Sammen med syv andre departementer har Barne- og likestillingsdepartementet utarbeidet en egen handlingsplan for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Et overordnet mål med handlingsplanen er å etablere nulltoleranse for alle former for diskriminering av LHBT-personer. Planen omfatter over 60 tiltak.
Dette er den første handlingsplanen noen gang på dette grunnlaget. Dette er også første gang det er utarbeidet egne tiltak mot diskriminering av bifile og transpersoner. (BLD)

Barne- og likestillingsdepartementet la torsdag fram en handlingsplan for LHBT - Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner. At T-en er med er bortimot et under og et klart tegn på at vi står overfor en positiv utvikling. Transpersoner vil i norsk sammenheng si alle kjønnsoverskridere med unntak av dem som får behandling på GID-klinikken (takket være LFTS som ikke vil ha noe med seksualitet å gjøre...).

Blikk

NRK

Les handlingsplanen her.

Jeg er redd for å ta meg nær av løgnene jeg frykter er der. Jeg er redd for å begynne å tro på dem; at jeg ikke er verdig et liv som mann (og siden noe annet er umulig for meg blir alternativet å avslutte livet). Jeg er redd for å gi dem mer makt over livet mitt. To år var altfor mye. Så selv om jeg har mast om den journalen, for å se hva de mener å ha på meg som gjør at de kan nekte meg behandling, ligger den der og knurrer (nei, ikke på ordentlig, jeg er ikke helt gal ennå). Endelig hadde jeg klart å komme meg opp fra GID-grøfta. Jeg tør ikke åpne den konvolutten i dag.

Samtidig går LFTS ut og bekrefter at de ikke har skjønt noen ting og komplett mangler empati (saken mot Esben Esther). Det er mye jeg ville kommentert der, men jeg orker ikke. De sier det jo ganske greit selv:

LFTS er en forening for mennesker som får diagnosen transseksualisme og som får hjelp med kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet.

Altså ingen forening for oss som ikke får riktig diagnose eller hjelp, ikke en gang for dem som venter på diagnosen. Hvis de bare hadde sagt det klart og tydelig fra starten av hadde jeg spart meg for mye frustrasjon, tårer og sinne. For et innblikk i LFTS' indre liv, se f.eks. denne tråden på forumet deres. Jeg unngår forumet deres så godt jeg kan, men av og til sprekker jeg. Det er ikke alle dager jeg takler like bra å få beskjed om at jeg er uønsket, et lavere vesen og at jeg bør slutte å skrive og snakke om meg selv fordi jeg ikke er representativ. Av og til orker jeg bare ikke å få sjela forpesta på den måten, selv om jeg burde tåle det, burde kjempe for dem som har mindre ressurser, f.eks. "mer uheldig nå".

Dette er en sånn dag da jeg innser at det beste jeg kan gjøre er å tilbringe tida med alle andre enn LFTS og GID-klinikken, med folk som støtter meg selv om de ikke nødvendigvis forstår. Folk som er sikre nok på seg selv til ikke å sparke folk som ligger nede. Jeg er heldig som har venner som tar vare på meg, heldig fordi jeg er så utadvent at jeg tør å åpne meg for fremmede og dermed hente støtte fra de mest uventa hold. Og heldig fordi jeg slipper å forholde meg til GID-klinikken og LFTS lenger. Om noen dager har jeg sikkert samla krefter nok til å våge å lese min egen journal. Raseri og nådeløs utlevering kan ventes.

I mellomtiden ser jeg meg nødt til å skrive et brev til Helsetilsynet om Esben Esthers sak, der jeg bl.a. opplyser dem om hvordan utredninga og pasientbehandlinga på GID fungerer. Jeg liker å sette meg skikkelig inn i en sak før jeg gjør noe overilt, så jeg har surfa rundt og lest litt om nevnte tilsyn. Følgende uttalelse fra Helsetilsynet fant jeg hos Viktor Viktorsen:

Legen har en forpliktelse til å utøve sin virksomhet forsvarlig, i dette ligger en plikt for legen til å foreta selvstendige vurderinger. Legen er ikke forpliktet til uten videre å akseptere verken spesialisters diagnoser eller pasienters egen oppfatning om egen sykdom og behandlingen av denne.

Dette kan ikke bety annet enn at Esben Esther må frikjennes for alle anklager. Og dessuten en implisitt anklage mot alle leger som aksepterer GID-klinikkens maktmisbruk.

(Forøvrig er resten av Viktorsens blogg-post om møtet mellom pasient og lege tragi-komisk lesning. Anbefales ikke for folk med snev av paranoia.)

Jeg har en venn som har mareritt om henne selv om han for lengst har kommet trygt ut på den andre sida av GID-klinikken, med nytt personnummer og det hele. Når han ringer meg må jeg forsikre ham om at de ikke kan ta fra ham hormonene, og oppildne ham til å klage behandlinga inn for Helsetilsynet.

I dag uttaler IRA til Dagbladet at

- I Norge har vi et offentlig tilbud for transseksuelle som er åpent for alle som trenger oss.

Flaks for henne at det er hun som får definere hvem som er transseksuelle...

Til VG presterer hun å si at

- Benestad tar feil når han snakker om monopol. Vi har mange landsfunksjoner her i landet. Skal du for eksempel ha en transplantasjon får du ikke det mange steder. Med sjeldne sykdommer er det meningsfylt at man samler kompetansen, det er ikke det samme som et monopol, sier Haraldsen.

I dette tilfellet har de klart å samle både inkompetanse og fordommer på ett sted, men så meningsfylt er jeg slett ikke sikker på om det er.

Og litt lenger ned:

- Transseksuelle er fornøyd med tilbudet de får i Norge, som er enestående. Det er ikke et klasseskille blant transseksuelle som det er for eksempel i USA, sier Haraldsen.

Hun sier klinikken er en suksess.

- Dette er faktisk en solskinnshistorie. Denne pasientgruppen har fått statusen sin mye hevet, utdannelsesnivået i pasientgruppen går opp, og vi er meget fornøyde, sier Haraldsen.

Ja, de virka veldig fornøyde med mitt utdanningsnivå... Eller ikke. De kan ikke operere med en ideologi og kjønnsroller som i beste fall stammer fra 1960-tallet hvis de ønsker å oppnå troverdighet. Spesielt ikke når utdanningsnivået blant oss stakkarne som henvises dit øker. Å kalle det maktmisbruket de bedriver for en solskinnshistorie vitner om en mulig forstyrrelse i virkelighetsoppfatningen, men jeg er jo ikke lege.

Å påstå at tilbudet i Norge er enestående er bare tull. I Finland er det mye bedre, og også Sverige har litt høyere nivå på behandlingen. Hvis IRA ikke vet det, har hun ingenting som leder for GID-klinikken å gjøre.

For dem som ikke vet hvem Ira Haraldsen er (salige er de...), kan jeg opplyse om at hun er sjef på GID-klinikken. Denne klinikken har monopol på behandling av såkalte kjønnsidentitetsforstyrrelser. Det var Ira Haraldsen og hennes våpendrager, psykolog Frøydis Hellem, som avgjorde at jeg ikke skulle få noen behandling. Noe av grunnen til avslaget var sannsynligvis at jeg ikke var redd nok. Ondskap og maktsyke er ting jeg har svært begrensa erfaring med. Det er vanskelig å herse med meg. Dessuten har jeg aldri vært plaga med autoritetsfrykt.

Er jeg den eneste transseksuelle som ikke er redd for IRA?

Jeg som skriver under er enig i at:

1. Esben Esther hadde etisk nødvendig grunnlag for lovbruddene og anklagene må droppes.

2. GID klinikkens landsfunksjon må utredes og utfordres. Klinikken på Rikshospitalet trenger bare ha enerett på underlivskirurgien for der er det hensiktsmessig å sentralisere den mest spesialiserte kompetansen. Enhver fastlege skal ikke kunne behandle, men de som har kompetansen må brukes der de er, og kompetanseheving hos flere må vektlegges.

3. All kjønn/kropp relatert behandling må vurderes på individuelt grunnlag og på søkers premisser. ”Ektheten” må avskrives som utdatert og tanken om mangfoldige behov og forståelser av kjønn må inn i behandlingstilbudet.

Det er sjelden jeg har problemer med å uttrykke meg, men det virker umulig å beskrive hvor glad jeg er. Jeg elsker hele verden! (Muligens bortsett fra GID-klinikken, men i dag er jeg tilbøyelig til å tilgi alt.)

På vei til busstoppet for å dra på lanseringa av forfatterstudiets antologi Trykk08, åpna jeg postkassen og fant to brev og Nordlys. Det ene brevet var som venta resultatene av blodprøvene jeg tok på mandag. Det andre inneholdt en resept og ønske om en god dag. Hvis jeg ikke hadde hatt den tunge sekken på meg, ville jeg hoppa av glede. Jeg smilte fra øre til øre hele veien til byen. Enda jeg vet at jeg ser mindre maskulin ut når jeg smiler, hvis jeg ikke tenker meg om. I dag blåste jeg en lang marsj i det. Nå er det ingen som kan stoppe meg! Jeg trenger ikke å bekymre meg for noen myndighetsinstans lenger. I alle fall ikke på lenge ennå.

Det er på høy tid å få tatt noen før-bilder. Jeg bør ta et nærbilde av ansiktet mitt, av hendene, hårfestet, halsen, brystkassa m.m. De kommer nok opp hit om ikke lenge.

Mye kommer til å forandre seg. Det blir utrolig spennende! Jeg er virkelig heldig som får oppleve dette. Det skal jeg prøve å huske når kvisene myldrer, håret faller av og pelsen på ryggen gror... Det betyr uansett ingenting. Jeg gleder meg til stemma mi blir mørkere, til å få mer hår på brystkassa, til at ansiktet blir mer mannlig, til skjegget begynner å gro, til å se kroppen forandres og endelig bli min! JEG ER VERDENS LYKKELIGSTE MANN!

Radiodokumentar om testosteron

Vel, saken er den at jeg ikke tviler på at jeg egner meg best som mann. Jeg har virkelig prøvd det godkjente alternativet, og kan igrunn ikke anbefale det. Jeg tror dessuten at jeg kjenner meg selv såpass godt etter alle åra med sjelegranskning at jeg vet hva som er best for meg.

Jeg er egentlig ikke redd heller. Av og til tror jeg at jeg mangler evnen til å bli skikkelig redd, selv når jeg sikkert burde vært det. Det er bl.a. derfor jeg helst vil protestere når noen sier jeg er modig. Å være modig vil si å overvinne sin egen frykt. Har man ingen frykt kan man ikke være modig.

Så langt har det ikke vært noe rom for å tvile eller være redd. Jeg har tilbrakt de siste 2-3åra med å forsvare min eksistens, mine valg, min overbevisning, min tro, min seksualitet, min identitet. Jeg har gått i konstant usikkerhet om min egen fremtid.

Det er vanskelig å venne seg til trygghet. Den er vanskelig å tro på etter så lang tid. Da tenker jeg ikke bare på de siste 2-3 åra, men på 30 år som bare halvveis seg selv, forsøk på å være noe man ikke er. Den siste uka har jeg begynt å håpe at jeg endelig kan føle meg trygg, at dette vil vare, at jeg kan få lov til å puste ut, slappe av. Nyanser og forbehold er jeg en mester på. Tvil og frykt er ikke mine greier.

Inspirert av Ryans post "Monstrous Gender" - a wonderful poem

Samtidig kjenner jeg en dragning mot bedøvelse. Jeg har verken trening eller egentlig anlegg for å bruke alkohol som bedøvelse. Og jeg tror heller ikke jeg bør prøve, selv om det sikkert er sunnere enn medikamenter.

Innimellom lengter jeg etter at noen skal plassere meg på ei seng i et kott og gi meg tilstrekkelig bedøvelse til at jeg ikke lenger merker at jeg er i live. Bare slik kan jeg fortsette å eksistere, tenker jeg noen ganger. Jeg klarer ikke å sette meg i en slik situasjon på egenhånd. Og akkurat det vil vel hindre at jeg får slik "hjelp".

I stedet spiser jeg pillene mine uten merkbare bivirkninger og håper at jeg en dag vil klare å eksistere uten håp.

Å leve er en vane det kan være vanskelig å bli kvitt.

Dieter Meyers Inst.(Kaizers Orchestra)
Legg meg inn på din avdeling
Legg meg inn på klinikken
Eg er sikker eg er gal
De tok i frå meg alt eg var
Hjelp meg inn, hjelp meg inn på klinikken 

For eg får aldri tilbake alt det som var
Det blei som du fortalte
Alt blei som du sa
Når ser du meg aldri igjen
og du var aldri min
men eg er for alltid din 

Legg meg inn 

Fortell verden eg er sjuk doktor
Du er min patron
La meg få stempel på Dieter Meyers Inst. og
legg meg inn 

Eg har ingen kontroll på
om eg er våken eller sover
Reglement på reglement
å forholde seg til i håve
Der ser du sånn går det 

Sjå kva det har blitt av meg
Ingen lenger kjenner meg
Få tilbake litt av meg
Alltid trø forsiktige steg
Eg er halv mann, og det bærer preg
Nå vil eg ha litt av deg 

Du er min redning
Takk for din donasjon
Eg må bli lagt inn på Dieter Meyers Inst. 

Legg meg inn på Dieter Meyer, baby


Medisin og psykiatri (Kaizers Orchestra)
Å, mårning kommer til en heilt ny dag
Du med dine spørsmål, og meg med mine svar
Du gjer meg medisin og psykiatri
Eg gjer deg ingenting annet enn ti' 

Å, mårning kommer til en heilt ny dag
Til mitt besvær, og til ditt behag
Du ser på meg og trekker din konklusjon
Å, i Dieter Meyers navn
Du trekker din konklusjon i Dieter Meyers navn 

Og eg har tenkt, og eg har tenkt meg i hjel
Og eg har sprengt, eg har sprengt min kapasitet
Eg har lengta, eg har lengta etter deg
Har du lengta etter meg
Eg spør deg rett ut, har du lengta etter meg

Du kler meg av, du kler meg av, du kler meg av
Du gjer meg spørsmål, og eg gjer deg svar
Men eg har tenkt, og eg har tenkt, og eg har tenkt
Det her er min dag, nå stikker eg av 

For eg vil ut, for eg vil ut, for eg vil ut
Du tok meg inn, men det var kun for et beløp
Eg kommer te å blø, te å blø, te eg dør
Nå stikker eg av på ditt skift, herr Direktør

Å, velkommen te en heilt ny dag
Kvert sekund er lenger, såpass er klart
Aldri om eg vil ligge her den dagen eg skal dø
Nå stikker eg av på ditt skift, herr Direktør

Selve musikken deres er jeg ingen fan av, men tekstene deres er av og til meget gode og treffende.

I find it kind of funny
I find it kind of sad
The dreams in wich I'm dying
were the best I've ever had
I find it hard to tell you
I find it hard to take

Mad World - Gary Jules

Jeg har aldri møtt fordommer eller diskriminering fordi jeg er transseksuell
- bortsett fra på GID-klinikken og fra LFTS - Landsforeningen for transkjønnete. De som liksom er der for å hjelpe.

Transgender Inequality

Heldigvis for mine omgivelser er jeg ikke rasjonell nok til å begå barmhjertighetsdrap på meg selv, selv ikke når jeg får framtida mi kansellert. For hvert sekund venner jeg meg litt mer til å eksistere uten å leve. En gang til.

Samfunnet står i fare for å oversvømmes av voksne individer som vil ha kjønnsbekreftende behandling, men som senere vil angre seg. Det er derfor jeg ikke får den livsnødvendige behandlingen jeg har krav på. For å rettferdiggjøre avgjørelsen om å avlyse livet mitt, trekkes disse individene fram.

Det er selvsagt ufattelig synd på dem. De må leve resten av livet med en kropp som ikke stemmer med deres opplevelse av seg selv, en kropp som konstant lyver om hvem de er. Høres det kjent ut? Fordi de ikke er født slik, men derimot har satt seg selv i denne situasjonen, er det selvsagt utrolig synd på dem. Oss som er født slik er det mindre viktig med, til tross for at vi faktisk er flere.

Jeg sørget derimot for å være 100% sikker før jeg i det hele tatt ytret det minste ønske om kjønnskorrigerende behandling. Det får jeg svi for. Fordi det visstnok er veldig mange som ombestemmer seg, hvis de får sjansen. Derfor er det best å ikke gi dem sjansen, å gi behandling til færrest mulig.

Hvis det ikke hadde vært for disse hordene som ikke vet sitt eget beste, ville jeg fått behandlinga jeg trenger for å overleve. Jeg kjenner at jeg virkelig hater dem. Hva skjedde med å ta ansvar for sitt eget liv? Hvor ble det av ideen om at man må ta konsekvensene av egne handlinger? Jeg er forbanna. Jeg er rasende. Bare sinnet hindrer meg i å synke, bare med flammende hjerte kan jeg holde meg flytende og fortsette å gå på vannet*.

Twisted Sister - We're not gonna take it

Fra Clinical Endrocrinology:

Real regret in people who have undergone palliative treatment
for transsexualism is rare (< 0·5%) and, rather than misdiagnosis,
usually relates to unfavourable life circumstances such as early
marriage, adverse social situation and lack of support (Landen
et al., 1998a), poor adaptive skills, late start of treatment and
limited intelligence (van Kesteren et al., 1997; Smith et al., 2001).

*Jeg er ikke i ferd med å bli stormannsgal, men det å leve uten framtid er like naturstridig som å gå på vannet.

syng med svart stemme

mens mugget kryp

oppover armane

Eg har ingen øyre å høyre med

Ingen auge å sjå med

Eg ler med munnen

gapande svart

---

Til Frida Kahlos "The broken Column"

Litt lim

remmene strammes

Spikrene slås inn

avansert akupunktur

er det som skal til

for Frida og meg når

Vi strammer oss opp og

snører oss inn

Bare slik kan vi stå oppreist

---

I sandkassen

bygger hun opp

river ned

leker Gud

Når flommen kommer

gir hun meg et lommetørkle

smiler

---

De skriver i kode

at jeg ikke er

meg, men

noe ukjent

de ikke kan plassere

Slik henviser legen meg videre

til intet

gjør hun

meg

19.05.08

---

Det finnes tall

for alt

F64.9 er min PIN-kode

uspesifisert uendelig uro

19.05.08

---

La det være en drøm

Innerst i gangen

skimter jeg alteret

bare beinranglene lyser

peker mot prestinnen

som fortsetter å messe

diagnoser

19.05.08

---

Ingen togavgang

til min destinasjon ropes opp

I skranken får jeg opplyst

at toget til ingenmannsland

er innstilt

Det går ikke noe fly

til helvetet i dag

Fergemennene streiker

Kan jeg vente til i morgen

Ingenting haster

likevel

19.05.08

---

I dag voktes alle stup

og kaianlegg

av venner

Gravsteinen står navnløs

19.05.08

Det er ikke ofte jeg ikke klarer å sette ord på ting. Men nå er jeg redd.

Jeg forteller meg selv at det kunne vært verre og det går over. Jeg er ikke overbevist. Her er grensen av min bevissthet. Foran meg ligger evigheten. Jeg har ingen planer om å ta steget ut i den, men jeg står og vipper på kanten og veien bak meg er stengt.

Det kalles GIDNOS - Gender Identity Disorder Not Otherwise Specified. F64.9 i diagnosemanualen ICD10.

I resten av verden er 17. mai International Day Against Homophobia. I Norge er det en festdag for unger, is, korpsmusikk og nasjonale klisjeer. Også kjent som nasjonaldagen. Jeg har meget ambivalente følelser for nasjonen og dens dag. At vi tilfeldigvis bor i et land med oljeforekomster langs kysten, i en verdensdel som systematisk har utnytta resten av verden og har en regjering som nekter å dele annet enn smuler av vår rikdom med resten av verden, er etter mitt syn ingenting å være stolt av. Den ene gangen jeg har holdt 17.mai-appell var det internasjonal solidaritet som var temaet.

Det er selvsagt mange nordmenn som har gjort gode ting. Og mindre gode ting. Jeg klarer ikke å se det som en del av en nasjon, men som del av menneskeheten under gitte forhold. Å være nordmann er ingen stor del av min identitet, selv om jeg har innsett at jeg sikkert ville vært annerledes hvis jeg hadde vokst opp i et annet land og en annen kulturkrets, og at livet mitt kunne vært meget annerledes. Imidlertid har jeg fått en større forståelse for at andre har en sterkere nasjonal identitet.

Jeg skrev om forholdet mellom homofil stolthet og nasjonal stolthet her på bloggen for ei stund sia.

Hver 17. mai fylles avisene med debatter om hvorvidt andre enn norske flagg skal tillates i toget. Siden dagen ikke betyr særlig mye for meg, er det lett for meg å si at alle burde få gjør som de vil. I år var debatten som vanlig prega av iherdige motstandere (kommer de til Norge, så må de bli norske), konservative (samiske flagg er ok, siden samene har vært her så lenge) og liberaler som meg selv (folk bør få bære hvilke flagg de vil). Det er enighet om at 17. mai skal være så apolitisk som mulig. Alternativet kunne lett bli at ytterliggående nasjonalister tok over dagen, og det ville være synd. Samtidig er jeg rett og slett for politisk anlagt til å føle meg vel med en sånn "late som vi er enige en gang i året"-holdning.

Og så er altså dagen utropt til internasjonal dag mot homofobi. Hva er homofobi? Egentlig er uttrykket ganske misvisende. Det er jo ingen fobi i klinisk psykologisk forstand, i alle fall hører det til sjeldenhetene. De homofobe sitter ikke innesperra i sine egne hjem, isolert fra venner og familie fordi de er redde for å møte homofile mennesker.

Da jeg hadde fobi mot veps var det en del sommerdager jeg ble sittende inne av frykt for veps. Jeg var ikke redd for å bli stukket, men vepsens summing utløste enorme mengder adrenalin og fluktimpulsen ble det sterkeste. Jeg var ikke langt unna å tro at vepsene var ute etter meg, at de var onde og ble styrt av bevisste ønsker om å ødelegge livet mitt. Jeg innså selvsagt at det ikke var rasjonelt.

Og her synes forbindelsen til de homofobe tydelig. I debatten om felles ekteskapslov er det stadig noen som hevder at ekteskap mellom mennesker av samme kjønn vil ødelegge det heterofile ekteskapet. Jeg har ennå ikke forstått hvordan det skulle skje, for argumentene er ikke særlig overbevisende, hvis de finnes. Motstanderne mot homofil kjærlighet kaller seg gjerne kristne (noe jeg vil betegne som blasfemi) og mener at homofile er djevelens utsendte. De anser altså at homofile er onde ute etter å ødelegge deres pene, heterofile ekteskap, men er ikke i stand til å legge fram rasjonelle argumenter. Ut fra dette er det nærliggende å kalle det en fobi mot homofile.

En annen gruppe homofobe, som gjerne inkluderer de nevnte fanatikerne, men er mye mer utbredt, er mennene som ser homofili som en trussel mot egen mannlighet. En gang mens jeg forsøkte å være kvinne, var det en som fortalte meg følgende: "Jeg har ingenting imot homofile, men hvis en homse la an på meg ville jeg slått ham ned." Eller skutt ham, slik det skjedde med 15 år gamle Lawrence King i år, tenker jeg. (Ironien er at selvsamme fyr var strålende fornøyd med å ha et seksuelt forhold med meg. Jeg har ikke spurt ham hva han føler om at jeg er mann...) Det var også det jeg gjorde (og fortsatt gjør) med veps; dreper dem. Kanskje er det ikke så merkelig å kalle det en fobi likevel?

Det er jo så enkelt som at man bli ansett som attraktiv av mennesker man ikke selv finner attraktive. Det skjer jo til stadighet hvis du er kvinne, men de færreste blir mannshatende voldsutøvere av den grunn. Det bør være så enkelt som å si "nei takk, ikke interessert". Å tro at homofile menn tenner på alle menn er en ekstrem overdrivelse. Å tro at homofile menn har en forkjærlighet for nettopp deg tyder på en voldsom oppvurdering av din egen tiltrekningskraft.

De politisk homofobe tilbyr en ideologisk overbygning for hverdagshomofobene, og er med på å legitimere hatkriminalitet. Man kan vanskelig påstå at andre mennesker er onde uten å samtidig godta at de blir drept; man er jo mot ondskap og mener den bør utryddes.

Mens jeg har satt min stolthet i å ikke overføre vepsefobien til min datter, gjør homofobene det stikk motsatte. Det er ikke lenge siden de politisk homofobe gikk i tog gjennom Oslos gater, medbringende sine barn. Jeg mener dette er en glassklar sak for barnevernet. Her har du mennesker som helt åpenbart er psykisk syke og potensielt til fare for sine omgivelser, og som aktivt ønsker å overføre sykdommen i sine barn. Sånt opprører meg som forelder.

Så jeg ville mye heller fått i tog mot homofobi enn for nasjonal stolthet på 17.mai. I stedet koste jeg meg med god mat og givende diskusjoner sammen med venner av meg. Det anbefales!

Tør jeg spå at debatten neste år ikke vil dreie seg om etniske minoriteters evt. ønske om å bære andre lands flagg, men om homofile kvinner og menns evt. ønske om å bære regnbueflagget?

Her kan du lese mer om arbeidsgruppas skremmende sammensetning.

Debatten dreier seg om en eventuell av-klassifisering av transseksualisme og tilgrensende diagnoser. Jeg er absolutt for å fjerne flere av diagnosene i ICD10 (som jeg har satt meg best inn i). Jeg støtter definitivt avdiagnostisering av uskadelig seksuell praksis (Revise F65) og generelle kjønnsavvik (GIDreform).

Jeg ser ingen grunn til at noe som verken skader en selv eller andre, og som det ikke finnes behandling for (noe som heller ikke er ønskelig), skal trenge noen diagnose. Det er rett og slett sunt folkevett som mangler i utarbeidelsen av ICD og DSM. Artikkel generelt om klassifisering av diagnoser i psykiatrien.

Imidlertid er det åpenbart at transseksualisme fortsatt må klassifiseres fordi man ikke får behandling uten diagnose. Behandling i form av hormoner og kirurgi er i mange tilfeller forskjellen mellom liv og død.

På sikt er det mest naturlig at det klassifiseres som en fysisk lidelse, siden psykiske lidelser vanligvis ikke krever kirurgi for å helbredes. Man anerkjenner i praksis at det er kroppen min det er noe galt med og ikke min kjønnsidentitet, samtidig som diagnosen sier det stikk motsatte.

En reklassifisering ligger nok noe frem i tid, fordi man da trenger bevis for at transseksualisme har fysiske årsaker (sannsynligvis nevrologiske). I stedet for å klage over at man stigmatiseres som "gal" med den nåværende klassifiseringen, burde man heller samarbeide i større fora for å øke forståelsen for psykiske lidelser.

På dette punktet er jeg nok for en gangs skyld enig med LFTS, i alle fall delvis. Jeg håper bare at de klarer å bruke litt mer kløkt enn normalt for å bli hørt. Dette er ikke tidspunktet for diktatorisk meningskontroll, ordkløveri og vegring mot kategorier, men for praktisk politisk handling. Da kan det kanskje hjelpe å få korrekte tall på bordet med hensyn til forekomsten av transseksualisme i befolkinga. Mye tyder på at de offisielle estimatene er helt på jordet. Det finnes mange flere transseksuelle enn det f.eks. GID-klinikken hevder. Se f.eks. denne artikkelen, der det bl.a. hevdes:

This makes the 1:30,000 estimate in the DSM-IV-TR wrong by at least a factor of 12. However, I estimate that at least 5 to 10 times as many people in the U.S. suffer from intense gender dysphoria as have undergone SRS. This makes the DSM-IV-TR prevalence numbers off by almost two orders of magnitude. Such a truly egregious error presents a direct challenge to the psychiatric profession's credibility in the entire area of transsexualism.

Jeg går ikke god for detaljene eller målet med artikkelen, men at estimatene er helt villedende er ganske sikkert. Et resultat av villedende tall er at GID-klinikken kan fortsette å behandle færre enn de strengt tatt burde. Det er et klassisk eksempel på hvordan man forsøker å få terrenget til å stemme med kartet.

Svensk forskning säger att ungefär en av 10.000 är transsexuell. Det skulle göra ungefär 900 i Sverige. Cirka 400 personer har hos Socialstyrelsen ansökt om att få ny könstillhörighet.

Lukas Romson

Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Ønske om kirurgisk eller hormonell behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med det foretrukne kjønn, er vanlig.

Dette er altså diagnosen jeg går og venter på. Er det for mye forlangt? Er det virkelig så vanskelig å avgjøre at jeg har et "sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende" mannskjønnet og derfor bør få hormonell og kirurgisk behandling? WHO lister opp tre kriterier for diagnosen:

F64 GENDER IDENTITY DISORDERS
F64.0 Transsexualism
A. Desire to live and be accepted as a member of the opposite sex, usually accompanied by the wish to make one's body as congruent as possible with one's preferred sex through surgery and hormonal treatment.
B. Presence of the transsexual identity for at least two years persistently.
C. Not a symptom of another mental disorder, such as schizophrenia, or associated with chromosome abnormality.

Jeg har fått muntlige forsikringer om at det ikke er punkt C som gjør at de ikke klarer å bestemme seg. Da må det enten være slik at de tviler på min vilje til å være meg selv (!) eller at de med egne øyne vil bevitne at jeg holder ut to års komplett usikkerhet uten å skifte mening.  Jeg kan bare nok en gang si at jeg ikke kommer til å forandre mening og at det er mann jeg er ment å være. Muligheten av at de skulle finne opp egne kriterier (som heterofili, barnløshet, under 25 år o.s.v.) anser jeg som så uhørt at jeg ikke ønsker å ta det med i betraktningen. Det er vanskelig å gå sånn i uvisse, over to år etter at jeg innså hva jeg måtte gjøre, men om nødvendig holder jeg nok ut noen år til.

De internasjonale Standards of Care for behandling av transseksualisme kommer jeg tilbake til. I mellomtida anbefaler jeg alle å lese Gender Outlaws beretning om å bli kvitt puppene.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant "menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk". Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

Jeg mener fortsatt at den er et viktig historisk dokument, men den svarte nok ikke helt til forventningene. Den er først og fremst en skildring av en vanskelig oppvekst på 1940- og -50-tallet. Det er først helt på slutten at hovedpersonen faktisk får utredning og behandling.

Baksideteksten:

Historien om Eddie Espelids liv er en sannferdig beretning om kjønnsskifte - det første skifte fra kvinne til mann i Norge. Hovedpersonen i denne dokumentarromanen er født i 1940 og fikk en vanskelig oppvekst, dels fordi det var problemer i hjemmet, dels fordi hun selv sterkt mislikte å være jente. Hun ble tvangssendt til en institusjon, men fikk ingen hjelp for sin interseksualitet før i 18-års alderen. Fra 1961 fikk hun hormoninjeksjoner, og det ble foretatt operative inngrep. Etter disse behandlingene er hun blitt til mannen Eddie, og han lever nå i ekteskap.
Mange rystende opplevelser og mye uforstand og intoleranse har møtt hovedpersonen underveis, og boka om Eddie er blitt et til dels skremmende sosialpolitisk dokument om forhold man ikke skulle tro eksisterte i Norge i vår tid. Bernt Eggen har ført Eddies beretning i pennen, og hans framstilling er lettlest og rik på miljøskildring.

Jeg hadde nok forventa at den medisinske delen; kampen for behandling og for å bli trodd av de som hadde (og har) makta ville være lagt mer vekt på, i og med at den skal handle om et "kjønnsskifte". I tillegg opplevde jeg nok sider ved romanen som litt lite respektfull (spesielt det å omtale Eddie som "hun" helt til nest siste kapittel), men det må nok settes på kontoen for tida den er skrevet i. Uansett gjør det meg veldig takknemlig over at jeg er i stand til å formulere min egen historie skriftlig. Boka framstiller ham i alle fall ikke som gal eller spesielt rar.

Jeg skulle gjerne visst litt om hvilke reaksjoner boka og Eddie møtte i etterkant, samt om utredninga og det medisinske på den tida. Jeg håper tross alt at noe har gått framover, selv om jeg har mine tvil.

Google er en fin ting, og selv om jeg ikke fant noen henvisning til Eddie Espelid, var ikke forfatteren vanskelig å finne. Så nå har jeg sendt ham en mail.

Jeg skal eksperimentere litt. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vil bli mann for en dag, kanskje flere. Jeg må se hvordan det går. Hittil i natt har jeg smurt mascara i ansiktet, forsøkt med de gamle brillene og sett over bildene fra Heimly.
På sikt vil jeg få meg mer kjønnsnøytrale briller og neste gang jeg klipper meg skal jeg ha skikkelig guttesveis. Har vurdert å bli munk, men hodeformen min kler det ikke og ørene ville stikke ut.

Ja, som kjent er det det det kommer an på. It's all in the looks, baby. Det merkes på teksten at den er skrevet i overtrøtt modus i et forsøk på å komme til klarhet i saken. Jeg vet det finnes flere slike notater, men de fleste bærer preg av ganske dyp depresjon, så jeg vil ikke lese det helt ennå.

Ser på bildene fra drag-partyet på Finnsnes. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg faktisk ligner en mann. Jeg vil uansett bli en feminin mann, så klart.

En vakker dag skal jeg scanne de bildene og legge dem ut her. Det var det første spede forsøket som mann, på et drag-party i 1997. Jeg er ikke helt klar for det ennå.

Lurer på om jeg vil kunne passere som mann? Litt vanskelig tror jeg. Jeg trenger i alle fall noe å binde puppene med. Noe bredt gasbind eller noe sånt. Får spørre på genderqueers hva man bruker. Og så har jeg brede hofter, men det er det ingenting å gjøre med. I likhet med høyden min og de små hendene og føttene. Man finner vel ikke herresko i str. 37? Det kan bli et problem. Skal gå og kjøpe boxershorts en vakker dag når jeg har penger. Det skal jeg jammen!
Hårsveisen først. Kan jeg fikse det selv? Det kan ikke være en feminin frisyre, jeg trenger noe som motsier ansiktet mitt, på en måte.
Lurer på om det at jeg spydde uten å ha inntatt spesielt mye alkohol på drag-partyet den gangen kan ha noe med psyken å gjøre? Ble jeg redd for noe i meg selv? Eller husker jeg feil om hvor mye jeg drakk? Tror ikke det.
I morgen den dag skal jeg stikke innom sosialhjelpa og få meg en time. Kvir meg for å snakke om dette, men tror det må til. Jeg kan jo ikke snakke med noen jeg kjenner, så da trenger jeg en profesjonell. Men det må være en som har vært borti kjønnsidentitetsproblemer før. Orker ingen uvitende gjøk. Håper det blir noen jeg kan stole på.

Det ble det ikke. Jeg begynte med mer ufarlige emner, som min ulykkelige forelskelse i en homofil kompis (ja, historien gjentar seg til det kjedsommelige), oppbruddet fra min samboer gjennom 6 år og den uventa graviditeten. Lenger kom jeg ikke. Jeg følte meg avfeid som et patetisk kvinnfolk med kjærlighetssorg. Etter det gikk det to år før jeg igjen turde å åpne meg for noen "profesjonell".

For å få henvisning til psykologen som skulle henvise meg til Rikshospitalet, måtte jeg innom den samme dusten på studentenes sosialtjeneste. Denne gangen (før jul 2005) visste jeg hva jeg ville. Han kjente meg ikke igjen, spurte om jeg var sikker på at jeg ikke var lesbisk og gikk motvillig med på å henvise meg videre. "Det kan ta litt tid før du får time hos psykologen. I mellomtiden må du gjerne komme og snakke med meg", sa han til avskjed. Jeg følte meg som en potensiell etterutdanning og tenkte "aldri i verden!".

Som en liten kuriositet bringer jeg også min første reaksjon på mulighetene ved testosteronbehandling:

Jeg så bilder på nettet i dag av klitorisen til en som hadde fått hormoner. Den var blitt til en liten pikk. En bitteliten en riktignok, men helt tydelig en pikk. En sånn skulle jeg gjerne hatt. Og dypere stemme.

Men var jeg sikker på at jeg ville være mann? Neida... Jeg måtte virkelig overbevise meg selv, langsomt og møysommelig, lenger og lenger ned i depresjonen. Inntil jeg ved nyttårsskiftet 2005/06 lovte meg selv å gjøre noe med saken, til tross for at jeg ikke hadde klart å definere kjønnsidentitet som begrep eller få klarhet i hva som skyldes biologi og hva som er sosialt. Og finnes det psykologiske forskjeller mellom kvinner og menn? Jeg aner fortsatt ikke. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Nå vet jeg hvem jeg er og hva som er best for meg. Jeg trenger ikke løse sånne mysterier for å kunne si: "Jeg er mann".

Jeg melder meg med dette ut av deres organisasjon, LFTS, siden jeg er uenig politisk og ideologisk, og dessuten er lei av å gang på gang bli stempla som transperson. Jeg opplever det som at lederen, med resten av styret i ryggen, ønsker å definere meg som ikke tilhørende deres gruppe og dermed noe jeg ikke er.

Etter hva jeg leser på forum rundt omkring er det også flere av medlemmene som prøver å påstå at jeg ikke er mann. Det virker mest fornuftig på meg å slutte å ha noe å gjøre med mennesker som ikke respekterer meg, spesielt siden de som gjør det er så mange flere. Forøvrig har jeg ingenting imot transpersoner og skulle nesten ønske jeg var en så jeg slapp hele LFTS-GID-klinikken-mafiaen.

For ikke å bli bitter skal jeg nå tenke på transkjønna jeg kjenner som ikke er slik LFTS vil ha dem og ikke er enige med dem. Og de begynner å bli en del.

Det pårørende og tidligere pasienter beskriver, er syke mennesker som iført håndjern blir tvunget ut av sine hjem av uniformert politi, pasienter som i lang tid bindes fast til sengen, bagatellisering av tidligere traumatiske opplevelser som voldtekt, incest og tortur, langvarig isolasjon, manglende forståelse for behovet for vanlig medisinsk hjelp, utbredt bruk av skjerming på avdelinger som drives mer som fengsel enn som behandlingsinstitusjon, sterke medisiner som pasienter tvinges til å ta uten hensyn til deres bønn om å få prøve noe annet fordi bivirkningene er uutholdelige og mye verre enn den psykiske smerten uten medisiner. Mange forteller om personale som opptrer arrogant og hensynsløst. Det som går igjen, er mangel på respekt og opplevelsen av å bli sett på og behandlet som en diagnose og et stort problem, ikke som et menneske.

Det skriver Gro Hillestad Thune, advokat og menneskerettighetsrådgiver i sin kronikk i Dagbladet;"Overgrep i norsk psykiatri". Sånne virkelighetsrapporter setter jeg stor pris på. Det gir styrke å vite at man ikke er alene, at det ikke er min virkelighetsoppfatning det er noe galt med, slik man av og til kan begynne å lure på. I tillegg gir det meg en viktig påminnelse om at mine problemer er del av et større system, der mange lider mye mer enn meg, mennesker som ikke har mine ressurser for å takle det. Jeg har aldri vært innlagt, aldri henta av politiet, alltid blitt hørt i mine ønsker om medisiner. Likevel har jeg erfaring med den mentaliteten som gjør at overgrep kan skje i norsk psykiatri. Når jeg er sikker på at mine meninger ikke vil ta livet av meg skal jeg skrive mer utførlig om det.

I mellomtida siterer jeg gjerne Sigrun Tømmerås, som har gått gjennom "Hersketeknikker i psykiatrien":

1) Usynliggjøring. Pasienten overses som samfunnsborger og en myndig, voksen person med personlighet, kunnskaper og livskompetanse. Han eller hun blir møtt med taushet når vedkommende kommer med egne forslag om hvilken hjelp som er ønskelig, og blir i stedet overkjørt. Dette fratar pasienten selvfølelse og skaper følelsen av å være et mindreverdig menneske.

2) Latterliggjøring. Pasientens egne tanker, ideer og verdenssyn blir møtt med ironi, sarkasmer, sykeliggjøring eller framstilles som uviktig eller irrelevant for behandlingen.

3) Tilbakeholdelse av informasjon. Pasienten får ikke nødvendig, relevant og lovhjemlet informasjon om behandlingsstrategi, mulige bivirkninger av behandlingen eller om sine menneske- og pasientrettigheter. Helsepersonell kommuniserer seg imellom og tar beslutninger uten at pasienten engang blir invitert med og får komme til orde.

4) Dobbeltstraffing. Enten er pasienten for passiv (er klientifisert og går inn i en offerrolle) eller så er han eller hun for pågående (mangler evnen til å tilpasse seg pasientrollen eller er for storforlangende). Pasienten kan altså straffes både for det han eller hun gjør og det vedkommende ikke gjør.

5) Påføring av skyld og skam. Pasienten latterliggjøres, ydmykes, blottstilles og ærekrenkes gjennom stigmatiserende diagnoser, som får vedkommende til å skamme seg over sine egenskaper eller til å tro at alt vondt som skjer vedkommende, er hans eller hennes egen feil.

Hvor gjenkjennelig dette er for meg skal jeg som sagt komme tilbake til når jeg får den etterlengta diagnosen. Anbefaler også Jackys tanker om det å få brevet, altså diagnosen transseksualisme.

Det de fleste ikke vet er at pupper faktisk er et kjønnsorgan. De fleste stusser når jeg sier det, for man tror jo vanligvis at et kjønnsorgan er et organ man kan bruke til forplantning. Jeg vet ikke om jeg lo eller så ut som et spørsmålstegn første gang jeg fikk beskjed om at det er slik GID-klinikken definerer det. Og som alle vet er deres ord lov.

Jeg synes det er på tide at befolkninga opplyses om dette enkle faktum: Pupper er kjønnsorganer.

Hvis ikke kunne man risikere at folk selv fikk bestemme hva man ville gjøre med dem, spsielt fjerne dem. Huttetu, for et kaos det ville blitt! Vi lever i et samfunn der kjønnsorganer er hellige, i alle fall det mannlige. Feminisme går for en stor del ut på å gjøre det kvinnelige kjønnsorganet like hellig, og GID-klinikken må vel være et slags utopia i så måte. Ikke bare er det forbudt å røre sitt kjønnsorgan med skarpe gjenstander, de har altså også utvida den gjengse oppfatninga av hva som kan defineres som kjønnsorgan.

Hvis jeg hadde lidd av paranoia i stedet for udiagnostisert transseksualisme, ville jeg sikkert vært redd for at de skulle erklære hele den jævla kvinnekroppen for statlig territorium, omtrent slik det var før abortloven kom.

Et godt stykke ned på lista fant jeg overskrifta "Etikk og menneskerettigheter". Under den var det lista opp ei - 1 - bok. Aha, tenkte jeg. Det burde jeg ha tenkt meg, for det er åpenbart ikke profesjonens sterkeste side. Dette kommer jeg nok tilbake til når jeg føler meg litt friere.