.
- Han var ganske rolig da vi ankom stedet, men så plutselig slo han seg vrang. Det endte med et skikkelig basketak og til slutt måtte vi bruke pepperspray på han, sier Andersen.
37-åringen sitter nå i arrest. (Varden.no)

I et tidligere innlegg har jeg skrevet et innlegg med overskriften " Hvem er synderen...psykiatrien eller samfunnet?" I Dette innlegget belyser jeg min egen personlige erfaringer rundt fordommene som faktisk er tilstede når det kommer til psykiatrien og psykiatriske pasienter. Jeg kan selv erkjenne at min oppfatning over hvem som er synderen, er samfunnets mange (ikke alle) borgere og deres fordomsfulle holdning. Dette har for noen skapt store synspunkter, som jeg personlig respekterer.

Jeg sitter fortsatt inne med det synspunkt jeg har gjort opp for meg, at det er samfunnet som lager fordommene, og ikke Helsepersonellet ved en psykiatrisk avdeling. Det er blitt sagt at det er Helsepersonellets holdninger som skaper fordommene man ser i samfunnet, samtidig som at det blir sagt at det er det diagnostistiske system som legger en "merkelapp" på mennesker med en psykiatrisk lidelse. I denne kommentaren, mener jeg at det er allmenn for liten kjennskap til, kunnskap om og erfaring innenfor psykiatrien og arbeidet med psykiatriske pasienter. Dette er det også en rekke fagfolk som mener, som feks:

– Mange tenker at har du fått en psykisk lidelse, så er du dømt til å kjempe med dette. Men det er gode prognoser. Vi må ta et oppgjør med stigma og fordommer, sa psykiaternes leder under markeringen av foreningens 100-årsjubileum.

Og...

Jan Olav Johannessen, leder i Norsk psykiatrisk forening, mener at hadde det vært mindre stigma og bedre opplysning om dette, så hadde en del kanskje søkt hjelp tidligere. Kronprins Haakon berømmet under åpningen av jubileet, psykiaternes arbeid på feltet.

– Det gjøres en aktiv og målrettet innsats for å bryte ned tabuene knyttet til psykisk helse. I tillegg til brukerne og deres pårørende er psykiatriske fagmiljøer sterke pådrivere i dette arbeidet – ikke minst gjennom formidling av sin kunnskap. Økt kunnskap og personlige møter er effektive verktøy for å fjerne fordommer, sa kronprinsen.

Og...

Legeforeningens president Torunn Janbu understreket at mange pasienter med fysiske lidelser i dag har store forventninger til at de skal få behandling og bli friske.

– Dette gjelder ikke i like stor grad pasienter med psykiske lidelser, men det er også en feilaktig oppfatning i befolkningen at psykiske lidelser alltid er kroniske og at ingen blir friske fra dem. Det er ikke riktig. Det er god hjelp å få. Kunnskap om psykisk lidelse, tillit til behandlingsapparatet og god tilgjengelighet er forutsetningen for å oppsøke helsetjenesten med et problem og få tidlig hjelp, sa hun.

Det er feil å påstå at alle samfunnsborgere har en fordomsfull holdning til Psykiatriens virksomhet, men det er faktisk slik at mange har det, slik vi også har sett gjennom Psykiatriens historie. Regjeringen av 1997 la frem et forslag og gjennomførte en plan som heter; "Opptrappingsplan for Psykisk helse". Denne planen var et satsningsområde, som i dette tilfelle var innenfor Psykisk helse, som et av punktene var å redusere stigma og fordommer man ser i samfunnet. Dette skulle gjennomføres ved at fagmiljøer skulle i en aktiv rolle, informere og formidle kjennskapen om Psykiatrien. I dette arbeidet ble også pårørende en del av arbeidet, for at dem kunne få en større forståelse for hva det innebærer å være psykisk syk.

Opptrappingsplanen hadde også en annen satsningsområde, nemlig Barn og Barn av psykisk syke. Opptrappingsplanen ble utarbeidet etter en rapport som ble lagt frem av Regjeringen, nettopp om samfunnets stigma og fordommer til Psykisk sykdom/helse.

Dagens hendelse på Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark, kan og vil kanskje også styrke mange av samfunnsborgernes fordommer og holdning. Men på tross av overskriften, mener jeg det er viktig å se personen som en av oss, og ikke fokusere for mye på at vedkommende er psykisk syk, selvom det er hovedårsakene til at dagens politiaksjon var nødvendig. Helsepersonellets oppgave er å fremme pasientens autonomi på best mulig måte, men i enkelte situasjoner (basert på vedkommenes psykiske lidelse) er det nødvendig å foreta seg enkelte tiltak som KAN oppleves som krenkende for vedkommendes følelse av å være et menneske. Fordommene ligger nok i dette, at samfunnsborgere som ikke kjenner til psykiatriens virksomhet, ser dette som fordomsfullt og stigma, når det i realiteten er et tiltak som er ment å hjelpe vedkommende som er syk. Det er også på grunnlag av dette jeg mener at fordommene ligger ikke i Helsepersonellet som etter beste evne prøver å hjelpe et menneske som er psykisk syk, men at det er mangelen på forståelse fra det allmenn samfunn som skaper fordommene og holdningene til Psykiatrisk virksomhet.

"Jeg fatter ikke hvordan du som er homofil, kan stå inne for psykiatrien - som stempler og stigmatiserer folk som bare det. Inkludert overgrepsofre, som ikke har gjort noe annet galt enn å bli utstatt for andres ugjerninger.

Hadde du levd for noen tiår siden, ville du selv blitt betraktet som avviker av helsevesenet."

Jeg måtte lese dette innlegget flere ganger, for å fange opp essensen i kommentaren, men jeg kan ærlig innrømme og si at jeg ikke helt ennå har forstått det. Her skriver en blogger, hennes/hans syn på dagens psykiatri og kommer med sterke påstander om at det er psykiatrien som har skyld i fordommene som man ser i samfunnet. Jeg jobber selv innenfor Psykiatrien, og avlagt eksamen i Psykisk helsearbeid - jeg er homofil, men allikevel ikke et avvik i Helsevesenets syn eller en som farer med fordommer for Psykiatrien. Denne bloggeren har funnet masse gode litteratur og uttalelser som velkjente terapeuter har skrevet. Lagt dem ut som et "bevis" på at det er psykiatrien som farer med fordommene.

Jeg har stilt meg spørsmål til dette menneske, som har skrevet til meg. Stilt meg et stort spørsmål om kanskje hennes/hans personlige erfaringer innenfor psykiatrisk behandling har vært en tøff opplevelse, og at det er på bakgrunn av det hennes/hans reaksjon er så fordommsfulle. Denne bloggeren kom atter en gang med et sitat skrevet av proffesor (eller lignende), om at det er det diagnostistiske system som med tiden vil skape fordommer i samfunnet. Jeg må da stille meg selv et spørsmål, for å ikke miste fokusretningen på hva hun skrev innledningsvis: Er det helsepersonellet innenfor Psykiatrisk institusjoner som skaper fordommene, eller er det det diagnostistiske system som skaper fordommene?

Min personlige opplevelse er at det er samfunnet som skaper fordommene, stigmatiseringen rundt psykiatrien og ikke minst holdningene man ser. Jeg tror det er samfunnets manglende kunnskap, kjennskap og forståelse for dagens psykiatri som er årsaken. I dette kommer også manglende forståelse for at tvang innenfor psykiatrisk behandling i enkelte tilfeller er nødvendig, for å oppnå en kontroll over en nokså alvorlig egenomsorgsvikt. Det er også i noen tilfeller helt nødvendig for mange av pasientgruppene og bli holdt tilbake mot deres fri vilje...men hvorfor tror dere det egentlig? Hadde kjennskapen, kunnskapen og forståelsen for all psykiatrisk virksomhet vært en allmenn kunnskap, ville ikke mange av dagens samfunnsborgere hatt de fordommer, de negative holdninger og den stigmatiserende atferden mot psykiatrien eller den syke.

Et råd; Aldri begi deg ut på en sti, du ikke kan forsvare med erfaring, kjennskap, kunnskap eller forståelse!

Miljøterapien kan ses som en rettesnor for hvordan miljøarbeiderne/miljøterapeutene skal forholde seg ovenfor den psykiatriske pasienten, og hva slags tiltak som kan og bør gjennomføres for å opprettholde pasientens egenomsorgnivå:

• For mange psykiatrisk pasienter, om dem lider av en schizofrenilidelse, en depresjon, er i en psykotisk fase eller utøver selvbeskadelse, ser man ofte at deres banale mestring av å opprettholde egenomsorgsfunksjonen er redusert pga lidelsen. Det er derfor et ledd i det miljøterapeutiske retning, og bistå eller overta egenomsorgfunksjonen til pasienten. Egenomsorgfunksjonene er de vitale elementer et menneske trenger for å fungere: Ernæring, Eliminasjon, Aktivitet, Hvile, Emosjonelle og åndelige aspekter etc.

Miljøterapien kan også ses som et middel for å skåne pasienten for ytre, krevende og mistolkende, stimuli, som ofte fanges opp i miljøet rundt pasienten. Den ytre stimuli påvirker pasientens lidelse, ved at det påfører mer tankevirksomhet og ikke tankedempende. Det kreves da spesielle tiltak som bør gjennomføres. Pasientgruppene som oftest trenger dette tiltaket, er psykotiske, manikere og ofte også schizofrene. Tiltak;

•  Det kan i slike tilfeller være nødvendig for pasienten å bli skjermet på rom eller egen skjermingsenhet. Skjermingen av pasienten skal være et ledd innenfor det miljøterapeutiske, som skal bidra til å skåne pasienten for for mye stimuli, og på den måten fremskynde bedringsprosessen. Skjermingen foregår på en slik måte at det skal være et personal tilstede hele tiden. Som oftest blir skjerming av pasient gjennomført av 1 eller flere personale, som går på kontinuerlig bytte av personalet.
• Personalet som skjermer en pasient, kan oppleve dette som krevende, noe det også er. Personalet skal prøve etter beste evne å ikke utfolde ytre stimuli ovenfor pasienten, mens en sitter på skjerming av pasienten. Pasientens verbale aktivitet og ofte psykotiskpreget innhold, får personalet til å inntre i en funksjon som kalles for "Containing function". Det vil si at personalet mottar pasientens verbale aktivitet. Å containe en pasients verbale innhold er krevende, og det er viktig at personalet her viser interesse for og har tiden til å motta informasjonen som pasienten meddeler.
• Som et "forebyggende" ledd i den ytre stimuli pasienten kan selvoverføres, er det et begrep innenfor psykiatrisk virksomhet som kalles E.E - Expressed emotion. Dette begrepet tar sikte på å synliggjøre hva slags miljøaktiviteter en foretar seg i et miljøarena; hva er samtaleemnene, hvor høyt er det man snakker i miljøet og hvordan kan pasienten påvirkes av dette?

Men miljøterapeutiske tiltak er så mye mer enn dette. Miljøterapi omhandler også å gi pasienten;

1. Nærhet og avstand
2. Fysisk kontakt og omsorg
3. Kontinuitet og forutsigbarhet
4. Aktivitet og hvile

Dette er viktige elementer i det jeg-egostyrkende sykepleie, som er alfa omega i behandlingen ved psykotiske pasienter. Det er vanskelig å utdype miljøterapien med få og enkle ord, ettersom det er et bredt aspekter innenfor den psykiatriske behandlingen av psykiatriske pasienter. Men det finnes gode litteraturer man kan tilegne seg en bred kunnskap fra, som;

En god formulerbar litteratur som tar for seg miljøterapi og de egostyrekende sykepleietiltak er boken: Fra kaos mot samling, mestring og helhet, skrevet av Liv Strand.

For mange mennesker, som opplever en sorgprosess, vil dem med tiden kjenne at denne sorgens makt, vokser og vokser. Det er en tidløs reise, inn i en helt ukjent univers hvor man blir stilt opp mot alle tenkelige tanker og prosesshandlinger. Jeg tror ikke tiden vil lege alle sår....ikke på det psykiske plan ved et menneske. Man vil alltid kjenne smerten krype under huden på en, når man minnes en kjær person som i en ung alder ble tatt fra oss og sendt til himmelriket.
Tanker om at ting kunne vært annerledes, tanker om at hjelpeapparatet skulle fange opp signalene tidligere. Tatt seg tid til å kjenne på de bekymringsmeldingene som påørende ytret i forkant av en tragedie, hvor et ungt menneskeliv gikk fortapt. Det er ofte slike tanker man i en slik sorg, ofte ender opp med.

Tiden leger alle sår, hvertfall så sies det slik. Selvom jeg ikke alltid skriver om deg så ofte som jeg før gjorde, eller snakker om deg så ofte som jeg før gjorde, har ikke tiden leget alle mine indre sår ennå. Jeg minnes deg hver dag som går, hver dag hvor jeg kan gjøre et annet menneskeliv litt bedre enn hva gårdsdagen var. Det er min måte å takle en hverdag som eller er veldig tung å forholde seg til.

Jeg har begynt i ny jobb. Jeg jobber innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk, lukket avdeling. Her møter jeg så mange mennesker, som desverre nok opplever at livet deres er en skam og et tidsfordriv, med tanker om at livet ikke fører til noe godt. Men egentlig så ser dem verden og livet med andre øyne, enn det mange andre mennesker gjør. Dem tar ikke ting forgitt, eller skraper bort, det som for samfunnets øyne er uriktig, blir riktig for dem med dette synet på livet.

Jeg er med i en gruppe med relasjonspleiere, som skal øke mestrings- og livsnivået til andre syke mennesker. Jeg klarer dette til en viss grad, men allikevel har jeg lang vei å fare ennå. Kanskje dette er min måte på å, ikke glemme, men ta del i dette ordtaket om at "Med tiden leger alle sår".

Jeg tror ikke man kan slette minner fra sitt sinn, og glemme en person som har stått deg nær, en person som lenge lengtet etter sann kjærlighet og støtte i en nokså tung hverdag. Mennesker kan glemme, og det er også lov, men man kan aldri slette det fra sitt sinn. Man vil alltid bevare et minne, og på den måten så kan ikke tiden lege alle sår. Det er fysisk umulig....Det er ikke i menneskets makt å utføre en slik handling. Man er ikke sterke nok til å ta det steget og glemme helt, lege seg helt for det fortiden utførte og påførte oss av smerter og en dyp dyp sorg.

Eller er det det?

Affektive lidelser er en felles betegnelse på stemningslidelser. Her vil man se tydelige forandringer i et menneskets humør eller stemninger. Mennesker med en stemningslidelse kan ha 2 ytterpunkter, som man ser ved at vedkommende enten er manisk (oppstemt) eller har en alvorlig form for depressiv periode (nedstemthet). En affektiv lidelse kan også baseres på en av disse ytterpunktene, og er det primære som personen lider av.

• Bipolar lidelse (svingninger mellom maniske og depressive perioder)
• Manisk (kun oppstemthet)
• Depressiv (kun nedstemthet)

Symptomatologien  bygger på en beskrivelse av begge ytterpunkter. Ved manisk tilstand er ikke vedkommende kun oppstemt eller i svært godt humør, men aktivitetsnivået samt tankevirksomheten er på høyt gir. Dette innebærer som regel at impulskontrollen til vedkommende og fornuften er tilsidesatt, og man opplever at personer i en manisk tilstand er ukritist i atferden. Pårørende rundt denne pasientgruppen ser pasienten som iderik og bærer på en stor pågangsmot i aktiviteter som pasienten trives i. I virkeligheten så er det et tegn på at personen er syk. Personens høye aktivitetsnivå og manglende impulskontroll kan utvikle seg til at pasienten blir opphisset og i noen tilfeller aggressiv. Mange manikere kan feks:

• sette over styr store pengebeløp over kort periode og i ettertid stille seg både undrende og avvisende til den høye aktiviteten.
• utvikler en stor økonomisk byrde.

I svært alvorlige tilstander kan man også se tydelige tegn til psykose, som har et sykdomsbilde som tar for seg følgende;

• tankeforstyrrelser
• vrangforestillinger
• hallusinasjoner

Det er ikke en uvanlig ting at mange manikere faller i en depresjon etter en periode hvor dem har vært manisk. I den maniske perioden tar dem på seg mange tunge aktiviteter og den høye impulsfattige kontrollen skaper ofte økonomiske problemer. Når dem kommer til seg selv igjen, vil dem innse hva dem har utsatt seg selv for og sitt nettverk, og med det falle inn i en depresjon.

I en manisk periode tilsidesetter mange sitt personlig behov for å opprettholde sin personlige hygiene og personlige behov. I svært alvorlige tilfeller kan dette få en somatisk konsekvens/komplikasjoner for personen.

I den depressive tilstanden er derimot preget av irritabilitet, tungsinn, initiativløshet, ubesluttsomhet og håpløshetsfølelse. Mange er plaget med søvnvansker og tap av matlyst- noe som kan gi somatiske konsekvenser for personen. Tankeforstyrrelsene ved en depressiv tilstand er langsommere enn vanlig, men dem er også preget av mindreverdighetsideer, skyldfølelse og en følelse av å ligge andre til byrde. Personens selvoppnåelse av personlig hygiene er ofte redusert. Dette skyldes som regel av at personen ikke "finner" krefter til å ivareta sin personlige hygiene.

Et felles trekk ved den maniske og depressive tilstanden, er at personen kan ha en reel fare for å begå selvmord. Ved den maniske tilstanden, er det mest sannsynlig utslittheten som er en regjerende bakgrunn og derimot ved den depressive tilstanden er det tanker om mindreverdsfølelse som er det regjerende. Selvom pårørende forsikrer om at dem ikke er belastende for dem vil det ikke gi noe effekt.

Årsakene for slik affektiv lidelse, er på mange måter veldig sammensatt og bred. Det finnes arvelige faktorer, biologiske faktorer og psykososiale faktorer som spiller en vesentlig rolle for utvikling av de affektive lidelsene.

En undersøkelse som er gjort i Amerika, viser at depressive lidelser oftere forekommer hos kvinner enn menn. Det er hele 17 % av befolkningen som må påberegne seg selv og få en slik lidelse iløpet av livet. 6% av befolkningen viser at dem har en depressiv lidelse, 3% som depressive episoder, 3% som har vedvarende depresjoner.

Bipolare lidelser er noe sjeldnere og ser ut til å forekomme hos mellom 1-1,7% av befolkningen med jevnlig kjønnsfordeling.

"En 20 år gammel gutt ble innlagt ved psykiatrisk sykehus etter at han hadde bitt sin mor i brystet og revet ut telefonledningen da hun forsøkte å ringe etter hjelp. Den unge gutten hadde hatt problemer siden han var 16 år og begynte på videregående. På videregående begynte den 16 år gammle gutten å opptre som verdensmester. I sommerferien hadde han pugget hele mattepensumet og rettet stadig læreren på en så kverulantisk måte at han til slutt ble utvist fra skolen. Gutten og foreldrene var oppbrakte over at skolen ikke kunne takle en så lynende intelligent elev. Foreldrene betalte  det ene brevkurset etter det andre, men gutten klarte ikke å fullføre noe og ble i stedet mer og mer rastløs og aggresiv mot foreldrene. De på sin side bare så et misforstått geni og klarte ikke å se at han trengte hjelp, før han følte seg så forfulgt at han gikk til fysisk angrep på sin mor".

Personer med en schizofreni lidelse er den pasientgruppen jeg liker å arbeid mest med. Det er ofte personer som har utpregende sykdomsbilde som tar for seg storhetsideer, som den 20 år gamle gutten i historen over. Forfølgelsesteorier er også et vesentilig bilde av lidelsen i sin helhet. For mange schizofrene så er disse forfølgelsesteoriene basert på aurotiteter, som feks; politi og militær. Bakgrunnen til disse teoriene kan ha sine sammenhenger med personens egne erfaringer med autoritene, eller at de er endel av personens "fantasiverden", hvor essensen er disse autoritetene.

I mitt møte og behandling med schizofrene, er realitetsorientering en av de mest essensielle behandlingsmetodene jeg kan benytte meg av. I tillegg til realitetsorienteringen er det viktig at man også setter fokuset på miljøbehandlingen. Feks: Når trenger pasienten skjerming fra omverdenen? Når har pasienten behov for tett oppfølging i miljø? Når har pasienten behov for 1:1 kontakt?

Den schizofrenes fordreide virkelighetsoppfatning blir ofte tydligere for andre, når pasienten hallusinerer. Dette er et annet symptom, som kan tyde på at vedkommende er i en dårlig utpreget periode i sin lidelse. Hallusinasjonene kan forekomme ved at dem er hørselhallusinert; hører stemmer som andre ikke vil høre i den virkelige realitet. Stemmene har ofte et preg av et nedsettende eller krenkende budskap, og personen har ofte behov for å forsvare seg selv for de stemmene. Personen blir etter hvert paranoid. Man ser også andre sansemodaliteter i den schizofrenes virkelighetverden. Personene med en schizofren lidelse kan også oppleve sansebedrag; kjenne lukter som andre ikke oppfatter eller at personen er synshallusinert. Synshallusinasjoner kan forekomme, men er allikevel vanligere ved psykoser ved forgiftning eller ved rusmisbruk.

Pasientgruppen som jeg arbeider med har dobbelt diagnose. Innenfor psykiatrien er dette en beskrivelse på at pasienten har et rusproblem i tillegg til en psykisk lidelse. Her kommer pasientene, i en god periode, og forteller om deres tankemessige orkan- assosiasjonsforstyrrelser som er et annet symptom man ser i den schizofrenes verden. Disse assosiasjonsforstyrrelsene gjør det ofte vanskelig å konsentrere seg om en bestemt ting, og jeg ser ofte at dem ikke klarer å være sammen med andre, når tankene tar overstyret. Dette fører ofte til at pasientgruppen isolerer seg fra det sosiale miljø - autisme. Isolasjon og en uorganisert tankevirksomhet hos disse pasientene kan ofte utvikles til agitasjon. Når pasientene agiterer kan man se på pasientens motoriske virksomhet blir urolig, heftig eller brå kroppsbevegelser. Faren for at pasientene kan få en verbal eller fysisk utagering er derfor stor. Bakgrunnen til dette, menes å være i sammenheng med at pasienten opplever deres situasjon som frustrerende og at livets mening ikke gir noen mening. Det er derfor viktig at det praktiseres god miljøterapi rundt pasientene innenfor psykiatrisk avdeling. En stor del av den miljøterapeutiske behandlingen, bør ta sikte på å fokusere på EE (Expressed Emotion). Skåne pasienten for ytre inntrykk som kan være negativ ladet, og dette blir et felles miljøterapeutisk ansvar blandt personalet; Hva skal man snakke om når pasientene er tilstede? Hvor høyt stemningsleie skal man ha ovenfor pasientene? For mange negative ytre inntrykk kan føre til tilbakefall for pasienten som er schizofren (og andre pasienter).

Uansett hvordan man velger å rette behandlingen mot en pasient, er det viktig at man setter fokuset på at alle mennesker er ulike og har derfor ulike behov for behandling og veiledning. Pasientene er mennesker selv om dem lider av en psykisk sykdom, og deres deltagelse og bestemmelse i behandlingsforløpene er derfor viktig. Pasientene har rett til brukermedvirkning og autonomi. Ofte er det slik at behandlingsopplegget vil gå lettere for seg, dersom man inkluderer den syke i planleggingen og utformingen av et behandlingsopplegg. Det er på denne måten man vil opparbeide seg en allianse med pasienten, samtidig som at det gir pasienten en følelse av mestring. Mestringsstrategier kan også bli benyttet i arbeidet rundt en schizofren som man praktiserer det med arbeidet rundt en selvskader. Her er det viktig at man fokuserer på de feltene som pasienten mestrer selv, slik at ikke pasienten føler et nederlag dersom han ikke lenger mestrer de tiltak som er ønskelig å få gjennomført. Et slikt nederlag kan i tilfeller gi et tilbakefall.

Roller er egentlig noe jeg syntes er et kjempe spennende felt å skrive om. Vi mennesker har den unike egenskapen om å tillegge oss selv forskjellige roller basert på hvilken sosiale arenaer man befinner seg i. I våre sosiale arenaer skaper man våre rollefigurer basert på hvem man er med, hva slags holdninger man i bunnen har tillært seg og hva slags holdninger man under utviklingen har tillært seg- vi er hele tiden under en forandring innenfor den sosiale utviklingen som skjer i samfunnet. Mye kan videre baseres på hvor lett påvirkelig man er i det miljø man er i, hvor lett mottakelig man er for en forandring. Mange forandringer man foretar seg i livet kan kanskje rettes i den sammenheng med våre sosiale relasjoner og assosiasjoner- det sosiale nettverk.

Vi er alle i samme båt, som er fylt med lyster, gleder, sorg og uvitenhet. Vi er alle i samme båt, som er fylt med holdninger, fordommer og skam. Men den største og vesentlige tingen man må huske, er at man ikke alltid viser de positive eller negative egenskaper et menneske har. Jeg tror vi alle sammen, en gang i løpet av vårt korte liv, kommer med en påstand eller en tanke som er fordommsfulle. Det ligger i vår natur, det er en spirende blomst som vokser i oss. Men vi har et valg om å ikke la dette gå over stokk og stein, vi har et valg som kan bedre samfunnsutviklingen, som kan åpne for muligheter og ikke se faren bak hver sving man møter.

Utfordringer har man sett gjennom hele historiens gang. Psykiatriske pasienter, som er mennesker lik deg og meg, ble utstøtt fra samfunnet og flyttet til hus som lignet på fengsler. Hvorfor? Kunnskapen var ikke tilstrekkelig nok. Psykiatriske pasienter har faktisk kommet langt i utviklingen i samfunnet, fra det man så på middelaldertiden, eller rennessansen. Dem er mennesker lik oss selv, med like gode verdier og normer, som fortjener respekt og annerkjennelse. Vi er alle i samme båt, for en eller annen gang i livet så vil man oppleve at tingene ikke går den vei vi ønsket. Vi faller kanskje sammen i gråt og oppgitthet. Trenger råd og veiledning for å finne tilbake til den man en gang var. Eller så mister man en nær venn, begynner å isolere oss, og mister matlysten- ingen lys i tunnelen.

Vi er alle i samme båt, selvom man er ei ung jente som desperat trenger hjelp, men som ikke får den hjelpen hun trenger, så hun begynner å hjelpe seg selv ved å kutte seg oppover armene.

Vi er alle i samme båt, selvom man føler en tilknyttning til det motsatte eller samme kjønn.

Vi er alle i samme båt, selvom man en dag ramler fra sykkelen og brekker et ben!

Vet du hvorfor vi er i samme båt? For vi er mennesker, mennesker med våre drømmer, våre ønsker og behov. Fordi vi alle sammen har et grunnleggende behov for aksept, annerkjennelse og respekt fra/rundt og i det nettverket man befinner oss i. Fordi uten håpet ville man ikke klart en hverdag som er så fordommsfullt, så krenkende og så styrt av andres tankeganger. Fordi vi er oss selv....

I den siste tiden i media, har man lest om mange saker hvor barn er innvolvert i drapssaker. Dem er et offer for samfunnets mange utenkelige handlinger. For en kort stund siden, kunne man lese i Varden og TA, om ei 5 år gammel jente som er brutalt mishandlet og dødd som påfølge av de fysiske skadene hun fikk pådratt seg. 5 år gammel jente som hadde hele sin fremtid fremfor seg, men som i all uvitenhet får endt livet sitt brått.

Det kommer frem i saken som er ført i Varden og TA at det er dette lille barnets far som står bak den brutale dødshendelsen. Advokaten til den skyldige påstår at mannen var utilregnelig for sine egne handlinger, i det han brutalt drepte sin egen datter (http://www.ta.no/aktuelt/femaaring/article3526262.ece). Mannen har nå innrømmet siktelsepåstandene, men erklærer seg selv som ikke straffeskyldig.

Tanker som farer rundt som en stort i mitt hodet, er mange og kanskje få svar å få på dem. Men hvordan kan en person komme i en slik situasjon hvor vedkommende brutalt myrder sitt eget barn på 5 år? Finnes det psykologiske årsaker bak en slik handling, og er det blitt en "trend" at Det Norske rettsvesen og advokater sier at ders klienter var utilregnelig i hendelsesperioden? Jeg kan godt forstå og godta en slik uttalelse eller påstand dersom det foreligger en bakgrunnshistorie med psykiske lidelser, men desverre vanskelig for å forstå at en slik hendelse kan forekomme dersom man i voldsøyeblikket "blir utilregnelig". Er dette en unnskyldning for å minske den straffslige perioden eller få minsket dom, eller å få begjæring om psykiatrisk observasjon i det Norske psykiatritjeneste?

Er det på tide at man innfører nye og forbedrede tiltak for at slike hendelser ikke skal skje i Norge? Vi har en psykiatrisk tjeneste som er godt fungerende, men allikevel ikke godt nok dekkende (etter alle hendelser man ser hvor drap og mishandling er et sentralt element i bildet). Skolehelsetjenesten er også et felt som er blitt utarbeidet masse med, og man ser at Barnevernstjenestene i landet er mer i fokus enn tidligere. Finnes det feks et mønster blandt barnemishandlere og barnedrapsmenn som kan vises ut i samfunnet for å, i en tidligere stadie, forhindre slike alvorlige hendelser?

Jeg sitter igjen med så mange tanker og følelser om dette tema. Det er i mine øyne et svikt i mange primære elementer til dette barnets nettverk. Familien, nære venner, naboer og kanskje basert på barnets alder, barnehagen, må ha sett noen tegn til forandret atferd hos far, sett faresignaler og kanskje endret atferd ved barnet. Det er underlig at slike ting kan skje....underlig, ergelig og sørgelig.

Velferdsstaten Norge og dens tjenester har kanskje en lang vei igjen for å nå et optimalt tjenestetilbud til alle trengende og behovsrettede....

På mange måter er det nettopp dette mennesker opplever. En dag hvor dem har kontroll over alle sine gjøremål, og en slagplan for hvordan livets gang skal føres. I det neste lille øyeblikk, ødelegges dette såkalte "livsopplegget", og faller ned i ruiner. Det kan hende selv den beste av oss alle.

Men hvordan? Det er et spørsmål man kan stille seg, og kanskje bør man stille seg dette spørsmålet før det skjer også. Man vet aldri hvordan livene våre forandres fra det ene sekund til det andre. Det er ikke i vår makt å ha denne selvbestemmelsen over ting som skjer uforutsett. Det er i ingens makt å se hva morgendagen bringer oss av glede, kjærlighet og utfordringer. For mange mennesker er morgendagen som en drøm, men for andre er morgendagen en kamp for å overleve til neste dag. Hvem er det egentlig som har denne makten? Denne makten som bestemmer hvordan morgendagen VÅR skal bli?

Det er ikke å legge skjul på at mange mennesker, som i denne verden lever, har tunge byrder på sine skuldre. Har holdninger som ikke kan beskrives med ord eller handling. Som har et annet syn på hvordan man i et fellesskap skal forholde oss til. I mine øyne er det disse menneskene som mister "kontrollen". Som går fra samling til kaos. Hvordan er det for disse menneskene å leve livet ut med holdninger som er preget av en krenkelse ovenfor andre mennesker? Som har fordommer for alt som ikke er i deres øyne korrekt? Hvordan får dem egentlig sove om natten, når dem vet hva slags budskap dem gjennom dagen har gitt andre mennesker? For meg er det kun spørsmål, og kanskje er det spørsmål som jeg aldri vil få svar på.

Vi mennesker er egentlig en veldig fasinerende rase. Det er mange ganger hvor jeg stopper helt opp, selv på gata hvor det kommer mange mennesker farende forbi meg, med et lurt spørrende blikk; "Hvorfor?" Pisk meg om jeg sier noe feil nå, men jeg tror faktisk at dette ene ordet i seg selv, som et spørsmål, er et av menneskets mest brukte spørreform?

• Vi ser en dame gå forbi oss på gaten,- hun er gother. Vi spør oss selv; "Hvorfor?"
• Telefonen ringer, og du har nettopp langt deg til å sove, og spør deg selv; "Hvorfor?"

Dette er mer hverdagslige "Hvorfor" spørsmål. Den største av de alle, og igjen pisk meg om jeg sier noe feil, må være det "Hvorfor" spørsmålet man stiller seg, når vi mennesker kommer opp i en situasjon som har helt utenkelig. Som foreksempel;

• Igår var han så fin. Det var ingen tegn til at han idag skulle falle om og dø. Du spør deg selv; Hvorfor?
• Jeg var hos legen igår, og fikk vite at jeg hadde en sjelden form for kreft. Du spør deg selv; Hvorfor?

I mange av de spørsmål du stiller deg selv, vil du kanskje aldri få svar på. Og det er som jeg innledningsvis skrev, at det som hender oss i livet, er ikke noe man selv kan styre. Det er ikke i våres makt å forandre hva nåtiden og fremtiden vil gi oss. Selv kunne jeg ønske meg å ha denne makten, til å forandre fortidens mange og ettersittende smerter, men det er ikke i min makt å forandre det. "Hvorfor?" Et spørsmål jeg aldri vil få svar på....

For å komme mer inn på hvordan menneskets holdninger kan skape kaos i en ellers samlet sinn. Jeg tror faktisk det er slik at mennesker som har sterke negative holdninger til eksempelvis Psykiatriske pasienter, minsker sjansen for at disse menneskene føler at livet deres en sammensatt samling av alle menneskelige dimensjoner. For hvordan vil egentlig et menneske med en schizofreni lidelse eller annen lidelse, takle de utfordringer, utenfor avdelingens 4 vegger, når en møter en større andel av samfunnet som er kritiske til psykiatriske pasienter? Som har så sterke negative og fordommsfulle holdninger? Fra samling til kaos, men også fra kaos til samling.

Det er ikke slik at man velger å få en psykisk lidelse. Det er ikke slik at man ønsker å være "bosatt" innenfor en psykiatrisk institusjon for resten eller deler av livet. Men det er faktisk slik at man kan velge å fortsette og gå den veien som er preget av negative og fordomsfulle holdninger, eller åpne øynene sine for at dette er mennesker, som er like mye verd og som har krav på og rett til å motta den samme respekt en gir til en pasient med et brukket ben. Det er mennesker en omtaler, og ikke en utenforjordisk vesen som ikke har følelser, familie eller et håp!

Samfunnet må på mange måter åpne sine trangsynte øyne, og faktisk innse realiteten som er rundt en;

                                   Vi er alle mennesker. Vi er alle like verdt. Vi har alle et håp!

Mannsidealet er jo at menn skal klare å håndtere en hver situasjon som føles truende eller uriktig. Man vil i en overgrepssituasjon, ha tanker og tvil om sin egen kjønnsidentitet; Er jeg homofil? På dene måten så vil mannsidealet brytes ned, og krenkelsen tre frem i form av en affektiv reaksjon. 

Et felles trekk som man ser ved begge overgrepssituasjoner, er at vedkommende kommer inn i en identitetskrise, og bearbeidelsen av de affektive tankene tar ofte en stund å få bearbeidet. Ofte vil man i en slik traumatisk situasjon og hendelse, oppleve en skam ovenfor seg selv, og ha en skyldfølelse for det man har blitt utsatt for. Et offer av en overgripshendelse, kan ha tanker om at dette var ens egen skyld, føle seg tilskitnet og tanker om at dersom relasjonsnettverket fikk vite om overgrepet, ville dem tatt avstand fra vedkommende.

Overgrepsstatistikken ble ikke satt i fokus før for en titals tid tilbake. Da var søkelyset mest rettet til kvinner som ble utsatt for seksuellt misbruk. Man er redd for at det er mange mørketall når det kommer til overgrep mot gutter/menn.

Statistikk hentet fra www.ssb.no: Statistikken er ført i 1997, og tar ikke sikte på hva slags kjønn som er seksuellt misbrukt.

Hvordan jenter/kvinner kan utsettes for seksuellt misbruk: 

Jenter/kvinner kan bli seksuelt misbruk ved at en mann begår en form for penetrering inn i kvinnens skjede, ved at han fører penis eller andre fysiske gjenstander/midler inn i kvinnens kjønnsorgan. Kvinnen kan også bli befalt til å utføre oralsex på mannen eller at mannen beføler kvinnen mot hennes egen fri vilje.

Hvordan gutter/ menn kan utsettes for seksuellt misbruk:

Søker overgriperen en ung gutt/mann ser man som oftest at overgriperen peneterer guttens- eller mannens hulrom, blir befølt, utsatt for onanering og bruk av fysiske gjenstander- og eller midler.

En kan bare tenke seg til hvordan man i en overgripssituasjon ville vært, og hvordan følelsen av at sine menneskrerettigheter for å være trygg i et samfunn, blir krenket og gravd dypt ned i jordens harde skorpe. Jeg kan ikke forestille meg den skamfølelsen og sårbarheten man vil ha etter et overgrep, og hvordan livet forandres fra det ene sekundet til det andre. Strafferammen rund en slik lovforbrytelse, bøtes med;

Hovedlovbrudd                                                      1.            2.           3.      4.     5.          6.     7.

1) I alt 2) Samfunnsstraff 3) Forenklet forelegg 4) Forelegg 5)Bot ved dom 6)Betinget fengsel 7)Betinget fengsel og bot.

Er strafferammene rundt et seksuelt overgrep mot barn (gutter og jenter), for lavt,- mildt etter forbrytelsen?

Min teori rundt dette tema har en sammenheng med hva slags oppvekst, erfaringer og opplevelser en ungdom har opplevd i sin ungdomstid, som kan være et avgjørende faktor for at selvmord blir begått. Det er allmenn kjent at ungdomstiden er den tiden i livet hvor man søker sin sanne identitet. Man ønsker å bli godtatt or det menneske man selv føler seg vell som, og skillen mellom behovene som man selv stiller og kravene som forventes av oss, er veldig sårbart. Man eldres med de erfaringer og de opplevelser, og dette danner et bilde av hvordan man er. I mange settinger kan dette bildet bli feiltolket av mennesker rundt en. Mennesker, som også er et vlkjent fenomen, farer rundt med sin egen oppfatning av realiteten og virkeligheten.

En annen teori kan være hvor sårbare man er for opplevelser man møter i en ungdomsperiode. Blir man utstøtt av sitt nettverk pga sin seksuelle legning, kan dette føre til at man over en periode blir innesluttet med tanker og følelser som blir uovervinnelig å hanskes med. Tilslutt blir denne smerten så tung å bære på alene, at man finner andre selvterapeutiske måter å hanske problemene med, som man ofte ser ved personer med en selvskadende atferd. Jeg tror dette er en viktig observasjon å fange opp, når en ungdom føler ingen annen vei enn å skade seg selv for å få den reelle smerten til å forsvinne.

Makt og avmakt er et begrep innenfor psykiatriens verden som hyppig blir brukt, og dens mening har så mange vinklinger og definisjoner. En selvskader, sett fra mitt synspunkt, vil i situasjonen hvor han/henne skader seg selv, føle en blanding av makt og avmakt. Makten føles idet personen skader seg selv, og avmakten kommer i etterkant av en selvskading, hvor den følelsesmessige reaksjonen er regjerende i personens liv.

Bloggen til min kjære venn, og hans innlegg om selvmord, forteller om statistikken som er ført i Norge, over mennesker som har begått selvmord. Det er tall, som i et land som Norge, er for høye, og tiltak må bli iverksatt utfra disse tallene. Men en kan ikke alltid stole 110 % på statistiske tall, for hva med de handlingene som ikke er oppført i denne statistikken, og hva med de ungdommer/voksne som hadde sin intensjon å ende sitt eget liv, men som ikke døde av handlingen?

Jeg tror aldri man finner den egentlige grunnen til hvorfor et menneske velger å ende sitt eget liv ved å begå selvmord. Jeg tror det handler mer enn de vonde erfaringer og opplevelser man har erfart i livet. Den som kjenner til den egentlige grunnen til en slik handling, er nok den som selv har begått et selvmord. Og da vil man vel egentlig ikke finne den egentlige grunnen til en slik handling. Det som er så sårende med dette er at man ikke får et ordentlig svar, og at man vandrer i livet søkende etter noe man ikke får.

men det er over nå,
slik det bare måtte gå.

Jeg var jo strait en gang,

helt i en annen klasse,
så hvorfor valgte jeg på deg og drasse.

Livet med deg blei et mareritt,
jeg blei piska, forguda og tatt for gitt.
Du var sjefen, den jeg lystra blindt og hata,
det gjorde ingenting at jeg blei kasta ut på gata.

Du bare rusa meg fin som ingen annen,
sa at jeg var din, din falske faen.

For man blir ødelagt, får sår som aldri gror,
så ikke prøv det, det er mye verre enn du tror!!!

Minioritetsgrupper som;

• Homofile utstøtt av deres eget nettverk og samfunn
• Kristne utstøtt av deres eget nettverk
• Psykisk lidende
• Somatisk kronisk lidende m.m

Jeg tror at mange av dagens selvmord og selvmordsforsøk kunne vært spart, dersom 1.linjetjenesten og 2.linjetjenesten hadde vært mer "våkne" for å forutse eventuelle selvmord og selvmordsforsøk. Mange av de selvmordene som blir gjennomført kan ikke fanges opp av systemet, for ofte så vil ikke den suicidale berette om sine innvendige tanker og problemer. Noe som kan skyldes at vedkommende ikke ønsker å være til bry for andre, og utsette dem for sine egne problemer. 

Og det finnes mange grunner til at dem heller velger å holde dette for seg selv, enn at dem tar kontakt med sitt nettverk. Nettverket rundt den som har begått et selvmord, sitter som oftest med et spørsmål om "Hvordan kunne dette skje?" "Hvorfor fortalte han/henne meg ikke hva som plaget han/henne?" Ved mange av selvmordstilfellene man ser idag, vil dem ikke få svar på de vanlige spørsmålene....det vil forbli et mysterium for dem.

Man har lest i media den siste tiden at statistikken over et ønske om å dø, har steget blandt unge homofile, som vegrer seg over å "komme ut av skapet". Mye skyldes den samfunnsutviklingen og mediautspillenes syn om homofili. En sterk redsel som tar over ungdommens liv, en krypende depresjon som råder over tanker og handlinger, isolasjon og aggresjon er vanlige reaksjoner man vil føle. Spesielt om man ikke får "lov" til å ytre sin identitet i samfunnet. Det er kanskje feil av meg å skrive i dette innlegget at unge homofile ikke får "lov" til å ytre sin virkelige identitet, men jeg føler faktisk at der samfunnssynet står per d.d, har dem ikke "lov". Dem har ikke "lov" basert på andres syn, som oftest er syn som kun skaper usikkerhet og utrygget, når det egentlig skulle skapt det motsatte- sikkerhet, trygghet og aksept.

Skal man respektere et samfunn som tillater, i dette tilfelle, selvmord ovenfor homofili? Skal vi ha et samfunn som "legaliserer" selvmordsforsøk, uttappelse av andres menneskers håp og ønske om å være seg selv, ovenfor å respektere at noen mennesker er homofile?

Statistikken som Statistisk sentralbyrå har fra 2005, over Dødsfall av selvmord, er skremmende høye. Nedenfor er statistikken oppført fra aldersgruppe og antall dødsfall i 2005:

Aldersgruppe:                                         Antall dødsfall av selvmord:

• 10-14år menn/kvinner               4/1
• 15-19år menn/kvinner               18/6
• 20-24år menn/kvinner              32/14
• 25-29år menn/kvinner              41/14
• 30-34år menn/kvinner              32/19

Nå skyldes ikke alle dødsfall av selvmord, en uaksept av å være homofil. Dette var kun for å punktere viktigheten ved at samfunnets negative syn til denne legningsformen, kan bidra til at langt flere unge sjeler går den "lette" veien for å dempe sin psykiske helse og dens utfordringer. Mange dødsfall av selvmord kan også ses blandt mange psykiske lidelser, som feks ved bipolar lidelse. Bipolar lidelse er den sykdommen man kjenner som manisk depressiv, hvor personen har maniske perioder og perioder med depressive perioder. Det er som oftest når personen er i sin depressive periode, man ser at ønsket om å ikke leve neste dag er størst.

Men hvordan kan man oppfatte en annens person psykologiske stilling til et ønske om å dø?

Jeg personlig tror man må ha en spesiell kjennskap til personens personlige levestandar og psykiske helse. Helsepersonell som i sitt arbeid har arbeidet tett med suicidale mennesker, kjenner til symptomene og kan gripe inn før tiden er for sent. Men allikevel så tror jeg at mange av dagens selvmordshandlinger, kan stoppes, dersom man kjenner til de rette symptomene å se etter, når en persons atferd endres, selvom det i den størree grad er langt flere enn de som nevnes her;

• tendens til isolering
• innsnevring av interesser
• aggresjon overfor seg selv og andre
• virkelighetsflukt

Helsepersonell har den nødvendige kunnskapen til å foreta en risikovurdering avselvmordsrisiko, som gjøre ved å få svar på følgende spørsmål;

• Foreligger presuicidalt syndrom (punkter skrevet ovenfor)
• Har det tidligere vært selvmordsforsøk?
• Foreligger alvorlig sinnslidelse eller personlighetsforstyrrelse?
• Foreligger rusmiddelmisbruk?
• Foreligger livskrise, aktuell konfliktsituasjon eller alvorlig somatisk sykdom?
• Hører vedkommende til en særskilt risikogruppe fra fra alder eller kjønn?

Dette er på ingen måte en oppfordring til at man nå skal se etter tegn som tyder på at en annen person er en selvmordskandidat, for i den store sammenheng, som skrevet tidligere, er det så langt mer som skal regnes med. Dette er kun mine tanker om emnet som handler om Selvmord og selvmordsforsøk.

Mennesker har det man kaller for en intim-grense. Menneskets intim-grense utformes ved dialog, fysisk kontakt og psykisk kontakt. Som feks;

• Hvor nært ønsker man at nærheten til den andre personen man har en dialog til skal være?
• Hvor går grensen til å motta en klem eller annen fysisk berøring til en person man ikke har en nær relasjon til?
• Hvor går grensen når man kommer til det punktet hvor det er din egen personlige psykiske forhold som er samtaleemne. Som foreksempel: sykdom, seksualitet, legning og andre personlige relasjoner?

Denne intim-grensen begrenser hvorvidt man føler seg komfertabel på nærhet av mennesker, som ikke er familiemedlem, venn eller kjæreste. Når et annet menneske bryter den personlige intim-grensen du selv har, kan man føle et ubehag og en trang for å distansere seg litt fra den andre personen man er i kontakt med. Noen ganger kan også denne distansjonen oppleves som sårende ovenfor den andre personen. Og reaksjonene som kommer i etterkant kan være mange.

Når man jobber med mennesker som er innlagt ved et psykiatrisk sykehusklinikk, er det viktig at din profesjonelle holdning vises med respekt ovenfor pasienter en jobber med. Men for mange psykiatriske pasienter, basert på sykdommen, kan man lett komme opp i en situasjon som er uhåndtåelig. Dersom man i sin yrkesutøvelse med andre mennesker, skulle komme opp i en situasjon som for deg virker krevende å håndtere, hva skal man da gjøre. I all relasjonbehandling man foretar seg med psyiatriske- og somatiske pasienter, er det alltid viktig å huske din profesjonelle holdning.

Case:

Det er mandags morgen, og du sitter i rapport. Under rapporten kommer det frem at avdelingen får overført en ny pasient. Det er en kvinnelig pasient, som over mange år har slitt med sin psykiske helse. Hun er kjent innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk, men for deg er hun veldig ny.

Det er du som skal ta imot denne pasienten, og vise henne til sitt rom, hvor hun under behandlingen skal sove. Ved innkomst er pasienten hypomanisk og veldig hektisk. Det er ennå ikke laget noen pleieplan for henne, så du sier med en mild, men bestemt stemme, at man skal ha innestemme i avdelingen. Du mottar videre en rapport fra pleierne som kom med pasienten. Under rapporten får du kjennskap til at pasienten er ukritisk i visse sammenhenger. Hun er dypt forelsket i en mannlig pleier ved sin forrige avdeling, og den avdelingen hun nå har kommet fra. Og har ved gjentatte ganger oppsøkt ham privat, og ringt ham til alle døgnets tider.

Etter en kort tid blir det laget en pleieplan, som skal følges. Dette er en viktig del av den behandlingen hun nå skal motta ved avdelingen, og et sammarbeid mellom alle pleierne er derfor viktig. Du følger denne planen til sin siste meningsfulle mening, og aner ingen fare. Dagen etter er det ennå du som skal stå på denne pasienten, og du føler at dette er noe jeg kan mestre, på bakgrunn av den kontakten dere har skapt. Litt senere denne vakten, henvender pasienten seg til deg, og sier: "Jeg elsker deg", "Kan det ikke bli meg og deg". Du prøver av beste profesjonelle måte, og si til pasienten at det ikke lar seg gjøre, og begrunner med at hun er pasient og du er pleier. Pasienten tar det ikke til seg, og fortsetter med et ukritisk språkbruk som ikke er tillat i avdelingen. Pasienten begynner å fotfølge alle dine fotspor, og uten forvarsel gi deg en klem, holde rundt deg og "klenge" på deg. Du opplever denne situasjonen som meget ubehagelig....din private intim-grense er overskredet. Du prøver å si til pasienten at dette er en type atferd som ikke er tillat i avdeling, og ber henne om å gå inn på sitt rom, og være der. Pasienten tar ikke dette til seg, og fortsetter med samme ukritiske verbale språkbruk, og den fysiske nærheten. Hun fortsetter med å fotfølge deg på hvert eneste skritt du foretar deg og situasjonen begynner å bli ennå mer ubehagelig for deg.

Du velger i denne situasjonen å rådføre deg med din kollega, og bestemmer at kontaktperson skifte må foretas. Etter at dette tiltaket blir gjennomført, graderer situasjonen seg og aktiviteten til pasienten øker. Hun sanser ikke sin egen ukritiske atferd som hun viser ovenfor deg, medpersonal eller medpasienter. Det blir igjen foretatt en vurdering av situasjonen og det bestemmes at skjerming av pasienten er det mest riktige å gjøre. Da får å skåne deg selv, og opplevelsen pasienten mottar ved å bli grensesatt, korrigert og avvisningen.

**********************************

Når du, som helsepersonell, kommer opp i en slik situasjon, eller lignende, hvor går egentlig grensen fra å opptre profesjonellt, til å oppfattes som uprofesjonell? Tiltakene som i denne casen ble iverksatt var i første omgang korrigering av ukritisk atferd, videre ble det grensesetting og deretter på bakgrunn av situasjonens intensitet, ble det iverksatt midlertidig skjerming av pasienten. En skal i en hver situasjon man kommer opp i, i behandlingen av pasienter opptre profesjonelt, med et fokus om å gi pasienten den respekten han/henne fortjener som et levende menneske. Og jeg vil også påstå at dette er den rette veien i behandlingen å gå, for å skape en allianse mellom pasienten og deg selv som pleier.