Nå er ikke idrett akkurat en hjertesak for meg, til tider tvert imot. Men jeg har ikke så mye imot individuelle idretter som jeg hater lagidrett. Svømming og styrketrening driver jeg dessuten sporadisk med selv, om enn på rent mosjonsnivå. Så jeg er for bedre svømmehaller hvor man slipper å svømme i siksak mellom de andre som er der.

Det som imidlertid gjorde størst inntrykk var intervjuene med sunn norsk idrettsungdom:

"Hva ville du gjort hvis du ikke drev med idrett?"
"Veit ikke. Sikkert bare ligget hjemme på sofaen og sløva"

"Eller utvikla fantasi", tenkte jeg. Men jeg sa ingenting. Jeg løp ikke opp på scena og stunta et dikt om idrettens faenskap og hjernevask. Jeg satt pent på benken og røyka. Jeg følte meg veldig snill og sosialisert.

Så selv om jeg vurderer å begynne med Taekwondo (er det sånn det staves?) og er tilhenger av flere og større svømmehaller, så er jeg ikke tilhenger av at Tromsø skal bli en idrettsby. Jeg er direkte motstander av hjernevask av småunger, kroppsfiksering hos tenåringer og mangel på fantasi som oppøves innen idretten.

Gi ungdommen ei bok før idretten tar dem!

Samfunnet står i fare for å oversvømmes av voksne individer som vil ha kjønnsbekreftende behandling, men som senere vil angre seg. Det er derfor jeg ikke får den livsnødvendige behandlingen jeg har krav på. For å rettferdiggjøre avgjørelsen om å avlyse livet mitt, trekkes disse individene fram.

Det er selvsagt ufattelig synd på dem. De må leve resten av livet med en kropp som ikke stemmer med deres opplevelse av seg selv, en kropp som konstant lyver om hvem de er. Høres det kjent ut? Fordi de ikke er født slik, men derimot har satt seg selv i denne situasjonen, er det selvsagt utrolig synd på dem. Oss som er født slik er det mindre viktig med, til tross for at vi faktisk er flere.

Jeg sørget derimot for å være 100% sikker før jeg i det hele tatt ytret det minste ønske om kjønnskorrigerende behandling. Det får jeg svi for. Fordi det visstnok er veldig mange som ombestemmer seg, hvis de får sjansen. Derfor er det best å ikke gi dem sjansen, å gi behandling til færrest mulig.

Hvis det ikke hadde vært for disse hordene som ikke vet sitt eget beste, ville jeg fått behandlinga jeg trenger for å overleve. Jeg kjenner at jeg virkelig hater dem. Hva skjedde med å ta ansvar for sitt eget liv? Hvor ble det av ideen om at man må ta konsekvensene av egne handlinger? Jeg er forbanna. Jeg er rasende. Bare sinnet hindrer meg i å synke, bare med flammende hjerte kan jeg holde meg flytende og fortsette å gå på vannet*.

Twisted Sister - We're not gonna take it

Fra Clinical Endrocrinology:

Real regret in people who have undergone palliative treatment
for transsexualism is rare (< 0·5%) and, rather than misdiagnosis,
usually relates to unfavourable life circumstances such as early
marriage, adverse social situation and lack of support (Landen
et al., 1998a), poor adaptive skills, late start of treatment and
limited intelligence (van Kesteren et al., 1997; Smith et al., 2001).

*Jeg er ikke i ferd med å bli stormannsgal, men det å leve uten framtid er like naturstridig som å gå på vannet.

Bad Questions to Ask a Transsexual: The Director's Cut

Jeg har som kjent ingenting imot å svare på spørsmål, uansett hvor dumme de er. Folkeopplysning er del av mitt kall.

Når man bruker dette begrepet sikter man gjerne til operasjonen av kjønnsorganer der man lager en penis (FTM) eller vagina (MTF) og at akkurat denne ene operasjonen gjør at man får nytt kjønn.

1. De aller fleste transkjønna opplever at de ikke skifter kjønn, men får kroppen til å stemme med kjønnsidentiteten. Derfor oppleves det for mange som sårende når noen bruker begrepet kjønsskifte.
2. Rent juridisk får man nytt kjønn ved fjerning av reproduktive organer (livmor og eggstokker for FTM), og ikke ved den ytre operasjonen for å lage en penis. Dette er en operasjon som også mange kvinner går gjennom p.g.a. kreft eller annet. Ingen ville vel påstå at de dermed skifter kjønn?
3. Operasjon av kjønnsorganene er ofte siste steg i en lang prosess. Personen er oftest gjenkjennelig som sitt ekte kjønn lenge før disse operasjonene, f.eks. vil en FTM oftest ha vært gjennom en mannlig pubertet med stemmeskifte og hårvekst, har fjerna brystene, kan ha begynt å få måne og er på de aller fleste måter gjenkjennelig mannlig.
4. Mange transmenn (FTM) avstår fra å skaffe seg en penislignende utvekst på kirurgisk vis fordi resultatene ikke er tilfredsstillende. De velger å vente på framskritt i forskninga, eller er fornøyde med den utveksten som testosteronet har resultert i. De er ikke mindre menn av den grunn. På samme måte som menn som skulle være så uheldig å få den kappa av ikke automatisk blir kvinner.

Jeg har ikke så store problemer med begrepet. Min innstilling til verden og mennesker er at de færreste ønsker meg noe vondt. Sunn fornuft er dessuten ganske utbredt. Sett utenfra ser nok denne prosessen ut som at jeg skifter kjønn, i betydningen sosialt kjønn i alle fall. Det synes jeg folk skal ha lov til. Jeg har ingen rett til å kreve at alle andre skal se ting fra mitt persektiv.

Flere ganger har det oppstått misforståelser når jeg har godtatt ordet kjønnsskifte som beskrivende for det jeg allerede har gjort og er i ferd med å gjøre, altså et sosialt kjønnsskifte. Da tror folk gjerne at jeg er ferdig operert. Det er det flere år til jeg blir, og forskjellen hormonene vil utgjøre for kjønnssuttrykket mitt vil være stor. Begrepet er strengt tatt mye verre på engelsk (sex change) fordi det eksplisitt sikter til det biologiske kjønnet.

Jeg anser at jeg har skifta sosialt kjønn allerede. Det er over to år siden jeg siste gang hadde på meg et skjørt og høyhælte sko. Det var en lettelse å slippe forsøkene på å oppføre seg som kvinne. Endelig kunne jeg framstå litt mer som meg selv, slutte å tenke på om jeg stod, satt eller gikk riktig. Hvis det skal være noen mening i begrepet kjønnsskifte, bør det vise til sosialt kjønn og kjønnsuttrykk, ikke biologisk/fysisk kjønn.

Foreløpig har ikke det sosiale kjønnsskiftet gjort gjort at jeg framstår 100% som den mannen jeg er. Til det er kroppen min for åpenbart kvinnelig. Men det hender i alle fall stadig oftere at folk ser meg som den jeg er.