Londons innbyggere har talt: de vil ha den lett eksentriske og uhyre karisematiske Boris Johnson (som ikke er russer og som egentlig heter Alexander Boris de Pfeffel Johnson) som sin borgermester. Det betyr at de etter åtte år hiver Ken Livingstone, Røde-Ken, mannen som etter sigende aldri har tapt et valg, ut av kontorene.

Dette har vært en underlig valgkamp å følge. Først var det mange som mente at det beste for de konservative (Johnsons parti) var om de så vidt tapte for Livingstone. Det ville sørge for at de slapp all den negative oppmerksomheten en Boris som borgermester ville medført, samtidig som de fikk vist at de kunne tukte Labours mangeårige dominans, også rikspolitisk. Dette forandret seg underveis, den tidligere Eton-eleven Boris ble plutselig seriøs og mange ble tydeligvis fullstendig tatt på sengen. Noen ble skuffet over komikeren som forsvant, andre viste ikke hvordan de skulle angripe nye Boris, andre så håpet om en som kunne ta tak i Londons mange utfordringer.

For mens Ken Livingstone ikke har hatt mye nytt å komme med i valgkampen, har Boris vært et oppkomme av idéer, så mange at han ikke helt har oversikten over hvor mye det koster. Han har gått knallhardt ut mot den økte kriminaliteten, spesielt blant ungdom, samtidig som mange har ment at Livingstone ikke tar kriminalitet alvorlig nok. Det har sågar vært snakk om at Livingstone selv har vært innblandet i tvilsomme affærer, der millioner av pund til byutvikling har forsvunnet sine helt egne veier, samt en etisk tvilsom avtale med Hugo Chavez.

I tillegg er det ikke til å komme fra at London-valget i stor grad er et protestvalg. Borgermesteren har begrenset makt og det er kanskje vel så mye symbolikk som makt som virkelig teller. Dette passer selvsagt en figur som Boris utmerket. For det første er han altså utrolig sjarmerende, de som har sett den engelske versjonen av Nytt på nytt ("Have I Got News For You" - HIGNFY) kan nikke bekreftende til det. For det andre er det han som har mest å protestere mot denne gang: for mens Livingstone tidligere har vunnet mye på å være i opposisjon til Blair og Irak-krigen (han er, på tross av å representere Labour, plassert svært langt til venstre), har han ikke en like god fiende denne gang. Denne gang er det kanskje han selv som er fienden.

Labour synes å ha gått på et knusende nederlag i lokalvalget rundt hele øyriket. Målt i total oppslutning blir de kanskje bare det tredje største partiet, også slått av liberaldemokratene. London er en viktig symbolby å vinne for David Cameron, som etter all sannsynlighet blir statsminister når dét valget er overstått senest om to år. For Gordon Brown lyser derimot alle varsellamper, han husker svært godt hvordan det gikk med John Major etter hans braktap i lokalvalget i 1995.

Én ting er i alle fall sikkert: det blir spennende å følge med på hva Boris foretar seg de neste årene. Kjedelig blir det antageligvis ikke.

----------

Avslutningsvis: under er en av Nytt på nytt-sendingene med Boris som programleder (som gjør en bedre jobb enn Jon Almaas). Vil du ha flere, bruk søkeordene Boris og HIGNFY på YouTube, og du vil finne det meste.

I Tjetjenien lyckades man med konststycket att åstadkomma ett valdeltagande på 99,5 % och ett stöd för Enade Ryssland på 99 %.

Inte illa. Tacksamheten kände knappt några gränser.

I to valgdistrikter fikk Putins parti henholdsvis 104 % og 109 % oppslutning. Her er en artikkel om hvorfor Putin er så populær. Hovedpoenget er at han har sikret stabilitet etter det kaotiske 90-tallet.

Valgfusk? Tydeligvis irrelevant for Sarkozy.

Oppdatering:

Så er det også klart at Dmitrij Medvedev blir Russlands president fra mai neste år. Det ble godt tatt imot av børsen, som forventer en videreføring av Putins økonomiske politikk fra en av de mer liberale, troverdige presidentkandidatene. Siden Medvedev nå er stryreleder i Gazprom, gir det ikke høye odds dersom man tipper at Putin neste sommer er statsminister og Gazproms styreleder.

“For the first time in three decades African economies are growing with the rest of the world [...] Average growth in the sub-Saharan economies was 5.4 per cent in 2005 and 2006. The consensus projection is 5.3 per cent for 2007 and 5.4 per cent for 2008. [...] sub-Saharan Africa was benefiting from the strongest economic growth and lowest inflation in more than 30 years [...] while oil and mineral exporters were driving the increase in growth rates 18 “non-mineral” economies, accounting for 36 per cent of sub-Saharan Africa’s population were also doing well. [...] the countries in this second group had prospered for a range of different reasons, and that it appeared that “geology and geography” were no longer so crucial in determining a country’s future."

I tillegg er det selvsagt ting som ikke er godt nytt. Flere land har fremdeles ikke vekst, 40 % av folk sør for Sahara lever fremdeles under fattigdomsgrensen på $1 dagen, forventet levetid er lavere i mange land, AIDS er fremdeles et kjempeproblem og enkeltland som Zimbabwe har fryktelige problemer.

Men Mugabe har en plan. Problemet med Mugabes planer (i alle fall i de senere år) har vært at de ikke har vært spesielt gode. Snarere tvert imot. Denne gang gjentar han delvis suksessoppskriften fra 2000, da han "redistribuerte" landjorden. I følge Reuters anklager Mugabe utlendinger, og da i særdeleshet briter (som er tidligere koloniherrer), for å bedrive "dirty tricks" og han truer med å nasjonalisere næringslivet (retorikken er slik sett ikke ulik den vi ser fra Hugo Chavez). De seneste ti årene har vist en stadig tilspissing av situasjonen i Zimbabwe:

Som nevnt var inflasjonen høy allerede i 1998, 32 %: Mugabe er inne i krigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire) og Zimbabwe er i økonomisk krise. Fagforeningene, med Morgan Tsvangirai i spissen, er på fremgang, Movement for Democratic Change ("Bevegelsen for demokratisk fremgang" - MDC) blir dannet og nevnte Tsvangirai tar over ledelsen året etter, et år som preges av at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) kutter støtten til Zimbabwe. I 2000 taper Mugabe en folkeavstemning om endringer i grunnloven (på tross av at Mugabe flere ganger er beskyldt for utbredt valgfusk) og Mugabe møter stadig sterkere motstand fra sine motstandere. Dels som et svar på dette invaderer Mugabes støttespillere de store gårdene som eies av hvite og beslaglegger jorda. Dette fører, i følge kritikere, til at det året etter blir prekær matmangel, mens Mugabe selv skylder på tørke. Samtidig trekker flere land sin støtte til landet. I 2002 blir Mugabe gjenvalgt som president til 2008 på tross av beskyldninger om valgfusk og at EU fryser midlene til flere støttespillere. Samme år bryter det kommersielle jordbruket fullstendig sammen, halvparten av befolkningen lider under matmangel og FN, Storbritannia og USA sender nødhjelp. De neste årene preges av flere fiksede valg, flere EU-sanksjoner, massenedleggelse innen næringslivet på grunn av stadig økende inflasjon og den bredt omtalte rivingen av bygninger som førte til at 700 000 ble hjemløse eller mistet jobben.

Spesielt jordreformene i 2000 var katastrofale. De store gårdene utgjorde en av bærebjelkene i økonomien og nevnes av forskere som en av grunnene til den økonomiske kollapsen der reelt BNP er redusert med 30 % siden 1999. Andre årsaker er:

• Den kraftige inflasjonen.
• Prisvridninger grunnet sterk kontroll og regulering, spesielt valutakursen, som er overvurdert og låst av sentralbanken (Reserve Bank of Zimbabwe - RBZ).
• Totalsammenbruddet i tillit fra investorer, spesielt innenfor jordbruk og gruvedrift.
• Minimal ekstern finansiering på grunn av dårlige relasjoner til kreditorer og forverrede økonomiske og sosiale forhold.

Det kan lyde som en besnærende tanke å kutte prisene med 50 % eller å kritisere på Tony Blair. Det kan likeså høres enkelt ut å si at "[t]his nonsense of escalating prices has got to come to an end immediately," som om inflasjon var noe George W. Bush og Tony Blair sendte med bombefly. Problemet for Mugabe er at ting ikke er så enkelt.

Det tidligere nevnte arbeidsnotatet foreslår fem konkrete tiltak:

1. Åpen overføring av kvasifiskale aktiviteter (quasi-fiscal activities - QFA) til statsbudsjettet.
   Altså må det ikke foretas subsidieutbetalinger og lignende uten at det vises igjen i selve budsjettet. Dette reduserer ikke i seg selv inflasjonen, men øker åpenhet, tillit og styrker kontrollen med pengestrømmene.
2. Kraftige fiskale innstramninger, inkludert QFA.
   De statlige lønnsutbetalingene er høye relativt til resten av regionen og det brukes mye penger, spesielt på QFA som store subsidier til offentlige bedrifter. I tillegg må det prioriteres sterkere for å sikre forsyningssikkerheten.
3. Liberalisering av valutakursregimet, fjerning av forskjellige vekslingskurser og fjerning av restriksjoner på kapitalbevegelser.
   Valutaen er som tidligere nevnt overvurdert og må devalueres. Etter hvert som det offentlige forbruket reduseres og pengepolitikken strammes inn, vil valutaen appresiere (stige i verdi). Senere bør flytende valutakurs innføres.
4. Deregulering av priser og strenge budsjettbetingelser for offentlige bedrifter.
   Bedrifter som ikke har incentiver for å kutte kostnader eller i det hele tatt et budsjett å holde seg innenfor rammene av gjør det heller ikke. Deregulerte priser vil la bedrifter dekke kostnadene sine og la dem drive kommersielt. Prisene vil øke sterkt med en gang, men sterke fiskal justeringer vil med tiden redusere inflasjonspresset.
5. Etablere et sterkt "pengemessig anker" for å redusere inflasjon og inflasjonsforventninger.
   Når de andre tiltakene er iverksatt kan et fleksibelt vekslingsregime innføres. For å sikre en stabil pengepolitikk og redusere likviditetsrisiko i bankvesenet må rentenivået nærme seg markedsnivå.

Vedvarende vekst i Zimbabwe vil i tillegg kreve sterke strukturelle reformer og kontroll (og da ikke den type kontroll Mugabe driver). Vanligvis tiltar produksjonen raskt etter stabilisering, men i Zimbabwe er det som sagt også dype strukturelle problemer som må taes hensyn til: offentlige bedrifter, departementene, skattesystemet og sentralbanken må reformeres for å stimulere vekst. Bedre kontroll, inkludert beskyttelse av eiendomsrett og økt politisk forutsigbarhet, er nødvendig for å gjenopprette investorenes tillit. Spesielt innenfor landbrukssektoren har som kjent Zimbabwe en vanskelig situasjon i forbindelse med eiendomsretten.

Fellestrekk for mange land i lignende inflasjonssituasjoner har vært utenlandsk hjelp. Ikke nødvendigvis i form av penger med en gang, men i form av rådgivning og teknisk støtte. Finansiell støtte kan således komme senere og er ikke nødvendigvis et must for å sette i gang en stabiliseringsprosess (selv om det meget mulig kan hjelpe).

Uansett hvor forståelig eller uforståelig alt dette lyder er det lite som tyder på at oppskriften er å beordre priskutt og å legge skylda på Tony Blair. Det blir som å pisse i buksa for å holde seg varm. Det går ikke i det lange løp.

Innvendigene mot en slik statlig innblanding er mange, blant annet at staten kun bør drive opplysning og heller la folk treffe egne valg. I seg selv en forbilledlig holdning, men når 30 % av norske menn og 20 % av norske kvinner er overvektige er det tydeligvis noe som ikke er godt nok. Innblanding har vi allerede i form av for eksempel sukkeravgift og sjokoladeavgift (selv om det, på tross av hva mange synes å mene, i seg selv ikke er en god grunn til å fortsette med det), differensiert moms: 25 % generelt og 14 % på næringsmidler, rene forbud (for eksempel mot transfett) og landbrukspolitikken.

ATV har blant annet konkludert med at

• Staten har et ansvar for å sikre en samfunnsmessig forsvarlig regulering på ernæringsområdet. Overforbruk av for eksempel sjokolade medfører samfunnsøkonomiske kostnader som i utgangspunktet ikke er bakt inn i prisen. Det er store fordeler, både for individ og samfunn, ved økte incentiver i retning sunnere kosthold. Avgifter og subsidier er generelt mer akseptert når det gjelder å beskytte individer fra å bli skadet av andre (passiv røyking, promillekjøring) enn når det gjelder å beskytte dem mot seg selv (røyking, drikking, overspising). For eksempel har høye tobakksavgifter definitivt innvirkning på forbruket. Det er ikke forbudt å røyke, men det er relativt billigere å kjøpe en banan enn røyk.
  -
• Forbedring i ernæring krever et bredt spekter av virkemidler, også økonomiske. Ulike virkemidler påvirker ulike befolkningsgrupper forskjellig. Avgifter vil være et opplagt virkemiddel dersom man ønsker å redusere forbruket av varer som er farlige i store mengder, som sjokolade. Subsidier er på samme måte egnet for å øke forbruket av sunne produkter (dette er på ingen måte et forsvar for dagens norske jordbrukspolitikk). Et slikt subsidie kan for eksempel være å redusere momsen på alle sunne matvarer. Ved subsidier og avgifter bør man dessuten sikte mot de enkelte innsatsfaktorer som er ønsket/uønsket. Det er for eksempel ingen mening i en egen sjokoladeavgift eller en egen brusavgift, men en sukkeravgift. Da beskatter man direkte den skadelige innsatsfaktor uten å forskjellsbehandle ulike produkter eller produktkategorier og vi har fremdeles et rimelig nøytralt system.
  -
• En inndeling i "sunne" og "usunne" matvarer vil utgjøre den mest hensiktsmessige basis for utforming av de økonomiske virkemidler. Tre analyserte scenarier viser en merkbar vridning i kostholdet ved innføring av avgifter og subsidier på henholdsvis 30 og 20 % (tilsvarende fjerning av dansk moms): Å kun innføre subsidier fører til økt forbruk av sunne varer, men også en liten økning i bruken av enkelte usunne varer mens å kun innføre avgifter fører til redusert bruk av noen usunne matvarer, men kan også føre til økt bruk av andre usunne matvarer (substitusjonseffekter). Den ønskede adferd oppnås først når begge virkemidler taes i bruk: da oppnås grovt sett summen av de to første scenariene. Forbruket av sunne matvarer øker, og effekten blir bedre i "lavere socialklasser" (det regnes fem klasser). Forbruksendringene som følger av slike avgifter og subsidier tilsvarer omtrent de endringene som er ønskelige for å nå de offisielle danske kostholdsrådene. At utslagene er størst i de "lavere socialklasser" (i motsetning til ved informasjonskampanjer) er også bra siden det er disse som fra før har det dårligste kostholdet.
  
  -
• Avgiftsendringer fører selvsagt med seg økonomiske konsekvenser for konsumentene, gevinst ved subsidier og tap ved avgifter. Nettogevinsten økonomisk vil være lavest i de "lavere socialklasser," men de vil ha den største helsemessige gevinsten. På lang sikt vil en slik avgiftsomlegging kunne gi samfunnsøkonomiske gevinster. Staten vil tape avgiftsinntekter, men vil også få lavere helsekostnader. Innføringen av et slikt system vil ikke være spesielt vanskelig, vi har allerede differensiert moms. I tillegg er sunn mat også bedre for miljøet (der kom den også).
  
  -
• Det tar lang tid fra du begynner å drikke til du får skrumplever og det tar ofte også litt tid fra du begynner å overspise sjokolade til du blir fet. I økonomien ville vi neddiskontert disse fremtidige verdiene med en rente på for eksempel 5 %. Det vil si at 100 kroner neste år kun er verdt 95 kroner i dag, at 100 kroner om to år er verdt 90-91 kroner i dag etc. Forbrukere neddiskonterer derimot med mye større prosentsatser enn som så, gjerne 25-40 %. Dermed vurderer vi ulempene ved en helseskade om 15 år som veldig små i dag. Dette bør taes hensyn til i utformingen av politikken.

Familie- og forbrukerminister Carina Christensen (Det Konservative Folkeparti) avfeier på sedvanlig politikervis en slik avgiftsdifferensiering:

"Vi har ingen garanti for, at det flytter forbruget. At et kilo gulerødder kommer til at koste ni kroner, eller en pose chips måske vil blive tre kroner dyrere. Jeg har jo ingen anelse om, at det vil få folk til at ændre adfærd."

På den andre siden har du vel heller ingen garanti for at folk spiser sunnere dersom gulrøttene koster elleve kroner og en pose potetgull koster det samme?

Hva gjør man? Jo man flytter kommaet (!)
I Hugos tilfelle innebærer å komme inflasjonen til livs å flytte kommaet tre plasser frem i alle pengebeløp. 1000 bolivar (som er valutaen i Venezuela) blir dermed 1 bolivar. Og vips - problemet er borte! Jeg er nesten fristet til å hoppe av studiet og begynne med kommaforflytninger.

Et annet virkemiddel er et godt gammelt et: priskontroll. Det gjennomføres på følgende måte:
Enten fryser du prisen på varene du selger eller så tar staten butikken fra deg og burer deg inne. Verden er egentlig forbausende enkel. Dersom du skulle ønske å kjøpe utenlandsk valuta (dollar), er du forresten også nødt til å gå gjennom regjeringen. Skulle da egentlig bare mangle.

At det på grunn av dette ikke lenger blir lønnsomt å produsere mat er selvsagt av underordnet betydning.

Et poeng som kanskje burde være interessant for nordmenn er at økonomer fra blant annet Goldman Sachs mener at den store økingen (50 % i fjor) i bruk av oljepenger har en stor del av skylda. Det er jo greit for oss at noen prøver det ut for å se hvordan det virker. Hugo er ikke enig i denne forklaringen og mener som vanlig at alt sammen er USAs feil.

Onkel Hugo har ett problem i tillegg til troverdigheten: oljeprisen. Det forbruksnivået han har lagt seg på forutsetter høye oljepriser. Store deler av Venezuelas enorme oljereserver (verdens største) er dessuten svært dyre å utvinne og ikke lønnsomme ved lav oljepris. Sånn sett er det faktisk en fordel for Hugo om USA angriper hans gode venn Mahmoud Ahmadinejad og Iran.
Dersom oljeprisen derimot skulle falle, ja da har sjefen et aldri så lite problem.

Den tid den sorg.