Adle har gode og dårlige sider. Eg kan umuligt tru at det finnes ein levande person så barra har gode egenskapar, ingen dårlige. At folk ofta har ein ujevne fordeling av egenskapene sine derimot, det kan eg sei meg enige i. Elle jedna så kan det var jevnt o, men nogen e barra bere te å skjula dei dårlige sidene sine, elle så må det var at dei positive egenskapene deras skjine (skinne) ijønå. Eg trur eg e ein person så enten e tildelt litt for månge negative egenskaper. Elle problemet e vell at eg orke ikkje prøva skjula di. Har eg ein dårlige dag så merke du det jedna før eg e kommen inn i rommet.

Eg kan ha sinnsyke humærsvingningar. Himmel og helvete står i kok på same dagen. Det trur eg har me smågleder å jer, ska kje så møkje te før eg blir gla, men heller ikkje så møkje te før sinne mitt steike! Når eg hisse meg opp, så går det som regel fort øve, me mindre eg e blitt sårå o da, det e det nok litt verre me. Men allti når eg har blitt sinte elle irriterte for noge, så trege eg ittepå, for då seg eg at det liksom ikkje va vitsen. Kafor blei eg så sinte nå ijen, mon tru? Eg har det jedna så kvar dag. Det hørres jedna møkje ut, men kin kan vell kje sei at di ikkje kjeme øve ein, elle flærne ting di irritere seg øve kvar dag? Therese hu reagere, du jere jedna ikkje det. E nok det så e forskjellen. Eg prøve å skjerpa meg. Eg jere det.

Det at folk har ujevnt fordelte egenskaper lure eg på ka kjeme av. E det arv, oppdragelse og miljø, elle e det barra heilt tilfeldigt, out of the blue? E det litt likt me flaks, atte me ikkje vett heilt kossen den blir fordelt på kvar og ein person? Folk så egentligen har levt ett godt og långgt liv, syns ikkje di har hatt noge flaks for di har aldri vonne i verken lotto, bingo elle basar. Mens egentligen så e det heilt feil, for flaksen di har hatt har ikkje vist så godt så ein lottogevinst. Nogen gonger så kan ein vell kalla friske og raske ongar og flaks? For hvis ein konne velgt mjudlå å vonne 3 mill i lotto, og kreft på det minsta barnebarnet, så hadde ein vell valgt ein friske onge?

Eg tenke det at eg helle vil ha litt temprament og humørsvingningar, og at folk merke det, og syns eg e litt sinte og sure inni mjudlå. Elle at eg hadde vore jækla blide og smilte te kvar ein sjel, og adle syns eg va verdens beste, men egentligen så va eg ikkje det. For egentligen va eg nekrofil, pyroman elle jedna  Josef Fritzl? Mine dårlige sider tåle jaffal dagslys, så eg har ikkje det sama behovet for å skjula di, som ein person som har sex me dø folk, å jedna har drept di fysste. For det e det nekrofile jere, dei tenne på dø folk. Men det e ikkje allti lika lett å veta, for skinnet bedrar, og eg konkludere me at mine dårlige eganskapar egentligen ikkje e så negative når eg sette di i detta perspektivet så eg nå har gjort.                                                           (Sko ha bildene av meg og Mr. Fritzl på siav ein aen, men an e så grosse)

Fantastisk band, som i fjor kanskje ga ut årets album (Wincing the Night Away)

Er egentlig verdt å sjekke ut alt av dette bandet (3 album). Men skal du starte ett sted så start med det første, som faktisk er enda bedre enn årets album fra 2007. Det sier kanskje sitt?

Jeg fikk meg ny dress denne uka. Ikke fordi jeg ikke kom inn i den gamle. Men den gamle var helt sykt ubehagelig å ha på. Den nye var en drøm - i forhold. For dress er uansett ikke konfortabelt. Om jeg så står på hodet, så blir det ikke det.

Mange dresskledde mennesker idag. Da vi kjørte hjem fra konfirmasjonen, gikk det dresskledde mennesker ut og inn av annet hvert hus vi kjørte forbi. Som å være i en Dressmann-reklame. Men det å komme hjem og få av seg dressen, det var en drøm.

Jeg har forresten vært utrolig sløv med blogginga i det siste. Beklager.

Eg og Kjetil kjørte litt tur på fredag, an kjørte oppijønå medhaug, å plutseligen va det sjikkligt traktorterreng, men an Kjetil barra kjørte videre. Det va show da. Det va ein deilige dag me fint ver, der me barra va rondt itte, åt litt chinamat å besøkte solveig og glenn så stellte på huset utforbi. Når u Solveig va 20 år så hadde u kjøpt seg hus å va forlova, og det va ikkje av religiøse gronnar. Beat that!

Eg e så hole at eg helle på å dø, psykisk. Eg vil ha pizza da, helst kiosken, men dei stenge om ein time. eg vil helst at an Kjetil ska henta an å komma te meg, men an e å spenne fotball så eg vil ikkje masa på an. Hvis ikkje kan eg ta Dolly o da, eg elske Dolly. Pizzabakaren syns eg ikkje så møkje om, men eg ete an liksom. Eg har fonne ut at eg ikkje tåle taco, eg blir jaffal drplige av det. Har blitt det dei tri siste gongene. Trist. Adle ete jo taco. Men eg vil kje slutta å eta det, ikkje ennå. Jedna det barra e tilfeldighetar at eg e blitt dårlige o. Eg burde hatt dysja litt o, for eg e ganske ekkel. Men eg e for late, så eg orke ikkje ennå. akoratt nå orke eg ingenting aent enn å var her i sengå mi framforbi dataen min.

Turen startet rundt seks fredag kveld, og jeg var i begynnelsen livredd for å snurre rundt og havne bakerst som den uerfarne sinka. Men turen gikk tvertimot strålende fra første stund, og vi padlet vel i rundt tre timer før vi kom fram til øya hvor vi skulle bo for natten. Da hadde en tjukk tåke lagt seg over vannet og det var umulig å se noe annet enn omrisset av øya. Det var som tatt ut av en episode av Lost. Litt skummelt, men mest kult.

Vi campet på en koselig plass med både benker og bålplass. Der ble det grillings og bålkos. De fleste sov under åpen himmel, inkludert meg (godt pakket inn i dunjakke og sovepose), så det var litt synd at det ikke var stjerneklart. Det var uansett en fin opplevelse, særlig da vi våknet morgenen etter til strålende sol og blå himmel. Vakrere kan det ikke bli en lørdagsmorgen.

Så padlet vi i en to-tre timer til, til vi kom til en kai i Ulsteinvik og la i land. Der avsluttet vi turen litt solbrente, med såre hender, stive rygger og is fra Lidl. Nesten en hvilkensomhelst sommerdag, bortsett fra at det er begynnelsen av mai. Sommerferien er endelig et faktum for min del, kan det bli bedre?

Akoratt nå så ligge eg i sengå mi. Eg har plassert hamsteren min på nattbordet. An e så forbanna snåle, dåkke vil ikkje tru det! Og det einaste eg vil jer e å kosa me an heila tiå! Men an e ikkje tamme, longt i frå, og det e så kjedligt! Det e jo min egen feil, for eg har vore akoratt så ein onge når det kjeme te tålmodighet. Me blei litt venner før eg reiste, men nå e te tebars på square one.. An e ganske redde igjen, men det trur eg har noge  me at eg tok an så kjapt frå onda sengå mi. Adle bevegelsar ska nemligt vaar rolige, ikkje brå. for då ka an lett tru at eg e ett rovdyr. Men eg e jo ikkje det, eg e jo barra mammen ans så vil vara snille me an å visa koss møkje an betyr for meg.

Nå har eg endeligen fått mobiel min tebars ijen o, d va kje feil! Alt så va innpå e sletta, untatt musikken (?) Det kjekkaste e nok at autofokusen på kamera virke, bildene eg tar e så møkje bere nå. Eg fekk o pakken min frå cdon, dei tri fysste sesongane av frustrerte fruer, nogen filmar plusse det var en gang.. ett menneske. Nogen så huske det, den franske tegenserien om kroppen, der adle cellene hadde auger og ein liten personlighet?  Eg glede meg jaffal te å sjå det, typisk at det ikkje e lika kjekt så når eg va liten. Eg har o fått andre sesong av friday night lights. I det fysste episodane nå e alt barra vemmligt og lamt, men eg trur nok at det blir bere, virka så. Alt kan jo ikkje bli perfekt me ein gong.

Jeg snakker om professionelle saker her. Ting som ser ganske så seriøst ut (og som forsåvidt også er det), men med irriterende mellomrom som gjør det mindre troverdig. Her om dagen bestilte jeg meg ICE mobilt bredbånd, og jammen meg, tror du ikke at manualen som fulgte med innhold en del orddelingsfeil. Skulle ikke forundre meg om også nettsidene hadde det. Ikke nok med det, jeg har fått e-post fra kundebehandlere og pressekontakter. Jeg blir gal.

Noen lignene opplevelser der ute? Forresten, besøk Orddelingsmafiaen, vi har en kjempeavsløring på Lerum-saft ute nå.

Den har blitt kritisert for å være blant filmer som er kommet de senere årene som ikke handler om noe, eller han noen form for budskap: Klart den handler om noe! Den handler om vanlige personers små og store problemer og opplevelser i hverdagen. Og vi får simpelthen lov til å bare betrakte dette.

Det er greit at folk gjerne verdsetter meningsfylte, og dype filmer som Schindlers Liste og 2001 mer. Men iblant (eller oftere enn iblant for min del) trenger man filmer som ikke er så alvorlige, og som ikke tar opp de ”store og viktige” spørsmål og problemstillinger her i verden. For meg er Lost in Translation kremeksempelet på en slik film: Hverdagslig og vakker.

10/10. Og på min topp 20.

Liker også det faktum at den er en av få filmer jeg setter høyt, som også er regissert av en kvinne, selv om det ikke er en hvem-som-helst dette her da: Sofia Coppola.

I ettertid av bestillingen valgte jeg å spørre om jeg kunne få nyhetsvarsling på e-post i forbindelse med ITpro.no, og riktig nok spurte ICE meg om jeg ville få tilsendt routeren dems for test. Det er virkelig deilig å være journalist!

Lørdag kom jeg altså hjem fra Stockholm. Jeg hadde forventet meg at det skulle bli en fin tur, men ikke at den skulle bli så bra som den ble! For det var fantastisk!

Det var liksom ikke som Oslo, at det første du møter når du kommer ut av sentralbanestasjonen er narkomane, tiggere og horer. Tvert imot, jeg så ingen av delene. Stockholm. Flotte byen!

Noe dag-for-dag-oppsummering orker jeg ikke skrive, for vi gjorde det man bruker å gjøre på storbybesøk. Altså, besøke museum og andre severdigheter, samt å gå rundt i byen og sånt.

Eneste negative jeg har å si om turen, er egentlig at de snakket svensk der. Ganske naturlig, egentlig, da. Om du vil se bilder, ligger det noen på Nettbyen min.

Apropos det: jeg er russ. Det er artig å ha på seg rød bukse med flagg på og få lov å skrive på klærne sine. Jeg syns for øvrig russefeiring er en veldig rar tradisjon. Visste dere forresten at russefeiringa stammer fra dansk tradisjon (siden vi var litt trege med å få universitet og sånt her til lands), og ordet "russ" stammer fra cornua depositurus som betyr å legge fra seg hornene. For det var i følge wikipedia slik at når du hadde tatt eksamen fikk du festa et horn i panna og ble gjort narr av, og senere om man besto eksamen tok man bort hornet og man kunne med rette kalle seg studentet for nå kunne man studere ved universitet. Så har det utvikla seg da, fra å være ei feiring med russelue inspirert av tyske studenter og en liten bambusstokk med ei sløyfe på til å bli russedress, russebukse, russerevy, russebuss, russebil, russeklær og alt av fyll og faenskap som hører med. Sært, hæ? Så nå skal jeg gå rundt i enda nesten to uker å drikke masse alkohol og gjøre masse rare greier for å få ting knytt fast i lua mi. Kanskje egentlig bare ei unnskyldning for å få lov å gjøre akkurat det vi vil, ha vannkrig og kjøre tulling rundt i byen å bråke. Forresten, hvor saklig er dette?

Chickelacke, chickelacke, show, show, show!

Julekake, julekake, hjembakt brød!

Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow!

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh!

For ordens skyld er jeg rødruss, har det samiske flagget, det norske flagget, regnbueflagget, fredstegnet og ei hvit due på buksa mi. Og russenavnet mitt er noe så saklig som: Margarita Chiquita Bonita. Jeg har i tillegg russekort med god moral: Høyrefolk er som brennmaneten: stygg og farlig.

Det hele startet natt til i dag (søndag). På vei hjem fra byen oppdager jeg at husnøklene passelig nok har forsvunnet. Klokken tre på natten må jeg gennomgå mine steg fra sist jeg hadde dem i hånden. Etter en god stund finner vi dem heldigvis i bilen jeg hadde kjørt tidligere. Krise unngått. Når jeg våkner morgenen etter oppdager jeg at det jeg faktisk har mistet er bankortet mitt.

Vi hopper til et par timer senere, da jeg har bestemt meg for å vaske klær, ettersom jeg er tom for undertøy (igjen). Etter å ha lagt inn vasken bestemmer jeg meg for å ringe en venn, men hvor er mobilen? Ligger den igjen på rommet kanskje? For den ligger jo ikke i veska... Rare dunkelyder har begynt å melde seg fra vaskemaskinen. Jeg venter litt for å høre om lyden gir seg, men tvert i mot tiltar den og jeg lener meg fram for å se om jeg kan få et glims av hva som lager så mye bråk. Samme øyeblikk som en tilfeldig forbipasserende medvasker kommer inn i rommet innser jeg det store nederlaget: Mobilen er i vaskemaskinen og har vært der gode ti minutter. Den hellige treenighet: Tap av nøkler, kort og mobil på samme dag er et faktum.

Jeg vet ikke helt hvorfor disse tingene skjer meg. Helt fra fødselen av har jeg vært en usedvanlig klossete og distre jente, men jeg må innrømme jeg trodde det hadde avtatt med årene. Bare i forrige uke kommenterte jeg hvor mye bedre jeg var blitt. Vel, man skal ikke ta gledene på forskudd. Allikevel ser jeg på verden som balansert. Jeg tror at om noe dårlig skjer, så vil noe bra skje for å veie det opp og omvendt. Så nå venter jeg på at noe veldig bra skal skje. Kanskje får jeg en A på eksamen på tirsdag, sammen med sommerjobb i Dagbladet og en kjæreste med utseende som Brad Pitt (og hjerne som en kvantefysiker).

How Mr. Murphy died:

One dark evening (in the U.S.), Mr. Murphy's car ran out of gas. As he hitchhiked to a gas station, while facing traffic and wearing white, he was struck from behind by a British tourist who was driving on the wrong side of the road.

Terry Maynard
Lansing, Michigan

Tycker att orden stämmer ganska väl eller bör göra det...

Jeg kommer ikke unna politikk. Jeg er feminist, jeg kan like gjerne bare si det, for det kommer til å skinne så utrolig gjennom. Men er jeg noe mer enn en feminist og kan jeg bevise for alle som tror at feminister er trøtte, kjipe damer som bare syns verden er vond at de tar feil? Jeg er nå for faen ikke en kjip og trøtt dame, ikke engang meningene mine. Jeg syns jeg er ganske så spretten i meningene mine, jovial og er det noen som forstår mannsgriser så er det jo jeg. Snill jente.

Det er den ene siden. Jeg forstår dem så godt, alle guttene som har tatt meg på rumpen opp gjennom tidene, de er bare produkter av sin egen samtid. Så unnskyld dem, de er uansett ikke så vanvittig spennende. Jeg er kanskje ikke så spennende jeg heller, sånn helt egentlig, så det er kanskje like greit å la personfokuset ligge. La meg skrive om temaer jeg er opptatt av, nyheter og meninger som provoserer meg og for all del, la oss snakke om mote og sminke, for jeg driver jo på med det også. På en slags destruktiv måte. Destruktiv, sier du? Ja for eksempel kjøpte jeg i dag en krem mot appelsinhud, for jeg kjente på meg at bikinitidene nærmer seg og nok ett år må jeg vise de uperfekte lårene mine som ikke står til en standard jeg heller ikke helt er enig i. Og jeg må si at jeg tar tilbake de hånlige tankene mot alle skjønnhetsopptatte blondiner med oransje hud, for det er faktisk ikke så lett å få en brunkrem til å bli nettopp brun og ikke oransje.

Det er også derfor jeg er feminist. En kan jo alltids kreve lik lønn for likt arbeid, men jeg syns kanskje det ikke er nok? Jeg vil at fokuset vi gir hverandre, og som diverse selskaper bidrar til kanskje kan endres en smule. For når jeg står på badet og gnikker meg inn med cellulittkrem og lurer på om det er kremen eller gnikkingen som til slutt vil ta kverken på appelsinhuden, så kunne jeg jo gjort noe bedre. Lært meg om hva alle de ulike rentene betyr, eller søkt litt på nettet om renteoppgangen eller kanskje lest en bra bok. Eller hørt på kul musikk eller sett Mon Oncle som jeg aldri får sett fordi jeg alltid heller har lyst å se Frustrerte Fruer.

Derfor blogger jeg denne gangen anonymt. For dette blir meg helt usensurert, så kan dere jo spekulere i om dere kanskje har lest den tidligere bloggen og egentlig vet hvem jeg er? "Jaha, hun har appelsinhud, jeg tror jeg er på sporet". Lykke til med det, inntil videre er jeg svært så fornøyd med min anonyme tilværelse.

Sånn, det var litt om hvilke sanger som går gjennom hodet mitt og dermed nok for i dag. Gratulerer med dagen. Overskriften har jeg forresten tatt fra et dikt av Inger Hagerup, om noen lurte.

Talen var fin og krydret med morsomme kommentarer jeg tror Kronprinsen hadde kommet på helt selv, i motsetning til resten av talen. Men det gjorde ingenting. Han snakket så fint og så så kongelig og rak ut, at alle bare var glade for å se ham. Det var vel første gang for de flste vil jeg tro.

I følge kilder var han også genuint interessert i festivalen og hadde på forhånd stilt mange vanskelige spørsmål. Dette er gutten som kan mye om alt!

Uansett var det rart og fint å endelig ha sett han. Åpningsfilmen "Three miles north of Molkom" var også bra. Den omhandlet en meget spesiell tantrisk-natur-healing-seminar i Sverige. For mer programomtale og annet snacks er det bare å gå inn på www.dokfilm.no Merker jeg savner litt tiden da jeg var i styret for festivalen selv, men det er også deilig å endelig få nyte vårens vakreste eventyr.

I dag fikk jeg en hyggelig mail fra Apple, der de gratulerte meg og sa at jeg fikk tildelt et stipendiat til årets utviklinkskonferanse (WWDC) i San Francisco.  Jeg bestillte for noen måneder siden reise til USA sammen med Harald fra 6-27 juni, der planen var å starte turen ved å delta på WWDC den første uka. For at dette skulle bli en realitet var det for meg helt nødvendig at jeg fikk sponsa inngangen til WWDC, noe som vanligvis koster 6-8000 NOK. Hadde lest litt rundt på nettet om at det skulle være gode muligheter for å få sponset denne inngangen hvis man tok seg tid til å fylle ut et laaaangt søknadsskjema. Det at man i tillegg har litt relevant erfaring, fører sikkert også til at man ikke blir plassert bakerst i prioriteringskøa.

WWDC er Apple sin årlige utviklingskonferanse som varer i én uke i begynnelsen av sommeren. Her møtes nerder fra hele verden for å delta på forelesninger/workshops om hvordan man kan utvikle best mulig programvare for Apple sine platformer. I år vil det i tillegg til Mac OS X være en god del fokus på iPhone (som jeg nå har anskaffet). I tillegg til å delta på faglig opplegg på dagtid, vil det bli arrangert festligheter på kveldene i regi av Apple. Det blir konserter og mye gratis mat og drikke.

Tusen takk, Apple, at dere oppfyller en nerds våteste drømmer.

Vi sees i San Francisco 9-13 juni :)

Fem dager var altfor lite, både i forhold til å være sammen med Mark og i forhold til å bli kjent i området. Det er jo egentlig fint, for da vet jeg det er mye mer å se når jeg drar dit neste gang. Jeg tror jeg må få meg klippekort hos KLM, men aller helst ser jeg de setter opp direktefly til Newcastle!

Det ble en tårevåt avskjed på mandagen. Grusomt var det, men det er jo noe bra i det også. Jeg kunne reist hjem og tenkt at det ikke var noe å satse på - men det gjorde jeg altså ikke. Nå må jeg bare lære meg å leve med avstanden, samt finne lure måter å skaffe penger til ny tur. Men først ser det ut til at jeg får besøk her i Oslo og det gleder jeg meg veldig til! :D

Det ble noen hundre bilder på disse dagene. Mange av dem har jeg lagt ut på Facebook, så for dem som kjenner meg der er det bare å bla igjennom de tre albumene jeg har lagt ut. Det blir et lite utdrag i bloggen også. :)

Som jeg har skrevet tidligere, ble det noen turer til Skottland som ligger bare en times kjørevei unna der jeg har oppholdt meg. Jeg har alltid likt bilturer og det var innmari artig å bli tatt med på tur uten at jeg visste hvor vi skulle. Vi kjørte gjennom nydelig, vidstrakt landskap og mange koselige små landsbyer. Plutselig sier privatsjåføren min; "Look, hinny!" og plutselig ser jeg et skilt som sier "Welcome to Scotland". Moro! :)

På en av turene havnet vi i Gretna Green, en liten landsby helt på grensen mellom Skottland og England. Gretna er kjent for sine mange brylluper, ettersom ekteskapsreglene er noget friere i Skottland. Tidligere trengte man ikke være mer enn 14 år (gutter) og 12 år (jenter) for å gifte seg der - og det helt uten tillatelse fra noen. Nå er det blitt "mye" strengere; aldersgrensen er 16 år med foreldres tillatelse og 18 år uten.

På 1700-tallet begynte man å bli bekymret i England på grunn av de mange ekteskapene som ble inngått uten kirkas eller foreldres aksept. Derfor innførte man i 1754 en ny lov om at partene måtte være over 21 år for å gifte seg uten foreldres godkjennelse. Men i Skottland gjaldt ikke loven, dermed var det mange unge par som rømte dit for å gifte seg. Ofte ble de forfulgt av foreldre som ville hindre barna sine i å gifte seg med "feil" person, men rakk paret først å gifte seg var det ikke mye de kunne gjøre med det. Gretna Green var det første stedet de kom til i Skottland og ble dermed et populært sted å gifte seg. Vielsen ble visst ledet av en smed og han markerte med å slå et slag på ambolten når et par var lovlig gift. (Prest eller fogd trengte man tydeligvis ikke.)

Amboltene er fortsatt i bruk. Hvert år blir over 4000 par viet i Gretna Green, ifølge en av nettsidene jeg besøkte. I tillegg kan man bli liksom-viet for en sum penger. Vi fikk tilbud om dette, men takket pent nei. :) Hvis den dagen kommer at jeg skal gifte meg, foretrekker jeg å gjøre det uten ørten turister tilstede.

Gretna Green er virkelig verdt et besøk uansett om du ønsker å gifte deg eller ei. De har et flott museum som tar for seg historien på en grundigere måte enn jeg har gjort her. De har også koselige butikker der de selger typisk skotske produkter. Jeg forsøkte å ikke gå helt i spinn og klarte det (nesten). Stedet er velholdt og pent og heldigvis ikke helt overlesset med turistting, slik man ofte ser.

Jeg kommer tilbake med mer fra turen, men dette får holde for nå. :)

Post-post: Jeg fant denne videosnutten på YouTube. Slik kan det altså foregå hvis man velger å la seg vie i Gretna Green. Det ser jo virkelig romantisk ut. Eller kanskje ikke.

Jovisst så er jeg takknemlig for alle gode stunder. Jeg er veldig takknemlig for dem og tar de ikke for gitt, men når glansdagene er over så er kropp og sinn skuffet, irritert og oppgitt.

Ikke det at jeg forventer en tilfriskning som skal gå rett i været, men gleden over å kunne være til stede for barna, hjelpe til med lett husarbeid så stort at det blir nitrist å ligge på soverommet igjen.

Ikke for det, jeg har det ikke verst her. HAr vært her nå i 1 år og 9 mnd, det er ett koselig soverom og jeg er meget vant til å ligge her.

Kropppen og hjernen min har egentlig slått seg helt til ro med at jeg er sengeliggende, at slik er det nå, og kan det være i mange år fremover og kanskje for alltid.

Kanskje blir jeg enda verre også slik at jeg ikke kan ta til meg maten selv heller og må få sonde. Kanskje så ille at jeg ikke kan se barna på årevis også.

Dette vet jeg og må være forberedt på.

Derfor kan jeg ikke bli trist fordi jeg må holde senga litt igjen fordi jeg har sittet på huk i hagen i går. Gleden i går over duskregnet som falt på den nysådde plenen utenfor her fristet meg til å sett emeg på huk og se på frøene og ta opp noen løvetann som kommer som ubedte gjester i vår nysådde plen.

Bena ble som gele etterpå og så dovnet de nesten bort fpor så å forvandle seg til ett par tømmerstokker som sprenger og er kraftløse i noen dager etterpå.

Oppvaskmaskinen, klærne som skulle ha blitt satt på vask må bli der de er. Mannen min må ta det i dag også.

Kroppen min har etter kort tid vennet seg til at jeg kan være litt oppe igjen og hjelpe til med småtteri som er til stor hjelp for familen, jeg tror ogaå¨at familen venner seg like fort til at jeg er litt mere opp igjen som jeg.

At det å skulle ligge noen dager igjen kommer som ett sjokk på oss alle på en måte selv om vi vet at dette er slik det er og at formen min er uansett vanvittig mye bedre enn den har vært på månedsvis.

Jeg kjenner at etter at jeg har fått litt smaken på det gode liv og har fått igjen en del krefter til å kunne være litt oppe så blir jeg mere irritert. Irritert over at jeg må ligge. Jeg vil opp! Jeg er som ett barn som har fått smaken på det søte. Jeg vil ha mere!

Jeg tror jeg en dag vil få mere, men jeg må også være forberedt på å bli sendt tilbake til den mørke rom med dobble svarte gardiner rullgardin og hørselsvern.

Hvis jeg ikke er forberedt og det skjer vil det være for tungt å bære om det skulle bli slik.

For snart tre måneder siden begynte jeg å kjenne et ubehag i halsen, det følter vanskelig og trangt å svelge mat, først tenkte jeg det bare var en forkjølelse eller ligende, så jeg tenkte i noe mer over det. Men så gikk tiden og ting ble ikke bedre, det ble faktisk verre, mye verre. Til slutt bestemte jeg meg for å dra til legen, for dette begynte å bli veldig plagsomt. Jeg ble henvist til ultralyd av halsen, noe jeg nesten ikke viste gikk ann, men det gjør det jo tydeligvis. Under denne undersøkelsen fant legen en mystisk klump, en klump som definitivt ikke hørte hjemme der den satt, og jeg må innrømme jeg ble ganske redd. Både min mor og bestemor har hatt kreft i skjoldbruskkjertelen, og det var nettopp der denne mystiske klumpen lå. Jeg fortalte legen min dette, og legen sa min bekymring ikke var helt grunnløst, det er riktignok skjeldent at så unge mennesker som meg får kreft på en slik plass, men det skjer.

Så nå sitter jeg her tre måneder etter, ikke fått noen flere forklaringer på denne mystiske klumpen, men jeg har vært på mange undersøkelser. Jeg har vært til gastroskopi, noe som er utrolig ubehagelig, og noe jeg håper jeg slipper en gang til i livet. Jeg har vært på ultralyd, MR og tatt utallige blodprøver osv. Mest sansynlig er det ikke noen kreft svulst, det har legene sagt, men de er ikke 100 % sikre. Men noe er jo galt, for man skal ikke ha en stor mystisk klump i halsen. Jeg har fått noen medisiner, ikke vet jeg hva de eventuelt skal hjelpe for, men legene vet jo som regel hva de driver med, så jeg tar dem. Fremover nå blir det også flere sykehus turer, flere undersøkelser og blodprøver. Legene har bestemt å ta en full utredning som det heter så pent, så nå håper jeg snart de finner svaret, og at svaret ikke er så farlig som jeg sitter å bekymrer meg for.

Ellers i helgen har jeg jobbet litt i hagen, beskjært det siste pæretreet skjært ned et par tre vi ikke skal ha
lengere og gjort litt andre småsaker i hagen.

Disse filmene har jeg sett:

251. (7.9) Barry Lyndon (1975) 25,797
253. (7.9) Blood Diamond (2006) 66,471
257. (7.9) Hate (1995) 17,528
264. (7.9) Casino Royale (2006) 110,987
267. (7.9) Spring, Summer, Fall, Winter… and Spring (2003) 11,332
271. (7.9) Mulholland Dr. (2001) 71,672
273. (7.9) Howl’s Moving Castle (2004) 24,728
278. (7.9) Sling Blade (1996) 33,597
282. (7.9) The Celebration (1998) 20,542
283. (7.9) Before Sunset (2004) 31,360
285. (7.9) Shrek (2001) 127,062
291. (7.9) The Man from Earth (2007) 12,556
304. (7.9) Finding Neverland (2004) 62,610
308. (7.9) Walk the Line (2005) 59,690
322. (7.9) Monsters, Inc. (2001) 75,500
323. (7.9) Almost Famous (2000) 69,920
330. (7.9) The Insider (1999) 50,875
332. (7.9) Battle Royale (2000) 32,492
344. (7.9) Zodiac (2007) 57,052
347. (7.9) Miller’s Crossing (1990) 30,116
354. (7.9) United 93 (2006) 35,163
364. (7.8) Edward Scissorhands (1990) 66,259
365. (7.8) Atonement (2007) 40,151
368. (7.8) Lost in Translation (2003) 95,479
372. (7.8) Beauty and the Beast (1991) 46,895
373. (7.8) Tenkû no shiro Rapyuta (1986) 12,983
374. (7.8) The Notebook (2004) 52,715
389. (7.8) Goldfinger (1964) 34,288
392. (7.8) E.T.: The Extra-Terrestrial (1982) 77,272
394. (7.8) Dances with Wolves (1990) 51,744
398. (7.8) Star Wars: Episode III - Revenge of the Sith (2005) 134,585
401. (7.8) A Beautiful Mind (2001) 85,585
410. (7.8) Stranger Than Fiction (2006) 45,964
414. (7.8) Eastern Promises (2007) 39,874
417. (7.8) In the Name of the Father (1993) 18,688
419. (7.8) Garden State (2004) 69,983
420. (7.8) 300 (2006) 167,572
422. (7.8) The Motorcycle Diaries (2004) 26,349
437. (7.8) Delicatessen (1991) 20,994
440. (7.8) The Ladykillers (1955) 7,341
442. (7.8) Thank You for Smoking (2005) 39,501
446. (7.8) X2 (2003) 79,217
449. (7.8) Munich (2005) 54,141
457. (7.8) The Last King of Scotland (2006) 32,971
458. (7.8) Scarface (1932) 5,901
463. (7.8) Kiss Kiss Bang Bang (2005) 35,883
468. (7.8) O Brother, Where Art Thou? (2000) 67,976
472. (7.8) The Last Emperor (1987) 17,151
477. (7.8) Superbad (2007) 79,559
478. (7.8) Match Point (2005) 41,359
480. (7.7) Lucky Number Slevin (2006) 54,868
494. (7.7) The Iron Giant (1999) 27,163
500. (7.7) Love Actually (2003) 62,545

Disse filmene vil jeg se:

255. (7.9) The Diving Bell and the Butterfly (2007) 7,269
258. (7.9) The Godson (1967) 6,223
262. (7.9) Dolce vita, La (1960) 11,880
272. (7.9) Brazil (1985) 56,785
276. (7.9) My Neighbor Totoro (1988) 16,117
279. (7.9) Doctor Zhivago (1965) 20,884
281. (7.9) Talk to Her (2002) 26,989
286. (7.9) The Nightmare Before Christmas (1993) 48,144
289. (7.9) All the President’s Men (1976) 23,603
297. (7.9) Rocky (1976) 55,414
301. (7.9) Tasogare Seibei (2002) 5,572
302. (7.9) A Fistful of Dollars (1964) 23,886
303. (7.9) Tropa de Elite (2007) 6,391
313. (7.9) Good Will Hunting (1997) 102,118
314. (7.9) Rain Man (1988) 74,500
316. (7.9) The Man Who Would Be King (1975) 13,953
317. (7.9) Fanny and Alexander (1982) 9,753
320. (7.9) Nausicaä of the Valley of the Wind (1984) 11,419
321. (7.9) The Return (2003) 7,332
328. (7.9) Stardust (2007) 48,216
333. (7.9) Gone Baby Gone (2007) 27,753
336. (7.9) Black Book (2006) 14,509
339. (7.9) Papillon (1973) 19,232
349. (7.9) Before Sunrise (1995) 25,311
352. (7.9) The Passion of Joan of Arc (1928) 7,420
355. (7.9) Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street (2007) 54,526
357. (7.9) C.R.A.Z.Y. (2005) 8,554
362. (7.8) Midnight Cowboy (1969) 24,193
375. (7.8) Wallace & Gromit in The Curse of the Were-Rabbit (2005) 28,388
382. (7.8) Deliverance (1972) 26,109
397. (7.8) Being John Malkovich (1999) 88,633
403. (7.8) This Is England (2006) 13,668
405. (7.8) Memories of Murder (2003) 5,452
407. (7.8) The Killer (1989) 15,197
408. (7.8) The Birds (1963) 37,313
426. (7.8) The Experiment (2001) 14,592
441. (7.8) Dogville (2003) 34,090
464. (7.8) Control (2007) 7,650
473. (7.8) The Magnificent Seven (1960) 18,931
479. (7.7) Airplane! (1980) 41,791
482. (7.7) Paint It Yellow (2006) 6,825
488. (7.7) My Fair Lady (1964) 21,050
490. (7.7) As Good as It Gets (1997) 71,644
492. (7.7) Henry V (1989) 11,786
493. (7.7) A Very Long Engagement (2004) 20,478
496. (7.7) Traffic (2000) 66,895