I sammarbeid med redaktøren på X6.no har jeg satt i gang med et prosjekt om TV-program. Grunnideen går ut på å presentere hva som kommer på TV i helgen. Men på grunn av god timing og tilfeldigheter ble den første artikkelen om hva som kommer på TV-en i påsken.

Les hele artikkelen (X6.no)

Ja, da kommer finalen på den store påskekrimmen! Grunnet jobbing, skrivesperre og noen andre uromomenter, har den blitt utsatt.

Her kommer derfor siste- og avsluttende del av påskekrimmen!

-DEN FETE DAMEN SANG I MITT HODE-

Jeg trengte heldigvis ikke å ligge lenge på sykehuset. Samtalen med min forfølgerske, som het Violetta von Bruun hadde vært svært opplysende. Det viste seg at hun var ansatt av generalen for å følge med frk. Dyd. Generalen var bekymret over at Dyd hadde stadig blitt mer og mer distansert, i den siste tiden. Det var to år siden de besluttet å gå fra hverandre, men de hadde hele tiden stått hverandre nært. Dyd hadde sluttet å besvare telefoner fra ham og hadde virket distansert. Samtidig hadde hun beskyldt ham for en rekke usannheter og ondsinnet rykter. Generalen hadde blitt usikker på hvor disse ryktene hadde kommet fra. Hvem hadde tatt kontakt med henne? Violetta hadde dermed blitt satt i jobben med å finne ut hvem denne bakvaskeren var. Det viste seg at den unge frøkenen, i villaen der oppe på haugen, hadde innledet et forhold til den kjekke og fremgangsrike Hr.Bundebrhemer. Jeg visste straks hvem min overfallsmann hadde vært.

Hver gang jeg tenkte på den vakre kvinnen, som hadde sittet ved min side, ble jeg fylt av en søt og god følelse. Jeg var forelsket. Da hun dro, berørte hun hånden min, og knøt sin rundt min. Jeg husker jeg ikke klarte å si noe. Sykesøstrene kom løpende til, fordi min hvilepuls hadde økt til det tredobbelte. Jeg sa: ”det må være noe galt med dette makkverket. Få det av meg!” Violetta smilte på vei ut døren.

Vi hadde avtalt å dra sammen opp til villaen. Hun visste ikke at jeg hadde sett hennes lille rendez-vous med butleren. Jeg kunne dermed være der som stille observatør og få vite hvordan disse to var bundet sammen.

Morgensolen strøk lett over byen. Det var disig og man kjente en frisk duft av vår. Jeg satte meg i bilen og satte på kassetten med ”Vangelis” som jeg alltid hørte på i gode stunder. Turen opp til villaen gikk lekende lett, jeg hadde energi! Jeg gledet meg til å se henne igjen. Framme, konstaterte jeg at bandasjen på hodet mitt, så frisk og lekker ut. Så sjekket jeg at jeg ikke hadde noen rester av min frokost i det store gapet mellom fortennene mine, så gikk jeg ut. Frakken satte seg fast i døren, men jeg laget ikke noe stort nummer utav det påfølgende fallet i grusen.

Vi banket på døren sammen. Vi ble mottatt av butleren. Det var da det slo ned i meg, som et lyn. Det røde båndet over brystet.... Han var Roger Rødstrupe! Han hadde tipset meg. Han hadde lagt mansjettene i hyllen, det var jo bare ham som kunne ha gjort det. Jeg ham med navnet Roger. Han så overrasket opp på meg. Dette hadde han ikke forventet. ”Beklager at jeg ikke skjønte det tidligere” sa jeg med en gåtefull mine.

Der inne hadde han tatt vare på gjenstanden fra overfallet. Det var en liten statue i stein. Den liknet en fet kvinne, med store bryster over en stor mage. Jeg kjente den straks igjen – en fruktbarhetsgudinne. Ikke rart at jeg hadde gått rett i gulvet. Butleren gav meg den og sa: gjett hvor godt den passer i hyllen. Den hadde stått i hyllen. Dét var gjenstanden som hadde manglet. ”Men, hvorfor var den borte i utgangspunktet?” spurte jeg Roger, butleren. Han fortalte at dette hadde vært en gave fra Generalen, til frøken Dyd. Hun hadde fått streng beskjed om at ikke noe måtte skje med den, og at den måtte tas godt vare på. Statuen var nøkkelen til deres framtid, som Generalen hadde sagt. Da de to hadde gått sin egen vei, hadde Generalen insistert på å få den tilbake, men hun hadde nektet. Hun hadde ikke tenkt videre over denne gjenstanden før Hr.Bundebrhemer hadde sagt at han trengte den. Butleren måtte ta den med seg. Det var derfor generalen ikke hadde vært her da innbruddet hadde vært.

Alle de løse endene begynne å danne kjente mønstre. Jeg var nær en løsning. Generalen ble oppringt, med beskjed om å komme til villaen. Han ville kunne komme med nyttige svar om Hr.Bundebrhemer og hans rolle i dette spillet.

Generalen kom og fortalte at han hadde mottatt en telefon fra Dyd og Bundebrhemer. Den ble sporet tilbake til Bahamas. Generalen hadde kjent til at Dyd og Brundebrehmer hadde hatt en elskovstur dit for en stund tilbake. Generalen var bekymret, fordi pengene de sammen hadde spart opp var i en bank i Bahamas. Han var usikker på Hr. Bundebrhemers motiver. Ville han forsøke å stjele pengene?

Det var ikke før han hadde bedt om statuen at han var sikker. Under statuen var nemlig en filtbit, som dekte hele bunnen. I sokkelen, hadde Generalen inngravert en kode, som hvis knekket, røpte kontonummeret. Om de fikk tak i koden og knekket denne, kunne Hr. Bundebrhemer lett utgi seg for å være sin far og stikke av med pengene. Jeg gikk bort, og så under statuen. Det var blitt pusset bort.

Jeg sa: ”det var derfor Dyd hadde figurert innbruddet. Hun ville få det til å se ut som et innbrudd!” Jeg grøsset ved tanken på min neste konklusjon. Hun hadde leid inn meg, fordi hun ikke trodde jeg kunne løse saken, bare for syn. Da jeg kom for nært en løsning, måtte jeg ut av spillet. Derfor hadde Hr.Bundebrhemer slått meg ned. Kaldblodig. Nå skjønte jeg hvorfor jeg hadde sett billettene liggende på kommoden. Air Bahamas. Hun hadde reist til Bahamas.

Generalen så stille ned i gulvet. Han sa: ”jakten slutter ikke her.” Han skulle ned og lete etter dem.

Dagene gikk og jeg bebreidet meg selv for at jeg hadde latt meg lure av Dyd og hennes kavaler. Generalen hadde rett. Hun var ikke til å stole på. Jeg hadde fått telegram fra Generalen, som sa at de var som forsvunnet i jorden. Men, kjente jeg ham riktig, ville han nok både få tak i de to skyldige og pengene.

En del av meg brydde seg likevel ikke. Fordi, ute ventet våren og vakre Violetta.

Del 4 av 6 er på plass. Det er på tide at vi får vite litt svar på hva som foregår. Nye personer er skrevet inn og henvist til i teksten. Håper dere setter pris på hvordan dere blir framstilt! Ha en god vakt – reddende engler i hvitt.

- SOMMERFUGLEN SOM BLE HOLDT FOR LETT - 

Jeg var ikke vant med en tidlig start på dagen, men alt gnagde i hodet på meg. Verserte og kompliserte seg selv. Jeg kunne ikke skjønne at alt dette hang sammen. Jeg ønsket å snakke mer med RR og få flere svar. Jeg ønsket at Generalen skulle få fred. Mest av alt syntes jeg at Dyd skulle være uten tapet av hele sin formue. Jeg måtte velge en annen strategi, en litt mer snikende og slu strategi. Kanskje noen ville røpe seg, eller jeg kunne tegne meg et bedre bilde av bakteppet.

Klokken kunne ikke ha vært mer enn fem på morgenen da jeg befant meg på en knaus ovenfor villaen. Jeg var i godt skjul og var utrustet med en kopp knallsterk Chai-te og kikkert. Chaien gjorde underverker for en sliten sjel og et gnagende sinn. Her kunne jeg sitte og se hva som egentlig foregikk der nede.

Bygningene nedenfor våknet sakte til liv og trafikken på veien nedenfor tok seg opp. Villaen sov fortsatt. Men plutselig kom en skikkelse ut av bygningen. Personen var i godt skjul av mørket, men jeg kunne tydelig se at den bevegde seg bort mot postkassen. Med en litt slepende holdning var personen snart fremme ved postkassen. Der ble skikkelsen stående og lese på noe som var fisket opp av postkassen. Plutselig ble personen preget av hast og gikk raskt inn igjen. Hva var dette? Var det dårlig nytt på færde?

Det som føltes som en time, der oppe på knausen, sittende på en litt for ubehagelig kvist, gikk forbi, før noe nytt skjedde der nede. Igjen dukket bilen som hadde skygget meg opp der nede. I god og trygg avstand fra villaen, men likevel med god oversikt. Jeg var ikke alene om å finne spenning i å betrakte dette bygget og hva som foregikk der inne. En sigarettglo var synlig gjennom kikkerten. Det måtte være den samme som tidligere, jeg var ikke lengre i tvil. Med ett gikk døren opp, og noen gikk ut av den. Det hadde begynt å lysne, og min forfølger var ikke velsignet med det samme lyssky skjulet som personen tidligere. Det var da jeg kunne se det: det var en kvinne! Ikledd en fotlang frakk og med kullsvart, skulderlangt hår. I skogholtet, like ved huset, søkte denne kvinnen tilflukt. Hun ble stående der, slukket røyken og trippet. Enten var det kulden eller så var det av nervøsitet. Med ett åpnet hoveddøren på villaen seg og den samme personen, jeg hadde sett tidligere kom ut. Den samme slepende holdningen var åpenbar. Og i lyset kunne jeg se hvem det var: butleren! Hadde han en affære med kvinnen fra bilen?

I skogholtet ble disse to stående. De snakket litt, før butleren tok opp en papirfolder fra lommen. Kvinnen fattet stor interesse for dokumentet, og ble stående, tydelig granskende. Butleren pekte forklarende på papiret. Jeg måtte finne ut hva dette var. En liten stund senere ble rendez-vousen avsluttet og butleren gikk inn. Kvinnen gikk med hastige steg til bilen. Før hun satte seg inn, tente hun seg en røyk. Det var da hun så opp mot der jeg satt. Jeg følte meg trygg på at jeg satt i skjul, men der ble hun stående... Så satte hun seg inn og kjørte bort.

Hadde hun sett meg? Hvilke forunderlige omstendigheter ville dette føre til? Hva var hennes ærend, hva var hennes motiver? Hva var butlerens rolle i dette? På veien ned hadde jeg tid til stille refleksjon over rollen som mesterdetektiv. Alle underfundige mysterier som på underlige vis kom min vei. Følelsen av å hele tiden være alene, men likevel bundet til disse personene. Nei, livet...

Jeg ble i tvil over hva mitt neste steg burde være. Etter en stund ble jeg enig med meg selv om å gå til villaen og sjekke stemningen. Butleren var jo våken og hadde sikkert fått beskjed om å gi meg fritt leide. Slik kunne jeg uforstyrret få sett meg rundt. Nede ved villaen kunne jeg se en flott sportsbil stå i garasjen. En vakker, eksotisk, rød sportsbil. Dyd hadde besøk. Var det en av hennes elskere som var på nattlig visitt?

Jeg banket mannlig på døren. Ikke lenge etter kom butleren. ”Herr Paasche? Så tidlig?” ”Kriminalitet venter ikke på frokost” sa jeg. Smilende over min egen kommentar gikk jeg inn i huset. Jeg gikk forbi entrékommoden i gangen hvor posten var lagt flott og sirlig, sammen med en nystrøket avis. Jeg festet meg ved det ene brevhodet: ”Bahamas Air”. Kvinnen skulle ut og reise... Hun ville vel bort fra denne tragedien, få livet litt på avstand, tenkte jeg. For dette kunne jeg ikke bebreide henne.

Jeg ble bydd på en henrivende kopp med frisk frappochino fra butleren. Han var fortsatt kledd i en mørk habitt, med hvit skjorte og med dette besynderlige, røde båndet over brystet, likt et bandolær. Jeg ble stående og granske bildene som tidligere hadde vært knust. De var nå i nye rammer og satt opp på hyller og bord i stuen. På flere av bildene kunne jeg se Generalen sammen med Dyd. De så lykkelige ut. Ett bilde var av dette lykkelige paret, men i bakgrunnen kunne jeg se en mann, som skulte mot Generalen. Mannen var ung, kjekk og kledd i en utsøkt italiensk dress. Kunne dette være Hr. Bundebrhemer? Håret var i den karakteristiske frisyren jeg hadde blitt skildret.

Jeg ble stående og granske dette bildet, nøye. Det var derfor jeg ikke hørte skrittene bak meg. Med ett så jeg stjerner. Noen hadde slått meg hardt i bakhodet. Jeg segnet om på gulvet. Det siste jeg husket var et par utsøkte italienske herresko. En mannsstemme sa: ”Dette burde gjøre susen tenker jeg, selv for mesterdetektiven!” En gjenstand falt tungt i gulvet, og jeg falt i søvn.

Jeg våknet opp i en sykeseng. Rundt meg var en vakker, rødhåret og smilende sykesøster. Disse heltene i hvitt, som er redningskvinnene etter ulykker. Jeg kunne legge merke til en fortann hos denne sykesøsteren, som var forskjellig fra den andre, men dette gjorde henne bare vakrere. Ved siden av sengen satt kvinnen som hadde forfulgt meg. Hun sa: ”Ja... da møtes vi endelig...” Hun luktet av parfyme og kostbare sigaretter. Øynene var mørke og vakre. ”Dyd har forduftet” Sa hun....

Jeg kommer til å jobbe en del framover, og påskekrimmen kommer til å bære preg av dette. Den kommer ikke til å bære last - for all del!

Dette fører til at det kommer til å være litt opperom mellom delene. Men, finalen, del 6, blir på søndag. Glæd eder! I mellomtiden kan dere fortsette å sende inn kommentarer og forslag. Kanskje dere klarer å finne på et pseudonym for meg?

Nettet snører seg til i vår sjarmerende historie. Kommentarene hagler inn, og denne gangen blir en ny venn skrevet inn. Det er er fortsatt ikke for sent å foreslå nye personer eller å komme med andre tilbakemeldinger.

God fornøyelse!

- ET HULL BLIR STØRRE, JO MER DU TAR - 

Det var blitt morgen. Jeg hadde avsluttet mitt yogaregime og satt og spiste frokost. Bokstavene "RR" kvernte rundt i hodet mitt. Hva stod disse bokstavene for? Var det initialer? Var det en kode? Hvem var eieren av mansjettknappene? Ikke minst, hvem hadde interesse av å spionere på den unge frøkenen?

Samtidig var jeg veldig nysgjerrig på hva som manglet fra hyllen. Dyd sa ikke alt hun visste. Var det frykt som hindret henne i å si alt, eller var det noe i Generalens advarsel... "Pokker" sa jeg og slo til vasen, med belgiske fioler som stod på den lekre løperen på kjøkkenbordet. Aldri hadde jeg stått så fast i et mysterie. Aldri hadde jeg hatt en så dårlig følelse,  av at noe var på færde, noe galt. Dessuten, aldri hadde jeg latt det gå utover uskyldige, vakre blomster. I dag måtte jeg begynne å få samlet trådene. Noe stemte ikke, men jeg skulle finne utav det!

Jeg skulle akkurat til å gå ut, da det ringte i telefonen. Jeg svarte, og i andre enden var den samme mørke, hese og maskuline stemmen som i går. Denne gangen ble jeg spurt: "fant du noe?". Jeg svarte som sant var at det tydeligvis hadde vært noe der tidligere, men at det nå kun lå to stjerneformede mansjettknapper i gull. "Jeg regner med at lappen var fra deg" sa jeg skråsikkert og dramatisk. Min anonyme tipser svarte at det stemte. "Hva er så viktig med de mansjettknappene, og hvem eier dem?" spurte jeg, fortsatt like dramatisk. "Mansjettknappene er ikke så viktig, men ham som eier dem, skal du lytte til! Han vet mer enn du tror." Jeg ble stående og tenke. "Hvem er så du, og hvorfor ringer du meg?" Det ble stille... "La meg si det sånn", sa stemmen. "Jeg er en venn, som ønsker at alt skal bli belyst i denne saken. Kall meg bare Roger Rødstrupe!" Min såkalte "venn" la på. Jeg ble sittende igjen med mange, usvarte spørsmål.

Jeg var sikker på at det var mer å finne i villaen. Jeg måtte i alle fall få vite hva som hadde vært der. Jeg var ganske sikker på at frøken Dyd, ikke ville si noe. Men, jeg hadde ikke noe å tape, jeg måtte spørre henne. Den unge frøkenen, satt i vinterhagen og drakk sin morgen-te. Jeg ble geleidet inn av hennes butler, en mann jeg hittil ikke hadde sett. En ung mann. Han så godt trent ut og hadde mørkt øreskjegg. Han var ikledd en sort dress, med hva som liknet et rødt silkebånd over brystet. "Jeg visste ikke at du hadde en så kjekk butler," sa jeg. Dyd kunne forklare at han hadde vært bortreist de siste dagene. Til utlandet. Jeg undret meg over hvorfor hun ikke hadde sagt noe tidligere, siden ham også kunne ha en finger med i spillet (bokstavelig talt, en finger med i "spillet").

Huset var blitt ryddet nå. Det var en fred, lik det jeg hittil ikke hadde kjent over huset. Men, jeg kunne ikke annet enn å føle meg litt overflødig. Var det bruk for meg? Fantes det et mysterie? Eller var det hele bare til forlystelse for en forstyrret kvinnesjel? Jeg satt og undret meg dette, mens jeg konverserte med den unge damen. Hun var langt vakrere nå, enn før. Roen hadde lagt seg over hennes ansikt, roen kledte henne.

Samtidig som jeg tenkte dette, kom butleren bort og visket henne noe i øret. Med ett hadde roen forsvunnet. Den ble erstattet med forskrekkelse. Dyd brast i gråt. Butleren gikk rolig ut av rommet. Jeg lot kvinnen få samlet seg, slik at hun ikke skulle bryte ut i hysterisk krampegråt. Jeg ga henne mitt lommetørkle. Etter en stund fikk hun roet seg ned. Jeg slapp derfor å ty til min teknikk for å få kvinner til å slutte sin gråt, nemlig to kjappe slag med flathånden. "De er borte, de er alle borte" sa Dyd, med gråtkvalt stemme. "Hva er borte?" spurte jeg. "Pengene til meg og Generalen!" Hun kunne fortelle at hun og Generalen opprinnelig hadde planlagt å gifte seg, men at de hadde forlatt hverandre i siste liten. Sammen hadde de samlet penger til å kunne sikre en framtid i rikdom. Pengene hadde stått på en utenlands konto siden da de gikk fra hverandre. Nå var de borte, hadde hennes advokat kunne fortelle. "Dette var jo alt jeg hadde!" sa hun og brast i gråt.

Jeg klarte ikke å forholde meg til denne kvinnen, i den tilstanden hun var i. Jeg forlot henne derfor. På vei til bilen, følte jeg meg overvåket, noe eller noen fulgte med meg. Det beste ville være å late som ingenting, og bare gå til bilen, og kjøre bort. Dette gjorde jeg. Misstanken min ble bare sterkere, da jeg hadde kommet et stykke på veien. Jeg bestemte meg derfor for å ta av til en mer avsidesliggende vei. Da jeg hadde gjort det, sørget jeg raskt for å skape litt distanse, for så å kjøre inn på en avstikker og skru av motoren. Slik kunne jeg identifisere en eventuell forfølger. Ganske riktig. Etter noen sekunder, kunne jeg se en bil kjøre forbi. Det var den samme bilen som hadde stått parkert utenfor villaen, kvelden før. Noen var like opptatt av dette som meg... Jeg var ikke alene i å ville vite mer.

Jeg kunne nå vite at jeg ikke lenger ble skygget. Derfor kjørte jeg raskeste rute til Generalen. Jeg måtte vite mer om pengene. "Hvordan går det med henne" sa han i det han tok i mot meg. Jeg kunne fortelle at frøken Dyd var i god stand tidligere i dag. Mer ville jeg ikke si, før jeg visste mer om pengene og om han hadde dem. Generalen kunne fortelle at pengene var satt på en konto han ikke hadde kontroll over. Det hadde han betrodd sin stesønn Hr.Bundebrhemer med. Den unge herren var en god finansinvestor, kjent for sitt utsvevende liv, med kvinner, raske båter og vakre biler. Dessuten var han kjent for sin lettere eksentriske hårsveis, som han bar med stor stolthet. Han hadde alt en kvinne vile ha. Generalen kunne betrygge meg om at pengene var i de beste hender.  Likevel ønsket jeg å snakke med Hr. Bundebrhemer, men han befant seg i Bermuda og var ikke mulig å nå. "General, du bør snakke med frøken dyd" sa jeg.

Jeg gikk ut og tok meg en tyggis. Det roet nervene. Spørsmålene hadde ikke blitt færre. Snarere flere. Den gnagende følelsen om at dette var komplekst hadde blitt bekreftet.

Da er vi klare for del 2 i Trond Erlends påskekrim! Jeg har fått inn en del tilbakemeldinger. Deriblant sier Roger at han vil bli skrevet inn i historien. Dette har blitt gjort. Kos dere med del 2.

-  STJERNENATT - 

Det hadde begynt å bli vår. Jeg hadde tatt meg en tur i parken for samle tankene. Frk. Dyd hadde gitt meg en rekke bildealbum, samt beskrivelse av personene. Hvem var denne General Snusen? Hva var det med ham som virket så interessant? Var det flere som var interessante? Hodet var fullt av spørsmål. Et innbrudd, uten av noe var tatt. Var det kun en handling i grov sjalusi, eller var det noe Frk. Dyd holdte skjult for meg?

Jeg bestemte meg for å oppsøke denne Generalen. Av frøkenen hadde jeg fått adressen. Han bodde på andre siden av byen. En streng og mutt herremann møtte meg i døren. På seg, hadde han en rutete slåbrokk, et royalblått halstørkle med to stjerner og tøfler på bena. Jeg forklarte mitt æren, og det inntrufne. Som den gode detektiv jeg er, utelot jeg å fortelle om detaljene fra åstedet, men begynte heller å spørre om han kjente til om Frk. hadde noen fiender. Generalen ledet meg inn i sitt bibliotek,  vi satte oss ned og nøt et glass frisk smoothie. Jeg la merke til at han var halt på høyre ben, på veien inn. Denne mannen forundret meg. I følge Snusen, eller Snusén som det uttales, hadde den unge frk. Dyd en rekke elskere. I løpet av deres forhold, hadde han slettes ikke vært hennes eneste kavaler.

 Sakte drev jeg bort ved tanken på denne utørstelige kvinnen, i all sin skjønnhet. Hun var som hentet utav en drøm! Dette var en kvinne etter min smak. Vill, rå og full av... Jeg måtte hente meg inn. Svake klynk kunne høres fra meg, og jeg ønsket ikke å tape ansikt foran Generalen. Ikke nå. Raskt kontrerte jeg med et spørsmål om han hadde alibi. Generalen lente seg tilbake, selvsikkert, fant fram sin pipe, tente den og sa: I går var jeg hos min invalide venn, Peter. Vi spilte stratego hos ham. Jasså, tenkte jeg for meg selv. Jeg har med en strateg å gjøre, kanskje flere. Det var da Generalen sa noe interessant: Frøken Dyd er kjent for sine rollespill. Hun elsker det når menn går rundt henne, som droner. Pass på, slik at du ikke blir én av de mange!

Jeg forlot generalen og kjørte ned mot mitt kontor. Jeg var forvirret. Generalen virket som en sindig mann. Det ble vanskelig å se denne mannen for seg, klyvende inn et vindu, for så å drive hærverk som skremte en vakker kvinne så. Jeg fant det snedig at han skildret Dyd som en farlig kvinne. En kvinne som spiller med menns følelser og liv.

Inne på kontoret, tente jeg litt røkelse og satte meg ned. Brått ringte telefonen. Jeg kastet fra meg blyanten og svarte. I andre enden hørte jeg en hes stemme, mørk, maskulin og flott. "Se litt mer nøye i huset, i hylla på stua". Jeg spurte straks hvem det var som ringte, men fikk bare til svar: "jeg er en venn". Jeg ble rastløs... enda det var sent på kveld, måtte jeg sjekke dette sporet. Jeg kunne ikke hvile. Villaen lå mørklagt. Jeg gikk det siste stykket opp mot villaen, bilen satte jeg igjen lengre ned i veien. Nesten framme, så jeg en bil, parkert ved siden av veien. Inne satt en skikkelse med en tent sigarett. Like før jeg skulle gjøre meg til kjenne så jeg at det ble det travelt inne i bilen. Tenningen ble startet og bilen skjøt avgårde, uten at jeg fikk tatt nummeret. Tilbake lå kun en sigarettstump. Jeg tok den opp, gransket den og kunne konstatere at det var   lebestift på filteret. Det satt altså en kvinne og fulgte med villaen, sent på kvelden.

Jeg bestemte meg for ikke å nevne dette for Frk. Dyd da hun åpnet for meg. Jeg ble med inn, og passet på å gå bak henne, slik at jeg kunne suge til meg parfymen hennes og se hoftene hennes vagge. Hun spurte om jeg ønsket noe å drikke. Jeg sa: "eplejuice, kald som helvette". "Bare føl deg som hjemme" sa hun i det hun gikk ut på kjøkkenet. Jeg hastet meg bort til hylleseksjonen. Jeg tok fram lommelykten for å se nærmere. Ganske riktig, i den ene hyllen var det et sted hvor det ikke hadde samlet seg noe støv. Tydeligvis hadde det stått noe der, som hadde blitt fjernet. Men, og dette var snodigtilbake lå det to stjerneformete mansjetter i gull. Under lå en lapp. Der stod det kun, RR.

Hvor går dette? Har dere noen tips?

Del 3 kommer tirsdag kveld! 

I påska er det tid for krim. Mange har tid til å lese på hytter og alt. Andre sitter hjemme og skriver oppgaver. Likevel: alle har tid til å lese! Samtidig har alle godt av en hjernetrim!

I denne spennende påskekrimen dras vi inn i et mørkt og innviklet univers, hvor vi stadig blir usikker på hva som er rett og hva som er galt. Opp er plutselig ned og på vranga. Med en lekende penn, fører forfatteren (altså jeg) leseren til spenning og drama.

Etter siste del, blir løsningen på krimgåten opp til dere å finne ut. Legg inn ditt forslag. Underveis er det mulig å påvirke innholdet, ved å legge inn kommentarer.

Etter siste del vil det beste/ mest kreative bidraget eller løsningsforslaget bli premiert (gavekort på Platekompaniet)!

- En mesterhjerne på fote -

Hardt tyggde jeg på enden av blyanten. Dette skulle ikke ha skjedd. Hvem hadde klart dette mesterstykket - å lure selveste mesterdetektiv Paasche. Hvilken fornærmelse, akk ydmykelsen!

Det var forrige uke. Jeg hadde vært på min ukelige pedikyr, noe som var vanlig etter et fuktig lag, involvert store mengder Bacardi Razz og sprite - hjernemat for en mesterdetektiv. Telefonen ringte. Det var en fortvilt kvinne som presenterte seg. Hun kalte seg selv Frk. Dyd. Stemmen lød vakker og raspende i øret. Jeg tenkte straks på hvordan jeg ønsket at jeg og hun var sammen, på en sydhavsø, lett lekende i sanden. Hun smakte av salt og lakrisbåter. Drømmekvinnen.

Den unge frøkenen kunne fortelle at det hadde vært innbrudd. Huset, en villa på beste vestkant, var blitt brutt inn i. Dyd beskrev den som "endevendt" og "fullt kaos". På spørsmål om noe var savnet, sa hun: Jeg har begynt ryddingen, men jeg har ikke sett noe som har blitt savnet. Straks reagerte jeg ved å si: "Kvinne, forspiller De beviser? Hold straks opp med ryddingen, kle på Dem noe vakkert, jeg kommer straks!" Jeg la på. Straks forstod jeg at jeg ikke hadde spurt om veibeskrivelse. Men, etter en ydmyk oppringing fikk jeg klarhet i hvor det befant seg.

Jeg var i ingen tilstand til å kjøre. Promillen var på et akseptabelt nivå, men jeg tenkte straks på hvordan den tunge gasspedalen på min veteranbil ville ødelegge pedikyren min. Helligbrøde. På veien opp vekslet jeg mellom å tenke på hva som kunne drive en mann til å begå denne forbrytelsen og hvordan behandlingen min, sakte med sikkert gikk i oppløsning i mine utslitte masjstøvler. Ved nærmere ettersyn kunne jeg se at jeg tydeligvis hadde tråkket i noe, et gult pulver var synelig på høyre tåkappe. Likevel, dette kunne ikke dveles ved nå. En kvinne var i fortvilt nød, og hun måtte bli trøstet, holdt og beroliget. Jeg var den rette mannen. En klippe!

Ved ankomst reflekterte jeg over tilstanden på villaen. En vakker hage. Solrik og velpleid. Frk. Dyd kunne saktens også skildres som vakker og velpleid, "vakker hage" beskrev henne godt. Hun hadde tydeligvis fulgt mitt råd, og hadde på seg en vakker, påskegul kjole. Noe virket kjent med den...

Forbryteren hadde tatt seg inn gjennom et vindu. En vase med liljer hadde blitt bikket ned fra vinduskarmen og lå der, blomsterstøvet utover gulvet. På mange måter ble dette et bilde på hennes liv. Knust, uten vann, utover gulvet. Videre var alle skap og hyller tømt for innhold. Rot! Likevel var det et system i rotet. Alle bilder hadde blitt knust, speilene vendt eller knust de også.

Bakgrunnen til den unge kvinnen kunne best beskrives som traumatisk. Etter et voldelig forhold med en mann ved navn: "General Snusen" hadde hun forsøkt å samle trådene, starte på nytt og skape en egen tilværelse, uten ham. Nå var hun redd for at han hadde hjemsøkt henne. At hun atter hadde blitt et offer for hans havesyke.

Hva kunne ha skapt dette kaoset?  Har Generalen vært på ferde? Hvilken mesterhjerne står bak?

 FØLG MED VIDERE!