En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er - synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet - og "uffer" oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen...

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen - til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat - et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre - synes du jeg er bra nok?

Barn og unge - vel, voksne også - i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem...

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? - så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, "bråket" og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig - det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre - det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem - det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei - det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok - veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt - OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg...

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få - noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist - for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser "Vil du bli millionær" i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det - hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner - hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

besøk hjemmesiden til UKM her

Jeg vil få takke alle ungdommer som i løpet av helgen har gitt alle oss som var der, både som publikum og scenecrew, fantastiske opplevelser gjennom sang, musikk, dans, trylling, kunst og video.

Disse går videre til Landsmønstringen som går av stabelen 20. - 24. juni i Trondheim.

GRATULERER!!

UTSTILLING

"En Dråpe Liv" (Fotografi, bilde)
Laget av Elisabeth Spockeli, Fyresdal

"Min kniv" (kniv, Olje, danish oli)
Laget av Ida, Fyresdal

"Sommertid" (Foto, Foto)
Laget av Oda Darrud, Sauherad

"London Love" (Foto, Foto)
Laget av Marthe Dybdahl, Seljord

"portrett Lars Monsen" (maleri, acryl)
Laget av Mattias A. Fossum, Skien

VIDEO

""Stol"" (DVD, 4min)
Laget av Guttene

SCENE

Left Overs, Kragerø
Dans , "We Run This"

Even og Fredrick, Notodden
Musikk , "Layla"

Mats Svalebjørg, Sauherad
Annet , "Trylling"

Elephant Factory, Sauherad
Musikk , "Endless Supplies Are Gone!"

Espen Notodden, Seljord
Musikk , "Walkin Blues"

Kalekeh Klezmerensemble, Skien
Musikk , "Fin der chupe"

Mr.Dogtag, Skien
Dans , "miks"

Aasne, Vinje
Musikk , "A lonesome river"

LES HER I TELEMARKSAVISA

flere bilder: foto: ingebjørg bø, ta og bjørn harry schønhaug, varden 1 og varden 2

Skal dele med dere noen tanker jeg har om det å prestere. Vi går jo rundt og presterer hele tiden. Enten det er skolen, jobben, venner, familie eller hobbyer. På skolen er det relativt greit for der får vi jo karakterer utifra det vi presterer - i jobben får vi jobberfaringer/kompetanse som vi senere får fordeler av gjennom lønn eller "goder". Presterer vi ikke på jobb så får det konsekvenser - enten i form av advarlser, omflytting eller i verste fall oppsigelse, eller motsatt høyere gasje, forfremmelse og gode refereranser.

Innen idrett er det lett å måle prestasjoner. Der måler vi ut ifra tid, lengde, høyde eller antall mål. Her kommer også dette med lagprestasjon inn. Alle som spiller på ett lag skal være like viktige - fjernes en fra laget så må den plassen erstattes av andre - og de andre må påta seg et større ansvar eller en større innsats enn det de opprinnelig hadde.

Hva må vi prestere innenfor venne- og familiekrets? Må vi - eller er det viktig å prestere noe der?

Jeg sier til mange av mine venner at overfor meg trenger ingen å imponere, eller prestere masse. Er det i det hele tatt viktig å prestere noe overfor mennesker som sier de er glad i deg og som sier de bryr seg om deg?

Prestasjoner kan liksom være så mangt. Og hvorfor er det viktig å prestere? Hva ligger det i prestasjoner og hvem gjør vi det for? Hva er liksom målet med å prestere ? - noen ganger forsøker vi endatil å prestere mer enn vi vet vi klarer.. Noen ganger må vi kanskje lyve for å overbevise andre om våre prestasjoner.

Jeg møter mange mennesker som kanskje ikke har det så godt i livene sine. Kanskje de har hatt en dårlig oppvekst - eller de har mistet noen de har vært glad i eller de lever liv som de kanskje ikke helt mestrer helt alene og må ha hjelp av institusjoner, psykologer, leger eller andre støtteapparater. Jeg har jo selv vært der. Og utelukker heller ikke at jeg kan komme opp i lignende situasjoner. Jeg klarer kanskje ikke prestere som forventet - av en eller annen årsak.

Jeg kan nevne et konkret eksempel bare for å lage et bilde. Jeg har vært uten jobb i 5 år nå. For 5 år siden jobbet jeg så mye og hadde så mange ting jeg gikk og bar på - noe som gjorde at jeg ble fullstendig utslitt og klarte ikke de tunge børene slik at jeg rett og slett møtte veggen. Veldig.

Jeg vil ha litt kredit. Jeg presterte. Jeg presterte det at jeg innså en dag at dette ikke kunne fortsette. Noe var feil - og jeg fant ut at for min del var det at jeg bodde alene i Oslo, og at de verdiene og målene jeg tenkte jeg skulle oppnå, ikke kunne oppnåes uten at jeg jobbet meg nesten i hel. Jeg presterte å selge leiligheten min og kjøpte meg et lite gammelt hus i Skien i stedet. Jeg presterte å få et hus med en liten hage som gjorde at noen av verdiene mine - bylivet - ble senket, mens jeg fikk andre verdier inn i stedet. Jeg fikk bla en hage som jeg elsker å dyrke. Dette kunne jeg ikke gjennomført uten at jeg fikk støtte fra lege, psykologer, Aetat og trygdekontor. Jeg trengte tid og fikk tid. Nå skal jeg vel her tillegge at akkurat Aetat og trygdekontor var vel ikke akkurat de som bidro mest - og etterhvert ble vel de likemye hinder for planene mine mer enn de var bidragsytere. Slik opplevde jeg det - men så ser jeg jo også nå igjen at jeg hadde litt godt av den "motstanden". Uten denne motstanden kunne jeg lett ha fallt i likegyldighetsgraven og kanskje ville tingene blitt litt vel for behagelige for meg. Jeg ble stillt krav til og jeg måtte vise at jeg også kunne prestere noe - komme meg videre. Resultatet ble skole. Nå har jeg nesten klart å prestere 3 år på skole - med karakterer over snittet. Ikke noen lett oppgave akkurat. Det ER faktisk tøfft å starte på skolebenken igjen etter 25 år. Men jeg har klart det - jeg presterte det!

I 2008 blir det stillt nye krav til mine prestasjoner. Jeg må finne meg en jobb. Det er med skrekkblandet fryd. Jeg gruer for å prestere i en jobb. EN ting er skole og eksamener. Der skal jeg bare prestere overfor meg selv. Vil jeg skulke skolen en dag så KAN jeg gjøre dette - og det er bare meg selv det evt vil gå utover. I en jobb må jeg møte hver dag. Jeg må følge en stillingsinnstruks og jeg må prestere for at dem jeg jobber for skal nå sine mål. Jeg gruer fordi jeg vet at i dag stilles det veldig høye krav til prestasjoner i jobb. Som enslig er jeg et lett offer. Jeg KAN jobbe overtid - jeg er lett å spørre. Jeg må passe meg så jeg ikke havner tilbake i mitt eget prestasjonshysteri igjen. Jeg må der som så mange ganger ellers i livet finne den gyldne middelvei. Jeg må prestere likt med andre - jeg behover ikke prestere MER enn andre. Det blir min utfordring og det er det jeg gruer mest for.

Jeg er stolt over prestasjonene mine så langt. Ikke alle mennesker synes jeg HAR prestert så mye. Jeg har naboer og bekjente som mener at jeg kanskje bare har utnyttet systemet. De synes kanskje det er forferdelig at jeg skal få "gratis" utdanning som de gjerne kaller det, eller at jeg mottar trygd - så frisk som jeg er. "Du klarer jo å jobbe i hagen" har folk sagt til meg - og så ser de ikke at det er bare i de dagene jeg har vært frisk nok at jeg er der - eller at det å jobbe i hagen min faktisk er terapi for meg. De samme menneskene føler nok at de presterer mer enn meg fordi de "må jobbe for maten" og de må betale skatten som på en måte blir min lønn, og jeg gjør jo ingenting! De glemmer at jeg ikke selv har valgt det som er skjedd. De glemmer at dette også kan skje dem - eller noen i familien eller venner. De dømmer og så risikerer de å få sin egen dom rett i trynet selv senere.

Vi er heldige i Norge. JEG er heldig som bor i Norge. Vi har et system som fanger oss opp og tar vare på oss når vi av ulike grunner ikke har klart å prestere. Slik er det langtfra i andre land. Trenger vel ikke gå lenger enn til Sverige før vi ser at de ikke har like gode opplegg. Allikevel er det lett for oss å klage. Men det er jo fordi vi rett og slett er bortskjemte.

Alle mennesker er på ulike nivåer og på alle nivåer må vi prestere. Prestasjonene på de "lavere nivåene" er ikke dårligere prestasjoner og prestasjonene på de høye nivåene - de ressursterke er heller ikke nødvendigvis bedre. Vi har alle ulike forutsetninger for å prestere og vi presterer på ulike arenaer.

Jeg bare tenker noen ganger at mine venner som ikke kanskje har så sterke ressurser, faktisk presterer mye mer ofte, enn andre - og får kanskje ikke tilbakebetalt etter hvor store prestasjoner de gjør. Men så tenker jeg også at det kommer jo an på hva tilbakebetalingen består av. Penger eller lykke. Som kjent er kan ikke lykke betales med penger.

Vel, dette var litt rotete (kanskje) tanker om prestasjoner og om det å prestere. Deler du tankene mine?