Da en idrettstrener på lavere nivå ble tatt med et par gram hasj på Storåsfestivalen tidligere i år mistet han jobben umiddelbart. Myggen får derimot beskjed om at "miljøet stiller opp for ham", og store avisoverskrifter kritiserer politiets framgangsmåte i saka.

Nå mener jeg slettt ikke at Myggen har sluppet for lett unna, tvertimot. Jeg ser bare noen perspektiver som åpner seg.

Skjemaet oppe til høyre viser hvordan et britisk legeteam  i en artikkel i tidsskriftet the Lancet, mener de ulike rusmidlene kan rangeres, etter fysiske skadevirkninger og potensialet for avhengighet. Et raskt blikk viser at dette overhodet ikke samsvarer hverken med juridisk status, eller med den vanlige oppfatningen at "narkotika" betegner en gruppe stoffer med viktige felles egenskaper som skiller dem klart fra alkohol.

Dte britiske teamet har med fargekoder rangert stoffene i tre grupper, og som vi ser er både cannabis, khat og anabole steroider rangert som mindre skadelige enn alkohol og tobakk.

I en radiodebatt om kjendiser og narkotika i et moralsk perspektiv fikk vi nylig høre at brukere av narkotika skyldte samfunnet en unnskyldning fordi "narkotika ødelegger så mange liv". Dette gir grunnlag for videre refleksjon. Det aller mest utbredte rusmidlet i verden er jo alkohol, og som det framgår av illustrasjonen, er alkoholen objektivt sett langt mere skadelig enn f. eks. cannabis. Og siden det er så mange som bruker alkohol, må det antallet liv som ødelegges av dette rusmidlet regnes i hundretalls millioner mennesker. Likevel har jeg ikke hørt noen kreve at alkoholbrukere skal beklage seg for de skadene alkoholisme, fyllekjøring, slagsmål og andre virkninger av alkoholkonsum påfører samfunnet. Når det gjelder alkohol opererer altså samfunnet med en helt annen moralsk målestokk enn når det gjelder andre rusmidler.

Dette har selvsagt sammenheng nettoppp med alkoholens store utbredelse. I et annet radioprogram nylig uttalte professor Willy Pedersen at "ingen rusmidler har så begistrede tilhengere som cannabis". Unnskyld meg, Willy, men har du også glemt alkoholen?

I de avisene jeg leser finner jeg daglige oversikter over hvilke vinsorter som passer til hvilken mat, hvilket øl som har den fyldigste smak, hvilke whiskysorter som har den mest fortreffelige aroma osv. (for ikke å glemme alle rådene om hvordan man demper alkoholens ubehagelige effekter dagen derpå.) Etter min ringe vuderingsevne tyder dette på at svært mange alkoholbrukere har et minst like sterkt forhold til sitt yndlingsdop som noen hasjrøyker. Det hadde vært på sin plass om professor Pedersen utviste litt større profesjonalitet i sine offentlige uttalelser, og det hadde vært på sin plass om offentligheten hadde oppdaget når han ikke gjør det.

Nå er det tegn som tyder på at vi omsider kan få en reell narkotikadebatt i Norge. Filmen "Den siste revejakta" har brakt noen underliggende tendenser opp i dagen. Behandlingen av rusmisbrukerne er blitt et så åpenbart problem at det ikke lengere lar seg feie under teppet. Almenheten er iferd med å innse at junkiene ikke forsvinner når Plata ryddes. De mange gatemagasinene som junkier pusher legalt på gatehjørnene har åpnet en realistisk (i motsetning til moralistisk) debatt om hvordan vi reduserer skadene ved bruk av rusmidler. Et viktig aspekt ved denne debatten er spørsmålet om hvordan vi som samfunn behandler de som står nederst på samfunnsstigen.

For det er jo slik at den relative statusen til ulike rusmidler henger sammen med hvem brukerne er. Og det samme gjelder sanksjonene. Den behandling Myggens sniffing har fått er bare brutal når den betraktes som mediavirkelighet. Sammenliknet med hvordan Kari og Ola Sprøytenarkoman opplever politiets oppmerksomhet har Myggen sluppet svært lett unna.

Albert Hoffmann sovnet fredelig inn i sitt hjem utenfor Basel den 30 april i år. I denne byen der Sveits grenser til Tyskland og Frankrike arbeidet han i over 40 år på laboratoriene til legemiddelfirmaet Sandoz (nå Novartis). I 1938 syntetiserte han en rekke derivater av soppen meldrøye eller ergot, men fant ingen anvendelse for dem. 5 år seinere tok han, på en innskytelse, derivat nummer 25 fram igjen for å granske det nærmere, og etter antakelig å ha fått en mikroskopisk mengde på huden registrerte han underlige psykiske endringer i seg selv; det inntrådte en drømmeaktig og behagelig sinnstilstand. Hoffmann gjennomlevde menneskehetens første syretrip.

Tre dager seinere, den 19.april 1943, bestemte han seg for å undersøke dette nærmere, og inntok i sitt laboratorium det han mente var en minimal dose, 250 mikrogram (fjerdedelen av et tusendels gram) LSD. Etter en og en halv time var de psykiske endringene blitt så sterke at han bestemte seg for å forlate laboratoriet.

Han satte seg på sin sykkel og tråkket gjennom Basels gater, men samme hvor hardt han tråkket virket det som sykkelen sto stille. Den informasjon han fikk gjennom øynene var heller ikke normal. Alt i synsfeltet syntes å vibrere, å være i konstant endring. Kommet hjem klarte han ikke å stå, men måtte legge seg på sofaen. Han ville drikke melk for å redusere sinnsendringene, men nabofruen som kom med melk var ukjent og skremmende. Hele situasjonen ble etterhvert skremmende, men han var samtidig bevisst at det hele skyldtes et kjemisk eksperiment.

Neste dag våknet han klar, men sliten, og oppdaget at verden var som nyskapt. "Da jeg seinere gikk ut i hagen, der sola skinte etter vårregnet, syntes alt å gnistre og stråle i et nytt lys. Alle mine sanser vibrerte i en tilstand av ytterste følsomhet, noe som vedvarte hele dagen."

I tiårene som fulgte ble LSD utprøvd som psykiatrisk hjelpemiddel. Det ble trukket paralleller til de usedvanlige sinnstilstander som resulterte fra inntak av peyotekaktusen, og dens aktive ingrediens meskalin. Hoffmann fulgte denne utviklingen med sto interesse og syntetiserte selv psilocybin og andre aktive ingredienser fra hellige sopper.

Ryktene om de spesielle virkningene av LSD førte etterhvert til en utbredt bruk utenfor laboratoriene, som kulminerte i hippiebevegelsen på 1960-tallet. Under innflytelse av LSD og andre psykoaktive stoffer ble musikk. bildende kunst og mange andre kulturelle uttrykk (herunder ikke minst datateknologien) totalt omskapt.

Inspirert av LSD-bevissthetens dype erfaringer av enhet med alt liv gikk dessuten jeg og mange andre igang med å omskape våre liv på måter som fortsatt gir gjenklang i slike former som new age, økologi og alternativ livsstil generelt.

De uberegnelige og til tider skremmende resultatene av hippienes ukontrollerte bruk av LSD resulterte i innføring av et totalforbud som også rammet vitenskapelig forskning. Hoffman var blant dem som beklaget dette dypt. De negative resultatene av uforsiktig bruk var etter hans syn ikke et akseptabelt argument for å skrinlegge all utforskning av de alternative bevissthetstilstandene disse stoffene kan utløse.

For en måned siden skulle Albert Hoffmann ha deltatt på kongressen World Psychedelic Forum som til hans ære ble arrangert i Basel, men hans helse tillot det ikke. Han sendte likevel en hilsen til kongressen og rakk å glede seg over at den sveitsiske regjering nå har åpnet for kontrollerte studier på LSD.

Historien om Albert Hoffmann er nå slutt, men historien om det han kalte sitt problembarn, LSD, løper videre.